LE-2000-424

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-12-18
Publisert:	LE-2000-00424
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Nedre Romerike herredsrett Nr 98-01465 - Eidsivating lagmannsrett LE-2000-00424 A. Anket til Høyesterett, anken blir nekta fremja til Høgsterett; HR-2001-00317.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Kjell Amundsen). Ankemotpart: Skedsmo kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: Advokat Jan Grønnerud).
Forfatter:	Lagdommer Berit Haga. Ekstraordinær lagdommer Ole Sjetne. Tilkalt dommer, sorenskriver Marit Nervik
Lovhenvisninger:	Skatteloven (1911), Tvistemålsloven (1915) §151, §180, §98, Skattebetalingsloven (1952) §30, §48, §56, Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, Foreldelsesloven (1979) §10, §9, Ligningsloven (1980)

Saken gjelder krav om oppreisning og om erstatning for tap som følge av utpanting.

Den aktuelle utpantning ble foretatt i to eiendommer som tilhørte A: gnr .. bnr .. i Skedsmo og gnr .. bnr .. i Vestby.

A er sykepleier. Eiendommen i Skedsmo ble kjøpt i 1964 av hennes mann, B, som er selvstendig næringsdrivende. Den ble overført til A som hennes særeie i 1975 og var parets bolig. I 1986 kjøpte hun eiendommen i Vestby som fritidseiendom, og sto alene som hjemmelsinnehaver der.

A og B ble i 1988 begge skjønnslignet for året 1985 etter en kontantanalyse. Ligningsmyndighetene la til grunn at det forelå en samlet underdekning på ekteparet på i alt kr 960.000 kroner. Dette ble tillagt ektefellenes inntekt med en halvpart på hver. Ligningen ble noe endret for As vedkommende etter klage til overligningsnemnda, uten at det har betydning for saken. Til sikring av skattekravet med tillegg av 60% tilleggsskatt ble det av kommunekassereren i Skedsmo foretatt utpanting på As to eiendommer. Utpantingene ble påklaget til de respektive namsretter, og saken ble etter hvert overført til felles behandling i søksmåls former for Nedre Romerike herredsrett. Herredsretten avsa dom den 6. november 1991 hvoretter kommunen ble frifunnet. Anken til lagmannsretten ble avvist pga manglende rettslig interesse idet begge eiendommene i mellomtiden var blitt solgt på tvangsauksjon med annet tvangsgrunnlag enn de utpantinger saken gjelder.

Eiendommen i Skedsmo ble solgt etter begjæring av Skedsmo kommune for kr 900.000.-. Tvangsgrunnlaget var kommunale avgifter med legalpant. Fritidseiendommen i Vestby ble solgt for 665.000 kroner etter begjæring av Sparebanken ABC på grunnlag av bankens førsteprioritets pant.

Skattekravene ble ikke dekket gjennom tvangsauksjonene, og utpantingene ble slettet. A hadde i klagen til namsretten ikke angrepet selve ligningen for 1985, og lagmannsretten tillot ikke utvidelse av saken. Avvisningen ble opprettholdt av Høyesteretts kjæremålsutvalg den 26. november 1993.

På det tidspunkt hadde Skedsmo kommune besluttet påleggstrekk i As lønn til innfordring av skatterestansen for 1985. Tvangsinnfordringen ble nå påklaget også med et angrep på selve ligningen, og Nedre Romerike herredsrett avsa dom i saken den 30. juni 1995. Ved dommen, som ikke ble påanket, ble lønnstrekket opphevet og ligningen av A for 1985 likeledes opphevet, idet herredsretten fant at det ikke var grunnlag for den skjønnsmessige økning av inntektene. Herredsretten uttalte i den forbindelse:

Hadde ligningsnemnda lagt riktig faktum til grunn, ville det ikke vært grunnlag for skjønnsligning.

Kommunen ble på bakgrunn av domsresultatet dømt til å betale As saksomkostninger. Om den nærmere begrunnelse for resultatet, vises det til dommen, der også bakgrunnen for skjønnsligningen fremgår.

Ny skatteavregning for A for 1985 ble utarbeidet den 16. januar 1996. Med renter hadde hun til gode kr 122.238.-. Av dette ble det trukket renter av restskatt og foretatt dekning av restskatt til Lørenskog kommune, der A da bodde, og hennes tilgodehavende ble utbetalt med kr 79.507.-.

I brev datert 18. oktober 1996 til Skedsmo kommune reiste B spørsmålet om erstatning og oppreisning for så vel ham selv som for A, uten at det førte til noe. Kommunen ble så stevnet den 28. oktober 1998 for Nedre Romerike herredsrett med krav om erstatning og oppreisning som følge av utpantingene.

Skedsmo kommune påsto saken avvist under henvisning til at kommunen etter skattebetalingsloven §48 ikke var rett saksøkt. Subsidiært ble påstått frifinnelse. Kommunen fikk i herredsretten medhold i sin prinsipale påstand, men lagmannsretten fant etter kjæremål at skattebetalingsloven §48 ikke kom til anvendelse i relasjon til det aktuelle krav og besluttet saken fremmet for Nedre Romerike herredsrett.

Saken ble delt i medhold av tvistemålsloven §98 annet ledd slik at spørsmålet om erstatningens omfang skulle utsettes. Det er foretatt en tilsvarende deling av pådømmelsen, jf tvistemålsloven §151 annet ledd.

Det ble fra As side under hovedforhandlingen i herredsretten nedlagt slik påstand:

1. Skedsmo kommune v/ordføreren pålegges erstatningsansvar overfor A.

2. Skedsmo kommune v/ordføreren dømmes til å betale A v/prosessfullmektig saksomkostninger.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.

Kommunen påsto seg frifunnet.

Nedre Romerike herredsrett avsa den 2. mars 2000 dom med slik domsslutning:

1. Skedsmo kommune v/ordføreren frifinnes.

2. A dømmes til å betale Skedsmo kommune v/ordføreren kr 60.000,- som erstatning for saksomkostninger. Oppfyllelsesfristen er 14 dager fra dommens forkynnelse.

A har i rett tid anket dommen. Anken gjelder feil ved bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Skedsmo kommune har tatt til gjenmæle.

Hovedforhandling ble holdt i Lillestrøm den 15. og 16. november 2000. B møtte med fullmakt fra sin ektefelle som hadde sykdomsforfall. For Skedsmo kommune møtte Finn Reinertsen med fullmakt fra ordføreren. Begge prosessfullmektiger møtte. B avga forklaring. Det ble ellers foretatt bevisførsel og dokumentasjon som rettsboken viser.

A har sammenfatningsvis gjort gjeldende:

Det er ikke tvilsomt at kommunen er riktig saksøkt. Det vises her til Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 12. august 1999 som ikke ble påkjært av kommunen.

Kommunen har det juridiske ansvar for to utpantinger som kommunekassereren foretok basert på et ugyldig ligningsvedtak. Erstatningskravet og kravet om oppreisning fremmes ut fra de konsekvenser disse utpantingene fikk for A.

Utpantingene og de forutgående ligningsvedtak hadde i utgangspunktet sammenheng med B' næringsvirksomhet, og saken må sees på bakgrunn av Skedsmo kommunes anstrengte forhold til ham.

Kommunen hadde gjennom årene flere uoverensstemmelser med B i tilknytning til spørsmål om avgifter og skatt. I desember 1985 ble B også slått konkurs av Nedre Romerike skifterett etter begjæring av skattefogden og Skedsmo kommune pga skyldig merverdiavgift, investeringsavgift og skatt. Konkurskjennelsen ble imidlertid opphevet av Høyesterett i april 1986 da B ikke var blitt varslet til rettsmøtet for behandling av begjæringen. I mellomtiden var saken slått stort opp i den lokale presse og hadde skadet B som forretningsmann. De krav som konkursbegjæringen bygget på, ble etter hvert innfridd eller frafalt.

Fra 1. januar 1988 ble B valgt som medlem av overligningsnemnda i Skedsmo fra Fremskrittspartiet. Samme år (29. juni) tok ligningskontoret opp hans og hustruens ligning for 1985 - på tross av at ekteparets selvangivelser var lagt til grunn for den opprinnelige ligningen. Den skjønnsmessig påplussingen på ekteparets inntekt med kr 960.000 ble uten nærmere begrunnelse fordelt med en halvpart på hver. Ved å ilegge 60 % tilleggsskatt diskvalifiserte man samtidig B fra vervet i overligningsnemnda.

Endringen av ligningene for 1985 med påfølgende skattekrav for A og B førte til et behov for ytterligere lån inntil skattesaken var løst. Utpantingene gjorde det imidlertid umulig å få refinansiert de lån man hadde og øket opplåningen i nødvendig grad. Man får heller ikke solgt sin eiendom i en slik situasjon.

Utpantingene ble påklaget umiddelbart etter at de hadde funnet sted, men de ble, som det fremgår foran, stående. B tok også direkte kontakt med kommunekassereren for å få ham til å oppheve utpantingene, men uten resultat. Da saken ble bragt inn for lagmannsretten, var eiendommene allerede tvangssolgt på annet grunnlag, jf foran.

Den 18. april 1990 begjærte Skedsmo kommunekasse påny B konkurs - denne gang på bakgrunn av restskatten for 1986. Restskatt for det året fikk B fordi den feilaktige skjønnsligningen for 1985 førte til at han ikke hadde det fremførbare underskuddet i 1986 som han ellers ville hatt, og som han skattemessig hadde regnet med. Saken ble overført til behandling i søksmåls former og konkurs ble besluttet ved Nedre Romerike skifteretts kjennelse av 15. mars 1991. Forut for dette hadde B reist sak mot Skedsmo kommune med krav om erstatning for det tap han hadde lidt som følge av konkursåpningen i 1985, som ble opphevet av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Dom ble avsagt 22. januar 1991, der kommunen ble frifunnet.

I løpet av 1991 var således begge As eiendommer solgt på tvangsauksjon. Budene etter 3. gangs auksjon ble stadfestet henholdsvis 11. april 1991 for eiendommen i Skedsmo og 27. november 1991 for eiendommen i Vestby. Fritidseiendommen ble kjøpt av advokat Kjell Amundsens eiendomsavdeling AS, som overdro den til selskapet FRESO AS - et selskap som var stiftet av advokat Amundsen med det formål å kjøpe eiendommen, slik at familien A/B skulle kunne fortsette å bruke den mot å betale leie. A hadde også opsjon på å kjøpe den tilbake. Det var da hun gjorde det, at hun fikk konstatert hva hun hadde tapt.

At man fikk endret ligningen for 1985 til slutt gjennom dommen av 30. juni 1995 i Nedre Romerike herredsrett endret ikke det faktum at B i mellomtiden var slått konkurs og hadde fått to års konkurskarantene og at begge eiendommene til A var solgt på tvangsauksjon. På denne bakgrunn har det bare teoretisk interesse når kommunen nå hevder at innfordringen av skatten for 1985 ikke var en «tung» innfordring.

Det er også As oppfatning at kommunen ønsket å bli kvitt B i overligningsnemnda. Det er den eneste, mulige forklaringen på en skjønnsligning av den størrelse ekteparet A/B fikk, og som ble foretatt på bakgrunn av et uforklart aksjeerverv for 150.000 kroner og en uteglemt fordring på 140.000 kroner. Når man fordelte den skjønnsmessige fastsatte tilleggsinntekten på 960.000 kroner likt på begge ektefeller og uten noen nærmere begrunnelse i vedtakene, var det fordi A satt med boligen og fritidseiendommen som sitt særeie.

Ved vurderingen av kommunens ansvar, må det innledningsvis slås fast at det er klart at A ikke på noen måte kan lastes for det ugyldige ligningsvedtaket, som representerte et grovt overtramp og myndighetsmisbruk samt kompetanseoverskridelse. Det er klart at utpantingene på denne bakgrunn var et rettsbrudd.

Det er imidlertid ikke nødvendig å ta stilling til hva kommunens beveggrunner har vært for utpantingene, idet det foreligger et rettsbrudd allerede ved den ugyldige ligningen. Den ugyldige ligningen fører til ugyldig utpantning. Alle disposisjoner som følger av det ugyldige vedtaket (ligningen), blir ugyldige, og ugyldigheten har foreligget hele tiden selv om den konstateres i ettertid.

Skadeserstatningsloven §2-1 omfatter bare skade som voldes «forsettlig eller uaktsomt.» Det er imidlertid ikke tvilsomt at det enkelte forvaltningsorgan kan pådra seg ansvar ved ugyldige vedtak uten at det kan påvises skyld hos den enkelte saksbehandler, d.v.s. at det kan oppstå ansvar på objektivt grunnlag.

At en kommune kan få ansvar på objektivt grunnlag for uhjemlet myndighetsutøvelse, som en uriktig utpantning er, fremgår av Shinco-dommen, inntatt i Rt-1987-1999. I saken ble kommunen riktignok ikke idømt ansvar for den uhjemlede utpantingen, men det skyldtes de uklare faktiske forhold omkring hvilket selskap som i realiteten hadde ansvaret for skattetrekk og arbeidsgiveravgift. Det skal meget til før en unnskyldelig rettsvillfarelse fører til erstatningsansvar, slik det også kom til uttrykk i avgjørelse inntatt i Rt-1995-781. Det er imidlertid ikke tvilsomt at forvaltningsorganet har et objektivt ansvar dersom det ugyldige vedtaket, slik som i saken her, bygger på et galt faktum.

Det er fra kommunens side anført at kommunekassereren ikke har noe valg m.h.t. å sikre skattekravet når et slikt krav først foreligger. Det underbygger nettopp at det her må være et ansvar på objektivt grunnlag.

Subsidiært hevder A at det også foreligger ansvar på subjektivt grunnlag. Ligningsetatens feil var så grov, jf Nedre Romerike herredsretts dom i skattesaken, at den smitter over på kommunekassereren. Hvis det ikke er slik, blir den enkelte skattyters stilling umulig.

Når det gjelder kravet til årsakssammenheng, er det tilfredsstilt her. Utpantingene hadde vidtgående konsekvenser. Ved utpantinger av den størrelse det her var tale om, er det klart at man ikke får refinansiert eller utvidet sine lån, og behovet for mellomfinansiering vil være der helt til skattesaken er avgjort i skattyters favør. At utpantingene har en slik følge, er så åpenbart at det må bli kommunen som må bevise at utpantingsforretningene ikke førte til problemer med refinansieringen.

Stevning ble tatt ut 28. oktober 1998, og det har vært anført at As erstatningskrav er foreldet. Hun er ikke enig i det. Spørsmålet reguleres av foreldelsesloven §9, hvoretter det er en foreldelsesfrist på tre år «etter den dag da skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige.» I tillegg kommer ett-års-fristen i §10 nr 1: «Dersom fordringshaveren ikke har gjort fordringen gjeldende fordi han manglet nødvendig kunnskap om fordringen eller skyldneren, inntrer foreldelse tidligst 1 år etter den dag da fordringshaveren fikk eller burde skaffet seg slik kunnskap.»

For As vedkommende ble skaden forvoldt da man ikke fikk refinansiering. Skadens omfang ble hun imidlertid først klar over ved tilbakekjøpet i 1999 av fritidseiendommen. Under enhver omstendighet kunne hun ikke gå til sak bare på grunnlag av at hun hadde fått medhold i skattesaken. Hun måtte vente på utfallet av ligningskontorets nye behandling av ligningen for 1985. Den nye ligningen ble sendt 24. oktober 1995, men det er ikke klart at den hadde kommet til As kunnskap før den 28. samme måned. Avregningen ble ikke foretatt før 16. januar 1996, og det er den som faktisk viser det endelige resultat. Foreldelsesfristen begynner således ikke å løpe før tidligst fra dette tidspunkt, og pga den uoversiktlige økonomiske situasjonen kommer tilleggsfristen på ett år, jf foreldelsesloven §10 nr 1, til anvendelse her.

Ved brevet av 18. oktober 1996 prøvde dessuten B å få til en ordning med kommunen, men han ble da blankt avvist. Også senere forsøkte han dette uten resultat. Når kommunen gjennom advokat Grønnerud i brev av 14. januar 1998 viser til at tvangsauksjonen over eiendommen i Skedsmo ble gjennomført på bakgrunn av ubetalte kommunale avgifter, er det en helt irrelevant problemstilling. Det var nødvendig for ekteparet A/B å fremprovosere en tvangsauksjon for å komme videre. Man kunne ikke ha utpantningen sittende på seg. Det er således ikke bare utpantingene som danner grunnlag for erstatningskravet, men også kommunens etterfølgende adferd. Kommunen saboterte A/Bs forsøk på å få en prøvelse av dette kravet.

A har nedlagt slik påstand:

1. Skedsmo kommune v/ordføreren pålegges erstatningsansvar overfor A.

2. Skedsmo kommune v/ordføreren dømmes til å betale A sakens omkostninger.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.

Skedsmo kommune har sammenfatningsvis gjort gjeldende:

Innledningsvis når det gjelder faktum, viser kommunen til at de aktuelle utpantinger ble foretatt i april/mai 1989, flere måneder etter at ligningsnemndas vedtak var fattet. Begge utpantingene ble påklaget, men de sto seg da Nedre Romerike herredsrett vurderte dem, jf herredsrettens dom av 6. november 1991. Retten hadde da prejudisielt prøvet ligningen av A. Det ble likevel ikke begjært tvangsauksjon fordi kommunen var klar over at dommen var anket. Først i 1993 ble det besluttet påleggstrekk i As lønn, og da etter oppfordring fra Bjørn/A. Forut for dette hadde man nøyet seg med å motregne skattekravet mot As tilgodehavende på senere års skatteoppgjør. Det var således en forsiktig inndriving som ble foretatt fra kommunekassererens side.

Da utpantingene ble foretatt, fremsto sikringen av kravene som rettmessige og gyldige. Den senere behandling i Nedre Romerike herredsrett bekreftet dette, jf dommen av 6. november 1991. At det samme faktum i en senere dom blir vurdert annerledes, jf Nedre Romerike herredsretts dom av 30. juni 1995, har i denne sammenheng ingen betydning. Dommen av 1991 ga ingen grunn for kommunen til å endre standpunktet til utpantingene. De to eiendommene ble solgt på tvangsauksjon med andre tvangsgrunnlag enn utpantingene. Disse ble slettet som udekket i forbindelse med tvangssalgene.

Først og fremst må det skilles mellom fastsettelsen av skattekravene, d.v.s. ligningen for det enkelte år, og innfordringen. Ligningen blir foretatt av en statlig etat og innfordringen av kommunen. Kommunen kan ikke gjøres ansvarlig for feil fra den statlige etats side.

Det objektive ansvar som her hevdes å foreligge, bygger på den forutsetning at utpantingene var ugyldige fordi ligningen var ugyldig. Dette er en uriktig forutsetning. Et objektivt ansvar forutsetter at skatteoppkreverens myndighetsutøvelse er uhjemlet, og av den grunn ulovlig.

I denne forbindelse understrekes at Shinco-dommen - i motsetning til saken her - gjaldt ulovhjemlet utpanting. Det dreiet seg også om utpanting for arbeidsgiveravgift og skattetrekk. Trekkansvaret bestemmes av skatteoppkreveren. Likevel ble ikke kommunen erstatningsansvarlig på et objektivt grunnlag.

I forhold til A forelå det imidlertid et gyldig ligningsvedtak da utpantingene ble foretatt, og de representerte derfor ikke noe rettsbrudd. Etter skattebetalingsloven §30 nr 1 forfaller utlignet skatt til betaling selv om ligningen er påklaget eller bragt inn for domstolene til prøving. Det foreligger en ubetinget innbetalingsplikt. Det vises i den forbindelse til forarbeidene, der plikten til å betale også omtvistede skatter understrekes i komitéinnstillingen (Innst. O. IX - 1952). Denne ubetingede betalingsplikten gjaldt allerede fra skattelovene av 1911 - forut for skattebetalingslovens bestemmelser. Det vises for så vidt til dom inntatt i Rt-1957-1027.

Det er bare i de tilfelle der ligningsvedtaket må betraktes som en ren nullitet, at det ikke foreligger en ubetinget betalingsplikt. Det ligningsvedtak som dannet grunnlag for utpantingene i forhold til A, var ingen slik nullitet. Det vises til note 5 til §30 i Friis-Pettersen m.fl: «Skattebetalingsloven med kommentarer.»

Hvis skatten ikke er betalt ved forfall, har skatteoppkreveren tvangsgrunnlag etter §32 nr 1.

Kommunekassereren må sørge for at skattekravet ikke foreldes, og fristen for dette er tre år så lenge kravet ikke er sikret ved pant. Passivitet hos kommunekassereren kan føre til store tap for det offentlige. I forhold til A ble det bare foretatt en lovhjemlet sikring av kravet. Teoriene omkring ugyldige forvaltningsvedtak får ikke betydning i forhold til disse utpantningene. Det foreligger ikke myndighetsmisbruk, og det ble ikke foretatt andre tiltak som kan kritiseres. Kommunen tilbakeviser for øvrig den fremsatte konspirasjonsteori knyttet til Bs verv som medlem av overligningsnemnda.

Slik kommunen ser det, er det heller ikke grunnlag for ansvar på subjektivt grunnlag. Det vises til fremstillingen foran med påvisning av at det ikke fant sted noen «tung» innfordring. Kommunekassereren har ingen mulighet for å overprøve ligningsforvaltningens vedtak. Han hadde heller ingen grunn til å tro at det heftet feil ved ligningen. Dommen i 1991 underbygget også riktigheten av utpantingene.

Etter instruksen for kommunekasserere, fastsatt av Skattedirektøren med hjemmel i skattebetalingsloven §56, plikter kommunekassereren uten unødig opphold å igangsette de innfordringstiltak som han finner mest hensiktsmessig dersom skatt ikke er betalt senest 8 dager etter forfallstid. Kommunekassererens virksomhet på dette felt er sterkt regelbundet. Det er ikke rom for skjønnsutøvelse i spørsmålet om hvorvidt skattekravet skal sikres eller ikke. Når kommunekassereren holder seg innenfor regelverket, vil det vanskelig kunne sies at kommunen blir ansvarlig etter skadeserstatningsloven §2-1. Når det sees hen til den ubetingede betalingsplikten, kommunekassererens instruks om å igangsette de innfordringstiltak som han finner hensiktsmessig, og ser det i sammenheng med foreldelsesproblematikken, er det ikke noe klanderverdig ved kommunekassererens håndtering av skattekravet mot A. Sikringen av kravet og innfordringen ellers - ved motregning - var helt i tråd med det som var og er alminnelig praksis og slik som lov og instruks forutsetter.

Det aksepteres at utpantingene førte til problemer med refinansiering, men vilkåret for at kommunekassereren skulle kunne frafalle pant eller vike prioritet, var at det ble stillet annen betryggende sikkerhet. I andre tilfelle må en søknad forelegges for kommunens skatteutvalg, eventuelt for skattefogden ved større beløp. Det er ikke under noen omstendighet en enkel sak, og A/B fulgte ikke opp en slik fremgangsmåte.

For øvrig er det ikke årsakssammenheng mellom utpantingene og de eventuelle tap som er oppstått som følge av tvangsauksjonene. Disse ble fremprovosert av B selv. Selv om skatteoppkreveren hadde slettet sine utpantinger, ville ikke de øvrige kreditorene med pant i eiendommene fått betalt. Det var publisiteten omkring Bs konkurs og den ilagte konkurskarantene som medførte at han ikke fikk refinansiering. Det vises også til bankkrisen på den tiden som i seg selv gjorde det vanskelig å få lån. Videre er det et faktum at det ble tatt utlegg i eiendommene etter at utpantingsforretningene var avholdt.

For øvrig er kravet foreldet. Det er gått tre år og fire måneder mellom forkynnelsen av herredsrettens dom der A fikk medhold i sitt syn på 1985-ligningen og stevningen. Da dommen ble forkynt for henne, hadde hun umiddelbart tilstrekkelig kunnskap både om skaden og den hun mente var ansvarlig. Det er ikke påkrevet med kunnskap om hva det eksakte tap er for at foreldelsesfristen skal begynne å løpe, bare man har tilstrekkelig kunneskap til å fremme kravet. Det hadde A fra forkynnelsen av dommen.

Skedsmo kommune har nedlagt slik påstand:

1. Nedre Romerike herredsretts dom av 2. mars 2000 i sak nr 99-01465 A stadfestes.

2. A dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsretten med tillegg av forsinkelsesrente etter §3 i forsinkelsesrenteloven av 18. mai 1979 regnet fra 2 uker etter forkynnelse av lagmannsrettens dom til betaling skjer.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og skal bemerke:

Skedsmo kommunes objektive ansvar for det eventuelle tap som A har lidt ved utpantingene, begrunnes fra hennes side med at utpantingene var ugyldige fordi den ligning som de bygget på, var ugyldig. Det er ikke anført at det foreligger objektivt ansvar for kommunen på bakgrunn av en forsettlig eller uaktsom feil begått av kommunekassereren, jf skadeserstatningsloven §2-1.

Ligningen av A for 1985 ble opphevet ved Nedre Romerike herredsretts dom av 30. juni 1995. Dommen fastslår at ligningen var blitt uriktig som følge av at ligningsetaten hadde feilbedømt faktiske forhold av betydning for den kontantprøve som ble foretatt og som dannet grunnlag for skjønnsligningen. Det innebærer at ligningsnemndas vedtak av 20. september 1988 saklig sett var galt, men ikke at det var ugyldig i den forvaltningsrettslige betydning av ordet. Et ligningsvedtak som viser seg objektivt sett å være galt, er således likevel i utgangspunktet et lovlig og gyldig vedtak. Det er heller ikke anført at det foreligger andre momenter i saken som tilsier at ligningsvedtaket var ugyldig. Det fremgår forøvrig av Nedre Romerike herredsretts dom at A ikke påberopte seg eventuelle saksbehandlingsfeil fra ligningsnemndas side. Utover en påpekning av at den skjønnsmessig tillagte inntekt uten begrunnelse ble delt likt på ektefellene, er det heller ikke nå påberopt at ligningsnemnda har utøvet et vilkårlig eller uforsvarlig skjønn ved denne delingen. Lagmannsretten bemerker i denne forbindelse at den ikke finner grunn til å drøfte de eventuelle konsekvenser i forhold til utpantingene av et ligningsvedtak som viser seg å være en ren nullitet - det er ikke et slikt vedtak man står overfor i saken her.

Ut fra As argumentasjon når det gjelder grunnlaget for det objektive ansvar, faller dette ansvaret da bort fordi ligningsvedtaket ikke var ugyldig.

Lagmannsretten antar imidlertid at hennes begrunnelse for at det foreligger en ugyldig utpanting, ikke begrenser seg til den situasjon at ligningsvedtaket forvaltningsrettslig sett er ugyldig, men at begrepet er benyttet i en noe videre betydning, slik at det faktum at ligningen var beheftet med slike feil at den ble opphevet, også innebærer at vedtaket var ugyldig, og at dette igjen gjør utpantingen ugyldig.

Dette er et synspunkt som åpenbart ikke kan føre frem. Dersom ligningen blir opphevet fordi den for eksempel har bygget på et uriktig faktum eller uriktig rettsanvendelse, blir ikke en utpanting som på regulær måte og i tråd med regelverket har blitt foretatt som følge av den uriktige ligning, ugyldig uansett hvilken betydning man legger i ordet. En annen sak er at den endrede ligning kan føre til at utpantningen blir slettet. Slik ville det formodentlig gått med utpantingene på As eiendommer dersom de ikke allerede var slettet som følge av tvangsauksjonene. I denne forbindelse bemerkes også at selv om ligningsnemndas vedtak skulle ha vært ugyldig i forvaltningsrettslig forstand (uten at det var en ren nullitet), fører det likevel ikke til at en utpanting som nevnt foran, uten videre blir rettsstridig og erstatningsbetingende. Det vises til at betalingsplikten fremdeles består. Av det følger at plikten til å sikre skattekravet dersom det ikke betales ved forfall, fortsatt består. En utpanting i tråd med regelverket kan da ikke anses som ugyldig.

Noen annen begrunnelse for at vedtaket skulle være ugyldig enn at det følger av egenskaper ved ligningen, er ikke anført.

Slik lagmannsretten ser det, kan det bare bli tale om ansvar på objektivt grunnlag for kommunen dersom kommunekassereren ved utpantingen har foretatt en uhjemlet handling. Det er ikke rom for ansvar for kommunen på bakgrunn av feil og mangler ved ligningsnemndas vedtak. Det forelå et ligningsvedtak som etter alle kriterier for vedtak etter ligningsloven fremsto som et normalt vedtak, og som kommunekassereren ikke hadde oppfordring til å foreta nærmere undersøkelser omkring. Kommunekassereren hadde plikt til å forholde seg til ligningen i henhold til skattebetalingsloven og instruksen for kommunekasserere. Den ubetingede betalingsplikt og kommunekassererens plikt til å sikre skattekravet er i og for seg heller ikke bestridt fra As side. At ligningen senere ble opphevet, fører ikke til at utpantingene var uhjemlet.

Kommunen kan etter dette ikke sees å ha et erstatningsrettslig ansvar for utpantingene på objektivt grunnlag.

Lagmannsretten tilføyer for ordens skyld at den ikke kan se at kommunekassereren på noen måte har begått en feil eller forsømmelse eller vært for «ivrig i tjenesten» slik at hans handlemåte kan karakteriseres som noe som ligner myndighetsmisbruk, eller at han har gjort seg skyldig i annen erstatningsbetingende opptreden.

Heller ikke finner lagmannsretten at det foreligger ansvar på subjektivt grunnlag. Det er anført at de feil som ligningsetaten begikk ved endringen av As ligning, var så grove, at de «smitter over» på kommunekassererens handlinger. Denne anførsel kan klarligvis ikke føre frem. Det pekes kort på det faktum at ligningsetaten er en statlig etat. Dersom det også hadde vært den samme etaten som hadde forestått utpantingene, kunne det vært grunnlag for en videre drøftelse av hvilke konsekvenser en eventuelt grov feil i en annen del av etaten skulle få. I dette tilfellet er de lovhjemlede utpantingene foretatt av en kommunal tjenestemann, og et ansvar for kommunen for feil fra en statlig etat kan det - i et tilfelle som det foreliggende - ikke bli tale om.

Skedsmo kommune er etter dette ikke erstatningsansvarlig overfor A for det eventuelle tap hun har lidt som følge av utpantingene. Det er da ikke grunn til å drøfte spørsmålet om årsakssammenheng eller foreldelse. Skedsmo kommune blir således å frifinne.

Anken har vært forgjeves.

Saksomkostningsspørsmålet for lagmannsretten skal avgjøres etter tvistemålsloven §180 første ledd, og A dømmes til å erstatte kommunen dens omkostninger etter bestemmelsens hovedregel.

Advokat Grønnerud har fremlagt en omkostningsoppgave på i alt kr 55.000.-. Det er ikke fremkommet bemerkninger til oppgaven, og lagmannsretten legger den til grunn.

Lagmannsretten tiltrer herredsrettens omkostningsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Nedre Romerike herredsretts dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til Skedsmo kommune kr 55.000 - femtifemtusen 0/100 kroner - med tillegg av forsinkelsesrenter etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum regnet fra 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom til betaling skjer.