LF-2001-67

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-10-04
Publisert:	LF-2001-00067
Stikkord:	Småviltjakt og fiske, Rørosloven av 29, mai 1901 nr
Sammendrag:
Saksgang:	Gauldal herredsrett nr. 99-00333 A - Frostating lagmannsrett LF-2001-00067 A.
Parter:	Ankende part: Røros Fjellstyre v/styrets formann Geir Tønnesen (Prosessfullmektig: Advokatfirmaet Lindh Stabell Horten DA, v/advokat Morten Poulsson, Oslo). Motparter: 56 eiere av eiendommer under gnr. 132 i Røros (se liste bak) (Prosessfullmektig: Advokatfirmaet Haavind Vislie DA, v/advokat Ola Brekken, Oslo).
Forfatter:	Lagmann Aage Rundberget, formann. Lagdommer Hans O. Kveli. Ekstraordinær lagdommer Sverre Dragsten
Lovhenvisninger:	Rørosloven (1901) §1, Norske Lov (1687) 3-, Lov ang det benificerede Gods (1821) §38, Jaktloven (1899) §6, §2, Tvistemålsloven (1915) §180, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3

Saken gjelder spørsmålet om innbyggerne i Røros kommune (innbyggerne) har rett til jakt på småvilt og fiske i utmarka på en rekke private eiendommer. De eiendommer det gjelder ble i sin tid tatt opp med grunnlag i bygselseddel fra Røros Kopperverk (Verket) og de ble senere solgt til eiendom for oppsitterne. Eiendommene er registrert som bruk under gnr. 132 i Røros kommune, og de er blitt kalt 132-eiendommene. Denne betegnelse vil også nedenfor bli brukt.

Som hjemmel for de påståtte rettigheter påberopes fra innbyggernes side §1 i lov av 29. mai 1901 om forskjellige forhold vedkommende Røros Kopperverks skogvesen (Rørosloven). Denne loven ble gitt som ledd i gjennomføringen av en overenskomst som etter langvarige forhandlinger ble inngått den 15. mars 1901 mellom staten og Verket til løsning av omfattende, omtvistede rettsforhold. Ved overenskomsten §2 frafalt Verket sine fra først av reiste krav om eiendomsrett og bruksrett til de fleste allmenningsområder hvor Verket i lengre tid hadde utøvet bruk og rådighet. Staten frafalt ved overenskomsten §1 til fordel for Verket eiendomsrett til de strekninger som ble kalt Røros Vestre Statsallmenning og Røros Østre Statsallmenning. Innen disse to strekninger ble imidlertid innbyggerne av Røros herred forbeholdt rett til jakt og fangst som bestemt i dagjeldende jaktlov §6 og for øvrig eventuelle andre rettigheter som tillå befolkningen i herredet.

Fra innbyggernes side gjøres det gjeldende at den rett til jakt og fangst som er forbeholdt ved Rørosloven §1 også omfatter slik rett i utmarken til de eiendommer som i sin tid er blitt tatt opp med grunnlag i bygsel fra Verket og som senere er skyldsatt som bruk under Verkets eiendom gnr. 132. Slike rettigheter er dessuten ervervet ved alders tids bruk og lokal sedvane i tiden før overenskomsten og loven av 1901.

Av dokumentmaterialet fremgår at det opp gjennom årene har vært uenighet om retten til jakt og fiske mellom på det ene side jegere og fiskere, og grunneiere på den annen side. Om foranledningen til at tvisten mellom ankemotpartene og Røros Fjellstyre ble brakt inn for domstolene, vises til de innledende bemerkninger i herredsrettens dom. Ved stevning datert 14. juli 1999 reiste 56 parter med eiendommer registrert under gnr. 132, beliggende øst for Bergstaden, og sørøst for Aursunden, på strekningen Hitterdal-Botnet, søksmål mot Røros Fjellstyre og Røros kommune.

Gauldal herredsrett avsa 24. oktober 2000 dom med slik domsslutning:

«1. Innbyggerne i Røros kommune er uberettiget til jakt og fiske på eiendommene gnr. 132 bnr. 150, 151, 152, 153, 154, 155, 156, 157, 159, 160, 161, 162, 163, 164, 165, 166, 167, 168, 169, 170, 171, 172, 173, 174, 176, 178, 179, 180, 181, 182, 183, 184, 185, 186, 187, 188, 189, 190, 191, 192, 193, 194, 196, 197, 198, 199, 200, 202, 203, 218, 219, 220, 221, 222, 223, 224, 225, 226, 227, 228, 229, 230, 309, 311, 312, 317, 320, 326, 327, 330, 346, 357, 368, 371, 405, 410, 415.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Røros Fjellstyre har ved ankeerklæring av 27. november 2000 brakt herredsrettens dom inn for lagmannsretten med påstand om frifinnelse og tilkjennelse av saksomkostninger for begge instanser. Grunneierne har tatt til gjenmæle ved tilsvar av 10. januar 2000 med påstand om stadfestelse av herredsrettens dom, og tilkjennelse av saksomkostninger for begge instanser.

Røros kommune har trådt ut av saken for lagmannsretten.

Ankeforhandlingen fant sted på Røros i dagene 27., 28., 29. og 30. august 2001. Formannen og et styremedlem i Røros Fjellstyre og seks av ankemotpartene, som alle forklarte seg for herredsretten, avga forklaring. Det ble avhørt 14 vitner, hvorav fire er nye for lagmannsretten. En del nye dokumenter ble fremlagt. Oversiktsbefaring med bruk av bil ble foretatt 28. august 2001.

Røros Fjellstyre har under ankeforhandlingen frafalt alders tids bruk eller lokal sedvane i tiden etter 1901 som grunnlag for rettigheter til småviltjakt og fiske. Som hjemmel for slike rettigheter fastholdes foruten Rørosloven alders tids bruk eller lokal sedvane i tiden før 1901.

Røros Fjellstyre har for lagmannsretten i hovedtrekk anført:

Bestemmelsene i Rørosloven §1 hjemler innbyggerne rett til småviltjakt og fiske også på 132-eiendommene. Dette fordi at de utmarksstrekninger som ved skylddelings-forretninger var lagt til disse eiendommer, ble ansett for å tilhøre Røros Vestre allmenning i 1901 da overenskomsten ble inngått og loven ble vedtatt. For så vidt vises til hva Røros-kommisjonen beskrev som beliggende i Vestre allmenning. Unntatt fra det som kommisjonen beskrev som ytre avgrensning for allmenningen, var bare noen eldre eiendommer, så som Sundslia og Pantslåtten, som var opptatt før 1729 da Verket ervervet Kongens jordegods i Røros-området, og således opptatt på et annet grunnlag enn 132-eiendommene.

Til 132-eiendommene lå etter Røros-kommisjonens oppfatning rettslig sett som eiendom bare innmark, engsletter og myrslåtter. De utmarksstrekninger som etter grensebeskrivelser i bygselbefaringer og skylddelingsforretninger var tillagt disse eiendommer, var fortsatt allmenningsgrunn. Staten bygget også under forhandlingene med Verket på kommisjonens syn når det gjelder spørsmålet om hvilke arealer Røros Vestre allmenning omfatter. Statens syn for så vidt er også kommet til uttrykk i siste ledd i overenskomsten §1. Når det i en oversikt over statens og Verkets påstander vedrørende rettigheter til de omstridte allmenninger, inntatt blant annet i St.prp.nr.87 (1900-1901) heter at «Jordegodset (er) ikke medregnet», siktes det til innmark, setervoller og engsletter tilliggende 132-eiendommene. Statens oppfatning av hva vestre allmenning omfattet ble ikke bestridt av Verket.

Rørosloven §1 må derfor forstås slik at de rettigheter som er forbeholdt innbyggerne i Røros Vestre Statsallmenning også gjelder for utmarksstrekningene under 132-eiendommene. Dette er også i samsvar med at det ble antatt at også Vestre allmenning omfattet betydelige områder.

Av forarbeidene til Rørosloven går det i det hele frem at det ble tatt sikte på at innbyggerne fortsatt skulle beholde de rettigheter de tidligere hadde utøvet. Om dette vises for øvrig særlig til Rt-1951-430 flg. hvor det ble fastlagt at innbyggerne av Røros prestegjeld etter Rørosloven §1 har rett til jakt, fangst og fiske innen Nordviken bygselområde i Femundsmarka i Røros Østre allmenning.

Med bakgrunn i fast oppfatning har jakt og fiske vært utøvet på 132-eiendommenes utmarksområder på samme måte som ellers i Vestre allmenning. Jakten har av en større gruppe dekket hele området om enn med vekslende intensitet på de enkelte eiendommer. Fredlysninger til forskjellige tider viser også at man på grunneierhold har vært kjent med innbyggernes jakt. Sporadiske konfrontasjoner mellom jegere og grunneiere har forekommet, og en del grunneiere har siden 1917 foretatt utleie av jakten på sine eiendommer. Dette har imidlertid ikke vært uforenlig med innbyggernes rett da denne ikke er noen enerett. Noen ensartet oppfatning blant eierne av 132-eiendommene om at innbyggerne ikke hadde rett til jakt og fiske i deres utmark har det ikke vært.

Om utøvelse av fiske foreligger det mer sparsomt med opplysninger enn om jakt. Det dreier seg stort sett om stangfiske i visse elver. Slikt fiske har imidlertid vært utøvet av de som hadde interesse av det og foranledning til det, og utøvelsen har skjedd i tro om rett.

Rett for innbyggerne til jakt og fiske i de utmarksstrekninger som i medfør av utviklingen er blitt tillagt 132-eiendommene, er foruten å være hjemlet ved Rørosloven vunnet ved alders tids bruk og lokal sedvane i tiden før 1901. Av kildene fremgår at jakt, fangst og fiske var av stor betydning i ernæringsøyemed for befolkningen i Røros-området. For mange utgjorde utbyttet av jakt, fangst og fiske en vesentlig del av hva de trengte til livets opphold. Slik bruk av utmarken var derfor i lang tid før 1901 til stadighet utøvet av en større krets i god tro om rett og uten innsigelser fra noe hold. Bruken fortsatte som før også på de områder som etter hvert ved bygsel, skylddelings-forretninger og salg ble lagt til 132-eiendommene. Vilkårene for erverv av rett ved alders tids bruk er således tilstede også når det gjelder disse eiendommer.

Røros Fjellstyre har ikke kommet nærmere inn på lokal sedvane som ervervsgrunnlag. Røros Fjellstyre har lagt ned slik påstand:

«Røros Fjellstyre frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

Ankemotpartene har gjort gjeldende at herredsrettens dom er riktig og de har i det vesentlige hevdet det samme som for herredsretten.

De fastholder at innbyggerne ikke, ved Rørosloven, er hjemlet rett til småviltjakt og fiske på 132-eiendommene. Ved loven §1 er innbyggerne forbeholdt slik rett i vestre statsallmenning, og 132-eiendommene hørte i 1901 ikke til allmenningen idet de var utskilt som private eiendommer for oppsitterne. Av forhandlingene mellom staten og Verket, overenskomsten og forarbeidene til loven går det også klart nok frem at det heller ikke var statens oppfatning at vestre statsallmenning omfattet disse eiendommer. Fra statens side ble nemlig Røros-kommisjonens syn på dette punkt ikke fastholdt. Lovens bestemmelser om vestre allmenning, som må forstås etter ordlyden, gjelder derfor bare det som i 1901 var tilbake av denne allmenning. På dennes gjenværende arealer ble innbyggerne ved Rørosloven, som ikke er noen rettighetslov, men bare forutsetter rettigheter, forbeholdt eventuelle rettigheter de hadde fra før.

Hva som lå tilbake som vestre allmenning i 1901, hadde man imidlertid ingen oversikt over. Grensene for de spredt beliggende områder som går inn under denne allmenningsbetegnelse, ble først klarlagt ved den store grensegangssak som ble avsluttet i 1966 da grensene for disse områder ble fastlagt mot tilstøtende private eiendommer. Disse kunne imidlertid ikke ved overenskomst mellom staten og Verket eller ved Rørosloven påheftes rettigheter for innbyggerne.

Noen rett for innbyggerne til småviltjakt og fiske på 132-eiendommene var ikke ervervet før 1901. Ervervsgrunnlaget måtte i tilfelle være alders tids bruk. Det dreier seg imidlertid her om rettigheter som har sterkt preg av allemannsrettigheter. Jakt uten hund på småvilt ble også før 1900 ansett for å være fri for enhver også på privat eiendom. I statsallmenning gjaldt det samme også for jakt med hund. At det skulle være ervervet noen særrett til jakt for innbyggerne må anses for utelukket.

Noen rett til fiske kan heller ikke være vunnet ved alders tids bruk. Det har for så vidt i det vesentlige dreid seg om stangfiske som helt frem til senere tid har vært betraktet som tålt bruk.

Erverv av rettigheter til småviltjakt og fiske på 132-eiendommene før 1901 er under enhver omstendighet ikke godtgjort. Under saken er det fremkommet en del opplysninger om sporadisk utøvelse av jakt og fiske på deler av 132-eiendommene i tiden etter 1901. Når det i liten utstrekning er reagert mot dette fra grunneierhold, skyldes det i første rekke at man har kviet seg for å gripe inn mot bygdefolk. En del grunneiere har imidlertid ved fredlysninger søkt å verne seg mot ulovlig jakt og fiske på sine eiendommer. En rekke grunneiere har også leiet ut rett til jakt og fiske.

Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:

«1. Herredsrettens dom pkt 1 stadfestes.

2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett med tillegg av rente etter morarenteloven §3 første ledd 1. punktum fra forfall til betaling skjer.»

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige tiltre dens domsgrunner.

Herredsretten har innledningsvis redegjort for hovedtrekk i rettsutviklingen i Røros-området i tiden fra Røros Kopperverk ble anlagt i 1640-årene og frem til tvisten mellom staten og Verket ble løst ved overenskomsten og Rørosloven av 1901. For sammenhengen bemerker lagmannsretten for så vidt, og så langt det er av betydning for avgjørelsen i den foreliggende sak:

Inntil Verket begynte sin virksomhet lå trakten, med unntak av noen få gårder, som uopptatt kongeallmenning. Verket fikk ved privilegiebrev av 1646, stadfestet av Kongen i 1649, betydelige rettigheter over omfattende områder, så som vederlagsfri enerett til skogen, vannfall og mineraler innenfor en radius av fire gamle norske mil rundt funngruven Storwartz.

Anlegget og driften av kopperverket medførte stor innflytning til Røros av folk som ble engasjert i virksomheten. Ved siden av arbeidet for Verket tok innbyggerne opp noe jordbruksdrift. Det skjedde for det ene ved at de arbeidere som bosatte seg på Bergstaden i tilknytning til bolighus der oppførte fjøs for dyrehold og utenfor Bergstaden, uten inngripen fra offentlig hold, okkuperte grunn som de dyrket for forproduksjon. Derved fikk man en rekke såkalte hager (gresshager) som er blitt ansett for å være hevdet til eiendom av okkupantene og/eller deres rettsetterfølgere. For det andre ble ytterligere jordbruksdrift i økende grad tatt opp ved bygsel av rydningsplasser, setervoller og engsletter. Bygselsedlene ble utferdiget av fogden i samsvar med bestemmelsen i NL 3-12-4 om bortbygsling av rydningsplasser i allmenning. Ved bortbygslingen fikk de arealer bygselseddelen omfattet annen rettslig status enn allmenning. Arealene gikk ut av allmenningen (som skilt fra denne) og de ble ført inn i Kongens jordebok som Kongens (private gods) som man hadde en vanlig landdrotts rådighet over, forskjellig fra Kongens rådighet over gjenværende allmenning.

Den alminnelige ordning etter norske lov 3-12-14 var at bygsleren skulle få et avmerket område til oppdyrking og enebruk, og at han for øvrig skulle fylle sitt jordbruksbehov med hensyn til skogsvirke, beite, slått, mosetak med videre i kraft av allmenningsrett. Denne ordning ble imidlertid ikke alle steder etterfulgt. Det ble gitt bygsel på større strekninger omfattende utmark og endogtil fjellstrekninger. Dette var tilfelle selv om bygselobjektet ble benevnt som en engslette.

Ved det store krongodssalget i 1728 ble Kongens gods i «Det Trondhjemske», derunder godset omkring Røros Kopperverk solgt ved auksjon. Ved auksjonen den 20. januar 1728 fikk partisipantene til Verket tilslaget for «Engeslætterne og Rødningspladserne om Røraas Kobberværk, bedragende til ialt 4 spand 1 Øre og 15 Mk. med Bøxel for 201 riksdaler.» Det etterfølgende skjøtet av 16. februar 1729 er sagt å gjelde «Fire Spand Een Øre Femten Mark landskyld med Bøxsel af Engeslætterne om Røraas Kobberværk».

Det er kommet til uttrykk delte meninger om hva skjøtet av 1729 omfattet av arealer. Spørsmålet har vært oppe i flere rettssaker, blant annet Rt-1951-430 (Nordviken) og Rt-1972-643 (Bottenvollen). Hensett til tiden for salget og ordlyden omfattet etter lagmannsrettens mening, overdragelsen bare Kongens jordegods i trakten. Allmenningsstrekninger ble således ikke overdratt ved skjøtet av 1729. Av beskrivelser i bygselsedler utstedt av fogden fremgår imidlertid at disse omfattet større utmarksstrekninger selv om bygselobjektet var benevnt som rydningsplass eller engslette. For så vidt gjelder det samme i Rørostrakten som andre steder. Av de kortfattede og omtrentlige stedsbeskrivelser som, - som oftest - ble foretatt av fogden uten at han hadde vært på stedet, var det vanskelig å se de ytre avgrensninger for bygselobjektet. Fogden og dermed kongemakten hadde derfor ingen oversikt over hvilke utmarksarealer bygselsedlene omfattet. Dermed var det også uklart hvilke utmarksområder som ble overdratt Verket ved Rørosskjøtet av 1729. Det som kan fastslås er at den utmark som på salgstiden var omfattet av bygselsedler ble overdratt av statsmakten til Verket. For så vidt stiller det seg her som ved salget av krongodset i Nordland og Troms til Irgens ved skjøtet av 1666. Om dette viser lagmannsretten til dom avsagt 26. april 1990 av Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms, hvor det side 73 heter:

«Etter Utmarkskommisjonens mening kan det ikke legges til grunn at det ved skjøtet av 1666 ble overdratt allmenning. Det var alene «krongodset» - leilendingsgårdene med den grunn av inn- og utmark (skog- og fjellstrekninger) som på den tid ble ansett for å ligge eksklusivt til disse - som ble solgt i 1666 (samt lappeskatten). Allmenningene ble ikke solgt. Slik ble det oppfattet og forholdt i den tid som fulgte etter 1666. Kongens fogd fortsatte med å bortbygsle plasser i utmark som om det var Kongens allmenning. Rydningsplassene ble i samsvar med det vanlige system Kongens eiendom. De kom inn i jordeboken over krongodset.»

I motsetning til hvordan det ble forholdt i Nordland og Troms, bortbygslet ikke fogden på vegne av statsmakten områder i Rørosområdet etter 1729. Fra da av var det Verket som foretok bortbygsling av grunn i allmenningsstrekningene og for så vidt i alle henseender utøvet en landdrotts rettslige stilling på samme måte som over det i 1729 kjøpte jordegods. I likhet med tideligere omfattet også Verkets bygselsedler store utmarksområder. Mot Verkets bortbygslinger vites det ikke å være fremkommet innsigelser fra statsmaktens side før tvisten mellom staten og Verket kom opp i siste halvpart av 1800-tallet. En rekke bruk ble bortbygslet av Verket slik at antall bruk ble fordoblet i tiden etter 1729.

For å få oversikt over bygselgodset nedsatte Verket i 1840-årene en bygselkommisjon som i tiden 1849-1850 foretok befaringer og beskrev grensene for bygselbrukene. Kommisjonens beskrivelser ble fulgt opp med skylddelingsforretninger avholdt i 1864-65. Ved forretningene ble skylden for Verkets gods fordelt på de enkelte bruk, og brukenes grenser beskrevet og avmerket. Med unntak av noen få ble ankemotpartenes eiendommer skyldsatt ved forretningene i 1864-65, og de ble fortsatt, med unntak av noen få, solgt av Verket til ankemotpartenes rettsforgjengere i årene frem mot hundreårsskiftet.

I anledning av den uenighet som oppsto i midten av 1800-tallet mellom staten og Verket om Verkets rettigheter, ble ved kgl.res. av 11. januar 1875 den såkalte Røros-kommisjonen nedsatt. Kommisjonen som avga sin innberetning 6. mars 1879 kom til at Verket ikke hadde ervervet eiendomsrett til noen av de allmenninger hvor det hadde utøvet bruk og rådighet, således heller ikke til de allmenningsstrekninger som kommisjonen beskrev som Røros Vestre allmenning og Røros Østre allmenning. Verket hadde etter kommisjonens syn innen disse strekninger utøvet større rådighet enn det var overdratt rett til av staten. De bortbygslinger som Verket hadde foretatt var uhjemlet og de bortbygslede bruk måtte etter kommisjonens mening i virkeligheten anses å være statens eiendom.

Verket godtok ikke Røroskommisjonens syn, og etter forhandlinger ble tvisten med staten løst ved overenskomst inngått 15. mars 1901. Innledningsvis heter det i overenskomsten:

«Mellem Staten og Røros Verk har der gjennem lange Tider været Tvist eller Meningsforskjel angaaende Udstrækningen og Beskaffenheden af de gjensidige Rettigheder overfor de betydelige Skogstrækninger, hvorfra Verket henter eller gjennem Tidernes Løb har hentet Forsyning af Trævirke, og med hensyn til hvilke ikke blot Omfanget af Verkets Brugsrettigheder, men ogsaa selve Eiendomsretten har været omtvistet. - Ved kongelig Resolution af 11te Januar 1875 nedsattes en Kommission for at granske og udrede disse forhold. Resultatet af denne Kommissions Undersøgelser foreligger i en under 6te Marts 1879 afgiven Indberetning. Da imidlertid de Resultater, hvortil Kommissionen kom, ikke har vundet Anerkjendelse fra Røros Verks Styrelses Side, har de omhandlede Forhold fremdeles været tvistige og Gjenstand for Meningsutvexling i det Øiemed at komme til en mindelig Overenskomst mellem Staten og Røros Verk. Efter langvarige Forhandlinger har det endelig lykkes at komme til en Forstaaelse, hvorved man træffer definitiv og fuldstændig Bestemmelse angaaende de Rettigheder, der herefter skal tilkomme Staten, og de, der skal tilkomme Røros Verk, overfor samtlige de ovenfor betegnede Strækninger, saaledes som nedenfor nærmere angives.»

Ved overenskomsten frafalt Verket enhver rett til Dragåsallmenningene i Singsås og daværende Holtålen, statsallmenningene i Ålen, Feragen statsallmenning, Tolgen Femundske statsallmenning og Rendalen Nordre statsallmenning, mens staten i overenskomsten §1 frafalt eiendomsrett til fordel for Verket til Røros Vestre allmenning og Røros Østre allmenning. For sistnevnte strekning, som det forelå arealoppgave over, er anerkjente grenser beskrevet i §1 annet ledd, mens det for Røros Vestre allmenning, som det manglet arealoppgave for, i tredje ledd heter at det fra statens side anerkjennes de ytre grenser som er beskrevet av kommisjonen.

I §1 første ledd forbeholdes rettigheter for innbyggerne av Røros, bestemmelsen der lyder slik:

«Staten opgiver og frafalder til Fordel for Røros Verk ethvert Krav paa Rettigheder i og over Strækningene Røros vestre Statsalmenning og Røros østre Statsalmenning (Rørosgodsets eller Fæmundsmarkens Skoge). Fra Statens Side indrømmes altsaa, at disse Strækninger fremtidig tilhører Røros Verk med fra Statens Side ubestridt Eiendomsret. Den Ret til Jagt og Fangst efter Smaavildt, som efter Lov angaaende Jagt og Fangst af 20de Mai 1899 §6 tilkommer Indvaanere af Røros Herred, samt de Rettigheder, som ifølge Kontrakt, Hævd, Alders Tids Brug eller Lov maatte tilkomme Almuen, - skal være Vedkommende forbeholdt.»

Fra statens side ble det funnet grunn til å stadfeste bestemmelsen i overenskomsten §1 ved lov. Dette for det ene fordi at bestemmelsen i 1. punktum - så fremt de to strekninger hadde rettslig status av statsallmenning - ville være i strid med forbudet i §38 i lov av 20. august 1821 mot salg av statsallmenninger. For det andre måtte bestemmelsen i 2. punktum om rettigheter for innbyggerne lovfestes for det tilfelle at det skulle oppstå spørsmål om strekningene på tiden for overenskomsten var gått over til «almindelig privateiendom eller til privatallmenninger O.lig.» Lovens §1 ble av grunner som nevnt utformet slik:

«Bestemmelsen i Lov om det beneficerende Gods af 20de August 1821 §38 skal ikke være til Hinder for, at Staten frafalder til Fordel for Røros Verk ethvert Krav paa Rettigheder i og over Strækningerne Røros vestre Statsalmenning og Røros østre Statsalmenning, saaledes at der fra Statens Side indrømmes, at disse Strækninger fremtidig tilhører Røros Verk med fra Statens Side ubestridt Eiendomsret. Den Ret til Jagt og Fangst efter Smaavildt, som efter Lov angaaende Jagt og Fangst af 20de Mai 1899 §6 tilkommer Indvaanere af Røros Herred, samt de Rettigheder, som ifølge Kontrakt, Hævd, Alders Tids Brug eller Lov maatte tilkomme Almuen - skal forbeholdes vedkommende.»

Som nevnt forelå ingen arealberegning for vestre allmenning. Om denne strekning er det i St.prp.nr.87 (1900-1901) blant annet bemerket:

«De til denne Almenning hørende Strækninger bestaar dels av Bergstadens nærmeste Omgivelser, dels af et Par andre fra hverandre liggende Udmarksstrækninger, beskrevne i Kommissionens Indstilling Side 34-36, hvor der bl.a. findes anført:

«De her omhandlede Strækninger er dels nøgne, dels forsynede med mere eller mindre Birkeskog med spredte eller ubetydelige Levninger af Furu..... Udenom de mange indhegnede Hager ved Bergstaden er Brugene, der væsentlig bestaar af Sætervolde, saagodtsom udelukkende henhørende til det Røros Verk i 1729 tilskjødede Statens Jordegods hvoraf dog en stor Del, især paa Gjøsvigen og Haanæset, i senere Tid efterhaanden af Verket er solgt til Almuesmænd.»

Der findes ogsaa her en hel Del Sætre, tilhørende til dette Jordegods og nu for en stor Del frasolgt samme.

......

......

Nogensomhelst Arealberegning over disse Strækninger foreligger ikke og vil neppe kunne lade sig udføre uden efter Opmaaling og Kartlægning - et Arbeide som under de indviklede Grænseforholde vilde falde vanskeligt, langvarigt og kostbart og neppe staa i Forhold til de omhandlede Værdier.»

De innviklede grenseforhold skyldes - synes det å fremgå - at det fra den opprinnelige allmenningsstrekning var utskilt eiendommer som enten var overdratt til privat eie eller som fortsatt var bygselbruk tilhørende Verkets jordegods.

At staten ikke hevdet å være eier av jordegodset, som lå innen de ytre grenser for Østre og Vestre allmenning, fremgår av en oversikt som er inntatt i proposisjonen, over partenes påstander vedrørende de forskjellige allmenningsstrekninger. Statens påstand for begge strekninger var at det «er statens eiendom (Jordegodset ikke medregnet)». Staten påsto således ikke å være eier av «jordegodset» og med dette må det åpenbart siktes til Verkets jordegods som for den vesentligste del besto av bortbygslede eiendommer.

Til Verkets jordegods hørte i 1901 ikke lenger de opprinnelige bygselbruk som av Verket var solgt til eiendom for oppsitterne. Over disse eiendommer kunne det da ikke ved overenskomsten mellom staten og Verket treffes noen bestemmelser jf. for så vidt Indst.S.XXXXI (1900-1901) side 95, hvor statsråd Konow uttaler at man må:

«lægge merke til, at den aller største del af den værdifulde grund er optaget af private, saavel af indvaanerne under herredet som af Røros verk selv. Den private eiendom er selvfølgelig fuldstændig uberørt af nærværende kontrakt.....»

Man må videre kunne slutte at disse eiendommer ble forutsatt å omfatte de arealer som i følge grenser fastlagt ved skylddelingsforretninger var lagt til dem. Dette må anses for å være innbakt i overenskomsten, jf. Rt-1972-643 flg. Bestemmelsene i overenskomsten og loven av 1901 om rettigheter for innbyggerne av Røros kan åpenbart ikke omfatte de eiendommer som var solgt av Verket før 1901.

Da de strekninger som i overenskomsten er kalt Røros Vestre statsallmenning og Røros Østre statsallmenning, fra statens side ikke ble ansett for å omfatte Verkets jordegods kan heller ikke bestemmelsene i overenskomsten om rettigheter anses for å gjelde de arealer som før 1901 ved skylddelingsforretninger var tillagt verkets bygselbruk. Som nevnt utgjorde disse en vesentlig del av Verkets jordegods og de var ikke innbefattet i de områder som var omtvistet mellom staten og Verket.

Bestemmelsene i overenskomsten §1 og Rørosloven §1 om de strekninger som er kalt Røros Vestre statsallmenning og Røros Østre statsallmenning, må derfor gjelde de områder som i 1901 måtte være igjen av disse strekninger som omtvistet allmenningsgrunn. Det var denne staten fra først av påsto å eie men ved overenskomsten frafalt krav om eiendomsrett til til fordel for Røros Verk. Det var også for disse områder staten fant grunn til å ta forbehold om eventuelle rettigheter for innbyggerne og som forbeholdet ble knyttet til.

Hva som lå tilbake av slik grunn, var imidlertid som det vil ha fremgått, vanskelig å fastlegge, og man fant ikke tilstrekkelig grunn til å ta det krevende, langvarige og kostbare arbeidet som dette ble antatt å ville kreve.

Hvilke områder Vestre allmenning omfattet var lenge uavklart. Det ble først fastlagt ved grensegangssak for Gauldal og Strinda jordskifterett, påbegynt 16. august 1955 og sluttet 12. august 1966. Ved de grenser som da ble oppgått mot private eiendommer - på grunnlag av grensebeskrivelser i hjemmelsdokumentene for disse - utgjør vestre allmenning ti usammenhengende, til dels små fjellstrekninger.

Av de eiendommer som i 1901 fortsatt var bygselbruk solgte Verket en del i tiden frem til 1936, og staten har som eier fra da av solgt noen få. Ytterligere er noen ganske få og mindre arealer fraskylddelt i tiden etter 1901, men da det for så vidt ser ut til å dreie seg om tilleggsarealer til eiendommer fraskylddelt før 1901, må de arealer som det her dreier seg om, stilles i klasse med disse.

På bakgrunn av det som foran er bemerket, finner lagmannsretten at forbeholdet i overenskomsten og loven av 1901 ikke omfatter ankemotpartenes eiendommer. Det er da for lagmannsretten ikke foranledning til å komme nærmere inn på de forbeholdte rettigheters karakter og omfang.

At forbeholdet i overenskomsten og loven om rettigheter for innbyggerne av Røros ikke omfatter de eiendommer som i 1901 fortsatt var bygselbruk, kan synes å være i strid med det syn som er kommet til uttrykk i Høyesteretts dom i Rt-1951-430 flg. Nordvikens bygselområde omfattet imidlertid ifølge dommen et område på ca 125 km2, strekkende seg fra nordenden av Femunden til riksgrensen. Det dreide seg således om en betydelig del av Femundsmarka, og det kan være særlig grunn til ikke å tillegge en så enorm bortbygsling samme virkning som ellers. Høyesterett har også uttalt at den daværende bygsler av Nordviken måtte være bundet av ordningen av 1901 da hans bygselseddel var fra 1917.

Av bevisførselen må det legges til grunn at innbyggere på Røros i tiden etter 1901 har utøvet jakt og fiske på 132-eiendommer i den tro at de hadde rett til dette.

Oppfatning om slik rett er også kommet til uttrykk i fremlagt materiale. Det vises for så vidt til et innlegg i 1914 i avisen «Arbeidets Ret» og til brev til utskiftningsretten fra ordføreren i Røros kommune, datert 10. august 1939. I brevet hevdes det, under henvisning til Røros-kommisjonens innberetning, at de skogstrekninger som av Verket var tillagt 132-eiendommene, var en del av allmenningen i det Verket ikke hadde kunnet selge videre noen større rett enn det selv ervervet ved sitt skjøte av 1729. I den sak som ble avgjort i Rt-1972-643 flg, ble det også som subsidiær anførsel fra den ankende parts side gjort gjeldende at Verkets salg i 1884 av tvisteområdet - med unntak for en slåttemyr innen dette - måtte anses ugyldig fordi verket ikke hadde rett til å disponere over annet enn engsletter og myrsletter. Dette fikk ikke tilslutning idet Høyesterett om dette bemerker:

«Jeg må anse det som en festnet rettsoppfatning at eierne av Bottenvollen-eiendommene etter overdragelsen av 1884 og 1887 har sittet med sine parseller med full eiendomsrett, og gyldigheten av disse overdragelser i deres fulle utstrekning kan etter min oppfatning nå ikke rokkes. Spørsmålet om eiendomsretten til allmenningsstrekningene omkring Røros var før århundreskiftet gjenstand for meningsforskjell mellom staten og Røros Verk, noe som bevirket at Røroskommisjonen ble nedsatt for å utrede spørsmålet. Verket godtok ikke kommisjonens konklusjoner, men tvisten ble som før nevnt løst ved overenskomsten og den tilhørende lov av 1901. Staten erkjente her at strekningene innen blant annet Røros østre allmenning fremtidig skulle tilhøre Røros verk med fra statens side ubestridt eiendomsrett og slik at bygdefolkets gamle allmenningsrettigheter skulle være i behold. Dette må imidlertid også innebære at staten for fremtiden måtte være avskåret fra å gjøre gjeldende at eiendom i området overdratt av verket til utenforstående før 1901 fortsatt var statens eiendom eller hadde vært det i tiden forut. Men da kan heller ikke tredjemann - i dette tilfelle den ankende part - ha anledning til å gjøre gjeldende at en slik overdragelse må ha vært ugyldig fordi det dreiet seg om statens eiendom.»

Oppfatningen om at 132-eiendommenes utmark med hensyn til jakt og fiske står i samme stilling som de gjenværende deler av Røros vestre og Røros østre allmenning, synes fortsatt å ha sin basis i Røroskommisjonens syn, noe som også er kommet til uttrykk under ankeforhandlingen. Avgjørelsen i Nordvikensaken, Rt-1951-413 flg., kan forståelig nok ha bidratt til å styrke jegere og fiskeres tro på en rett til jakt og fiske på 132-eiendommene.

De opplysninger om jakt og fiske som er fremkommet for lagmannsretten, dreier seg naturlig nok om slike utøvelser i tiden etter 1901 og særlig for tiden etter annen verdenskrig.

Disse opplysninger og opplysningene om tilkjennegitte oppfatninger om innbyggernes rettigheter er imidlertid ikke tilstrekkelig som grunnlag for at Røroslovens bestemmelser om rettigheter ved etterfølgende praktisering må forstås slik at bestemmelsene omfatter også 132-eiendommene. Vel er det så at eiere ikke har grepet inn overfor jegere og fiskere, og at endogtil noen få har delt den på vegne av innbyggerne hevdede oppfatning. Fremlagt materiale viser imidlertid at det på grunneierhold er hevdet enerett til jakt og fiske, og at det ved fredlysninger er søkt vernet om eneretten. Slike fredlysninger er foretatt i de første år etter 1901, således i 1902, 1903, 1907, 1908, 1909 og 1913. Ellers har det nok vært slik på Røros som ellers i bygdene at man på grunneierhold har kviet seg for å gripe inn overfor bygdefolk, særlig såfremt disses jakt og fiske ikke har vært til sjenanse for grunneiernes utleie av jakt og fiske.

Som foran nevnt har Røros Fjellstyre gjort gjeldende at rett til småviltjakt og fiske på 132-eiendommene - foruten å være hjemlet ved Rørosloven - er vunnet ved alders tids bruk og sedvane i tiden før 1901.

Om jakt og fiske i tiden før 1901 foreligger det imidlertid bare opplysninger av generell art. I Røros-boka bind I (1941) er det redegjort for at jakt, fangst og fiske i stor utstrekning ble drevet i næringsøyemed, og at dette i så henseende var av stor betydning. Dette har dog ikke vært noe særskilt for Røros, men noe som har vært tilfelle i alle fjellbygder. Fra først av og helt frem til 2. verdenskrig var snarefangsten den dominerende måte når det gjaldt å skaffe seg ekstra inntekter av fjellets ressurser. Dette var den mest effektive måte med hensyn til jaktutbytte. Videre var det først mot slutten av 1800-tallet at bygdefolk begynte å anskaffe haglegevær. Slik ser det ut til å ha vært også i Røros.

I Røros-boka er det inntatt et avsnitt fra direktør Jacob Friis' erindringer fra hans opphold på Røros. Det heter der at den gang (omkring midten av 1800-tallet) var det bare en mann på Røros som hadde interesse for fuglejakt, men om fuglejakt med hund hadde han intet begrep. Etter hvert anskaffet imidlertid også verksarbeiderne seg brukbare våpen og begynte med jakt med stående hund. Ifølge Røros-boka tok jakten og fangsten seg opp etter at Rørosbanen ble bygd omkring 1870. Flere og flere gikk da inn for fangsten og jakten. Jakten foregikk for de flestes vedkommende uten hund. Jakten på fjellrypa eller skarven (som drives uten hund) var i de tider en ganske betydelig inntektskilde for bygdefolket. Ifølge samme kilde inntraff i 1880-årene en nedgangsperiode for viltet, og den varte i flere år i trekk før atter å ta seg opp i årene før århundreskiftet.

Om jakten hadde stort omfang, er det ikke fremkommet noe som tyder på at spørsmålet om retten til jakt ble viet større interesse på Røros enn andre steder. Folk gikk på jakt hvor det passet uten tanke på eiendomsgrenser og retten til jakt. Selv om det ikke foreligger konkrete opplysninger om det, har det sannsynlighet for seg at jegere på Røros også utøvde noe jakt på 132-eiendommene idet de passerte disse på opp- og nedtur fra fjellet. Imidlertid var det jo slik at jakt på småvilt uten hund ble antatt å være fri for enhver også på privat grunn. Først ved jaktloven av 20. mai 1899 nr. 2, som trådte i kraft 1. juli 1900, ble grunneierprinsippet gjennomført på dette felt.

Selv om det av enkelte jegere på Røros før 1901 skulle ha vært drevet jakt med hund derunder på 132-eiendommene etter at disse var solgt av verket - de fleste imidten av 1860-årene - kan den eventuelle jakt ikke ha skjedd med det omfang og den varighet at det kan være tale om erverv ved alders tids bruk for innbyggerne på Røros.

Om fiske har det, som for jakten, under ankeforhandlingen bare fremkommet opplysninger om utøvelse i tiden etter 1901. Av det fremkomne må det legges til grunn at noe fiske er utøvet av innbyggerne på deler av vann og elver som hører til 132-eiendommer. Dette har imidlertid vært av beskjeden utstrekning. Om fiske i vassdrag tilliggende disse eiendommer før 1901 er intet opplyst. Noe belegg for at rett til fiske der skal være ervervet ved alders tids bruk før 1901 foreligger åpenbart ikke.

At det ved lokal sedvane før 1901 skulle være etablert rettigheter til jakt og fiske for innbyggerne er utelukket etter det som foran er bemerket om de motstridende oppfatninger som er fremkommet mellom grunneiere og jegere og fiskere.

Lagmannsretten skal tilføye:

Spørsmålet om strekningene Vestre og Østre allmenning hadde rettslig status som allmenning i 1901 ble fra Statens side holdt åpent. Overenskomsten og Rørosloven ble også utformet på bakgrunn av dette. Om det skulle være slik at de to strekninger i 1901 fortsatt hadde karakter av allmenning i relasjon til jakt og fiske, hadde likevel ikke innbyggerne på Røros på det tidspunkt noen rettigheter i kraft av allmenningsrett på de eiendommer som da ved skylddelingsforretninger var utskilt fra strekningene og solgt til privat eiendom. Det vises for så vidt til Rt-1975-508 flg. og igjen til den foran omtalte dom i Rt-1972-643. Særlige omstendigheter som skulle tilsi fravik av hovedregelen om at grunn som går over fra statsallmenning til privat eiendom blir underlagt de regler som gjelder for privat eiendom, er ikke opplyst å foreligge. Eventuell rett for innbyggerne til fiske i allmenning var derfor falt bort i de vassdrag som i 1901 var utskilt fra allmenningen.

Herredsrettens dom, domsslutningen pkt 1 blir å stadfeste.

Røros fjellstyre har anket forgjeves å må etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd pålegges å erstatte ankemotpartene sakens omkostninger for lagmannsretten. Herredsrettens omkostningsavgjørelse bør bli stående.

Ifølge omkostningsoppgave utgjør ankemotpartens omkostninger for lagmannsretten 166.574,10 kroner, hvorav 120.000 kroner er for salær. Omkostningene finnes å ha vært nødvendige og blir å tilkjenne. Av salæret er 24.200 kroner opplyst påløpt før 1. juli 2001 og er derfor ikke merverdiavgiftspliktig. Den tilsvarende andel av utgifter/utlegg utgjør 3.372 kroner.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Røros fjellstyre dømmes til innen 2 - to - uker fra denne doms forkynnelse å betale ankemotpartene, Johannes Røragen m.fl. v/advokat Ola Brekken saksomkostninger for lagmannsretten med 166.574,10 - etthundreogsekstisekstusenfemhundreogsyttifire 10/100 - kroner med tillegg av renter som bestemt i §3 i lov om forsinket betaling fra forfall til betaling skjer.

Motparter i saken:

Følgende eiere av eiendommer under gnr. 132 i Røros: 1. Johannes Røragen; 2. Arnstein Stensaas; 3. Leif J. Solsten; 4. Anders J. Strickert; 5. Oddrun Feragen; 6. Tor M. Valseth; 7. Jon H. Nordbrekken; 8. Jan H. Sorken; 9. Alf T. Kojan; 10. Hans A.S. Tøndel; 11. Johnny Sollie; 12. Ola P. Haugen; 13. Kjerstine Langen; 14. Arne A. Feragen; 15. Kasper Langen; 16. Anne B. Kjelsberg; 17. Kåre Døhl; 18. Jens H. Jensvold; 19. Mette Sollie; 20. Magnus Harsjøen; 21. Oddvar Harsjøen; 22. Ola A. Feragen og Randi Feragen; 23. Erling Røragen; 24. Jan Frostvold; 25. Odd Kr. Sundt; 26. Åge Bygmester; 27. Reidar Kojedal; 28. Anders J. Brynhildsvold; 29. John B. Sødahl; 30. Ove Klokkervold og Bodil Klokkervold; 31. Johnny Kjelsberg; 32. Stein Vidar Telebon; 33. Karin Ilsaas; 34. Astrid Aspaas; 35. Kennet Sandvik; 36. Kjell Sommer; 37. Tron Tronsmed; 38. Alf Bygmesters dødsbo; 39. Bjørg Prytz; 40. Harry Schjølberg; 41. Lars Bakke; 42. Terje Borgos; 43. Egil Wiik; 44. Knut O. Rugeldal; 45. Harry Schjølberg, Jarle Schjølberg, Ingrid Schjølberg, Erling Schjølberg, Elfrid J. og Tormod Schjølberg; 46. Anne M. Waldal; 47. Paula Lien; 48. Paula Lien; 49. Gerd Holst Åslund; 50. Jon L. Valseth; 51. Svein A. Kjelsberg; 52. Jon A. Sund; 53. Even Valseth; 54. Solfrid Sødahl; 55. John Torstein Harsjøen; 56. Helge Rypdal og Ellen Stray.

Samtlige har adresse 7374 Røros, med unntak av nr. 38 som har adresse 3070 Sande.