LG-1994-1254
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-02-07 |
| Publisert: | LG-1994-01254 |
| Stikkord: | Barn |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen byrett Nr. 93-00791 A/01 - Gulating lagmannsrett LG-1994-01254 A. Anken nektes fremmet til Høyesterett, se HR-1995-00432K . |
| Parter: | ANKENDE PART: A (Prosessfullmektig: Advokat Gjermund Kalsnes, Dokka). MOTPART: B (Prosessfullmektig: Advokat Arne B. Krokeide, Gjøvik). |
| Forfatter: | Lagdommer Pedersen, Lagdommer Vestrheim, Lagdommer Jacobsen |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §44, Tvistemålsloven (1915) §180 |
Saken gjelder krav fra A overfor B om rett til samvær med partenes felles barn C, f. xx.xx.1979, og D, f. xx.xx.1984.
Bergen byrett avsa 27. juli 94 dom med slik domsslutning:
"1. A gies ikke samværsrett til sine barn, C, født xx.xx.1979 og D, født xx.xx.1984 på nåværende tidspunkt.
2. Hver av partene bærer sine omkostninger."
Ved anke av 26. september 94 har A ved advokat Kalsnes brakt saken inn for Gulating lagmannsrett. Gulating lagmannsrett holdt ankeforhandling i saken 12.-13. januar 1995. Det ble foretatt avhør av sakens parter samt 6 vitner hvorav ett vitne, overlege Jofrid Nygaard, var et sakkyndig vitne.
For byretten var hun oppnevnt som sakkyndig og avga en sakkyndig erklæring. Her gjengis konklusjonen:
"Ektefellene står så langt fra hverandre at familierådgivning synes å ha liten hensikt.
Ut fra en samlet vurdering finner jeg at B er i stand til å gi barna god omsorg. C og D har hatt en vanskelig oppvekst på grunn av konfliktene mellom foreldrene og det er nødvendig at de nå får ha en rolig og trygg tilværelse sammen med moren. Ut fra min erfaring ved en barnepsykiatrisk avdeling, og i henhold til internasjonal forskning, vil barn som har opplevet så mange vanskeligheter ha behov for ekstra omsorg og trygghet i lang tid framover.
Jeg vil anbefale at B får ha den daglige omsorgen.
De har ikke vært sammen med faren på 2 år og hans samboer er fullstendig ukjent for dem.
Barna har imidlertid krav på og behov for en mest mulig naturlig kontakt med familien både på fars og mors side.
Barn er normalt lojale i forhold til begge foreldrene.
Sakens omstendigheter har i dette tilfellet naturlig nok skapt en følelsesmessig vanskelig situasjon og det kan bli problematisk å gjenskape et tilfredsstillende familiesamkvem. Dette vil lett gjøre barna skadelidende ved at de isoleres familiemessig.
Både barnevernskurator Unni Grønås og psykolog Bente Arntzen registrerte at C og D syntes å være fullstendig negative til å møte faren. Men gjennom mine samtaler med barnas lærere gikk det fram at både C og D gledet seg når det fikk hilsener fra ham. Ut fra mine samtaler med lærerene, tror jeg at det vil være mulig, gjennom psykoterapeutiske samtaler, å få barna til å akseptere kontakt med faren og bygge opp et tillitsforhold til ham.
På bakgrunn av de øvrige opplysninger, som kom fram ved samtale med barnas lærere, fikk jeg inntrykk av at barna dessuten bør få en motvekt til miljøet i Jehovas vitner. Det vil også derfor være viktig at de får anledning til å møte sin far og bli bedre kjent med ham og familien på hans side.
På det nåværende tidspunkt skjønner ikke barna selv betydningen av dette.
Brevet som C sendte sin far etter at de var flyttet til Bergen tyder heller ikke på at hun tar avstand fra ham.
Tvert imot gir brevet inntrykk av at hun er glad i faren, savner ham og er interessert i kontakt.
Det er min mening at C og D så snart som mulig må få anledning til å møte faren i Bergen og etter hvert bli så trygge på ham at de også reiser på besøk til ham på X og etter hvert gjenopptar kontakten med fars familie der. Dette under forutsetning av at hans samboer er positiv til dette, og ikke forholder seg slik at barnas forhold til moren skades.
Det er å håpe at alle i et positivt samarbeid legger forholdene best mulig til rette for at barna får en så harmonisk og naturlig oppvekst som mulig. De vurderinger jeg har foretatt er basert på hva jeg mener vil være det beste for barna, både på kort og på lengre sikt. Av alle hensyn som nødvendigvis må tas i en slik sak, vil hensynet til barna være det viktigste og avgjørende."
I rettsmøtet reserverte Jofrid Nygaard seg mot det som står i første setning i 6. avsnitt.
Jofrid Nygaard har hatt samtaler med barna forut for forhandlingen i lagmannsretten og vært til stede under hovedforhandlingen. Jofrid Nygaard supplerte sin erklæring og det gjengis i hovedtrekk:
Den eldste datteren opplyste at hun ville ha mer tid før det ble tale om kontakt med faren og når den eldste hadde dette standpunkt sluttet den yngste seg til dette. Det er særlig en episode når de bodde sammen hvor de var redd at faren ville drepe moren som har satt sitt preg på barna, sammen med senere telefonsamtaler. Det vil være bekymringsfullt for barnas psykiske helse å bruke politi. Rettssaken aktiviserer minnene og barna trenger iallfall 1/2 år før det kan bli tale om å ta opp spørsmålet og deretter trengs ett år med forsiktige samtaler med barna.
Om saksforholdet og hva som ble gjort gjeldende for byretten vises for øvrig til byrettens domsgrunner. Den ankende part ved advokat Kalsnes gjør i hovedtrekk gjeldende:
Partene har en forskjellig beskrivelse av faktum, men dette er nå tonet ned siden det har vært en positiv utvikling etter byrettens dom. Partene har vært separert 2 ganger før og har flyttet sammen igjen. Bare 6 dager etter anmeldelsen av A 13/3-91 ble det enighet om felles foreldreansvar og samvær, og C skrev et kjærlighetsfullt brev til faren. Det ble skrevet før C kom aktivt med i Jehovas vitner. I februar 1992 eller noe tidligere var det diskusjon om en sydentur for C med faren. Som det fremgår av forklaringene fra barnas lærere satte barna også pris på gavene de fikk av faren. Den sakkyndige legger alt for stor vekt på en episode i 1991 hvor A var i en presset situasjon. På denne bakgrunn er barnas reaksjon overfor faren uforståelig også for den sakkyndige. Det er uforståelig hvis en telefon fra farens samboer E i 1992 er årsaken til at barna ikke vil ha kontakt. Det er tvilsomt om hun har fremstilt seg slik overfor barna at det er avgjørende for deres holdning, og vegringen mot kontakt må ha andre årsaker. Den mest sannsynlige er morens og barnas tilknytning til Jehovas vitner. A som ikke tror, vil ifølge deres lære ikke overleve Harmageddon siden han ikke er troende. Barna deltar aktivt i menigheten og har ikke mulighet til å vegre seg mot den massive påvirkning derfra. Barna har ingen voksenkontakt med et annet livssyn.
Lovens utgangspunkt er barneloven §44. Det nye siste ledd fra 1989 viser at lovgiver legger større vekt på samværsretten. I dommen i Rt-1989-148 ble det gitt samvær selv om det forelå overgrep som her ikke er aktuelt og dessuten vegring fra barnet. På tross av dette ble faren tilkjent samværsrett med ett års overgangsperiode. I vår sak er det barna som gir uttrykk for å vegre seg, men faren fester ikke lit til det. Begge parter gir uttrykk for at det er til barnets beste med samvær, men det er spørsmål om morens uttalelse er reell. Det er ingen betenkelighet med å gi faren samvær - noe også barna ønsker og som de viser ved gleden over gavene fra faren og opplesning i klassen av brev fra ham. Hvis årsaken til at barna ikke ønsker samvær er påvirkning er det til barnas beste å gi samvær. I følge høyesterettspraksis er ikke trospørsmålet i seg selv avgjørende, jfr. Rt-1982-1200 og Rt-1993-998, men sabotering av samværsrett tillegges vekt. Det må tas hensyn til behovet for kontakt og livsutfoldelse for barna. Det begrunnes særlig med hensynet til størst mulig samlet familiekontakt og at barna må få mulighet til å velge selv. Det kan gis samvær på dager som Jehovas vitner ikke feirer.
Barna har behov for en farsfigur og det er viktig for barna at de får rettet opp det bilde de har fått av faren. Retten kan ikke godta barnas vegring hvis den er grunnet på innstillingen fra Jehovas vitner. Retten må fastsette tidspunkt og datoer for samvær og ikke la barna få bestemme. Spørsmålet om gjennomføring er mulig må utstå til gjennomføringsstadiet. Vi må ikke få en situasjon hvor A stadig må reise en ny sak for å få vurdert om vilkårene nå er oppfylt. Spørsmålet om umulighet må også ses på bakgrunn av at det må være en aktiv lojalitetsplikt fra omsorgspersonene og her det spørsmål om moren er aktiv nok. Det har ikke vært noe positiv utvikling siden 1991, men tvert imot en negativ utvikling, og faren må få en dom som føles som et press. Blir C 18 år uten at faren får samvær er hans mulighet til samvær overfor henne tapt og da også for D som vil følge søsteren. Den ankende part nedlegger slik påstand:
"1. A skal ha samvær med sine barn C, f. xx.xx.1979 og D, f. xx.xx.1984 etter lagmannsrettens nærmere bestemmelser.
2. A tilkjennes sakens omkostninger for byretten, og det offentlige og eventuelt A tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten."
B ved advokat Arne B. Krokeide gjør i hovedtrekk gjeldende:
Dette er en spesiell sak. Overlege Nygaard har ikke opplevd en sak hvor barna har vegret seg mot samvær i den grad som her er aktuelt. Retten må legge til grunn dette forhold og vurdere hva som er til barnas beste med dette utgangspunkt. Det må også legges til grunn at standpunktet ikke er resultatet av manipulering fra morens side. Moren ønsker at barna skal ha kontakt med faren og det bekreftes av forstander Raa og overlege Nygaard som har hatt samtaler med barna. Barnas vegring har ikke sammenheng med Jehovas vitner og deres lære. Forstanderen har forsøkt å fremme kontakt. Det bildet motparten har forsøkt å skape er ikke riktig idet barna deltar i en rekke aktiviteter som ridning, tennis, fotball og aerobic. Motparten feiltolker rettspraksis og hvilke utslag deltagelse i menigheten har for barna. Barna har kontakt både med venninner og voksne utenfor menigheten. Retten må foreta en totalvurdering som også må omfatte spørsmålet om dom for samvær og tvangsfullbyrdelse mot barnas interesse og før barna ønsker det. Den sannsynlige reaksjon på en slik avgjørelse er at den eldste vil sabotere samvær og da vil den yngste sannsynligvis følge søsteren slik at samvær uansett ikke lar seg gjennomføre. Barna vil solidarisere seg med moren og oppfatte situasjonen som et nytt angrep på dem selv. C fyller også 16 år før en eventuell dom blir rettskraftig slik at problemstillingen faller bort. Situasjonen for D vil kunne bli sementert. Løsningen må være å arbeide videre med barna ved hjelp av terapeutiske samtaler. Det må også forutsettes at moren gir full brevkontakt og at hun kvitterer for post og pakker. Det må bygges på den tillit barna har fått til overlege Nygaard og på tidligere positiv brevkontakt med faren. Det er ikke grunn til å legge opp til noe negativt som kan gå helt galt. Det er et unntakstilfelle vi har i denne sak og retten må søke løsninger på et annet plan enn ellers.
Ankemotparten nedlegger slik påstand:
"1. Byrettens dom stadfestes.
2. A dømmes til å erstatte det offentlige sakens omkostninger."
Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall.
Lagmannsrettens flertall - lagdommer Pedersen og lagdommer Jacobsen - er kommet til det samme resultat som byretten og kan i hovedtrekk slutte seg til byrettens begrunnelse. Flertallet legger stor vekt på behovet for at barna har kontakt med begge foreldrene, men finner på bakgrunn av hvordan forholdet har utviklet seg mellom faren og barna at det vil være til skade for barna om faren gis rett til samvær på det nåværende tidspunkt. På bakgrunn av det sakkyndige vitnes forklaring er grunnlaget for barnas vegring opplevelser barna, særlig C, hadde av farens voldelige opptreden i 1991 som gjorde henne meget redd. Dette sitter fortsatt så sterkt i særlig Cs minne at hun ikke ønsker samvær og D solidariserer seg med søsteren. Flertallet finner at det på denne bakgrunn vil være uheldig med en dom på samværsrett som slik flertallet ser det forutsetter tvangsgjennomføring. Flertallet finner ikke at det er holdepunkter for at morens tilknytning til Jehovas vitner er det egentlige grunnlag for manglende samvær. Overlege Nygaard har hatt omfattende samtaler med barna og har ikke fått dette inntrykk. Flertallet legger også vekt på Bs og forstander Raas forklaringer. Advokat Kalsnes viste til en rekke sitater fra publikasjoner vedrørende Jehovas vitner, men flertallet finner at dette ikke er representativt. Hvis det gis samværsrett vil det etter flertallets oppfatning også være nødvendig å bruke press mot barna for å tvangsgjennomføre ordningen og det vil ifølge dr. Nygaard være bekymringsfullt for barnas psykiske helse. De blir skremt av telefoner fra far eller hans samboer. Barna har åpenbart et ambivalent forhold til faren, idet de på den andre siden er glad over kontakt og gaver fra ham samtidig som tidligere erfaringer skremmer. Flertallet er enig med dr. Nygaard som ga uttrykk for at barna trengte mer tid før de var moden for kontakt - iallfall ett år muligens lengre tid. Flertallet forutsetter at moren har samtaler med barna om faren kanskje i forbindelse med mottakelsen av pakker. Det forutsettes også at faren slutter å sende pakker til barna til skolen slik han tidligere har praktisert. Overlege Nygaard har også sagt seg villig til å opprettholde kontakten med barna og retten forutsetter at denne kontakten også vil innebære samtaler med barna med tanke på samvær med faren. Hun vil da også kunne vurdere når tiden vil kunne være moden for å prøve et samvær.
På denne bakgrunn finner flertallet at byrettens dom må stadfestes.
Mindretallet - lagdommer Vestrheim - vurderer saken slik at det etter en viss overgangsperiode bør kunne være samvær mellom A og begge døtrene. Etter å ha sammenholdt barnas alder med lengden av den overgangsperiode som antas å kunne bli aktuell, fremstår det imidlertid som så vidt lite realistisk nå å avsi dom for samvær mellom C og faren, at en dom om samværsrett bare bør gjelde i forhold til D.
Det rettslige utgangspunktet i saken må være at A skal ha samvær med sine barn, slik at kontakten mellom far og barn etter at partene er flyttet fra hverandre, kan opprettholdes så langt dette er mulig ved en samværsordning, jfr. barneloven §44. Mindretallet legger til grunn at samvær kan nektes dersom særlige forhold foreligger, således dersom vedkommendes personlige egenskaper vil gjøre samvær uheldig for barnet/barna eller ved skarpe og dype motsetninger mellom foreldrene. Etter omstendighetene, bl.a. avhengig av barnets alder, kan også barnets egen oppfatning tilsi at samvær nektes. Etter bevisførselen er det i den foreliggende sak etter mindretallets vurdering ikke grunnlag for å anta at personlige egenskaper ved A vil gjøre samvær med barna uheldig. Det ses heller ikke å være så vidt sterke motsetninger mellom foreldrene, sakens parter, at samvær av denne grunn bør nektes. Vedrørende disse spørsmål tar mindretallet bl.a. i betraktning inntrykk av og forklaringer fra partene samt vitneforklaringer. Det tas også i betraktning at partene i separasjonssøknad av 19. mars 1991 bl.a. har opplyst at de er enige om at A skal ha vanlig samværsrett, og at denne enigheten kommer til uttrykk få dager etter at B hadde inngitt politianmeldelse mot ektefellen for "konemishandling/legemfornærmelse" forøvet 10. s.m.
Overfor den privatengasjerte sakkyndige har D gitt uttrykk for at hun og søsteren C nå ikke vil se sin far, mens C forståes å ha tilføyet: ikke ennå. Slik mindretallet vurderer saken, er det sentrale spørsmål i hvilken grad barnas forannevnte, nå uttrykte meninger skal tillegges vekt. Et kompliserende forhold i denne forbindelse er at det hos barna i de seneste år tilsynelatende til dels har oppstått relativt sterke negative oppfatninger av og holdninger til faren, mens det i den første tiden etter samlivsbruddet i 1991 synes å ha vært mer vanlige holdninger samt en etter forholdene mer vanlig omgangsform og -tone mellom far og barn pr. brev og telefon. Ut fra fremkomne opplysninger om holdninger og enkeltepisoder i forbindelse med konflikter før og etter samlivsbruddet, kan mindretallet vanskelig se at det skulle foreligge forhold som kan gi en rasjonell begrunnelse for barnas nå uttrykte standpunkter. Mindretallet finner det for sin del heller ikke nødvendig å ta stilling til om barna kan ha vært utsatt for negativ påvirkning fra B og/eller andre, herunder innen den menigheten de tilhører. Situasjonen synes nå å være at det, uavhengig av årsak, synes som om barnas forhold til faren har utviklet seg i en retning som det mer objektivt sett, ikke kan sees å være grunnlag for. Mindretallet legger til grunn at barna selv ikke nå forstår dette, og at de for tiden heller ikke selv kan ventes å ville innse at det, formodentlig på både kort og lang sikt, kan være positivt for dem å ha en mest mulig naturlig kontakt med faren og hans familie. Etter mindretallets vurdering bør slik kontakt nå etter hvert søkes gjenopprettet. Det synes i denne forbindelse å være viktig at andre personer som står barna nær, herunder først og fremst moren, medvirker positivt og aktivt. Mindretallet antar samtidig, med støtte i den privatengasjerte sakkyndiges skriftlige og muntlige redegjørelse, at det også bør finne sted psykoterapeutiske samtaler for å få barna til å akseptere kontakt med faren og bygge opp et tillitsforhold til ham. Den sakkyndige har for retten nevnt at det, på grunn av rettssakens virkning på barna, bør gå noen tid før nevnte terapi påbegynnes og at denne deretter vil kunne ta en viss tid. Den sakkyndige har antydet et samlet tidsaspekt på ca halvannet år før samvær. Mindretallet finner ikke grunnlag for nå å kunne vurdere tidsaspektet på annen måte. Dette innebærer at C og D vil være henholdsvis 17 år og 12 år på den tid da samvær, ut fra dagens vurdering, antas å være aktuelt. Selv om mindretallet, som foran nevnt, er av den oppfatning at det bør tas sikte på etablering av samvær mellom A og såvel C som D, fremstår det etter dette - på bakgrunn av Cs alder - ikke nå som nærliggende at det bør avsies formell dom for at faren skal ha rett til samvær med henne. I forhold til D, som nå er 11 år, bør det imidlertid avsies dom for at faren skal ha samværsrett. Det bør samtidig kunne angis at første samvær skal finne sted innen halvannet år og at det deretter skal foretas en gradvis utvidelse av samværene, slik at omfanget etter hvert tilsvarer såkalt "vanlig samværsrett", hvilket anses å være best for barnet, jfr. barneloven §44. Mindretallet antar at dette bør kunne skje innen ytterligere ett års tid.
Den samlede rett finner at saken har budt på slik tvil og vanskelige avveininger at det foreligger særlige omstendigheter som begrunner unntak fra hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd når det gjelder saksomkostninger. Det blir derfor ikke tilkjent. Retten finner ikke grunn til å endre byrettens omkostningsavgjørelse.
Dommen er avsagt under slik dissens som det fremgår ovenfor.
Slutning :
1. Bergen byretts dom stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for lagmannsretten.