LG-1995-268

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-12-05
Publisert:	LG-1995-00268
Stikkord:	Barnevern
Sammendrag:
Saksgang:	Stavanger byrett Nr. 94-00478 A - Gulating lagmannsrett LG-1995-00268 A.
Parter:	ANKENDE PART: A (Prosessfullmektig: Advokat Nic. Berven, Stavanger). MOTPART: Stavanger kommune v/barneverntjenesten (Prosessfullmektig: Advokat Elizabeth Baumann, Stavanger).
Forfatter:	Lagdommer Fjeld, Lagdommer Greve Pettersen, Sorenskriver Solbakken med meddommere
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1992) §4-21, Barnevernloven (1953) §11, §15, §16, §19, §48, §4-12

Saken gjelder spørsmål om tilbakeføring av omsorgen for B (kalt B) til biologisk mor, jfr. barnevernloven §4-21.

Bs biologiske mor, A, fødte B xx.xx.1991. Hun er selv født xx.xx.1962. Bs biologiske far er C, som var samboer med A på den tid B ble født.

Fra et tidligere ekteskap har A døtrene D og E, født hhv. i 1980 og 1983. Ved dom avsagt av Gulating lagmannsrett 06. oktober 1992 ble det fastslått at hennes tidligere ektefelle skal ha daglig omsorg for de to døtrene, og at A skal ha vanlig samvær med dem.

A hadde, forut for Bs fødsel, i en rekke år hatt psykiske plager, og hun hadde over år hatt et uttalt overforbruk av beroligende medikamenter. Det forelå i 1991 mistanke om at A hadde gitt datteren E slike medikamenter, og diagnosen Münchausen syndrom by proxy var antatt, men ikke endelig fastslått.

A var medikamentfri store deler av svangerskapet med B, men medikamentforbruket tok seg i noen grad opp mot slutten av svangerskapet. B hadde etter fødselen symptomer som kunne skyldes abstinens.

Etter en helhetsvurdering av det ovenstående, overtok Stavanger kommune omsorgen for B ved vedtak fattet 22. november 1991 med hjemmel i tidligere barnevernlov av 1953 §11. Etter klage stadfestet fylkesmannen i Rogaland vedtaket 02. desember 1991. B ble 3 uker gammel plassert i fosterhjem hos F og G, hvor hun har bodd siden.

Barnevernsutvalget i Stavanger kommune vedtok den 24. februar 1992 å overta omsorgen for B i henhold til tidligere barnevernlov §19, §16a og §15. Vedtaket ble i hovedsak begrunnet med mors og fars alkohol- og medikamentproblemer, mors psykiske problemer og fars mangeårige ustabile livsførsel.

Saken var gjenstand for barnevernsutvalgets revurdering den 21. desember 1992, og vedtaket ble opprettholdt.

Den 07. januar 1993 fremsatte A og Cs begjæring om tilbakeføring av omsorgen for B til fylkesnemnda i Rogaland i medhold av ny barnevernlov §4-21. Av forskjellige årsaker ble begjæringen først behandlet av fylkesnemnda den 03. februar 1994. Fylkesnemnda i Rogaland fattet den 15. februar 1994 vedtak i saken med slik slutning:

"1. Stavanger kommune skal fortsatt ha omsorgen for B, født xx.xx.1991.

2. B, født xx.xx.1991 blir fortsatt å plassere i fosterhjem hos F og G.

3. A og C gis samværsrett med B hver tredje uke. Besøket kan vare inntil fire timer hver gang."

Selv om A og C har felles foreldreansvar for B, var det bare A som brakte saken inn for Stavanger byrett. Det skal bemerkes at A og C i det vesentlige har utøvet sin samværsrett med B fire timer hver tredje uke. Samværet har i den senere tid vært utøvet i fosterhjemmet.

Stavanger byrett avsa 07. desember 1994 dom i saken med slik slutning:

"Stavanger kommune skal fortsatt ha omsorgen for B født xx.xx.1991."

Hva gjelder de nærmere detaljer i de foregående avgjørelser og sakens faktum forøvrig, vises til byrettens utførlige gjengivelse.

Dommen ble rettidig påanket til Gulating lagmannsrett. Ankeforhandling ble avholdt i Stavanger 30. oktober - 01. november 1995. A avga partsforklaring. Det ble avhørt 4 vitner og lagmannsretten mottok forklaring fra de to oppnevnte sakkyndige, psykolog Espedal og psykiater Grøsfjeld. Saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for byretten.

Ankende part, A, har i det vesentlige anført:

Hovedregelen etter barnevernloven §4-21 er at omsorgen for barn skal tilbakeføres hvis foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg.

De forhold som har begrunnet de tidligere avgjørelser i saken er ikke lenger til stede, og byretten har tatt feil når den har funnet at A i den nåværende situasjon ikke kan gi B forsvarlig omsorg.

Det er på det rene at A ikke har, og heller ikke har hatt, et alkoholproblem. Diagnosen Münchausen syndrom by proxy har senere falt bort, bl.a. som følge av at Gulating lagmannsrett i sin dom fra 1992 slo fast at det ikke var bevist at A hadde gitt sin datter medikamenter.

Bevisførselen har vist at A er avvendt fra sitt medikamentmisbruk, og at hun ikke har brukt andre medikamenter enn antidepressiva siden årsskiftet 1991/1992.

Hennes forhold til C er også avviklet, slik at de nå kun har et vennskapelig forhold bl.a. som følge av at de har B sammen. C vil derfor ikke redusere As muligheter til å gi B forsvarlig omsorg.

Hva gjelder As nåværende psykiske helse, vises til at begge de sakkyndige har påpekt at hun har en rekke egenskaper som er verdifulle for en omsorgsperson for barn. Hun er i dag bedre i stand til å bearbeide sine følelsesmessige problemer, og hun har god innlevelsesevne i barns følelsesverden. Hennes avvenning fra medikamentmisbruket viser at hun har den nødvendige styrke, og man kan ikke oppstille krav om optimal fungering for at A skal få tilbakeført omsorgen for B. Det erkjennes at hun har et spinkelt sosialt nettverk, men bevisførselen har vist at dette skyldes den nåværende situasjon hvor hun ikke har omsorg for noen av sine barn. En tilbakeføring av B vil føre til at hun kan se omverdenen i øynene. Dette vil kunne virke motiverende på henne med henblikk på å gjenoppta tidligere sosialt nettverk.

Det erkjennes at B har det godt hos sine fosterforeldre, men hun vil også få det bra hos A. B vil ved tilbakeføring komme til et kjent miljø, ettersom hun over flere år har blitt kjent med og har utviklet et forhold til A og delvis til C. Den samværsrett som har vært utøvet mellom B og hennes biologiske foreldre har vært mer utstrakt enn det som er vanlig.

Bevisførselen har vist at B er en trygg, harmonisk og viljesterk jente med gode intellektuelle ressurser. Hun er blitt beskrevet som et sosialt barn; alt dette er ressurser som gjør henne skikket til å møte de problemer en tilbakeføring vil medføre for henne. En tilbakeføring vil stille store krav til A, men hun har vilje og evne til å bearbeide både sine egne og barnets følelser i en slik situasjon.

A har under ankeforhandlingen gitt uttrykk for en mistillit til barnevernet; en mistillit begge de sakkyndige har gitt uttrykk for at de har forståelse for på grunn av den behandling hun har fått. Hun vil imidlertid under gitte forutsetninger ta imot hjelpetiltak og oppfølging som barnevernet kan gi henne ved eventuell tilbakeføring av B.

Ankende part har vist til utstrakt rettspraksis på området, og pekt på at flere av de hensyn som Høyesterett har lagt vekt på ved tilbakeføring også gjør seg gjeldende i nærværende sakskompleks.

Det er nedlagt slik påstand:

"Vedtak fattet av Fylkesnemda i Rogaland, datert 15. februar 94 oppheves, og omsorgen for B ft. 20. november 91 tilbakeføres til A født xx.xx.62."

Ankemotparten, Stavanger kommune, har i det vesentligste anført:

Lagmannsretten skal treffe sin avgjørelse på grunnlag av dagens situasjon. Det er ikke avgjørende at de forhold som i sin tid begrunnet omsorgsovertakelsen ikke lenger er til stede. Lagmannsretten har kompetanse til å prøve alle sider ved saken, og resultatet skal fremkomme på grunnlag av en konkret vurdering der hensynet til hva som er barnets beste vil være avgjørende. Høyesterett har generelt vært skeptisk mot flytting av barn fra et trygt miljø over til mer usikre omgivelser. Det er vist til avgjørelse inntatt i Rt-1984-77 og Rt-1986-976. Det er videre lagt stor vekt på foreldrenes evne til å takle de spesielle behov som oppstår hos barn ved tilbakeføring. Høyesterett har kun tilbakeført barn i tilfelle hvor foreldrenes omsorgsevne var utvilsom, og hvor det eksisterte tilknytning mellom barn og foreldre. Ankemotparten har foretatt en bred gjennomgang av den foreliggende rettspraksis etter så vel tidligere barnevernlov §48 som ny barnevernlov §4-21.

Det er utvilsomt at mors livssituasjon er betydelig forbedret ved at hun har fått kontroll over sitt rusmiddelmisbruk. Hennes psykiske helsetilstand har imidlertid ikke undergått vesentlig endring, og det er hennes mangeårige psykiske plager som utgjør hennes begrensning i forhold til å ta omsorg for barn. Hennes psykiske helsetilstand har ført til at hun er erklært 100 % ufør og til at hun lever i sosial isolasjon.

Espedal beskriver mor som fortsatt svært sårbar med dårlig utviklede forsvarsmekanismer, noe som vil kunne få konsekvenser for hennes omsorgsevne. Psykiater Grøsfjeld hevder at hennes psykiske problemer hemmer henne, og de sakkyndige er begge enige om at det er fare for at hun ikke vil ta imot støttetiltak og at hennes psykiske problemer uten behandling vil kunne være permanente.

Mors sosiale nettverk er spinkelt, og hun vil stå nokså alene med omsorgen for B. Hennes relasjon til Bs biologiske far vil utgjøre en ekstra belastning fordi hans livssituasjon er slik at han i perioder trenger hjelp fra henne. En tilbakeføring vil medføre en total endring av As livssituasjon med mye daglig ansvar, og hun har ikke ressurser til å takle dette. Det er forøvrig et dårlig tegn at hun den senere tid ikke har fulgt opp sin samværsrett med B til tross for at nærværende sak var nært forestående.

Kommunen anser det derfor som klart at mors omsorgsevne er slik at det er usikkert om B vil få forsvarlig omsorg hos henne.

Under enhver omstendighet vil tilbakeføring kunne være skadelig for B. Hun har en særlig sterk fosterhjemstilknytning, og hun har ingen sterk tilknytning til A og hennes miljø. Etter Høyesteretts praksis bli viktigheten av å vokse opp hos biologiske foreldre nedtonet i tilfelle hvor tilbakeføringen kan være skadelig for barnet.

Det er nedlagt slik påstand:

"Stavanger kommune frifinnes."

Lagmannsretten skal bemerke:

Lagmannsretten finner at anken ikke kan føre frem, og byrettens dom blir stadfestet.

Stavanger kommune ønsket kort tid før ankeforhandlingen å trekke omfanget av As fremtidige samværsrett inn i ankesaken. Lagmannsretten uttrykte under ankeforhandlingen tvil om hvorvidt de prosessuelle betingelser for slik utvidelse var til stede. Retten pekte også på at en avgjørelse om samværsretten indirekte vil berøre C, etter som han utøver samværsretten sammen med A. Kommunen frafalt på denne bakgrunn anmodningen om utvidelse av ankesaken, og lagmannsretten antar at samværsspørsmålet for begge de biologiske foreldre vil bli gjenstand for prøvelse i fylkesnemnda. Lagmannsretten deler kommunens syn på at samværsretten bør bli gjenstand for ny behandling i fylkesnemnda for begge foreldre under ett.

Det rettslige utgangspunkt for lagmannsrettens vurdering av tilbakeføring er forankret i barnevernloven §4-21. Avgjørende er forholdene slik de fremstår i dag, og Høyesterett har gjennom en rekke avgjørelser i de senere år trukket opp retningslinjene for den vurdering som skal foretas.

Hovedregelen i barnevernloven §4-21 er at vedtak om omsorgsovertakelse skal oppheves dersom foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg. Hovedregelen skal fravikes dersom barnets tilknytning til eksisterende omsorgspersoner og miljø er blitt slik at tilbakeføring kan føre til alvorlige problemer for barnet. De to vurderingstemaene vil i noen grad gå over i hverandre, og det avgjørende blir en totalvurdering av situasjonen.

As livssituasjon har utvilsomt gjennomgått en betydelig endring i positiv retning etter at B ble født. Mye skyldes hennes egen innsats, en innsats som viser at hun har personlig styrke.

Lagmannsretten vurderer hennes omsorgsevne i dag slik at vilkårene for omsorgsovertakelse antagelig ikke ville være oppfylt, jfr. barnevernloven §4-12. Hun misbruker ikke lenger medikamenter. Hun har en ordnet livsførsel og synes å fungere rimelig bra i hverdagen. Hun har utvilsomt en rekke egenskaper som vil være viktige i omsorgsrollen. A er imidlertid 100 % uføretrygdet p.g.a. psykiske problemer. Uføretrygd ble innvilget i 1990. Psykiater Grøsfjeld har i lagmannsretten diagnostisert As psykiske lidelse som en karakternevrose. Psykolog Espedal har beskrevet henne som et "borderline tilfelle". Begge de sakkyndige har gitt uttrykk for at hun har betydelig behov for å bearbeide sine psykiske problemer, noe hun selv i lagmannsretten i noen grad ga uttrykk for at hun vegret seg mot. Hennes sykehistorie er lang. Allerede i 1985 var hun innlagt på Haukåsen psykiatriske sykehus.

Det fremgikk av de sakkyndiges forklaring for lagmannsretten at As psykiske problemer hemmer henne i hverdagen. Slik lagmannsretten vurderer As situasjon, er hennes ressurser i dag tilstrekkelige til at hun kan fungere i en hverdag som ikke stiller altfor store krav til henne. Om konsekvensene for As omsorgsevne ved tilbakeføring av B uttaler psykiater Grøsfjeld i sin rapport til lagmannsretten:

"Det anbefales at barnet fortsatt blir i fosterhjemmet. Det er grunn til å tro at tilbakeføringen til mor vil være et stort traume for barnet som ville bli en belastning som moren ikke ville kunne mestre uten å ha bearbeidet sine egne følelsesmessige problemer."

Psykolog Espedal støttet hennes vurdering i lagmannsretten. Han beskrev As situasjon dithen at når hun blir utsatt for påkjenninger svikter hennes forsvarsmekanismer. Hun blir da overmannet av angst og redsel, og han karakteriserer henne som svært sårbar.

Lagmannsretten er enig med de sakkyndige i at tilbakeføring av B vil innebære et betydelig traume for barnet. A vil neppe kunne tilfredsstille de særlige omsorgsbehov B ville få etter en tilbakeføring. Lagmannsretten er i tvil om hvorvidt hun har de nødvendige ressurser til å takle og bearbeide også sine egne følelser i en så vanskelig situasjon. Hun har ikke et sosialt nettverk som kan bistå henne fremover, og de få personene hun omgir seg med, synes i hovedsak å trenge hennes hjelp. De vil i liten grad kunne avlaste henne. Særlig gjelder dette Bs biologiske far, som har et alkoholproblem og en livsførsel som kan bli en belastning for A dersom hun får tilbake omsorgen for B. Lagmannsretten vurderer det som urealistisk at det vil kunne settes inn støttetiltak overfor A som kan avhjelpe den vanskelige situasjonen en eventuell tilbakeføring ville innebære. Dette både fordi A selv uttrykte dyp mistillit til barnevernet i lagmannsretten, og fordi selve situasjonen ville bli så krevende at den ville være vanskelig å avhjelpe.

De sakkyndige har begge i lagmannsretten gitt klart uttrykk for at B er sterkt knyttet til fosterforeldrene og miljøet rundt dem. Begge vurderer situasjonen slik at en tilbakeføring vil kunne få alvorlige konsekvenser for B med stor risiko for traumer. Espedal uttalte i den forbindelse at det vil være mulighet for at hun utvikler en sårbarhet som kan utløses i senere kriser.

A ble fratatt omsorgen for B to dager etter fødselen. Hun har bodd hos fosterforeldrene siden hun var 3 uker gammel, og fikk i oktober 1994 en lillebror som også er fosterbarn. Bevisførselen viser at B er sterkt knyttet til sine fosterforeldre, som hun opplever som sine "psykologiske" foreldre. Hun går i barnehage og har venner i nærmiljøet. Hun har god kontakt med fosterforeldrenes foreldre, familie og sosiale nettverk forøvrig. I et slikt tilfelle vil tilbakeføring alltid være problematisk. Særlig gjelder dette hvor det ikke er snakk om reetablering av et forhold som allerede har bestått. Omsorgsovertakelsen av B skjedde før det var etablert noe tilknytningsforhold mellom henne og biologisk mor. Selv om B har hatt et noe hyppigere samvær med sin biologiske mor enn det som er vanlig, har bevisførselen vist at tilknytningsforholdet neppe er så sterkt at det i særlig grad vil kompensere følgene av en så drastisk endring i Bs liv som tilbakeføring ville være.

På bakgrunn av det ovenstående, sammenholdt med rettens vurdering av mors manglende ressurser til å takle både egne og Bs reaksjoner ved tilbakeføring, finner lagmannsretten at tilbakeføring vil medføre en reell fare for alvorlige problemer hos B. Hun vil oppleve en slik dramatisk endring i sine livsrammer som uforståelig og som noe hun ikke har ønsket. Hun kan komme til å føle seg avvist, utvikle skyldførelse og bli utrygg. Bevisførselen har vist at B nå er en harmonisk og sosial jente, men dette utgangspunktet rokker ikke ved lagmannsrettens vurdering av at tilbakeføring medfører reell fare for betydelige skadevirkninger på lang sikt for henne.

Etter dette er vilkårene for opphevelse av vedtaket om omsorgsovertakelse i medhold av barnevernloven §4-21 ikke oppfylt, og byrettens dom blir stadfestet. Stavanger kommune har nedlagt påstand om frifinnelse, men lagmannsretten finner det mest korrekt å avsi slutning om at byrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger er ikke påstått og blir heller ikke tilkjent.

Dommen er enstemmig.

Slutning :

Stavanger byretts dom stadfestes.