LG-1995-697

Instans:	Gulating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1996-01-29
Publisert:	LG-1995-00697
Stikkord:	Skatterett
Sammendrag:
Saksgang:	Stavanger byrett Nr. 94-01169 - Gulating lagmannsrett LG-1995-00697 K - Påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg - HR-1996-00195 K - Byrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til ny behandling i byretten. Partsangivelsen på saksøkersiden endres fra Baker Hughes Inc til Baker Hughes Oilfield Operation Inc.
Parter:	Kjærende part: Baker Hughes Inc. v/Baker Hughes Norge AS (Prosessfullmektig: Advokat Finn Eide, Oslo). Kjæremotpart: Staten v/Sentralskattekontoret for utenlandssaker (Prosessfullmektig: Advokat Morten Søvik, Oslo).
Forfatter:	Lagmann Danielsen, lagdommer Eftestøl, lagdommer Lillebø
Lovhenvisninger:	Ligningsloven (1980) §11-1, Skatteloven (1911) §31, Tvistemålsloven (1915) §179, §41, §54, §97, Tvistemålsloven (1915), Skattebetalingsloven (1952) §35, §48, Skattebetalingsloven (1952), Forvaltningsloven (1967), §9-2, §9-3, Ligningsloven (1980)

Ved stevning av 26. oktober 1994 gikk Baker Hughes til søksmål mot Staten, ved Sentralskattekontoret for utenlandssaker, og la ned slik påstand:

"1. Telecos ligning for inntektsårene 1986-90 oppheves og hjemvises til ny behandling

2. Saksomkostninger kreves tilkjent Baker Hughes INTEQ"

Staten v/Sentralskattekontoret for utenlandssaker la i tilsvar av 28. november 1994 ned slik påstand:

"Prinsipalt:

1. Saken avvises.

2. Staten v/Sentralskattekontoret for utenlandssaker tilkjennes saksomkostninger.

Subsidiært:

1. Staten v/Sentralskattekontoret for utenlandssaker frifinnes.

2. Staten v/Sentralskattekontoret for utenlandssaker tilkjennes saksomkostninger."

Søksmålet gjelder ligningen av Teleco Oilfield Company Ltd. for årene 1986-1990. Dette selskapet er innfusjonert i Baker Hughes Oilfield Operations Inc., som er et datterselskap - eller datterdatterselskap - av saksøkeren Baker Hughes - som i senere kjæremål er angitt som Baker Hughes Inc.

Angående sakens nærmere sammenheng og hva partene anførte for byretten angående avvisningsspørsmålet vises til prosesskrift og til Stavanger byretts kjennelse av 22. mai 1995 med slik

"Slutning:

1. Sak nr. 1169-94 A avvises.

2. Baker Hughes v/Baker Hughes Inteq AS v/styrets formann tilpliktes til innen 14 - fjorten - dager å betale kr 35000,- i saksomkostninger til staten v/Sentralskattekontoret for utenlandssaker."

Baker Hughes Inc. har i rett tid påkjært byrettens kjennelse.

Det gjøres gjeldende at lagmannsretten må ta stilling til hvor vidt det amerikanske selskap Baker Hughes Inc. kan anlegge søksmål i skattesak for bestridelse av ligningen som ble gjennomført på Teleco Oilfield Company Ltd., norsk avdeling (senere betegnet Teleco) for inntektsårene 1986-1990.

Kjennelsen er påkjært i sin helhet. Det gjøres gjeldende at kjennelsen bygger på uriktig lovforståelse og at denne feil har virket inn på avgjørelsens innhold.

Baker Hughes Inc. har betalt skattekravet som oppsto ved ligningen, i alt ca NOK 9 millioner. Teleco som selskap ble på verdensbasis kjøpt og senere innfusjonert i det amerikanske Baker Hughes Oilfield Operations Inc. som er datterselskap av Baker Hughes Inc. I forbindelse med det oppkjøp som fant sted på verdensbasis ble det avtalt at Baker Hughes Inc. skulle få et prisavslag tilsvarende USD 10 millioner for dekning av de skattekrav som kunne ligge latent i Telecosystemet. Baker Hughes var ikke kjent med den skattesak som verserte i Teleco på oppkjøpstidspunktet. Etter å ha fått kunnskap om skattekravet, ble det først forsøkt å få Sentralskattekontoret til å gjenoppta saken administrativt slik at Baker Hughes fikk være med i den kontradiktoriske prosess som en skatteyter normalt tar del i. Da man ikke fikk i stand ny administrativ behandling av skattesaken, til tross for at en ble behandlet som part av Sentralskattekontoret, anla Baker Hughes sak for Stavanger byrett.

På grunn av tidspress som oppsto i forhold til søksmålsfristen, ble søksmålet anlagt i den tro at ingen selskaper i Bakersystemet, som består av nærmere 1400 enheter fordelt over hele verden, hadde en direkte partsstilling i skattesaken etter ligningsloven. Etter som en hadde betalt skattekravet som oppsto ved ligningen, antok en likevel at en ville få reist søksmål om gyldigheten av den ligning som resulterte i betalingsforpliktelsen. Staten som saksøkt tok til orde for at saken måtte avvises da Baker Hughes ikke kunne anses som skatteyter etter ligningsloven §11-1, jfr. skattebetalingsloven §48. Baker Hughes mente at en tilkom søksmålsadgang direkte etter tvistemålsloven §54. Subsidiært at det måtte være adgang til å endre saksøker til den formelle skatteyter: Baker Hughes Oilfield Operations Inc.

Det anføres prinsipalt at det ikke er en absolutt prosessforutsetning for saksanleggelse i skattesaker at saksøker er skatteyter, jfr. ligningsloven §11-1 og skattebetalingsloven §48, slik byretten har lagt til grunn. Det anføres videre i denne sammenheng:

"Den kjærende part vil således prinsipalt stå fast ved at det å være skattyter ikke er en absolutt prosessforutsetning.

Ligningsloven er en forvaltningslov som i stor utstrekning også skal være veiledende. Når det gjelder vilkår for søksmålsanleggelse kan det ikke ses at denne skulle være Lex spesialis tvistemålsloven. Som prosessbestemmelse må tvistemålsloven være spesiallov i forhold til ligningsloven §11-1 som kun må anses som veiledende på dette punkt. Det som fremgår av ligningsloven §11-1 er i Norge en selvfølge, og bestemmelsen har etter vårt skjønn ingen selvstendig betydning. Som byretten legger til grunn i sin kjennelse, er det et vilkår for saksanlegg at saksøker i tillegg til å oppfylle vilkårene i ligningsloven og skattebetalingsloven også har rettslig interesse i relasjon til tvistemålsloven §54. Etter vårt skjønn vil den rettslige interesse alene være avgjørende for at den kjærende part får reise nærværende sak for Stavanger byrett.

Vi har allerede påvist at andre enn den direkte skattyter kan gå til sak, noe kjæremotparten ikke fullstendig avviser i sitt prosesskrift av 10. januar 95, dok 5, side 6-9. Dersom en skulle fulgt byrettens syn, nemlig at ligningsloven og skattebetalingsloven bestemmelser er uttømmende og en absolutt prosessforutsetning, fremstår det som ulogisk at en i tillegg skal ha rettslig interesse etter tvistemålsloven §54. Når byretten således på den ene side legger til grunn at ligningsloven §11-1 står på egne ben, for så å legge til grunn at en må se hen til tvistemålsloven §54 som et tilleggskriterium, virker dette ressonnementet ulogisk for den kjærende part.

Slik den kjærende part ser det, må en for et såvidt spesielt tilfelle som det nærværende prøve å se hen til hva lovgiver kan ha ment. Norge er en stat som på alle områder tilsikter å sikre sine borgere mot overgrep fra myndighetene, søksmålsadgangen er derfor vid. Tvistemålsloven §54 er det rettslige utgangspunkt ved de fleste saksanlegg, og her er kriteriet at en har rettslig interesse. Etter den kjærende parts oppfatning fremstår det som merkelig dersom lovgiver skulle ha ønsket å innsnevre søksmålsadgangen ved den heller vage bestemmelsen i ligningsloven §11-1. Det må snarere antas at lovgiver ikke har sett for seg et såvidt spesielt tilfelle som det nærværende. Det må således legges til grunn at enhver som har rettslig interesse også kan anlegge søksmål i skattesaker. At terskelen for å anlegge søksmål må være høy for alle som ikke formelt er part, innses av den kjærende part, samtidig som en mener at nærværende sak klart må kunne angripes rettslig av Baker Hughes.

Baker Hughes rettslige interesse ligger i at de har betalt skattekravet på NOK 9 millioner. Dersom selskapet krever beløpet tilbakebetalt av Kemneren kan en bli møtt med at kravet er frivillig betalt og således endelig. En eventuell tilbakebetaling kan således kun skje ved å påvise at ligningen er uriktig. Et annet forhold i denne sak er at dersom kravet ikke hadde blitt gjort opp, kunne innfordringsmyndighetene i Norge ved manglende oppgjør ha foretatt tvangsforretning mot Baker Hughes eiendommer i Norge. Dette følger av skatteloven §31, jfr skattebetalingsloven §35. Baker Hughes Norge AS kunne blitt ansett som fullmektig for sitt morselskap og tvangsskritt kunne vært gjort mot dette selskaps formuesmasse i Norge. Ved et tvangsskritt fra skatteoppkreverens side mot Bakers Hughes eiendommer i Norge, kunne Baker Hughes klaget saken inn for namsretten og fått saken over i søksmåls former etter skattebetalingsloven §48. Det fremstår da som lite rimelig at en ikke istedet kan gjøre opp for seg slik det må kunne forventes av et seriøst foretagende, for så å angripe ligningen direkte ved søksmål. Hva som anføres i dette avsnitt er etter vårt skjønn kjernen i denne sak.

Den kjærende part vil påberope seg Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av av 14. april 1994, se dok 7, bilag 1. Fra denne kan det etter den kjærende parts oppfatning utledes at den rene interesse i å få tilbakebetalt innbetalt skatt kan medføre adgang til å reise sak. Baker Hughes vil antagelig være henvist til å påvise at ligningen er uriktig for å få tilbakebetalt det beløp som er innbetalt kemneren.

Reelle hensyn taler også for at nærværende sak tillates reist. Det vil ikke være rimelig at søksmålsadgangen havner i et ingenmannsland i en sak som den nærværende. Spesielt er dette uheldig overfor en part som har ønsket å gjøre opp for seg, men som likevel ikke er enig i den gjennomførte ligning."

Subsidiært er anført at det må være adgang til å rette opp den feil som det viste seg ble begått ved at Baker Hughes sto som saksøker i stedet for den egentlige skatteyter, Baker Hughes Oilfield Operations Inc. Det er vist til tvistemålsloven §41, annet ledd og til tidligere anførsler i den sammenheng.

Atter subsidiært er anført at tvistemålsloven §97 må komme til anvendelse og avhjelpe den feil som måtte foreligge for det tilfelle at den prinsipale påstand ikke gis medhold. Det er vist til tidligere anførsler i denne sammenheng, og det hitsettes følgende fra prosesskrift av 4. april 1995:

"Saksøkte viser til at tvistemålsloven §97 er nærmere å påberope seg ved endring som her anført. For det tilfelle at retten skulle finne tvistemålsloven §97 mer anvendelig enn §41 som er påberopt fra vår side, er vi selvsagt ikke uvillige til at en eventuell feil avhjelpes på denne måte. En begrensning i forhold til §97 er imidlertid at feilen som rettes ikke er forsettlig. Saksøkte hevder at den feil som måtte foreligge i nærværende sak er forsettlig.

Forsettsbegrepet i §97 er subjektivt, en skal altså ikke legge til grunn objektive kriterier ved vurderingen av forsett, se Schei, bind I side 224. Etter hva som er passert i denne saken burde det være opplagt at saksøker ville gått enkleste vei ved anleggelse av søksmål dersom en hadde vært klar over hva som var de reelle forhold på tidspunktet for innlevering av stevning. Det forholder seg altså ikke slik som insinuert av staten at skattyter uansett ville gått til søksmål gjennom den faktiske skattyter, Baker Hughes, og ikke den formelle skattyter Baker Hughes Oilfield Operations Inc. Når Baker Hughes til tross for dette prinsipalt anføres som saksøker, har dette sammenheng med at Baker Hughes faktisk har betalt den utlignede skatt uten at denne på noen måte er refundert fra Baker Hughes Oilfield Operations Inc., at vi er av den oppfatning at Baker Hughes har søksmålsadgang og at Baker Hughes var den naturlige saksøker da stevning ble tatt ut.

I Baker Hughes oppsto det noe forvirring ved meldingen om at det var utlignet skatt på den norske avdeling av Teleco Oilfield Company Ltd. Som vi tidligere har redegjort for, er Baker Hughes konsernet multinasjonalt og har en relativt kompleks sammensetning. Selv om det kanskje betraktes som mangel på oversikt, har ikke ledelsen i det norske selskap, som fikk i oppgave å håndtere denne saken på Baker Hughes vegne, hatt den innsikt i internasjonale fusjoner og oppkjøp som har funnet sted. Dette har i sin tur ledet til at saken overfor ledelsen i Houston fikk en feil vinkling som i sin tur ga som resultat at en antok at kun driftsmidler og gjeld ble kjøpt i Telecoselskapene. En skal ha i mente at Baker hadde meget kort tid på seg til å bringe faktum på bordet, som kjent var halve søksmålsfristen utløpt da en fikk kunnskap om saken. Videre forsøkte en å løse saken på det administrative plan først, noe som ikke lyktes, men som medført tidsforbruk i en annen retning, forbruk av tid som var meget knapp.

Saksøker vil på denne bakgrunn subsidiært hevde at det må foreligge en opprettingsadgang og at saken føres videre med Baker Hughes Oilfield Operations Inc som saksøker."

Baker Hughes Inc. har lagt ned slik påstand:

"1. Stavanger byretts kjennelse i sak nr 1169-A oppheves og saken hjemvises til Stavanger byrett for ny behandling.

2. Baker Hughes Inc, subsidiært Baker Hughes Oilfield Operations Inc, tilkjennes saksomkostninger for begge retter."

Staten v/Sentralskattekontoret for utenlandssaker har inngitt tilsvar og anført at byrettens lovforståelse er korrekt og at kjæremålet må forkastes.

Når det gjelder faktiske forhold anføres bl.a. følgende:

"Kjæremålssaken gjelder om et selskap kan reise søksmål om gyldigheten av ligningen til dets dattetdatter selskap.

Søksmålet i saken gjelder gyldigheten av ligningen av den norske filial av det amerikanske selskapet Teleco Oilfield Company Ltd. Teleco Oilfield Company Ltd. var tidligere et datterselskap av Teleco Oilfield Services Inc., USA.

Slik staten har forstått det ble Teleco Oilfield Company Ltd. gjennom oppkjøp og en rekke fusjoner i 1992 og 1993, innfusjonert i Baker Hughes Oilfield Operation, Inc. Jeg viser til bilag 1 til den kjærende parts prosesskrift 16. desember 94 til Stavanger byrett (dok. 4 for byretten). Staten har vært i tvil om Baker Hughes Operation, Inc. kunne ha reist søksmål om gyldigheten av den ligning saken gjelder.

Staten har imidlertid kommet til at et søksmål fra Baker Hughes Oilfield Operation, Inc. sannsynligvis kunne aksepteres, se mitt prosesskrift 06. mars 95 til byretten, dok. 8 2, fjerde avsnitt. Dette er imidlertid et hypotetisk spørsmål som det ikke er nødvendig å ta standpunkt til.

Søksmålet er ikke reist av Baker Hughes Oilfield Operation, Inc.

I stevningen er som saksøker angitt Baker Hughes v/Baker Hughes Inteq AS. Som påpekt i byrettens kjennelse 8-9 har det tidligere vært uklart om "Baker Hughes" i stevningen betydde Baker Hughes Holding Company eller Baker Hughes Inc.

Baker Hughes Inc. er morselskap til Baker Hughes Holding Company, som igjen er morselskap til Baker Hughes Oilfield Operation Inc. Under byrettens behandling var det med andre ord uklart om saksøkeren var morselskapet eller mormoren til Baker Hughes Oilfield Operation, Inc. Dette hadde imidlertid ikke betydning for saken. Spørsmålet om gyldighet av et selskaps ligning kan verken reises av dets morselskap eller dets mormor. I kjæremålet er som den kjærende part angitt Baker Hughes Inc. Den uklarheten som byretten påpeker på 8-9, synes derfor nå avklart. Derfor og som sagt gjelder kjæremålssaken om et selskap kan reise søksmål om gyldigheten av ligningen av sitt datterdatter selskap."

Byretten har i sin kjennelse lagt til grunn at Baker Hughes Inc. ikke med hjemmel i ligningsloven §11-1 har rettslig adgang til å gå til søksmål om gyldigheten av den ligning saken gjelder. Byretten har vist til at i ligningsmessig sammenheng utgjør morog datterselskap selvstendige subjekter. Det er også lagt til grunn at ligningsloven §11-1 uttømmende angir kretsen av søksmålsberettigede rettssubjekt og at tvistemålsloven §54 i nærværende sak ikke utgjør en selvstendig hjemmel for å kunne anlegge sak. Det gjøres gjeldende at denne rettsanvendelse fra byrettens side er korrekt.

Det er bl.a. fremholdt at det følger klart av ordlyden i ligningsloven §11-1 at det bare er skatteyter som kan reise søksmål. Videre er vist til skattebetalingsloven §48 som klart forutsetter at det kun er skatteyter som kan reise søksmål. Det er særlig vist til ordene "søksmål fra en skattepliktig ..." i §48 nr. 5.

Det er videre vist til at etter ligningsloven §9-2 er det skatteyteren som har klageadgang. Etter ligningsloven §9-3 er klageadgangen for en del spesielle spørsmål uttrykkelig utvidet til andre enn skatteyteren. Dette viser at uten §9-3, ville klageadgangen vært begrenset til skatteyteren. Tilsvarende må søksmålsadgangen være begrenset til skatteyteren. Det er bl.a. også anført at gode reelle grunner taler for at det utelukkende er skatteyteren som kan reise søksmål. Man ville således ellers risikere flere søksmål om samme ligning, og en annen enn skatteyteren vil ikke ha samme plikt til å opplyse saken som en skatteyter har, jfr. ligningsloven kap. 4. Et ytterligere reelt hensyn er at i et søksmål fra andre enn skatteyteren, ville skattemyndighetene pga. taushetsplikten kunne være forhindret i å legge frem all relevant informasjon.

Det er konkludert med at ligningsloven §11-1 angir hvem som kan reise søksmål, og at denne spesialregel må gå foran de generelle regler om retten til å reise søksmål i tvistemålsloven §54. Til støtte for sitt syn er påberopt Rt-1981-687.

Det er videre gjort gjeldende at Baker Hughes Inc. ikke er skatteyteren i forhold til den ligning saken gjelder. Saken gjelder ligningen av datterdatterselskapet til saksøkeren. Et mor- og datterselskap er to forskjellige rettssubjekter og de kan ikke reise søksmål om hverandres rettigheter og plikter. At Baker Hughes Inc. har betalt skattekravet på NOK 9 millioner kan heller ikke gjøre selskapet til skatteyter.

Dersom lagmannsretten skulle komme til at tvistemålsloven §54 får anvendelse, for så vidt gjelder spørsmål om hvem som kan reise søksmål om gyldigheten av en ligning, anfører Staten subsidiært at søksmålet i denne sak likevel må avvises - i det rettslig interesse ikke foreligger. Retten finner det ikke nødvendig å gjengi de nærmere anførsler.

Når det gjelder spørsmålet om anvendelse av tvistemålsloven §41, annet ledd eller tvistemålsloven §97 er vist til byrettens avgjørelse og tidligere anførsler. Når det gjelder spørsmålet om anvendelse av tvistemålsloven §97 anføres i prosesskrift av 6. mars 1995:

"I tillegg er det i tvistemålsloven §97 en egen bestemmelse om adgangen til å rette prosessuelle feil. Denne må antas å være uttømmende med mindre annet er særskilt bestemt. Tvistemålsloven §41 kan derfor ikke anvendes i denne sak.

Jeg tilføyer at saksøkeren heller ikke ville oppnådd noe mer ved at eventuelt tvistemålsloven §41 ble anvendt istedenfor §97.

Tvistemålsloven §41 kan ikke forstås slik at den gir en videre adgang til retting enn hva som følger av tvistemålsloven §97. Jeg viser i denne forbindelse til Jo Hov "Rettergang i sivile saker" 1991 utgaven (den røde) 376 pkt. 6, siste avsnitt.

Adgang til å rette prosessuelle feil reguleres altså av tvistemålsloven §97. Tvistemålsloven §97 gir imidlertid ikke saksøkeren rett til å foreta en endring av saksøkeren fra morselskapet Baker Hughes til Baker Hughes Oilfield Operations Inc. Jeg viser igjen til Jo Hov "Rettergang i sivile saker" 1991 utgaven 374, siste avsnitt. Som der angitt kan en dersom en har saksøkt feil person, ikke foreta retting ved å endre saksøkte fra f.eks. A til B. I denne forbindelse viser Jo Hov bl.a til Rt-1984-769. På denne bakgrunn må det legges til grunn at det heller ikke kan foretas noen endring i partsangivelsen på saksøkersiden.

Jo Hov uttaler på 375 at rettelse må kunne finne sted dersom det var meningen å rette søksmålet mot rette vedkommende, men hvor selve betegnelsen var feil.

Tilsvarende skulle en tro at feil betegnelse på saksøkersiden også måtte kunne rettes. I denne sak er det imidlertid ingen slik feil betegnelse. Det er på det rene at det hele tiden har vært meningen fra saksøkerens side at det var morselskapet Baker Hughes som var og skulle være saksøkeren. Dette opprettholdes da også fremdeles som saksøkerens prinsipale krav.

Dersom retten likevel skulle komme til at det det er en viss adgang til å foreta endring av hvem som er saksøker, følger det av tvistemålsloven §97 at et absolutt vilkår er at feilen var uforsettelig. I denne sak kan ikke "feilen" anses uforsettelig. Både morselskapet Baker Hughes og Baker Hughes Oilfield Operations Inc. må ha vært klar over at Teleco Oilfield Company Limited var innfusjonert i Baker Hughes Oilfield Operations Inc. De må derfor ha vært klar over de faktiske forhold og det må være avgjørende for om feilen kan ansees forsettelig eller ikke. At eventuelt deres prosessfullmektig ikke var fullt klar over de relevante faktiske forhold, kan ikke være av betydning ved vurderingen om feilen var forsettelig eller ikke iht. tvistemålsloven §97. Videre er det heller ikke relevant å ta i betraktning den eventuelle rettsvillfarelse som forelå ved at saksøkeren eller dets prosessfullmektig antok at en betaler av et skattekrav hadde adgang til å reise søksmål om gyldigheten av ligningen.

På denne bakgrunn må det legges til grunn at det ikke kan gis adgang til å foreta retting i henhold til tvistemålsloven §97.

Saksøkerens anmodning om å få endret saksøkeren til Baker Hughes Oilfield Operations Inc., kan derfor ikke tas til følge."

Staten v/Sentralskattekontoret for utenlandssaker har lagt ned slik påstand:

"1. Kjæremålet forkastes.

2. Staten ved Sentralskattekontoret for utenlandssaker tilkjennes saksomkostninger for byretten med NOK 35000,- og saksomkostninger for lagmannsretten med NOK 10000,-."

Lagmannsretten kommer til at saken ikke kan avvises. Lagmannsrettens dommere har noe forskjellig begrunnelse for resultatet.

Lagmann Danielsen er under noen tvil enig med byretten når det legges til grunn at ligningsloven §11-1 uttømmende angir at det bare er skatteyteren som kan anlegge søksmål om den foretatte ligning, og at tvistemålsloven §54 i foreliggende sak ikke kan danne selvstendig hjemmel for saksanlegget.

Både bestemmelsens ordlyd og de anførsler som for øvrig er fremholdt fra Staten v/Sentralskattekontoret for utenlandssaker taler for denne lovforståelse.

Det forhold at Baker Hughes Inc., etter det opplyste, har betalt utlignet skatt - kan ikke medføre at dette selskap i lovens forstand blir skatteyter.

Etter at den opprinnelige skatteyter Teleco Oilfield Company Ltd. er innfusjonert i Baker Hughes Oilfield Operations Inc., legges til grunn at det er det sistnevnte selskap som er skatteyter og rett saksøker. Man står overfor et selvstendig rettssubjekt, og det kan ikke i denne sammenheng være av betydning at dette er et datter- eller datterdatterselskap.

Danielsen er imidlertid kommet til at byretten - i medhold av tvistemålsloven §97 - skulle gitt saksøker adgang til å foreta retting i overensstemmelse med foranstående, slik det har vært anmodet om.

Dette syn deles også av lagdommerne Eftestøl og Lillebø. Etter lagmannsrettens oppfatning må tvistemålsloven §97 tolkes slik at den gir adgang til å rette angivelsen av partsforholdet på saksøkersiden i dette meget spesielle tilfellet. Det vises til at Baker Hughes Inc. har ansett seg forpliktet og har betalt skatten og at skatteyter er et datter- eller datterdatterselskap. Forholdet har betydelig likhet med Rt-1990-1050.

Lagmannsretten finner videre at det er en uforsettlig feil som hindrer fremme av saken. Verken part eller prosessfullmektig har vært klar over at det begås en prosessuell feil som må føre til avvisning, jfr. Scheis kommentar til tvistemålsloven §97 side 224. Både ut fra ansvar for skatten i forbindelse med selskapsoppkjøp, betaling av skatten og eierforholdet mellom de aktuelle selskaper har man vært av den oppfatning at Baker Hughes Inc. kunne være saksøker i foreliggende tvist. Spørsmålet om feilen er uforsettlig eller forsettlig må i utgangspunktet bedømmes pr. inngivelsen av stevningen. Også etter at stevningen er inngitt kan imidlertid forsett foreligge, hvis saksøker blir klar over feilen uten å kreve retting. I foreliggende sak har saksøkeren reagert innen rimelig tid og anmodet om retting. Det kan i denne sammenheng ikke være av betydning at saksøkeren samtidig opprettholder sin prinsipale anførsel om at Baker Hughes Inc. er rett saksøker.

Lagdommerne Eftestøl og Lillebø mener imidlertid prinsipalt at søksmålet med Baker Hughes som saksøker ikke kan avvises, slik at den adgang til retting som man finner at der er, vil være subsidiær for det tilfelle at søksmålet ikke egentlig var ment som et søksmål fra Baker Hughes.

Eftestøl og Lillebø ser det slik at hjemmelen for søksmål ikke må søkes i ligningsloven §11-1 eller skattebetalingsloven §48, men i den alminnelige regel om adgang til å gå til sak for den som har rettslig interesse. De nevnte lovbestemmelsene har bare betydning for frister m.v., og uttrykket "skattyter" må antas brukt i dem fordi det normalt er skattyteren som anlegger sak og oftest er den eneste med rettslig interesse. Etter tvistemålsloven §54 må - i allfall som hovedregel - den som har betalt en annens skatt ha adgang til å reise sak med krav om opphevelse av ligningen og ny beregning av skatten, for derved å få fastslått omfanget av et krav på tilbakebetaling. Hvorvodt tilbakebetalingskravet kan føre frem, skal avgjøres i dommen. Det er ikke nødvendig å ta stilling til om og i tilfelle i hvilken grad det også må stilles som ytterligere vilkår at søksmålet fremmes i forståelse med skattyteren. I dette tilfelle må nemlig krav som eventuelt kunne stilles i så måte klart være oppfylt, idet det er på det rene at saken fremmes i forståelse med skattyteren i den utstrekning den fremdeles eksisterer, eller med den som skattyteren er innfusjonert i. Dertil kommer at avtalen, bl.a. at det ble gjort avtale med kemneren om betaling, gjør at realiteten nærmest synes å være at Baker Hughes kan anses som skattyterens rettsetterfølger forsåvidt angår skatten.

Byrettens avvisningskjennelse blir etter dette opphevet og saken hjemvises til fortsatt behandling, i det parten gis mulighet til eventuelt å rette feilen, jfr. Schei side 225.

Saksomkostningsavgjørelsen utstår i medhold av tvistemålsloven §179.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Byrettens kjennelse oppheves. Saken hjemvises til fortsatt behandling i byretten.

2. Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet utstår i medhold av tvistemålsloven §179.