LG-2001-1336
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2002-02-26 |
| Publisert: | LG-2001-01336 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Jæren herredsrett nr. 01-00107 A - Gulating lagmannsrett LG-2001-01336 A/02. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2002-00554. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Johan Stiegler). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Nils H Birkeland). |
| Forfatter: | Førstelagmann Arne Fanebust. Lagdommer Fredrik Staff. Byrettsdommer Grethe Strandborg |
| Lovhenvisninger: | Ekteskapsloven (1991) §63, §73, Tvistemålsloven (1915) §180 |
Saken gjelder krav om vederlag på felleseieskifte etter ekteskapsloven §63, jfr §73.
B er født i 1956 og A i 1947. De giftet seg i 1974 og bodde deretter på mannens foreldres gård på X i Rogaland. Sammen har de tre barn, som alle er voksne. Hustruen var hjemmeværende fram til 1993. Hun fikk da en deltidsjobb som etter hvert ble mer og mer utvidet. Samtidig som hun tok seg av hus og hjem, arbeidet hustruen på gården. Denne ble overført til mannen som hans særeie i 1983. I skjøtet forbeholdt mannens foreldre seg vederlagsfri bo- og bruksrett samt en del andre rettigheter, som i skjøtet ble verdsatt til kr 8 000.
Partene gikk fra hverandre høsten 1999. I denne forbindelse undertegnet de en skifteavtale, som i utgangspunktet tok sikte på et endelig økonomisk oppgjør. Avslutningsvis tok imidlertid hustruen forbehold om «å fremme vederlagskrav oppad begrenset til kr 300.000,00», noe mannen tok «til underretning». Vederlagskravet ble ikke akseptert. Hustruen tok derfor ut stevning for Jæren herredsrett, som avsa dom i saken 18 juni 2001, med følgende domsslutning:
«1. A plikter å betale til B et vederlag på 300.000 kroner innen 14 dager etter domsavsigelsen.
2. A plikter å betale til B påløpte saksomkostninger med kr 24 930 innen 14 dager etter domsavsigelsen».
Om saksforholdet for øvrig, samt hva partene gjorde gjeldende for herredsretten, vises til herredsrettens dom, samt til gjennomgangen i det følgende. A har påanket dommen til Gulating lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt i Stavanger tinghus 5 februar 2002. Her møtte partene og ga forklaring, og dokumentasjon ble foretatt slik det går fram av rettsboken.
Ankende part har, når det gjelder faktum, i korthet anført at siden gården ble overført til ham først i 1984, er det bare ankemotpartens innsats etter dette tidspunkt som eventuelt kan gi grunnlag for et vederlagskrav. Det arbeid ankemotparten gjorde på gården, ble drevet manuelt bare noen få år etter dette, og deretter med maskiner. Den virksomhet som ellers ble drevet (broilerproduksjon) deltok ikke ankemotparten i. Også barna deltok i gårdsarbeidet, og det samme gjorde ankende parts mor. Barna var for øvrig friske, og det er ikke noe som tilsier at partene hadde en hjemmesituasjon som stilte krav til ankemotparten ut over det som er vanlig.
Det er ikke grunnlag for å hevde at ankende part har hatt alkoholproblemer som har ført til at ankemotparten måtte «trå til» og utføre arbeid som ellers ville blitt utført av ankende part. For øvrig minnes det om at etter at samlivet opphørte, har ankende part stelt hus og hjem, samtidig som han har arbeidet på gården. Han har hatt bistand fra partenes datter, som er lønnet som landbruksvikar med ca kr 38 000-45 000 pr år for dette. Med dette som bakgrunn må det kunne hevdes at ankemotpartens vurdering av egen arbeidsinnsats under samlivet er sterkt overdrevet.
Ekteskapsloven §63 gir ikke grunnlag for noe vederlagskrav her. Den forutsetter således at det er brukt av fellesieiemidler for å øke verdien av den ene parts særeie. Slik verdiøkning er ikke påvist i dette tilfelle. Det understrekes i denne forbindelse at det er omsetningsverdien som er avgjørende, og i mangel av takst må endringer i konsumprisindeksen kunne gi veiledning for så vidt. For øvrig anføres at omsetning av den aktuelle eiendom er underlagt konsesjonsplikt, og at dette setter grenser for hvilken omsetningsverdi som kan påregnes. Uansett hvordan det ellers forholder seg, finnes det derfor et «tak» for særeiegjenstandens verdi, og ankemotpartens innsats på gården vil derfor ikke kunne gjenfinnes i form av noen verdiøkning på eiendommen.
At særeie kan fastsettes bare ved overføring i form av gave, erkjennes. Det erkjennes også at de rettigheter selger har forbeholdt seg, må trekkes fra når gaveverdien skal fastsettes. Her må det imidlertid tas utgangspunkt i at eiendommen har en verdi som ligger godt over likningstakst, og at besetningen på gården ble gitt vederlagsfritt. Den «betaling» som er skjedd gjennom heftelsene, utgjør derfor en beskjeden andel av eiendommens totale verdi, og «betalingen» er etter rettspraksis ikke til hinder for at det fastsettes særeie for hele eiendommen. I den grad den andel som er «finansiert» gjennom kårdelen anses som partenes fellesie, kan ankemotparten i alle fall ikke godskrives mer enn en halvpart av den verdiøkning som er skjedd via denne del.
Det konkluderes etter ovenstående med at et vederlagskrav ikke kan forankres i §63, i alle fall ikke i det omfang ankemotparten krever. Et krav om vederlag kan heller ikke utledes av §73.
Når det gjelder den sistnevnte bestemmelse, erkjennes det at «vedlikehold» av særeie kan gi tilstrekkelig grunnlag for et vederlagskrav. Forutsetningen er imidlertid at den som krever vederlag, har medvirket vesentlig til vedlikehold av særeiegjenstanden. Her må det etter teori og praksis stilles krav om en markert innsats fra den part som gjør gjeldende et vederlagskrav.
I nærværende tilfelle er det ikke ført bevis for en slik markert innsats. At arbeidet med gård og husholdning går greit etter at partene gikk fra hverandre, er tvertimot et bevis på det motsatte.
De betydelige investeringer som er gjort på gården, er muliggjort ved overskudd på driften. Den innsats ankemotparten kan godskrives, begrenser seg til ca to og en halv time eggsanking pr dag innenfor det aktuelle tidsrom, og har vært helt underordnet i denne forbindelse. Det er ellers skiftet bur, som imidlertid var fullt brukbare, og de utgifter som er påløpt her, har ikke gitt seg utslag i en tilsvarende verdiøkning på eiendommen. Under enhver omstendighet medfører konsesjonsreglene et «tak» som tidligere nevnt, slik at det ikke foreligger noen verdiøkning her.
I forhold til §73 minnes det ellers om at det etter denne bestemmelse kan tilkjennes vederlag, og det må derfor ses hen til om slikt vederlag er rimelig. Dét er det ikke her: Det arbeid som er gjort på gården, er til sikring av fremtidig inntekt, og ankemotparten har fått lønn for sin innsats. Hun har også opptjent folketrygdpoeng og hatt underhold både for seg og barna. For øvrig er det urimelig om ankende part skal pålegges å betale vederlag for innsats som han ikke kan «innkassere» noen gevinst av pga de prisbegrensninger som følger av konsesjonsreglene.
Hvis det skal tilkjennes vederlag etter §73, må det være riktig å ta utgangspunkt i at vederlaget ikke kan overstige den verdiøkning som kan tilskrives vedkommende ektefelles innsats. Det er ikke sannsynliggjort at det foreligger noen slik verdiøkning her, og vederlag kan derfor ikke kreves etter denne bestemmelse. Det vises ellers til avgjørelser i Rt-1982-1249 og 1990 1226.
Ankende part legger etter ovenstående ned slik påstand:
A frifinnes og tilkjennes saksomkostninger både for herreds- og lagmannsretten med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer.
Ankemotparten har i korthet anført at hun har bidratt til at verdien av gården ikke er blitt forringet, og det følger av ekteskapsloven §73 at hun kan tilkjennes vederlag for dette. Hennes bidrag har vært vesentlig, og det er dette - ikke verdiene - som er avgjørende etter loven. I kravet om at bidraget skal være vesentlig, ligger at det etter en totalvurdering må sies å gå ut over det som er vanlig. I så fall kan vederlag tilkjennes dersom dette er rimelig, og ankemotparten er enig med herredsretten i at det er grunnlag for å tilkjenne vederlag i nærværende tilfelle.
Det bidrag ankemotparten skal godskrives, omfatter arbeid i forbindelse med eggproduksjonen, samt hagehold og utearbeid. Hun har dessuten hatt hovedansvar for barn og husholdning. Ved arbeid utenfor hjemmet har hun også skaffet inntekter, som har kommet fellesskapet til gode.
Når det gjelder eggproduksjonen, må det legges til grunn at ankemotparten har arbeidet to-tre timer pr dag, og ellers har måttet tre til når ankende part har vært indisponert. Dette har hun gjort til tross for at eiendommen var ankende parts særeie. Det har vært tatt opp store lån på eiendommen for å modernisere driften, og det hadde ikke vært mulig å nedbetale disse så raskt uten hennes innsats. Denne innsats har, slik loven krever, gått langt ut over det som er vanlig.
Ankemotparten minner ellers om at det etter §73 ikke er avgjørende om arbeidet har ført til verdistigning på eiendommen. Det er innsatsen som må være vesentlig, og dersom dette vilkåret er oppfylt, har ankemotparten krav på vederlag etter en rimelighetsvurdering. En slik vurdering tilsier at det må tilkjennes vederlag i dette tilfelle. Herredsrettens dom må derfor bli å stadfeste.
Hvis §73 ikke gir grunnlag for et vederlagskrav, må et slikt krav kunne bygges på §63. Her vises bl a til at det ble tatt opp store lån til som nevnt, og at lånene er nedbetalt over driften. De tiltak som er gjennomført, har ført til at eiendommen har steget i verdi, - under enhver omstendighet må det legges til grunn at den ville sunket i verdi hvis utbedringene ikke hadde vært foretatt. Ankemotparten må tilkjennes kompensasjon for sin andel ved et vederlagskrav.
De rettigheter selger forbeholdt seg da gården ble overført til ankende part, må karakteriseres som en form for «betaling». Når den vesentlige del av eiendommen er gave, som her, må hele eiendommen kunne påheftes en særeieklausul, slik det her er gjort. Den innsats ankemotparten må godskrives, har derfor ført til økning av særeiegjenstandens verdi, og vilkårene for å tilkjenne vederlag er derfor til stede. Det vises til Rt-1986-164 og RG-1993-1099 Nordhordland.
Ankemotparten legger etter dette ned slik påstand:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. B tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av lovens rente av herredsrettens omkostningsavgjørelse til betaling skjer.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten, og anken kan etter dette ikke føre fram. I faktisk henseende legges det til grunn at ankemotparten var hjemmeværende med hovedansvaret for barna i nærmere 20 år, og i store deler av dette tidsrom bidro hun også med arbeid på gården. Her ble det etter hvert bare drevet eggproduksjon og produksjon av broilere.
Ankemotpartens innsats var i hovedsak knyttet til eggproduksjonen, der hun brukte rundt regnet to-tre timer pr dag til eggsanking. Dette arbeid krevde mindre tid etter at det etter hvert ble tatt i bruk ny teknologi. Ankemotparten har imidlertid forklart, og lagmannsretten legger til grunn, at hun fortsatt brukte et par timer pr dag til gårdsarbeid. Hun har ellers forklart, og også dette legges til grunn, at hun også utførte gårdsarbeid som ikke var knyttet til eggproduksjonen: Fram til 1995 gjorde hun forefallende arbeid i forbindelse med produksjonen av broilere/kyllinger bl a når ankende part var indisponert. Og i alle fall de første år ble det dyrket en del grønnsaker og poteter på gården, det siste så vidt forstås også i noe omfang for salg. Etter det lagmannsretten finner å måtte bygge på, hadde ankemotparten hovedansvar for disse sider av gårdsarbeidet.
I gårdsregnskapene skal ankemotparten ha vært ført opp som lønnstaker med varierende beløp fra år til år. For lagmannsretten synes det etter bevisførselen nærliggende å anta at det ikke har vært tale om noen avlønning avpasset ankemotpartens arbeidsinnsats, men om posteringer som langt på vei har vært skattemessig begrunnet og regnskapsmessig tilpasset. Om det i det hele tatt har vært utbetalt noen lønn, tilsvarende de beløp som er oppført i regnskapene, synes uklart.
Ankende part har anført særskilt at den innsats ankemotparten gjorde på gården, bare kan tas i betraktning for tiden etter at gården ble overført. Lagmannsretten er ikke enig i dette. At ankende part skulle overta gården, må ha vært klart allerede før den ble overdradd. Og i forhold til nærværende sak må utgangspunktet være at ankemotparten deltok i gårdsarbeidet i familiens interesse. At det gikk noen år før overdragelsen, må være uten betydning i denne forbindelse.
Under ankeforhandlingen har det ellers vært et tema om de rettigheter selger forbeholdt seg, representerer en form for delbetaling, og - som en konsekvens av dette - at gården ikke i sin helhet kunne påheftes en særeieklausul. Slik lagmannsretten forstår det, betyr dette i tilfelle at ankemotpartens innsats kan tilbakeføres til en gjenstand som i alle fall for en del er felleseie, jf ekteskapsloven §63. Etter det resultat lagmannsretten er kommet til og den rettslige forankring for dette, er det ikke nødvendig for lagmannsretten å drøfte dette spørsmål nærmere.
Det følger av ekteskapsloven §73 at en ektefelle som «gjennom bidrag til familiens underhold, ved arbeid eller på annen måte i vesentlig grad [har] medvirket til å øke midler som er den andre ektefelles særeie», kan tilkjennes vederlag fra den annen. Det er antatt at bestemmelsen gir hjemmel for å tilkjenne vederlag også der en ektefelle har medvirket til at verdien av den annens særeie ikke er blitt redusert, og lagmannsretten legger denne rettsoppfatning til grunn.
I nærværende tilfelle er det på det rene at det er foretatt investeringer i gårdsdriften, bl a er innredningen i hønseburene skiftet. Etter det opplyste hadde dette sammenheng med at det kom nye regler som, om utskiftningen ikke ble gjennomført, ville medført at antall høns pr bur måtte reduseres. Ankende part har anført at det hadde vært mulig å legge om produksjonen slik at man kunne opprettholdt produksjonsmengden uten slike investeringer. Etter lagmannsrettens oppfatning har dette mindre interesse all den tid en slik omlegging rent faktisk ikke ble foretatt.
Det har vært tatt opp lån for å finansiere investeringene, bl a ett i Tyskland på kr 700.000, som etter det opplyste ble nedbetalt over fire år med midler fra gårdsdriften. Det er ellers opplyst at arbeidet på gården er stipulert til i underkant av to årsverk pr år. Mot en slik bakgrunn fremtrer ankemotpartens bidrag til familiens underhold, ved arbeid og på annen måte, som vesentlig, slik loven krever. Det er også vanskelig å se for seg hvordan en så spesialisert gårdsdrift som det er tale om, kunne opprettholdt sin verdi om ikke ankemotparten hadde bidratt slik hun har gjort. At ankende part i dag driver gården uten bistand fra ankemotparten, jf hans anførsel for så vidt, blir for lagmannsretten ikke noe poeng. Bl a fordi barna nå er voksne må det således antas at hjemmesituasjonen i dag er en annen, slik at det blir lettere å konsentrere seg om gårdsdriften.
Ankende part har argumentert med at salg av eiendommen vil være konsesjonspliktig og at det ved eventuelt salg vil være grenser for hvilken pris som kan påregnes godkjent av konsesjonsmyndighetene. Resonnementet er så vidt forstås at ankemotpartens innsats ikke har betydning for verdien fordi denne under enhver omstendighet er underlagt et prismessig «tak». Til dette skal lagmannsretten bemerke at det synes uklart hvilket prisnivå som kan påregnes godkjent i forhold til konsesjonsreglene for en så spesialisert og moderne gårdsdrift som i dette tilfelle. Om det skulle ligge noen prismessige begrensninger her, og hvor disse eventuelt måtte ligge, har lagmannsretten ikke grunnlag for å spekulere over. Slik lagmannsretten ser det, er de begrensninger som måtte foreligge, ikke egnet til å rokke ved den konklusjon som er trukket ovenfor, basert på at ankemotparten har ytt et bidrag som er «markert» og går ut over det som er «vanlig» i tilfeller som disse. Etter dette er det grunnlag for å tilkjenne vederlag etter §73.
Det er lagt til grunn at når vilkårene for å tilkjenne vederlag er til stede, må det bero på en konkret rimelighetsvurdering om bidrag skal tilkjennes. Lagmannsretten er kommet til at det bør tilkjennes vederlag i dette tilfelle. Det legges særlig vekt på at det er tale om en ikke ubetydelig arbeidsinnsats over mange år, som har lagt forholdene til rette for en moderne og intensiv gårdsdrift. Og det er tale om arbeid som tydeligvis har vært gjort uten at ankemotparten har reflektert over at gården har vært ankende parts særeie. At partene i praksis har innrettet seg som om eiendommen skulle ha vært felleseie, taler etter lagmannsrettens oppfatning med styrke for å tilkjenne vederlag, og spørsmålet blir etter dette hvordan et slikt vederlag skal utmåles.
Praksis og teori gir liten veiledning på dette punkt. Og synspunkter omkring tallfesting av verdiøkning eller av verdifall som er blitt «forebygget» gjennom de investeringer som er gjort, er det vanskelig å basere seg på. Slike beregninger vil være beheftet med betydelig usikkerhet.
Det man må falle tilbake på ved utmåling av vederlaget, blir etter lagmannsrettens oppfatning en konkret rimelighetsvurdering, der de enkeltforhold som er nevnt ovenfor, må tillegges vekt.
Et nærliggende resonnement kan være at et vederlag på kr 300.000, som kreves av ankemotparten og som herredsretten har tilkjent, representerer et årlig beløp på kr 20 000 regnet fra 1984 og til samlivet opphørte i 1999. Dersom det tas utgangspunkt i at ankemotparten har arbeidet på gården fra 1974, som er mer nærliggende, er det tale om et årlig beløp på kr 12 000.
For lagmannsretten er det, som tidligere nevnt, uklart i hvilken utstrekning ankemotparten rent faktisk har fått lønn for sin innsats på gården. Og det knytter seg som nevnt atskillig usikkerhet til de anslag som kan gjøres rundt eiendommens verdi, hensyn tatt bl a til konsesjonsreglene.
Selv med disse usikkerhetsfaktorer er et vederlag på kr 300.000, slik lagmannsretten ser det, et riktig anslag innenfor den skjønnsmessige helhetsvurdering som loven forutsetter. Det minnes i denne forbindelse om at gårdsbruket i praksis synes å ha fungert som et felleseieobjekt som ankemotparten har lagt ned en betydelig arbeidsinnsats i gjennom et betydelig antall år. At hennes arbeidsinnsats ikke kan «gjenfinnes» krone for krone gjennom en verdiøkning eller et «forhindret» prisfall på eiendommen, er etter lagmannsrettens oppfatning ikke avgjørende.
Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste. Spørsmål om saksomkostninger for lagmannsretten må avgjøres med utgangspunkt i tvistemålsloven §180 første ledd, og det er ikke grunnlag for å fravike den hovedregel som er angitt der. Ankende part må derfor pålegges å erstatte ankemotparten dennes saksomkostninger. Disse settes i samsvar med fremlagt oppgave fra prosessfullmektigen til kr 24 500 som salær, med tillegg av mva, til sammen kr 30 380. Herredsrettens omkostningsavgjørelse finnes det ikke grunn til å endre, ut over en endring vedrørende renter som fremgår av punkt 2 i den påstand som er lagt ned for lagmannsretten.
Lagmannsrettens dom er enstemmig.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes, dog slik at det til de tilkjente saksomkostninger tillegges lovens rente fra forfall til betaling skjer.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til B kr 30.380 - trettitusentrehundreogåtti - innen 2 - to - uker fra dommen er forkynt.