Rt-1982-1249
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1982-09-10 |
| Publisert: | Rt-1982-1249 (310-82) |
| Stikkord: | Anke over utlodning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 164B/1982 |
| Parter: | Gudrun Skard Asal (høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen) mot Finn og Odd Deichmann-Johannessen (advokat Øistein Sverre - til prøve). |
| Forfatter: | Endresen, Elstad, Røstad, Aasland, Tønseth |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §373, Ektefelleloven (1927) §25, Skifteloven (1930) §61, §74, §75 |
Dommer Endresen: Tore Asal ervervet i årene omkring 1960 eiendommene gnr. 25 bnr. 3, 12, 14 og 15 i Ringerike. Eiendommene ligger samlet.
Han inngikk 14. mai 1966 ekteskap med Gudrun Skard Asal. Ektefellene hadde fullstendig særeie. Tore Asal døde den 18. mai 1969, 82 år gammel. Fra et tidligere ekteskap hadde han sønnene Finn og Odd Deichmann-Johannessen.
Boet etter ham ble den 3. juni 1969 tatt under offentlig skiftebehandling. Det ble utstedt preklusivt proklama, og fristen for å anmelde krav utløp i henhold til dette den 26. oktober 1969.
På skiftet oppstod tvist mellom arvingene, enken Gudrun Skard Asal og de to sønner. Gudrun Skard Asal gjorde krav på eiendomsretten til gnr. 25 bnr. 3 og 15, noe sønnene bestred.
Asal hadde den 25. august 1966 tilskjøtet gnr. 25 bnr. 14 til sin ektefelle for kr. 12000. Foruten kontantbeløpet var overdragelsen «også å betrakte som godtgjørelse for arbeid gjennom flere år». Asal forbeholdt seg «full bruksrett over eiendommen til sin død». Opprinnelig hevdet sønnene at også denne eiendom, som ifølge skiftetaksten var den mest verdifulle av brukene, tilhørte dødsboet, men frafalt dette under hovedforhandlingen i skifteretten. Det var enighet mellom partene at bnr. 12 tilhørte boet.
Tvisten, som altså da gjaldt gnr. 25 bnr. 3 og 15 og som ble behandlet i søksmåls former, fikk sin endelige avgjørelse ved Høyesteretts dom av 22. september 1977, Rt-1977-871. Dommen hadde slik slutning:
«Gnr. 25 bnr. 3 og 15 i Ringerike tilhører Tore Asals dødsbo.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Skifteretten besluttet 8. mai 1978 med grunnlag i skifteloven §61 første ledds annet punktum å selge boets faste eiendommer. Beslutningen ble etter kjæremål fra Gudrun Skard Asal stadfestet ved Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 6. juli 1978. Etter denne kjennelse er eiendommene solgt for kr. 115000.
Boet ble sluttet ved Ringerike skifteretts utlodning den 29. desember 1978.
Gudrun Skard Asal påanket utlodningen til Eidsivating lagmannsrett som den 14. januar 1980 avsa dom i saken med slik domsslutning:
«1. Utlodningen stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Denne dom har Gudrun Skard Asal anket inn for Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen og inneholdt tre ankepunkter. Et av ankepunktene gjaldt at skifteretten skulle tatt opp spørsmålet om eiendomsretten til de to brukene kunne ha vært ektefellenes sameie. Vedrørende dette ankepunkt har Høyesteretts kjæremålsutvalg ved kjennelse av 29. august 1980 nektet anken fremmet i medhold av tvistemålsloven §373, tredje ledd nr. 1. Det første av de to gjenværende ankepunkter gjelder at skifteretten har unnlatt å behandle et vederlagskrav i boet fra den ankendes side, slik at dette krav ikke er kommet med i utlodningen. Det annet er at hun ikke har fått anledning til å uttale seg om et krav om skyldig underholdsbidrag til avdødes hustru i et tidligere ekteskap. Følgen er at skifteretten med urette har tatt kravet, kr. 7200, med i utlodningen, mens det kun skulle vært godkjent med kr. 1800.
Om det første av disse ankepunkter har den ankende part anført at det var en feil at skifteretten, slik skiftet hadde utviklet seg, ikke hadde tatt opp spørsmålet om det krav til eiendomsrett som fru Skard Asal reiste, alternativt måtte forstås som et vederlagskrav for forøkning av den annen ektefelles særeie. Skifteretten burde allerede på et tidlig tidspunkt søkt dette klargjort. Det er heller ikke riktig som lagmannsretten har gjort, å hevde at fru Skard Asal skal ha utvist passivitet. Hun har tvert om villet legge frem sine regnskaper som bevis og begrunnelse for et krav, men er henvist til at dette måtte tas opp på en skiftesamling. Noen slik skiftesamling er imidlertid ikke blitt holdt. Hun har således ikke fått anledning til å fremme sine krav, og heller ikke fått anledning til å uttale seg om det annet omtvistede krav.
Høyesterett skal ikke avgjøre om hun har noe gyldig krav, men en rekke opplysninger viser at hun har all grunn til å pretendere et slikt vederlagskrav. Det at hennes krav ikke er blitt behandlet, kan åpenbart ha betydning for utlodningen. Grunnlaget for hennes alternative krav er dels pengetilførsler, dels arbeid inne og ute på småbruket og dels pleie og stell av hennes avdøde ektefelle. Kravets størrelse er ennå ikke avklaret, men dreier seg anslagsvis om ca 65000 kroner. Dersom kravet om eiendomsrett hadde vunnet frem, ville hun ikke opprettholdt det. Hvis kravet konstrueres som et vederlagskrav for forøkning av ektefellens særeie, er det naturlig å se hen til ektefelleloven §25 annet ledd. Selv om dette er en ny lovbestemmelse, må det antas at selv før denne bestemmelse kom inn i loven i 1970, var det etter de konkrete omstendigheter anledning til å godta et slikt vederlagskrav, noe som synes forutsatt i dom i Rt-1966-28. De ikke rettsgyldige skjøter til den ankende part viser også at Tore Asal følte en forpliktelse overfor ektefellen i så måte.
Kravet må også sies å være fremsatt i rett tid. Det har antydningsvis vært fremme mellom partene tidlig under skiftebehandlingen forut for utløpet av proklamafristen i forbindelse med et forlikstilbud fremmet av ankemotpartene i et brev fra deres prosessfullmektig til skifteretten. Skifteretten hadde under enhver omstendighet en alminnelig plikt til å gi arvingene veiledning, og av den ankende parts korrespondanse med skifteretten hadde den all oppfordring til å ta opp med henne om hun hadde krav å fremsette. Den omstendighet at Gudrun Skard Asal gjorde krav på eiendomsretten med den begrunnelse at hun hadde betalt for eiendommene slik de ikke daterte skjøtene angav, burde gitt skifteretten et varsel om at hun, dersom kravet om eiendomsrett ikke vant frem, ville ha alternative krav. Det stilles ikke noe vilkår verken til innhold eller form for fremsettelse av krav.
Kravet kan således ikke være prekludert.
Det kan for øvrig etter den ankende parts mening også reises spørsmål om reglene om preklusivt proklama gjelder vederlagskrav. Skifteloven §74 omhandler de krav som påhvilte avdøde. Et vederlagskrav kan først gjøres gjeldende på skifte, og noe krav mot avdøde har derfor ikke bestått.
Det annet av de gjenstående ankepunkter gjelder også skifterettens saksbehandling. Den ankende part har ikke fått anledning til å uttale seg om og imøtegå det krav om underholdsbidrag som er fremsatt. Det var en feil av skifteretten å be om uttalelse om denne fordring, som ikke hadde vært behandlet på en skiftesamling, i vanlig brev med en kort frist for den ankende part til å uttale seg og ta standpunkt. Brevet kom da heller ikke frem, og den ankende part har hevdet at skifteretten skulle ha sendt brevet rekommandert eller på annen måte forvisset seg om at den ankende part hadde fått brevet. Slik forholdene var mellom partene på skiftet, måtte det ha vært en sterk oppfordring for skifteretten til nærmere å etterlyse en reaksjon fra den ankende part og uteske hennes standpunkt til denne fordring som også etter sitt innhold kunne gitt skifteretten grunn til tvil om dens holdbarhet.
Den ankende part, som har hatt fri sakførsel for Høyesterett, har lagt ned slik påstand:
«1. Ringerike skifteretts utlodning av 29. desember 1978 i bo nr. 14/69 - Tore Asals dødsbo - oppheves.
2. Gudrun Skard Asal og det offentlige tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»
Ankemotpartene har henholdt seg til lagmannsrettens dom og dens begrunnelse.
Skifteretten har ikke begått noen feil, og om det skulle være noe å sette fingeren på vedrørende skifterettens behandling, er det i tilfelle så bagatellmessig at det ikke gir grunnlag for å gjenoppta en bobehandling som har vart i 13 år og med mulighet for nye tvister.
Det krav som nå pretenderes, er et krav som ikke har sammenheng med det tinglige krav den ankende part reiste om eiendomsretten til bnr. 3 og 15. Det var intet i veien for allerede innen proklamafristens utløp å fremme det krav som nå først er fremsatt i ankeerklæringen til lagmannsretten i april 1979, og av lagmannsretten konstruert som et vederlagskrav.
I den utstrekning det vises til lån, er dette et ordinært gjeldskrav som må fremmes innen proklamafristens utløp. Det samme gjelder hvis grunnlaget er godtgjørelse for arbeid utført på eiendommene. Krav for stell og pleie kommer også i samme stilling. Alle disse krav er obligatoriske krav som kan prekluderes. Ingen av de ytelser den ankende part hevder å ha bidradd med, har for øvrig ført til noen verdiøkning av avdødes særeie.
Når det gjelder det annet ankepunkt, viser ankemotpartene til at kravet er anmeldt innen proklamafristen, og krav om underholdsbidrag er i prinsippet godkjent av den ankende part. Det er bare beløpets størrelse det er uenighet om. Selv om bidraget opprinnelig også omfattet avdødes tre barn inntil disse fylte 18 år, er det månedlige beløp på kr. 200,- som bidraget opprinnelig omfattet og som er lagt til grunn i kravet, under minimumsbidrag til en enkelt person i dag. Det var heller ingen feil av skifteretten å gi den ankende part en frist til å uttale seg om dette kravet og herunder å bruke vanlig brev. Den ankende part må som lagmannsretten fastslår ha ansvaret om post kommer bort fra hennes postkasse.
Ankemotparten har lagt ned slik påstand:
«1. Lagmannsrettens dom av 14. januar 1980 stadfestes.
2. Finn og Odd Deichmann-Johannesen tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»
Til bruk for Høyesterett er det avholdt bevisopptak for Oslo byrett hvor partene og fire vitner som alle er nye for Høyesterett, er avhørt. Det er videre fremlagt en del nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å komme inn på. Saken står i den samme stilling som for lagmannsretten.
Jeg er når det gjelder det av Gudrun Skard Asal fremsatte vederlagskrav, kommet til samme resultat som lagmannsretten.
Selv om det er og kan reises tvil om kravene ville ført frem om de var fremmet på et tidligere stadium, er det slik saken nå foreligger for Høyesterett, ikke Høyesteretts oppgave å ta standpunkt til realiteten i det fremsatte krav. Det Høyesterett alene skal ta standpunkt til, er om det fra skifterettens side er begått feil under bobehandlingen.
Det første spørsmål det da må tas standpunkt til, er om og i tilfelle når det omtvistede krav ble reist for skifteretten i en slik form at skifteretten hadde foranledning til å behandle det. Den tvist som den ankende part reiste med krav om eiendomsretten til to av boets eiendommer, kan etter mitt syn vanskelig ses som et underforstått krav om at hvis det ikke førte frem, ville det i stedet oppstå et subsidiært krav hvis innhold også på det tidspunkt måtte være helt ubestemt. At den ankende part etter at Høyesterett hadde tilkjent boet eiendommene, gjorde krav på å få dem utlagt til seg vederlagsfritt fordi hun hevdet å ha betalt for dem, kunne heller ikke, selv på det sene tidspunkt, oppfattes som et krav om vederlag for å ha forøket ektefellens særeie.
Det er først ved den foreløpige ufullstendige ankeerklæring som fremkom cirka halvannet år etter at Høyesterett i 1977 hadde avgjort eiendomstvisten at man kan finne spor av et utformet krav, et krav som først ble satt inn i en juridisk ramme i lagmannsrettens dom.
Jeg kan således ikke se at skifteretten forut for utlodningen hadde grunnlag for å slutte at det fra den ankende parts side skulle være fremsatt et krav utover kravet om eiendomsretten til de to bruk.
Kravet ble som nevnt først ved lagmannsrettens behandling av anken over utlodningen betegnet som et vederlagskrav, og den ankende part har i den forbindelse vist til ektefelleloven §25 annet ledd. Denne bestemmelse som kom inn som ny i loven i 1970, fikk ikke anvendelse ved behandlingen av dette skifte. Jeg kan da ikke se at skifteretten kan bebreides for at den ikke overveiet spørsmålet om den ankende kunne ha et slikt krav. I den dom i Rt-1966-28 som den ankende part har vist til i den forbindelse, var det et tilfelle av spesifikasjon, noe som ikke er påberopt i denne sak.
Bakgrunnen for det fremsatte krav består av forskjellige komponenter som kontanttilskudd, lån, arbeide og pleie. Meget kan tyde på at de fleste eller alle av disse komponenter er krav av den art som rammes av virkningene av oversittelse av fristen ved preklusivt proklama. Disse virkninger er strenge hvor spørsmålet om rimelighet må vike for ønsket om et rimelig booppgjør. Ved den avgjørelse som er inntatt i Rt-1974-663, er det slått fast at bortsett fra de unntak som loven selv setter, er det ikke plass for ytterligere unntak fra reglene om et proklamas preklusive virkninger.
Det er imidlertid ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til om hele eller deler av kravet alt etter hvilken begrunnelse som er gitt dem, er bortfalt i henhold til skifteloven §75.
Jeg er nemlig kommet til at kravet ikke kan føre frem på grunn av utvist passivitet fra den ankende parts side. Slik jeg ser det, måtte den ankende part ha fremmet sitt krav, som var subsidiært til hennes krav om eiendomsrett til de faste eiendommer, i forbindelse med eiendomstvisten. Denne tvist førte til en prosess som utsatte booppgjøret med en rekke år. Hensynet til de øvrige arvinger og til skifteretten tilsier at man ikke kan vente på utfallet av en slik skiftetvist og så når resultatet av denne foreligger, melde nye subsidiære krav som følge av at det første ikke førte frem. Et slikt nytt krav ville gjerne, som for øvrig sikkert ville være tilfelle i nærværende bo, kunne avføde nye skiftetvister og utsette booppgjøret i nok en årrekke.
På dette punkt kan anken således ikke føre frem.
Derimot er jeg kommet til at den ankende part må få medhold i det annet ankepunkt. Ikke minst slik forholdet var mellom partene i boet, burde skifteretten ha forelagt den ankende part denne fordring som ikke hadde vært behandlet på skiftesamling, i et rekommandert brev eller på annen måte ha forvisset seg om det var mottatt. Skifteretten måtte hatt en særlig oppfordring til å forvisse seg om den ankende parts standpunkt til denne fordring. Brevet er etter det opplyste ikke mottatt av den ankende part, og det kan så vidt jeg skjønner, heller ikke med sikkerhet konstateres at det er kommet frem til den ankende parts postkasse.
Det normale ville etter dette være å oppheve skifterettens utlodning på dette punkt. Gudrun Skard Asal har imidlertid erklært at hun godkjenner fordringen med kr. 1800. Ankemotpartenes prosessfullmektig har under henvisning til dette erklært at dersom Høyesterett skulle finne at det er begått feil av skifteretten på dette punkt, aksepterer ankemotpartene at utlodningen rettes av Høyesterett derhen at beløpet settes til det som den ankende part har godtatt. En slik fremgangsmåte må etter mitt syn være akseptabel, slik at skifteretten foretar de omberegninger som dette måtte medføre.
Parten har dels vunnet og dels tapt i ankesaken, dog så at det punkt hvor anken har ført frem, har vært av mer underordnet karakter. Slik saken har fremstillet seg, er jeg imidlertid likevel etter omstendighetene kommet til at hver part bør bære sine egne omkostninger.
Jeg stemmer for denne dom:
1. I Ringerike skifteretts utlodning i bo 14/69 gjøres den endring at den anmeldte fordring på 7200 - sju tusen to hundre - kroner reduseres til 1800 - ett tusen åtte hundre - kroner.
2. For øvrig stadfestes utlodningen i den utstrekning den er påanket.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer Elstad: Jeg er i det vesentlige og i resultat enig med førstvoterende.
Dommerne Røstad, Aasland og Tønseth: Likeså.
Av lagmannsrettens dom (lagmann T. Brun Fretheim, lagdommer F. Gripne og ekstraordinær lagdommer, byrettsdommer Reidar Friis Bull): - - -
Lagmannsretten finner ikke at det er påvist noen feil ved skiftebehandlingen eller utlodningen som gir grunn til å oppheve utlodningen.
Ved Høyesteretts dom av 22. september 1977 ble det avgjort at gnr. 25 bnr. 3 og 15 i Ringerike tilhørte Tore Asals dødsbo. Gudrun Skard Asal hadde lagt ned påstand om at eiendommene tilhørte henne, men fikk altså ikke medhold i det. Lagmannsretten finner det klart at hun etter dommen heller ikke er medeier i eiendommene. Skifteretten hadde derfor ingen grunn til å ta opp spørsmål om eiendommene kunne tilhøre sakens parter i fellesskap.
Lagmannsretten finner det videre klart at Gudrun Skard Asal verken før eller etter utløpet av proklamafristen har anmeldt til skifteretten noen av de krav mot mannens dødsbo som hun nå for lagmannsretten hevder å ha. Om det har vært grunnlag for kravene, var de da på utlodningstiden iallfall for lengst bortfalt etter skifteloven §75.
Fru Asal hevder at hun har investert betydelige beløp i eiendommene, så vidt skjønnes ikke bare i bnr. 14, der det ble bygd nytt bolighus, men også i bnr. 3, der det ble oppført et nytt uthus. Det kan tilføyes at uthuset ifølge skiftetaksten i 1971 er på 90 m2 med grunnmur under det hele. Hun hevder også å ha betalt sin mann de kjøpesummer som er oppgitt i de to udaterte skjøter til henne på bnr. 3 og 15. Det kan være forståelig at hun ikke satte fram noe krav mot dødsboet for mulig investering av egne penger og arbeid i bnr. 3 og 15 så lenge hun mente at også disse eiendommer var hennes. Men hun burde iallfall ha tatt forbehold om mulige krav mot boet på dette grunnlag da det ble skiftetvist om eiendomsretten til eiendommen. Det er ikke påvist at hun har gjort det før eller under skiftetvisten. Heller ikke etter Høyesteretts dom av 22. september 1977 har hun til skifteretten satt fram noe krav mot dødsboet på dette grunnlag. Først i ankeerklæring til lagmannsretten av 19. april 1979 har fru Asal ved sin prosessfullmektig, advokat Ragnar Solheim, klart gjort gjeldende at hun har pengekrav i dødsboet som ikke er behandlet av skifteretten. Om hun har hatt et krav mot dødsboet på grunn av investering i bnr. 3 og 15, må etter lagmannsrettens mening et slikt krav iallfall være bortfalt ved passivitet. At dødsboet er sluttet uten at kravet er behandlet eller tatt hensyn til, gir da ikke grunn til å oppheve utlodningen.
Fru Asal hevder endelig at krav på ubetalt underhold til avdødes tidligere hustru, av skifteretten oppført med kr. 7200, bare kan godkjennes med kr. 1800. Skifteretten har opplyst at fru Asal i brev av 20. november 1978 ble gitt en ukes frist til å uttale seg om kravet, og at det ikke kom noe svar. Fru Asal hevder at hun ikke mottok skifterettens brev. Hun har i den anledning gitt uttrykk for at det både i 1978 og tidligere år ble forøvet hærverk på hennes postkasse, som er oppsatt en halv times vei fra hennes bolig. Lagmannsretten forstår opplysningene slik at brevet ikke var rekommandert. Det ville da ha vært ønskelig at skifteretten hadde søkt bekreftet at det var kommet fram til adressaten. Når skifteretten i mangel av svar har ansett kravet som godtatt, er dette etter lagmannsrettens mening likevel ikke en feil som gir grunn til å oppheve utlodningen. En må kunne bygge på at skifterettens brev er kommet fram til fru Asals postkasse. Kommer post bort fra hennes postkasse, må hun selv bære følgene av det.
Lagmannsretten har etter dette ikke funnet grunnlag for å oppheve utlodningen. Det riktige uttrykk for domsresultatet antas å være at retten stadfester utlodningen. - - -