LG-2001-1915
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2002-01-04 |
| Publisert: | LG-2001-01915 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Midhordland herredsrett 2001-00135 - Gulating lagmannsrett LG-2001-01915 M (feil filnavn i skjema: LG-2001-01872 M?) |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Statsadv. Gert Johan Gjelby) mot A (Forsvarer: Advokat Otto Roll). |
| Forfatter: | Lagdommer Jan Erik Erstad. Lagdommer Helge Lillebø. Ekstraordinær lagdommer Mads Grimstad |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §128, §227, Løsgjengerloven (1900) §17, §127, §291, §52, §62, §63, Straffeprosessloven (1981) §345, §436 |
Saken gjelder anke over straffutmålingen.
Midhordland herredsrett avsa 29. juni 2001 dom med slik domsslutning:
«A født *.*..1969 dømmes for overtredelse av straffeloven §227 første ledd, første straffalternativ, jf. annet ledd, straffeloven §128 første ledd, straffeloven §291 og drukkenskapsloven §17, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd og §63 annet ledd, til en straff av fengsel i 30 -tretti- dager.
Straffen gjøres betinget av at tiltalte ikke på ny begår en straffbar handling i en prøvetid på 2 -to- år, jf straffeloven §52 flg.
Ved en eventuell soning av straffen tilkommer han 1 -en- dag avsont i varetekt.
A dømmes til å betale en ubetinget bot til statskassen, stor kr 4.000,- - firetusenkroner -, subsidiært 12 -tolv- dager fengsel.»
Påtalemyndigheten har anket dommen. Anken gjelder straffutmålingen.
Ved Gulating lagmannsretts beslutning av 03. oktober 2001 ble anken henvist til ankeforhandling.
Ankeforhandling ble holdt i Bergen tinghus 4. januar 2002. Tiltalte møtte og ga forklaring. Det ble avhørt to vitner og foretatt de dokumentasjoner som rettsboken viser.
Tiltalte A er født *.*. 1969 og bor - - - 90, X. Han oppgir å arbeide i helgene som drosjesjåfør med en brutto månedlig inntekt på ca kr 10.000,-. Han har sak gående med samferdselsmyndigheten for å få aktivisert sitt tidligere drosjeløyve, og tar sikte på å komme i virksomhet i full tid som drosjesjåfør til våren. Han er ugift, har samvær med en datter på 4 1/2 år fra mandag til fredag mens barnets mor har omsorgen ellers. Han er tidligere domfelt og botlagt for trafikkforseelser, narkotikaforhold og dokumentfalsk.
Påtalemyndigheten har anført at det ikke er grunnlag for å fravike hovedregelen om ubetinget fengselsstraff for overtredelser av straffeloven §128. Det er særlig vist til avgjørelse i Rt-1991-17. Det er flere skjerpende forhold i saken, og herredsrettens sammenligning med avgjørelse i Rt-1990-395 er ikke treffende. Tiltalte er tidligere straffet og en voksen person. Hendelsen fant sted på nattestid, og tiltalte var beruset. Truslene må sees i sammenheng med skadeverk på politiets laserutstyr. At tiltalte ba tjenestemennene om unnskyldning kan ikke føre til at straffen gjøres betinget. Heller ikke tiltaltes psykiske problemer kan begrunne dette. Det er lagt ned slik påstand:
«I herredsrettens dom gjøres følgende endring: Straffen settes til fengsel i 18 dager. Bestemmelsen om bøtestraff og om utsettelse av fullbyrdelse utgår.»
Forsvareren har på vegne av tiltalte vist til at herredsretten har foretatt en samlet vurdering av de relevante straffutmålingshensyn og at denne avveining fremstår som rimelig og riktig. Hendelsen bærer preg av en engangsforeteelse for tiltaltes vedkommende, truslene var ikke av de mest alvorlige og skiller seg fra de dommer påtalemyndigheten har lagt frem. Tiltalte har vist anger og har bedt om unnskyldning overfor de aktuelle tjenestemennene. Det bør også legges vekt på tiltaltes psykiske helse og på at det har gått ca 1 1/2 år siden hendelsen fant sted. Tiltalte er i en rehabiliteringssituasjon som kan ødelegges ved en soning. Det legges ned slik påstand:
«A anses på mildeste måte.»
Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall når det gjelder straffutmålingen i saken. Flertallet, lagdommer Erstad og ekstraordinær lagdommer Grimstad, finner at anken fører fram og at det må utmåles en ubetinget fengselsstraff, jf. forøvrig straffeprosessloven §345 andre ledd. Mindretallet, lagdommer Lillebø, finner at herredsrettens dom bør stadfestes.
Flertallet legger til grunn at det ved overtredelse av straffeloven §128 som hovedregel skal utmåles en ubetinget fengselsstraff dersom politiet gjennom alvorlige trusler søkes hindret i å foreta tjenestehandlinger, jf. Rt-1991-17. Etter flertallets oppfatning fremstår truslene i den foreliggende sak som alvorlige tatt i betraktning situasjonen de ble fremsatt i, truslenes karakter og tiltaltes opptreden forøvrig. Flertallet legger vekt på at truslene ble fremsatt på nattestid overfor to tjenestemenn som hadde stanset den bil tiltalte var passasjer i som følge av hastighetsoverskridelse. Truslene er alvorlige, og de ble understreket ved at tiltalte påførte politiets laserutstyr skade til tross for at tjenestemennene forsøkte å hindre dette. Tiltaltes opptreden ligger etter flertallets oppfatning nær opp til grensen for straffeloven §127 slik den er beskrevet av herredsretten. Det er også opplyst at tiltalte måtte legges i håndjern og at det tok flere minutter å få dette til fordi tiltalte «låste seg» og gjorde motstand. Flertallet peker også på at tiltalte tidligere flere ganger hadde vært i kontakt med politiet i forbindelse med trafikkforseelser og at han hadde mistet sitt førerkort. Han var derfor fullt klar over hvorfor bilen ble stanset, og noen fornuftig grunn til å motsette seg tjenestehandlingene hadde han ikke. Flertallet finner ikke at de forhold herredsretten har pekt på som formildende kan lede til betinget dom i foreliggende sak. I motsetning til det som var tilfellet i Rt-1990-395 og som herredsretten har vist til, var tiltalte en godt voksen person som hadde erfaring fra tidligere kontakter med politiet. Hendelsen har nok isolert sett karakter av en engangsforeteelse, men tiltalte er domfelt flere ganger tidligere, og flertallet mener saken straffutmålingsmessig fremstår som klart annerledes enn om det hadde dreid seg om en ung, tidligere ustraffet person. Tiltaltes psykiske problemer på det aktuelle tidspunkt finner flertallet ikke å kunne legge avgjørende vekt på. Hendelsen har, slik flertallet ser det, sitt utspring i at tiltalte var sterkt beruset og at han i denne situasjon fant å skulle «redde» sin venninne som kjørte, fra konsekvensene ved en høy hastighetsoverskridelse. At tiltalte kontaktet tjenestemennene og ba om unnskyldning, legger flertallet vekt på, men det kan ikke føre til en betinget straff. Flertallet legger ellers til grunn at selv om tiltalte forsøker å komme i arbeide igjen og få orden på sin økonomi, så foreligger det ingen egentlig rehabiliteringssituasjon som kan få avgjørende betydning ut over at den hensyntas ved fastsetting av straffens lengde. Det samme gjelder gjelder tidsforløpet på ca 1 1/2 år fra hendelsen fant sted og til dom i lagmannsretten. Flertallet finner at straffen passende kan settes til fengsel i 15 dager. Straffeloven §62 og §63 andre ledd er iakttatt.
Mindretallet kan med noen tilleggsmerknader slutte seg til herredsrettens vurdering. Etter mindretallets syn er avgjørelsen i Rt-1991-17 noe mer nyansert enn påtalemyndigheten anfører. Det uttales der at det i alminnelighet skal reageres med ubetinget fengsel hvor politiets tjenestehandlinger søkes hindret gjennom «....alvorlige trusler.» Straffeloven §128 - og §227 - rammer ikke bare de alvorlige trusler, men også det som kan betegnes som mindre alvorlige trusler. Bilen hvor tiltalte var passasjer var her stanset av en UP-patrulje på grunn av hastighet målt ved laser til ca 100 km/t i sone hvor fartsgrensen var 60 km/t. Tiltaltes reaksjon er uforståelig, også for ham selv, men han ble relativt raskt passivisert og påsatt håndjern av de to UP-tjenestemennene før de tilkalte personer fra det lokale lensmanns-kontoret som transporterte ham til drukkenskapsarresten. Om morgenen hadde domfelte bare vage erindringer om årsaken til at han befant seg i arresten, og da han fikk vite om bakgrunnen, kontakten han omgående, og tidligere enn herredsretten har lagt til grunn, de to tjenestemennene, og «la seg flat», slik det ble formulert, ved at han ba om unnskyldning, og de to hadde iallfall fra da av ikke lenger grunn til å frykte for at han ville effektuere noen av truslene. Av de utsagnene som er beskrevet i tiltalens poster I og II, er det spesielt truslene om hva som skulle skje senere, etter at han var kommet ut, som er alvorlige. Skadeverket på lasermåleren kan også synes å ha litt spesiell bakgrunn, ved at da han ble forevist måleresultatet, misforsto han det (så muligens på kontrollengde e.l), slik at han oppfattet at politiet mente hastigheten hadde vært nærmere 180 km/t. Mindretallet deler påtalemyndighetenes oppfatning av at de personlige forhold hos en tiltalt i regelen har mindre betydning ved straffutmålingen i saker av denne art.
Påtalemyndighetens anke har etter dette ført til en avgjørelse som går tiltalte imot, og saksomkostninger kan da ikke pålegges tiltalte, jf. straffeprosessloven §436 andre ledd.
Dommen er enstemmig så langt dissens ikke fremgår av ovenstående.
Domsslutning:
I herredsrettens dom gjøres den endring av straffen settes til fengsel i 15 - femten - dager. Bestemmelsene om bot og utsettelse med fullbyrdelse av fengselsstraffen utgår.