LH-1996-781

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	1997-07-15
Publisert:	LH-1996-00781
Stikkord:	Odelsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Tana og Varanger herredsrett nr 95-595 A - Hålogaland lagmannsrett LH-1996-00781 A. Anke nektet fremmet for Høyesterett, se HR-1998-00015K .
Parter:	Ankende part: Klemet H. Somby, 9730 Karasjok (Prosessfullmektig: Advokat Arnor B. Rønningen, 9801 Vadsø). Ankemotpart: John Åge Somby, 9730 Karasjok (Prosessfullmektig: Advokat Hans Hoffmann ved advokatfullmektig Cecilie Lysjø Jacobsen, 9601 Hammerfest).
Forfatter:	Lagdommer Peter M. Sellæg, formann. Ekstraordinær lagdommer Knut Sundquist. Ekstraordinær lagdommer Willy Haugli
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1974) §2, Lov om fiskerett i Tanavassdraget (1888) §1, Lov om fiskerett i Tanavassdraget (1888), Tvistemålsloven (1915) §180, Svalbardloven (1925) §21, Svalbardloven (1925), §1, §21, §79, Odelsloven (1974), Lakse- og innlandsfiskloven (1992) §16, §17, Lakse- og innlandsfiskloven (1992)

Saken gjelder krav om odelsløsning av eiendommen gnr 9 bnr 98 i Karasjok.

Partene er brødre. Klemet H. Somby er født xx.xx.1941 og John Åge Somby er født xx.xx.1961. Klemet H. Somby er eldst og Jon Åge Somby er yngst i søskenflokken. Søskenflokken bestod opprinnelig av 12 barn.

Eiendommen hadde vært eiet i odelshevdstid av faren, Petter K. Somby. Den ble senere overtatt på offentlig skifte av moren Marit Kirsten Somby. Marit Kirsten Somby overdro eiendommen til John Åge Somby ved skjøte datert 18. januar 1995. Skjøtet ble tinglyst 10. februar 1995. Marit Kirsten Somby døde i juni samme år.

Klemet H. Somby krevde eiendommen løst på odel og han reiste løsningssak mot John Åge Somby.

Den 10. juli 1996 avsa Tana og Varanger herredsrett dom med slik slutning:

1. John Åge Somby frifinnes.

2. Klemet H. Somby dømmes til å betale sakens omkostninger til John Åge Somby med kr 22126,- - kronertjuetotusenetthundreogtjueseks - innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelse av dommen.

Om saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for herredsretten vises til dommen.

Klemet H. Somby har i rett tid påanket dommen til lagmannsretten. John Åge Somby har tatt til motmæle.

Ankeforhandling ble avholdt i Karasjok 19. og 20. juni 1997. Partene møtte med sine prosessfullmektiger. Det ble avhørt 5 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Retten foretok befaring av eiendommen sammen med partene, prosessfullmektigene og vitnet Nils Aslak Boine, som er jordbrukssjef i Karasjok kommune.

Saken står i samme stilling som for herredsretten.

Klemet H. Somby har i det vesentlige gjort gjeldende:

Odelsloven gjelder også i Finnmark og eiendommen tilfredsstiller kravene til odelsjord. Det finnes ingen samiske arvegangsregler som gir rettigheter til yngste sønn i strid med odelsloven, og odelsløsning kan ikke nektes med bakgrunn i odelsloven §21. Han har behov for fôr til reinflokken og han har muligheter for å drive jordbruk på eiendommen.

Det fremgår av det økonomiske kartverket at eiendommen har omlag 8,9 dekar "fulldyrka jord/lettbrukt dyrka jord og dyrkingsjord". Den har omlag 0,4 dekar "gjødsla beite" og omlag 1,2 dekar "lauvskog/lettbrukt dyrka jord og dyrkingsjord/sjøldrenert dyrkingsjord". Videre har den et tun på omlag 2,2 dekar.

Eiendommen kan nyttes til beite og slåtteland. Det "gjødsla beitet" ligger inntil naboeeiendommen gnr 9 bnr 108, og de to eiendommene kan drives under ett.

Det gjødsla beitet inngår i jordbruksarealet, og deler av de øvrige arealene må omregnes til jordbruksareal. Eiendommen kan ryddes med enkle midler og tunet er større enn nødvendig.

Etter hans syn har eiendommen et jordbruksareal på mer enn 10 dekar.

Om lagmannsretten finner at jordbruksarealet er mindre enn 10 dekar, hører det likevel med så mye "rettar og lunnende" til eiendommen at den produksjonsmessige verdien av eiendommen utgjør minst 10 dekar jordbruksareal, jfr. odelsloven §2.

Eiendommen har rett til å fiske laks i Tanavassdraget, jfr. lov 23. juni 1888 om rett til fiske i Tanavassdraget. Fiskeretten er en lovfestet rett og den er knyttet til jordbruket. De fiskeberettigede har en særrett til fiske med fast redskap i vassdraget og de vil være de siste som rammes av eventuelle fremtidige begrensninger i fisket. Hensynene bak fiskeretten samsvarer med hensynene bak regelen i odelsloven §2 og fiskeretten teller med i vurderingen.

Det skal ikke store avkastningen til før fiskeretten oppveier et manglende jordbruksareal. Han har alt han trenger av utstyr for å drive fiske. I 1996 fisket de fiskeberettigede i Karasjok i gjennomsnitt nærmere 70 kilo laks fordelt på alle typer redskap. Laksen er vanligvis i størrelsen 7 - 8 kilo og når gjennomsnittstallene legges til grunn vil fiskeretten oppveie et manglende jordbruksareal.

Det er lagt ned slik påstand:

1. John Åge Somby tilpliktes å utstede skjøte til Klemet H. Somby på eiendommen gnr. 9 bnr. 98 i Karasjok mot betaling av løsningssum iht. odelstakst.

2. Klemet H. Somby tilkjennes sakens omkostninger for herreds- og lagmannsrett.

John Åge Somby har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det har vært usikkert om jord i Finnmark kan odles og odelsloven åpner for at en samisk sedvanerettsregel kan slå igjennom overfor loven.

Etter samisk tradisjon får eldre søsken reinsdyr av foreldrene slik at de kan bygge opp en egen flokk, mens yngstemann arver det som er igjen etter foreldrenes død. Klemet H. Somby har fått reinsdyr og naboeiendommen av foreldrene. Det var naturlig at John Åge Somby som yngste sønn overtok eiendommen. Han har kjøpt eiendommen av moren og han har også kjøpt reinsdyr av henne. I familien Somby har man praktisert regelen om yngstemannsretten.

Om lagmannsretten skulle mene at yngstemannsretten ikke slår igjennom overfor odelsloven og at eiendommen er en odelseiendom, får forholdene betydning for den rimelighetsvurdering skal foretas etter odelsloven §21. Det er urimelig om han skulle bli drevet bort fra eiendommen.

Etter hans syn er imidlertid kravene til en odelseiendom ikke oppfylt.

Det økonomiske kartverket er unøyaktig og kan ikke tillegges stor vekt. Jordregisteret viser at eiendommen har et totalareal på 13 dekar. Jordbruksarealet er på omlag 9 dekar og det motparten beskriver som 0,4 mål "gjødsla beite" må ryddes, pløyes og gjødsles før det kan tas i bruk. Verken dette eller de nevnte 1,2 dekar med "lauvskog" kan anses som jordbrukareal. Skogen har lav bonitet. Selv om det ryddes og gjødsles er det bare mulig at det kan bli jordbruksareal. Tunet kan ikke medtas i jordbruksarealet da det er en nødvendig del av eiendommen og heller ikke for stort.

Det må legges til grunn at jordbruksarealet kun utgjør omlag 9 dekar.

For å få rett til å fiske laks i Tanavassdraget må det søkes om laksebrev. Eiendommen har ikke laksebrev, men det er mulig at en søknad vil bli innvilget. Fiskeretten er imidlertid en hypotetisk rett.

Retten til laksefiske følger ikke eiendommen. Det er driften av eiendommen som gir grunnlag for fiskerett og det er ingen realrettighet. Fiskeretten kan ikke tillegges vekt i odelssaken.

Om lagmannsretten tillegger fiskeretten vekt, kan den likevel ikke oppveie det manglende jordbruksarealet. Laksefisket i Karasjok har ikke salg som siktemål, og fisket har et begrenset omfang. Klemet H. Somby har reindrift som næringsvei og han kan derfor bare kan drive garnfiske om våren. Garnfisket vil gi et begrenset utbytte og netto avkastning av fisket vil ikke kunne oppveie det manglende jordbruksarealet.

Det er lagt ned slik påstand:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Klemet H. Somby tilpliktes å erstatte John Åge Somby sakens omkostninger innen 2 - to - uker etter at dommen er forkynt, med tillegg av 12% årlige renter fra forfall inntil betaling skjer.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og skal bemerke:

Spørsmålet om jord i Finnmark kan odles, har tidligere vært omstridt i den juridiske teori. Bakgrunnen har vært den særegne historiske utviklingen med hensyn til eiendomsretten i fylket og at odelsrettslig tenkemåte har vært fjern for den samiske befolkningen. Det er redegjort for forholdene i forarbeidene til odelsloven (lov 28. juni 1974 nr 58), se Ot.prp.nr.59 (1972-73) side 46 følgende.

I proprosisjonen sies det uttrykkelig at det ikke fremmes noe unntak for Finnmark. Stortingskomiteen sluttet seg til dette. Det heter på side 3 i Innst.O.nr.60 (1973-74):

Nemnda finn forholda kring odelsretten i Finnmark noko dårleg klårlagde, men er blitt ståande ved at det ikkje er særleg å merke til at lova også får verknad for Finnmark fylke. Etter det som går fram av Ot.prp.nr.59 på dette punkt, er det truleg slik at det i samiske områder i Finnmark kan gjelde noko andre reglar ved overdraging av fast eigedom enn elles i landet, og nemnda meiner at reglane i odelslova for så vidt bør tilpassast desse særreglane.

I tilknytning til dette gjer nemnda merksam på at odels- og åsetelovgjevninga ikkje gjeld for Svalbard, jfr. §21 i Svalbardlova.

Fra og med ikrafttredelsen av odelsloven kan det ikke være tvilsomt at det skal gjelde samme regler med hensyn til odelsrett i Finnmark som i landet for øvrig. Loven har dog en særregel i §79 fjerde ledd siste punktum, men denne har ikke betydning for saken. Etter lagmannsrettens mening innebærer stortingskomiteens uttalelse ikke mer enn at man ved anvendelsen av odelsloven må se hen til de særlige forhold som kan gjøre seg gjeldende i de samiske områder. Det kan ikke av uttalelsen utledes at en samisk sedvanerettsregel går foran odelsloven regler i tilfelle av motstrid. En slik ordning måtte i så fall kommet klart til uttrykk i odelsloven og noen slik bestemmelse finnes ikke.

Lagmannsretten legger således til grunn at odelsloven får anvendelse i den foreliggende saken.

Etter odelsloven §1 er det to vilkår for at en eiendom skal kunne odles: Den må kunne nyttes til landbruksdrift, og den må ha en viss minste størrelse.

Kravet til størrelse er regulert i loven §2. Etter paragrafens første ledd blir en eiendom regnet som odlingsjord når enten jordbruksarealet er minst 10 dekar, eller det hører med "så mykje anna areal, rettar og lunnende" at den produksjonsmessige verdi tilsvarer minst 10 dekar jordbruksareal. Annet ledd bestemmer at en eiendom der jordbruksarealet er under 5 dekar, allikevel aldri er odlingsjord.

Når det gjelder forståelsen av uttrykket "jordbruksareal", heter det i Ot.prp.nr.59 (1972-73) side 52: - - - Om ein eigedom er odels- eller odlingsjord bør helst løysast på same måte anten spørsmålet kjem opp på det eine eller det andre tidspunktet. Det avgjerande bør m.a.o. vere eigedomens naturlege føresetnader for landbruksdrift, og ikkje slike skiftande tilhøve som dyrkingsgrad og aktuell bruk. I framlegget frå departementet har dette kome til uttrykk ved at arealkravet er knytt til omgrepet jordbruksareal, slik at ein eigedom som ikkje har minst 10 dekar jordbruksareal ikkje skal reknast som odels- eller odlingsjord. Forutan fulldyrka og overflatedyrka jord er det meininga at også anna jord, som utan vidare kultivering er skikka til slåtteng eller kulturbeite, skal bli å rekne som jordbruksareal. Derimot skal ikkje jord som må drenerast eller ryddast før det kan takast i bruk til landbruksproduksjon (men slike areal vil kome inn ved vurderinga etter første stykket i paragrafen).

Høyesterett har i Todnemdommen, Rt-1980-585, uttalt at avgjørelsen om et areal kan anses som et jordbruksareal, må treffes etter en konkret vurdering, hvor en rekke momenter vil komme inn, blant annet tidligere bruk.

I følge en utskrift fra jordregisteret, ajourført 1. november 1982, har eiendommen gnr 9 bnr 98 et samlet areal på 13 dekar, hvorav 9 dekar er betegnet som jordbruksareal (fulldyrka jord, lettbrukt). 1 dekar av eiendommen er betegnet som "anna skog", mens 3 dekar er betegnet som "anna areal".

Det er videre fremlagt en kopi av det økonomiske kartverk for området, hvor eiendommen er inntegnet. Ut fra kartet og kartsymbolene er det foretatt en beregning av eiendommens areal. Det totale areal er utregnet 12,7 dekar, hvorav 8,9 dekar er "fulldyrka jord/lettbrukt dyrka jord og dyrkingsjord". Det øvrige areal består av 0,4 dekar "gjødsla beite", 1,2 dekar "lauvskog/lettbrukt dyrka jord og dyrkingsjord/sjøldrenert dyrkingsjord" og 2,2 dekar knyttet til tunet.

Det foreligger ingen opplysninger om hvem som har foretatt arealberegningen, og det fremgår av retningslinjene for utarbeidelsen av kartverket at det ikke er tilstrebet noen absolutt nøyaktighet. Så vidt skjønnes vil grensen mellom de forskjellige markslag ikke behøve å stemme på meteren. Arealer på mindre enn 2 dekar blir vanligvis ikke skilt ut som eget markslag, og avgrensingen mellom forskjellige markslag kan være flytende og skjønnsmessig. Etter lagmannsrettens mening kan angivelsene på det økonomiske kartverket ikke uten videre anses å angi hva som er eiendommens jordbruksareal i forhold til odelsloven §2.

Lagmannsretten har foretatt befaring av eiendommen. Sør for tunet ligger det et jorde og det er enighet om at jordet tidligere har vært slått. I den senere tid har det imidlertid bare foregått slått noen få ganger på begynnelsen av 1990-tallet. Jordet, som er egnet for gressproduksjon, utgjør omlag 9 dekar og det må utvilsomt anses som jordbruksareal.

Nord for tunet ligger arealet som i det økonomiske kartverket er betegnet "gjødsla beite". Det er en smal gressbevokst stripe i grensen mot naboeiendommen gnr 9 bnr 108. Noen markert nabogrense finnes ikke og det vokser gress frem til veggen på nabohuset. Gresset er ikke egnet til fr. Noen bjørketrær avgrenser arealet mot tunet på gnr 9 bnr 98, og umiddelbart synes arealet å være en fortsettelse av "gressplenen" på gnr 9 bnr 108. Ut fra hva jordbrukssjefen uttalte under befaringen legger retten til grunn at det er nødvendig med rydding, pløying og gjødsling før arealet eventuelt kan tas i bruk til jordbruksformål. Etter lagmannsrettens syn kan arealet ikke anses som jordbruksareal.

Vest for tunet ligger arealet som kartverket betegner "lauvskog". Området er bevokst med bjørketrær og kratt. Skogen har lav bonitet og det vil være nødvendig med rydding og gjødsling før arealet vil kunne bli et mulig jordbruksareal. Også her bygger lagmannsretten på uttalelsene fra jordbruksjefen, og heller ikke dette arealet kan anses som jordbruksareal.

Lagmannsretten finner ingen sikre holdepunkter for at deler av tunet tidligere har vært nyttet til slåttemark. Partene har gitt motstridende opplysninger om den tidligere bruk, og jordbrukssjefen ga uttrykk for at det var umulig å si om det hadde vært slått. Under enhver omstendighet er et tun en nødvendig del av en landbrukseiendom, og det fremgår av dommen i Rt-1984-1266 at man ved beregningen av jordbruksarealet må trekke fra område som opptas av bebyggelse, tun og vei. I tillegg til bolighuset ligger det to "uthus" på tunet og tunet kan ikke ses å være unødvendig stort. Lagmannsretten kan ikke se at noen del av tunet kan anses som jordbruksareal.

For ordens skyld tilføyes at det er gnr 9 bnr 98 som er gjenstand for løsningssaken. Lagmannsretten kan ikke se at eventuelle muligheter for en samdrift med naboeiendommen gnr 9 bnr 108 kan tillegges noen vekt ved vurderingen av hvilke jordbruksarealer gnr 9 bnr 108 har. I den forbindelse bemerkes at naboeiendommen eies av Klemet H. Sombys fraseparerte ektefelle og bebos av en sønn. Deler av eiendommen nyttes som opplagsplass for bilvrak, og det foregår ingen landbruksdrift.

Etter dette finner lagmannsretten at gnr 9 bnr 98 har et jordbruksareal på 9 dekar.

Spørsmålet blir om det til eiendommen hører med "så mykje anna areal, rettar og lunnende" at den produksjonsmessige verdien tilsvarer minst 10 dekar jordbruksareal. Det er fra den ankende parts side fremhevet at eiendommen har rett til å fiske laks i Tanavassdraget og at denne retten oppveier et manglende jordbruksareal.

Lov om Retten til Fiskeri i Tanavassdraget i Finnmarken Amt (lov 23. juni 1888) §1 lyder:

Fiskeri i Tanaelven (dennes Grændse mod Sjøen regnet til en ret Linie fra Grønnesodden til Skuggemælen) og dens Bielve kan alene udøves af de i Elvedistriktet fast bosiddende Mænd eller Kvinder, som bruger egen eller pa Aaremaal leiet Jord i Distriktet. Fiskeretten tilkommer dog kun et Medlem af hver Husstand, nemlig Husbonden eller den, til hvem han begjærer Retten overdraget. De nærmere Bestemmelser angaaende Maaden og Betingelserne for Fiskerirettens Udøvelse fastsættes af Kongen eller den, han dertil bemyndiger.

Foranstaaende Bestemmelser er ikke til hinder for, at Fogden efter Kongens nærmere Bestemmelse kan meddele andre end de Fiskeriberettigede Tilladelse til i Tanavassdraget at drive Stangfiske efter Lax og Sjøørret.

Det fremgår av lovens forarbeider (Oth.Prp.No.2 og Indst.O.No.3 for 1888) at det forelå et behov for å regulere adgangen til fiske i Tanelva og at Stortingets Næringskomité antok at "en Lov som den foreslaaede vilde komme til at begrændse Fiskeretten ganske høveligt, uden at nogen indgribende Forandring for den Enkelte i tilvante Retstilstande vilde foranlediges".

Komitéen drøftet nøye hvilke krav de fiskeberettigede skulle oppfylle. Komitéen fant ikke å ville "gjøre Fiskeretten afhængig af Skaterlæggelse" idet man fant det tilstrekkelig "at indskrænke seg til de to andre Krav (Bofæste og Jordbrug inden Distriktet)". Det ble i denne forbindelse fremhevet at et krav om at vedkommende skulle ha betalt skatt "vilde stille seg hemmende i veien for Indflytning af fattige, men strævsomme Folk, der kunde antages at ville beregne sit Livsophold paa en Forening af Jordbrug i det Smaa med Fiskeri".

Lovens vilkår om at fiskeberettigede må være "i Elvedistriktet fast bosittende" og bruke "Jord i Distriktet" ble således inntatt etter nøye overveielser. Vilkårene er gjentatt i kgl. res. 1. april 1911 vedrørende nærmere bestemmelser angående måten og betingelsene for fiskerettens utøvelse, hvor det heter i §2:

Fiskeberettiget er bare de mænd og kvinder som er norske borgere, og som er fast bosittende på og bruker egen eller på åremål leiet særskilt matrikulert jord i en eller flere parseller i elvedistriktet, når jorden derhos: a. ligger inden 2 km fra elvebredden b. er bebygget for beboelse og c. er så stor og dyrket, at der på samme avles mindst 1 kufor (2000 kg. høi). Dog kan som undtagelse fra litr. c, nybyggere, på hvis jord nævnte mængde høi, ikke avles, efter ansøkning få sig for enkelt år ad gangen anvist fiskeret, når de godtgjør, at jorden er sådan, at derpå efter dyrkning kan avles så meget, og de desuten sandsynliggjør for utvisningsmyndigheten, at hensigten er at oparbeide jorden og drive jordbruk.

Det fremgår av lovens ordlyd og forarbeider at fiskeretten er tillagt de fast bosatte jordbrukerne i elvedalen. Fiskeretten har tilknytning til jordbruket og forutsetter drift av jorda. Etter lagmannsrettens syn kan retten være en mulig tilleggsverdi som teller med ved vurderingen etter odelsloven §2.

De fiskeberettigede får sin fiskerett bekreftet i et "laksebrev" utstedt av politimesteren, jfr. resolusjonen §11. Laksebrev utstedes etter søknad og fiske kan ikke utøves før laksebrevet er utstedt.

Laksefisket i Tanavassdraget foregår dels med det som kan kalles faststående redskap - stengsel, settegarn, drivgarn og kastenot. I tillegg foregår det et betydelig stangfiske i vassdraget. Dette omfatter alt fiske med håndsnøre enten det foregår fra båt eller fra elvebredden.

Laksebreveierne har enerett til fiske med faststående redskap, og de har også rett til stangfiske. Deres enerett er imidlertid begrenset til fiske med faststående redskap og de har ikke rett til å leie ut stangfiske mot betaling. Staten har enerett til utleie av stangfiske og på denne måten får den ikkefiskeberettigede del av lokalbefolkningen samt tilreisende ta del i fisket etter laks og sjøørret. Om eneretten til stangfisket i vassdraget viser lagmannsretten til avgjørelsen i Rt-1994-158.

Den fiskeretten som tilkommer en laksebreveier, har en noe særegen karakter og den kan ikke uten videre sammenlignes med grunneierens enerett til fiske etter lakse- og innlandsfiskeloven (lov 15. mai 1992 nr 47) §16 og §17. Eneretten er begrenset til fiske med fast redskap og i utgangspunktet må laksebreveieren selv utøve fisket. Regelverket setter klare begrensninger med hensyn til utleie, se resolusjonen §9.

Eiendommen gnr 9 bnr 98 ligger så nær elvebredden at den kan gi grunnlag for tildeling av laksebrev, forutsatt tilstrekkelig slått. Det har imidlertid aldri vært søkt om laksebrev og jordbruksdriften har ikke vært kombinert med fiske etter laks med fast redskap. Partenes far, som var en ivrig fisker, drev kun med stangfiske.

Idag har eiendommen ingen rett til å fiske med fast redskap i Tanavassdraget, men dersom slåtten gjennopptas vil den som bebor eiendommen, trolig kunne tildeles laksebrev. Avkastningen av denne mulige fiskerett kan være en mulig tilleggsverdi for eiendommen. Ut fra hva som fremkom under ankeforhandlingene, legger lagmannsretten til grunn at bare fiske med settegarn er en aktuell fangstform.

Et garnfiske etter laks krever investeringer i form av båt og redskap. I tillegg kreves det kjennskap til bruk av redskapen og forholdene i elva. I den forbindelse bemerkes at den enkelte laksebreveier ikke har noen fortrinnsrett til fiskeplasser som ligger nærmest vedkommende eiendom. Så vidt skjønnes vil en laksebreveier i Karasjok kunne bruke alle fiskeplasser langs elva og det er kamp om de beste plassene for settegarn. For øvrig medfører reguleringene og forholdene i elva at fisket bare kan utøves til bestemte tider i sesongen. Settegarnsfisket utøves om våren og om høsten (fra midten av august).

Ut fra forklaringen til fiskeforvalter Kjell Moen hos Fylkesmannen i Finnmark legger lagmannsretten til grunn at laksebreveierne i Karasjok i sesongen 1996 i gjennomsnitt tok 38 kilo laks på settegarn.

Garnfisket forutsetter imidlertid en personlig innsats og det kan ikke uten videre legges til grunn at gjennomsnittstallet viser avkastningen av et mulig laksebrev knyttet til eiendommen gnr 9 bnr 98. I den grad vedkommende eier driver aktiv reindrift, som Klemet H. Somby, vil han ikke kunne delta i settegarnfisket om høsten siden reinmerkingen pågår samtidig. Videre vil en "ny" laksebreveier trolig måtte bruke tid og krefter på å finne gode settegarnplasser. Etter det opplyste har tallet på laksebreveiere vært stabilt gjennom årene og som nevnt er det kamp om de beste plassene.

Partenes far som var en ivrig fisker, drev kun med stangfiske og dette tyder på at han ikke så garnfiske som regningssvarende. Siden det aldri har vært knyttet noe laksebrev til eiendommen er det usikkert hva et garnfiske vil kunne innbringe, og lagmannsretten finner ingen holdepunkter for at utbyttet vil ligge i nærheten av det gjennomsnittet som er nevnt ovenfor. Utbyttet vil bero på personlig innsats og ferdigheter, og etter lagmannsrettens syn taler mye for at utbyttet vil ligge langt lavere enn gjennomsnittet.

Sett i forhold til de investeringer i form av redskap m.m. og den personlige innsats et garnfiske krever, finner lagmannsretten at avkastningen av den mulige laksebrevretten representerer en så begrenset verdi at den ikke kan tillegges noen vekt i forhold til odelsloven §2. Laksefisket i Karasjok drives ikke med sikte på salg og fisket synes særlig å ha en tradisjonsbærende og rekreasjonsmessig verdi. Slik saken er opplyst synes en mulig laksebrevrett knyttet til den aktuelle eiendommen å ha en slik rekreasjonsmessig verdi.

Etter lagmannsrettens vurdering ligger den produksjonsmessige verdi av eiendommen under verdien av 10 dekar jordbruksareal, og eiendommen tilfredsstiller da ikke kravet til odelsjord i odelsloven §2.

Lagmannsretten vil imidlertid tilføye at kravet fra Klemet H. Somby ikke kan føre frem selv om eiendommen skulle anses å tilfredsstille kravet til odelsjord.

Som nevnt er Jon Åge Somby yngst i søskenflokken. Han har bodd på eiendommen hele sitt liv med unntak av den tiden han utdannet seg til ingeniør. Ved overtakelsen av eiendommen forpliktet han seg til å ta vare på moren i alderdom men. Det ble tinglyst en livsvarig borett for moren samtidig som han forpliktet seg til å stelle henne så lenge det var forsvarlig. For øvrig betalte han kr 150000 for eiendommen.

Klemet H. Somby som er eldst i søskenflokken, har drevet med reindrift hele livet. Naboeiendommen, gnr 9 bnr 108, fikk han av faren i 1968. Eiendommen som utgjør omlag 6 dekar, ble overdratt vederlagsfritt og så vidt skjønnes har han bygget opp sin egen reinflokk med grunnlag i rein fra foreldrene. Etter det lagmannsretten forstår er det flere år siden han har bodd på naboeiendommen som idag eies av hans fraseparerte ektefelle.

Umiddelbart synes partenes foreldre å ha foretatt disposisjoner overfor barna i samsvar med den samiske tradisjon om at yngste barn har fortrinnsrett til å overta den faste eiendommen. Det vises til fremstillingen i Erik Solem "Lappiske rettsstudier" (1933).

Odelsloven §21 gir anledning til å nekte odelsløsning på et skjønnsmessig grunnlag. Første ledd omhandler hvor en eldre av søsknene prøver å fordrive en yngre som foreldrene har overført eiendommen til. Etter bestemmelsen kan retten nekte løsning når det etter det som foreligger, vil være klart urimelig om den eldre fikk drive den yngre bort.

Det kan ikke ses at Klemet H. Somby har noen sterkere tilknytning til eiendommen enn John Åge Somby. Tvert i mot kan det virke som om John Åge Somby har den sterkeste tilknytningen til eiendommen idet han bodd her storparten av livet. Hans eierforhold synes å være en følge av disposisjoner i samsvar med samisk tradisjon, og når forholdene ligger slik an, finner lagmannsretten at det ville være klart urimelig om han skulle bli drevet bort fra eiendommen.

Etter dette blir herredsrettens dom å stadfeste.

Anken har vært forgjeves, og Klemet H. Somby må i medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd tilpliktes å erstatte John Åge Sombys saksomkostninger for lagmannsretten. Kravet fastsettes i samsvar med omkostningsoppgaven fra advokat Hans Hoffmann ved advokatfullmektig Cecilie Lysjø Jacobsen til kr 33532, hvorav kr 29000 i salær.

For herredsretten ble John Åge Somby tilkjent kr 22126 i saksomkostninger.

John Åge Somby har krevd renter av tilkjente saksomkostninger og slutningen er utformet i samsvar med dette.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Til det omkostningsbeløp John Åge Somby er tilkjent for herredsretten legges 12 - tolv - prosent årlig rente fra 29. juli 1996 til betaling skjer.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Klemet H. Somby 33532 - trettitretusenfemhundreogtrettito - kroner til John Åge Somby.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.