RG-1963-348

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1962-11-02
Publisert:	RG-1963-348
Stikkord:	Utbetaling av ulykkesforsikring
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 2. november 1962 i ankesak nr. 229/1962
Parter:	Sigrid Dehlie (høyesterettsadvokat Ørger Solbjør) mot Forsikrings-Aktieselskapet Norvegia (høyesterettsadvokat Knut Askvig).
Forfatter:	Lagdommerne R. Dick Henriksen, Jens Fagereng, tilkal dommer, sorenskriver Finn Palmstrøm
Lovhenvisninger:	Forsikringsavtaleloven (1930) §18, §97

Den 18. november 1961 ca. kl. 10.55 kolliderte personbil C 91090, ført av Ole Dehlie, med sydgående tog (nr. 304) på Hovedbanen ved Lundsovergangen i Skedsmo. Ole Dehlie omkom som følge av ulykken. Han hadde som eier av C 91090 tegnet vanlig

Side:349

motorvognsforsikring i Forsikring-Aktieselskap et Norvegia (i det følgende kalt Norvegia). I tillegg til denne forsikring hadde han tegnet ulykkesforsikring gjeldende «den person som til enhver tid er fører av den motorvogn som er nevnt i polisen». Etter ulykken fremsatte Ole Dehlies enke, Sigrid Dehlie, krav om utbetaling av forsikringssummen ved død kr. 40 000. Norvegia avviste kravet under henvisning til bestemmelsen i polisevilkårene om at selskapet ikke svarer for skade som skyldes den forsikredes grove uaktsomhet. Fru Sigrid Dehlie anla deretter sak mot selskapet ved Nedre Romerike herredsrett, som 9. mai 1962 avsa dom med denne domsslutning:

«Forsikrings-Aktieselskapet Norvegia frifinnes.

Saksomkostninger idømmes ikke.»

Saksforholdet fremgår av herredsrettens dom.

Sigrid Dehlie har påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Hun er ved Justisdepartementets bevilling av 16. juli 1962 gitt fri sakførsel med fritak for rettsgebyrer, og har ved den oppnevnte pro sessfullmektig høyesterettsadvokat Ørger Solbjør nedlagt denne påstand:

«1. Forsikrings-Aktieselskapet Norvegia v/styrets formann dømmes til å betale til Sigrid Dehlie kr. 40 000 med renter fra 17. febr. 1962.

2. Forsikrings-Aktieselskapet Norvegia dømmes til å betale Sigrid Dehlie saksomkostninger for herredsrett.

3. Forsikrings-Aktieselskapet Norvegia dømmes til å betale det offentliges utgifter ved lagmannsrettssaken.»

Sigrid Dehlie har som ny innsigelse for lagmannsretten gjort gjeldende at det foreligger en livsforsikring, og at det derfor blir de rettsregler som gjelder for livsforsikringer som kommer til anvendelse, jfr. lov om forsikringsavtaler §18. Det er Dehlies død som har utløst selskapets plikt til å betale erstatning. Det foreligger da i virkeligheten en forsikring tegnet på forsikring stager ens liv, jfr. forsikringsavtalelovens §97

Subsidiært har fru Dehlie gjort gjeldende at det ikke er utvist grov uaktsomhet. Det tilligger Norvegia å føre bevis for at Dehlie har opptrådt på en slik måte, at det er grunnlag for å karakterisere hans opptreden som grovt uaktsom. Det er under disse omstendigheter en feil av herredsretten at den ikke har latt enhver tvil om det faktiske hendelsesforløp komme Dehlie til gode.

Herredsretten har ikke lagt tilstrekkelig vekt på at Lundsovergangen under lysforhold som de man hadde på ulykkesdagen, er en trafikkfelle for biler som kommer den vei Ole Dehlie kjørte. Lyssignalene ved overgangen er for svake, de er i ethvert fall vesentlig svakere enn de trafikklys som brukes i Oslo. Det ville også være bedre å bruke komplementærfarvene grønt/rødt i stedet for hvitt/rødt. Selv om alle med normalt syn nok vil se lyssignalene under gunstige forhold, vil det være vanskelig å se dem når man, som Dehlie, får solen rett i øynene. Signalene har da ikke tilstrekkelig gjennomslagskraft. De trafikerende har på grunn av sikringsanordningene grunn til å vente at det vil komme et tydelig

Side:350

og markert stoppsignal når toget kommer. Det signal som faktisk blir gitt er åpenbart ikke tilstrekkelig. Varselklokken er vanskelig eller umulig å høre for den som sitter inne i en bil. Overgangen må i det hele ansees som meget farlig, og det er for så vidt betegnende at det, etter at ordningen med vakt og veibommer ble opphevet i 1952, har forekommet flere alvorlige ulykker på stedet.

Når det gjelder Dehlies kjøring har fru Dehlie gjort gjeldende: Dehlie kom fra Alex. Kiellandsgate og har etter alt å dømme hatt en meget rimelig fart. Det er ikke konstatert om han har oppdaget det røde lys eller ei. Man vet i det hele tatt ikke om det har vært rødt lys mot den side hvor han kom. Etter de opplysninger som nå foreligger er det på det rene at det ved andre anledninger har vært iakttatt visse uregelmessigheter ved lyssignalene. Selv om Dehlie ikke har observert det røde lys, kan dette under de foreliggende omstendigheter ikke bebreides ham som grov uaktsomhet. Det må tas hensyn til en rekke forhold: Etter all sannsynlighet befant Dehlies bil seg i Alex. Kiellandsgate da lyset ble koblet over fra hvitt til rødt. Dehlie har derfor ikke hatt mulighet for å iaktta lysvekslingen hvitt/rødt som er det mest iøynefallende ved lyssignalet. Det må videre tas hensyn til muligheten av at han har vært farveblind, at det har vært en teknisk svikt ved anlegget, at Dehli var en eldre mann som ikke hadde kjørt særlig meget, at han hadde solen rett imot og at han derfor kan ha forvekslet signalene.

Det kan, hevder fru Dehlie videre, neppe være tvil om at Dehlie har oppdaget toget en stund før kollisjonen. Han har antagelig både hørt og sett det da han kom nærmere planovergangen. Enhver ville i en slik situasjon gjort forsøk på å bremse bilen. Det fantes imidlertid ikke bremsespor etter Dehlies bil. Det er derfor mest sannsynlig at Dehlie i forfjamselse over toget som nærmet seg har trådt på feil pedal - på gasspedalen i stedet for bremse pedalen - og at dette er årsaken til ulykken. Det er også en mulighet for at Dehlie i den kritiske situasjon, uøvet som han var, har mistet evnen til å reagere. Hendelsesforløpet kan under disse omstendigheter ikke bebreides ham som grov uaktsomhet. At Dehlie har overtrådt trafikkreglene er i og for seg ikke tilstrekkelig til at hans forhold kan karakteriseres som grovt uaktsomt.

Forsikrings-Aktieselskapet Norvegia har nedlagt denne påstand:

«Herredsrettens dom stadfestes, og Forsikrings-A/S Norvegia tilkjennes sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

Norvegia bestrider at det foreligger noen form for livsforsikring. Det er tegnet en vanlig motorvognforsikring for Dehlies bil. Til motorvognforsikringen er ved særskilt tillegg (nr. 11) knyttet en «ulykkesforsikring for fører». Premien for dette tillegg er me get rimelig, kr. 15 pr. år. En del av premien for ulykkesforsikringen dekkes i virkeligheten av premien for motorvognforsikringen.

Norvegia har for øvrig i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for herredsretten. Selskapet hevder at Dehlie har vært grovt uaktsom. Han hadde, da han fra Alex.

Side:351

Kiellandsgate kom inn på Fetveien, god oversikt over planovergangen. Som lokalkjent måtte han vite at det passerer forholdsvis mange tog. Ved alminnelig oppmerksomhet burde han også ha oppfattet det røde lys. Det er intet holdepunkt for å anta at det ikke har vært rødt lys mot den side hvor Dehlie kom. Anlegget er bygget slik at det ikke samtidig kan vise klart for tog og for veitrafikk. De to biler på den annen side av planovergangen stanset begge for rødt lys. Dehlie har, hevder selskapet, vist en total mangel på oppmerksomhet. Han har ikke sett eller oppfattet noe som helst - ikke signalene, ikke de andre biler som var stoppet, ikke toget - men har kjørt ut rett foran toget. At Dehlie har vært uøvet unnskylder ham ikke. Han må bedømmes etter den standard som gjelder for en vanlig aktsom bilfører.

Det er mulig at lysforholdene har vært medvirkende til ulykken. Har Dehlie vært mer eller mindre blendet av solen, slik at han ikke kunne skjelne hvitt fra rødt, må det sees som kvalifisert uaktsomhet hvis han likevel har kjørt ut på linjen uten å vite hvilket lys var på. Han pliktet etter trafikkreglene å forvisse seg om at det ikke kom noe tog. Han pliktet hvis utsikten var dårlig og det ikke var klarsignal, å stanse for å se og lytte om tog nærmet seg. Han har ikke gjort noe av dette. Hans forhold innebærer, alt tatt i betraktning, et grovt brudd på det krav til alminnelig aktsomhet som må stilles til en bilfører. Det er derfor fullt berettiget å karakterisere hans opptreden som grov uaktsomhet.

Under ankeforhandlingen har fru Sigrid Dehlie gitt partsforklaring. Det er avhørt 8 vitner, herav er 5 nye for lagmannsrett. Det er lagt frem en del nye skriftlige bevis som i det følgende vil bli omtalt i den utstrekning de har betydning i saken. Lagmannsretten har under ankeforhandlingen foretatt gransking av Lundsovergangen med omgivelser, og har herunder iakttatt passeringen av et sydgående tog.

Saken foreligger i det vesentlige i samme skikkelse som for herredsretten. I tilslutning til bevisførselen skal lagmannsretten komme med en del supplerende bemerkninger til den fremstilling som er gitt i herredsrettens dom:

Etter opplysning fra Norges Statsbaner i brev av 23. oktober 1962 er styrken av signallysene mot veien noe annerledes enn oppgitt for herredsretten. De korrekte data er: Det hvite lys 12 V 5 W, det røde lys 12 V 20 W.

Det fremgår at Romerike politikammer etter ulykken fikk henvendelse fra drosjeeier Hans Larsen og bilmekaniker Bjarne Kopperud, som begge mente å ha konstatert visse uregelmessigheter ved lyssignalene på Lundsovergangen. Larsen oppga at han 5. desember 1961 hadde iakttatt at signalene viste rødt begge veier etter at toget hadde passert. Larsen har møtt som vitne for lagmannsretten og fastholdt dette. Kopperud oppga at han ved to forskjellige anledninger den 8. desember 1961 hadde iakttatt at veisignalet viste hvitt lys mot veien mens tog passerte planovergangen, og at det skiftet til rødt lys da togets siste vogner passerte. Etter foranledning av politiet ble det 11. desember 1961 holdt en

Side:352

befaring hvor det foruten representanter for politiet og jernbanen også Kopperud var til stede. Om befaringen foreligger en redegjørelse fra N.S.B. datert 17. februar 1962. Det fremgår at Kopperud i det vesentlige fastholdt sin forklaring. Det heter i rapporten: «Lokomotivpersonalet i de to tog hevder på sin side at vegsignalanlegget var i orden og viste reglementerte signal mot tog. Det skal da være teknisk umulig at vegsignalene samtidig har kunnet vise hvitt lys mot vegen. Alle deler av vegsignalanlegget er gjennomgått og kontrollmålt, og det er ikke påvist noen uregelmessigheter ved anlegget. Man mener derfor å kunne hevde at feil av den karakter som beskrevet av Kopperud umulig kan forekomme.» Det fremgår av redegjørelsen at feil som oppgitt av drosjeeier Larsen kan forekomme på grunn av uregelmessigheter, f. eks. salt eller sand, i de isolerte felter i selve planovergangen. Veisignalanlegget er bygget slik at ved oppståtte feil forblir veitrafikken sperret.

Som nytt for lagmannsretten er videre fremlagt den attest som ble avgitt av dr. Kaare Elgsveen i anledning av Dehlies søknad om førerkort. Det fremgår av attesten at synsstyrken for høyre øye var 6/10, for venstre øye 6/10, og at synsfeltet på begge øyne var normalt. Legeattesten inneholder ingen opplysninger om at han ikke var farveblind. Det er ikke noe påbud om at legen skal undersøke farvesansen. På den annen side foreligger ingen opplysninger som tyder på at Dehlie har vært farveblind. Attesten konkluderer med tilråding om at Dehlie gis førerkort.

Sigrid Dehlie har forklart at hennes mann brukte lesebriller, men ikke «sebriller» for øvrig. Han hadde litt vanskelig for å klare sterk sol og brukte derfor solbriller. Det kunne hende at det i sterkt solskinn «rant» en del av hans øyne. Fru Dehlie uttalte på forespørsel om hans hørsel: «Han hørte vel litt dårligere enn tidligere.» Han måtte regelmessig, hvert år, blåse opp ørene på grunn av ørevoks og det var særlig før han fikk gjort dette at hørselen var noe nedsatt.

I tilslutning til det referat av vitnene Johansens og Paul Andersens prov som er tatt inn i herredsrettens dom, bemerkes at vitnenes nummer øyensynlig er byttet om.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.

I anledning av den nye anførsel om at det foreligger en livsforsikring bemerkes, at selskapet etter tillegg nr. 11 svarer «for ulykkesskade som skyldes trafikkuhell og rammer føreren mens denne befinner seg i vognen». Forsikringen dekker også mot dødsfall, men bare innen den ramme som her er nevnt. Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at en forsikring av denne art er ulykkesforsikring og ikke livsforsikring, jfr. Drachmann Bentzons og Christensens kommentar til lov om forsikringsaftaler (1954) side 488.

Retten skal deretter gå over til spørsmålet om Dehlie har voldt skaden ved grov uaktsomhet.

Etter de opplysninger som foreligger legger også lagmannsretten til grunn at varslingssystemet - både lyssignalene og

Side:353

varselklokken - har vært i orden og fungert. Det er på det rene at signalene har virket på den annen side av overgangen.

Når det gjelder Dehlies kjøring frem til overgangen foreligger forklaringer av Gustav Johansen, Paul Birger Andersen og lokomotivfører Ragnvald Martinsen som kjørte toget. Gustav Johansen (2. vitne) kom kjørende i bil på sideveien langs jernbanelinjen. Han har forklart at han fikk inntrykk av at Dehlie kjørte korrekt. Det var ikke noe å si på farten. Han kunne se at Dehlie var på vei opp den lille stigning til jernbaneovergangen. Så kom toget opp på siden og stengte for utsikten. Paul Andersen kom kjørende Fetveien i motsatt retning av Dehlie. Andersen har ikke møtt som vitne for lagmannsretten, men hans politiforklaring er dokumentert. Det fremgår av denne at Andersen så det røde lys og kjørte frem til varslingsklokken hvor han stanset. Det var da ingen bil på den annen side av overgangen. Idet toget skulle passere Fetveien ble han oppmerksom på en personbil som kom Fetveien i retning mot Fetsund. Det eneste han festet seg ved var at han syntes at personbilen kjørte for langt frem før den stoppet. Lokomotivfører Martinsen (1. vitne) har forklart at han kjørte med ca. 70 km fart, og at han fikk hvitt lys mot overgangen. Han så ikke noe mistenkelig før toget var like ved overgangen. Det kom da plutselig en bil fra høyre og kjørte inn i bufferten på høyre side av lokomotivet. Martinsen forklarer at han ikke så bilen før den var 5-10 meter fra toget. Han mener at bilen må ha hatt stor fart.

Etter de opplysninger som foreligger må man gå ut fra at Dehlie har kjørt med moderat fart. Han kom fra Alex. Kiellandsgate og har neppe hatt synderlig fart da han svinget inn på Fetveien. Etter Gustav Johansens forklaring er det ingen grunn til å anta at han har satt farten vesentlig opp før han kom frem til jernbaneovergangen, som ligger ca. 125 m fra krysset med Alex. Kiellandsgate. Gustav Johansen hadde Dehlie halvt til siden for seg og hadde derfor den beste anledning til å se ham.

Nærmere opplysninger om hendelsesforløpet og den virkelige årsak til ulykken foreligger ikke. Som fremholdt av herredsretten vet vi svært lite om Dehlies atferd like før kollisjonen. Det er ingen som vet hva som faktisk er skjedd. Dehlie selv er borte. Det er flere muligheter som her kan komme i betraktning. Det er mulig at Dehlie har vært konsentrert om manøvreringen av bilen og ikke har vært oppmerksom på varselsignalene. Det er mulig at han har vært blendet av solen og derfor ikke har fått øye på det røde lys. Det er mulig at han rett og slett har vært uoppmerksom. Lagmannsretten er enig i at en slik atferd innebærer markert uaktsomhet. Dehlie var kjent med overgangen og de farer som knytter seg til den og pliktet derfor å vise særlig aktpågivenhet. På den annen side er det også mulig at han har vært oppmerksom på varselsignalene, og at det har vært hans mening å kjøre frem til overgangen og stanse, men at det så er inntruffet et eller annet, f. eks. at han i forfjamselse over toget, som raskt nærmet seg, har gjort et feilgrep. Det mest nærliggende er for så vidt at han har gitt gass i stedet for å bremse. Lokomotivførerens forklaring kan

Side:354

tyde på at Dehlie faktisk har satt farten opp da han kom like frem til jernbanelinjen. Det kan heller ikke utelukkes at han har fått et sjokk og totalt mistet kontrollen over seg selv og bilen.

Under den uklarhet som foreligger kan man etter lagmannsrettens oppfatning ikke se bort fra den mulighet at det foreligger en feilberegning, feilmanøvrering eller sjokkvirkning. Det er intet som tyder på at Dehlie likefrem har villet presse seg foran toget eller at han har vært innstillet på å ta sjanser. Etter det som er opplyst må man som foran nevnt gå ut fra at han har kjørt med moderat fart på Fetveien frem til jernbaneovergangen.

Det er klart at man som regel må kunne kreve at en bilfører har vanlig kjøreferdighet, og at det i mange forhold må belastes ham når det viser seg at han ikke fyller den vanlige standard i så måte. Lagmannsretten antar imidlertid at det ikke kan belastes en noe tilårskommen, uøvet bilfører som grov uaktsomhet om han i en kritisk og farlig situasjon foran jernbaneovergangen har foretatt en feilmanøvre eller feilberegning.

Det tilligger selskapet å føre bevis for at Dehlie har voldt skaden ved grov uaktsomhet. Lagmannsretten er blitt stående ved at den tvil som foreligger i saken må komme fru Dehlie til gode. Hennes påstand vil derfor bli å ta til følge.

Saken har frembudt betydelig tvil, og lagmannsretten finner at det er grunnlag for å oppheve sakens omkostninger for begge retter.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Forsikrings-Aktieselskapet Norvegia dømmes til å betale til fru Sigrid Dehlie 40 000 - førtitusen - kroner med 4 - fire - prosent rente fra 24. februar 1962 til betaling skjer.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Tove Friis-Petersen):

- - -

Ved kollisjon på Lundsovergangen i Skedsmo den 18. november 1961, ca. kl. 10,55, mellom det sydgående tog 304 og personbil C-91090, omkom bilens fører Ole Dehlie. Han hadde som eier av bilen tegnet ulykkesforsikring - i tillegg til motorvognforsikring - i Forsikringsselskapet Norvegia, slik at føreren av C-91090 ved død var forsikret for kr. 40 000. Forsikringsselskapet nektet å utbetale beløpet til saksøkeren i denne sak, Sigrid Dehlie - enken etter Ole Dehlie. Nektelsen ble begrunnet med at selskapet etter forsikringsvilkårene §3, pkt. f, ikke svarer for skade som skyldes grov uaktsomhet. - - -

Lundsovergangen er en plankryssing mellom riksvei 3 - Fetveien - og Hovedbanen. Jernbanelinjen går omtrent rett nordover, og veien krysser vinkelrett. Jernbanelegemet ligger noe høyere enn veien, som på begge sider har en svak stigning opp mot dette. Veien er ca. 4,80 meter bred og belagt med asfalt. Togtettheten er stor, idet det gjennomsnittlig passerer ca. 60 tog i døgnet. Fetveien er sterkt trafikert. Oversikten ved overgangen må sies å være relativt god.

Side:355

Tidligere var Lundsovergangen sikret ved vakt og veibommer. 1. august 1952 ble tatt i bruk automatisk virkende veisignalanlegg, og veibommene ble sløyfet. Videre er satt opp varselskilt for jernbaneovergang. Når overgangen kan passeres av veifarende, viser signalene hvitt blinklys med 40 blink i minuttet. Signalene viser rødt blinklys når det kommer tog. Det røde lyset, med en styrke på 10 volt og 20 watt, blinker noe hurtigere enn det hvite, som har en styrke på 10 volt og 5 watt. Samtidig som det lyser rødt, ringer en varselklokke. Den er vanskelig å høre om en kjører i lukket bil og synes beregnet fortrinnsvis for fotgjengere. På jernbanelinjen er plasert kontaktpunkter 850 meter til hver side av overgangen. Når toget kjører over, starter varslingssignalene. Hvis toget har en fart på 60 km/t, vil det gå 51 sekunder til toget når overgangen. Ved kontroll av. varslingsanlegget under befaringen viste det seg at det går ca. 40 sek. fra det røde lyset kommer og til toget passerer overgangen.

Det har tidligere - 9. mars 1954 - funnet sted en dødsulykke ved Lundsovergangen ved kollisjon mellom tog og bil. Både bilføreren og hans ektefelle som var med, omkom. I januar 1958 kolliderte en lastebil med toget, uten at det oppsto personskade.

Flere vitner har i retten fortalt at det daglig kjører flere biler over Lundsovergangen mot rødt lys. Velforeningen i strøket - Åråsen Vel - tok opp spørsmålet om bedre sikring av Lundsovergangen i desember 1959. Saken har vært behandlet av Velforeningens Fellesutvalg i Skedsmo og Romerike Velforenings trafikkutvalg. Det arbeides med å få en undergang istedenfor den farlige overgangen en nå har. Inntil videre håper en imidlertid på at jernbanen setter opp automatiske veibommer. 12. januar møtte en deputasjon hos veidirektøren og redegjorde for forholdene ved Lundsovergangen. Noen bedring i sikringsanlegget er det imidlertid ikke blitt ennå.

Ole Dehlie var 65 år gammel. Han fikk førerkort 23. oktober 1961, altså 55 dager før han døde. Tidligere - 5. september 1936 - fikk han utstedt førerkort, men det ble ikke meget benyttet. Han hadde den gang ikke bil selv. Ca. 10 dager før han døde kjøpte og registrerte Dehlie bilen - Opel Record 1956 - som fikk nr. C-91090. Han var ingen rutinert bilist, men han oppfylte de krav som stilles for å få sertifikat. Dehlie var vaktmester ved Lillestrøm pleiehjem i Lillestrøm og kjent som en forsiktig mann. Hans enke opplyser at han alltid kjørte bilen forsiktig, og at hun derfor mente at han ikke behøvet tegne kaskoforsikring på den nyinnkjøpte bilen.

Lørdag den 18. november om formiddagen ved 10,30-tiden skulle Dehlie bringe en radio fra Pleiehjemmet til en reparatør i Sørumsgaten. Han kjørte fra Pleiehjemmet inn i Alexander Kiellandsgate. Dehlie kjørte inn på Fetveien fra denne gaten. Avstanden derfra til Lundsovergangen er ca. 125 meter. Det antas å være på det rene at varselssystemet virket. På den andre siden av overgangen hadde stoppet 2 biler. Føreren av den ene bilen - vitne nr. 1 - fikk se det røde lyset da han var ca. 75 meter fra Lundsovergangen. Han kjørte frem til varselsklokken og stanset bilen. En stund etter kom toget med kjøreretning mot Lillestrøm. Han sier at han - idet toget skulle passere Fetveien - ble oppmerksom på en personbil (Dehlies) som kom i retning mot overgangen. Det eneste dette vitnet festet seg ved, var at personbilen syntes å kjøre for langt frem før

Side:356

den stoppet. Da toget var passert, var bilen borte. Føreren av den andre bilen - vitne nr. 2 - kom kjørende på en sidevei til Fetveien som går parallelt med jernbanelinjen. Signalet ved innkjørselen til Fetveien viste rødt, så han stoppet før han kjørte inn i Fetveien. Han ble oppmerksom på en personbil som med sakte fart kjørte Fetveien mot Fetsund. Dette vitnet fremholder at det var lav og skarp sol litt til høyre forfra sett i den retning ulykkesbilen kjørte.

Toget kom nordfra med en fart på ca. 70 km/time. Da det passerte forsignalet - 850 m fra Lundsovergangen - viste det grønt blinklys i togets kjøreretning. For tog nordfra er innlagt et kort isolert sporfelt ved forsignalet. Veisignalene går automatisk i stoppstilling og klokkene ringer når toget når sporfeltet. Jernbanens signallys før Lundsovergangen viste hvitt blinklys, som betyr klar passasje for tog. Idet lokomotivet kjørte inn på planovergangen, kom også Dehlies bil inn på den. Lokomotivføreren oppgir at bilen kjørte rett inn på planovergangen og inn under forreste buffert på lokomotivet. Han mener at bilen kom med stor fart, uten at han kan angi den nærmere. Bilen ble ført med toget ca. 150-200 meter før dette stoppet.

Det fantes ikke bremsespor. - - -

Retten bemerker:

En rekke alvorlige ulykker ved jernbaneplanoverganger har nødvendiggjort nærmere regler over dem jfr. trafikkreglenes §6. Kravene til bilførerens aktsomhet er store. Han må - uten hensyn til om jernbaneovergangen er særskilt sikret - forvisse seg om at det ikke kommer tog. Dette kravet er absolutt og gjelder selv om overgangen er forsynt med lyssignal som ikke viser rødt. Er utsiktsforholdene dårlige, skal bilføreren alltid stanse for å se og lytte etter tog. Under alle omstendigheter skal kjører som nærmer seg overgang kjøre med liten fart. I punkt 2 i samme bestemmelse er det regler om stansning i betryggende avstand fra overganger og foran lyssignalet når det varsles tog.

Det ansees godtgjort at varslingssystemet var i orden da Dehlie kjørte frem mot Lundsovergangen. Hans atferd innebærer en klar overtredelse av de strenge aktsomhetsregler i trafikkreglenes §6. Spørsmålet blir så om dette uten videre medfører at hans handlemåte må bedømmes som grovt uaktsomt i relasjon til §3, punkt 1, i forsikringsvilkårene.

Denne bestemmelsen innskrenker forsikringsselskapets ansvarsområde samtidig som forsikringstageren - om han vil oppnå ytelsene i henhold til forsikringen - forplikter seg til ikke å fremkalle forsikringstilfelle forsettlig eller grovt uaktsomt. Ved ulykkesforsikring av denne art forsikrer selskapet føreren av en bestemt bil uten hensyn til om bilen skifter fører, og uten hensyn til den enkelte kjørers psykiske og praktiske ferdigheter med hensyn til kjøringen. Forutsetning er imidlertid at føreren har sertifikat og at han ikke kjører grovt uaktsomt. Bestemmelsene i forsikringsvilkårene synes først og fremst ment som en beskyttelse for selskapet mot sjansepreget atferd fra den forsikredes side. Tilsvarende bestemmelser finnes i forsikringsvilkårene for kaskoforsikring. Farene for sjansepreget atferd synes større i relasjon til kaskoforsikring enn til ulykkesforskring. Når det gjelder spørsmålet om grov uaktsomhet i relasjon til kaskoforsikring, vises til Rt-1957-909, Rt-1958-1347 og RG-1961-639. Spørsmålet om hvorvidt det er tilstedelig med

Side:357

ansvarsfraskrivelse ved ulykkesforsikring ansees imidlertid irrelevant ved bedømmelsen av aktsomheten.

Retten har under åstedsbefaringen fått godt inntrykk av de lokale forhold. Forholdene på ulykkestiden og stedet kan ikke sies å ha stillet større krav enn det jevnlig stilles til en bilførers aktpågivenhet under vekslende forhold. Når det opplyses at det daglig kjører biler over Lundsovergangen mot rødt lys, er det etter rettens mening uforklarlig at så skjer, særlig når en tar i betraktning en togtetthet på ca. 60 tog pr. døgn. Dette synes å nødvendiggjøre oppsetting av automatiske bommer eller undergang.

Når det gjelder Dehlies atferd like før kollisjonen, vet vi svært lite. Det er på det rene at han kjørte mot rødt lys og at det var en sjenerende sol - noe som trolig gjorde det vanskeligere for ham å se lyssignalene. Varselsklokkene - som ikke er særlig sterke - ringte, men det kan ha vært vanskelig å høre dem på grunn av annen støy i og utenfor bilen.

Dehlie var kjent som en særlig forsiktig mann. Dette gjør det vanskelig fullt ut å forstå hvorledes denne ulykken kunne skje. Fullstendig klarhet over hendelsesforløpet frem til ulykken foreligger ikke.

Etter det opplyste var Dehlie frisk og i god form. Det er derfor ikke særlig sannsynlig at han har fått et illebefinnende. Videre er det opplyst at han så godt og at han ikke var farveblind.

En mulig forklaring kan være at Dehlie så varselslysene og kjørte frem mot overgangen, men trådte på gal pedal idet han skulle stoppe bilen. De to tilsynelatende motstridende vitneforklaringer om bilens hastighet idet den nærmet seg overgangen styrker til en viss grad dette. Retten finner ikke å kunne legge avgjørende vekt på dette, idet det ene vitne sier at han hadde vanskelig for å bedømme bilens hastighet på grunn av at den kom så vidt rett imot ham. Et annet vitne, som var noe nærmere, uttalte at han overhodet ikke kunne si noe om farten, da han så bilen forfra.

Den mest nærliggende forklaring på ulykken ligger vel hovedsakelig i at Dehlie var en uøvet bilist, og at han kjørte en bil han bare hadde hatt i ca. 10 dager. Det er sannsynlig at selve manøvreringen av bilen krevet det meste av Dehlies oppmerksomhet. Da han svinget inn i Fetveien, måtte han dessuten konsentrere seg om trafikk, så vel fra venstre som fra høyre. Han var imidlertid lokalkjent og måtte samtidig vite at han nærmet seg en farlig planovergang. Dette måtte tilsi særlig aktpågivenhet. Om han i noen grad var sjenert av sollyset, slik at han vanskelig kunne se varselslysene, måtte han før han kjørte frem på annen måte forvisse seg om at det ikke kom tog. Under enhver omstendighet burde det sjenerende sollyset skjerpet aktsomheten. Retten antar videre at Dehlie kjente trafikkreglenes §6 med de sterke krav til aktsomhet ved jernbaneplanoverganger. Under disse forhold måtte det fremtre som en nærliggende mulighet for en alminnelig aktsom sjåfør, at en alvorlig ulykke kunne inntre om han ikke forvisset seg om at det kom tog.

Et noe likeartet tilfelle ble pådømt i Høyesterett i 1957 ( Rt-1957-909). En bilist ble påkjørt av toget på en planovergang og døde kort tid etter. Planovergangen var ubevoktet, men utstyrt med det internasjonale varselstegn for ubevoktet planovergang uten grinder eller bom mer. Forholdene var relativt oversiktlige. Bilføreren ble ikke oppmerksom

Side:358

på toget før umiddelbart før kollisjonen, idet han ikke hadde sett til den siden toget kom fra. Høyesterett kom til at hans forhold måtte betraktes som grovt uaktsomt i relasjon til bestemmelsen om kaskoforsikring.

Etter en samlet vurdering finner retten - under tvil - at Dehlies forhold må betegnes som grovt uaktsomt på grunnlag av de opplysninger som foreligger i saken. - - -