RG-1964-534

Instans:	Gulating lagmannsrett
Dato:	1962-09-22
Publisert:	RG-1964-534
Stikkord:	Refusjonsskjønn
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 22. september 1962 i ankesak nr. 28/1961
Parter:	Florø kommune (overrettssakfører Ivar Gjelsvik) mot 1. Helge Hjørnevik, 2. Barbra Øen-Olsen, 3. Audun Husefests dødsbo, v/Astrid Husefest, 4. Solveig Dragsnes, 5. J. Langø, 6. P.B. Solheim, 7. Margit Johannessen, 8. Åsta Sundal, 9. Johs. Moe, 10. Sunnfjord Meieri, 11. Landbruk M/A, 12. Fjordane Kreditbank, 13. Sara Fester Sunde, 14. Ludv. Solberg, 15. Odd Standal, 16. Per Stenseth, 17. Jørold Krokene, 18. Hans Stenseth, 19. A. Nordals arvinger, v/Johan Nordal, 20. M.M. Myklebust, 21. L.K. Wefring, 22. A. Skaflestad, 23. A. Myklebust, 24. Camilla Kringlen, 25. Olav Sande, 26. Anfinn Kringlen, 27. Anna Bolette Haave Johannessen. (Prosessfullmektig for nr. 5: høyesterettsadvokat Johan Utne. Prosessfullmektig for nr. 1, 2, 3, 4, 6, 8, 9, 11, 16, 20, 22, 23, 24, 26 og 27: overrettssakfører Einar Bakke. Prosessfullmektig for nr. 7, 10, 13, 15 og 25: overrettssakfører Andr. Hodnefjeld).
Forfatter:	Lagdommerne Otto Maalstad, Jonas Madsø, ekstraordinær dommer, sorenskriver Søren Caspersen
Lovhenvisninger:	Bygningsloven (1924) §46, Skjønnsprosessloven (1917) §42, §48, §54, Bygningsloven (1924)

Ved skjønn av 4. januar 1958 og 6. september 1958 fastsatte Florø skjønnskommisjon erstatning - i alt 117 900 kroner - til eierne av eiendommene på begge sider av Strandgaten i Florø for skade og ulempe som var påført eiendommene ved opparbeidelse av gaten i overensstemmelse med reguleringsplan av 1947 for Florø.

Kommunen krevet i medhold av bygningslovens §46 pkt. 4 refundert av grunneierne utlegget på 117 900 kroner. Florø skjønnskommisjon avsa 28. september 1960 slikt skjønn:

«Refusjonssummane vert slik som fylgjer. Der det er utsetjing med betalinga, står det. Elles gjeld hovudregelen slik som det er gjort greie for den framanfor.

1. Helge Hjørnevik, Strandgt. 28 kr. 1 634,77

» 23 utsett bet. » 1 467,84

2. Barbra Øen Olsen, » 25 » 1 574,78

» 25 utsett bet. » 3 000,00

3. Audun Husefest, » 27 utsett bet. (tomt) » 271,98

4. Solveig Dragsnes, » 27 » 2 590,31

5. J. Langø, » 29 » 1 512,00

6. P. B. Solheim, » 31 » 1 626,14

7. Margit Johannesen, » 32 utsett bet. » 1 473,60

8. Åsta Sundal, » 33 » 2 505,41

9. Johs. Moe, » 34 » 2 892,52

10. Sunnfjord Meieri, » 35 » 2 326,96

11. Landbruk, » 25 a » 2 148,52

12. Fjordenes Kreditbank, » 36 » 2 437,77

13. Sara Fester Sunde, » 37 » 1 807,46

14. Ludv. Solberg, » 40 » 1 352,72

» 38 utsett bet. (tomt) » 1 847,76

15. Odd Standal, » 39 » 2 086,64

» 39 utsett bet. » 941,15

16. Per Stenseth, » 41 » 2 642,12

17. Jørold Krokene, » 42 » 1 133,98

18. Hans Stenseth, » 43 utsett bet. (tomt) » 3 809,20

Side:536

19. A. Nordals arvinger, Strandgt. 44 kr. 2 078,01

20. M. M. Myklebust, » 45 utsett bet. (tomt) » 2 993,25

21. L. K. Wefring, » 46 » 1 626,14

22. A. Skaflestad, » 47 utsett bet. (tomt) » 3 669,61

23. A. Myklebust, » 48 » 1 716,80

24. Camilla Kringlen, » 50 » 1 965,76

25. Olav Sande, » 52 utsett bet. (tomt) » 909,49

» 54 utsett bet. (tomt) » 2 764,44

26. Anfinn Kringlen, » 56 » 2 086,64

» 56 utsett bet. (tomt) » 1 283,64

27. Anna Bolette Haave » 58 » 1 985,91

Johannessen » 58 utsett bet. » 1 267,81

Florø kommune » 15 518,85

Florø kommune betaler sakskostnader til: saksøkte nr. 2, 4, 6, 8-9, 11-13, 16-17, 19-20, 22-24, 26-27 (overrettssakførar Bakke sine partar) med kr. 1050, og til saksøkte nr. 7 og 25 (overrettssakførar Hodnefjeld sine partar) med kr. 550, og til saksøkte nr. 1 (høyesterettsadvokat Helseth sin part) med kr. 700, alt innan 14 dagar frå lovleg kunngjering av skjønet.»

Saksforholdet fremgår av skjønnskommisjonens avgjørelse.

Florø kommune har påanket skjønnet.

Kommunen gjør gjeldende at skjønnskommisjonen har gjort feil både i saksbehandlingen og i rettsanvendelsen, og at skjønnet derfor må oppheves.

Det hevdes at refusjonsskjønn i anledning av krav om refusjon etter bygningslovens §46 ikke er lovbestemt, men at slike skjønn er blitt en nødvendig følge av at rettspraksis har fastslått at refusjon ikke kan kreves for større beløp enn det som svarer til verdiøkningen for vedkommende eiendom. Skjønnets formål er derfor egentlig bare å fastsette verdiøkningen, mens gjennomføringen av refusjonen foretas administrativt. Det gjøres imidlertid ikke noen innsigelse gjeldende mot at det ved skjønnet også ble tatt standpunkt til hvilke utlegg som kan refunderes etter bygningslovens §46. Men skjønnskommisjonen har ved sin frie vurdering av hva som er utlegg, overskredet sin kompetanse og derved begått feil i saksbehandlingen. Og den har ved sin vurdering av hva som er utlegg i relasjon til bygningslovens §46, fortolket lovbestemmelsen galt, og derved gjort feil i rettsanvendelsen.

Det er på det rene, hevder kommunen, at det etter erstatningsskjønnet i 1958 foreligger en rettskraftig forpliktelse for kommunen til å betale erstatningen, 45 000 kroner til Langøs arvinger. Det har ingen hensikt, slik som skjønnskommisjonen har gjort, å ta standpunkt til om erstatningsskjønnet vedkommende Langøs eiendom er rettslig bindende for de andre grunneiere. Det som har betydning er hva som er utlegg i relasjon til bygningslovens §46. Det er ikke tvil om at de 45 000 kroner er et utlegg for kommunen, og skjønnskommisjonen har under refusjonsskjønnet ikke adgang til å sette utlegget eller noen del av det til side ut fra en

Side:537

fri vurdering av om kommunen kunne ha unngått et så stort utlegg. Det bestrides ikke at skjønnskommisjonen kunne nekte refusjon av utlegg som er fastsatt rent vilkårlig, men noen vilkårlighet foreligger ikke med hensyn til utlegget på 45 000 kroner.

Kommunen har nedlagt sådan påstand:

«1. At Florø skjønnsnemnd si avgjerd av 28. september 1960 vert uppheva (ugilda).

2. At saka vert vist til nytt skjønn ved Florø skjønnsnemnd og at heile skadebotsummen kr. 45 000 til Strandgata 29 vert rekna med i refusjonssummen som skal liknast på grunneigarane etter §46 i bygningslova.

3. At ankemotparten betalar til Florø kommune sakskostnader med ankesaka.»

Nr. 5, ankemotpartene Langøs arvinger har sluttet seg til det som kommunen har gjort gjeldende og har nedlagt sådan påstand:

«1. Florø Skjønnsnemnds avgjørelse av 28. september 1960 oppheves.

2. Saken blir henvist til nytt skjønn ved Florø Skjønnsnemnd og hele skadeserstatningsbeløpet, kr. 45 000, til Strandgaten 29, blir regnet med i refusjonssummen, som skal utlignes på grunneierne.

3. Ankemotpartene 1-4 og 6-27 pålegges saksomkostninger.»

På vegne av nr. I. Hjørnevik, 2. Øen Olsen, 3. Husefest, 4. Dragsnes, 6. Solheim, 8. Sundal, 9. Moe, 11. Landbruk, 16. Per Stenseth, 19. Nordals arvinger, 20. M. M. Myklebust, 22. Skaflestad, 23. A. Myklebust, 24. C. Kringlen, 26. A. Kringlen og 27. Haave Johannesen har overrettssakfører Einar Bakke motanket.

De ankemotparter som representeres av overrettssakfører Bakke (heretter kalt Bakkes parter), gjør gjeldende at Langø ved erstatningsskjønnet i 1958 er tilkjent erstatning ikke bare for den ulempe han ble påført ved opparbeidelsen av gaten overensstemmende med reguleringsplanen av 1947, men også for den ulempe han ble påført som følge av at han under oppførelsen av sitt hus i 1925 ikke hadde rettet seg etter den gatehøyde som den gangen gjaldt i henhold til gyldig reguleringsbestemmelse. Prinsipalt påståes det at gatehøyden den gangen var regulert ved godkjent byplan, og subsidiært hevdes det at det i ethvert tilfelle fra bygningsrådets side forelå en reguleringsbestemmelse som ikke var forandret, og som derfor skulle vært fulgt. Bakkes parter hevder at den erstatning som refererer seg til at Langø ikke hadde innrettet seg etter tidligere reguleringsbestemmelse kan kommunen ikke kreve refundert etter bygningslovens §46.

I motanken har Bakkes parter gjort gjeldende følgende som siteres fra motankeerklæringen:

«I. Det reguleringsarbeid som ble gjennomført i Strandgaten i årene 1951-1956 var endring av gatehøyden og delvis utvidelse av gaten. Parallellt med disse arbeider ble det også utført omfattende vedlikehold over hele gatestrekningen samtidig som vann- og kloakknettet ble fornyet. Endelig ble gaten også belagt med asfalt.

Side:538

Det var for skjønnskommisjonen ingen meningsforskjell om at den refusjon som kunne pålegges den enkelte grunneier var begrenset til verdauken. Derimot var det uenighet om etter hvilke normer verdauken skulle bedømmes. Kommunen gjorde gjeldende, og fikk medhold av kommisjonen i at det ved bedømmelsen av verdauken måtte tas hensyn til samtlige ovenfor nevnte arbeid er. Mine parter mener at dette er feil rettsanvendelse og mener at kommisjonen ved bedømmelse av verdauken kun hadde høve til å ta hensyn til de generelle og spesielle fordeler som måtte være tilført vedk. grunneiere som følge av selve reguleringsarbeidet som besto i endring av gatehøyde og delvis gateutvidelse.

II. Den sum kommunen krevet repartert på grunneierne var kr. 117 900 og beløpet er i det vesentlige fremkommet ved de erstatninger som ble fastsatt av kommisjonen i sak 1/1958. Av premissene i dette skjønn fremgår det at kommisjonen foruten å fastsette ulempeerstatninger p.g.a. den nye gatehøyde, også har gitt erstatning for en rekke ulemper som grunneierne ble tilført i forbindelse med selve gateopparbeidelsen, såsom knuste ruter, midlertidige sperringer av atkomst til butikkutsalg, skjerming av utstillingsvindu m.v. Under refusjonsskjønnet gjorde ankemotpartene gjeldende at dette var ulemper som kommunen ikke i h.h.t. bygningslovens §46 nr. 1 jfr. nr. 4 kunne kreve erstattet. Heri fikk grunneierne ikke medhold, og en mener at skjønnskommisjonens rettsanvendelse på dette punkt er uriktig.»

Bakke har nedlagt sådan påstand:

Vedkommende hovedanken:

«1. Florø skjønnskommisjons avgjørelse m.h.t. refusjon forsåvidt angår erstatning til J. Langø stadfestes.

2. Florø kommune idømmes sakens omkostninger.»

Vedkommende motanken:

«1. Skjønnskommisjonens ansettelse oppheves og hjemvises til fornyet behandling med anvisning i samsvar med det som foran er påpekt.

2. Florø kommune idømmes sakens omkostninger.»

Florø kommune har til motanken fra overrettssakfører Bakkes parter nedlagt sådan påstand:

«1. Prinsipalt: Anken forkastes.

2. Subsidiært: Florø kommune frifinnes.

3. Under begge forutsetninger: Florø kommune tilkjennes saksomkostninger.»

På vegne av nr. 10 Sunnfjord meieri, 13. Sunde og nr. 15 Standal motanket også overrettssakfører Atle Standal. Han har i prosesskrift av 25. august 1962 trukket motanken tilbake. Under ankeforhandlingen har overrettssakfører Andr. Hodnefjeld møtt som prosessfullmektig for nr. 10, 13 og 15. Overrettssakfører Hodnefjeld er også prosessfullmektig for nr. 7 Johannessen og nr. 25 Sande. Han har nedlagt sådan påstand for alle sine parter:

«1. Den av Florø skjønnsnevnd trufne avgjørelse av 28. september 1960 stadfestes.

Side:539

2. Den ankende part tilpliktes å betale sakens omkostninger med ankesaken.»

Nr. 14, Ludvig Solberg har møtt under ankeforhandlingen og har gjort gjeldende som sin oppfatning at han burde vært tilkjent større erstatning ved erstatningsskjønnet. Han har ikke nedlagt noen formell påstand i ankesaken.

De øvrige parter, nr. 12, Fjordenes Kreditbank, nr. 17, Krokene, nr. 18, Hans Stenseth og nr. 21, L. K. Wefring, som alle har fått forkynt ankeerklæringene og fått tilsendt prosesskriftene i saken og er innkalt til ankeforhandlingen, har ikke gitt tilsvar og har ikke møtt under ankeforhandlingen.

Ankeforhandling er holdt i Florø 29. og 30. august 1962. Under denne er avhørt som parter Olaf Batalden, Arne Moe, Arne Stafsnes som er disponent for Landbruk M/A, Ludvig Solberg og Johan Nordal. Det er fremlagt en del nye dokumenter som det ikke finnes nødvendig å spesifisere.

Under ankeforhandlingen viste det seg at partene til dels er uriktig benevnt i skjønnet, og videre viste det seg at det etter skjønnet er inntrådt endringer i partsforholdet.

Nr. 3 Audun Husefest er død, og hans partsinteresse er nå på fru Astrid Solheims hender.

Nr. 5 J. Langø er død, og hans partsinteresse er på hendene til hans arvinger Rakel Langø, Trygve Batalden, Olaf Batalden, Kjell Haus og Arne Jeppesen.

Nr. 9 Johs. Moes partsinteresse er overtatt av sønnen Arne Moe som i 1960 ble eier av Strandgaten 34.

Nr. 11 Landbruks riktige benevnelse er Landbruk M/A.

Nr. 12 Fjordenes Kreditbank er gått inn i Vestlandsbanken L/L.

Nr. 19 Nordahls arvinger er Ella Nordal, Arne Skaflestad, Anne Marie Hornes, Johnlea Kristensen, Lars Nordal, Johan Nordal og Valborg Knudsen.

Nr. 21 Lars K. Wefring varslet under saksforberedelsen for lagmannsretten om at han 1. juli 1960 hadde overdradd eiendommen Strandgaten 46 til Håkon Haaland. Etter anmodning fra Wefring samtykket Florø kommune i at Haaland gikk inn som part i ankesaken i stedet for Wefring. Haaland har imidlertid ikke svart på henvendelsene til ham om han var villig til å gå inn som part, og Wefring er derfor blitt stående som part i ankesaken. Både Wefring og Haaland var innkalt til ankeforhandlingen. Ingen av dem har gitt tilsvar eller møtt under ankeforhandlingen.

Lagmannsretten er kommet til at refusjonsskjønnet blir å oppheve og saken hjemvises til skjønnskommisjonen til ny behandling og avgjørelse.

Siden refusjonen etter bygningslovens §46 pkt. 1 og 4 etter rettspraksis ikke kan kreves for mer enn det som eiendommens verdi øker med som følge av nyreguleringen av gaten, er det påkrevet å få fastsatt verdiøkningen ved et skjønn. Hjemmel for refusjonsskjønnet er bygningslovens §54.

Når verdiøkningen er fastsatt, kan oppgjøret med grunneierne

Side:540

foregå uten nærmere bestemmelse av skjønnskommisjonen, og det er derfor i og for seg ikke nødvendig at skjønnskommisjonen under refusjonsskjønnet tar standpunkt til mer enn verdiøkningen. Men det er blitt vanlig praksis at kommisjonen foretar utregningen, jfr. Stang: Norsk Bygningsrett, side 190/191 og 206/207.

Lagmannsretten er enig med skjønnskommisjonen i at erstatningsskjønnet vedkommende Langøs eiendom ikke formelt er rettskraftig overfor de andre grunneiere. Under refusjonsskjønnet må derfor skjønnskommisjonen vurdere hva som er utlegg i relasjon til bestemmelsen i bygningslovens §46. Som det vil fremgå av det følgende finner imidlertid lagmannsretten ikke at kommisjonens begrunnelse for ikke å godkjenne hele erstatningsbeløpet som en del av det utlegg kommunen kan kreve refundert, er holdbar.

Under refusjonsskjønnet er skjønnskommisjonen kommet til at Langø i 1925 bygget i strid med fastlagt regulering, og at det var tvilsomt om han ved gateopparbeidelsen hadde krav på erstatning for den del av ulempen som kom av at han hadde bygget i strid med reguleringen. Denne del av erstatningen godkjente kommisjonen ikke som utlegg som kommunen kunne kreve refundert etter bygningslovens §46.

Ved erstatningsskjønnet av 6. september 1958 ble Langø tilkjent 45 000 kroner i erstatning for ulempe hans eiendom var påført ved at Strandgaten i tiden 1951-1956 ble opparbeidet overensstemmende med reguleringsplanen av 1947. Spørsmålet om hvorvidt det ved byggingen av Langøs hus i 1925 gjalt noen reguleringsbestemmelse, hvoretter Strandgaten skulle ha et lavere nivå enn den faktisk hadde helt inntil opparbeidelsen i 1951, er ikke berørt i erstatningsskjønnet. Etter det som er fastslått i høyesterettsdom i Rt-1915-497 og 1933 740, har en grunneier ikke krav på erstatning for ulempe han påføres ved at han under bygging ikke innretter seg etter reguleringen. Hvis det allerede i 1925 forelå reguleringsbestemmelse hvoretter Strandgaten skulle senkes utenfor Langøs eiendom, skulle derfor Langø ved gateopparbeidelsen i 1951-1956 ikke ha krav på erstatning for mer enn den ulempe som han ble påført ved at gaten ble ytterligere senket i henhold til reguleringen av 1946. Det antas at erstatningsskjønnet må være slik å forstå at det er gitt erstatning for den ulempe Langøs eiendom er påført ved hele senkningen av gaten, fra den faktiske gatehøyde til det nivå som er fastsatt i reguleringsplanen av 1946. Det må derfor antas at det ved erstatningsskjønnet er lagt til grunn at det i 1925 ikke forelå noen gyldig reguleringsbestemmelse om at gatenivået skulle være lavere enn det faktiske nivå, eller det må være lagt til grunn en annen rettsoppfatning enn i de foran nevnte høyesterettsdommer.

Selv om det skulle være så at gateopparbeidelsen i 1951-1956 omfattet nivåendringer som delvis fulgte av tidligere reguleringsvedtak og derfor bare delvis var nye ved reguleringsplanen

Side:541

av 1946, - og selv om det således skulle være så at den erstatningen Langø var tilkjent, måtte ansees som en erstatning også for den ugunstige beliggenhet hans eiendom fikk til gaten ved gjennomføring av den tidligere reguleringsbestemmelse, så er den erstatning 45 000 kroner som kommunen må betale, et utlegg som kommunen hadde hatt ved opparbeidelsen av gaten. Etter bygningslovens §46 kan slike utlegg kreves refundert. Etter denne bestemmelse omfatter refusjonskravet utgiftene ved opparbeidelsen av gaten, og kravet er i og for seg ikke avhengig av hvilken eller hvilke reguleringsbestemmelser som har foranlediget ulempeerstatningen og de andre utgifter ved gateopparbeidelsen. Et endelig erstatningsskjønn vil i alminnelighet være avgjørende for refusjonskravet. Grunneiernes interesser under refusjonsskjønnet må i alminnelighet antas sikret ved at refusjonsplikten er begrenset til verdiøkningen. Det kan imidlertid tenkes tilfelle hvor refusjonskravet ikke kan omfatte hele utlegget, således dersom kommunen bevisst skulle ha medvirket til at erstatningsbeløpet er blitt satt for høyt. Men et slikt tilfelle antas ikke å foreligge her. Skjønnskommisjonens begrunnelse for ikke å ta med hele erstatningsbeløpet i refusjonsbeløpet, går ut på at det er tvilsomt om erstatningsskjønnet bygger på riktige forutsetninger, og denne begrunnelse er ikke tilstrekkelig til ikke å ta med hele erstatningen i refusjonskravet. Det blir imidlertid ikke aktuelt å komme nærmere inn på om kommunen bevisst har medvirket til at erstatningsbeløpet ble satt for høyt, eller om det ellers foreligger andre spesielle forhold som gjør at ikke hele erstatningsbeløpet kan tas med i refusjonskravet i tilfelle hvor fastsettelsen av erstatningen er bygget på uriktige forutsetninger. Lagmannsretten antar nemlig etter de opplysninger som foreligger, og som også forelå for skjønnskommisjonen under refusjonsskjønnet, at fastsettelsen av erstatningen til Langø ikke bygget på uriktige forutsetninger, hvilket lagmannsretten vil komme nærmere inn på i det følgende:

Florø ble ladested i 1860, og den første byplan er av 1861. På den var ikke gatehøyder angitt. I begynnelsen av dette århundre ble det truffet flere vedtak av bygningsrådet om nivellering av gater, og i 1911 var det også vedtak om nivellering i Strandgaten. Det ser ut til at disse vedtak var truffet i forbindelse med legging av vann- og kloakkledninger. I bystyremøte 1. mai 1911 vedtok bystyret:

«Der legges kloakledning fra Øens hus ut til Bakkegaten og ned denne til sjøen. Men hensyn til vandledningen forøvrigt legges denne uten hensyn til den nye nivellering av gatehøiden.»

Bygningsrådets vedtak er ikke forelagt hverken bystyret eller Kongen til godkjennelse overensstemmende med §6 tredje ledd i bygningsloven av 1896.

I 1921 ble det godkjent en ny byplan. På denne var anmerket gatehøyder i veikryssene for de nye gater. I den sentrale tidligere bebyggede del av byen, herunder Strandgaten, var angitt de faktiske gatehøyder. Bakkes parter hevder at de gatehøyder som

Side:542

tidligere var vedtatt av bygningsrådet gikk inn som del av byplanen av 1921, mens kommunen hevder at hvis gatehøydene i sentrum skal ansees for å være regulert før enn ved reguleringsplanen av 1947, må det være de faktiske høyder, som er angitt på planen av 1921, som er inngått som en del av reguleringen.

I 1947 ble det godkjent en ny reguleringsplan. I denne er gatehøydene i sentrum regulert og inntegnet på planen, dog ikke for den østre del av Strandgaten.

Langøs hus ble bygget i 1925. Det hevdes av Bakkes parter at bygningsrådet, da det godkjente Langøs byggemelding, og Langø, som den gangen var medlem av bygningsrådet, har kjent til at huset ble ført opp i strid med da gjeldende reguleringsplan for så vidt angikk gatehøyden, eller i ethvert fall i strid med bygningsrådets generelle vedtak om gatehøyder, hvilket vedtak bygningsrådet etter §6 tredje ledd i bygningsloven av 1896 pliktet å følge inntil endelig reguleringsvedtak om gatehøydene forelå. Ankemotparten Arne Moe har forklart at hans far har fortalt at da han bygget sitt hus i 1916-1917 var det meningen at Strandgaten skulle senkes slik som forutsatt i bygningsrådets vedtak av 1911, mens ankemotparten Olaf Batalden, som er en av Langøs arvinger, har forklart at Langø har fortalt at da hans hus ble bygget i 1925, var det meningen at gaten skulle heves utenfor huset, hvor det var noe ujevnt.

I bygningsloven av 1896 §6 første ledd sies det at forslaget til reguleringsplan med beskrivelse og angivelse av gatenes høydeforhold forelegges kommunestyret til vedtagelse. Lagmannsretten kan ikke se at det for Florøs vedkommende er handlet i strid med denne bestemmelse. Så lenge det i en reguleringsplan ikke er truffet noen spesiell bestemmelse om gatehøyder, må de eksisterende gatehøyder ansees som en del av planen, og de kan da ikke forandres uten en ny reguleringsbestemmelse. De gatehøyder som eksisterte i Strandgaten, må ansees for å ha vært i samsvar med reguleringsplanen helt til reguleringsplanen av 1947 kom. De bestemmelser som i 1911 var truffet om Strandgaten, gjaldt nivellering av gaten. Da vedtakene må antas å være truffet av hensyn til en forestående nedlegging av vann- og kloakkledning, og det ikke er gjort noe for å få vedtakene godkjent som reguleringsvedtak, kan de hverken ansees som reguleringsvedtak eller forberedelse til reguleringsvedtak, og bygningsrådet var ikke pliktig til å legge dem til grunn ved senere behandling av byggeanmeldelser. Under enhver omstendighet kunne vedtakene ikke være bindende etter at det i 1921 var vedtatt en ny reguleringsplan, hvor de høyder som var nevnt i vedtakene av 1911 ikke var nevnt, og hvor bare de faktiske høyder var angitt på reguleringsplanen. De faktiske gatehøyder må ansees for å ha vært regulert gatehøyde i 1925 da Langø bygget, og erstatningsskjønnet av 1958 kan derfor ikke antas bygget på uriktige forutsetninger.

Når skjønnskommisjonen under refusjonsskjønnet ikke har godkjent hele erstatningen til Langø som utlegg i relasjon til

Side:543

bygningslovens §46, bygger denne avgjørelse på en uriktig oppfatning av hva som var regulert gatehøyde i 1925 og på en uriktig oppfatning av hva som må ansees som utlegg etter bygningslovens §46, og skjønnet blir derfor å oppheve og hjemvise til skjønnskommisjonen til ny behandling og avgjørelse.

Ved den nye avgjørelse må kommisjonen legge til grunn at kommunen har krav på refusjon for hele erstatningen 45 000 kroner til Langø. Ved vurdering av hvilken verdiforøkelse eiendommen har fått som følge av gateopparbeidelsen, må kommisjonen legge til grunn at det før reguleringen av 1947 ikke forelå andre regulerte gatehøyder i den del av Strandgaten denne saken gjelder, enn de faktiske gatehøyder.

Det kan bemerkes at ankemotpartene også har gjort gjeldende at om det ikke eksisterte noen reguleringsbestemmelse da Langø bygget i 1925, har kommunen vist forsømmelighet ved ikke å oppfylle sin plikt etter bestemmelsen i bygningsloven av 1896 §6 om angivelse av gatehøyde på reguleringsplan. Erstatning en til Langø er en følge av denne forsømmelighet, og kan da ikke kreves refundert hos de andre grunneiere, hevdes det. Lagmannsretten antar at slik forsømmelighet ikke vil influere på kommunens refusjonskrav, og for øvrig fremgår det av det som er nevnt foran, at det heller ikke antas å foreligge slik forsømmelighet.

Videre bemerkes at det fra ankemotpartenes side er hevdet at Langø heller ikke bygget sitt hus overensstemmende med de faktiske gatehøyder i 1925, og at kommunen ikke kan kreve refusjon for erstatning han har fått som følge av den ulempe som oppsto allerede den gangen. Det er imidlertid ikke godtgjort at erstatning for denne ulempe gikk inn i den erstatning som ble fastsatt ved erstatningsskjønnet av 1958 og som nå kreves refundert.

Etter det lagmannsretten er kommet til, blir det aktuelt å ta standpunkt til motanken og den subsidiære påstand fra ankemotpartene.

Motanken bygger for det første på at skjønnskommisjonen, når den kom til at kommunens refusjonskrav ikke oversteg verdiøkningen, har regnet med som verdiøkning ikke bare fordeler grunneierne ble tilført ved at gaten ble omregulert, men også fordeler som de fikk ved at gaten fikk asfaltdekke og ellers ble satt i bedre stand enn tidligere. Disse sistnevnte fordeler, mener ankemotpartene, er det ikke adgang til å ta hensyn til ved beregningen av verdiøkningen under refusjonsskjønn etter bygningslovens §46. De hevder at utgiftene med slik istandsettelse muligens kunne kreves dekket under refusjonsskjønn etter bygningslovens §48; men det er tidligere avgjort av skjønnskommisjonen at kommunen ikke kan kreve refusjon etter denne bestemmelse for den gateopparbeidelse som foregikk i 1951-1956.

Lagmannsretten har forstått skjønnskommisjonen slik at den prinsipielt var av den oppfatning at det ved fastsettelsen av verdiøkningen kan tas hensyn til alt det arbeid som er utført med gaten, men at spørsmålet ikke hadde vesentlig innflytelse på

Side:544

fastsettelsen av hvilke beløp som i det foreliggende tilfelle skulle kunne kreves refundert, siden hele gatearbeidet kostet 390 350 kroner, mens refusjonskravet var på 117 900 kroner, og det ikke var aktuelt å ta hensyn til verdiøkning utover dette beløp. Spørsmålet kan imidlertid muligens bli aktuelt under det nye skjønn, og lagmannsretten finner at det da må legges til grunn at det ved beregningen av verdiøkningen bare kan tas hensyn til de fordeler selve omleggingen av gaten og endring av gatenivået medfører, og ikke til at gaten blir satt i bedre stand enn tidligere. Når verdiøkningen er en begrensning for refusjonskravets størrelse, er det ikke rimelig at det ved beregningen av verdiøkningen skal kunne tas hensyn til annet enn det arbeid som refusjonskravet omfatter, og dette arbeid er etter bygningslovens §46 pkt. 4 utviding av gate eller forandring med hensyn til retning eller høydeforhold. Eventuelle fordeler med at det er lagt asfaltdekke og lagt ny vann- og kloakkledning kan således ikke tas med ved beregningen av verdiøkningen, mens det derimot antas å måtte kunne tas hensyn til fordeler ved at kommunen legger fortau der hvor det før ikke var fortau.

Dernest har motpartene gjort gjeldende som grunnlag for motanken at det etter bygningslovens §46 bare er adgang til å kreve refundert utlegg som angår selve den ervervelse av grunn og de ulemper som følger av selve reguleringen, mens det ikke er adgang til å regne med utlegg som bare angår selve det arbeid som utføres for å få gaten overensstemmende med reguleringen. Ved erstatningsskjønnet ble Camilla Kringlen tilkjent erstatning 3000 kroner for tap hun hadde lidt ved at butikkvinduene hennes måtte tildekkes under gatearbeidet, og denne erstatning mener ankemotpartene ikke kan tas med som utlegg ved beregningen av refusjonsbeløpet. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Når det gis ekspropriasjonstillatelse for gjennomføring av en gateregulering, må ekspropriasjonstillatelsen forståes slik at ekspropriasjonen også omfatter den rådighet over eiendom som må til i anleggstiden for gjennomføring av reguleringen, og kommunens utlegg til ervervelse av slik rådighet må antas å være utlegg som kan kreves tatt med i det refusjonsbeløp som kan kreves etter bygningslovens §46.

Til spørsmålet om saksomkostninger bemerkes at under de foreliggende omstendigheter kan det ikke bebreides ankemotpartene at det kom til ankesak, og overensstemmende med prinsippet om at ekspropriatene skal ha full erstatning, hvilket prinsipp også er kommet til uttrykk i bestemmelsen i skjønnslovens §42 hvoretter utgiftene med en skjønnssak skal bæres av saksøkeren, finner lagmannsretten at det ikke bør pålegges ankemotpartene å betale saksomkostninger til kommunen, hverken i hovedanken eller i motanken. Saksomkostninger blir derfor ikke tilkjent.

Dommen er enstemmig.

Domsavsigelsen er blitt forsinket på grunn av dommernes deltagelse i andre ankesaker og fravær på rettsreiser.

Side:545

Domsslutning:

Vedkommende hovedanken:

Florø skjønnskommisjons skjønn av 28. september 1960 oppheves og saken hjemvises til skjønnsnemnda til ny behandling og avgjørelse, hvorunder hele erstatningsbeløpet 45 000 kroner som kommunen skal betale eierne av Strandgaten 29 i henhold til erstatningsskjønn av 6. september 1958, blir tatt med i det refusjonsbeløp som utlignes på grunneierne etter bygningslovens §46.

Vedkommende motanken:

Under det nye skjønn blir det ved beregning av den verdiøkning refusjonskravene skal begrenses til, ikke å regne med andre fordeler enn dem som følger av utviding av Strandgaten og forandring av den med hensyn til retning og høydeforhold.

For øvrig forkastes motanken.

Vedkommende begge anker:

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Av skjønnsnemndas skjønn (kst. sorenskriver T. Lundevall med skjønnsmenn):

I stemnemål til skjønsnemnda, dagsett 27. januar 1960, har høgsterettsadvokat Tjodvald Gjelsvik på vegner av Florø kommune kravt skjøn til fastsetjing av refusjonssummen for eigedomane langs Strandgata i Florø. Stemnemålet lyder slik:

«Ved skyn i Florø Skynsnemnd 3/4. januar 1958 i sak 3/1957 og 3/6. september 1958 i sak 1/1958 vart det i alt fastsett kr. 117 900 i skade og ulempe som eigedomane på båe sider av Strandgata i Florø hev lide avdi Strandgata er upp-arbeidt etter reguleringsplanen.

I samsvar med §46 i bygningslovi hev Florø kommune kravt refusjon av grunneigarane på båe sidor av gata. Eg legg ved liste yver kommunen sine utloger fastsett av Florø skynsnemnd og refusjonskravet som fell på kvar eigedom.

Då det frå sume av grunneigarane er gjort gjeldande at verdauken for eigedomen ikkje er so stor som refusjonskravet, må eg be um at Florø skynsnemnd fastset verdauken for eigedomane, eller um verdauken er større enn refusjonskravet.

Eg legg til at kommunen hev kosta um lag kr. 400 000 på upparbeiding av Strandgata, her medrekna vassrøyr og kloakk.

For at det kan verta halde skyn um verdauken, bed eg dei saksøkte kalla inn til skynsnemnda. Dei av dei saksøkte som godtek refusjonskravet, kan seia frå anten til skynsnemnda eller til underskrivne.»

Nærare opplyst har opparbeidinga av Strandgata kosta kr. 390 350.

Refusjonsskjønet gjeld strekkja av Strandgata frå eigedomen Strandgata nr. 23 og 28 i vest til eigedomane Strandgata nr. 47 og 58 i aust. Denne strekkja er på 290 meter og vart opparbeidt i åra 1951-56, stort sett i samsvar med reguleringsplanen, vedteken av bystyret 25. april 1947 og stadfest av departementet 11. desember 1947. Etter opparbeidinga har gata vorte liggande noko lægre enn før langs somme eigedomar og noko høgare enn før langs med andre og om lag i same nivå som før

Side:546

langs enkelte eigedomar. Nivåskilnaden er på det meste oppgjeven til 120 cm. I aust er gata utvida, med di den der ikkje tidlegare var utbygd i full breidd etter reguleringsplanen. Etter dette finn nemnda det ikkje tvilsamt at opparbeidinga kjem inn under føresegna i bygningslova §46 nr. 4 som seier at når ei eldre gate vert utvida eller endra med omsyn til retning eller høgdetilhøve, har grunneigarane plikt til å godtgjera kommunen dei utlegg den har hatt i dette høve slik som fastsett for anlegg av ny gate. Etter §46 nr. 1 skal mellom anna grunneigarane godtgjera kommunen alle hans utlegg til ulempevederlag.

Ved deling av skadebotsummen (refusjonssummen) vert den gatestrekkja, som reguleringa er sett i verk for på same tid, å sjå som ei eining, jfr. bygningslova §46 nr. 2. Det er kommunen som avgjer kva som skal sjåast som ei eining. Om dette vert elles vist til Emil Stang sin Norsk Bygningsrett side 189. Eininga er i denne saka den strekkja av Strandgata som er nemnt framfor, og nemnda finn ikkje grunn å mæla mot kommunen si avgjerd i denne samanheng. Grunneigarane eller enkelte av dei har nemnda skjøna slik at dei eigedomar som har gata framanfor seg i same høgd som før, ikkje er underlagt refusjonsplikt. Nemnda kan ikkje sjå at dette kan vera i samsvar med lova og slik den vert tolka. Ein må sjå på heile strekkja saka gjeld, under eitt.

Kommunen har gjeve til kjenne at når det gjeld vurdering av verdauken, så må ein byggja på kva gata alt i alt har kosta, herunder utlegg til fortog, asfaltdekke og vatn og kloakk. Frå grunneigarane er hevda at det i grunnlaget ikkje kan takast med utlegg til asfaltdekke. Med omsyn til vatn og kloakk så hadde dei det før, og idag også har dei på nedsida av gata sine tidlegare kloakkutlaup ned i sjøen. Fortog var det også før. Prinsippielt meiner nemnda at det samla utlegg kr. 390 350 må kunne takast med i grunnlaget ved vurdering av verdauken. Men elles meiner nemnda at spørsmålet ikkje har noko større interesse, med di den enkelte grunneigar ikkje kan påleggjast større sum i refusjon enn maksimum verdauken, jfr. Høgsteretten sin plenumsdom i Rt-1934-997. Etter det grunneigarane har halde fram kan ein berre sjå på serføremoner som verdauk. Kommunen har hevda at det og må takast omsyn til den allmenne verdauk for stroket. Nemnda ser det slik at ved vurderinga av verdauken for den enkelte eigedom, må ein ut frå den historiske utvikling og rettspraksis sjå både på serføremonene og dei allmenne føremoner. Ein må mellom anna både kunne sjå på bruksverdet og omsetnadsverdet. Det vert i denne samanheng vist til Frostating lagmannsrett sin dom RG-1958-318.

Dei grunneigarane som har møtt og gjeve sitt syn til kjenne, har hevda at refusjonssummen på kr. 117 900 må nedsetjast slik som det går fram av påstandane attgjevne framanfor i rettsboka. Florø kommune har sagt seg samd i at posten på kr. 400, Ludvig Solberg, må gå ut, med di det her er tale om vederlag for skade på ruter i takvindauga medan skjotingsarbeidet sto på. Men dei andre postane, hevdar kommunen, må verta ståande, med di det under ulempevederlag underlagt refusjonsplikt ikkje berre går vederlag for ulempe som resultat av endring av gata, men og vederlag for ulempe i samband med sjølve gateopparbeidinga. Under den siste kategori kjem nemnde vederlag på kr. 3000 til Camilla Kringlen. Ho vart tilkjend denne summen for tap

Side:547

i forretningsverksemda si, fordi vindauga vart attstengde medan gatearbeidet sto på. Med tilvising til det som er sagt framanfor om at grunneigarane skal godtgjera alle utlegg til ulempevederlag, finn retten at nemnde sum på kr. 3000 er underlagt refusjonplikt. Ut frå tilsvarande synsmåte må det same gjelda for dei andre summane som er nemnde i påstanden, bortsett frå summen på kr. 45 000 som firma J. Langø fekk tilkjend. Ein skal nedanfor gå nærare inn på tvistespørsmålet om denne summen.

Prosessfullmektigane har på vegner av sine partar hevda at firma J. Langø i 1925 på Strandgata 29 bygde i strid med det gatenivå som då var fastlagt av reguleringsmaktene. Ut frå dette var det ikkje grunnlag for skade- og ulempevederlaget på kr. 45 000 som vart tilkjend under skjønet - i alle fall ikkje så stor sum som nemnt. At kommunen ikkje sa frå om dette under det førre skjønet, må ikkje gå ut over dei andre saksøkte i dette refusjonsskjønet. Desse saksøkte meiner at det vart fastsett gatehøgder i 1911. J. Langø bygde i 1925 ikkje i samsvar med desse gatehøgder, men under omsyn til dei faktiske tilhøve den gong. Av denne grunn vart golvnivået i huset svært ulagleg etter siste gateopparbeiding. Etter det materiale som ligg føre, må det liggja til kommunen å klårleggja tilhøvet nærare dersom han skal kunne få medhald i kravet om at nemnde kr. 45 000 skal reknast med i refusjonssummen. Frå kommunen si side er det hevda at kravet er nytt, og den kan ikkje seia for visst korleis det stiller seg med dette, for då måtte ein sjå nærare på dei føresegner som galdt i 1911, men det har ein under rettsførehavinga ikkje hatt materiale til å gjera. Elles meinte kommunen sine vedkomande at dette ikkje kan ha noko å seia, fordi skade- og ulempevederlaget er fastsett etter lovleg skjøn i samsvar med lova. Sjølv om skjønet måtte vera misvisande av ein rettsleg eller faktisk grunn, så er likevel skjønet bindande, så lenge det ikkje er lovleg brigda.

Etter det som har vore opplyst bygde J. Langø i 1925 i plan med gata slik som den faktisk då var.

Etter framlagd utskrift av bygningsrådet si møtebok for Florø gjorde bygningsrådet slikt vedtak 26. april 1911:

«Aar 1911 den 26. april avholdtes møte av Florø reguleringskommision. Tilstede var samtlige medlemmer untagen sakfører Hole, som var på tingreise. Hvor da foretoges nivelering av Strandgaten fra kjøpmand Øens hjørne til hjørne av Hjørneviks sjøhus. Gatehøiden ved østre hjørne av Stephansens hus skal forhøies 30 cmtr., ved østre hjørne av Strømsnes's hus 55 cmtr., ved telefonstolpen ved Strømsnes's hus skal gaten sænkes 30 cmtr., ved østre hjørne av Solheims hus sænkes 80 cmtr., ved østre hjørne av Hatlems hus sænkes 50 cmtr. Ved trappen av samme hus 45 cmtr.»

Møteboka er mellom andre underskriven av J. Langø.

Etter utskrift av bygningsrådet si møtebok vart 24. september 1924 gjort slikt vedtak:

«Aar 1924 den 24. september avholdtes bygningskommision i Florø efter lovlig innkallelse. Samtlige bygningskommisionens medlemmer tilstede untagen distriktslegen.

Hvorda

5. Anmeldelse av 24. september 1924 fra J. Langø om bygning av

Side:548

et toetages murhus paa tomt nr. 55 (husnummer 29) til Strandgaten. Tegning fremlagdes og godkjentes. Tilsynshavende ble J. Høivik.»

Mellom andre er også her møteboka underskriven av J. Langø.

Det er opplyst at gata idag ligg om lag 25 cm eller vel det under dei høgdene som vart fastsette i 1911. For å få huset rett plasert i høgd i høve til nåverande gate, så måtte huset lægjast om lag 1 meter. Dersom huset hadde vore bygt etter høgdene i vedtaket frå 1911, så ville det ha vore nok med ei lægjing på 25 cm eller vel det.

Den formelle motsegna til kommunen om at summen på kr. 45 000 er fastsett ved lovleg og bindande skjøn, kan ikkje føra fram. Rett nok må fastsetjinga vera bindande for kommunen og J. Langø, så lenge ikkje skjønet er lovleg brigda på dette punkt. Men etter vanlege reglar om rettskraft kan det berre vera bindande mellom desse, og ikkje for dei andre partane (saksøkte).

Nå vil det til vanleg vera slik at dersom refusjonsgrunnlaget er fastlagd gjennom lovleg skjøn, så vil kommunen ha godtgjort kor stor refusjonssummen er. Men det kan ikkje vera rimeleg at dette utan vidare kan gjelda, når det har kome fram nye opplysningar etter skjønet slik som i dette tilfelle. Nemnda ser det slik at ved reguleringskommisjonen sitt vedtak i 1911 fekk ein regulerte gatehøgder for Strandgata på den strekkja det her er tale om. Det er så spørsmål korleis ein skal sjå på bygningskommisjonen sitt vedtak 24. september 1924 med tilføre av J. Langø si byggemelding. Byggemeldinga har ikkje vore lagt fram i denne saka. Det er spørsmål om den i det heile kan finnast. Ein kan såleis ikkje vita kva den inneheldt. Det er i alle fall i vedtaket ikkje sagt noko om at det skal gjerast fråvik frå dei høgder som var fastlagde i 1911, og då må ein tru at det skulle byggjast i samsvar med fastlagd regulering. Som medlem av reguleringskommisjonen i 1911 og bygningskommisjonen i 1924 skulle ein venta at J. Langø kjende til kva høgder som galdt for gata. Ein må etter dette vera redd for at J. Langø bygde i strid med fastlagd regulering i 1924/25. Dersom han gjorde det, så skulle truleg firma J. Langø ikkje hatt krav på Florø kommune for slikt skade- og ulempevederlag som han fekk ved skjønet. I alle tilfelle finn nemnda saka så tvilsam at ein ikkje finn det forsvarleg andsynes dei andre grunneigarane å leggja til grunn nemnde kr. 45 000 i dette refusjonsskjønet. Men dermed er ikkje sagt at heile kr. 45 000 skal gå ut av refusjonssummen. Dersom J. Langø i 1925 hadde bygt i samsvar med regulerte høgder fastlagde i 1911, så ville huset likevel nå etter gateopparbeidinga ha kome for høgt, med di gata nå, etter det som er opplyst, ligg 25-30 cm lågare enn etter høgdene fastlagde i 1911. Nemnde kr. 45 000 skulle vesentleg vera vederlag for tap ved mindre omsetnad i framtida og i anleggstida. Nemnda må då setja eit skade- og ulempevederlag ut frå at huset i 1925 hadde vorte bygt etter høgdene i 1911. Dette ville då ha kome 25-30 cm for høgt. Nemnda vil vurdere dette skade- og ulempevederlaget til kr. 10 000.

Refusjonssummen på kr. 117 900 må då nedsetjast med kr. 35 000. Den må vidare nedsetjast med kr. 400 av dei kr. 900 som Ludvig Solberg fekk etter skjønet. Etter dette vert refusjonssummen kr. 82 500.