RG-1965-30
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1964-08-31 |
| Publisert: | RG-1965-30 |
| Stikkord: | Gjensidig testament |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 31. august 1964 i ankesak nr. 52/1964. |
| Parter: | A m.fl. (overrettssakfører Rolf Ullnæss) mot B's dødsbo av X: C m.fl. (overrettssakfører Jens Dyrbæk). |
| Forfatter: | Lagdommerne Jens Fagereng, Gunder Egge, T. Brun Fretheim |
| Lovhenvisninger: | Arveloven (1854) §60, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Skifteloven (1930) §22 |
Aksel Katralen, født xx.xx.1896, døde 7. mars 1962 og hans hustru, som var født xx.xx.1896, døde 13. oktober 1962. Ektefellene, som ikke hadde livsarvinger, hadde opprettet gjensidig testament, datert 1. september 1947. De var blitt gift i 1945, men skal ha vært forlovet i svært mange år. Etter hustruens død reiste mannens slektsarvinger skiftetvist med påstand om at de var arvinger i boet for en halvpart. Hustruens slektsarvinger påsto hele boet utlagt til seg, og Heggen og Frøland skifterett avsa kjennelse i tvisten 16. november 1963 med slik slutning:
«1. Maren Katralens bo utlegges hennes slektsarvinger.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Det nærmere saksforhold går frem av kjennelsesgrunnene, der også det gjensidige testamentet er gjengitt.
Førstavdøde Aksel Katralens slektsarvinger, som er hans brorbarn Rakel Haave og Henry Katralen og hans søster Marie Halstvedt, har i rett tid innanket skifterettens kjennelse for lagmannsretten. De hevder at ordlyden i testamentet («beholde vårt felles bo uskiftet og med full rådighet») ikke gir grunnlag for å utelukke dem som arvinger. Med støtte i arvelovens §60 har den regel festnet seg for tolkning av gjensidige testamenter, når ektefellene ikke har livsarvinger, at arvelaterens mening normalt vil ha vært at boet etter lengstlevendes død skal deles likt mellom
Side:31
begges slektsarvinger, når ikke annet er sagt, se Knoph: Norsk arverett §25. Motsatt mening kan ligge i uttrykk som at lengstlevende skal beholde boet «som sin eiendom» eller «med full eiendomsrett», men det hevdes at «rådighet» indiserer noe mindre enn eiendomsrett, og at dette uttrykk er det både Knoph og Høyesterett bruker om den beføyelse lengstlevende har i de tilfelle der boet skal deles mellom ektefellenes respektive slektsarvinger. Rådighet betyr disposisjonsrett så lenge vedkommende lever. Foruten til de dommer som er nevnt i skifterettens kjennelse, er det også vist til høyesterettsdom i Rt-1963-1219, der resultatet ble deling tross den bestemte ordlyd i testamentet.
De ankende parter hevder videre at hustruens opptreden etter mannens død også tyder på at det ikke var meningen at førstavdødes arvinger skulle utelukkes, idet hun fylte ut og sendte inn melding om at hun ønsket å sitte i uskiftet bo. Det hevdes også at både mannen og hustruen har kommet med uttalelser som må tydes i samme retning. Intet tyder på at noen av dem mente det var grunn til å stille slektene ulikt. Alt tyder på at de mente det skulle være uten betydning hvem av dem som døde først.
De ankende parter har lagt ned slik påstand:
«1. De ankende parter finnes å være arvinger for en halvpart av den formue Maren Katralen etterlot seg.
2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for skifterett og lagmannsrett.»
Lengstlevende Maren Katralens slektsarvinger, hennes brorbarn Gudrun Aas, Ole Johansen, Asbjørn Johansen og Borghild Johansen og nevøene Asbjørn Andersen og Kristian Andersen, har tatt til gjenmæle. De gjør gjeldende det samme som for skifteretten og mener at skifterettens avgjørelse er riktig og godt begrunnet. De hevder videre at resultatet støttes av et tidligere testament, som Aksel Katralen opprettet i 1940 og hvoretter Maren ville ha arvet hans faste eiendom, hvis de ikke var blitt gift. Eiendommen var praktisk talt alt han hadde. Resultatet støttes også av Aksels uttalelse til en sakfører om at testamentet av 1947 var helt klart. Marens uskiftesøknad kan ikke tillegges vekt. Hun skulle gi gjeldsovertagelseserklæring og har bare brukt feil skjema.
Ankemotpartene har lagt ned påstand om at skifterettens kjennelse stadfestes, og at de ankende parter tilpliktes å utrede sakens omkostninger for skifterett og lagmannsrett.
Under ankeforhandlingen har de ankende parter, ankemotpartene Ole og Borghild Johansen og representanter for de øvrige ankemotparter gitt forklaring. Dessuten er avhørt 2 vitner, hvorav 1 nytt, nemlig lensmann Klas Kruse, som har gitt forklaring om lengstlevendes uskiftemelding. Foruten uskifteskjemaet er som nytt dokument fremlagt gjenpart av Aksel Katralens testament av 19. november 1940.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn skifteretten.
Lagmannsretten finner ikke at ordlyden i testamentet av 1947
Side:32
etter en objektiv tolkning gir uttrykk for at lengstlevende skal arve den som dør først. Uttrykksmåten «beholde vårt felles bo uskiftet» peker vel så meget mot en bestemmelse om at førstavdødes slektsarvinger ikke skal kunne kreve boet skiftet så lenge lengstlevende er i live. Når ordene «og med full rådighet» er tilføyet, kan det forståes slik at lengstlevendes rett til å råde over hele boet skal gå lenger enn etter loven om uskiftet bo, og dette kan da også være formålet med testamentet. Men etter vanlig sprogbruk er det heller ikke med disse ordene sagt at lengstlevende fullt ut skal bli eier av hele boet som førstavdødes enearving. Tvert om er det naturlig å angi et omfang for gjenlevendes «rådighet» nettopp i tilfelle der denne ikke skal bli enearving med full eiendomsrett. Det gjør da også loven om uskiftet bo.
Der Høyesterett i lignende saker har kommet til at bare lengstlevendes arvinger hadde arverett, har det skjedd på grunnlag av en konkret tolkning med vurdering av både ordlyden og de øvrige faktiske omstendigheter. Likevel nevner en i denne sammenhengen at ordlyden i disse tilfellene har vært en annen og etter lagmannsrettens mening mer vidtgående enn i dette testamentet av 1947. Så vidt en kan se, er det i alle slike tilfelle i det minste sagt enten at hele boet skal «tilfalle» lengstlevende eller at denne skal beholde det som sin «eiendom». I det tilfellet som er behandlet i dom i Rt-1948-841, var det sagt at lengstlevende skulle «beholde det hele bo til fri rådighet uten hinder av offentlig eller privat skifte». Lagmannsretten viser til førstvoterendes uttalelse om at han ikke fant denne uttrykksmåten uten videre avgjørende, men la vekt på en tilføyelse om testasjonsrett for lengstlevende.
I likhet med et testament som Aksel Katralen i 1940 opprettet til fordel for sin senere hustru, er også testamentet av 1947 renskrevet på et sakførerkontor. Etter det som foreligger, må en anta at ordlyden er i samsvar med en kladd som Katralen hadde med seg til sakføreren. Det er ikke utenkelig at han har skrevet kladden selv, eventuelt på grunnlag av en formular eller et annet testament, men det er ikke klarlagt hva han kan ha brukt til mønster. Da sakføreren ikke fant testamentet av 1947 helt klart, skal Katralen ha svart at det var klart og ikke kunne misforståes. I følge ankeparten Henry Katralen skal Aksel da han giftet seg i 1945, ha sagt noe om at hans del likevel ville komme hans slekt til gode. Det er også hevdet at hustruen etter mannens død skal ha kommet med forskjellige uttalelser, dels om at hun måtte foreta seg noe for å unngå å skifte med mannens slektsarvinger og om at disse måtte vente, og dels om at hun kunne gjøre med boet hva hun ville. Om det er så at disse uttalelser har falt slik det hevdes, finner lagmannsretten ikke at en kan bygge noe på dem. Det samme gjelder det forhold at Maren Katralen etter mannens død har fylt ut og gjennom sakfører levert inn til lensmannen et skjema for melding til skifteretten om at hun ønsket å sitte i uskiftet bo. Det er ikke opplyst hvor hun hadde fått skjemaet
Side:33
fra, det var foreldet og etter lensmannens forklaring kan hun neppe ha fått det på lensmannskontoret.
For lagmannsretten er det på det rene at Aksel Katralen i 1940 testamenterte sin villaeiendom til sin senere hustru. Testamentet gikk ut på at eiendommen ved hans død skulle «tilfalle» henne «til eie». Etter rettens mening gir heller ikke dette noe holdepunkt for tolkningen av det gjensidige testament av 1947, der uttrykksmåten er en helt annen. Når det gjelder spørsmålet om hvordan det skulle gå med midlene etter lengstlevendes død, er det ikke noe i veien for at Aksel Katralen i 1947, etter at ekteskapet var inngått og gjensidig testament kunne opprettes, kan ha funnet frem til en annen ordning enn den som fulgte av testamentet av 1940.
Etter det som foreligger for lagmannsretten er det også mulig at ingen av ektefellene har overveiet dette spørsmålet nærmere da de opprettet det gjensidige testamentet. Men hvis de har overveiet det, synes det lite naturlig at de har tenkt å utelukke slektsarvingene etter den som måtte komme til å dø først. Ektefellene var like gamle, begge fylte 51 år i 1947, og det er ikke opplyst noe som kan tyde på at ikke begge hadde samme utsikt til å leve lenge. De måtte da regne med at det ville være helt tilfeldig hvem som ville komme til å arve dem, hvis bare lengstlevendes slekt skulle tilgodesees. Særlig vanskelig er det å tro at Aksel Katralen har hatt en slik innstilling i forhold til sine slektsarvinger. Det er opplyst og ikke bestridt at både den faste eiendom og boets øvrige midler i det vesentlige var innbrakt i boet av ham. Eiendommen er en 2-etasjes villa med ca. halvannet mål grunn (skattetakst kr. 41 000) og det er registrert innbo for ca. kr. 6 500, kontanter og bankinnskudd ca. kr. 13 700 og gjeld ca. kr. 10 500. Det er opplyst at en betydelig del av midlene skal skrive seg fra arv fra Aksel Katralens foreldre. Det er ikke grunn til å tro annet enn at ektefellene sto i et godt forhold både til mannens og hustruens slektsarvinger.
I dommen i Rt-1963-1219 har Høyesterett lagt til grunn at ektefellene ikke hadde overveiet spørsmålet om midlenes skjebne i den situasjon som oppsto, mens ordlyden i testamentet nokså tydelig pekte mot full arverett for lengstlevende. I nærværende sak peker ordlyden i testamentet etter lagmannsrettens mening nærmest i motsatt retning, og de øvrige faktiske omstendigheter tyder også nærmest på at dersom ektefellene hadde overveiet spørsmålet, har de ment at midlene etter lengstlevendes død skulle deles mellom begges arvinger etter loven. Lagmannsretten har derfor funnet betydelig støtte i denne høyesterettsdommen for å gi de ankende parter medhold i at de som førstavdødes slektsarvinger er arvinger til en halvpart av boet.
Etter dette vil de ankende parters påstand bli tatt til følge. Men saken har budt på slik tvil at retten finner at det ikke bør ilegges saksomkostninger for skifteretten og heller ikke for lagmannsretten, jfr. skiftelovens §22 og tvistemålslovens §172 og §180 annet ledd i begge.
Side:34
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Rakel Haave, Henry Katralen og Marie Halstvedt er arvinger til en halvpart av den formue som Maren Katralen etterlot seg.
2. Saksomkostninger ilegges ikke.
Av skifterettens kjennelse (kst. sorenskriver Per Kolstad):
Maren Katralen døde 13. oktober 1962. Hun hadde i henhold til gjensidig testament av 1. september 1947 overtatt arv og gjeld i boet etter sin tidligere avdøde ektefelle Aksel Katralen som døde 7. mars 1962. Det var ikke barn i ekteskapet, og de saksøkte utgjør Maren Katralens slektsarvinger. Saksøkerne utgjør førstavdødes slektsarvinger.
Det gjensidige testament er sålydende:
«Gjensidig testament.
Undertegnede ektefeller, Aksel Katralen og hustru Maren Katralen, begge Askim, som ikke har livsarvinger, bestemmer herved som vår siste vilje, at den lengstlevende av oss skal beholde vårt felles bo uskiftet og med full rådighet.
Askim, den 1. september 1947.
Aksel Katralen, Maren Katralen,
testator. testator.
I overvær av undertegnede to vidner, som er tilstede sammen og har kjennskap til at dokumentet inneholder ovennevnte ektefolks siste vilje, har ektefolkene personlig underskrevet testamentet.
Vi har i overvær av ektefolkene og etter deres ønske skrevet våre navn på dokumentet.
At så er forholt, bekreftes av oss.
Askim, den 1. september 1947.
Ragnar Kvale, Finn Kvale,
vitne. vitne.»
- - -
Retten skal bemerke:
Det foreligger i nærværende tvist svært få opplysninger utover selve testamentets ordlyd å holde seg til. Det foreligger visse opplysninger om fru Katralens atferd etter mannens død, og denne er da påberopt av saksøkeren som et tegn på at meningen var at også førstavdødes slekt er arveberettiget i boet. Videre foreligger det nevnte vitneprov fra Helga Katralen. Når det først gjelder sistavdødes atferd etter mannens død, finner retten ikke å kunne legge synderlig vekt herpå. Det har blant rettens papirer ikke vært mulig å finne noen uskiftesøknad fra fru Katralen, og heller ikke noe skriv fra retten til fru Katralen i forbindelse med eventuell uskiftesøknad har det vært mulig å finne. Fru Katralen overtok arv og gjeld i boet etter sin avdøde mann ved gjeldsovertagelseserklæring datert 26. april 1962. Melding om gjeldsovertagelsen er sendt lensmannen i Askim fra skifteretten 19. mai 1962. At fru Katralen etter det opplyste først skal ha søkt om å få sitte i uskifte, skyldes muligens at hun ikke hadde full forståelse av forskjellen, noe som er en vanlig foreteelse.
Førstavdødes slektsarvinger må for at de skal kunne høres i sitt krav om at også førstavdødes slekt skal være å anse som arvinger i boet,
Side:35
gjøre at det har vært både Katralens og fru Katralens hensikt med testamentets ordlyd den gang de skrev det, at deres respektive slektsarvinger i kraft av det gjensidige testamentet skulle arve en halvpart hver. Noe slikt kan ikke finnes godtgjort. Heller ikke finner retten det, ut fra en vurdering av lengstlevendes atferd etter mannens død, godtgjort at dette har vært meningen. De foreliggende opplysninger herom er etter rettens skjønn for løse og usikre.
Etter dette finner retten at avgjørelsen om hvordan det gjensidige testamentet skal forståes, må finnes i testamentets ordlyd. Ut fra en omhyggelig tolkning og vurdering av testamentets ordlyd, finner retten det utvilsomt at slik som testamentet er skrevet, må det forståes slik at bare lengstlevendes slekt er arveberettiget i boet. En bygger da i det vesentlige på at lengstlevende skal beholde det felles bo «med full rådighet». Hvis meningen her hadde vært at boet ved lengstlevendes død skulle deles i to like deler mellom førstavdødes og sistavdødes slektsarvinger, har det formodningen mot seg at et så vesentlig punkt ville bli utelatt i testamentet. Retten finner tvert imot at det faktum at intet er nevnt herom, tyder på at hensikten har vært at lengstlevende skulle ha boet med full rådighet så vel i levende live som ved testament. For øvrig har retten ved sin avgjørelse lagt vekt på at rettspraksis siden 1933 har lagt til grunn en slik vurdering som retten her har gjort. Selv om testamentet må tolkes konkret, har retten ikke funnet grunn til å fravike denne praksis i det foreliggende tilfelle. - - -