Rt-1948-841

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1948-10-01
Publisert:	Rt-1948-841
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 222 B/1948
Parter:	Wilhelm Borgs slektsarvinger (høyesterettsadvokat Fr. H. Winsnes), mot Martine Borgs arvinger (overrettssakfører Åsmund Espeland - til prøve).
Forfatter:	Grette, Berger, Schei, Torstenson, Alten
Lovhenvisninger:	Arveloven (1854) §50, Arveloven (1854), Uskifteloven (1927), LOV-1937-06-25-12

Dommer Grette: Den 25. mai 1943 avsa Follo herredsrett dom i denne sak med slik domsslutning:

«1. Fru Karen Hansen og fru Anna Hafsten anerkjennes som legatarer for de ting som er nevnt i dokumentet av 1. november 1942.

2. Resten av boet tilfaller fru Borgs gjenlevende søsken, snekker Ludvig Larsen, fru Karen Hansen og snekker Lars Larsen.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Dommen ble av Wilhelm Borgs slektsarvinger påanket til Eidsivating lagmannsrett, som den 3. mai 1944 avsa dom med denne domsslutning:

«Martine Borgs arvinger frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

En av dommerne i lagmannsretten stemte for at herredsrettens dom skulle stadfestes.

Wilhelm Borgs slektsarvinger - alle kjente slektsarvinger etter Wilhelm Borg med unntak av brorsønnen Georg Borg - har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. I ankeerklæringen er det gjort gjeldende at lagmannsrettens dom bygger på en feilaktig tolkning av Wilhelm og Martine Borgs gjensidige testament av 20. juni 1911. De ankende parter har nedlagt denne påstand:

«Wilhelm Borgs slektsarvinger: Amalie Larsen, Valborg Knutsen, Magda Hansen, Einar Borg, Anker Borg, Roald Borg, Mary Larsen, Karl Borg, Frank Borg, Aase Nordstrøm, Erik Borg, Harry Andersen, Leif Andersen, Bjørg Andersen, Trygve Borg, Bjarne Vilhelm Borge, Gunnar Borge, Turid Borge, Ingrid Holmstrøm, Birger Vilhelm Borge, Erling Braathen, Magne Braathen, Thore Braathen, Ragnhild Bjørnstad Christiansen og Engelhardt Borge, anerkjennes som arvinger til halvparten av Wilhelm og Martine Borgs fellesbo og tilkjennes saksomkostninger for alle retter hos Martine Borgs slektsarvinger: Lars Larsen, Martine Nilsen, Olaf Hansen, Wilhelm Hansen, Dagny Hansen, Aksel Larsen, Harald Larsen, Martin Larsen, Wilhelm Larsen, Line Larsen, Margrethe Meyenberg, Anna Hafsten og Gunvor Skau, - en for alle og alle for en.»

Som ankemotparter møter for Høyesterett Martine Borgs bror Lars Larsen, hennes avdøde bror Ludvig Larsens livsarvinger og hennes avdøde søster Karen Hansens livsarvinger. Arvingene etter to brødre, Gotfred og Harald Larsen som er avgått ved døden, er

Side:842

ikke parter i saken. Ankemotpartene har prinsipalt påstått lagmannsrettens dom stadfestet, subsidiært har de påstått at de ankende parter bare kjennes arveberettiget til en fjerdepart av boet etter Wilhelm og Martine Borg. Videre har ankemotpartene påstått seg tilkjent saksomkostninger for alle retter.

Om sakens gjenstand og sammenheng viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Jeg gjør oppmerksom på at det ikke forholder seg så, som den dissenterende dommer i lagmannsretten har gått ut fra, at Martine Borg etter Wilhelm Borgs død søkte og fikk tillatelse til å sitte i uskiftet bo.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptagelser ved Oslo byrett og Follo herredsrett, og det er fremlagt et par nye dokumenter.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten. Liksom lagmannsrettens flertall er jeg av den oppfatning at en naturlig tolkning av det gjensidige testament av 20. juni 1911 må lede til å anta at Wilhelm Borgs slektsarvinger ikke er arvinger etter dette testament. Når lagmannsretten her har lagt avgjørende vekt på de opplysninger som foreligger om uttalelser fra Wilhelm og Martine Borg om at mannens slekt ikke skulle arve dem - uttalelser som er falt mange år etter at det gjensidige testament var opprettet - kan jeg ganske visst ikke finne at disse opplysninger har den betydning som lagmannsretten tillegger dem. Jeg mener imidlertid at selve det gjensidige testament, slik som dette foreligger, må forståes på den måte jeg har nevnt. Når testamentet bestemmer at «den lengstlevende av oss skal beholde det hele bo til fri rådighet uten hinder av offentlig eller privat skifte», er denne uttrykksmåte etter min mening visstnok ikke uten videre avgjørende i denne retning. Men når det videre heter at «lengstlevende kan bestemme, hva der skal gjøres med boet etter hans eller hennes død, hvis ikke annen ordning er truffet av oss begge i forening», mener jeg det må ligge nærmest å oppfatte testasjonen på den måte, at lengstlevende er innsatt som enearving etter førstavdøde. Og må det først antas at det er dette testasjonshandlingen innebærer, er det dermed gitt at det ved lengstlevendes død er lengstlevendes slektsarvinger, og bare disse, som trer inn som arvinger, forutsatt at lengstlevende ikke ved testament har bestemt noe annet.

Etter min oppfatning kan spørsmålet da bare være om det er opplyst noe som gir grunnlag for å fastslå som bevist at Wilhelm og Martine Borg, da de i 1911 opprettet det gjensidige testament, i virkeligheten har ment å gi testasjonen et annet innhold enn det som testamentet selv gir uttrykk for. Jeg kan imidlertid ikke se at det overhodet foreligger noen opplysninger som går i denne retning.

Under prosedyren for Høyesterett er det fra begge sider henvist til en rekke høyesterettsdommer som gjelder tolkningen av gjensidige testamenter. Som fremhevet under voteringen i flere av disse saker, se således Rt. for 1933 882, er det klart at den rettspraksis som foreligger, bare kan tillegges en begrenset betydning når det i det enkelte tilfelle er spørsmål om hvordan et gjensidig

Side:843

testament naturlig er å forstå. Med det forbehold jeg her har gitt uttrykk for, mener jeg imidlertid at det resultat jeg er kommet til i denne sak, ligger på linje med flere tidligere avgjørelser av Høyesterett. Jeg viser således til den dom fra 1933 som jeg nettopp har omtalt og som også er nevnt i lagmannsrettens domsgrunner. Se også de øvrige avgjørelser som er nevnt av lagmannsretten (Rt. for 1933 799 og 1934 1058). Jeg viser videre til Rt. for 1933 1278. Når de ankende parter særskilt har påberopt seg en høyesterettsdom i Rt. for 1940 232, skal jeg bemerke at denne dom bygger på et grunnlag av faktiske opplysninger som er helt forskjellig fra det som foreligger i den sak vi her har for oss.

Jeg kommer etter dette til det resultat at lagmannsrettens dom må bli å stadfeste. Det blir da unødvendig for meg å avgjøre om det av Martine Borg er truffet noen disposisjon som kan godkjennes som et gyldig muntlig testament.

Jeg finner at det heller ikke for Høyesterett bør tilkjennes saksomkostninger.

Jeg stemmer for denne dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Berger: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende. Avgjørende for meg er at jeg finner det godtgjort at det var begge ektefellers mening at formuen i henhold til testamentet skulle tilfalle lengstlevendes arvinger. For øvrig slutter jeg meg til førstvoterendes begrunnelse.

Dommer Schei: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Torstenson og Alten: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver G. Wiesener):

Wilhelm Borg (født i Sverige i 1859) kom til Norge ca. 1879. Han giftet seg i 1889 med Martine Borg. De bosatte seg på Kolbotn i 1912-14, hvor de eier gnr. 40, bnr. 177. De har hele tiden senere bodd på Kolbotn. Han var malermester i jernbanens tjeneste. Han døde 19. desember 1940.

Fru Borg er født xx.xx.1866. Hun har lidt av dårlig hjerte og av kreft med flere alvorlige anfall av og til. Hun har vært behandlet av dr. Fredr. Müller på Kolbotn. Siste sykdomsanfall begynte 23. oktober 1942, hun ble liggende til sengs for godt 9. november og 12. november kl. 5,30 døde hun - av kreft.

Fru Borg etterlater seg som slektsarvinger snekker Larsen (lever), fru Karen Hansen (lever), snekker Lars Larsen (lever), Gottfred Larsen (død, etterlater seg hustru og et adoptivbarn), Harald Larsen (død, etterlater seg livsarvinger).

Det er på det uvisse, hvem der er slektsarvinger etter Borg. Man har alene fått opplyst, at han hadde 3 brødre i Oslo (Gustav, Alfred og Karl),

Side:844

som nå er død og har etterlatt seg livsarvinger. Man vet ikke om der er slektsarvinger i Sverige.

Ekteparet har på gyldig måte opprettet følgende gjensidige testament, dat. 20. juni 1911:

«Underskrevne ægtefolk malersvend Wilhelm Borg og hustru Martine, født Larsen, bopæl Schweigaardsgt. 52 III, opretter følgende gjensidlge testamente, da vi ikke har livsarvinger:

Den længstlevende av os skal beholde det hele bo til fri raadighet uten hinder av offentlig eller privat skifte. Længstlevende kan bestemme, hvad der skal gjøres med boet efter hans eller hendes død, hvis ikke anden ordning er truffet av os begge i forening. Kristiania den 20/6 1911. Wilhelm Borg. Martine Borg.

Undertegnede tilkalte vidner ved oprettelsen av dette gjensidige testamente mellem malersvend Wilhelm Borg og hans hustru Martine, født Larsen, kan bevidne at partene med egen hånd underskrev samme efter at ha gjort sig grundig kjendt med indholdet og erklæret at dette stemte med deres sidste vilje. Partene var ved fuld sans og samling. Kristiania, d. 20/6 1911. J. H. Hammer. G. Larsen.»

Dessuten har fru Borg etterlatt seg følgende dokument av 1. november 1942:

«Min søster, Fru aren Hansen, Rosenvoldsgt. no. 7, Sandefjord, min Broder, Ludvik Larsen, Åsvang, Fosser st., Høland, min søster, Fru Karen Hansen, skal ha en overdyne, to lange puter, to små puter, tre overlaken, tre underlaken, tre lange putevar, fire smaa putevar, min Brordatter, Fru Anna Hafsten, Dalsbergstien no. 10 Oslo, skal ha en overdyne, to lange puter, to små puter, tre lange putevar, fire smaa putevar, tre overlaken, tre underlaken. Martine Borg. Kolbotn, den 1ste november 1942.»

Endelig foreligger der følgende av fru Borg ikke underskrevne «testament» av 11. nov. 1942:

«Undertegnede fru Martine Borg, født xx.xx.1866, bolig Engen, Kolbotn, bestemmer herved som min siste vilje at alle mine midler skal deles på følgende måte, når alle omkostninger og utgiftene til min begravelse er dekket og et passende beløp er avsatt til vedlikehold av min manns og mitt gravsted:

«1. Min søster fru Karen Hansen skal arve en overdyne, to lange puter, to små puter, tre overlaken, tre underlaken, tre lange putevar, fire små putevar.

1 a. Min søsterdatter Main Nilsen skal arve mitt gullsmykke.

2. Min brordatter, fru Anna Hafsten, skal arve mitt kåpeskinn, en overdyne, to lange puter, to små puter, tre overlaken, tre underlaken, tre lange putevar, fire små putevar.

2 a. Min brordatter Astrid Larsen skal arve mitt gullur med langt kjede.

3. Resten av det jeg efterlater mig skal deles likt mellem min søster fru Karen Hansen, min bror Ludvig Larsen og min bror Lars Larsen. Såfremt noen av dem skulde dø før mig, trer hans (hennes) livsarvinger i hans (hennes) sted.

Jeg innsetter herved sakfører Åsmund Espeland, Øvre Slottsgate 8, Oslo, som testamentsfullbyrder. Kolbotn, den 11. november 1942.

Side:845

Undertegnede har i dag som vidner vært tilstede sammen ved opprettelsen av foranstående testament. Vi har kjennskap til at foranstående testament, som fru Martine Borg personlig underskrev i vårt nærvær, inneholder hennes siste vilje.

Vi skriver våre navn på foranstående testament i overvær av fru Martine Borg og efter hennes ønske. Kolbotn, den 11. november 1942.

Undertegnede menighetssøster Elise Petersen og lege Fredrik Müller kan bevidne at vi var tilstede sammen hos fru Martine Borg ved hennes sykeleie om morgenen den 11. november 1942 da hun ønsket å oprette testament av det innhold som fremgår av foranstående dokument.

Vi tilkalte straks sakfører Åsmund Espeland. Fru Borg døde imidlertid den 12. november 1942 kl. 5,30 uten å ha fått underskrevet testamentet.

Kolbotn, den 15. nov. 1942.

Fredrik Müller. Søster Elise Pettersen.»- - -

Retten skal bemerke at saken må avgjøres på grunnlag av hva fru Borg kan antas å ha uttalt som sin viljeserklæring om morgenen 11. november 1942 i overvær av dr. Müller og søster Elise. Retten må herunder bygge på hva disse to vitner har forklart under hovedforhandlingen.

Dr. Müller har forklart at fru Borg - en gang før og flere ganger etter Borgs død - har sagt til ham, at det var hennes og Borgs mening at hennes familie skulle arve det hele bo ved lengstlevendes død og at hun måtte se å få opprettet testament herom. Med hensyn til det som foregikk om morgenen den 11. november har dr. Müller forklart, at han da var til stede sammen med søster Elise. Fru Borg var da på det rene med, at situasjonen var alvorlig, og hun ba dem om å få ordnet med testamentet, uten uttrykkelig å uttale hva dette skulle inneholde. Men dr. Müller var - etter fru Borgs tidligere uttalelser til ham - ikke i tvil om, at hun mente, at det skulle inneholde at hennes familie skulle arve hele boet. Søster Elise viste ham da også dokumentet av 1. november 1942. Dr. Müller ringte til lensmannen og ba ham komme opp for å ordne med testamentet, men han var opptatt. Dr. Müller foreslo så for fru Borg å tilkalle Espeland, og det var hun villig til. Fru Borg hadde da sterke smerter, så hun fikk en del morfin og sovnet før Espeland kom. Da Espeland kom, fortalte dr. Müller ham hva fru Borg hadde sagt til ham flere ganger før, nemlig at hennes familie skulle arve henne. Dessuten ble Espeland gjort bekjent med dokumentet av 1. november 1942. Espeland sa så at han skulle skrive ned et forslag som skulle være ferdig til fru Borg våknet. Fru Borg rakk imidlertid ikke å få undertegnet forslaget før hun døde.

Søster Elise har forklart at hun som sykepleierske kom til fru Borg 9. november. Natten mellom 9. og 10. november ble fru Borg stadig dårligere. Hun ba da Elise hente noen notater som lå i et låst skrin i kommodeskuffen. Elise fant dokumentet av 1. november frem og leste det høyt for henne. Fru Borg sa at det var riktig. Elise sa at det ikke sto seg for retten, det måtte skrives på stemplet papir. Fru Borg sa: «Å, sier De det?» Elise la så dokumentet tilbake i skrinet. - Natten mellom 10. og 11. november var fru Borg i sjelekamp, fordi hun ikke

Side:846

hadde opprettet testament. Hun sa til Elise, at hennes 3 gjenlevende søsken skulle ha alt det hun eiet. Om morgenen 11. november sa hun til Elise og dr. Müller: «Å, testamentet som jeg ikke har fått opprettet. Jeg må få gjort det, send bud etter lensmannen.» Så ble der da sendt bud etter Espeland istedenfor lensmannen. Hun gjentok så overfor Elise - dr. Müller var ikke til stede da at der skulle testamenteres til fordel for de tre gjenlevende søsken, der er bare tre. Hun sa at det var godt, da hun hørte at Espeland skulle komme og falt i en rolig søvn. Elise fikk inntrykk av at fru Borg trodde hun da hadde fått testamentet fra seg. Så kom da sakfører Espeland og fikk skrevet testamentsforslaget. Hun våknet ved 1/2 10-tiden om aftenen, og da leste Elise forslaget opp for henne. Etterpå sa hun: «Å tusen takk, søster, for at det er gjort.» Elise sa at hun måtte underskrive det. Så sa hun: «Det er bra nok, når jeg har sagt det og Espeland og dr. Müller og du har vært med på det.» Så snudde hun seg bestemt, var rolig og sovnet inn. Hun var da ganske klar.

Retten finner at betingelsene for å opprette muntlig testament under det siste sykdomsforfall var til stede. Fru Borg hadde utvilsomt til hensikt å opprette skriftlig testament, men ble hindret heri av sykdommen og de morfininnsprøytninger dr. Müller fant det nødvendig å gi henne.

Det neste spørsmål er om hun på sykeleiet i to vitners overvær avga en viljeserklæring om arvefølgen og hva denne gikk ut på. I så henseende finner retten det bevist at hun om morgenen 11. november sa til søster Elise og dr. Müller, at hun måtte få ordnet med testamentet og at lensmannen - i hans forfall sakfører Espeland måtte tilkalles. Etter det hun tidligere hadde meddelt dr. Müller og søster Elise om hvem der skulle arve henne sammenholdt med dokumentet av 1. november 1942, hvis ekthet ikke er bestridt, finner retten det lite tvilsomt, at hun hadde til hensikt å opprette testament i overensstemmelse med dette dokument. Dette gikk også de to vitner ut fra.

Retten kommer altså til det resultat at fru Borgs søsken, fru Karen Hansen, Ludvig og Lars Larsen skal arve henne, dog således at fru Karen Hansen og fru Anna Hafsten skal få de ting som er nevnt i dokumentet av 1. november 1942. At fru Borg utover dette har tillagt Main Nilsen et gullsmykke, Astrid Larsen et gullur med kjede og fru Hafsten et kåpeskinn - således som anført i advokat Espelands testamentsforslag - finnes ikke bevist. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Stenersen, Knudsen og Borch):

Lagmannsretten finner det i og for seg tvilsomt, om arvelovens vilkår for å opprette et muntlig testament forelå ved 10-11-tiden om formiddagen den 11. november 1942, da testamenthandlingen angivelig skal ha funnet sted. Fru Borg var nemlig på dette tidspunkt våken og klar, og det er ikke godtgjort, at hun da ikke var i stand til å undertegne et testament.

Under enhver omstendighet svikter imidlertid grunnlaget for ankemotpartenes påstand, fordi de ikke har kunnet føre bevis for, at noen muntlig testamentopprettelse har funnet sted. De opplysninger, man har

Side:847

å bygge på, går nemlig ut på, at det ikke var annet enn forberedelse til en skriftlig testamentopprettelse, som ble truffet om formiddagen den 11. november. Hverken fru Borg eller de to som var til stede hos henne, doktor Müller og søster Elise, mente åpenbart å delta i noen testamenthandling på dette tidspunkt. Etter fru Borgs ønske ble det gjort forsøk på å få tilkalt lensmannen i Oppegård, for at han skulle få satt opp et skriftlig testament, og da han ikke kunne komme, ble advokat Espeland budsendt i stedet. Hele testamentopprettelsen ble således utsatt til advokatens ankomst. Da han kom til stede, hadde imidlertid fru Borg sovnet, og noen testamenthandling ble overhodet ikke foretatt før hun døde.

Det blir derfor forståelsen av Wilhelm og Martine Borgs gjensidige testament av 20. juni 1911, som blir avgjørende for sakens utfall.

Fra ankemotpartens side er fremholdt, at det var begge ektefellers mening, at Martine Borgs slekt skulle få hele fellesboet til deling, når de begge var døde og at Wilhelm Borgs slekt skulle utelukkes som arvinger. Lagmannsretten må gi ankemotpartene medhold i dette. De opplysninger, som for så vidt foreligger, går nemlig samstemmig ut på, at ikke bare Martine, men også Wilhelm Borg ved forskjellige anledninger utvetydig har gitt uttrykk for, at dette var arvelaternes vilje. Således har doktor Müller, som kjente arvelaterne godt og hadde deres fortrolighet, opplyst, at fru Borg i mannens påhør sa til vitnet, at de var blitt enige om, at etter hennes død skulle hennes slektninger ha det som var i fellesboet, og ved en annen anledning sa hun i mannens nærvær, at hun hadde lovet ham å leve lengst, fordi hennes arvinger skulle ha alt. Søster Elise, som også kjente Borgs og sto dem nær, har bl.a. forklart at Borg et par år før han døde engang da hans hustru var meget dårlig, sa til vitnet at det var bedre at hans kone kunne få leve og ha det godt, og så kunne hennes slekt få det som var etter dem, for hun hadde noen å leve for, og han føyet til: «For ingen av mine har brydd seg noe om meg noen gang. Det eneste er han Georg og han skal ha gulluret etter meg.» Det bemerkes i denne forbindelse, at Georg, som er Wilhelm Borgs brorsønn og den av hans slektninger som har stått ham nærmest, ved skriftlig erklæring av 9. januar 1943 har godkjent, at fru Borgs slektsarvinger får hele boet.

Sett på bakgrunn av disse opplysninger må etter lagmannsrettens mening det gjensidige testament være slik å forstå, at fru Borg etter mannens død fikk full eiendomsrett til alle fellesboets eiendeler med uinnskrenket rett til å rå over dem både ved livsrettshandel og ved testament. Testamentets uttrykksmåte: at lengstlevende ektefelle skal «beholde det hele bo til fri rådighet» utelukker ikke en slik forståelse. Og hensett til ektefellenes før nevnte tilkjennegivende om, hvordan de ville at det skulle forholdes med fellesboet, må man gå ut fra at det ikke har vært deres tanke og mening, at fru Borg skulle eie boet sammen med Wilhelm Borgs slekt etter hans død. En slik ordning ville harmonere dårlig med ektefellenes uttalelse om at denne slekt overhodet ikke skulle arve noen av dem. Man henviser i denne forbindelse til professor Augdahls avhandling i Rt-1933-673 og til høyesterettsdommer i Rt-1933-799 og 882 og 1934 1058.

Hadde Wilhelm Borg levet lengst, ville en testamentarisk disposisjon fra hans side måttet til for å realisere ektefellenes ønske om, at hustruens

Side:848

slekt skulle ha alt. Når nå Martine Borg ble den lengstlevende av de to, var en slik testamentforføyning ikke nødvendig. Når hun allikevel forsøkte å få opprettet testament før hun døde kan det ha skyldtes enten hennes egen eller hennes omgivelsers oppfatning av at dette måtte til. Men øyemedet kan også ha vært å treffe nærmere bestemmelser om hvodan fordelingen mellom hennes slektninger skulle finne sted.

Det resultat man således er kommet til vil føre til at Martine Borgs slektsarvinger må bli å frifinne for påstanden fra Wilhelm Borgs arvinger om å kjennes andelsberettiget til fellesboets midler. Det står da til Martine Borgs slektninger å avgjøre om de vil sette seg ut over hennes skriftlige opptegnelse av 1. november 1942 om hvordan hun ville at fordelingen mellom hennes slektninger skulle foregå.

Da saken har gitt anledning til atskillig tvil finner man å burde oppheve omkostningene for begge retter.

Lagdommer Stenersen - rettens formann - er blitt stående ved herredsrettens resultat og skal - under henvisning for øvrig til herredsrettens begrunnelse - bemerke:

Ved doktor Müllers og søster Elise Pettersens vitneprov finner jeg det fullt bevist, at Martine Borgs mening med dokumentet av 1. november 1942 har vært å uttrykke, at hennes søster Karen Hansen, hennes bror Ludvig Larsen og hennes bror Lars Larsen, hvis navn Martine Borg i dokumentet har oppført i hver sin linje under hverandre uten noen tekst, skal være arvinger til etterlatenskapene, hvoretter hun så har oppført fru Karen Hansen m. fl. med tilføyelse ved hver enkelts navn av de enkelte gjenstander de er innsatt for. Videre finner jeg ved deres forklaringer bevist, at fru Martine Borg overfor begge sammen om morgenen 11. november 1942 vedkjente seg, at dette var meningen med denne hennes siste viljeserklæring. De skulle da ha bevitnet dette ved vitnepåtegning herom på dokumentet av 1. november 1942, hvorved dette ville være blitt et gyldig skriftlig testament. Som følge av at doktor Müller har ment at uttrykkene i dokumentet av 1. november 1942 var for utydelige, og fordi søster Elise har trodd, at dokumentet ikke kunne bli gyldig, da det ikke var skrevet på stemplet papir, har de ikke kommet til å gi sin vitnepåtegning på dette dokument, men på dokumentet av 11. november 1942, som gjengir meningen av dokumentet i full form. Men jeg mener, at vitnepåtegningen av 11. november sammenholdt med deres nevnte forklaringer kan være tilstrekkelig som vitnepåtegning for dokumentet av 1. november 1942 og at dette derfor må gjelde som gyldig, jfr. arvelovens §50, fjerde ledd, og første ledd. Det er på det rene at avdøde var ved full sans og samling den 11. november 1942, da hun vedkjente seg sin siste viljeserklæring i deres overvær.

Jeg finner i henhold hertil at etterlatenskapene må deles i henhold til dokumentet av 1. november 1942, idet det ved ektefellene Borgs gjensidige testament av 20. juni 1911 var overlatt Martine Borg å bestemme, hva der etter hennes død skulle gjøres med boet.

Dette skulle hun ifølge testamentet «beholde.... til fri rådighet uten hinder av offentlig eller privat skifte....», hvilket etter rettspraksis ikke indiserer arvingsinnsettelse for lengstlevende ektefelles vedkommende. Skulle det kunne antas, måtte det ha foreligget bevis for, at så hadde vært meningen. Men det er ikke her tilfellet. Tvert imot:

Side:849

Martine Borg har overtatt boet ikke som arving, men til uskifte - det er endog på det rene, at hun har søkt og fått uskiftetillatelse i henhold til lov 4. juli 1927, slik den lyder etter lov 25. juni 1937 nr. 15. Og både av doktor Müllers og søster Elises vitneprov fremgår det så aldeles tydelig, hvor det har ligget Martine Borg på hjertet å oppfylle det gjensidige testaments bestemmelse om å treffe disposisjon angående, hvorledes det skulle forholdes etter hennes død med etterlatenskapene. Hun har åpenbart vært klar over, at hvis hun ikke gjorde det, ville arven også gå til mannens arvinger, hvilket hun har visst, at mannen ikke hadde lyst til. Søster Elise særlig har ganske levende beskrevet, hvor bedrøvet Martine Borg var over, at testamentet angivelig (med blyant) ikke var i orden og hvorledes hun strevet for å holde seg våken til advokat Espeland skulle komme, så det siste dokument kunne bli underskrevet.

Jeg er derfor ikke i stand til å følge flertallets mening. - - -