RG-1967-430
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1966-11-23 |
| Publisert: | RG-1967-430 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 23. november 1966 i ankesak nr. 53/1966A |
| Parter: | Olav Angelsen (advokat L. O. Samland) mot Norges Brannkasse v/styrets formann (advokat Arne M. Falck). |
| Forfatter: | Lagdommerne Carl Tank, Jorunn Skeie, sorenskriver Ulrik Borch |
| Lovhenvisninger: | Syketrygdloven (1956) §130, Uføretrygdloven (1960) §35, Bilansvarslova (1961) §11, §9, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §19, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Yrkesskadetrygdloven (1958) |
I sak mellom Olav Angelsen og Norges Brannkasse avsa Lofoten herredsrett - dommerfullmektigen - den 18. mars 1966 dom med slik domsslutning:
«1. Norges Brannkasse v/ formannen i styret frifinnes.
2. Hver part bærer sine saksomkostninger.»
Om saksforholdet henvises til herredsrettens domsgrunner.
Olav Angelsen har i rett tid påanket dommen og har nedlagt slik påstand:
«Norges Brannkasse dømmes til å betale til Olav Angelsen kr. 3 311,00 med 4 % årlig rente fra 10/4 1965 til betaling skjer, samt saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»
Norges Brannkasse har tatt til gjenmæle mot anken og har nedlagt slik påstand:
«Herredsrettens dom stadfestes. Norges Brannkasse tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»
Olav Angelsen har i det vesentlige gjort gjeldende:
Under erstatningssaken mellom Olav Angelsen og Thule Gjensidig Biltrygdelag som blev pådømt av Lofoten herredsrett den 10. april 1966, gikk såvel partene som retten ut fra at Rikstrygdeverkets refusjonskrav i henhold til uføretrygdloven av 22. januar 1960 §35 utgjorde kr. 85 032,00. Man bygget for så vidt på et brev av 9. september 1964 fra Rikstrygdeverket til Thules prosessfullmektig, høyesterettsadvokat Roald Angell, hvor dette var opplyst. Herredsretten fastsatte den samlede erstatning som Angelsen hadde krav på i henhold til bilansvarslovens §9 jfr. §11 til kr. 200 000,00. Når man fra dette beløp trekker Rikstrygdeverkets refusjonskrav med kr. 85 032,00, Vågan trygdekasses krav etter syketrygdlovens §130 med kr. 6 329,00 og et forskudd
Side:431
Angelsen hadde fått med kr. 4000,00, blir det tilbake kr. 104 639,00. For det siste beløp fikk Angelsen fullbyrdelsesdom overfor Thule med 4 % årlig rente fra ulykkesdagen 22/9 1961 samt kr. 2 000,00 i saksomkostninger. Dette er bakgrunnen for det forlik som partene inngikk den 18. juni 1966, kort før ankefristens utløp. Man blev da enige om at Norges Brannkasse, som hadde overtatt Thule Gjensidig Biltrygdelag, skulle la være å påanke herredsrettens dom mot at Angelsen reduserte den del av kravet han hadde fått fullbyrdelsesdom for, med kr. 4 639,00 til kr. 100 000,00 og frafalt renter og saksomkostninger. Noe annet gikk forliket ikke ut på. Rikstrygdeverkets refusjonskrav hadde ikke vært gjenstand for forhandlingene og var ikke omfattet av forliket mellom Angelsen og Norges Brannkasse. Angelsen og hans prosessfullmektig fikk ikke vite at Brannkassen, før den fremsatte det tilbud som dannet grunnlaget for forliket, hadde tatt opp med Rikstrygdeverket spørsmålet om å få redusert refusjonskravet. Først et par dager efterat forliket var inngått, fikk advokat Samland tilsendt en gjenpart av Rikstrygdeverkets brev til Norges Brannkasse av 17. juni 1965. Han blev derigjennom kjent med sistnevntes initiativ, og at det hadde resultert i en nedsettelse av refusjonskravet med kr. 8311,00. Advokat Samland reagerte spontant, og underrettet allerede i brev av 20. juni 1965 Norges Brannkasse om at han anså det som en selvfølge at reduksjonen måtte komme Angelsen til gode, slik at han fikk utbetalt differansen i tillegg til de kr. 100 000,00 han skulle ha ifølge forliket.
Angelsen mener at hans krav er direkte hjemlet i loven om uføretrygd av 22. januar 1960 §35. Lovens system er det at den omstendighet at det innvilges en uføretrygd, ikke skal innskrenke skadelidtes krav overfor skadevolderen. Erstatningen skal, når det gjøres refusjonskrav gjeldende, utmåles uten at det tas hensyn til uføretrygden, på samme måte som når det gjelder yrkesskadetrygd, jfr. Hålogaland lagmannsretts dom av 25. mars 1965 ( RG-1965-532). Men efter bestemmelsen i lovens §35 går skadelidtes krav over på Rikstrygdeverket sålangt skaden medfører utgift for dette. Av dette følger at Angelsen har krav på å få utbetalt den del av den samlede erstatning som Rikstrygdeverket ikke krever refundert i henhold til uføretrygdlovens §35. Norges Brannkasse kan ikke overfor Angelsen operere med et refusjonskrav på kr. 85 032,00 når Rikstrygdeverket i sitt brev av 17. juni 1965 med endelig virkning har satt det til kr. 76 721,00, og dette beløp er lagt til grunn ved det oppgjør som har funnet sted. Man må være oppmerksom på at det er skadelidtes krav Rikstrygdeverket gjør gjeldende. Gjennom dette har han selv finansiert den uføretrygd han ellers uten videre ville hatt krav på i henhold til loven. Når Brannkassen har utbetalt refusjonskravene direkte til Rikstrygdeverket og trygdekassen, er dette på Angelsens vegne. Resultatet av disse betraktninger er at en nedsettelse av refusjonskravet uten videre må komme Angelsen til gode.
Det må være uten betydning at det er Norges Brannkasse som har tatt initiativet til reduksjonen, og at Angelsen på det
Side:432
tidspunkt forliket blev inngått ikke regnet med noen muligheter i så henseende.
Subsidiært gjør Angelsen gjeldende at forliket er inngått under bristende forutsetninger. Verken han eller hans advokat fikk noen meddelelse om de pågående forhandlinger mellom Norges Brannkasse og Rikstrygdeverket og kunne heller ikke på grunnlag av den mottatte gjenpart av brevet av 24. mai 1965 gjette seg til at det var noen muligheter for reduksjon av refusjonskravet. Hvis Angelsen hadde fått vite at Rikstrygdeverket hadde gått med på å sette refusjonskravet ned med kr. 8 311,00, ville han neppe ha gått med på forliket i den form det fikk. Resultatet ville da enten ha blitt, at man blev enige om et oppgjør som var noe gunstigere for Angelsen eller at dommen av 10. april 1965 var blitt innbragt for lagmannsretten.
Hvis lagmannsretten i denne sak skulle komme til at forliket må være uforbindende for Angelsen på grunn av bristende forutsetninger, må den rettslige konsekvens være at Lofoten herredsretts dom av 10. april 1965 blir stående og at Angelsen kunne kreve oppgjør på grunnlag av den. Selv om det ville føre til økonomisk gunstigere resultat for ham, vil han allikevel innskrenke seg til å kreve betaling av det foran omhandlede beløp kr. 8 311,00.
Norges Brannkasse mener at herredsrettens dom er riktig og har i det vesentlige henholdt seg til sine anførsler for herredsretten og dennes premisser.
Brannkassens hovedsynspunkt er at det er inngått et bindende forlik mellom partene. Det man blev enige om, var at Norges Brannkasse skulle betale til Angelsen personlig kr. 100 000,00 i tillegg til det beløp han tidligere hadde fått i forskudd, og intet mer. Det var nettoerstatningen som blev avgjort ved forliket. Konsekvensen må da bli at den reduksjon av refusjonskravet som Brannkassen klarte å få i stand, må komme den til gode. Det kan ikke bli tale om å tilsidesette forliket på grunnlag av bristende forutsetninger. Det som er relevant i denne forbindelse er at Angelsen har fått det han ventet å få og mere til. Forliket kan heller ikke settes ut av betraktning med den begrunnelse at Angelsen muligens kunne ha fått mere ut av saken, dersom han hadde visst at det var muligheter for å få redusert Rikstrygdeverkets refusjonskrav. At han og hans prosessfullmektig ikke forsto dette, må gå ut over Angelsen. Han måtte selv på forhånd ha vurdert refusjonskravets innflytelse på hans stilling. Hvis Norges Brannkasse hadde gjort opp med Rikstrygdeverket med en betaling på kr. 85 032,00 på grunnlag av brevet til høyesterettsadvokat Angell av 9. september 1964, ville Angelsen ikke hatt noe mere å kreve. Det ville da være et merkelig resultat om Brannkassens initiativ skulle føre til at han nå får ytterligere kr. 8311,00.
Det er intet å bebreide Brannkassen i forbindelse med inngåelsen av forliket. Man mente at herredsretten hadde satt erstatningen for høyt. Dette gjaldt såvel den samlede erstatning som refusjonskravet og det beløp Angelsen var tilkjent personlig.
Side:433
Dertil kom at man ikke var enig i herredsrettens renteberegning. Det skulle ha vært foretatt en oppdeling av erstatningen, og når det gjelder den del som refererer seg til tap i fremtidig erverv, skulle renter bare ha vært regnet fra domsavsigelsen. Man gjorde Angelsen oppmerksom på at man av disse grunner var interessert i en anke. Norges Brannkasse foretok i forbindelse med inngåelsen av forliket en rent forretningsmessig og taktisk vurdering av saken på bakgrunn av at taket for selskapets ansvar lå på kr. 200 000,00. I den forbindelse måtte det være fullt berettiget av Brannkassen å ta hensyn til muligheten for en reduksjon i Rikstrygdeverkets refusjonskrav, og man pliktet ikke å holde Angelsen eller hans prosessfullmektig underrettet om dette.
Norges Brannkasse gjør videre gjeldende at fra det øyeblikk trygd er innvilget, er det Rikstrygdeverket som er kreditor overfor skadevolderens forsikringsselskap for så vidt angår refusjonskravet. Efter vanlige obligasjonsrettslige synspunkter må Brannkassen da være berettiget til å foreta oppgjør av dette på den måte den finner gunstigst for seg.
Angelsens anførsel om at det er ham selv som gjennom erstatningen har finansiert sin trygd, kan ikke føre frem. I realiteten er de ytelser han har fått, større enn det han selv har bidratt med.
Norges Brannkasse har ikke villet opprettholde som et selvstendig grunnlag for sin frifinnelse anførslen om at Angelsen har fått minst full erstatning ved de oppgjør som er foretatt, og at han av den grunn ikke kan gjøre ytterligere krav gjeldende. Men synspunktet må komme inn når det gjelder tolkningen av forliket og de forutsetninger partene har bygget på. Erfaringsmessig vil forsikringsselskapene måtte betale en høyere samlet erstatning i de tilfelle hvor Rikstrygdeverket kommer inn i bildet, og dette tellet med ved den vurdering Brannkassen foretok da forliket blev inngått.
Ankeforhandlingen blev holdt i Svolvær den 22. november 1966. Olav Angelsen avgav partsforklaring og det ble foretatt dokumentasjon som rettsboken viser. Det er for lagmannsretten fremlagt noen nye dokumenter, hvorav man særlig vil nevne gjenpart av brev fra Rikstrygdeverket til høyesterettsadvokat Roald Angell av 9. september 1964 og gjenpart av brev fra Norges Brannkasse til Rikstrygdeverket av 12. mai 1965.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.
Loven av 22. januar 1960 om uføretrygd §35 må være slik å forstå at erstatningen til skadelidte skal utmåles efter de vanlige regler uten at det tas hensyn til den uføretrygd han vil bli tilstått av Rikstrygdeverket. Man viser i den forbindelse til Hålogaland lagmannsretts dom av 25. mars 1965 ( RG-1965-532 flg.), hvor det er nærmere redegjort for prinsippet ved erstatningsutmålingen i et tilfelle, hvor skadelidte var tilstått yrkesskadetrygd efter loven av 12/12 1958. Skadevolderens ansvar blev her fastsatt som om yrkesskadetrygden ikke eksisterte, og det blev gitt fastsettelsesdom for dette. Fra det beløp man således
Side:434
kom frem til, blev trukket Rikstrygdeverkets refusjonskrav, hvorefter skadelidte fikk fullbyrdelsesdom for det resterende beløp. Det samme system sees å være fulgt i en høyesterettsdom av 3. september 1965 ( Rt-1965-798), hvor det derimot i motsetning til hvad som her er tilfelle, ikke blir spørsmål om noen refusjon til Rikstrygdeverket, skal det efter ikrafttredelseslovens §19 tas hensyn til skadelidtes uføretrygd ved fastsettelsen av erstatningen for tap i fremtidig erverv (jfr. høyesterettsdom i Rt-1964-849). Den foran nevnte dom i RG-1965-532 gjaldt som nevnt et tilfelle hvor det blev tilstått yrkesskadetrygd. At det her gjelder uføretrygd, bringer efter lagmannsrettens syn ikke saken i noen annen stilling, noe som partene for øvrig heller ikke har hevdet.
Lagmannsretten forstår Lofoten herredsretts dom av 10. april 1965 i erstatningssaken mellom Angelsen og Thule derhen at det har vært rettens mening å utmåle erstatningen efter det system man foran har redegjort for. Domsslutningens punkt 1 er ikke riktig utformet, idet den skulle ha gått ut på at Thules erstatningsansvar for den skade som Olav Angelsen blev påført ved ulykken den 22/9 1961 blev fastsatt til kr. 200 000,00. Det fremgår imidlertid av premissene at det var dette som var meningen. Fra ansvarsbeløpet blev så trukket Rikstrygdeverkets og Vågan trygdekasses refusjonskrav samt det forskudd Angelsen hadde fått. For restbeløpet blev det derefter i domsslutningens punkt 2 gitt fullbyrdelsesdom. Dersom Rikstrygdeverket efter at det foreligger en rettskraftig dom om erstatningsansvarets størrelse og skadelidtes del av dette, reduserer sitt refusjonskrav, kan ikke skadevolderen eller hans forsikringsselskap nyttiggjøre seg denne reduksjon. Det fremgår av loven av 22. januar 1960 om uføretrygd §35 at det er den skadelidtes krav Rikstrygdeverket trer inn i og kan gjøre gjeldende i den utstrekning bestemmelsens 2. ledd ikke er til hinder for dette. Skadevolderens erstatningsansvar overfor skadelidte fastsettes uten hensyn til refusjonskravets størrelse, og det må da følge direkte av loven at det må komme skadelidte til gode dersom Rikstrygdeverket senere reduserer sitt refusjonskrav. Dette må gjelde hva enten det er skadelidte selv eller skadevolderen eller hans forsikringsselskap som tar initiativet til reduksjonen.
Spørsmålet blir efter dette om saken kommer i noen annen stilling fordi det her er inngått et forlik efter at herredsrettens dom forelå, men før ankefristen utløp. Når det gjelder dette forlik, legger lagmannsretten til grunn at det kom istand etter initiativ av Norges Brannkasse. Den 17. juni 1965 fikk advokat Samland en telefonoppringning fra advokat Falch som på selskapets vegne fremsatte et tilbud om å betale Angelsen kr. 100 000.- i tillegg til det forskudd på kr. 4 000,00 som han tidligere hadde fått. Han skulle med andre ord gå med på en reduksjon av sitt krav på kr. 4 639,00 i forhold til det beløp herredsretten hadde tilkjent ham. Dessuten måtte han frafalle renter og omkostninger. Til gjengjeld skulle Norges Brannkasse la være å påanke
Side:435
herredsrettens dom. Efter at Angelsen hadde drøftet saken med sin kone og sin prosessfullmektig, ga han dagen efter den sistnevnte fullmakt til å akseptere tilbudet dersom det ikke var mulig å få selskapet til å strekke seg lenger. Advokat Samland ringte straks til advokat Falch og samtalen endte med at partene blev enige om å forlike saken på grunnlag av Brannkassens tilbud av foregående dag. Avtalen blev derefter bekreftet ved en telegramutveksling samme dag den 18. juni 1965. Lagmannsretten legger til grunn at advokat Samland under de to telefonsamtaler med advokat Falch ikke fikk vite at Norges Brannkasse hadde tatt opp med Rikstrygdeverket spørsmålet om en reduksjon av refusjonskravet. Således fikk advokat Samland ingen underretning om at advokat Falch i denne anledning hadde hatt en konferanse i Rikstrygdeverket den 15. juni og heller ikke fikk han rede på det faktum at Rikstrygdeverket i brev av 17. juni hadde gått med på en nedsettelse av sitt krav. Selv om det er så at advokat Falch ennå ikke hadde fått dette brev da han hadde sin telefonsamtale med advokat Samland den 18. juni, må det imidlertid antas at det forelå i Norges Brannkasse før telegramutvekslingen var avsluttet samme dag. Lagmannsretten finner videre at advokat Samland heller ikke på annen måte hadde noe grunnlag for å anta at det forelå en mulighet for en reduksjon av refusjonskravet. Rikstrygdeverkets brev til Norges Brannkasse av 24. mai 1965, som han hadde fått gjenpart av, gav intet grunnlag for en slik antagelse, og brevet av 12. mai 1965 fra selskapet til Rikstrygdeverket har han i det hele tatt ikke sett før det blev fremlagt under ankeforhandlingen.
Det må efter dette anses helt på det rene at mulighetene for en reduksjon av Rikstrygdeverkets refusjonskrav, og den innflytelse en slik i tilfelle ville få for partenes stilling, over hodet ikke blev diskutert i forbindelse med avslutningen av forliket. Under disse omstendigheter må dette efter lagmannsrettens syn ses på bakgrunn av den foreliggende herredsrettsdom. Det som blev avtalt, var kort og godt at Angelsen skulle redusere sitt erstatningskrav med kr. 4 639,00 samt frafalle renter og omkostninger. Forliket kan efter dette ikke medføre at Angelsen kommer i en dårligere stilling i forhold til Rikstrygdeverkets refusjonskrav enn han ville ha stått i dersom det var blitt redusert efter at det forelå en rettskraftig dom. Hvis det var Norges Brannkasses mening at dets samlede ansvar overfor skadelidte i henhold til domsslutningens punkt 1 skulle reduseres med mere enn det foran nevnte beløp på kr. 4639,00, måtte dette ha vært presisert. Tilbudet måtte derfor forstås som om reduksjonen skulle gjelde både bruttoerstatningen i domsslutningens punkt 1 og nettoerstatningen i punkt 2. Noe mer har ikke Angelsen gått med på, når man bortser fra at han frafalt renter og omkostninger. Det var Norges Brannkasse som hadde tatt opp spørsmålet om en reduksjon av Rikstrygdeverkets refusjonskrav uten å underrette Angelsen, og det var under de foreliggende omstendigheter selskapet som var den nærmeste til å presisere sin forutsetning, som ikke var synbar for Angelsen da han aksepterte tilbudet. Lagmannsretten er således
Side:436
kommet til at forliket ikke har bragt saken i noen annen stilling enn den ville ha stått i, dersom Rikstrygdeverkets reduksjon hadde skjedd efterat det forelå en rettskraftig dom. Det følger da av uføretrygdlovens §35 at Angelsen har krav på reduksjonsbeløpet, og det kan ikke hjelpe Norges Brannkasse, at han derved får utbetalt et større beløp enn han hadde ventet, da han aksepterte forlikstilbudet. Det er ikke her plass for å anvende rimelighetsbetraktninger, men skal man først komme inn på slike, bør det også nevnes at selskapet, selv om det ikke får noen glede av reduksjonen av refusjonskravet, dog har oppnådd et atskillig gunstigere resultat enn det ville ha gjort dersom oppgjør skulle ha funnet sted på grunnlag av herredsrettens dom av 10. april 1965.
De obligasjonsrettslige synspunkter som Norges Brannkasse har gjort gjeldende, kan efter lagmannsrettens syn ikke føre frem. Rikstrygdeverket kan ikke betraktes som selskapets kreditor i større utstrekning enn det har et refusjonskrav. Dette følger av uføretrygdlovens §35. I det øyeblikk Rikstrygdeverket nedsetter sitt krav, er det ikke lenger kreditor for mer enn det reduserte beløp. Det er selvsagt ikke noe til hinder for at det treffer en avtale direkte med selskapet om en reduksjon, men en slik avtale kan ikke uten videre medføre at selskapets ansvar overfor skadelidte reduseres tilsvarende.
Lagmannsretten er efter dette kommet til at Angelsen må gis medhold i sitt krav. Når det gjelder utgangspunktet for renteberegningen i Angelsens påstand, vil man nevne at Norges Brannkasse har godtatt denne.
Da Norges Brannkasse har tapt saken fullstendig, vil selskapet bli pålagt å betale Angelsen saksomkostninger for begge retter, jfr. tvistemålslovens §172 første ledd og samme bestemmelse sammenholdt med tvistemålslovens §180 annet ledd. I forbindelse med saksomkostningsavgjørelsen finner man også grunn til å nevne at det må sies å være Norges Brannkasse som er årsaken til at det er kommet til sak. Dersom selskapet hadde gjort advokat Samland oppmerksom på at det arbeidet med spørsmål om en reduksjon av Rikstrygdeverkets refusjonskrav, er det all grunn til å tro at denne sak ville ha vært unngått. Saksomkostningene finner man passende å burde sette til samlet kr. 2 800,00.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Norges Brannkasse dømmes til å betale Olav Angelsen kr. 8 311,00 - åtte tusen tre hundre og elleve kroner - med 4 - fire - % årlig rente fra 10. april 1965 til betaling skjer samt kr. 2 800,00 - to tusen åtte hundre kroner - i saksomkostninger for herreds- og lagmannsrett.
2. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.