RG-1974-656
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1974-04-30 |
| Publisert: | RG-1974-656 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 30. april 1974 i ankesak nr. 408/1973 |
| Parter: | Hildeborg Berg m.fl. (advokat Arne S. Paulsen) mot Nittedal kommune v/ordføreren (advokat Bjørn Dalan). |
| Forfatter: | Kst. lagmann Henry Østlid, lagdommerne Arne Christiansen, Finn Backer |
| Lovhenvisninger: | Midl lov om forkjøpsrett til utbyggingsformål mm (1965) §1, §4, Midl lov om forkjøpsrett til utbyggingsformål mm (1965), Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §179, §180, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§14, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§21, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3, Bygningsloven (1965) §25, §35, §41, §6, Forvaltningsloven (1967) §26 |
Hildeborg Berg, John Berg og Ingrid Berg McLeisch er hjemmelshavere til Skyseth skog, gur. 3, bnr. 34 i Nittedal. Eiendommen er ubebygget og består av 2 teiger hver på ca. 100 mål beliggende på Gjelleråsen like nord for Oslo bygrense. Det er Hadelandsveien som deler skogen i to straks etter at veien har tatt av fra Gjelleråskrysset.
Ved kontrakt av 7. juni 1966 og tilleggskontrakt av 18. januar 1971 har hjemmelshaverne gitt entreprenør Johannes Solberg utbyggingsrett til eiendommen. Ved kjøpekontrakt av 22. juni 1971 overdro hjemmelshaverne hele eiendommen til Odd Edvardsen A/S, hvor Solberg er hovedaksjonær. Kjøpesummen var kr. 600.000,- betinget av at beløpet lå innenfor pristakst. Pristakst skal ennå ikke være holdt.
Området er ikke regulert ved stadfestet reguleringsplan. Ifølge kommunens vedtatte rammeplan forutsettes imidlertid ca. 40-50 mål av skogteigen på vestsiden av Hadelandsveien nyttet til industriformål. Arealet på østsiden av riksveien er i rammeplanen ikke forutsatt nyttet til utbyggingsformål, men
Side:657
her foreligger det forslag til veiregulering som sterkt vil berøre arealet. Etter reguleringsforslag datert 21. juni 1971 som firmaet Taugbøl og Øverland A/S utarbeidet for vegkontoret i Akershus fylke, vil således arealet i det alt vesentlige medgå til den nye fire-felts motorvei som er planlagt til avløsning av Hadelands veien samt til nødvendige av- og tilkjørsveier i forbindelse med Gjelleråskrysset, hvor Hadelandsveien tar av fra Trondheimsveien.
Etter innstilling fra finansrådmannen fattet Nittedal kommunestyre den 11. oktober 1971 vedtak om å anvende forkjøpsrett ved eiendomsoverdragelsen i medhold av den midlertidige lov av 25. juni 1965 nr. 4 om forkjøpsrett for kommunene til utbyggingsformål og til friluftsformål. Hjemmelshaverne har imidlertid nektet å utstede skjøte til kommunen da loven etter deres mening ikke gir kommunen forkjøpsrett i dette tilfelle. Kommunen har reist sak mot hjemmelshaverne og kjøperen, og Strømmen herredsrett avsa 12. juni 1973 dom med slik slutning:
«1. Fru Hildeborg Berg, John Berg og Ingrid Berg McLeisch v/Hildeborg Berg tilpliktes å utstede til Nittedal kommune ved ordføreren skjøte fritt for pengeheftelser på Skyseth Skog, gnr. 3 bnr. 34 i Nittedal, mot betaling av lovlig kjøpesum, begrenset oppad til kr. 600.000,- og lovbestemte omkostninger til kjøperen etter lov av 25.6.1965 nr. 4 §9, 4. ledd.
2. De saksøkte dømmes til å betale saksøkeren kr. 2.000,- kronertotusen 00/100 - i saksomkostninger.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker.»
Det vises ellers om saksforholdet til domsgrunnene.
Hildeborg Berg, John Berg, Ingrid Berg McLeisch og Odd Edvardsen A/S har ved h.r.advokat Arne S. Paulsen i rett tid påanket herredsrettsdommen. Anken bygger på feil bevisbedømmelse og feil rettsanvendelse. Herredsretten hevdes således å ha tatt feil når den legger til grunn at en del av det omtvistede areal er tenkt lagt ut til friluftsområde. Det finnes ingen angivelse i rammeplanen for Nittedal om at området skal nyttes til slikt formål, og det foreligger heller ikke vedtak om det fra noen kompetent kommunal myndighet. Kommunens reelle begrunnelse for å anvende forkjøpsretten er at en større del av arealet skal nyttes til utbyggingen av riksveien. Dette er imidlertid en statlig oppgave som faller utenfor forkjøpslovens område. Det er klarligvis ingen kommunal oppgave å erverve grunn til riksvei, og både forkjøpslovens bestemmelser og lovens forarbeider viser at loven alene gir forkjøpsrett for kommunale oppgaver. En slik lov må også fortolkes strengt. I dette tilfelle må grunnervervet derfor skje ved ekspropriasjon i medhold av f. eks. bestemmelsene i bygningslovens §35, jfr. §25 nr. 3. Det er vist til korrespondanse mellom kommunen og veimyndighetene fra 1964 av om statens veiplaner gjennom Nittedal, hvorav bl.a. fremgår at kommunen i forbindelse med utgiftsfordelingen sterkt har fremholdt det urimelige i at kommunen
Side:658
skal dekke utgifter ved en fire-felts motorvei, siden en to-felts vei vil være tilstrekkelig for Nittedals eget behov. I korrespondansen understrekes det videre at kommunens engasjement i veiplanene utelukkende er av økonomisk art, jfr. her veglovens §21 fjerde ledd om kommunens refusjonsplikt sammenholdt med lovens §14.
Under hovedforhandlingen har h.r.advokat Paulsen også gjort gjeldende at kommunestyrets forkjøpsvedtak er ugyldig, siden kommunen den gang klart pliktet å opplyse om formålet med vedtaket, noe som etter hans mening ikke ble gjort, jfr. her bemerkningene til lovens §1 i komitéinnstillingen, se Ot. prp. nr. 51 (1964-65) 20.
Det er nedlagt slik påstand:
«Fru Hildeborg Berg, John Berg, Ingrid Berg McLeisch og Odd Edvardsen A/S frifinnes og tilkjennes fulle saksomkostninger hos Nittedal kommune såvel for herredsretten som for lagmannsretten.»
Nittedal kommune ved h.r.advokat Bjørn Dalan har tatt til motmæle og har motanket for så vidt gjelder saksomkostningene, det siste med henblikk på den mulighet at anken ble trukket tilbake. Kommunen hevder at herredsrettens dom er riktig såvel i begrunnelsen som i resultatet. Men retten kunne også bygget på at forkjøpsloven gir en kommune hjemmel til å legge forholdene til rette selv for rent statlige oppgaver. Staten står ikke i noen særstilling i forhold til loven. Loven tar nemlig ikke sikte på erverv alene til kommunens eget isolerte formål. Kommunen kan også erverve grunn for å legge forholdene til rette for andre, enten det er for privat boligbygging eller industrireising eller for statsformål. I nærværende sak ligger grunnen i et klart pressområde hvor det på lengre sikt ikke er mulig å nytte den til jord- eller skogbruksformål, jfr. for øvrig også de foreliggende kontrakter. Det er fra kommunens side vist til lovens tekst og forarbeider som støtte for dens syn. Ellers er understreket at finansrådmannen i sin innstilling til formannskap og kommunestyre korrekt har gjort rede for de planer som da forelå m. h. t. den fremtidige utnyttelse av arealene. Kommunen har ikke funnet grunn til å kreve avvisning av ugyldighetsinnsigelse på prosessuelt grunnlag, idet man her finner det tilstrekkelig å vise til nevnte innstilling og til forvaltningslovens §26. Det som ligger bak saken må antas å være Solbergs håp om å få erstattet sine interesser ved en eventuell ekspropriasjon. Hans utbyggingskontrakter må imidlertid kommunen ta hensyn til ved forkjøpet, jfr. forkjøpslovens §9 første ledd. At grunnen i dette tilfelle kunne vært ervervet også med hjemmel i ekspropriasjonsbestemmelser, ekskluderer ikke adgangen til å velge forkjøpsretten, jfr. Rt-1963-271 og Rt-1970-192.
Det er nedlagt slik påstand:
«1. Strømmen herredsretts dom av 12.6.1973 pkt. 1 stadfestes.
2. Nittedal kommune tilkjennes sakskostnader for herredsrett og lagmannsrett.»
Side:659
Under ankeforhandlingen har finansrådmann Hasle og reguleringssjef Krog, begge Nittedal kommune, avgitt forklaringer. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Saken står for lagmannsretten i samme stilling som for herredsretten. Under hovedforhandlingen ble man imidlertid oppmerksom på at spørsmålet om bruk av forkjøpsretten ikke har vært forelagt Akershus fylkeslandsbruksstyre i samsvar med forkjøpsl. §6. I forståelse med begge prosessfullmektiger ble prosedyren fullført på det foreliggende grunnlag, idet man var innforstått med at ankeforhandlingene ikke kunne avsluttes før slikt vedtak foreligger, jfr. kommunens påstand om fullbyrdelsesdom. Ved kjennelse under hovedforhandlingen 3. april 1974 ble besluttet at avsluttende rettsmøte derfor vil bli berammet når slikt vedtak foreligger. Fylkeslandsbruksstyret har i vedtak av 17. april 1974 samtykket i forkjøpet. Begge prosessfullmektiger har deretter samtykket i at saken tas opp til doms uten ytterligere forhandlinger.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og ser saken slik:
Forkjøpslovens §1 gir kommunene adgang til gjennom forkjøpsrett «å sikre kommunene grunn til utbyggingsformål og til friluftsformål». Det er på det rene at det vide uttrykk 'utbyggingsformål' også tar sikte på samferdselsformål, som var spesielt nevnt i lovutkastet fra Konsesjonslovkomitéen. Man kan her vise til forarbeidene til lovens §1, hvor det i Ot. prp. nr. 51 (1964-65) 9 første spalte heter:
«Departementet mener at såvel byggeformål som samferdselsformål omfattes av uttrykket utbyggingsformål og har endret lovteksten i samsvar med dette. Departementet har ikke funnet at det i loven bør foretas noen begrensning i de utbyggingsformål som forkjøpet skal tjene. Loven vil såleis omfatte all grunn som forutsettes nyttet til utbygging som det til enhver tid er naturlig at kommunen som sådan bør ta seg av eller legge forholdene tilrette for.
Forkjøpsretten kan nyttes selv om det ikke foreligger bestemte utnyttingsplaner for grunnen. Det må være tilstrekkelig at det kan sannsynliggjøres at utviklingen innen en rimelig tid vil gjøre det aktuelt å nytte grunnen til utbyggings- eller friluftsformål.»
Lagmannsretten finner ikke grunn til uttrykkelig å nevne eller gå inn på de sitater som begge parter ellers har gjort fra lovens forarbeider. Ingen av disse sitater kan ses å gjøre noen endring i det nettopp siterte vedrørende lovens formålsangivelse. Av dette følger bl.a. at kommunens bruk av forkjøpsretten ikke er begrenset til grunn som den selv skal beholde, men at kommunalt erverv også kan skje av grunn som senere skal overdras til andre, hvis det etter omstendighetene må anses naturlig at kommunen legger forholdene til rette for vedkommende utbygging. Lagmannsretten kan ikke se at staten står i noen særstilling i denne forbindelse. Ellers er å merke at verken loven eller
Side:660
forarbeidene forutsetter noen delvis forkjøpsrett for kommunen. Er først den tilstrekkelige kommunale interesse til stede etter en totalvurdering, har kommunen forkjøpsrett til hele eiendommen selv om dens aktuelle interesse foreløpig bare knytter seg til en del av arealet.
I nærværende sak har finansrådmannen i sin innstilling av 23. september 1971 til formannskapet først vist til reguleringssjefens uttalelse av 12. august 1971:
«Angjeldende eiendom ligger som nevnt dels på øst- og dels på vestsiden av riksvei nr. 4 ved Gjelleråskrysset.
Området er ikke regulert ved stadfestet reguleringsplan.
Ifølge kommunens vedtatte rammeplan - for utbyggingsformål forutsettes imidlertid ca. 40-50 da av arealet på vestsiden av riksveien nyttet til industriformål. Dette er noe under halvparten av den vestre del av eiendommen.
Arealet på østsiden av riksveien er i rammeplanen ikke forutsatt nyttet til utbyggingsformål, men som det fremgår av vedlagte kartutsnitt, vil dette areal sannsynligvis bli sterkt redusert som følge av riksveireguleringen.
Bedømt på grunnlag av den reguleringsmessige situasjon, synes det etter mitt skjønn å være hensiktsmessig av kommunen å erverve eiendommen.»
Etter å ha referert uttalelser fra skogutvalget og herredsagronomen om deres syn på arealutnyttelsen, uttaler finansrådmannen:
«På bakgrunn av tidligere behandlede arealutnyttingsplaner, vil jeg imidlertid anta at landbruksmyndighetene ikke har særlige innvendinger mot at omsøkte eiendom blir nyttet i utbyggingsøyemed.»
Til slutt, etter at finansrådmannen bl.a. har sitert Kommunaldepartementets rundskriv av 12. juli 1965 om bruk av forkjøpsretten, uttaler han:
«Det synes klart at kommunen har hjemmel til å anvende forkjøpsretten.
Som kjent er kommunen pålagt å betale veigrunn fra bygrensen til Gjelleråsen. Fra Gjelleråsen og nordover har Stortinget ikke tatt standpunkt.
Jeg har vært i kontakt med vegsjefen i Akershus og har sendt over kart m.v. med henblikk på et samarbeid om utgiftene. Vegsjefen vil gjerne ha litt tid på seg til å vurdere saken.
Spørsmålet om utbyggingsretten er avhengig av hvordan området blir regulert.
Etter kontrakten skal man betale kr. 350.000 ved underskrift av kjøpekontrakten og resten ett år etter at konsesjon er gitt. Vi har således en ettårsfrist for en del av kjøpesummen.
Ellers bør vi forhandle med veivesenet med sikte på et samarbeid. Jeg vil derfor foreslå at man tar spørsmålet om dekning opp noe senere.
Selve forkjøpsrettsspørsmålet må man ta standpunkt til innen 14.1.1971.
Side:661
Jeg tillater meg å foreslå at formannskapet innbyr kommunestyret til å fatte følgende
vedtak:
Med hjemmel i midlertidig lov av 25.6.1965 om forkjøpsrett for kommunene til utbyggingsformål og til friluftsformål, anvender Nittedal kommune forkjøpsretten ved overdragelse av gnr. 3, bnr. 34, Skyseth skog fra Hildeborg Berg, John Berg og Ingrid Berg McLeisch til Odd Edvardsen A/S.
Bevilgningsspørsmålet tas opp senere.»
Det fremgår etter lagmannsrettens mening av dette med tilstrekkelig tydelighet hva kommunen tok sikte på med eiendomservervet. Det var kommunens interesser i forbindelse med utvidelsen av riksveien som var hovedbegrunnelsen. At kommunen gjennom ervervet også ville kunne disponere det areal som var avsatt til industriformål, synes således ikke å ha vært tillagt noen avgjørende vekt. At det resterende areal i hvert fall foreløpig måtte ligge til friluftsformål, fulgte ellers av seg selv. Det siste var jo forholdet uansett hvem som ervervet skogstykkene, således også om Odd Edvardsen A/S hadde overtatt dem. Lagmannsretten ser for øvrig ingen grunn til å komme nærmere inn på de ankende parters anførsler om kommunens manglende begrunnelse for sitt vedtak, siden disse anførsler åpenbart ikke kan føre frem.
Tilbake står så spørsmålet om forkjøpsretten kan gjøres gjeldende for så vidt angår grunn til riksvei. Her er forholdet at etter vegloven er det som utgangspunkt staten som utfører veiarbeidet - derunder ervervet av grunnen - mens en forstadskommune ved stortingsvedtak kan pålegges bl.a. å bære utgiftene til nødvendige eiendomsinngrep, jfr. veglovens §14 og §21 fjerde ledd. I praksis skjer det imidlertid ofte at kommunene i forståelse med vegmyndighetene også sørger for selve eiendomservervet, særlig da i medhold av ekspropriasjonsbestemmelsene til gjennomføring av reguleringsplan, jfr. bygningslovens §35 sammenholdt med §25 nr. 3. Grunnen blir deretter vederlagsfritt overdratt til staten. Slik har det visstnok vært forholdt i flere av Oslos omegnskommuner i forbindelse med riksveiutbyggingen, derunder også i Nittedal for andre deler av Hadelandsveien. Uansett om kommunen for det veistykke som går over det omtvistede areal, hadde kommet til en slik avtale med vegmyndighetene om ervervsmåten eller ikke, står imidlertid tilbake at kommunen i alle tilfelle selv måtte være forberedt på helt eller for en vesentlig del å måtte dekke utgiftene til eiendomsinngrepet, jfr. veglovens §21 fjerde ledd. Ved stortingsvedtak av 1. april 1965 var således Nittedal kommune pålagt å bære utgiftene til eiendomsinngrep, eksklusive utgifter til riving eller flytting av hus som var oppført før 1. januar 1965, for så vidt angikk parsellen Oslo grense-Gjelleråsen veikryss. Dette stortingsvedtaket berører også den eiendom saken her gjelder. Stortinget har ennå ikke fattet vedtak om utgiftsfordelingen for den parsell av Hadelandsveien som går fra
Side:662
Gjelleråskrysset og nordover til Nittedal kommunelokale. På bakgrunn av det nevnte stortingsvedtak og den praksis som foreligger, må det imidlertid antas at også utgiftene til eiendomsinngrepene her helt eller for en vesentlig dels vedkommende vil bli belastet kommunen. Det er for øvrig i dag uklart om den nye Hadelandsveien vil bli en fire-felts motorvei som forutsatt i planen fra Taugbøl og Øverland A/S, eller om veien alene blir to-felts, siden trafikkgrunnlaget vil avhenge av planene med den nye motorvei nordover fra Maridalen i Oslo. Ifølge reguleringssjef Krog vil imidlertid en endring m. h. t. veibredden ikke bety noe vesentlig for arealbehovet på de ankende parters eiendom, særlig p. g. a. de nødvendige av- og tilkjørselsveier til Gjelleråskrysset. Krog har for øvrig understreket at hele den videre utvikling av Nittedal kommune er avhengig av en høyning av standarden i veiforbindelsen med Oslo, og han har også redegjort for trafikktellinger som viser at den vesentligste trafikk på Hadelandsveien i Gjelleråskrysset skyldes kommunens egne innbyggere og ikke gjennomgangstrafikken.
At kommunen etter dette hadde adgang til å nytte forkjøpsretten også for å erverve den nødvendige grunn til riksveianlegget, kan etter lagmannsrettens mening ikke være tvilsomt. Det er etter omstendighetene i høy grad naturlig at kommunen gjennom grunnerverv legger forholdene til rette for et slikt anlegg, jfr. sitatet fra forarbeidene til lovens §1. Det kan tilføyes at ervervet også klart er i samsvar med de øvrige siktepunkter med forkjøpsloven som det er redegjort for i motivene. Bruken av forkjøpsretten medfører således at man slipper å gå veien om ekspropriasjon, som er en omstendelig, tidkrevende og kostbar ervervsmåte, jfr. proposisjonens 1 annen spalte.
For ordens skyld skal tilføyes at de ankende parters advokat i forbindelse med spørsmålet om gyldigheten av kommunens vedtak, også har påpekt at Nittedal kommune nå har begjært forsøkstakst etter bygningsl. §41 for et areal på 6,7 mål av den omtvistede eiendom mot Gjelleråskrysset. Det er fra kommunens side opplyst at taksten gjelder umiddelbart forestående planer om utbedringer av den eksisterende vei. Lagmannsretten kan ikke se at takstbegjæringen har noen rettslig relevans for nærværende sak.
Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste for så vidt angår domsslutningens pkt. 1. Lagmannsretten finner at kommunen i medhold av tvml. §172 første ledd og §180 bør tilkjennes saksomkostninger for begge retter. H.r.advokat Dalan har fremlagt oppgave etter tvml. §176 og §179 som viser et salærkrav på kr. 6.000,- og kr. 1.218,- i utgifter for herredsretten. For lagmannsretten er de tilsvarende krav henholdsvis kr. 4.000,- og kr. 300,-. Bl. a. fordi noe av det oppgitte beløp er kontorutgifter som dekkes av salærkravet, har lagmannsretten rundet av de samlede omkostningskrav til kr. 11.000,-. For øvrig må saksomkostningene også pålegges Odd Edvardsen A/S som har vært part både for herredsretten og lagmannsretten.
Side:663
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom pkt. 1 stadfestes.
2. Hildeborg Berg, John Berg, Ingrid Berg McLeisch og Odd Edvardsen A/S dømmes en for alle og alle for en til å betale Nittedal kommune tilsammen 11.000,- - ellevetusen - kroner i saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Johs. Ruud):
De saksøkte, Hildeborg Berg, John Berg og Ingrid Berg McLeisch, som var eiere av gnr. 3 bnr. 34, Skyset skog i Nittedal, solgte denne eiendom ved kjøpekontrakt av 27.6.1971 til saksøkte Odd Edvardsen A/S. Saksøker, Nittedal kommune, fikk melding om salget via Skogutvalget i kommunen, idet advokat Trygve Mørdre ved brev av 12.7.71 til Skogutvalget søkte om konsesjon p. v. a. kjøper.
I møte den 11.10. 1971 vedtok Nittedal kommunestyre å gjøre forkjøpsrett gjeldende i medhold av midlertidig lov av 25.6.1965 om forkjøpsrett for kommunene. De saksøkte ble underrettet om dette, men avslo å tilskjøte kommunen eiendommen, idet kommunen hevdes ikke å kunne gjøre forkjøpsrett gjeldende for å skaffe veigrunn til riksvei. Loven av 25.6.1965 gir ikke hjemmel til forkjøpsrett til slikt formål.
- - -
Det foreligger ifølge saksøker ikke reguleringsplan for området, men i rammeplanen for Nittedal er 40-45 da. av eiendommen utlagt til industriformål. Videre er det forutsetningen at den planlagte nye riksvei over Gjelleråsen skal gå gjennom eiendommen. Til denne vei, samt av- og påkjørsler, vil medgå ca. halvparten av eiendommen. - - -
Retten skal bemerke:
Det er enighet om at saken er reist innen den frist loven av 1965 fastsetter.
Når det gjelder faktum legger retten til grunn at noe av området er tenkt utlagt til industriformål og noe til friluftsområder, men at hovedbegrunnelsen for å gjøre forkjøpsrett gjeldende er utbyggingen av riksveien.
Det kan ikke sees at loven om forkjøpsrett av 1965 begrenser kommunenes adgang til å gjøre forkjøpsrett gjeldende bare til kommunale utbygningsformål, herunder veiformål. Retten finner det imidlertid unødvendig å ta stilling til det rent prinsipielle spørsmål om loven kan brukes til å legge forholdene til rette for rent statlig utbygging. I dette tilfellet er Nittedal kommune ved Stortingsvedtak av 1.4.1965 pålagt «å bære utgiftene til eiendomsinngrep, eksklusive utgifter til riving eller flytting av hus som er oppført før 1. jan. 1965, ved parsellen Oslo grense-Gjelleråsen vegkryss av riksveganlegget Trondheimsvegen (Oslo grens-Gjelleråsen-Jesshem-Hedmark grense), mot at kommunen uten utgift for staten stiller til rådighet byggeklare tomter.» Når kommunen er pålagt dette, er det fordi kommunens egne
Side:664
inbyggere, i likhet med innbyggerne i de andre forstadskommunene til Oslo som har fått lignende pålegg, vil ha vesentlig mer nytte av en ny stor riksvei enn mange andre kommuner hvor riksveien bare er en gjennomfartsåre uten særlig betydning for kommunens innbyggere. Kommunens interesser i denne veiutbygningen er etter rettens mening så store at det å skaffe grunn til denne veien går inn under de utbygningsformål loven om forkjøpsrett av 1965 tar sikte på å dekke. Den sterke kommunale interesse understrekes av den praksis som er etablert ved at forstadskommunene selv forestår ekspropriasjon av riksveigrunn hvor ekspropriasjon er nødvendig.
De saksøkte har anført at når man har en spesiell bestemmelse om ekspropriasjon til veiformål, må denne bestemmelse benyttes. Loven om forkjøpsrett kan ikke anvendes.
Retten er ikke enig i dette. Den omstendighet at kommunen har flere muligheter for å skaffe seg veigrunn kan ikke utelukke den ene mulighet, i særdeleshet ikke når kommunen bruker den for eierne mest lempelige fremgangsmåte, nemlig forkjøpsretten. - - -