RG-1979-267

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1978-07-05
Publisert:	RG-1979-267
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 5. juli 1978 i sak nr. 183/77
Parter:	Steingrim Berg (høyesterettsadvokat Finn Grøstad) mot Ole H. Berg (høyesterettsadvokat Torfinn Bentzen).
Forfatter:	Lagdommerne Karl Lous, Trygve Lange-Nielsen, Karl Solberg med domsmenn
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1974) §12, §14, §1, Tvistemålsloven (1915) §180, Tinglysingsloven (1935), Arveloven (1972) §19, §13, §2, Odelsloven (1974)

Ektefellene Ole og Barbro Berg hadde tre sønner, Halvor født 1908, Steingrim født 1910 og Halgrim født 1914.

Ektefellene eiet, bodde på og drev eiendommen Berg gnr. 11 bnr. 1 i Gol, med tilliggende skogteiger gnr. 11 bnr. 3 og 4. Til eiendommen lå dessuten noe dyrkingsjord på Kamben og seterrettigheter i fjellet.

I 1946, ved skylddelingsforretninger av 8. oktober 1946, fradelte Ole Berg to parseller av sin eiendom, nemlig gnr. 11 bnr. 43 Berg lille av skyld mark 0,15 og gnr. 11 bnr. 44 Berg søndre skyldmark 1,96. Det fremgår av skylddelingsforretningene at gnr. 11 bnr. 43 var tenkt overdratt til Steingrim Berg, mens bnr. 44 var tenkt overdratt Halgrim Berg.

Ved skjøte av 16. desember 1946 overdro Ole og Barbo Berg det resterende av sin eiendom, Berg gnr. 11 bnr. 1 og skogteigene gnr. 11 bnr. 3 og 4 til den eldste sønnen Halvor Berg for en kjøpe sum av kr. 12.000,-.

På de utskilte parseller ble det ikke utstedt noe skjøte.

Halgrim Berg ønsket ikke å overta sin eiendom, og gnr. 11 bnr. 44 ble brukt av faren Ole Berg sammen med hovedeiendommen.

Ole Berg døde i 1957.

Ved skjøte av 22. august 1969 overdro Barbo Berg som da satt i uskiftet bo, en setereiendom på Kamben under gnr. 11 bnr. 44 til Halvor Bergs sønn Ole H. Berg. Ved kjøpekontrakt av 2. august 1973 overdro Barbo Berg til Ole H. Berg det resterende av Berg søndre gnr. 11 bnr. 44 for en kjøpesum av kr. 95.000,-, med 20% åsetesfradrag slik at kjøperen betalte kr. 76.000,-.

Steingrim Berg tok skritt til å løse eiendommen gnr. 11 bnr. 44 på odel fra Ole H. Berg. Ved odelstakst avholdt 27.6.1974 ble eiendommen gnr. 11 bnr. 44 Berg søndre taksert til kr. 208.500,-. Stevning i løsningssaken ble uttatt 12. juli 1974, idet den parsell på Kamben som var overdratt i 1969, ikke var omfattet av kravet av odelsløsning.

Videre reiste Ole H. Berg krav overfor Steingrim Berg om odelsløsning av Berg lille gnr. 11 bnr. 43, som ved odelstaksten var satt til en verdi kr. 26.000,-.

Begge saker om odelsløsning ble imidlertid stanset inntil et søksmål Steingrim Berg hadde anlagt om Ole H. Berg med påstand om omstøtelse av overdragelsen fra Barbo Berg av gnr. 11 bnr. 44 til Ole Berg, var avgjort. Ved dom av Hallingdal herredsrett 24.2.1976 ble Steingrim Bergs påstand om omstøtelse av disse overdragelser forkastet.

Under hovedforhandlingen i de to odelssøksmål 25. november 1976 trakk Ole Berg sin påstand om odelsløsning av gnr. 11 bnr. 43 tilbake, og saken ble for så vidt hevet.

I den sak Steingrim Berg hadde anlagt mot Ole Berg om odelsløsning av gnr. 11 bnr. 44 avsa Hallingdal herredsrett, med fire

Side:269

domsmenn, dom 25. februar 1977 med slik domsslutning:

«1. Ole H. Berg frifinnes.

2. Partene bærer hver sine omkostninger.»

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår for øvrig av dommen. Etter dommen har Barbo Berg 24.11.1977 utstedt skjøte til Steingrim Berg på Berg lille gnr. 11 bnr. 43. Skjøtet er tinglyst 12.12.1977.

Steingrim Berg har ved prosessfullmektig høyesterettsadvokat Finn Grøstad påanket denne dom til Eidsivating lagmannsrett idet han anser det uriktig at ikke Steingrim Berg skulle ha bedre odelsrett enn Ole H. Berg til Berg søndre gnr. 11 bnr. 44. Hans krav om odelsløsning burde således vært tatt til følge.

Den ankende part anfører at man må være klar over bakgrunnen for saken, nemlig at det i familien Berg hadde vært dårlig forhold og visse uoverensstemmelser, særlig i forholdet mellom faren og de to yngste sønnene. Den eldste sønnen Halvor hadde jordbruk som yrke og skulle naturlig overta eiendommen, mens de to yngste som ikke drev jordbruk, ønsket å flytte ut, hvilket faren mislikte. Den ankende part hadde da også flyttet ut i 1929, men hadde i 1930-årene i noen år drevet forretning på eiendommen i Gol, men han mener at faren hadde tvunget ham til å oppgi denne forretning. I de senere år siden 1954 har den ankende part bodd på Gjøvik og drevet forskjellig virksomhet der, til dels arbeidet på anlegg.

Den ankende part er enig i herredsrettens vurdering av at Ole Berg i 1946 påbegynte et skifte mellom sønnene. Han vil imidlertid presisere at selv om det ble drøftet forskjellige alternativer for ordningen foregikk det hele etter farens egenrådige bestemmelse og uten at sønnene var med på den endelige ordning. Noen avtale om den ordning som ble truffet, ble ikke inngått. Det skifte som var tenkt iverksatt, ble heller ikke gjennomført. Det ble heller ikke utstedt skjøte til Steingrim Berg eller til Halgrim Berg.

Det er ikke tvilsomt at den eiendom Halvor Berg ble overdratt, var større enn halvdelen av den opprinnelige eiendom, men den eiendom som var tildelt Halgrim var betydelig større enn den andel som var tildelt Steingrim.

Den ankende part er således enig i at odelslovens §14 kommer til anvendelse.

Den ankende part mener imidlertid at herredsretten har tatt feil når den legger til grunn at Steingrim Berg hadde godtatt den tildeling som faren hadde foretatt. Steingrim Berg hadde forkastet de alternativer til deling av eiendommen som faren hadde antydet tidligere, og han hadde heller ikke godtatt den endelige ordningen. Forholdet mellom far og sønn var ikke slik at det var mulig å drøfte ordningen, og en protest fra Steingrim Bergs side hadde vært uten betydning.

Steingrim Berg har ikke utøvet noen rådighet over den eiendom han var tiltenkt, gnr. 11 bnr. 43. Han har ved en enkelt anledning, nemlig i 1964 hugget ca. 100 m3 . Dette tømmer er skåret opp, men ligger fremdeles lagret i skogen uten å være solgt eller brukt av Steingrim Berg.

Da faren hadde oppgitt at Steingrim Berg var eier av eiendommen, med to mindre skogteiger, har Steingrim Berg oppført dem i sin

Side:270

selvangivelse, men da verdien og dermed formueskatten var uvesentlig, har han ikke lagt noen vekt på dette.

Det er riktig at veien gjennom skogteigene er utvidet og at det er bygget en kraftledning, men han kan ikke huske om han fikk noen erstatning i den anledning.

Den ankende part peker spesielt på at i 1952 ble det inngått et makeskifte med naboen Helge Svingen om noen mindre arealer av gnr. 11 bnr. 43. Denne avtale er underskrevet av faren Ole Berg, og da naboen henvendte seg til Steingrim Berg henviste denne til faren.

Det forhold at Steingrim Berg etter at Ole Bergs odelssøksmål er trukket tilbake, har sørget for å få skjøte på gnr. 11 bnr. 43 kan ikke betegnes som en godkjennelse av det som skjedde i 1946 og må være uten betydning i denne forbindelse.

Subsidiært gjør den ankende part gjeldende at de arealer Steingrim Berg var tiltenkt i 1946 var så små at hans odelsrett ikke kan anses uttømt ved disse overdragelser.

Parsellen gnr. 11 bnr. 43 omfattet en mindre tomt av hovedeiendommen Berg, to mindre skogparseller og et areal dyrkningsjord på Kamben. Eiendommen var ikke dengang og er heller ikke senere blitt bebygget og kan under ingen omstendighet betegnes som noen gård. Parsellen kan etter den ankende parts mening ikke betegnes som «jord på landet» i odelslovens forstand. Parsellen kan ikke anses som odelsjord som det kan vinnes særskilt odelshevd på.

Den ankende part har i den forbindelse vist til forskjellig rettspraksis, spesielt Rt-1950-43 (Agder lagmannsrett) som fraviker den tidligere avgjørelse i Rt-1946-405.

Den ankende part mener således at Halvor Berg som har fått hovedbølet, må nøye seg med dette og ikke kan kreve å få ytterligere eiendommer. Steingrim Bergs odelsrett kan ikke være uttømt ved at han har fått tildelt gnr. 11 bnr. 43. Han mener at dette resultat stemmer best med de prinsipper odelslovens §12 og §14 bygger på, nemlig at hver gren av familien ikke skal ha mer enn en eiendom.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«1. Ole H. Berg dømmes til å utstede skjøte til Steingrim Berg på eiendommen «Berg søndre», gnr. 11 bnr. 44 i Gol mot betaling av kr. 208.500,- tohundreogåttetusenfemhundre - kroner - med fradrag av heftelser som ved forliksklagens forkynnelse hvilte på eiendommen.

2. Ole H. Berg dømmes til å betale saksomkostninger til Steingrim Berg for herredsrett og lagmannsrett.»

Ankemotparten Ole H. Berg ved prosessfullmektig høyesterettsadvokat Torfinn Bentzen har tatt til gjenmæle og henholder seg til herredsrettens dom som anses riktig i resultatet.

Ankemotparten peker på at eiendommen Berg ikke er noen stor gård. Den har vært i slektens eie siden omkring 1760. Omkring 1946 da oppdelingen skjedde, var det på eiendommen 8 melkekyr. Eiendommen ligger i ganske bratt terreng og er tungdrevet, og for driften av denne eiendom var det nødvendig også å ha skogarealer og seterrettigheter.

Det var på det rene at det var den eldste sønnen Halvor som var

Side:271

gårdbruker og som måtte overta eiendommen.

Familien har tidligere drevet og levet av eiendommen og også Halvor har hatt sitt levebrød av eiendommen etter at han overtok denne i 1946.

De to andre sønnene hadde allerede før 1946 sitt erverv utenfor eiendommen.

Ankemotparten gjør prinsipalt gjeldende at odelslovens §14 ikke kommer til anvendelse i dette tilfelle.

Det er nok så at Ole Berg hadde til hensikt å påbegynne et skifte, men dette ble ikke gjennomført. Eiendommen er ikke så stor at den kan livnære flere familier. Den oppdeling som skjedde er således uten betydning for odelsretten, og Ole H. Berg som den best odelsberettigede, kan således motsette seg Steingrim Bergs odelssøksmål.

Til den ankende parts anførsler anfører ankemotparten at Steingrim Berg har godtatt den oppdeling av eiendommene som faren foretok i 1946 og har godtatt at han ble tildelt gnr. 11 bnr. 43. Ankemotparten tiltrer for så vidt herredsrettens begrunnelse. Ankemotparten nevner spesielt at faren ikke har utøvet noen rådighet over denne eiendom etter 1946, men at det faktisk er Steingrim Berg som har rådet over eiendommen, bl.a. ved hugst i 1964, samtidig som eiendommen har vært oppført i hans selvangivelse.

Ankemotparten anser det ikke tvilsomt at selv om bnr. 43 ikke er noen selvstendig gård, må parsellen betegnes som «jord på landet». Den består av skogteiger og dyrkningsjord på Kamben. Den må betegnes som odelsjord, og Steingrim har derved fått sin del av den opprinnelige odelsgård.

Det er på det rene at Halgrim ikke noen gang har utøvet noen rådighet over den del som var tiltenkt ham, bnr. 44. Denne parsell gikk tilbake til faren og er senere overdratt Ole H. Berg. Denne er den best odelsberettigede og han trer derfor inn igjen i odelsrekkefølgen, idet Steingrim Bergs odelsrett er uttømt.

Ankemotparten mener at dette resultat er det som stemmer best med prinsippene i odelslovens §12 og §14. Dette resultat er også det rimeligste idet bnr. 44 naturlig bør tillegges og brukes sammen med hovedbølet gnr. 11 bnr. 1 som Halvor Berg har overtatt og som Ole Berg antagelig skal overta i nær fremtid.

Ankemotparten har spesielt vist til avgjørelse i Rt-1946-405 som ikke kan anses fraveket ved senere rettspraksis, jfr. Rt-1975-438.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

«1. Herredsrettens dom pkt. 1 stadfestes.

2. Steingrim Berg dømmes til å betale saksomkostninger til Ole Berg for herredsrett og lagmannsrett.»

Under ankeforhandlingen har begge parter avgitt forklaring. Som vitne er avhørt Ole Bergs far Halvor Berg. Om dokumentasjonen vises til rettsboken, idet det for lagmannsretten er fremlagt endel nye dokumenter. Retten har sammen med partene og prosessfullmektigene foretatt befaring av eiendommen Berg.

Retten er etter ankemotpartens begjæring satt med to landbrukskyndige domsmenn.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten.

Side:272

Lagmannsretten viser til fremstillingen i herredsrettens dom og til oversikten foran idet saken stort sett står i samme stilling som for herredsretten.

Eiendommen Berg gnr. 11 bnr. 1 i Gol ligger ved riksveien noe opp for Gol, ogjordveien er ganske bratt. Noe nøyaktig areal på jordveien er ikke oppgitt, men er anslått til 35-40 dekar. I tillegg kommer ca. 60 da. dyrket mark på setereiendommene Rekkeset og Kamben.

Til eiendommen hører to skogteiger, fra Hemsila og opp mot fjellet i tildels ganske bratt terreng ca. 1500 da. skog. Til eiendommen ligger dessuten ca. 2000-2500 da. beiteområder i fjellet og noe dyrkingsjord på Kamben i en høyde av vel 800 m over havet. Eiendommen er bebygget med våningshus og driftsbygning og drives og bebos av Halvor Berg.

Den utskilte parsell gnr. 11 bnr. 43, som nå eies av Steingrim Berg, består av en skogteig i to atskilte deler mellom hovedeiendommen og Hemsila på tilsammen ca. 50 da. i ganske bratt terreng, en byggetomt på ca. 2 1/2 da., beliggende ved riksveien inntil hovedbølet og et stykke dyrkingsmark på Kamben på ca. 20 da.

I skylddelingsforretningen av 1946 er anført at den fraskilte parsell er bestemt til oppdyrking.

Den utskilte parsell bnr. 44 består ifølge skylddelingsforretningen og odelstaksten av to jordstykker som ligger inntil hovedbølet. Ifølge odelstaksten er arealet oppgitt til 8 da., men er antagelig endel større. Videre omfatter eiendommen en skogteig på ca. 40 da. beliggende inntil gården og en større skogteig ca. 1300 da. beliggende inntil hovedbølets skogteiger fra Hemsila og oppover. Videre omfatter parsellen ca. 20 da. dyrkingsmark på Kamben og videre en parsell på Kamben som ikke omfattes av odelsløsningen.

I skylddelingsforretningen på denne eiendom, bnr. 44 er anført at «samtlige fem parseller som sammen danner et bruk» er fraskilt hovedbølet.

Odelstaksten ble som nevnt satt til kr. 208.500,-.

Det er på det rene at Halgrim Berg som var tiltenkt bnr. 44, ikke har hatt noen befatning med denne eiendom og at den i årene etter 1946 har vært disponert over av faren inntil den ble overdratt til Ole H. Berg i 1973 etter at faren var død i 1957.

Etter forklaringene var det før oppdelingen i 1946 snakket om forskjellige alternativer for fordelingen av eiendommen mellom sønnene. Det synes å være riktig at den endelige ordning med oppdeling av eiendommen i tre deler ble bestemt av faren. Noe dokument om fordelingen er ikke satt opp, men det er enighet om at den naturlige ordning var at Halvor Berg måtte overta hovedbølet og da nødvendigvis med et areal tilstrekkelig til at han kunne leve av dette.

Lagmannsretten er enig med herredsretten i at odelslovens §14 må komme til anvendelse. Faren, Ole Berg, har ansett eiendommen for å være så stor at den var større enn nødvendig for en families behov og at en oppdeling var forsvarlig og at flere familier kunne ernære seg av den. Det er også på det rene at Halvor Berg som den eldste fikk mer enn halvdelen av eiendommen.

Side:273

Halvor Bergs odelsrett var derved i første omgang uttømt, og han har ikke gjort noen innsigelser mot de fradelinger som ble foretatt selv om han synes å ha vært lite tilfreds med dem.

I skylddelingsforreningen på gnr. 43 er anført at Steingrim Berg var varslet, men møtte ikke. Steingrim Berg har benektet at han fikk noe slikt varsel.

Lagmannsretten må anta at Steingrim Berg, etter at forskjellige alternativer for oppdeling tidligere hadde vært antydet, ikke kan ha vært uvitende om at de to skylddelingsforretninger ble foretatt og at den ene parsell bnr. 43 ble tiltenkt ham.

I 1952 ble det inngått en avtale om makeskifte med naboen Helge Svingen, og Steingrim Berg forklarte i den forbindelse at Helge Svingen var henvist til ham av faren, men Steingrim Berg igjen henviste ham til faren som også underskrev overenskomsten som visstnok ikke er tinglyst. Det er mulig at overenskomsten er bekreftelse av en muntlig avtale om en slik ordning.

Det er videre på det rene at eiendommen gnr. 11 bnr. 43 fra begynnelsen av 1950-årene har vært oppført i Steingrim Bergs selvangivelser som formue, men uten noen inntekt, idet faren hadde oppgitt at denne eiendom tilhørte Steingrim Berg.

Etter farens død lot Steingrim Berg i 1964 hugge ca. 100 m3 tømmer i en av skogteigene, hvor det ikke hadde vært hugget i lang tid. Han hadde tenkt å bruke dette til bygningsmaterialer til eget bruk, men etter at det var blitt skåret til bord på en nærliggende sag, ligger materialene fremdeles lagret i skogen.

Steingrim Berg har aldri overfor faren protestert mot den ordning faren hadde bestemt i 1946, idet han har ansett dette nytteløst.

Retten bemerker at Steingrim Berg ved mulig protest ikke kunne sette seg imot at den vesentlige del av eiendommen ble overdratt til den best odelsberettigede, nemlig Halvor Berg, men ved å nekte å motta gnr. 11 bnr. 43 kunne han muligens forbeholde seg sin odelsrett til gnr. 11 bnr. 44 som var tiltenkt den yngre bror Halgrim, men som denne ikke overtok.

Lagmannsretten finner etter dette at Steingrim Berg må sies å ha godtatt tildelingen til ham av gnr. 11 bnr. 43 og tiltrer for så vidt herredsrettens bemerkninger.

Det forhold at Steingrim Berg må sies å ha godtatt tildelingen av gnr. 11 bnr. 43 bestyrkes av hans anførsler i den odelssak Ole Berg hadde anlagt mot ham hvor det i tilsvaret heter at Steingrim Berg har sittet med eiendommen som eier siden 1946 og at det er det reelle eierforhold som er det avgjørende, og at han nå, da hans eiendomsrett ikke kunne rokkes, har sørget for å få skjøte på eiendommen i 1977.

Lagmannsretten bemerker videre at bnr. 43 ikke kan betegnes som noen selvstendig driftsenhet og ikke kan betegnes som noen gård. Heller ikke bnr. 44 kan betegnes som selvstendig driftsenhet eller som noen gård, selv om det til denne parsell ligger noe dyrkingsjord tett inntil hovedbølet. Den vesentlige verdi ligger imidlertid i skogteigen, som ligger inntil hovedbølets skogteiger. Etter odelstaksten er skogteigen satt til kr. 190.000,- av en samlet takst på kr. 208.500,-.

Etter lagmannsrettens skjønn kan heller ikke disse to parseller

Side:274

samlet betegnes som noen fullstendig driftsenhet eller som noen gård. Parsellene består av flere ad skilte deler, og det vesentlige av den dyrkbare jord ligger på Kamben. Ingen av parsellene er bebygget, bortsett fra en hytte tilhørende Steingrim Berg beliggende på Kamben.

De parseller bnr. 44 består av ligger slik til at de naturlig kan brukes sammen med hovedbølet. Dette gjelder så vel den dyrkede mark som ligger vedjordet på hovedbølet, som skogteigen som ligger inntil hovedbølets skogteiger.

Lagmannsretten antar imidlertid at så vel bnr. 43 som bnr. 44 må anses som «jord på landet» som nevnt i odelslovens §1. For bnr. 44 er for så vidt ikke dette bestridt. Lagmannsretten antar at bnr. 43 også må anses som odelsjord etter rettspraksis og antar at det samme må være tilfelle også etter avgrensingen av de eiendommer som kan være gjenstand for odelshevd etter den nye odelslovs §1 og §2.

Lagmannsretten antar således at Steingrim Berg ved at han ble tildelt bnr. 43 i 1946 og faktisk har godtatt denne tildeling, er tildelt odelsjord, og dermed har uttømt sin odelsrett slik at han ikke har adgang til å løse bnr. 44 fra sin eldre bror.

Lagmannsretten er enig med herredsretten i at det er naturlig at odelslovens §13, 2. setning må få tilsvarende anvendelse for et slikt forhold hvor en av barna ikke ønsket å overta den eiendom han var tiltenkt.

Lagmannsretten anser det resultat man kommer frem til som stemmende med den rettspraksis som foreligger på området. Retten viser spesielt til Rt-1946-405 som anses stadfestet ved senere rettspraksis. Det vises til Rt-1975-438, spesielt følgende bemerkninger 443:

«... I tillegg til lagmannsrettens domsgrunner vil jeg også nevne at det i rettspraksis er fastslått at det ikke er noe vilkår for anvendelse av odelslovens §14 at de eiendomsparter som fordeles - bortsett fra gjenstående del av hovedbølet, jfr. paragrafens punkt a - hver for seg må være tilstrekkelig til en families underhold, se således Rt-1946-405, særlig 408, og Rt-1972-1231, særlig 1235. Men det er et vilkår at parsellene er «Jord på Landet» som kan være gjenstand for erverv av odelsrett, jfr. odelslovens §1.»

Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å gjøre noen forandring i herredsrettens omkostningsavgjørelse.

Anken har ikke ført frem, og lagmannsretten finner at den ankende part overensstemmende med hovedregelen i tvml. §180 første ledd må betale saksomkostninger til ankemotparten for lagmannsrett. Det antas ikke å være særlige grunner for å fravike denne regel.

Ankemotpartens prosessfullmektig opplyser å ha hatt utlegg til domsmenn med kr. 1.260,-, reise og oppholdsutgifter kr. 750,- og telefoner og kopiering kr. 120,-, hvortil kommer salær.

Retten setter de samlede saksomkostninger til kr. 8.500,-.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Hallingdal herredsretts dom av 25. februar 1977 stadfestes.

Side:275

I saksomkostninger for lagmannsrett betaler Steingrim Berg til Ole H. Berg kr. 8.500,- åttetusenfemhundre - kroner - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Finn Jervell):

Saken gjelder odelsløsning av eiendommen Berg søndre, gnr. 11, bnr. 44 i Gol.

Etter at det den 27/6-1974 var avhjemlet odelstakst over eiendommen uttok h.r.advokat Finn Grøstad på vegne av Steingrim Berg den 12/7 d.å. stevning i løsningssak mot Ole H. Berg. Den 29. s.m. uttok h.r.advokat T. Bentzen på vegne av Ole H. Berg stevning i løsningssak mot Steingrim Berg (sak nr. 31/1974 A) vedr. eiendommen Berg lille, gnr. 11, bnr. 43 i Gol som det også var avhjemlet odelstakst over den 27/6-1974 idet sakene var forenet til felles forhandling. Løsningsmøte i begge saker ble holdt den 4/9-1974. Løsningstilbudene i begge saker ble avslått.

Etter at Steingrim Berg v/h.r.advokat Grøstad den 12/9-1974 hadde reist omstøtelsessak mot Ole H. Berg i medhold av §19 i lov om arv mm. av 3/3-1972 med påstand om at salget av eiendommen Berg søndre fra Barbo Berg til Ole H. Berg ble omstøtt og eiendommen tilbakeskjøtet til Barbo Berg begjærte begge prosessfullmektiger begge løsningssaker stanset inntil det forelå endelig avgjørelse i omstøtelsessaken. Løsningssakene ble så stanset ved kjennelse 2/10-1974. Ved dom 24/2-1976 ble Ole H. Berg frifunnet i omstøtelsessaken. Da denne dom ikke ble påanket, ble forhandlingene i løsningssakene gjenopptatt.

Under hovedforhandlingen i løsningssakene, som var forenet til felles forhandling, trakk Ole H. Berg tilbake løsningssaken vedr. Berg lille, gnr. 11, bnr. 43 og partene begjærte saken hevet som forlikt. Saken er hevet ved kjennelse idag.

Ole H. Berg, f. 1872, d. 1957, og Barbro Berg f. 1886, no i uskiftet bo, eiet eiendommene Berg, gnr. 11, bnr. 1 av skyld 5,73, og skogremmene Lagmannsgårdsremmen, gnr. 11, bnr. 3 av skyld 74 øre og Trondsgårdsremmen, gnr. 11, bnr. 4 av skyld 76 øre i Gol. Ved skylddelingsforretning holdt 8/10-1946 ble fra Berg og Trondsgårdsremmen fradelt eiendommen Berg søndre, bnr. 44 av skyld 1,96. Det er denne eiendom saken gjelder. Samme dag ble det også ved skylddelingsforretning fradelt eiendommen Berg eiendommen Berg lille, bnr. 43.

Ole H. Berg og Barbo Berg hadde sønnene Halvor f. 1908, Steingrim f. 1910 og Halgrim f. 1914. Saksøkte i denne sak Ole H. Berg er sønn av Halvor Berg og altså sønnesønn av Ole H. og Barbo Berg.

I desember 1946 overdro Ole H. Berg til sin eldste sønn Halvor Berg eiendommene Berg og Trondsgårdsremmen, dvs. det som var igjen etter at bnr. 43 og 44 var fradelt, samt Trondsgårdsremmen. Skjøte ble tinglyst i januar 1947. Det foreligger ikke nøyaktige målinger over eiendommen, men den skal være på ca. 100 da. dyrket mark, ca. 1.500 da. skog og 2.000-2.500 da. setereiendom.

Eiendommen Berg søndre, gnr. 11, bnr. 44, som tvisten gjelder, består iflg. skylddelingsforretningen av 5 parseller hvorav 1 parsell ikke omfattes av saken (nr. 4). Parsell i består delvis av beitemark og delvis av skog og er på ca. 8 da. eller antakelig noe mere iflg. odelstaksten. Parsell 2 er en skogteig på angivelig 14 da., men iflg. odelstaksten formentlig vesentlig større. Parsell 3

Side:276

er et stykke dyrkingsmark på Kamben, angivelig ca. 20 da. Parsell 5 er en skogrem på ca. 1.300 da. av varierende bonitet. Iflg. skylddelingsforretningen var det den yngste sønn Halgrim som var kjøper av denne eiendom. Halgrim kom imidlertid aldri til å overta eiendommen, hvilket retten senere kommer tilbake til. Ole H. og Barbo Berg beholdt og drev eiendommen. Ved kjøpekontrakt av 2/8-1973 overdro Barbo Berg, som no satt i uskiftet bo, eiendommen til saksøkte Ole H. Berg. Han hadde ved skjøte dat. 22/8-1969, tingl. 26. s.m., fått overdratt seteren under Berg søndre (den tidligere nevnte parsell 4), men skjøtet er slik utformet at det gir ham grunnbokshjemmel til hele eiendommen og ikke bare til seteren.

Eiendommen Berg lille, gnr. 11, bnr. 44 består iflg. skylddelingsforretningen av 3 parseller. Parsell 1 er en skogrem på ca. 50 da. Parsell 2 er en byggetomt på ca. 2,5 da. Parsell 3 er et stykke dyrkingsmark på Kamben på ca. 20 da. Denne eiendom har saksøkeren Steingrim Berg eiet siden den ble fraskylddelt i 1946, men han har aldri fått tinglyst skjøte på den. Det er fortsatt Ole H. Berg (d.e.) som har grunnbokshjemmelen.

Under hovedforhandlingen har partene møtt og avgitt forklaring. Det er foretatt dokumentasjon slik det fremgår av rettsboken. Vitner er ikke ført.

Saksøkeren har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det er den tidligere odelslovs bestemmelser som kommer til anvendelse i den foreliggende sak. De aktuelle bestemmelser er §14, jfr. §12 og §13.

Ole H. Berg påbegynte et skifte mellom barna ved de fradelinger han lot foreta ved skylddelingsforretningene i 1946. Det var en oppdeling etter Ole H. Bergs eget hode som ble foretatt. Det ble ikke drøftet noen plan med barna. Heller ikke ble det inngått noen overenskomst eller satt opp noe skriftlig. Ole H. Berg ville bestemme alt selv.

Det er to forutsetninger for at saksøkeren skal ha bedre odelsrett enn saksøkte. For det første må gården være av en slik størrelse at den kunne deles opp, jfr. §14. Her er forholdet at saksøktes far Halvor Berg har levet og ernært seg som gårdbruker av den del han overtok i 1946. Det er likegyldig om de øvrige deler kunne livnære sin familie. Det er således ingen tvil om at eiendommen kunne deles etter §14. Videre må fordelingen være et skifte slik at Halvor Berg har fått hovedbølet. Foretas et skifte kan ingen få mere enn en eiendom. Det ville være et brudd på likhetsprinsippet om saksøkte skulle få beholde Berg søndre. Det er et reelt skifte som er påbegynt. Saksøktes far fikk åsetet (hovedbølet). Skylddelingene viser at Ole H. Berg har hatt en plan. De kan bare forklares med at han har ønsket og ment å gjøre noe. Om delingene er foretatt etter en plan, så hadde sønnene ingen innvirkning på planen. Planen ble ikke engang diskutert. Det er et skiftediktat som foreligger. Saksøkeren har ikke godtatt noen plan.

Overdragelsen til Halvor Berg av hovedbølet var ikke et ordinært frivillig salg, men et ledd i et skifte. Det ble riktignok i skjøtet angitt en kjøpesum på kr. 12.000,- som ikke står i rimelig forhold til eiendommens verdi, hvilket også indikerer et skifte, og ikke et salg. At skiftet ikke er gjennomført i sin helhet er ikke avgjørende. Det avgjørende er at skiftet ble påbegynt og gjennomført for Halvor Bergs vedkommende. Meningen var at Halgrim Berg skulle få Berg søndre, men han nektet å motta eiendommen og ville ikke ha noe med foreldrene å gjøre. Saksøkeren fikk bare beskjed om at Berg lille var hans. Han tok imot eiendommen og har eiet og drevet den siden 1946. Dette er ikke avgjørende for hans løsningsrett til Berg søndre. Selv om han overtok Berg lille har

Side:277

han ikke dermed mottatt odelsjord. Berg lille er en svært liten eiendom som aldri har vært en driftsenhet som har kunnet livberge en familie.

Saksøkeren har således fortsatt odels- og løsningsrett til Berg søndre og han er bedre odelsberettiget til eiendommen enn saksøkte.

Saksøkeren har nedlagt slik påstand:

«1. Ole H. Berg dømmes til å utstede skjøte til Steingrim Berg på eiendommen «Berg søndre», gnr. 11, bnr. 44 i Gol mot betaling av kr. 208.500,- tohundreogåttetusenfemhundre - kroner, med fradrag for heftelser som ved forliksklagens forkynnelse hvilte på eiendommen.

2. Ole H. Berg dømmes til å betale saksomkostninger til Steingrim Berg i forbindelse med løsningssaken.»

Saksøkte har i det vesentlige gjort gjeldende:

Da Ole H. Berg i 1946 foretok delingen, eiet han bare en gård bestående av Berg, gnr. 11, bnr. 1 og de to skogremmene Lagmannsgårdsremmen, bnr. 3 og Trondsgårdsremmen, bnr. 4. Disse tre bnr. utgjorde en driftsenhet. Herfra ble så utskilt Berg lille, bnr. 43 og Berg søndre, bnr. 44. Hovedeiendommen, dvs. det som var igjen av bnr. 1 og 4 + bnr. 3, ble overdratt eldste sønn Halvor. Saksøkeren overtok bnr. 43. Den yngste sønn Halgrim overtok derimot ikke bnr. 44 som var tiltenkt ham.

Prinsipalt hevdes at den tidligere odelslovs §14, jfr. §12 og §13, ikke kommer til anvendelse i saken. Grunnen hertil er at den av Ole H. Berg påtenkte ordning ikke ble gjennomført. Det ble ikke utstedt noe dokument og ikke foretatt noen nedtegning. Heller ikke foreligger det noen avtale muntlig mellom Ole H. Berg og hans sønner om deling av eiendommen. Man vet således ikke om Ole H. Berg hadde ment å foreta en deling i samsvar med §14. Det Ole H. Berg eiet i 1946 var ikke mere enn ett skikkelig bruk. Det var formentlig ikke av den størrelse eller beskaffenhet at flere familier kunne ernære seg av det. Var det blitt søkt om deling av det idag, ville søknaden utvilsomt blitt avslått av Fylkeslandbruksstyret. Er det ikke foretatt og gjennomført en deling i samsvar med §14, må konsekvensen være at saksøkte eller hans linje har best odelsrett.

Subsidiært gjøres gjeldende at hvis det er foretatt en deling i samsvar med §14, har saksøkeren fått odelsjord, nemlig bnr. 43. Han har da godtatt planen. Dette må da være avgjørende. Iflg. rettspraksis er det ikke nødvendig at den fraskilte del er stor nok for en families underhold. Saksøkeren kan da ikke gjøre gjeldende at den del han har mottatt er så liten, jfr. Rt-1946-405. Tenker man seg at Halgrim hadde overtatt Berg søndre og eiendommen ble ledig, ville Halvor hatt best odelsrett. Situasjonen må bli den samme hvor eiendommen er nektet overtatt. Den eldste sønn og hans linje har da best odelsrett til den. Saksøkeren kan således ikke løse Berg søndre fra saksøkte med bedre odelsrett.

Saksøkte har nedlagt slik påstand:

«1. Ole H. Berg frifinnes for kravet om skjøte til Steingrim Berg.

2. Steingrim Berg dømmes til å betale saksomkostninger til Ole H. Berg.»

Rettens vurdering:

De eiendommer Ole H. Berg eiet i 1946 var Berg, gnr. 11, bnr. 1, som var hovedbruket, og de to skogremmer Lagmannsgårdsremmen, bnr. 3 og Trondsgårdsremmen, bnr. 4, må utvilsomt anses som en bruksenhet. Han eiet således ikke flere gårder i odelslovens forstand. Fordelingsregelen i den tidligere odelslovs §12 kommer således ikke til anvendelse.

Side:278

Fradelingen av Berg lille, bnr. 43 og Berg søndre, bnr. 44 i 1946 ble foretatt i forbindelse med at han skulle overdra hovedeiendommen Berg til den eldste sønn Halvor. Halvor, som var blitt gift i 1941, hadde siden da drevet eiendommen sammen med faren. Halvor skulle imidlertid ikke få det hele. Også de yngre sønner Steingrim og Halgrim skulle også få sine deler av eiendommen. Derfor ble Berg lille og Berg søndre fradelt. Det var ingen avtale om hvorledes fordelingen skulle skje. Ole H. Berg, som etter de foreliggende opplysninger må ha vært temmelig egenrådig, bestemte det hele uten at sønnene hadde noe de skulle ha sagt.

Det kan ikke etter rettens mening være tvilsomt at Ole H. Berg i 1946 påbegynte et skifte mellom barna. Halvor, som var den eldste og gift, måtte ha gårdsbruket. De yngre, Steingrim og Halgrim, måtte nøye seg med mindre deler. At Halgrim skulle få Berg søndre fremgår av skylddelingsforretningen hvor han er angitt som kjøper.

Halgrim var iflg. saksøkeren «gromgutten» hvorfor han ble tildelt en langt større del enn Steingrim. Saksøkeren var reist ut i 1929 og hadde gått elementærteknisk skole. Senere hadde han også tatt handelsfagsprøve og kurser i radio og fjernsyn. Han kom tilbake i 1933 og drev forretning i 3-4 år til han igjen reiste til Oslo hvor han arbeidet som elektriker. Han var så på Gol mellom 1945 og 1950 da han drev i radiobransjen. Fra 1950 hadde han arbeidet som elektriker på Gjøvik bortsett fra en tid han arbeidet som elektriker på anlegg. Saksøkeren har således ikke hatt jordbruk som yrke. Han fikk i 1946 beskjed om at han skulle ha Berg lille. Han tok imot eiendommen og har hatt den siden. Noen særlig drift har det ikke vært, men han drev ut ca. 100 m3 tømmer i 1964.

Halgrim nektet å ta imot Berg søndre. Iflg. saksøkeren ville Halgrim ikke ha noe med faren å gjøre. Han ønsket å studere og begynte også, men faren likte det ikke og nektet ham penger. Noen utdannelse skaffet han seg likevel og arbeidet i Tyskland og England og en tid i Odda og i Oslo til 1945. Senere hadde han arbeidet med vikling av motorer på Gjøvik til i 1960-årene. Senere var han blitt innesluttet og menneskesky og isolerte seg. No skal han bo i Fredrikstad. Han skal ha blitt blind, men er operert på begge øyne og har fått noe av synet igjen. Iflg. saksøkeren var Halgrim blitt undertrykt av faren slik at han ikke fikk utfolde seg, og han hadde tatt skade av familiemiljøet. Faren var helt egenrådig og ville bestemme alt.

Det skifte Ole H. Berg påbegynte i 1946 ble således ikke i sin helhet gjennomført idet Halgrim nektet å ta imot Berg søndre som var tiltenkt ham. Forøvrig må skiftet sies å være gjennomført i forhold til de to andre sønner Halvor og Steingrim som tok imot de deler av eiendommen faren hadde bestemt de skulle ha. At Halvor skulle betale kr. 12.000,- for eiendommen innebærer etter rettens mening ikke at det var et ordinært frivillig salg som ble foretatt. Beløpet står absolutt ikke i forhold til eiendommens verdi. Overdragelsen var et ledd i den skifteordning Ole H. Berg helt på egen hånd hadde bestemt.

Berg søndre ble ettet at den var utskilt drevet sammen med hovedbruket, i den senere tid av saksøkte sammen med faren. Bestemor til saksøkte hadde drevet i skogen fra i slutten av 1960-årene til saksøkte kjøpte eiendommen av henne. Det var saksøkte som drev for henne og kjøpte på rot.

Retten kommer etter dette til at den tidligere odelslovs §14 må komme til anvendelse. Det kan ikke være tvilsomt at Halvor som den best åsetesberettigede fikk mere enn halvdelen av hovedbølet og at det han fikk var

Side:279

tilstrekkelig næringsgrunnlag for ham og hans familie. At den del saksøkeren fikk var meget beskjeden og åpenbart ikke var tilstrekkelig til en families underhold er slik retten forstår rettspraksis ikke avgjørende. At eiendommen er så liten at den ikke kan betegnes som odelsjord kan retten ikke være enig i. Det avgjørende må imidlertid etter rettens mening være at saksøkeren har godtatt den tildeling som ble foretatt av faren, jfr. Rt-1946-405.

Når det er foretatt deling etter §14, kommer §13 til anvendelse selv om utdelte eiendommer ikke er store nok til å ernære arvingenes familier, jfr. den nevnte dom. Det tilfelle som foreligger i denne sak, at en fradelt eiendom ikke blir overtatt er såvidt retten skjønner ikke direkte løst i loven. De beste grunner taler etter rettens mening for å anse forholdet på samme måte som når en eiendom blir ledig, jfr. §13, 2. setning. Da det ikke er flere arvinger etter Ole H. Berg enn de 3 sønner, skulle turen til å erverve eiendommen komme tilbake til første linje, dvs. saksøktes.

Saksøkte blir etter dette å frifinne.

Da saken har budt på atskillig tvil slik at saksøkeren har hatt rimelig grunn til å se rettens avgjørelse, finnes saksøkte ikke å burde tilkjennes saksomkostninger.

Dommen er enstemmig.