RG-1979-535

Instans:	Agder lagmannsrett
Dato:	1978-10-06
Publisert:	RG-1979-535
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 6. oktober 1978 i sak nr. 52/1978
Parter:	Albert Schweder (advokat Harald Krogh-Hansen) mot Cornhill Assuranseselskap A/S (høyesterettsadvokat Sven Haraldsen).
Forfatter:	Lagmann Kristen Syvertsen, lagdommerne Rolf E. Schreiner, W. Wahr Fareth
Lovhenvisninger:	Bilansvarslova (1961) §7, Skadeserstatningsloven (1969) §3-1, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §4, Folketrygdloven (1966) §11-8, §3-2

Den 14. mars 1975 i 1930-tiden ble Albert Schweder, under kryssing av Møllegaten i Tønsberg, i fotgjengerfelt påkjørt eller skremt av varebil LH 21053, kjørt av eieren Kristian Hotvedt, med den følge at han falt bakover i gaten og ble påført skader som resulterte i 100% ervervsuførhet. Varebilen var trafikkforsikret i Cornhill Assuranceselskap A/S (nedenfor kalt Cornhill). Etter å ha fått utbetalt kr. 5 000,- av forsikringsselskapet, som opprinnelig var ment som endelig oppgjør, anla Albert Schweder, ved stevning av 21. april 1977 til Tønsberg byrett, sak mot Cornhill med krav om erstatning for lidt inntektstap og tap i fremtidig erverv. Dessuten ble det krevet ménerstatning. Albert Schweder var ved Justisdepartementets bevilling av 15. april 1977 tilstått fri sakførsel.

Cornhill tok til motmæle og påsto seg frifunnet, dog uten å påberope seg at utbetalingen på kr. 5 000,- avskar Schweder adgangen til å reise sak.

Tønsberg byrett - dommerfullmektig Steinar Talgø som enedommer - avsa 28. desember 1977 dom i saken med slik slutning:

«1. Innen 14- fjorten - dager fra forkynnelsen av denne dom betaler Cornhill Assuranseselskap A/S v/Jac. O. Lyngaas erstatning til Albert Schweder med

- kr. 15 000,- - femtentusenkroner 00/100 for lidt tap,

- kr. 10 000,- - titusenkroner 00/100 for tap i fremtidig erverv og

- kr. 5 000,- - femtusenkroner 00/100 i ménerstatning med 5 - fem - prosent årlig rente fra domsavsigelsen.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

De nærmere enkeltheter i saksforholdet og hva partene har anført for byretten fremgår av byrettens dom. Utbetalingen før saksanlegget av kr. 5 000,- til Albert Schweder har byretten, som det vil sees, latt gå til fradrag i den utmålte erstatning for tap i fremtidig erverv. Dette tap er således fastsatt til kr. 15 000,-.

Albert Schweder har ved ankeerklæring av 19. januar 1978 påanket denne dom til Agder lagmannsrett. Ved Justisdepartementets bevilling av 29. mars 1978 er han tilstått fri sakførsel også for lagmannsrett. Han har som ankegrunner i det vesentlige gjort gjeldende:

Byretten har tatt feil når den har funnet det bevist at hans forhold må betraktes som grovt uaktsomt. Han har ikke gjort noe uforsvarlig. Han har forsøkt å krysse Møllegaten i fotgjengerfelt og må da ha krav

Side:537

på å være beskyttet. Derimot må bilføreren klandres. Bilføreren har opptrådt bevisst uaktsomt ved ikke, før han passerte fotgjengerfeltet, å forvisse seg om at ingen ville krysse gaten. Slik han kjørte tok han sjansen på at ingen fotgjengere ville gå over gaten.

På denne bakgrunn blir det uriktig av byretten å redusere erstatningen med 75%, dvs. bruke en fordeling 75% på ham og 25% på bilføreren. Av Høyesterettsdom i Rt-1974-813 fremgår at man kan og skal se bort fra skadelidtes forhold og tilkjenne full erstatning når bilføreren er mest å bebreide.

Ved utmålingen av erstatningen for allerede lidt tap og tap i fremtidig erverv må det - hevder Schweder - legges til grunn at han ville fortsatt i sitt arbeid som kokk ved Farmand Aldershjem frem til fylte 70 år, iallfall til fylte 67 år. Byrettens fastsettelse av tapet i fremtidig erverv til kr. 60 000,- bygger derfor på den uriktige forutsetning at han ikke ville kunne holde på denne kokke-jobben frem til pensjonsalderen.

Byrettens fastsettelse av ménerstatningen til kr. 20 000,- før brøkfordeling ligger vesentlig for lavt og tar ikke hensyn til anvisninger som er gitt i forarbeidene til §3-2 i erstatningsloven og til retningslinjer som er gitt i «Pallas-dommen» i Rt-1977-782, jfr. også Peter Lødrups artikkel i Lov og Rett 1978 196 flg. Tar man utgangspunkt i folketrygdlovens §11-8 om yrkesskadeerstatning med tilhørende forskrifter, eliminerer 75%-regelen i paragrafens tredje ledd og bygger på en medisinsk invaliditet på 50%, kan erstatningsnivået illustreres slik:

50% invaliditet gir 25% av dagens grunnbeløp

i folketrygden kr. 14 700,-, årlig beløp

blir da kr. 3 675,-

Kapitalisert fra skadedato etter

Rikstrygdeverkets tabell, kr. 3 675,- x 13,44 kr. 49 392,-

hvortil kommer 1/3 » 14 817,-

kr. 64 209,-

Det som kan kreves erstattet blir etter dette (avrundet):

Lidt tap fra skadedagen frem til 15.10.1978 kr. 80 000,-

Tap i fremtidig erverv, kapitalisert nettotap

frem til fylte 70 år » 214 000,-

(Do. frem til fylte 67 år) ( » 170 000,-)

Ménerstatning » 64 000,-

kr. 358 000,-

(kr. 314 000,-)

Dette (disse) beløp, bortsett fra allerede lidt tap, må imidlertid reduseres noe på grunn av skattefordelen, rentefordelen samt at Rikstrygdeverkets kapitaliseringstabell bygger på en så lav rentefot som 4%.

Albert Schweder har nedlagt slik påstand:

«Cornhill Assuranceselskap A/S, v/Jac. O. Lyngaas & Co.,

Side:538

Tønsberg, dømmes til å betale til Albert Schweder erstatning begrenset oppad til kr. 209 000,- og til å betale det offentlige saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.»

Cornhill Assuranceselskap A/S har imøtegått anken og erklært motanke. Selskapet gjør i hovedtrekk gjeldende:

I utgangspunktet har selskapet et objektivt ansvar etter bilansvarslovens §4. Men de skader Albert Schweder er påført, skyldes en grovt uaktsom opptreden fra hans side. Han kan legges mere enn «berre lite til last». Han har gått rett ut i fotgjengerfeltet uten å se seg for og uten å gi noe som helst tegn. Kristian Hotvedt er som bilfører intet å bebreide. Den tvil byretten gir uttrykk for på dette punkt, kan ikke være berettiget. Han har kjørt meget sakte, i kø og med nærlys på. Det var god sikt. Han hadde ingen grunn til å tro at Schweder, etter å ha rundet hjørnet ved slakter Fons forretning, ville gå rett ut i Møllegaten. Hotvedt har således ikke overtrådt noen aktsomhetsnorm, jfr. Rt-1934-385 og Rt-1962-664.

Når all skyld ligger hos skadelidte, kan det etter §7 i bilansvarsloven i tilfelle ikke bli spørsmål om erstatning på annet grunnlag enn sosiale indikasjoner, jfr. Høyesterettsdom i Rt-1966-886 («Olstaddommen»). Her var imidlertid forholdet at skadelidte feilbedømte trafikksituasjonen. Dette i motsetning til Schweder som ikke har vurdert noe i det hele tatt, men bare gått rett ut i gaten uten å se seg for.

Om retten tross dette skulle finne et erstatningsgrunnlag, blir det likevel intet å erstatte. Albert Schweder har nemlig ikke lidt noe tap som overstiger den uførepensjon han er tilstått etter folketrygdloven. Hans stilling som kokk ved Farmand Aldershjem var en hjelp ytet ham med sosialkontorets bistand. Han fylte imidlertid ikke jobben, og hans dager som arbeidstaker i kommunen var talte allerede da skaden inntraff. Med sin yrkesmessige bakgrunn og sitt alkoholbruk ville han neppe kunne påregne å få annet arbeid. Noe tap i fremtidig erverv er derfor ikke sannsynlig, og også for årene 1975-1978 tenderer tapet mot null. De fremlagte tapsberegninger hviler på et urealistisk og sviktende grunnlag.

Spørsmålet om ménerstatning beror på en helhetsvurdering hvor det særlig er av betydning hvilken innskrenkning i den personlige livsutfoldelse skaden har voldt. Noen slik innskrenkning synes ikke å foreligge i Schweders tilfelle når hensyn tas til at han nå ikke lenger behøver å stå i et arbeid han ikke likte. Byrettens utmåling av erstatningen til kr. 20 000,- kan imidlertid aksepteres, men skal Schweder tilstås noen ménerstatning kan det, på grunn av egen skyld i skaden, bare bli spørsmål om endel av dette beløp og da på rent sosiale kriterier, jfr. «Olstad-dommen».

Cornhill har nedlagt denne påstand:

«Ankemotparten frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett.»

Lagmannsretten har mottatt partsforklaring fra Albert Schweder. Det er ført 2 vitner, Kristian Hotvedt og bestyreren på Farmand Aldershjem Johannes Einarsen. De forklarte seg også for byretten. Det er fremlagt endel ajourførte inntekts- og trygdeoppgaver. Saken står i alt vesentlige i samme stilling som for byretten.

Side:539

Lagmannsretten er kommet til et resultat som avviker noe fra byrettens.

Byretten har anført at den legger følgende faktiske forhold til grunn:

«Da Kristian Hotvedt den 14. mars 1975 omlag kl. 1930 kom kjørende med varevogn LH 21053 langs Møllegaten i Tønsberg var det mørkt og han kjørte med nærlyset tent. Under hovedforhandlingen forklarte Hotvedt at det var endel trafikk på denne tiden, og da han kjørte inn i krysset Møllegaten/Kong Sverresgate var hastigheten omlag 30 km/t. Han var da oppmerksom på Schweder som rundet hjørnet ved Fons slakterforretning. Det sto noen fotgjengere på fortauet rett inn for fotgjengerfeltet utenfor Fons slakterforretning og Schweder ble borte for Hotvedt bak disse. Hotvedt hadde da kjørt inn i krysset. Det var også en del motgående trafikk og ingen av de øvrige fotgjengerne gjorde tegn til å ville gå ut i gaten. Men da Hotvedts varevogn var kommet ganske nær fotgjengerfeltet gikk Schweder rett ut i gaten. Hotvedt bremset umiddelbart og fikk vridd bilen svakt over til venstre, mens Schweder plutselig så opp og falt i bakken. Han ble,liggende på skrå mot fortauet, tett inntil dette.»

Byretten har her bygget på Kristian Hotvedts forklaring. Lagmannsretten kan ikke anta at det er noen grunn til å tvile på at hans fremstilling av hendelsesforløpet - gjentatt under ankeforhandlingen - på alle vesentlige punkter er riktig. Det kan til utfylling av bildet være grunn til å nevne at Kristian Hotvedt kom fra det lysregulerte Hvalenkrysset ca. 100 meter lenger opp i Møllegaten, hvor han sammen med flere biler hadde stått og ventet på grønt lys. Fra Hvalenkrysset var det derfor køkjøring nedover Møllegaten. Hotvedt mener at det var to-tre biler foran ham og at avstanden til den forankjørende bil var ca. 10 meter. Da han så til høyre før han kjørte inn i krysset Møllegaten/Kong Sverresgate og fikk øye på Schweder, som kom fra Kong Sverresgate, la han merke til at han gikk nokså fort, sterkt fremoverlutet og med bøyet hode. Farten da han kjørte inn i krysset har Hotvedt for lagmannsretten anslått til ca. 25 km/t. De avsatte bremsespor, 1,75-2,5 meter, bekrefter at farten før oppbremsingen, må ha vært meget moderat. Bilen ble da også stående litt på skrå - vridd mot venstre - i fotgjengerfeltet. Hotvedts varebil ble, etter ulykken, undersøkt av bilsakkyndige, uten at det ble funnet noen tekniske feil ved bremser eller annet.

Byretten har nevnt at det kan være tvilsomt om varebilen overhodet kom nær Albert Schweder eller om grunnen til at Schweder gikk overende var at han plutselig ble oppmerksom på at han var like oppi varebilen, og at han for å unngå påkjørsel kastet seg bakover. Hvis varebilen - en VW innelukket kassevogn - har truffet Schweder, har det antakelig vært med høyre fronthjørne omtrent der hvor speilet står. Noen merker på bilen eller speilet kunne imidlertid ikke sees, og Hotvedt mener selv at det såvidt var sig i bilen da Schweder gikk overende. For ansvarsspørsmålet er det - som erkjent av Cornhill - uten betydning om varebilen slo Schweder overende eller om Schweder gikk overende av forskrekkelse ved å være kommet like oppi bilen. I begge tilfelle er skaden forårsaket av bilen. Men usikkerheten på dette punkt sammenholdt med bilens og Schweders stilling etter

Side:540

at ulykken var skjedd, viser også at farten før oppbremsing må ha vært moderat og at det nesten lyktes Hotvedt å få stanset bilen i tide.

Som det fremgår av byrettens dom husker Albert Schweder intet av ulykken eller det som skjedde umiddelbart forut. Han har for lagmannsretten forklart at han tidligere på ettermiddagen hadde drukket en halvliter pils. Han bar dessuten på et par-tre hele øl da ulykken skjedde. Til politiet har han ca. 1 måned etter ulykken forklart at han ikke tror det var noen trafikk i gaten da han gikk over, for ellers ville han ikke ha gått ut i gaten. Det er på det rene at det luktet alkohol (øl) av ham på ulykkestidspunktet, noe som både politiet og sykehuset registrerte. Blodprøve ble imidlertid ikke tatt.

De opplysninger i saken som lagmannsretten finner å kunne bygge på - Hotvedts forklaring og det som kan utledes av politidokumentene - gir et bilde av Schweders opptreden som kort kan beskrives slik: Han kommer på høyre fortau nedover Kong Sverresgate mot Møllegaten i relativt god fart, går fremoverbøyet og ser ned, runder hjørnet ved slakter Fons forretning, går bak noen personer som står på fortauskanten der hvor denne bøyer for å følge Møllegaten og går deretter uten å se seg for og uten å gi tegn rett ut i fotgjengerfeltet over Møllegaten etter at bilen foran Hotvedts hadde passert feltet og før Hotvedts bil hadde nådd helt frem til dette. Hadde han sett seg for kunne han, etter de gode siktforhold og hensett til at Hotvedt kjørte med nærlys, ikke ha unngått å se at Hotvedts bil var ganske nær. Å krysse en trafikert bygate på en slik måte mens trafikken går begge veier, må etter lagmannsrettens oppfatning karakteriseres som en kvalifisert uaktsom opptreden, som grov uaktsomhet. Man er langt over grensen i bilansvarslovens §7: «... når skadelidaren kan leggjast berre lite til last». Om Schweders opptreden kan forklares med en viss alkoholpåvirkning, må i denne forbindelse være uten betydning.

Når det derimot gjelder Kristian Hotvedts kjøring og opptreden kan lagmannsretten ikke finne at han er noe å bebreide. Skal en bilist overhodet kunne kjøre i en trafikert bygate med fotgjengeroverganger og fotgjengere på fortauene, må han kunne kjøre med slik moderat fart som den Hotvedt har hatt. Han må også kunne regne med at observerte fotgjengere ikke foretar seg helt uoverveide og plutselige handlinger og innrette sin kjøring etter det, jfr. kjennelse i Rt-1962-664. Det er intet som tyder på at ikke Hotvedt kjørte inn i krysset Kong Sverresgate/Møllegaten med oppmerksomhet. Han registrerte at Schweder kom nedover Kong Sverresgate på høyre fortau og at han rundet hjørnet ved slakter Fons forretning. Slik Schweder gikk hadde Hotvedt all grunn til å tro at Schweder ville fortsette nedover fortauet på høyre side av Møllegaten. Og om Schweder var påvirket av alkohol, så var det ikke - slik Hotvedt kunne observere ham - noe som tydet på beruselse. Det var uventet og helt upåregnelig for Hotvedt at Schweder, etter å ha vært borte et øyeblikk bak de som sto på fortauskanten utenfor trappen til Fons forretning, plutselig skulle dukke opp i fotgjengerfeltet like foran bilen hans. Det er intet grunnlag for å kritisere Hotvedt for måten han reagerte på i denne situasjon. Han bremset øyeblikkelig opp og slengte bilen over mot venstre så langt han turde av hensyn til motgående trafikk. Det har vært pekt på at Hotvedt er

Side:541

meget nærsynt, men han bruker og brukte også da ulykken skjedde briller som gjorde at han så godt på de avstander som er aktuelle i saken.

Etter lagmannsrettens oppfatning må en samlet vurdering av Kristian Hotvedts opptreden konkludere med at han er uten skyld i trafikkulykken og den skade som ble påført Albert Schweder.

Situasjonen blir da at man står overfor et tilfelle hvor skadelidte har opptrådt grovt uaktsomt mens skadevolderen er skyldfri. Ordlyden i bilansvarslovens §7 hindrer ikke at det også tilståes erstatning under slike omstendigheter. Dette er forutsatt i lovforarbeidene, jfr. bl.a. Ot.prp. nr. 24 for 1959/60 hvor det (s. 2829) heter:

«Etter den nye elastiske regel i komitéforslaget vil man i alle disse tilfelle kunne komme fram til et resultat som domstolene finner rimelig. Departementet vil i denne forbindelse understreke komitéens uttalelse (s. 43) om at lovteksten vil stille domstolene fritt når det gjelder måten å fastsette en mulig skadefordeling eller erstatningsreduksjon på. I mange tilfelle kan det være rimelig å nedsette erstatningen med en nærmere avpasset, bestemt sum, istedenfor å fastsette en fordelingsbrøk for skadefordelingen. Dette kan være formålstjenlig i tilfelle hvor man av preventive grunner ønsker å markere at skadelidte har opptrådt uforsiktig og klanderverdig, men hvor man likevel - f.eks. ved store og alvorlige personskader - finner det urimelig å redusere erstatningen sterkere enn at han sikres et noenlunde forsvarlig, levelig grunnlag. Den nye regel behøver derfor ikke å praktiseres slik at uforsiktige skadelidte ved skjematiske brøker bare tildeles åpenbart utilstrekkelige erstatninger for alvorlige skader og altså stilles mer eller mindre uforsikret mot trafikk skader. Dette ville i mange tilfelle være sosialt uforsvarlig og som oftest upåkrevd i preventivt øyemed.

Utkastets regel er formet slik at den i og for seg gir domstolene adgang til å innrømme erstatning også til skadelidte som har opptrådt grovt aktløst, ja den utelukker ikke erstatning endog til skadelidte som forsettlig har medvirket til skadevoldingen. Man går imidlertid ut fra at domstolene ikke vil tilkjenne noen erstatning når skadelidte forsettlig har medvirket, barn muligens i særlige tilfelle unntatt, og at de når vognføreren (og eieren) er skyldfri bare unntaksvis vil finne grunn til å innrømme erstatning til skadelidte som har vist grov aktløyse.»

Hensett til at ulykken har påført Albert Schweder en 100%'s ervervsuførhet og en medisinsk invaliditet på 50% - noe Cornhill ikke har bestridt - og til at den uførepensjon han nå oppebærer, for tiden kr. 2 271,- pr. måned, er knapp, når hensyn tas til dagens levekostnader for en enslig på nærmere 60 år, er lagmannsretten blitt stående ved at han bør tilståes en viss erstatning for mulig økonomisk tap ulykken har påført og vil påføre ham. Av samme grunn bør det dessuten ytes en viss ménerstatning. Lagmannsretten har under disse overveielser også lagt noe vekt på at Albert Schweder, tross opprinnelig gode forutsetninger, er kommet nokså skjevt avgårde i livet og at hans livssituasjon har vært og er lite oppløftende.

Cornhill har forøvrig bestridt at vilkårene etter erstatningslovens §3-2 for å tilstå ménerstatning er til stede. Såvidt skjønnes hevdes det at det mén skaden har påført ham ikke betyr noen innskrenkning i hans personlige livsutfoldelse sett i forhold til hans situasjon før

Side:542

ulykken med et arbeid han gikk til med ulyst m.v.

Etter lagmannsrettens oppfatning må det være klart at betingelsene etter §3-2 er fylt i Schweders tilfelle. Det fremgår bl.a. av den sakkyndige erklæring av 18. juli 1976 fra nevrologen dr. R. M. Gjerde - referert i byrettens dom - at skaden er varig og at det dreier seg om betydelig skade av medisinsk art. Dette siste ligger allerede i fastsettelsen av den medisinske invaliditet til 50%. I og med at hodeskaden med derav følgende hjernesvinn bl.a. har medført dårlig hukommelse, hodepine med øresus, smerter i høyre hofte og i nakken, redusert evne til å tåle fysiske og psykiske påkjenninger og redusert bevegelighet, foreligger en slik skadebetinget innskrenkning i den personlige livsutfoldelse som lovbestemmelsen har for øye. Det vises i denne forbindelse til den påberopte «Pallas-dom» i Rt-1977-782.

Spørsmålet blir så om Albert Schweders ervervsuførhet og overgang til uførepensjon har medført at han har lidt noe økonomisk tap. Dette spørsmål henger nøye sammen med hvorvidt man kan legge til grunn at han, hvis ulykken ikke hadde inntruffet, fortsatt ville vært i arbeid som kokk ved Farmand Aldershjem, og om det er sannsynlig at han ville beholdt denne stilling frem til pensjonsalderen.

De opplysninger som foreligger om Albert Schweders yrkesmessige bakgrunn, foranledningen og grunnlaget for at han ble tatt inn som kokk ved Farmand Aldershjem, hans alkoholbruk og den omstendighet at han, bortsett fra selve kokingen, ikke ga bestyreren den avlastning som forutsetningen for kokkestillingen var, gjør det lite trolig at han ville ha kunnet fortsette i denne stilling frem til oppnådd pensjonsalder 67 år. Det tør være tvilsomt nok om han kunne ha beholdt stillingen frem til idag. Men om han ikke hadde fått anledning til å fortsette særlig lenge i stillingen, er det vel rimelig å regne med at han ville ha blitt skaffet eller kunne ha skaffet seg noen jobber i de nærmeste årene etter ulykken som ville ha gitt en inntekt noe over de årlige ytelser fra folketrygdens uførepensjon.

Byretten har ut fra en noenlunde tilsvarende vurdering av hvilke inntektsmuligheter Schweder ville ha hatt om ulykken ikke var inntruffet, kommet til et samlet tap (lidt tap + tap i fremtidig erverv) på kr. 120 000,-. Lagmannsretten har ikke noe vesentlig å innvende mot dette skjønn. Ut fra de forutsetninger lagmannsretten gir erstatning på, er det ikke påkrevet å fastslå det økonomiske tap særlig eksakt. Det blir spørsmål om å fastsette en viss sum innenfor rammen av det lidte og det påregnelige fremtidige tap. Denne sum er lagmannsretten blitt stående ved å sette til kr. 30 000,-, dvs. samme resultat som det byretten er kommet til. Selv om det er gått ca. i år siden byrettens dom, finner man likevel å kunne fordele disse kr. 30 000,- med kr. 15 000,- på lidt tap og kr. 15 000,- på fremtidig tap. Dette vil være til Schweders fordel. På samme måte og med samme begrunnelse som byretten forutsettes at de kr. 5 000,- Cornhill har utbetalt før saksanlegget, avkortes i erstatningen for tap i fremtidig erverv. Erstatningen for lidt tap anses å dekke renter frem til domsavsigelsen.

Full ménerstatning er av byretten satt til kr. 20 000,-. Dette er etter lagmannsrettens oppfatning for lavt. Schweders prosessfullmektig har, som det vil fremgå av referatet av partenes anførsler, beregnet

Side:543

hva en ménerstatning i yrkesskadetilfellene tillagt 1/3 ville ha utgjort. Resultatet av denne beregning, ca. kr. 64 000,-, gir - som førstvoterende sier i dom i Rt-1977-782 - «en grov skissemessig antydning om erstatningsnivået». Etter skyldforholdene i saken blir det imidlertid ikke spørsmål om å tilstå en uavkortet ménerstatning, men også her om et skjønnsmessig beløp innenfor rammen av det som i denne relasjon kan anses som «full» erstatning. Lagmannsretten finner at dette beløp passende kan settes til kr. 25 000,-. Man har da bevisst valgt et relativt sett høyere beløp for denne erstatning enn for erstatningen for økonomisk tap. Ménerstatningens art og innhold tilsier dette slik lagmannsretten vurderer forholdene i saken, herunder rimeligheten av å yte Albert Schweder visse økonomiske kompensasjoner i den stilling ulykken har bragt ham.

Etter dette blir den samlede erstatning som tilkjennes Albert Schweder kr. 15 000,- for lidt tap, kr. 10 000,- (kr. 15 000,- + kr. 5 000,-) for tap i fremtidig erverv og kr. 25 000,- i ménerstatning, i alt kr. 50 000,-.

Anken har bare delvis ført frem. Saken er forsåvidt dels vunnet og dels tapt, og hver av partene bør bære sine omkostninger, jfr. tvistemålslovens §180 annet ledd og §174 første ledd. Motanken har vært forgjeves, men det kan ikke sees at denne anke har gjort saken mere omfangsrik enn den ellers ville ha vært og påført merutgifter som Cornhill bør tilpliktes å erstatte motparten/det offentlige. Heller ikke i motanken vil således omkostninger bli tilkjent. Byrettens omkostningsavgjørelse finner lagmannsretten ikke grunn til å endre.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Cornhill Assuranceselskap A/S dømmes til å betale til Albert Schweder 50 000,- - femtitusen - kroner med 5 - fem - prosent rente fra domsavsigelsen.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

2. Saksomkostninger for byrett og lagmannsrett tilkjennes ikke.

Av byrettens dom (dommerfullmektig Steinar Talgø):

Tvisten refererer seg til hvorvidt det oppsto erstatningsansvar i forbindelse med at saksøkeren ble påkjørt den 14. mars 1975. Saken ble behandlet i forliksrådet 3. mars 1977 og ble henvist til retten.

Den 14. mars 1975 omlag kl. 19.30 kom Kristian Hotvedt kjørende i Møllegaten i Tønsberg i retning Storgaten med varebil LH 21053. Varebilen var forsikret i saksøktes forsikrings selskap.

Idet Kristian Hotvedt skulle passere krysset Møllegaten/Kong Sverresgate, gikk saksøkeren ut i fotgjengerovergangen i Møllegaten, rett ut for slakter Fons forretning. Han ble truffet av Hotvedts varevogn og falt i bakken. I bevisstløs tilstand ble han brakt til Vestfold Sentralsykehus hvor han ble utskrevet 16. april s.å.

Da ulykken fant sted hadde saksøkeren vært ansatt som kokk hos Farmands Aldershjem, Tønsberg, siden midten av desember 1972. Etter omlag

Side:544

3 måneders sykemelding gjenopptok han sitt arbeide, men måtte slutte etter en relativt kort periode. Han mottok deretter sykepenger frem til 1. oktober 1975. Etter dette har han mottatt 100% uførepensjon.

Under hovedforhandlingen ble det avhørt 2 vitner foruten at saksøkeren avgav partsforklaring. Vitnene var føreren av varebilen, Kristian Hotvedt, samt bestyreren av Farmand Aldershjem.

Saksøkeren har hevdet at han har krav på såvel erstatning for lidt tap, tap i fremtidig erverv som ménerstatning.

Erstatningsgrunnlaget fremgår av bilansvarslovens §4 hvor motorvognens forsikringsselskap er gitt et objektivt erstatningsansvar uavhengig av bilførerens skyld.

Schweder er tidligere blitt utbetalt kr. 5 000,- av saksøkte fordi han da var i en noe prekær økonomisk situasjon. Etter at denne utbetalingen fant sted har en imidlertid sett senvirkningene av skaden som han pådro seg ved ulykken. Vedrørende skaden på hans person ble det vist til følgende legeerklæring datert 18. juli 1976 av nevrolog dr. R. M. Gjerde:

«Ad Albert Schweder, født xx.xx.1919, adr. Munkegt. 9, Tønsberg.

Ovennevnte har jeg undersøkt første gang under opphold i kirurgisk avdeling, Vestf. sentralsykehus i tiden 14.3./16.4.75. Seinere har jeg undersøkt ham den 9.6.-76 og under opphold i nevrologisk avdeling, VSS, i tiden 30.6.-2.7.-76.

Han hadde 4 1/2 år gammel en hjernerystelse og i 19-års alderen slo han seg også kraftig i hodet, men uten bevissthetstap. Angivelig ingen varige plager etter disse hodeskadene. Forøvrig ingen sykdommer å nevne tidligere. Før ulykken i 1975 hadde han i tre år vært i fullt og regelmessig arbeide som kokk ved Farmann hjem for Eldre, Tønsberg.

Han kom tilskade ved trafikkulykke den 14.3.-75 idet han ble kjørt ned. Han husker at han denne dag var på vei til Tønsberg kino for å hente bestilte billetter, men så intet mere før han seinere våknet opp i Vestf. s.s.sykehus. Ved innkomsten er han beskrevet som bevisstløs (kl. 19.45). Da jeg så ham et par timer seinere var han uklar men «gryntet» og snakket litt. Det var da ingen nevrogene utfall å påvise, ikke tegn til infracraniell, expansiv lesjon. Rtg. cranium: negativt funn. Rtg. av brystet viste brudd av 6., 7. og 8. ribbe baktil. De første par døgn av sykehus oppholdet er hans bevissthetstilstand beskrevet som sterkt nedsatt. Etterhvert klarnet han opp og var oppegående etter en ukes tid.

Jeg undersøkte ham igjen den 4.4. Han hadde da fremdeles endel hodepine, men klaget ikke ellers over noe spesielt. Somatisk nevrologisk status var negativ og EEG viste intet abnormt. Mentalt var han fullt ordnet og gjorde bra rede for seg.

Han ble utskrevet fra VSS den 16.4.-75 under diagnosene contusio cerebri. Fractura costarum.

Ved undersøkelse hos meg den 9.6.-76 framkom følgende:

Etter utskrivningen fra VSS hadde han gått sykmeldt i tre mndr.s tid hvoretter han forsøkte seg i sitt gamle arbeide. Dette gikk bare en kort tid, hvoretter han måtte sykmeldes og har vært det siden. Da han forsøkte seg i sitt arbeide fikk han tiltagende plager med hodepine, svimmelhet, øresus, smerter i nakken og hø. hofte. Klarte ikke fysiske og psykiske påkjenninger, kjente seg stadig trett og med økt trettbarbet, men nattesøvnen var heller dårlig. Klaget over dårlig hukommelse og irritabilitet. Utålsom for støy og bråk og mas. Leste avisen, men husket dårlig. Likte ikke å se fjernsyn. Ble fort trett hvis

Side:545

han drev med noe. Hodepinen har han daglig - den kommer og går. Han merket at han ikke lenger tålte alkohol «blir skittfull av en 1/2 liter øl». Alle disse plagene hadde han fått etter hodeskaden. Han klaget ellers over vissenhet i føttene og at han kunne kjenne seg ustø til beina og dårlig til å gå.

Han bor alene og steller for seg selv og mente at han klarer dette nokså tilfredsstillende, men det kunne bli «så som så med matlagningen». Ved undersøkelsen virket han litt trett og oppgitt. Godt psykisk tempo og humøret virket bra. Angivelig kjente han ikke igjen undersøkeren fra oppholdet i sykehuset. Kunne ikke fortelle datoen da han skadde seg. Mener at han lå i sykehuset i ti uker etter skaden (det var fem).

Ved den somatisk, nevrologiske undersøkelse var det ingen sikre utfall å påvise utover svake til opphevede Achillesreflekser og lett ustøhet ved Rombergs prøve. Elektroencefalogrammet (EEG) viste intet abnormt.

For ytterligere vurdering ble han innlagt i nevrologisk avdeling, VSS, i tiden 30.6./2.7.-76. Ved generell undersøkelse ble det her ikke påvist noe spesielt. RR: 160/100. SR 10 mm, hgb. 14. 0g%, kreatin 0,9 mg%, alt normalverdier. Urinen var normal. Spinalvæsken inneholdt ikke celler, men 56 mg% totalprotein - noe i overkant av normalverdien. Ved undersøkelse av mnestiske funksjoner (hukommelse) virket disse bra, mens konsentrasjonsevnen kunne være noe sviktende. Det ble utført lunftencefalografi og påvist betydelig sentral og kortikal atrofi («hjernesvinn»). Septum/nucleus caudatusavstanden ca. 23 mm, forhornsbredden 33 mm på begge sider, temporalhornene sterkt utvidet, særlig på ve. side, 3. ventrikkelbredde 9 mm (utvidet). Tydelig grovt relieff på hjernens overflate med breddeøkning av sulci. Avdelingens diagnose: Atrofia cerebri.

Han klarer bare moderat trappegang og utendørs bare mindre strekninger. De fysiske ferdigheter er ellers for så vidt normale - han klarer bare ikke å utnytte dem i sin nåværende tilstand.

Vurdering: Jeg viser til min forrige uttalelse i samme sak av 1.6.-75. Ved nevnte bilpåkjørsel pådrog A. S. seg en betydelig hodeskade som siden har medført plager som beskrevet. Disse meldte seg med full tyngde først da han igjen skulle prøve seg i arbeide - etter min erfaring ikke uvanlig i slike tilfelle. Symptomene som han beskriver dem passer utvungent inn i bildet av et posttraumatisk syndrom (skadebetinget hjernelidelse) og det må ansees klart at det er skjedd en klar «knekk» i hans helsetilstand fra før til etter skaden. Det er derfor naturlig å se hodeskaden som årsak til hans nåværende tilstand. Objektivt belegg for at den tilstand han frambyr has i den påviste hjerneatrofi (hjernesvinn) som det også synes mest nærliggende å se på bakgrunn av hodeskaden. Prognosen i dette tilfelle er det grunn til å stille med forbehold - noen bedring er det neppe grunn til å vente. Behandlingsmessig kan jeg heller ikke se at det er noe å stille opp.

Den medisinske uførhet som følge av skaden må ansees å være meget betydelig, jeg finner å burde sette den så høyt som til 50%, og varig så.»

Som det fremgår av denne fikk Schweder en klar knekk i helsetilstanden som har sammenheng med skaden, og den medisinske uførhet er anslått til 50%.

Det ble av saksøkeren fremholdt at det ikke er grunnlag for å redusere erstatningen i medhold av bilansvarslovens §7. Han gikk på vanlig måte i et fotgjengerfelt da han ble påkjørt. Føreren av ulykkesbilen, Kristian Hotvedt, hadde på forhånd sett Schweder og han var klar over at det sto folk på fortauet

Side:546

som ventet på å krysse gaten i fotgjengerfeltet. Han måtte derfor forvente at noen ville gå ut i gaten, og ulykken ville ikke ha skjedd om han hadde utvist tilstrekkelig aktsomhet. Hans skyld er således langt større enn en eventuell uaktsomhet utvist av Schweder. Bilansvarslovens §7 kan således ikke komme til anvendelse.

Ved erstatningsutmålingen for lidt tap ble det vist til at Schweder var ansatt som kokk hos Farmand Aldershjem, hvor han var lønnet i lønnsklasse 10, tilsvarende lønnstrinn 11. Han hadde vært ansatt der siden midten av desember 1972, men det er nå ikke mulig å si hvor lenge han ville ha fortsatt. En har imidlertid ikke holdepunkter for annet enn at han ville ha fortsatt frem til pensjonsalderen og dette må derfor legges til grunn.

Hans lidte tap frem til i dag fremgår av følgende oppstilling:

1975:

Antatt inntekt: 12 x kr. 4 047,20 kr. 48 566,-

v mottatt lønnsinntekt » 41 747,-

Hans tapte bruttoinntekt utgjør kr. 6 819,-

Det er imidlertid uklart om sykepengene han mottok i 1975 med ialt kr. 6 180,- er inkludert i ovennevnte lønnsinntekt som er oppført med kr. 41 747,-. Såfremt de ikke er inkludert vil tapt arbeidsinntekt for 1975 utgjøre tilnærmet kr. 0,-.

1976:

Antatt inntekt: 12 x kr. 4 324,80 kr. 51 897,-

mottatt uføretrygd » 22 344,-

Hans tapte bruttoinntekt utgjør kr. 29 553,-

1977:

Antatt inntekt: 12 x kr. 4 510,58 kr. 54 127,-

v mottatt uføretrygd » 24 100,-

Hans tapte bruttofortjeneste utgjør kr. 30 027,-

Hans samlede tapte arbeidsinntekt frem til i dag utgjør således kr. 66 393,-. Det skal ikke gjøres fradrag for skatt i dette beløpet idet erstatningen vil være skattepliktig inntekt for Schweder.

Ved beregningen av tapet i fremtidig erverv må det legges til grunn at Schweder ville ha fortsatt i stillingen frem til fylte 70 år. Han har imidlertid ikke muligheter til å gjenoppta sitt gamle arbeide og han har heller ikke muligheter for omskolering. Dette er årsaken til at han er blitt tilstått 100% uførepensjon. Det må derfor legges til grunn at han er 100% yrkes- og ervervsmessig invalidisert. Hans nåværende situasjon må sammenlignes med hans situasjon på ulykkestidspunktet og det ble bl.a. vist til Nils Nygaard, Skade og ansvar side 39 ff.

Hans antatte nettolønn ville på årsbasis nå utgjøre omlag kr. 35 000,-, mens han får utbetalt kr. 23 532,- av uførepensjonen. Dette vil m.a.o. si at hans nettotap pr. år vil utgjøre omlag kr. 11 500,-.

Side:547

Når en legger til grunn at han ville ha fortsatt i stillingen frem til fylte 70 år, er kapitaliseringsfaktoren 8,09 basert på 5% årlig rente. Tapet i fremtidig erverv utgjør da kr. 93 000,-.

Ved utmålingen av ménerstatningen etter erstatningsloven av 18. juni 1969 §3-2, ble det vist til Nygaard side 62 samt artikkel av Skarpnes inntatt i Lov for 1974 116.

I henhold til nevnte paragraf er utmålingen av ménerstatningen skjønnsmessig og det ble i den sammenheng vist til at saksøkeren har fått varig og betydelig skade som hodeskade med hjernesvinn, dårlig hukommelse, smerter i høyre hofte, hodepine med øresus og smerter i nakken, jfr. legeerklæringen av 18. juli 1976.

Erstatningslovskomitéen kom ikke inn på nærmere retningslinjer ved erstatningsutmålingen enn det som fremgår av loven, derimot ble det i proposisjonen fremsatt et forslag om å følge det samme systemet som gjelder for yrkesskade, jfr. folketrygdlovens §11-8. Etter nevnte paragraf skal skadelidte ha yrkesskadeerstatning for ikke økonomisk tap ved medisinsk invaliditet i tillegg til yrkesskadetrygden etter folketrygdloven. Denne yrkesskadeerstatningen for ikkeøkonomisk skade skal følge visse faste satser som tilsvarer en prosentvis del av grunnbeløpet alt etter den aktuelle invaliditetsprosent. Det er videre i proposisjonen anført at ménerstatningen bør ligge 25% over yrkesskadeerstatningen i ett gitt tilfelle.

På bakgrunn av at den medisinske uførhet er anslått til 50%, ble det med holdepunkter i dette hevdet at ménerstatningen skal utgjøre 25% av grunnbeløpet på kr. 13 400,- lik kr. 3 350,- multiplisert med 12 som kapitaliseringsfaktor. Dette vil utgjøre kr. 40 200,- som igjen skal tillegges 25% lik kr. 10 000,-. Etter dette vil den samlede ménerstatning utgjøre tilnærmet kr. 50 000,-.

Idet saksøkeren av Justisdepartementet er gitt fri sakførsel med fritak for rettsgebyrer, ble det nedlagt slik påstand:

«Cornhill Assuranceselskap A/S v/Jac. O. Lyngaas & Co. dømmes til å betale til Albert Schweder erstatning for lidt tap kr. 66 000,-, tap i fremtidig erverv kr. 93 000,- og ménerstatning kr. 50 000,-, samt å betale det offentlige saksomkostninger.»

Saksøkte erkjente objektivt ansvar etter bilansvarslovens §4, men det ble hevdet at Schweder ikke har hatt noe tap som kan kreves dekket. Schweder har tidligere godtatt kr. 5 000,- som fullt oppgjør og saksøkte utbetalte det av prosessøkonomiske hensyn. Utbetalingen var således ingen erkjennelse av ansvar for lidt tap.

Når saksøkeren nå hevder å ha hatt et større tap enn kr. 5 000,- vil saksøkte ikke påberope seg at saksøkeren er avskåret fra å gå videre med saken.

Saksøkte er enig i å kunne legge til grunn at saksøkeren er 50% medisinsk invalid.

Saksøkte er derimot ikke enig i at Schweder har lidt noe økonomisk tap eller vil lide tap i fremtidig erverv. Han kan heller ikke ha krav på ménerstatning.

Dersom det kan forutsettes at Schweder ville ha fortsatt i stillingen som kokk ved Farmand Aldershjem frem til pensjonsalderen, er saksøkte forsåvidt enig i den utregning som saksøkeren har gjort vedrørende lidt tap og tap i fremtidig erverv, dog med den endring at en under enhver omstendighet ikke kan forutsette at saksøkeren ville ha stått i stillingen utover 67 år. Det ble også

Side:548

gjort innsigelser over de kapitaliseringskvotienter som er anvendt av saksøkeren. Den var basert på en årlig forrentning på 5% og ville utgjøre 6,41 dersom saksøkeren ble i stillingen til fylte 67 år. Den kapitaliserte verdi av tapet i fremtidig erverv ville da utgjøre kr. 73 700,-. Men da en ved beregningen av kapitaliseringsfaktoren må kalkulere med en høyere årlig rente enn 5%, vil tapet i fremtidig erverv under enhver omstendighet ikke utgjøre mer enn omlag kr. 60 000,-.

Saksøkte er ikke enig i å kunne forutsette at Schweder ville ha fortsatt i stillingen som kokk utover skadetidspunktet.

Det ble her påpekt at den lønn Schweder hadde på skadetidspunktet utgjorde en topp i hans inntekt. Før han begynte i stillingen i desember 1972 hadde han gått arbeidsledig i 1 1/2 år, og før dette hadde han bare hatt forskjellige arbeider av relativt kortvarig karakter. Dersom saksøkeren hadde vært ansatt i stillingen frem til nå, ville han ha vært der sammenhengende i 5 år. Det ville i så fall vært første gang at han ville ha vært sammenhengende så lenge på ett sted.

Stillingen som kokk ved aldershjemmet var ikke fast, derimot kun et engasjement som han fikk på sosiale kriterier gjennom henvendelser til en prest og Tønsberg sosialkontor. Sosialkontoret hadde kontaktet bestyreren på aldershjemmet i det denne tidligere hadde luftet tanken om å få en avløser på kjøkkenet. Men ved bestyrerens vitneforklaring kom det frem at Schweder ikke fullt ut kunne avlaste ham idet Schweder til en viss grad måtte passes på.

Det er saksøkeren som har bevisbyrden for at han ville ha fortsatt i stillingen utover skadetidspunktet, og på bakgrunn av hans tidligere arbeidsløshet og kortvarige arbeider, kan slikt bevis ikke anses ført.

Det ble også hevdet at det ikke er grunnlag for ménerstatning etter erstatningslovens §3-2. Det sorn det der skal legges vekt på er innskrenkninger i den personlige livsutfoldelse. Skaden har imidlertid ikke ført til noen slike innskrenkninger for Schweders vedkommende.

Såfremt retten skulle komme til at Schweder har lidt et tap som følge av skaden, ble det hevdet at erstatningen må falle bort eventuelt sterkt reduseres etter regelen i bilansvarslovens §7. Dette er en subjektiv regel hvor skylden på begge sider skal vurderes.

Det er intet å bebreide bilføreren. Han var oppmerksom på fotgjengerne som sto ved fortauet, men ingen av dem viste tegn til å ville gå ut i veien. Bilføreren kjørte sakte forbi fotgjengerovergangen og det ble bare målt et par meter med bremsespor. Bilen ble stående i fotgjengerovergangen og det var ingen merker på bilen etter sammenstøtet med Schweder. Det var heller ingen skader foran på Schweder, han var kun blitt skadet bak. Skadene må ha oppstått i forbindelse med at han falt i bakken. Bilens hastighet i kollisjonsøyeblikket må ha vært meget liten dersom bilen ikke sto stille. Det ble antydet at det muligens ikke forelå et sammenstøt, men at Schweder falt bakover av forskrekkelse i det samme han oppdaget bilen. Men under enhver omstendighet utviste bilføreren den nødvendige aktsomhet. Ulykken førte heller ikke til noen strafferettslig reaksjon mot ham.

Schweder på sin side opptrådte imidlertid uaktsomt ved å gå ut i gaten uten å se seg for, og denne uaktsomheten er større enn «berre liten». Det luktet alkohol av ham etter ulykken og politiet beordret at det skulle tas blodprøve. Av en eller annen grunn ble dette ikke foretatt.

Saksøkte henviste til h.rettsdom inntatt i Rt. for 1966 886 hvor en

Side:549

24 år gammel mann ble tilkjent redusert erstatning på grunn av utvist uaktsomhet. Det ble påpekt følgende forskjeller med nærværende sak: For det første hadde vedkommende, Olstad, en fornuftig mening med å gå ut i gaten. Det var sterkt regn og han ville forsøke å komme i ly snarest mulig. Schweder på sin side hadde intet slikt motiv for å komme raskt over gaten. For det andre var det et tomrom i trafikken og Olstad var klar over bilen som kom, men beregnet farten galt. Schweder gikk ut i gaten uten overhodet å se seg for. For det tredje så Olstad at bilen saktnet farten foran veikrysset og han trodde det var fordi den skulle stoppe. Olstads uaktsomhet var derfor mindre enn den Schweder har utvist.

Når høyesterett i nevnte sak tilkjente redusert erstatning i stedenfor å la den falle heJt bort, hadde dette sin årsak i skadelidtes økonomike situasjon. Han var en ung mann som ble 100% invalid og måtte sikres et noenlunde levelig grunnlag. Det ville derfor ha vært sosialt uforsvarlig å la erstatningen helt falle bort. Det ble således gitt erstatning på sosiale indikasjoner, hvor en ellers ville ha vegret seg for å tilkjenne erstatning. Noen slike indikasjoner foreligger imidlertid ikke for Schweder. Hans situasjon er i dag langt bedre enn det den var før han begynte i stillingen som kokk på aldershjemmet, en stilling som en må regne med bare ville ha vært midlertidig.

Det ble til slutt lagt ned påstand om at saksøkte frifinnes.

Retten legger følgende faktiske forhold til grunn: Da Kristian Hotvedt den 14. mars 1975 omlag kl. 19.30 kom kjørende med varevogn LH 21053 langs Møllegaten i Tønsberg var det mørkt og han kjørte med nærlyset tent. Under hovedforhandlingen forklarte Hotvedt at det var en del trafikk på denne tiden, og da han kjørte inn i krysset Møllegaten/Kong Sverresgate var hastigheten omlag 30 km/t. Han var da oppmerksom på Schweder som rundet hjørnet ved Fons slakterforretning. Det sto noen fotgjengere på fortauet rett inn for fotgjengerfeltet utenfor Fons slakterforretning og Schweder ble borte for Hotvedt bak disse. Hotvedt hadde da kjørt inn i krysset. Det var også en del motgående trafikk og ingen av de øvrige fotgjengerne gjorde tegn til å ville gå ut i gaten.

Men da Hotvedts vare vogn var kommet ganske nær fotgjengerfeltet gikk Schweder rett ut i gaten. Hotvedt bremset umiddelbart og fikk vridd bilen svakt over til venstre, mens Schweder plutselig så opp og falt i bakken. Han ble liggende på skrå mot fortauet, tett inntil dette.

Til tross for at politiet kom til stede umiddelbart etterpå og det da må ha vært vitner til stede, ble ingen av disse avhørt av politiet. Schweder for sin del husket intet av ulykken eller det som hendte umiddelbart forut, Retten har således ikke holdepunkter for annet enn å legge forklaringen til Hotvedt til giunn.

Ifølge skissen som ble laget av politiet, ble varebilen stående omtrent midt over fotgjengerovergangen, noe på skrå i forhold til Møllegatens lengderetning. Det er i politirapporten ikke notert hvor lange bremsesporene var, men ifølge skissen er disse anslagsvis 1,75 meter og 2,5 meter på henholdsvis venstre og høyre hjulpar. Det var bar og tørr asfalt.

Under hovedforhandlingen forklarte Schweder at han tidligere på dagen hadde vært på sin stamkafé og drukket en halvliter øl. Det luktet også alkohol av ham etter ulykken slik at politiet gav sykehuset beskjed om at det skulle tas blodprøve av ham. Av en eller annen grunn som ikke er kjent for retten, ble slik blodprøve ikke tatt. Det er derfor ikke mulig å si i hvilken utstrekning Schweder var påvirket av alkohol da uhellet skjedde.

Side:550

Hotvedts varebil var forsikret i Cornhill Assuranceselskap A/S som er objektivt ansvarlig etter bilansvarslovens §4. Det kan muligens være tvilsomt om varebilen og Schweder overhodet var nær hverandre, og under enhver omstendighet var bilens hastighet i kollisjonsøyeblikket meget liten. Det er en mulighet for at Schweder falt bakover av forskrekkelse idet han oppdaget bilen, men dette må være uten praktisk betydning. Under enhver omstendighet må skaden bli å betrakte som forårsaket av varebilen. Spørsmålet blir om en eventuell erstatning skal falle bort eller reduseres i henhold til bilansvarslovens §7 på grunn av Schweders eget forhold. Slik bortfallireduksjon skal ikke skje dersom Schweder kan legges «berre lite til last».

Retten finner at Schweders uaktsomhet er så vidt stor at den ikke kan karakteriseres som «berre liten». Etter trafikkreglenes §27 nr. 4 skal gående vise særlig aktsomhet når de går ut i kjørebanen. Schweder gikk imidlertid ut i gaten overhodet uten å se seg for, og det forelå ingen særlige omstendigheter som tilsa en slik opptreden. Da ulykken skjedde var Schweder nær 57 år, og han var godt kjent i Tønsberg. Han må derfor ha vært klar over at Møllegaten er en beferdet gate. Antagelig har han gått i helt andre tanker og ikke reflektert over hva han gjorde før det øyeblikk han ble oppmerksom på varebilen. Retten finner ikke å kunne utelukke at alkoholpåvirkning har vært en medvirkende årsak.

Men det er ikke bare Schweders uaktsomhet som er relevant, idet avgjørelsen etter bilansvarslovens §7 skal rette seg etter begge parters opptreden og forholdene forøvrig.

Retten vil uttrykke tvil hvorvidt det er noe å bebreide Hotvedt. Som fremhevet av saksøkeren pliktet Hotvedt i den aktuelle situasjon å utvise særlig aktsomhet. Foruten at han nærmet seg en fotgjengerovergang, var han klar over at det sto folk på fortauet på høyre side av gaten og som ventet på å krysse denne. Selv om det var en del motgående trafikk og ingen av fotgjengerne gjorde positive tegn til å gå ut i gaten, måtte han like fullt være forberedt på at dette ville skje. Retten vil imidlertid her presisere at hastigheten i kollisjonsøyeblikket var meget liten, og Hotvedt klarte å stoppe bilen på noen få meter. Hans utviste uaktsomhet må således under enhver omstendighet ha vært meget liten.

Etter omstendighetene finner retten det ikke riktig å la erstatningskravet falle helt bort. Men da Schweders eget forhold må betraktes som grovt uaktsomt, blir erstatningen å redusere passende med 75%.

Ved utmålingen av erstatningen for lidt tap legger retten til grunn at Schweder ville ha fortsatt i stillingen som kokk ved aldershjemmet frem til i dag. Selv om han før tilsettelsen i desember 1972 hadde gått arbeidsledig i omlag 1 1/2 år, og før det hadde hatt kort varige arbeider, finner retten ikke grunnlag for å anta at han ville ha sluttet i stillingen relativt kort tid etter ulykken. Da ulykken skjedde hadde han tjenestegjort som kokk nærmere 2 1/2 år og det fremkom ingen opplysninger under hovedforhandlingen som tydet på at han ville slutte med det første.

Ved selve utregningen av erstatningen legger retten til grunn den utregning som er anført av saksøkeren, jfr. overfor, dog med en endring at tapt arbeidsfortjeneste for 1975 settes til kr. 639,-. Det er ikke godtgjort fra saksøkerens side at den oppgitte lønnsinntekt på kr. 41 747,- innbefatter mottatt sykepenger med kr. 6 180,-.

Tapt arbeidsinntekt for 1976 og 1977 utgjør henholdsvis kr. 29 553,- og

Side:551

kr. 30 027,-. Lidt tap utgjør således tilsammen tilnærmet kr. 60 000,-. Da dette blir å redusere med 75% har han krav på kr. 15 000,- for lidt tap.

Ved utmålingen av erstatning i fremtidig erverv, skal det etter erstatningslovens §3-1 annet ledd tas hensyn til saksøkerens muligheter for å skaffe seg inntekt ved eget arbeid. Han er erklært 50% medisinsk ufør, men får utbetalt 100% uføretrygd og retten ser intet motsetningsforhold i dette. Ved fastsettelsen av graden av den medisinske uførhet, er det kun tatt i betraktning de medisinske skader som ulykken medførte, mens det ved fastsettelsen av uføretrygden også er tatt i betraktning at han har små eller ingen muligheter til å skaffe seg inntekt ved eget arbeid. Han er 59 år og det er lite trolig at han vil kunne omskoleres. Retten legger derfor til grunn at hans inntekt i fremtiden kun vil bestå av uføretrygden han oppebærer.

Det er ikke mulig å si hvor lenge Schweder ville fortsatt som kokk ved aldershjemmet om han ikke var kommet til skade. Men på bakgrunn av at han tidligere ikke lot til å kunne holde på et arbeide særlig lenge, samt at det er usikkerhetsmomenter m.h.t. hvor lenge han ville få lov til å fortsette i engasjementet, finner retten det mindre sannsynlig at han ville ha fortsatt frem til pensjonsalderen.

Hans nettoinntekt ville på årsbasis ha utgjort kr. 35 000,-, mens han netto av uføretrygden får utbetalt omlag kr. 23 500,-. Nettotapet pr. år utgjør således kr. 11 500,-. Med en kapitaliseringsfaktor på 6,41 basert på 5% årlig rente, ville den kapitaliserte verdien av tapet i fremtidig erverv utgjøre kr. 73 700,- såfremt han hadde fortsatt å arbeide frem til fylte 67 år.

Etter omstendighetene finner retten å kunne sette tapet i fremtidig erverv skjønnsmessig til kr. 60 000,-. Etter reduksjonen på 75% har han således krav på kr. 15 000,-.

Vedrørende utmålingen av ménerstatningen finner retten ikke å kunne legge til grunn den forståelse som er anført av saksøkeren i henhold til proposisjonen. Ifølge denne skulle ménerstatningen følge automatisk som et resultat av medisinsk uførhet og alder. Dette vil imidlertid være i strid med erstatningslovens §3-2 som uttrykkelig gir anvisning på en skjønnsmessig vurdering hvor innskrenkninger i den personlige livsutfoldelse skal være det avgjørende. Og denne kan i to gitte tilfeller være svært forskjellig selv om den medisinske uførhet er den samme.

Retten finner å kunne tolke «den personlige livsutfoldelse» som et relativt vidt begrep slik at ménerstatningen skal utbetales i de tilfeller hvor ménet griper inn i dagliglivets forskjellige gjøremål.

I omhandlede tilfelle har Schweder fått en hjerneskade som har medført hjernesvinn, dårlig hukommelse, hodepine med øresus, samt smerter i høyre hofte og nakke. Retten legger til grunn at skadene er varige.

Smertene i høyre hofte og nakken kan vanskelig ha hatt noen innflytelse på Schweders livsutfoldelse, derimot vil hodepinen og den dårlige hukommelsen som til dels har vært omfattende kunne få betydning. Videre er hans alder et relevant moment.

Etter en helhetsvurdering finner retten at ménerstatningen passende bør settes til kr. 20 000,- som etter reduksjon på 75% vil utgjøre kr. 5 000,-.

Da Schweder tidligere er utbetalt kr. 5 000,- i erstatning må dette beløpet bli å trekke fra det beløpet han nå tilkjennes. Da det ikke er betalt skatt av de nevnte kr. 5 000,-, finner retten at beløpet bør trekkes fra i erstatningen for tap i fremtidig erverv som således står til rest med kr. 10 000,-.

Side:552

Retten vil til slutt bemerke at den tilkjente erstatning med 25% sammen med uføretrygden, for tiden kr. 1 961,- pr. måned, ikke vil stille Schweder økonomisk i en sosialt uforsvarlig situasjon.

Da saken delvis er vunnet delvis tapt finner retten ikke grunnlag for å tilkjennes saksomkostninger, jfr. tvistemålslovens §174 første ledd, jfr annet ledd.