RG-1981-524

Instans:	Hålogaland lagmannsrett
Dato:	1980-10-27
Publisert:	RG-1981-524
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 27. oktober 1980 i sak nr. 199/1979 A
Parter:	Staten v/Samferdselsdepartementet (Regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Arne Fliflet) mot Asbjørn Bjørkan m.fl. (høyesterettsadvokat Nils Moe).
Forfatter:	Lagdommerne Gaute Gregusson, Einar Rege, Astrup Rindahl
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917) §28, Ekspropriasjonserstatningsloven (1973), Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §11, Forsinkelsesrenteloven (1976) §1, §3, §5

Alstahaug herredsrett - dommerfullmektig Lars Holo med skjønnsmenn - avhjemlet den 9/7 1979 skjønn i sak nr. 1/78 B, 3/78 B og 1/79 B i forbindelse med tvungen avståelse av grunn og rettigheter til utbedring av riksveg 17, parsellen Tjøtta - Søroffersøy (takst nr. 1 - 6), parsellen Søroffersøy - Hamnesvalen (takst nr. - 27, 29 - 35 og 37 - 40), parsellen Hamnesvalen - Belsvåg (takst nr. 41 - 53 A), parsellen Sandnes - Nyhus (takst nr. 54 - 78) og parsellen Nyhus - Stokka (takst nr. 79-83).

Side:525

Skjønnet har slik slutning:

«1. Staten v/Samferdselsdepartementet tilpliktes å betale erstatning til de saksøkte som angitt under de enkelte takstnumre, samt renter av erstatningsbeløpene fra tiltredelsesdato med 6 pst. pa. inntil 30.06.77 og deretter 7 pst. p.a. inntil 31.12.77 og deretter 8 pst. p.a. Renter betales ikke for erstatningsbeløp som gjelder bygninger og gjerder, for tiden fram til oppfyllelsesfristen.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet tilpliktes å betale saksomkostninger til de saksøkte, representert ved h.r.advokat Nils Moe med kr. 22 870,- kronertjuetotusenåttehundre ogsytti 00/100.

3. Staten v/Samferdselsdepartementet tilpliktes å betale de lovhjemlede omkostninger ved skjønnet.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av skjønnet.»

Skjønnet var enstemmig, unntatt for en ulempeserstatning under takst nr. 14 for sneproblemer.

Staten v/Samferdselsdepartementet har ved ankeerklæring av 12/9 1979 i rett tid påanket skjønnet for så vidt angår takst nr. 1-5, 7, 12 - 15, 18-20, 24, 27, 37, 40-48A, 50-52, 58, 59, 63, 72, 73, 75, 76, 79, 82 og 83. Anken gjelder rettsanvendelsen og saksbehandlingen, og det er i ankeerklæringen lagt ned påstand:

«1. Alstahaug herredsretts skjønn i sakene 1/1978 B, 3/1978 B og 1/1979 B oppheves og hjemvises til ny behandling i den utstrekning det er påanket.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger.»

Ankemotpartene - med unntak av motpartene under takst nr. 15 og 72 - har v/h.r.advokat Nils Moe tatt til gjenmæle ved tilsvar av 15/10 1979 med slik påstand:

«1. Alstahaug herredsretts skjønn i sakene 1/1978 B, 3/1978 B og 1/1979 B oppheves og hjemvises til ny behandling i den utstrekning det er påanket, dog således at det stadfestes når det gjelder ulempeserstatning til takst nr. 14 og takst nr. 82 og takst nr. 83.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet betaler saksomkostninger til ankemotpartene,»

Ankeforhandling er holdt den 7/10 1980 med befaring under takst nr. 13, 14, 59, 82 og 83 og dokumentasjon som nevnt i rettsboken foran. Staten har avgitt møte ved avdelingsingeniørene Svein Aannestad og Svein Erik Ski samt regjeringsadvokaten v/h.r. advokat Arne Fliflet. H.r.advokat Nils Moe har avgitt møte på vegne av sine parter.

Under ankeforhandlingen er anken frafalt for så vidt angår takst nr. 15 og 72, som hverken har møtt personlig eller ved prosessfullmektig. Den er videre frafalt for så vidt angår takst nr. 82 og 83.

Staten gjør i det vesentlige gjeldende:

For skjønnet ble det fra statens side gjort gjeldende at jordbrukserstatningene bør fastsettes på grunnlag av den såkalte «flate» bruksverdi med tillegg for tilpasnings/omstillingstap. Denne metode anses nemlig bedre egnet, når det gjelder å fastslå det individuelle tap. Metoden gir også bedre grunning for å prøve om skjønnet har lagt til grunn en riktig rettsanvendelse. Til vegledning for skjønnsretten var for øvrig framlagt diverse materiale samt 4 beregninger med anvisning på bruken av

Side:526

metoden. Skjønnsretten har imidlertid anvendt marginalkalkylemetoden med «grovt anslåtte skjønnsmessige fradrag». Etter statens oppfatning gir denne metode ikke rom for den individuelle vurdering som skjønnsretten plikter å foreta. Anvendelsen av metoden har således generelt ført til for høye erstatninger, og metoden er derfor på veg ut. Også ved dette skjønn har anvendelsen ført til for høye erstatningsbeløp. Skjønnsretten har således selv innrømmet at det for enkelte grunneiere kan være gitt mer enn full erstatning. For en del eiendommer er det nemlig til grunnerstatningen gitt særskilt tillegg for tilpasningstap, skjønt det av skjønnsretten uttrykkelig er uttalt at grunnerstatningen også inneholder noen erstatning for tilpasningstap. Da forholdet mellom denne generelt gitte erstatning og den særskilte erstatning for tilpasningstapet ikke er nærmere behandlet av skjønnsretten, kan staten ikke se annet enn at det her er gitt dobbelt erstatning for tilpasningstapet. Til grunn for beregningen av jordbrukserstatningene ligger derfor en uriktig rettsanvendelse.

Skjønnsretten har for øvrig ikke i tilstrekkelig grad gjort rede for det faktiske grunnlag for skjønnet under de enkelte takstnumre. Etter statens oppfatning er det ikke nok med en generell redegjørelse, men det må kreves nærmere grunngiving og redegjørelse under hvert takstnummer, bl.a. for hva som er lagt til grunn med hensyn til jordbruksdriften, driftsbygninger, driftsmidler m.v. og mulighetene for tilpasning av de forskjellige faktorer i beregningen av erstatningen. Skjønnsgrunnene er derfor mangelfulle.

Under takst nr. 2, 4 og 5 er gitt erstatning for tomtegrunn med samme erstatning pr. m2 som for dyrket mark. I realiteten er det også her gitt erstatning etter bruksverdien for dyrket mark, slik at det også for så vidt er begått feil ved saksbehandlingen og rettsanvendelsen.

Under takst nr. 13 er det gitt kr. 1000,- i ulempeserstatning for besværliggjort atkomst. Den avkjørselsendring som det her er tale om, er etter statens oppfatning så beskjeden at ulempene ikke overstiger hva grunneieren uten erstatning må finne seg i i utviklingens medfør. Skjønnsgrunnene er imidlertid for snaue til at rettsanvendelsen kan prøves. For øvrig er det uriktig, når det i skjønnet er anført at påstanden om ulempeserstatning ikke var motsagt fra statens side.

Under takst nr. 14 er det under dissens gitt ulempeserstatning med kr. 20 000,- for økte sneproblemer. Etter statens mening er mindretallets grunngiving korrekt, og det hevdes at flertallets grunngiving ikke er tilstrekkelig til at rettsanvendelsen kan prøves.

Under takst nr. 59 er det gitt kr. 20 000,- i ulempeserstatning - etter statens oppfatning for en stor del på bakgrunn av at grunneieren besværte seg over at han ikke lenger kunne komme med lastebil for å tømme stein i en bekkedal. Bl.a. av skjønnsrettens merknad om at erstatningen faller bort «dersom veimyndigheten gir tillatelse til å opparbeide avkjørsel ved profil 4935 v.s.», må det anses som klart at erstatningen er gitt for ulempene ved forlenget tilførselsveg. Det gjøres imidlertid gjeldende at de ulemper som grunneieren her blir påført i forbindelse med ny tilførselsveg, ikke overstiger hva grunneieren i utviklingens medfør må finne seg i. Grunneieren har for øvrig hittil bare hatt behov for avkjørsel og tilførselsveg for jordbruksmaskiner. Og for å

Side:527

komme fram med jordbruksmaskiner synes det ikke nødvendig å foreta ytterligere utbedringer, slik som forholdene er i dag. I forhold til tidligere er det en ny situasjon, når grunneieren nå ønsker også å kunne kjøre med lastebil på den aktuelle tilførselsvegen, og etter statens oppfatning er det denne nye situasjonen som gjør det nødvendig med utbedring av en tilførselsveg. Det anses for rimelig at grunneieren selv må dekke sine utgifter i forbindelse med sitt nye behov. Det er en feil at skjønnsretten her ikke har drøftet vilkårene for å gi erstatning i forbindelse med endret avkjørsel.

Det er under ankeforhandlingen lagt ned slik endelig påstand:

«1. Alstahaug herredsretts skjønn i sakene 1/1978 B, 3/1978 B og 1/1979 B oppheves og hjemvises til ny behandling i den utstrekning det er påanket, og med ny sammensetning av skjønnsretten.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger.»

Staten har henstillet til retten å gi vegledning om hvilken metode som bør benyttes ved det nye skjønn.

Ankemotpartene har v/h.r.advokat Moe gitt uttrykk for at de i prinsippet ikke er enig med staten i at det er uriktig at marginalkalkylemetoden er anvendt. De er imidlertid enig i at det ikke kan komme på tale med erstatning etter denne metode med tillegg for tilpasningstap, og at det i så fall vil bli erstatning både/og. Etter deres mening trekker de gitte erstatningsbeløp i realiteten ikke i retning av at tilpasningstap er gitt i tillegg til marginaltapet, men de er enig i at skjønnsgrunnene på dette punkt er så vidt mangelfulle at det ikke er mulig å se om rettsanvendelsen har vært riktig.

Når skjønnsretten selv har gitt uttrykk for at det for enkelte eiendommer kan være gitt mer enn full erstatning, er ankemotpartene også enig i at dette ikke er korrekt. De er også enig i at det er uklart hvilke eiendommer dette gjelder. Endelig er de enig i at det ikke er korrekt, når det under takst nr. 2, 4 og 5 er gitt tomteerstatning ved vurdering av «det avståtte areals bruksverdi, tatt i betraktning tomtas betydelige areal for øvrig». Det riktige må etter deres mening være å foreta en differansebetraktning for å se hva eiendommen etter inngrepet er verd sammenlignet med verdien før inngrepet.

I konklusjonen er ankemotpartene således enig med staten i opphevelsespåstanden, når det gjelder de gitte grunnerstatninger.

Når det gjelder ulempeserstatningene, er ankemotpartene likeledes enig i opphevelsespåstanden for så vidt angår takst nr. 13 og 59. - Det erkjennes at påstanden om ulempeserstatning under takst nr. 13 ble motsagt fra statens side, og at skjønnsrettens grunngiving for så vidt er blitt ufullstendig på grunn av denne misforståelse, slik at det ikke er mulig av premissene å fastslå om rettsanvendelsen er riktig. - Når det gjelder ulempeserstatningen under takst nr. 59, fastholdes det at ulempene i forbindelse med ny tilførselsveg klart overstiger hva grunneieren i utviklingens medfør må finne seg i uten erstatning, men det godtas at grunngivingen er for snau til at rettsanvendelsen kan prøves.

Når det derimot gjelder ulempeserstatningen under takst nr. 14, bestrides det at det er grunnlag for å oppheve skjønnet. De faktiske forhold er fullstendig og riktig beskrevet og vurdert av skjønnsretten.

Side:528

Grunneieren fastholder at han er blitt påført en øket ulempe, som både er urimelig og ikke ventelig, og at dette ikke er noe han må finne seg i uten erstatning i utviklingens medfør. Det foreligger for så vidt ingen uriktig rettsanvendelse, og den rent skjønnsmessige vurdering kan ikke overprøves av lagmannsretten.

Ankemotpartenene har erklært seg enig i at det nye skjønn bør ha ny sammensetning av skjønnsretten, og har lagt ned slik endelig påstand:

«1. Alstahaug herredsretts skjønn i sakene 1/1978 B, 3/1978 B og 1/1979 B oppheves og hjemvises til ny behandling i den utstrekning det er påanket og med ny sammensetning av skjønnsretten, dog således at det stadfestes, når det gjelder ulempeserstatningen under takst nr. 14.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet betaler saksomkostninger til ankemotpartene.»

Lagmannsretten skal bemerke:

I sine innledende bemerkninger har skjønnsretten drøftet anvendelsen av marginalkalkylemetoden kontra metoden med beregning av «flat» bruksverdi og tillegg for tilpasningstap, bl.a. med henvisning til HRD i Rt-1975-580 (Gran-Ileveg-dommen). Høyesterett har i denne dom, hvori staten var ankemotpart, bl.a. pekt på at det mellom partene var enighet om at marginalkalkyler kan gi riktige resultater for små jordavståelser, og at det fra statens side var erkjent at metoden også ved større jordavståelser kan gi riktige resultater, forutsatt at nødvendige korreksjoner mellom variable og faste kostnader blir foretatt ut fra arealenes størrelse og de subjektive tap ekspropriatus lider ved jordavståelsen. Uten å ta standpunkt til marginalkalkylemetoden som sådan har Høyesterett i denne forbindelse uttalt at en skjematisk anvendelse av metoden - med utregning av marginalverdien for ett dekar, multiplisert med antall dekar som avstås uten at hensyn tas til at de individuelle tap kan variere fra den ene ekspropriat til den annen - i atskillig grad synes å måtte føre til for høye erstatninger, og at misforholdet vanligvis vil bli større jo større areal avståelsen gjelder. - Skjønnsretten har videre gjort utførlig rede for grunnen til at den ikke har funnet å kunne anvende metoden med «flat» bruksverdi/tilpasningstap (den såkalte delte metode). Det framgår at grunnlagsmaterialet for et forsvarlig skjønn etter denne metode ikke ble funnet å være til stede, og at skjønnsretten ikke fant å kunne anvende visse påberopte gjennomsnittsnormer for de ulike grupper av eiendommer. - Ifølge skjønnspremissene valgte skjønnsretten derfor å falle tilbake på et fra statens side foreslått alternativ: Anvendelse av marginalkalkylemetoden med fradrag for det forhold at tilpasningsulempene ikke er evigvarende.

Lagmannsretten kan på denne bakgrunn ikke finne at dette valg av metode innebærer en uriktig rettsanvendelse. For spørsmålet om riktig eller uriktig rettsanvendelse må det være avgjørende om den metode som blir valgt, blir anvendt på en måte som gir tilstrekkelig sikkerhet for at det hverken er gitt for små eller for store erstatninger.

Og så vidt lagmannsretten kan se vil momentene ved vurderingen av spørsmålet om tilpasning måtte bli de samme hva enten det tas utgangspunkt i «flat» bruksverdi med tillegg for tilpasningstap, eller utgangspunkt tas i bruksverdien ved marginalberegning med fradrag hvor

Side:529

ekspropriaten har mulighet for og dermed også plikt til å begrense tapet. Vurderingene om det er grunnlag for tillegg eller fradrag som nevnt vil ved begge metoder måtte bero på et skjønn. Valget av metode må derfor ses som et hensiktsmessighetsspørsmål, og ved dette valg må det antas at skjønnsretten står fritt.

Som foran nevnt er det fra statens side tidligere gitt uttrykk for at marginalkalkylemetoden kan gi riktige resultater også ved større jordavståelser under forutsetning av visse nødvendige korreksjoner. Uttalelsen er visstnok gitt i forbindelse med skjønn etter lovreglene før ekspropriasjonserstatningsloven av 26/1 1973, men lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for å fastslå at disse nye lovregler om erstatning ved ekspropriasjon av fast eiendom har gjort marginalkalkylemetoden uanvendelig.

Ved anvendelsen av marginalkalkylemetoden har skjønnsretten først foretatt beregning av marginalverdien, inkl. det maksimale tilpasningstapet, og så foretatt skjønnsmessig fradrag for bl.a. det forhold at tilpasningstapet ikke er evigvarende. Det er anført at fradraget bygger på en gjennomsnittsnorm, som det ikke er mulig å anslå helt nøyaktig og individuelt, og at dette nye nivået har vært retningsgivende for fastleggelsen av det nivå grunnerstatningene bør ligge på. Ut fra dette nivået er det så gitt et mindre tillegg for tilpasningstap for enkelte eiere som driver selv, idet dette tillegget er varierende og bygger på en skjønnsmessig vurdering av særlig det totale areal, det avståtte areal og dyrkningsreservene. Det er så gitt uttrykk for at «Denne beregningsmåten lider av den svakhet at et visst tilpasningstap likevel vil inngå i grunnerstatningene, slik det også tidligere er skjedd i skjønnspraksis etter marginalkalkylemetoden, uten at alle grunneiere faktisk lider noe tilpasningstap.» Lagmannsretten finner at skjønnsgrunnene på dette punkt gir inntrykk av at det er grunneiere som er gitt erstatning for tilpasningstap, uten at de lider slikt tap, og at det er grunneiere som er gitt mer enn full erstatning for tilpasningstapet. Det foreligger i så fall en uriktig rettsanvendelse, og da skjønnsgrunnene er for mangelfulle til at rettsanvendelsen kan prøves, er lagmannsretten enig med partene i at skjønnet må oppheves for så vidt angår jordbrukserstatningene. Da det heller ikke er klart hvilke grunneiere som i tilfelle har fått for høy erstatning, må skjønnet oppheves for samtlige. Dette gjelder også tomteerstatningene under takst nr. 2, 4 og 5.

Etter dette blir det ikke nødvendig å ta standpunkt til statens anførsel om at skjønnsgrunnene også er mangelfulle, fordi det under de enkelte takstnumre ikke i tilstrekkelig grad er gjort rede for det faktiske grunnlag for skjønnet. Lagmannsretten finner likevel å ville peke på at kravet til skjønnsgrunner ble skjerpet ved den endring av skjønnslovens §28, som ble foretatt i tilslutning til ekspropriasjonserstatningsloven av 28/1 1973. Etter endringsloven skal det således «gjøres rede for det rettslige grunnlag skjønnet er bygd på og faktiske omstendigheter og andre forhold av vesentlig betydning for avgjørelsen», selv om det ikke har vært tvist eller tvil om rettsregler og faktum. I denne forbindelse kan det videre pekes på at det i innstillingen til endringsloven (s. 51) er advart mot at det stilles for strenge krav til grunngivingen. Uten at lagmannsretten finner grunn til å gå ytterligere inn på

Side:530

grunngivingspliktens nærmere innhold, vises videre til at det i noen utstrekning foreligger eiendomsbeskrivelser i den takstbok som ble framlagt og benyttet under skjønnet, og etter lagmannsrettens oppfatning kan det da ikke sies å være noen mangel ved skjønnsgrunnene at disse eiendomsbeskrivelser ikke er gjengitt under vedkommende takstnummer i skjønnet.

Når det gjelder ulempeserstatningene under takst nr. 13 og 59, er lagmannsretten enig med partene i at skjønnet må bli å oppheve av grunner som påpekt.

Lagmannsrettens flertall - lagdommerne Gregusson og Rindahl - finner derimot ikke at det er grunnlag for å oppheve skjønnet når det gjelder ulempeserstatningen under takst nr. 14. Etter inntrykket fra befaringen er det flertallets oppfatning at de faktiske omstendigheter i forbindelse med ulempene er tilstrekkelig og riktig beskrevet av skjønnsrettens flertall. Det framgår at engangserstatningen kr. 20 000,- er beregnet på basis av skjønnsmessig anslåtte årlige merutgifter på kr. 1 200,- til snerydding av forretningsområdet med parkeringsplassen mot vegen. Den rent skjønnsmessige vurdering kan lagmannsretten ikke prøve. Lagmannsrettens flertall kan ikke finne at det er uriktig rettsanvendelse, når skjønnsrettens flertall ut fra grannelovens §2 er kommet til at årlige merutgifter av denne størrelsesorden må betegnes som en både urimelig og uventelig følge av ekspropriasjonen og vegutvidelsen.

Mindretallet - lagdommer Rege - finner at skjønnet må bli å oppheve også når det gjelder ulempeserstatningen under takst nr. 14. Man er enig med skjønnsrettens mindretall i at vilkårene for å tilkjenne slik erstatning ikke foreligger. De økede snøproblemer skyldes etter det opplyste at veglegemet er hevet 0,7 m. Ved vurderingen av om denne endring er urimelig skal det etter grannel. §2 tas hensyn til om den fremstiller seg som ventelig etter forholdene på stedet. Den hevning som har funnet sted fremstår som en påregnelig endring. Baadstø har bygget sitt forretningsbygg inntil eksisterende riksveg og at det ville bli nødvendig med utlegning av vegen kan ikke ha vært uventet.

Lagmannsretten er enig med partene i at det nye skjønn bør ha en annen sammensetning av skjønnsretten.

Anken har ført fram, unntatt for så vidt angår ulempeserstatningen under takst nr. 14. Fra ankemotpartene er det prosedert på at staten ikke bare bør bære sine egne saksomkostninger, men også deres, siden de allerede i tilsvaret har erklært seg enig i anken så langt den har fått medhold. Lagmannsretten finner imidlertid ikke at det av den grunn bør gjøres unntak fra hovedregelen i tl. §180 annet ledd, jfr. §174 første ledd, hvoretter partene bærer hver sine saksomkostninger, når en sak dels vinnes og dels tapes. Partene antas alle å måtte bære risikoen for de feil som er begått av skjønnsretten. Saksomkostninger vil således ikke bli tilkjent. Lagmannsretten vil imidlertid ha uttalt at det synes rimelig at ankemotpartene blir etterbevilget fri sakførsel, som det er opplyst at de har søkt om, spesielt siden det her gjelder et ekspropriasjonsskjønn i det offentliges interesse.

Dommen er enstemmig hvor ikke annet er uttalt.

Side:531

Domsslutning:

Alstahaug herredsretts skjønn i sak nr. 1/1978 B, 3/1978 B og 1/1979 B oppheves og hjemvises til ny behandling i den utstrekning det er påanket, og med ny sammensetning av skjønnsretten, dog således at skjønnet stadfestes for så vidt angår ulempeserstatningen kr. 20 000,- - kronertjuetusen - under takst nr. 14.

Partene bærer hver sine saksomkostninger.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Lars Holo m/skjønnsmenn):

Ved stevning av 9.1.78 og tilleggsstevning av 6.4.79 (sak 1/78 B, stevning av 27.1.78 (sak 3/78 B) og stevning av 3.1.79 (sak 1/79 B) har Staten v/Samferdselsdepartementet v/Vegsjefen i Nordland v/prosessfullmektig høyesterettsadvokat John Steen Holm, Bodø, begjært ekspropriasjonserstatningsskjønn avholdt over en rekke, nedenfor spesifiserte eiendommer langs Riksveg 17, i forbindelse med utbedring og delvis omlegging av denne.

I sak 1/78 B er tilsammen 32 grunneiere/sameiere saksøkt, i sak 3/78 B er tilsammen 23 saksøkte og i sak 1/79 B 15 saksøkte. Antall takstnumre er 86.

- - -

Retten bemerker:

Et sentralt spørsmål ved erstatningsutmålingen for jordbruk, har de siste årene vært om den innarbeidede marginalkalkylemetoden skal vike plass for den noe misvisende betegnede «flate» bruksverdiberegning med tillegg for eventuelt tilpasnings- eller omstillingstap. Den sistnevnte metode har særlig av staten som ekspropriant vært fremholdt som den riktige, idet denne gir et mer dekkende uttrykk for jordbruksverdien på den enkelte, individuelle brukers hånd. En nærmere redegjørelse for dette syn er inntatt i bl.a. Høyesteretts dom i Rt-1975-580 flg., særlig 587/588. Høyesterett forkastet der anken fra grunneierne over at vedkommende overskjønnsrett hadde anvendt denne nye beregningsmetoden i stedet for den hevdvunne marginalkalkylemetoden.

Retten er enig med saksøker i at det ideelle ville være å beregne de avståtte arealers andel av eiendommens totalavkastning, og så gi tillegg for tap som følger av av at grunneierne over kortere eller lengre tid må tilpasse driften av kostnadsfordelingen på det reduserte areal. Imidlertid måtte en slik beregningsmetode bygge på et vell av nye opplysninger som saksøker i sin saksforberedelse, bevisførsel og prosedyre etter gammelt mønster ikke legger fram. Derfor er det noe forbausende at staten ser ut til å forvente at skjønnsrettene med et slag skal kunne legge om beregningsmetoden; en omlegging som forventes å skulle slå ut til statens fordel med lavere erstatninger, uten at den tar den betydelige meromkostning det ville gitt om det nødvendige grunnlagsmateriale var fremlagt m.v. Det siktes her til opplysninger om eierens alder og forventede drivetid, kapasitet av og investeringer i maskiner, driftsbygninger mv., familiemedlemmers nåværende og framtidige arbeidsinnsats, dyrkingsreserver og kostnader ved utnyttelsen av disse osv. Ved skjønn av et slikt omfang som det foreliggende med 86 takstnumre, ville både partenes og rettens arbeid ha blitt flere ganger mer omfattende enn hva det nå er lagt opp til fra saksøker. Saksøker kan da ikke forvente annet enn «i beste fall» en grovt forenklet og sterkt skjønnsmessig anvendelse av den nye beregningsmetoden.

I denne saken har riktignok saksøkers prosessfullmektig, h.r. advokat John Steen Holm, selv lagt vekt på denne siden av saken. Han har således prosedert

Side:532

på at skjønnsretten må anvende visse gjennomsnittsnormer for de ulike grupper, og han har pekt på som et alternativ at retten anvender marginalkalkyler, men med fradrag for det forhold at tilpasningsulempene ikke er evigvarende.

Retten har nettopp funnet å måtte falle tilbake på denne siste metoden. Marginalkalkyle vil på den ene side ikke ta tilstrekkelig hensyn til at det er det individuelle tap som skal erstattes, særlig ved grunnavståelser av ikke ubetydelig omfang. På den annen side har retten som nevnt ikke grunnlagsmateriale for å anvende den nye beregningsmetoden direkte. Retten har tatt utgangspunkt i sannsynlig produksjonsinntekt og funnet dekningsbidrag etter fradrag for variable kostnader. Det kapitaliserte dekningsbidrag gir marginalverdien som inkluderer verdien av et maksimalt tilpasningstap. Retten har så gitt et grovt anslått, skjønnsmessig fradrag for bl.a. det forhold at tilpasningstapet ikke er evigvarende. Dette fradraget bygger på en gjennomsnittsnorm, som det ikke er mulig å anslå helt nøyaktig og individuelt. Dette nye nivået har vært retningsgivende for fastleggelsen av det nivå grunnerstatningene bør ligge på. Ut fra dette nivået er så gitt et mindre tillegg for tilpasningstap for enkelte eiere som driver selv. Dette tillegget er varierende og bygger på en skjønnsmessig vurdering av særlig det totale areal, det avståtte areal og dyrkingsreservene (dyrkbar mark). - Denne beregningsmåten lider av den svakhet at et visst tilpasningstap likevel vil inngå i grunnerstatningen, slik det også tidligere er skjedd i skjønnspraksis etter marginalkalkylemetoden, uten at alle grunneierne faktisk lider noe tilpasningstap. Imidlertid gir den her anvendte metoden så langt det er mulig på det fremlagte og iakttatte opplysningsmaterialet en mer individuell erstatningsfastsettelse enn marginalkalkylemetoden, og retten mener å ha fått skåret vekk dennes vesentligste svakhet. Forskjellen i resultatet er imidlertid ikke stor i nærværende sak, hvor grunnavståelsene for de enkelte er nokså begrensede.

Ettersom retten ikke har tatt standpunkt til grensene for gammel veg/ny veg, er det heller ikke mulig for retten å vurdere nøyaktig størrelsen av det avståtte areal. Retten har bl.a. derfor funnet det praktisk å angi tilpasningstillegget som en enhetspris, slik at det totale tillegg for den enkelte eiendom først blir fastlagt etter endelig oppmåling av dyrket mark. Etter rettens tall bygd på taktsbokas opplysninger om avstått areal av dyrket mark, viser det seg at tilpasningstilleggene stort sett varierer mellom kr. 1,00 og kr. 1,75 pr. kvm., mens grunnerstatningene for dyrket mark varierer omkring kr. 5,00, avhengig av tidspunktet for arbeidstillatelsen, grunnens avkastningsevne osv.

Som kapitaliseringsrente har retten, i likhet med det tidligere nevnte Dønnaskjønnet for Alstahaug herredsrett høsten 1978, lagt seg på 6 pst. p.a., mens renter for skogmark er lagt til 3 pst. - Retten har funnet å måtte legge erstatningene for skogsmark på et noe høyere nivå enn det som fremkommer ved en direkte anvendelse av det fremlagte «grønne heftet», Retningslinjer og hjelpetabeller for vurdering av skog ved ekspropriasjon, men dette har likevel vært det sentrale materialet ved fastleggelsen av nivået. Når retten har justert nivået noe opp, skyldes dette vurderinger av bl.a. de avståtte arealers beliggenhet umiddelbart inntil veg, skoggrunnens bruksverdi til andre formål som (dyrkbar mark m.v.)

Bygninger og fjernet gjerde er erstattet på grunnlag av de regler som ovenfor er gjengitt blant saksøkers anførsler og som de saksøkte ved prosessfullmektigen har sluttet seg til. Erstatning for flytting av gjerde er utmålt etter bl.a. vurdering av de tidsstudier m.v. som saksøker har lagt fram, justert ved en tilpasning til de praktiske omstendigheter.

Side:533

Ulemper er erstattet etter retningslinjer som framstilt ovenfor blant saksøkers anførsler. Disse vil forøvrig bli begrunnet nærmere under de enkelte takstnumre.

Renter av erstatningsbeløpene gis fra tidspunktet for arbeidstillatelsen fra de enkelte saksøkte, eventuelt fra faktisk tiltredelse. Disse tidspunktene er tilsvarende lagt til grunn ved verdsettelsen av de avståtte arealer m.v., og fremgår av takstboka, hvis opplysninger forsåvidt legges til grunn. Hvor forhåndstillatelse ikke er gitt, legges til grunn, som nevnt, det tidspunkt da eksproprianten ved tiltredelse har bundet seg til å fremme avståingen, jfr. Rt-1970-199 første avsnitt. - Noe spesielt tap som følge av at erstatningsutbetalingene finner sted på et senere tidspunkt enn tiltredelsen, jfr. erstatningsloven §11 tredje punktum, er ikke legitimert eller påberopt utover den generelle anførsel fra h.r. advokat Moe om at det ved verdsettelsen bør tas hensyn til den alminnelige prisutviklingen i området og til den prisforhøyelse på jordbruksprodukter som har fulgt av jordbruksoppgjøret de senere årene, og som retten har tatt hensyn til ved fastleggelsen av nivået for grunnerstatningene m.v. Tillegg etter §11 tredje punktum er således ikke gitt, utover alminnelig dekning av rentetapet ved avsavnet, som tilkjennes. Når det gjelder rentefoten, tar retten hensyn til renteutviklingen i det aktuelle tidsrom. Retten har kommet til at rentefoten bør være 6 pst. p.a. t.o.m. 30.6.1977, deretter 7 pst. p.a. t.o.m. 31.12.1977 og så 8 pst. p.a. fra 1.1.78 til utbetalingsdato. Morarenteloven av 17.12.1976 nr. 100 §3 med forskrifter antas ikke å komme til anvendelse,jfr. §1, hvoretter bl.a. lovens §3 bare gjelder på formuerettens område hvor annet ikke er bestemt ved avtale eller lov. Slik annen bestemmelse er ikke gitt. Under henvisning til morarenteloven §5, bemerkes at retten har tilkjent renter fra tiltredelsestidspunktet, jfr. ovenfor og jfr. Rt-1976-1297, dvs. før saksanlegget for de aller fleste takstnumres vedkommende. Derimot finner ikke retten tilstrekkelig grunnlag for å fravike det prinsipp at det er det individuelle tap, herunderrentetap, som skal erstattes, jfr. erstatningsloven §11 tredje punktum. H.r.advokat Moes påstand om morarenter fra 1. 1.78, som også må anses som slik påstand som omhandlet i morarenteloven §5, tas derfor ikke til følge.

Samtlige eiendommer ligger i Alstahaug kommune, langs riksveg 17 mellom tettstedet Sandnessjøen - Tjøtta. Parsellene Tjøtta - Søroffersøy og Søroffersøy - Hamnesvalen ligger i godt jordbruksområde nær sjø på begge sider av vegen og er forholdsvis hardt utsatt for vær og vind. Forholdene for skogbruk er her mindre gode. - De tre øvrige parsellene ligger i meget godt jord- og skogbruksområde etter forholdene i landsdelen. - - -