RG-1987-96

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1986-06-17
Publisert:	RG-1987-96
Stikkord:	Psykisk helsevern
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 17. juni 1986 i sak nr. 67/1985
Parter:	A (advokat Ketil Lund) mot Sogn og Fjordane Fylke v/fylkesordføreren (advokat Bjarne Hodne). I sak nr. 68/1985: A (advokat Ketil Lund) mot Staten v/Sosialdepartementet (regjeringsadvokaten v/advokat Arne Fliflet).
Forfatter:	Lagdommerne E Melander, Arne Heldal, ekstraordinær dommer v/lagmannsretten Dagfinn Breistein
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §373, Psykisk helsevernloven (1961) §1, §2, §5, §6, §180, §215, §482, §6, §98, §10, §11, §7

Saken gjelder et krav om erstatning fra A, f. xx.xx.1937, for økonomisk tap som han hevder å være påført som følge av tvungen anbringelse og tilbakeholdelse i X psykiatriske sjukeheim i tiden 1973-1981. Erstatningskravet fremmes prinsipalt mot Sogn og Fjordane fylke, subsidiært mot staten som følge av dens medansvar for institusjonen X sjukeheim. Indre Sogn herredsrett avsa 29/11 1984 dom i saken med slik domsslutning:

«Sak nr. A 21/1982.

Sogn og Fjordane fylkeskommune blir frifunnen.

Sak nr. A 14/1984.

Staten ved Sosialdepartementet blir frifunnen.»

Saksforholdets nærmere sammenheng og partenes anførsler for herredsretten fremgår av herredsrettens domsgrunner.

A har påanket herredsrettens dom til lagmannsretten. Han er både for herredsretten og lagmannsretten gitt bevilling til fri sakførsel.

Lagmannsretten finner det hensiktsmessig i noen grad å supplere den beskrivelse av bakgrunnen for saken som er gitt innledningsvis i herredsrettens dom. Fra søknaden fra Y sykehus av 18/9 1973 om å få plass for A på X sjukeheim hitsettes således:

«Han ble så innlagt i Z sykehus og derfra overført til Y sykehus. Ble innlagt til sitt første opphold i Y sykehus i 1966 i februar måned. Samme år i august ble han utskrevet som bedret til hjemmet under diagnosen: Reaktiv psykose, paranoid form.

Han ble på ny innlagt i Y sykehus i 1967 og i 1968 igjen sendt hjem som bedret. Denne gang sto man fast ved diagnosen: Schizofren psykose. Han ble på ny innlagt i Y sykehus i desember -69 og i april -70 overført til Æ sykehjem.

Han ble tilbakeført Y sykehus 3.6.71 og har siden vært her ved sykehuset.

Under oppholdet i avdelingen er han imidlertid grei og lett å ha med å gjøre. Han er ved lukket avdeling, der har aldri vært noen spesielle vanskeligheter med å takle ham. Når han er ved lukket avdeling er det fordi han har lett for å dra til byen, tar kontakt med politiet, sakførere osv.

Han har gjennom lengre tid ønsket å bli overflyttet til sykehjem i X og har selv skrevet brev inn dit og bedt om å få plass.

Som utviklingen har vært begynner man nu etterhvert å bli pessimistisk når det gjelder de terapeutiske muligheter man har overfor ham og han ansees av oss som en pleiepasient.

For øyeblikket får han følgende medicasjon:

Trilafon 12 mg x 3

Akineton 1 tablett 3 ganger daglig.

Beskjed om mottakelse sendes direkte Y sykehus, avdeling II.

Side:98

Tutorerklæring fra pasientens mor for innleggelse i X sjukeheim vil bli sendt.

Denne søknad sendes gjennom tilsynslegen ved sjukeheimen.»

Det fremgår av epikrise av 9/10 1973 fra Y sykehus at pasientens mor - B - også hadde stått som rekvirent etter lov om psykisk helsevern §5 (tutor) for så vidt angår det forutgående opphold på Y sykehus. I den tid han var tilbakeført til Y sykehus i håp om at han kunne gis ytterligere sosial trening, eventuelt yrkesmessig attføring og rehabilitering - 24/9 1975 til 18/2 1976 - var helserådsordføreren i X tutor. Da han igjen ble utskrevet til X sjukeheim stod moren fortsatt som tutor i henhold til lovens §5. - I forbindelse med den første utskrivningssaken uttaler overlegen ved Y sykehus og tilsynslegen ved X sjukeheim bl.a.:

«Pasientens psykose synes å ha fått et kronisk preg. En mener derfor at det ikke vil ha noen hensikt med overføring til annen institusjon. Forsøk på overflytting til mer aktivt miljø, synes ikke å ha hjulpet pasienten. En har inntrykk av at pasienten på X sjukeheim har mulighet for den grad av aktivisering som han kan ha utbytte av. Han synes klart å trives bedre der enn på Y.

Utskrivning av psykisk helsevern må en bestemt frarå.

Pasienten er etter undertegnedes mening ikke i stand til å ta vare på seg selv, og etter all sannsynlighet vil han på grunn av sin tilstand komme til å lide overlast.»

For øvrig viser lagmannsretten til Indre Sogn herredsretts dom av 23/12 1977 vedrørende den første utskrivningssak på X sjukeheim. Denne dom ble anket til Høyesterett, men av Høyesteretts kjæremålsutvalg nektet henvist til behandling i Høyesterett. Videre vises det til Indre Sogn herredsretts dom av 12/12 1980 i den annen utskrivningssak. Denne dom ble påanket til Høyesterett, som den 12/6 1981 avsa dom om at A's begjæring om utskrivning fra tvungen omsorg under psykisk helsevern ble tatt til følge. Det er opplyst at A forlot X sjukeheim først i september 1981. Han har siden bodd i Ø i en kommunal leilighet som er skaffet ham gjennom sosialkontoret i Ø. For denne leilighet betaler han kr. 1 150 i månedlig leie.

A's anførsler for lagmannsretten er i det alt vesentlige de samme som for herredsretten. Anførslene er meget utførlig gjengitt i herredsrettens dom og lagmannsretten tiltrer dennes gjengivelse. Det bemerkes dog at for lagmannsretten har A ikke opprettholdt anførslen om at det ikke er hjemmel for tvungen omsorg i X sjukeheim fordi denne ikke står under tilsyn av psykiatriske sykehus etter lov om psykisk helsevern §10.

I betraktning av den grundige gjengivelse av anførslene i herredsrettens dom, finner lagmannsretten at det er tilstrekkelig og hensiktsmessig, at det nå søkes gitt et konsentrat av det som særlig er fremkommet for lagmannsretten og som oppfattes som det essensielle i anførslene. Det poengteres særlig av den ankende at innleggelsen og tilbakeholdelsen i X sjukeheim skjedde på tvangsmessig grunnlag, jfr. lov om psykisk helsevern §5, og således hadde karakter av frihetsberøvelse. Dette må bl.a. få betydning for det kvalitetsnivå som omsorgen må ha for at den ut fra en objektiv målestokk kan sies å være forsvarlig. Når

Side:99

samfunnet påtvinger en person omsorg er det ikke tilstrekkelig å henvise til at omsorgen skal være i vedkommendes egen interesse, f.eks. fordi han ikke under et fritt liv i samfunnet skal «lide overlast». Ut fra en konkret bedømmelse av personen, såsom alder og sykdomstilstand, muligheten for sosial trening og rehabilitering m.v. plikter samfunnet å fremskaffe et omsorgstilbud som tar sikte på så snart som mulig å føre personen tilbake til et liv i frihet. Hvis omsorgstilbudet ikke oppfyller et minstemål i så henseende må det foreligge et objektivt erstatningsgrunnlag for den ansvarlige offentlige instans - primært fylket, jfr. lov om psykisk helsevern §2, jfr. §1. Det anføres at dette minstemål ikke ble oppfylt for A's vedkommende. I alderen 36-43 år var han «oppbevart» på X sjukeheim, med alle de mangler som var knyttet til denne institusjonen. Ikke bare var det intet rehabiliteringstilbud til A med sikte på tilbakeføring til et privatliv i frihet og til et yrke. Men livet i institusjonen måtte etter sin karakter bidra til å redusere A's muligheter for tilbakeføring til et liv i frihet ved å virke passiviserende og kronifiserende. Dette ble forsterket ved en langvarig, planløs tvangsmedisinering med til dels alt for høye doseringer. Dette hadde sammenheng med forhold som var vel kjent, og som i årenes løp stadig hadde vært påtalt av administrative myndigheter, som helsedirektoratet og fylkeslege, av kontrollkommisjonen og av ulike sakkyndige leger som hadde vært oppnevnt i forbindelse med A's utskrivningssaker og i forbindelse med nærværende sak. Kort resymert gjelder manglene ved X sjukeheim bygningsmessige forhold, med manglende muligheter for privatliv, avsondretheten, som bl.a. skaper en holdning om utstøtthet, og det manglende terapeutiske opplegg.

I forbindelse med alle manglene ved X sjukeheim, som hevdes å gjøre institusjonen komplett uegnet og direkte skadelig for en person som A, anføres det at det i det aktuelle tidsrom ikke fantes noe annet tilbud til psykiatriske pasienter i Sogn og Fjordane fylke. En viss utbygging, bl.a. med etablering av poliklinikker og vernede boliger har funnet sted etter at A ble utskrevet fra X sjukeheim. Men en vesentlig årsak til at A's begjæringer om utskrivninger ikke førte frem var nettopp mangelen på alternative tilbud. Det var ikke utbygd noe alternativ. Valget stod mellom å ha A i X sjukeheim eller å la ham leve i frihet, men da uten noe tilbud om støtte og behandling. For denne i virkeligheten totale mangel på psykisk helsevern må fylkeskommunen være erstatningsansvarlig. Her er det ikke tale om mangelfull utbygging av helsevernet på grunn av begrensede ressurser, men om en forsømmelse fra fylkets side av plikter som følger av lov om psykisk helsevern §2, jfr. §1 som er så grov at den ikke kan unnskyldes med mangel på midler eller med budsjettmessige hensyn.

Subsidiært anføres det at det også må foreligge et culpaansvar. Et erstatningsansvar på subjektivt grunnlag må være en følge av at alle de personer som i det aktuelle tidsrom forvaltet kompetansen til å innlegge eller tilbakeholde A i X sjukeheim måtte kjenne til såvel A's sykdom og hans potensiale som til forholdene på X sjukeheim og dermed den negative effekt av å holde A anbragt der. Likevel har de automatisk holdt A på X, uten en gang å forsøke et alternativ i frihet. A's tilværelse etter at han forlot X sjukeheim i september 1981 og til

Side:100

idag viser at han skulle ha vært spart for å tilbringe ca. 7 år i sin beste alder under tvangsomsorg av den karakter han fikk på X sjukeheim.

Når det gjelder det økonomiske tap som A hevdes å ha lidt som følge av oppholdet i X sjukeheim anføres det at han kunne ha spart opp en større del av uføretrygden ved å leve i frihet enn han kunne gjøre under oppholdet i X sjukeheim. Dessuten ville han i det aktuelle tidsrom - 1973-1981 - kunne ha hatt noen yrkesinntekter. Endelig er hans evne til fremtidig - etter utskrivningen fra X sjukeheim - å erverve arbeidsinntekter blitt ødelagt, eller iallfall vesentlig redusert.

A har nedlagt slik påstand:

«Ankemotpartene dømmes til å betale A en erstatning begrenset oppad til kr. 300 000,-, med lovens rente fra stevningens forkynnelse til betaling skjer, samt sakens omkostninger.»

Ankemotpart nr. 1, Sogn og Fjordane fylke, anfører det samme som for herredsretten, og det vises til herredsrettens gjengivelse av anførslene. Fylket gjør gjeldende at herredsrettens dom er riktig og tiltrer begrunnelsen i herredsrettens dom.

Det bestrides at det i dette tilfelle skulle kunne bli tale om erstatningsansvar på objektivt grunnlag. Den tvang som er anvendt mot A har ikke vært noe mål i seg selv, men et utslag av en vurdering av hva som var til beste for A og tjente hans interesser. Denne vurdering er i det aktuelle tidsrom foretatt ut fra faglig ekspertise og ut fra de muligheter som i praksis forelå. Det kan ikke være tale om at det var objektivt uforsvarlig at A ble plassert i X sjukeheim og holdt der. Det bestrides for øvrig at X sjukeheim skal ha vært så uegnet for A og ha hatt en negativ virkning på ham. Det vises i den forbindelse til at X sjukeheim i sin tid ble godkjent av staten og at forholdene i sjukeheimen har vært under stadig forbedring, både hva angår bygningsmessige forhold og m.h.t. forpleining og personell og muligheter for å gi terapeutisk behandling så langt dette er aktuelt på en sjukeheim. Videre vises det til at hva spesielt personen A angår, var X sjukeheim ikke noe dårlig sted å være. Han ønsket i 1973 selv å komme dit. Han ble bedre av oppholdet der, slik at man i 1975-76 i noen måneder forsøkte med et aktivt tilbud på Å sykehus. Det viste seg at A på grunn av sykdommens karakter ikke tålte denne aktive behandling. Etter at han deretter - fortsatt etter eget ønske - kom tilbake til X sjukeheim ble han igjen bedre. Han har bl.a. fått permisjon til å forlate sjukeheimen, f.eks. for å besøke familien i den utstrekning han har ønsket. Han fikk tilbud om å flytte inn i en mindre bolig sammen med en annen pasient, for å få et friere privatliv, men avslo tilbudet. Han har hatt adgang til å drive med de aktivitetene han ønsket. Dersom det skulle være slik at han i tiden 1973-1981 har fått redusert sin evne til å fungere normalt skyldes det sykdommen, ikke oppholdet i X sjukeheim.

Det bestrides at det kan bli spørsmål om erstatningsansvar for fylket på det grunnlag at det psykiske helsevern ikke skulle være tilstrekkelig utbygget i det aktuelle tidsrom. Det har skjedd en utvikling i fylket når det gjelder psykisk helsevern i samarbeid med Hordaland fylke og i henhold til planer godkjent av Helsedirektoratet, alt ut fra de økonomiske ressurser som har vært tilgjengelige. Politiske

Side:101

prioriteringer og beslutninger m.h.t. utbyggingen av helsevesenet i fylket hører det ikke under domstolene å prøve.

Heller ikke kan det være tale om noen erstatning på subjektivt grunnlag. Det er etter Høyesteretts dom av 12/6 1981 på det rene at vilkårene etter lov om psykisk helsevern §5, jfr. §6 var til stede for å holde A tilbake i X sjukeheim. Men Høyesterett fant det hensiktsmessig å skrive A ut. Men det er avgjort i Høyesteretts dom i Rt-1984-934 at et erstatningskrav ikke kan bygge på at den hensiktsmessighetsvurdering som ligger til grunn for tvangsanvendelsen er feilaktig. Det er dette som skjer ved at det hevdes at de personer som hadde kompetansen til å beslutte at A skulle være i X sjukeheim har gjort seg skyldig i en uaktsom feilvurdering.

Videre anføres det at A må føre bevis for at han i tilfelle har lidt et økonomisk tap og at dette er forårsaket av oppholdet i X sjukeheim. Slikt tap og eventuell årsakssammenheng er på ingen måte sannsynliggjort fra A's side. Med de utgifter han nå har synes det utelukket at han ville kunne spare en større del av uføretrygden enn han kunne mens han oppholdt seg i X sjukeheim. Etter de opplysninger og vurderinger av A's sykdom som er gitt av de sakkyndige må det legges til grunn at A's evne til å fungere i 1981 var den samme som i 1973, og at en mulig manglende evne til å fungere i yrkeslivet skyldes sykdommen som sådan, ikke oppholdet i X sjukeheim.

Ankemotpart nr. 1 har nedlagt slik påstand:

«Herredsrettens dom stadfestes og Sogn og Fjordane Fylkeskommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»

Ankemotpart nr. 2, Staten v/Sosialdepartementet, anfører det samme som for herredsretten, og det vises til gjengivelsen av anførslene i herredsrettens dom, med den reservasjon som følger av at anførslene om at X sjukeheim ikke var av den art som er nevnt i lov om psykisk helsevern §10 er frafalt.

Det anføres således at personer som er alvorlig sinnslidende ikke har et subjektivt rettskrav på en bestemt behandling, og av tilgjengelige midler kan det ikke være noen feil ved behandlingen av A. A har fått en adekvat behandling innenfor de økonomiske rammer som forelå, og behandlingen beror på kompliserte vurderinger foretatt av fagkyndige. Staten kan ikke bli erstatningsansvarlig på objektivt grunnlag jfr. Rt-1978-482. Erstatningsansvar på subjektivt grunnlag er ikke aktuelt. Det er ikke ført noe bevis for at statlige organer - fylkeslege, kontrollkommisjon, Helsedirektoratet - har gjort seg skyldig i noe klanderverdig forhold i forbindelse med kontroll og godkjenning av X sjukeheim. Statens organer har etter beste skjønn truffet sine avgjørelser innenfor de rammer som følger av de politiske beslutninger. - Det er heller ikke ført bevis for at A har lidt noe økonomisk tap som følge av oppholdet i X sjukeheim. I tråd med fylkets anførsler fremholdes det at A i betydelig grad har overdrevet de angivelige negative sider ved X sjukeheim. En bedømmelse ut fra dagens syn og forhold bærer preg av etterpåklokskap.

Staten har nedlagt slik påstand:

«Herredsrettens dom stadfestes.»

For lagmannsretten har vært oppnevnt de samme sakkyndige som

Side:102

for herredsretten. De sakkyndiges erklæringer er dokumentert og de sakkyndige har møtt og avgitt forklaring. Det er gitt partsforklaring av A, og 4 vitneforklaringer, ingen nye for lagmannsretten.

Saken står i samme stilling som for herredsretten.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige tiltre herredsrettens begrunnelse.

Lagmannsretten skal først bemerke at A høsten 1973 hadde vært behandlet i ca. 7-8 år i psykiatrisk sjukehus, avbrutt av 2 utskrivninger til hjemmet i 1966-67 og 1968-69. Det foreligger ingen opplysninger om at han før høsten 1973 skulle ha motsatt seg opphold i psykiatrisk sykehus. Da han høsten 1973 ble overført til X sjukeheim, var det etter eget ønske og med moren som tutor. Behandlende lege var pessimistisk når det gjaldt de terapeutiske muligheter og A ble ansett som pleiepasient. På dette tidspunkt var billedet av sykdommen schizofreni paranoia helt festnet, etter å ha utviklet seg fra begynnelsen av 1960-årene. Det er heller ikke opplyst at han i tiden frem til høsten 1975 fremsatte noen begjæring om å bli utskrevet fra X sjukeheim. I tiden 24.9.1975 til 18.2.1976 forsøkte man forgjeves med ny terapeutisk behandling ved Å sykehus og ved tilbakeføringen til X sjukeheim sto moren fortsatt som tutor. Første gang A ifølge foreliggende opplysninger begjærte seg utskrevet fra X sjukeheim, er ved brev av 7.5.1976 til kontrollkommisjonen. Det er denne begjæringen som resulterte i den første utskrivningssaken som avsluttes med Indre Sogn herredsretts dom 23.12.1977. Lagmannsretten kan etter dette vanskelig se at det kan være grunnlag for å gjøre gjeldende et erstatningsansvar for tiden fra september 1973 til mai 1976, men legger ikke vesentlig vekt på dette forhold når det ellers gjelder lagmannsrettens syn på spørsmålet om vilkår for erstatningsplikt foreligger.

Lagmannsretten finner det hensiktsmessig først å behandle spørsmålet om det offentlige i dette tilfelle kan bli erstatningsansvarlig på grunn av subjektivt klanderverdig forhold fra personer som har vært utstyrt med kompetanse til å avgjøre om A skulle anbringes eller tilbakeholdes i X sjukeheim. Når det gjelder sykdomsbilledet, har det vært enighet mellom alle sakkyndige som har uttalt seg i forbindelse med utskrivningssakene og i forbindelse med nærværende sak. A har en schizofreni paranoia. Sykdommen har, og må også i 1973 anses for å ha hatt, en kronisk karakter, og er dominerende for A's personlighet, og det kunne være en skjønnsmessig og vanskelig avgjørelse å treffe om en person i A's alder og med hans sykdomsbillede skulle utskrives eller anbringes på et sykehjem. Et visst spillerom for skjønn må innrømmes dem som skal treffe avgjørelsen. Som det også fremgår av Høyesteretts dom av 12.6.1981 ( Rt-1981-771) må det legges til grunn at vilkårene etter lov om psykisk helsevern §5, jfr. §6 hele tiden har vært til stede for å holde A under tvangsomsorg. Det har særlig vært innvendt at det culpøse i tilfelle består i at tvangsomsorgen har funnet sted under forhold hvor det ikke ble gitt terapeutisk tilbud, ja hvor A endog bare hadde utsikt til å få redusert sin evne til å fungere i frihet, nemlig ved plassering i X sjukeheim med alle de mangler denne hadde. Lagmannsretten bemerker hertil at vedkommende personer - leger, medlemmer av kontrollkommisjonen - måtte treffe sine beslutninger

Side:103

ut fra de forhold som faktisk forelå på det psykiske helseverns område. Disse forhold var bestemt av den alminnelige samfunnsutvikling og de kompetente politiske organers prioriteringer og disponeringer innenfor budsjettmessige rammer. I realiteten har man stått overfor valget: utskrivning til hjemmet eller til X sjukeheim.

Utskrivning til hjemmet var forsøkt 2 ganger i tiden 1967-69. Og det er ikke uten betydning at moren sto som tutor i forbindelse med overføringen til X sjukeheim. Det kan vanskelig ses at man i 1970-årene kunne forvente at det ville kunne bli stillet kommunal leilighet til disposisjon for A ved en utskrivning. Når det gjelder X sjukeheim har det skjedd en jevn forbedring av forholdene fra omkring midten av 1970-årene, både når det gjelder bygningsmessige forhold, personale, aktivitetsmuligheter m.v. Det finnes ikke foranledning til å gå nærmere inn på spørsmål i tilknytning til dette. Ved de sakkyndige uttalelser som foreligger, og som i atskillig utstrekning er gjengitt i Indre Sogn herredsretts dommer i utskrivningssakene og nærværende sak, kan lagmannsretten ikke se at det er noe holdepunkt for subjektivt å bebreide leger og medlemmer av kontrollkommisjonen for at A ble undergitt tvangsomsorg og at denne fant sted i X sjukeheim. Det kan fortsatt diskuteres om det var hensiktsmessig at A ble holdt tilbake i X sjukeheim når han selv ønsket å bli utskrevet, altså i tiden mai 1976 til 1981. Selv om man skulle ha et annet syn på dette hensiktsmessighetsspørsmål enn tilsynslege og kontrollkommisjon, slik for øvrig Høyesterett hadde i 1981, men ikke i 1978, kan det likevel ikke bli tale om erstatning på grunnlag av en annen vurdering av det hensiktsmessige. Dette er, som også fremholdt av herredsretten, avgjort ved Høyesteretts dom av 1984 934 flg. Det er derfor ikke foranledning til å gå ytterligere inn på denne hensiktsmessighetsvurdering.

Noe subjektivt erstatningsgrunnlag kan etter dette ikke finnes å foreligge.

Lagmannsretten går deretter over til å behandle spørsmålet om det kan foreligge et erstatningsansvar for det offentlige på objektivt grunnlag. Det har vært anført fra den ankende parts side at et vesentlig synspunkt som taler for et slikt ansvar er den nærliggende risiko som forelå for at personen A ville bli skadet ved å undergis frihetsberøvelse under de forhold som kunne bli budt ham på X sjukeheim. Det erkjennes at et tilsvarende spørsmål ikke er avgjort i rettspraksis. Det henvises bl.a. til at Staten er blitt ansett erstatningsansvarlig for tvangsvaksinering, jfr. Rt-1960-841 og vises til Nils Nygaard: Skade og Ansvar (1979) 246-248. Det fremholdes at frihetsberøvelsen for A's vedkommende var objektivt uforsvarlig. - Lagmannsretten finner det tvilsomt om det kan sies at det ulovfestede erstatningsansvar på objektivt grunnlag kan ha en slik rekkevidde, jfr. således dom i Rt-1978-482. I saken i Rt-1984-934 ble det av den ankende anført at en tilbakeholdelse i sykehus i henhold til lov om psykisk helsevern §5 var ulovhjemlet og at Staten måtte hefte for en slik myndighetshandling uten hensyn til om denne kunne bebreides noen eller ikke. Høyesterett fant at tilbakeholdelsen ikke hadde vært urettmessig og fant det da ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om objektivt ansvar.

I nærværende sak anses det - etter Høyesteretts dom av 12.6.1981

Side:104

- på det rene at tilbakeholdelsen på X sjukeheim ikke har vært urettmessig. Spørsmålet er om det kan bli tale om objektivt ansvar for en rettmessig tilbakeholdelse hvis tilbakeholdelsen har skjedd under forhold som var «objektivt uforsvarlige». Heri ligger, etter lagmannsrettens oppfatning, at det psykiske helseverns standard i det aktuelle tidsrom, og særlig i Sogn og Fjordane fylke, har ligget så vidt klart under de minstekrav som måtte kunne stilles, at det avstedkommer et objektivt erstatningsansvar. Et objektivt ansvarsgrunnlag har isåfall sammenheng med den svikt som den ankende hevder at det foreligger fra fylkets side m.h.t. utbyggingen av det psykiske helsevern i fylket i 1970-årene. Lagmannsretten erkjenner at det psykiske helsevern lå meget tilbake i Sogn og Fjordane fylke i 1970-årene. Det er opplyst at man fikk en barne- og ungdomspsykiatrisk klinikk i 1974, men at det forøvrig ikke var igangsatt tiltak utover et generelt samarbeid med Hordaland fylke. I 1980-årene har det skjedd atskillige forbedringer.

Hvorvidt et objektivt ansvar for en objektivt uforsvarlig feilplassering av en psykiatrisk pasient i alle tilfeller er utelukket, finner lagmannsretten ikke grunn til å gå nærmere inn på. Når det gjelder personen A finner dog lagmannsretten ikke tilstrekkelig grunnlag for et objektivt ansvar. Med de opplysninger som foreligger om A's sykdom og varigheten av denne, kan lagmannsretten vanskelig se at det har vært en nærliggende risiko for skade av A ved at han ble holdt tilbake i X sjukeheim. Som foran nevnt skjedde tilbakeholdelsen mot hans vilje i tiden etter mai 1976. Men lagmannsretten kan heller ikke se at man har tilstrekkelige holdepunkter for å karakterisere tilbakeholdelsen i X sjukeheim som «objektivt uforsvarlig». Som foran nevnt måtte disposisjoner på det psykiske helseverns område ligge innenfor de samfunnsmessig gitte rammer. Det kunne, og kan fortsatt, høy grad være ønskelig med forbedring av de samfunnsmessige forhold - såvel når det gjelder det psykiske helsevern som på mange andre - også medisinske - områder. Men de mangelfulle samfunnsmessige rammer kan ikke i seg selv danne grunnlag for erstatningsansvar. Dette synspunkt må da også føre til at det ikke kan ilegges fylket erstatningsansvar på grunn av at fylket i det aktuelle tidsrom skulle ha misligholdt en plikt etter lov om psykisk helsevern §2, jfr. §1, til å etablere tilstrekkelige tilbud for psykiatriske pasienter. Heller ikke kan Staten bli ansvarlig for å ha godkjent bruken av X sjukeheim. I herredsrettens dom er det gått nærmere inn på manglene ved X sjukeheim. Lagmannsretten finner det tilstrekkelig å vise til fylkets anførsler om forholdene på X sjukeheim, hvoretter karakteristikken «objektivt uforsvarlig» i forhold til A ikke finnes tilstrekkelig begrunnet.

Det har fra fylkets side vært anført at erstatningskravet under ingen omstendighet ville kunne føre frem bare av den grunn at A i det aktuelle tidsrom ikke har hatt noe økonomisk tap som står i årsakssammenheng med oppholdet i X sjukeheim.

Lagmannsretten bemerker at A måtte bruke 3/4 av sin uføretrygd til dekning av utgifter ved oppholdet på X sjukeheim. Han får nå utbetalt ca. kr. 3 300,- pr. måned i uføretrygd. Han betaler kr. 1 150,- pr. måned i husleie og har dessuten utgifter til strøm, mat, klær m.v. Det kan ikke ses sannsynliggjort at han nå har mere til overs

Side:105

av sin trygd enn han hadde på X sjukeheim. Den sakkyndige for Høyesterett har anført at A måtte kunne ta arbeid som bud eller lettere kontorarbeid. Etter det som foreligger fra de oppnevnte sakkyndige og etter det inntrykk lagmannsretten har fått av A under ankeforhandlingen, finner lagmannsretten at det neppe er sannsynliggjort at A i 1973 eller 1976 var mer arbeidsfør enn i 1981 eller idag. Det er derfor neppe trolig at A's arbeidsevne er blitt redusert som følge av oppholdet på X sjukeheim. Det finnes ikke tilstrekkelig holdepunkt for at A har tapt arbeidsinntekt eller fremtidig vil tape arbeidsinntekt som følge av oppholdet i X sjukeheim. Slik saken ligger an finner lagmannsretten ikke grunn til å behandle tapsspørsmålet nærmere.

Anken har vært forgjeves. Men etter lagmannsrettens oppfatning foreligger det særlige omstendigheter som etter regelen i tvml. §180 første ledd bør føre til at A fritas for å betale saksomkostninger. Det legges da særlig vekt på de to utskrivningssakene, hvorav den siste endte med at A ved høyesterettsdom ble utskrevet fra X sjukeheim. Videre legges det vekt på de særlige forhold vedrørende det psykiske helsevern i Sogn og Fjordane fylke i 1970-årene og spesielt vedrørende X sjukeheim. Den ankende part har hatt atskillig grunnlag for den system- og samfunnskritikk som ligger i anførslene for lagmannsretten, selv om denne kritikk etter lagmannsrettens oppfatning ikke kan lede til et erstatningsansvar for det offentlige.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Arne Ekeberg med domsmenn):

Saka gjeld spørsmål om erstatning til A med grunnlag i påstått urettkome tvangsopphald i psykiatrisk institusjon.

A er født xx.xx.1937. Første gongen han vart innlagt på psykiatrisk avdeling var i Oslo i 1965, men sjukdomssymptoma viste seg alt i 1961 då han var 24 år gamal. Frå 1966 har han hatt fleire opphald på Y sjukehus. Han vart overførd til X psykiatriske sjukeheim i 1973, men hadde igjen eit kort opphald på Y sykehus (no Å sykehus) i 1975-1976. I 1976 krov han seg utskriven frå X sjukeheim. Kravet vart avslege av kontrollkommisjonen og av Indre Sogn heradsrett og anke til Høgsterett vart nekta fremja av kjæremålsutvalet. A kravde seg på ny utskriven ved brev til den reisande kontrollkommisjonen for Sogn 14. desember 1978. Kravet hans vart heller ikkje denne gongen teke til fylgje korkje av kontrollkommisjonen eller av Indre Sogn heradsrett, men ved dom av Høgsterett 12. juni 1981 vart kravet hans om utskriving frå tvangsomsorg under psykisk helsevern teke til fylgje.

A er fødd og oppvaksen på - - - i Ø. Han har ikkje utdanning etter folkeskulen, bortsett frå kortare kurs. I tida før han vart psykiatrisk pasient hadde han ymse slags fabrikkarbeid m.a. både i Bergen og Oslo. Han avtente og militærteneste. Etter utskrivinga i 1981 har han budd i ei leilegheit i Ø og stelt seg sjølv. Han er uføretrygda. Ei tid hadde han ein deltidsjobb på kaien i Ø, men slutta etter eige ynske.

Side:106

På vegner av A, som har fått fri sakførsel, har h.r.advokat Ketil Lund, Oslo, reist søksmål mot Sogn og Fjordane fylkeskommune og har i stemning til retten 17. august 1982 sett fram slik påstand:

«Saksøkte dømmes til å betale A en erstatning begrenset oppad til kr. 300 000,-, med lovens rente fra stevningens forkynnelse til betaling skjer, samt sakens omkostninger.»

Saksøkte Sogn og Fjordane fylkeskommune har i tilsvar 15. oktober 1982 ved advokat Chr. Mevatne, Bergen, teke til motmæle og sett fram slik påstand:

«Saksøkte frifinnes og tilkjennes saksomkostninger.»

Ved prosesskriv 29. februar 1984 har St. Jørgens Hospital, Bergen, representert ved h.r.advokat Pål W. Lorentzen, Bergen, meldt seg som hjelpeintervenient i saka til støtte for Sogn og Fjordane fylke.

H.r.advokat Ketil Lund har seinare på vegner av Å i stemning 9. april 1984 også reist søksmål mot staten ved Sosialdepartementet med likelydande påstand som i stemninga mot fylkeskommunen.

Regjeringsadvokaten ved h.r.advokat Årne Fliflet har på vegner av Sosialdepartementet teke til motmæle og har i tilsvar 30. april 1984 sett fram slik påstand:

«Staten v/Sosialdepartementet frifinnes og tilkjennes saksomkostninger.»

Ved avgjerd av retten 7. mai 1984 er dei to sakene slått saman til felles førehaving i samsvar med tvml. §98, første leddet.

For nærare å få klarlagt grunnlaget for erstatningskravet ba saksøkjaren ved sin prosessfullmektig om ei sakkunnig vurdering av:

«Om X sjukeheim, med hensyn til de behandlingsmessige og forpleiningsmessige forhold har holdt et forsvarlig terapeutisk nivå i forhold til A. Det blir her snakk om å vurdere

1. de forpleiningsmessige forholds terapeutiske betydning, herunder boforholdene og betydningen for A av at sjukeheimen i det alt vesentlige var en institusjon for eldre sløve pasienter.

2. det terapeutiske nivå ved sjukeheimen vurdert på grunnlag av den sosiale trening A ble gitt med henblikk på sosial rehabilitering.

3. den rent medisinske behandling som ble gitt, herunder bruken av antipsykotisk medikasjon i forhold til de prognoser som forelå og i hvilken grad A's lidelse synes endret ved medikasjonen. I denne forbindelse må det ses hen til den medikasjon som er gitt etter utskrivning. Forekomsten av eventuelle tardive dyskenisier i form av ukontrollerte bevegelser, stivhet eller annet må påpekes.

4. institusjonsoppholdets totale terapeutiske effekt.»

Frå saksøkte Sogn og Fjordane fylkeskommune si side var det ikkje noko å merka til ovanståande (staten ved Sosialdepartementet var på denne tida ikkje saksøkt), og retten oppnemnde så 28. januar 1983 overlege i psykiatri ved Haugesund sykehus, Sigurd Wisløff, og overlege i psykiatri ved Sentralsykehuset i Akershus, dr. med. Ole Bratfos, til å gje ei sakkunnig vurdering med mandat som nemnt i sitatet ovanfor.

Dei sakkunnige har gjeve skriftlege vurderingar. I si utgreiing 27. juni 1983 har overlege Bratfos konkludert med fylgjande på dei fire vurderingstema som er nemnt i mandatet:

«1. Første spørsmål var: De forpleiningsmessige forholds terapeutiske betydning, herunder boforholdene og betydningen for A av at sjukeheimen i det alt vesentlige var en institusjon for eldre, sløve pasienter. - Psykiatriske

Side:107

sykehjem er ikke lagt opp som behandlingsavdelinger (i tilfelle måtte bl.a. psykiatere ha sitt daglige arbeide der). Pasientene, A innbefattet, kan derfor ikke sies å være under behandling, selv om grensen ikke alltid er helt skarp. Sterkt innslag av eldre, passive og innesluttede pasienter reduserer nok mulighetene for behandling og rehabilitering, spesielt for unge pasienter som trenger stimulering og aktivisering. De bygningsmessige forhold kommer også inn; boforhold som ligger nærmest mulig opp til forholdene ute i samfunnet, gir de beste treningsmulighetene.

2. spørsmål: Det terapeutiske nivå ved sjukeheimen vurdert på grunnlag av den sosiale trening A ble gitt med henblikk på sosial rehabilitering. - De sosiale treningsmulighetene i psykiatriske sykehjem er meget begrenset, men samtidig setter også sykdommens art grense for hva som er oppnåelig. Det gjelder å finne en rimelig balanse, altså unngå både over- og understimulering. Mulighetene som A har hatt ved X psykiatriske sjukeheim med hensyn til sosial trening og rehabilitering har vært små (men mulighetene ved andre psykiatriske sykehjem er neppe vesentlig anderledes). Kfr. for øvrig punkt 1.

3. Dette spørsmål lyder: Om den rent medisinske behandling som ble gitt, herunder bruken av antipsykotisk medikasjon i forhold til de prognoser som forelå, og i hvilken grad A's lidelse synes endret ved medikasjonen. I denne forbindelse må det ses hen til den medikasjon som er gitt efter utskrivning. Forekomsten av eventuell tardive dyskinesier i form av ukontrollerte bevegelser, stivhet eller annet må påpekes. - Det har hele tiden vært gitt medikamenter mot sinnslidelsen, til dels i relativt høye doser. Men sykdommen har vært lite påvirkelig. Etter utskrivningen har dosen vært redusert (til tredjeparten av tidligere toppdose), uten at symptomene er blitt mer fremtredende eller avbleket. Det er ikke påvist alvorligere bivirkninger.

4. Spørsmålet er om hvilken total terapeutisk effekt som institusjonsoppholdet har hatt. - Tilstanden har vært nærmest uforandret opp gjennom årene. Det må derfor konkluderes med at behandlingen har hatt liten effekt.

Eller for å summere «om X sjukeheim, med hensyn til de behandlingsmessige og forpleiningsmessige forhold har holdt et forsvarlig terapeutisk nivå i forhold til A. Spørsmålet kan også formuleres slik: Om sykdommen har vært slik at opphold i psykiatrisk sykehjem har vært det rette. - Det kan sies en del både for og imot, og svaret kan derfor ikke bli et klart ja eller nei. Men alt tatt i betraktning synes vi at forløpet hittil støtter Høyesteretts avgjørelse om utskrivning.»

Overlege Wisløff har i sin skriftlege rapport 26. juni 1983 konkludert slik:

«Tillegg til spørsmål 1.

De forpleiningsmessige forhold har ikke hatt noen terapeutisk betydning. Forholdene har vært en hindring ved vedlikehold av evne til å opprettholde et selvstendig privat- og fritidsliv. Institusjonen synes å ha hatt et generelt forventningsnivå om passivitet hos pasientene, dels p.g.a. deres høye gjennomsnittsalder. Der har likevel vært pasienter nær A's egen alder om enn i mindre antall.

Spørsmål 2.

Der har ikke vært mulig på sykehjemmet å gi A sosial trening med henblikk på sosial rehabilitering, og det kan heller ikke sees at han har fått noen slik behandling.

Spørsmål 3.

A ser ikke ut til å ha bivirkninger av den medikasjon han nå bruker. Han synes heller ikke å ha utviklet senfølger av tidligere bruk av medikamenter.

Side:108

Spørsmål 4.

Behandlingen har stort sett ikke hatt noen terapeutisk effekt.

Sammenfattende kan sies at A under sitt opphold ved X psykiatriske sjukeheim ikke har vært budt forpleiningsmessige eller behandlingsmessige forhold som har hatt relevans til hans tidligere tilværelse utenfor institusjon eller til den tilværelse han nå har, utenom medisinering. Det kommer ikke frem at han under oppholdet har fått noen forståelse for bruken av sitt medikament, annet enn det han selv har kunnet erfare. Sykehjemsoppholdet har således vært irrelevant i forhold til hans tidligere og etterfølgende livserfaring og har muligens vært skadelig. Vi tør ikke med dette si at andre opplegg ville ha virket bedre, men vil påpeke at forholdene på X psykiatriske sjukeheim ikke har bidratt til å hjelpe ham i det liv han idag har, og kan ha gitt ham livsvaner og forventninger til andre som øker den sosiale del av hans handikap.»

Hovudforhandling i saka vart halde i Ø i dagane 12.-14. november 1984. Saksøkjaren møtte saman med prosessfullmektigen. For saksøkte Sogn og Fjordane fylkeskommune møtte advokat Bjarne Hodne, Bergen, som prosessfullmektig. For fylkeskommunen var dessutan til stades kontorsjef Knut Henning Grepstad som gav forklaring som vitne, jfr. tvml. §215, første leddet, andre punktum. For staten møtte h.r.advokat Arne Flifiet som prosessfullmektig og elles var til stades førstekonsulent Mette Walaas frå Helsedirektoratet. Saksøkjaren gav partsforklaring. Utanom Grepstad som nemnt ovanfor, vart det avhøyrt 4 vitne og elles føreteke slik dokumentasjon som går fram av rettsboka framanfor. Dei to rettsoppnemnde sakkunnige var til stades og gav forklaring.

Begge dei saksøkte har i sine påstandar under hovudforhandlinga fråfalle krav på sakskostnader.

Saksøkjaren har ved sin prosessfullmektig halde fram - - -

Saksøkte nr. 1, Sogn og Fjordane fylkeskommune, har ved sin prosessfullmektig peika på - - -

Retten viser til det som innleiingsvis er opplyst om A og om opphaldet hans på psykiatriske institusjonar.

Høgsterett sa 12. juni 1981 dom med slik domsavgjerd:

«A's begjæring om utskrivning fra tvungen omsorg under psykisk helsevern tas til følge.»

Om dommen og grunnlaget for denne viser ein til Rt-1981-770-780.

Høgsterett har i den nemnde dommen fastslått at A «lider av en sykdom som i lovens forstand er en alvorlig sinnslidelse. Han har en schizofreni av paranoid karakter. Det er derfor klart at lovens grunnvilkår for å nekte utskrivning er oppfylt». Av tilleggsvilkåra kom Høgsterett til at faren for å «lide overlast» var til stades, og at vilkåra i lova for å nekta utskriving difor låg føre. Når retten likevel skreiv han ut, var det ut frå «en rimelighetsbetraktning». Med bakgrunn i fråsegn frå den oppnemnde psykiatrisk sakkunnige for Høgsterett, professor dr. med. Einar Kringlen, fann retten at A burde «få sjansen til å forsøke seg i frihet».

Saksøkjaren sin prosessfullmektig har hevda at Høgsterett ikkje direkte tok stode til om tilleggsvilkåret for å nekta utskriving, nemleg om det var «nødvendig for å hindre at han lider overlast», var til stades. Det er rett nok sagt at «det er en fare for at A vil komme til å lide overlast», men Høgsterett tok ikkje nærare standpunkt til dette då A vart utskriven fordi dette syntest rimeleg og føremålstenleg ut frå den situasjonen som då låg føre.

Side:109

Retten er ikkje samd i det saksøkjaren sin prosessfullmektig her har halde fram, med di retten finn det utvilsamt at ein må tolka Høgsterett si avgjerd slik at vilkåra for å halda A tilbake i tvungen omsorg under psykisk helsevern var til stades. Til støtte for dette kan ein visa til kjennelse av Høgsteretts kjæremålsutval 14. januar 1983 (som direkte galdt om sorenskrivaren var ugild i erstatningssaka). Det er her m.a. sagt:

«For øvrig fant Høyesterett som sorenskriveren at vilkårene etter lov om psykisk helsevern for å holde A i institusjon var til stede, men fant ut fra rimelighetsbetraktninger og en ny sakkyndig erklæring for Høyesterett at han burde få en sjanse i frihet.»

Det er vidare klart at når Høgsterett etter ei skjønnsvurdering som nemnt har skrive ut A, gjev ikkje dette han grunnlag for å krevja erstatning for at han med urette under tvang har vore tilbakehalden i X sjukeheim. Dette går fram av høgsterettsdom, innteke i Rt-1984-934 flg., der det på 940 mellom anna er sagt:

«I overprøving av vedtak i psykiatrisk sykehus om å nekte utskriving av en pasient, skal retten prøve alle sider av saken, jfr. tvistemålslovens §482, altså også det såkalte hensiktsmessighetsskjønn. Prøvingsadgangen er ikke så vid i et erstatningssøksmål. Finner retten at grunnvilkåret alvorlig sinnslidelse samt et av tilleggsvilkårene for tilbakeholdelse i lov om psykisk helsevern §6, jfr. §5, har foreligget under hele oppholdet på sykehuset, kan retten altså ikke ilegge erstatning på det grunnlag at det etter dens mening likevel hadde vært hensiktsmessig å utskrive pasienten.»

Spørsmålet blir så om vilkåra for å halda A tilbake har vore til stades under heile opphaldet hans på X sjukeheim sidan 1973. Det er ingen ting som tyder på noko anna. Hans sjukdomsdiagnose har ikkje vore dregen i tvil, og det har ikkje vore store endringar i tilstanden hans sidan innlegginga. Det såg ut til at han vart noko betre i 1975, og det vart prøvd eit nytt opphald på Y sykehus med sikte på rehabilitering og utskriving, men han vart berre verre ved dette opphaldet og kom igjen tilbake til X sjukeheim i februar 1976. At sjukdomsbiletet ikkje har endra seg mykje under institusjonsopphaldet, går også fram av dei vurderingane dei rettsoppnemnde sakkunnige har gjeve i høve denne saka. I si skriftlege framstilling 26. juli 1983 seier såleis dr. Wisløft m.a.:

«Det kan synes som om denne pasientens tilstand har holdt seg uforanderlig over svært lang tid. Hans idéinnhold, hans tankeverden og hans evne til å klare seg, synes å ha utviklet seg lite over de siste ti-tolv år, når man sammenholder tilgjengelige opplysninger om ham med hva han selv forteller og resultatet av undersøkelsen.»

I denne samamheng må det og peikast på at både kontrollkommisjonen og heradsretten to gonger i tida 1976-1980 har behandla spørsmålet om utskriving. I samband med den første saka var det til hjelp for retten oppnemnd psykiatrisk sakkunnige, i den andre saka vart retten sett med to sakkunnige medlemer. Både kontrollkommisjonen og retten fann begge gongene at vilkåra for å halda A tilbake i tvungen omsorg under psykisk helsevern var til stades. Retten kan heller ikkje no sjå det annleis, etter dei opplysningane som ligg føre, at vilkåra for å halda A tilbake i psykisk helsevern med tvang har vore til stades heile tida frå 1973.

Som eit nytt moment i saka er trekt inn at det ikkje er heimel for tvangsinnlegg i X sjukeheim sidan dette er ein sjukeheim som er organisert etter §11 i lov om psykisk helsevern og såleis ikkje står under tilsyn av eit psykiatrisk

Side:110

sjukehus slik sjukeheimar etter §10 i lova gjer. Retten viser til det staten sin prosessfullmektig har halde fram om dette og seier seg samd i det. Slik retten ser det, er det heimel for tvangsinnlegging i sjukeheimar organisert etter §11 i lova, i §7, andre leddet. Praksis har då og vore i samsvar hermed. Skulle likevel lovforståinga og praksis vera feil, må lovgrunnen vera at sjukeheimar etter §11 ikkje har den naudsynlege faglege ekspertise til å ta standpunkt i spørsmål om tvangstiltak som er så inngripande for den einskilde pasient. Dette er likevel ikkje tilfelle for X sjukeheim som har avtale med A sykehus (tidlegare Y sykehus) om fagleg psykiatrisk tilsyn, og der tilsynslegen er på sjukeheimen ein gong for månaden. Om ikkje formelt, så reelt blir resultatet det same som om sjukeheimen var organisert etter §10 i lova. Retten kan difor ikkje sjå at her ligg føre erstatningsgrunnlag.

Endå om dei formelle sidene ved å halda A tilbake i psykisk helsevern under tvang etter ovanståande har vore til stades, blir likevel spørsmålet om A burde vore utskriven fordi han ikkje har fått den pleie og behandling han hadde krav på og fordi opphaldsstaden ikkje var den rette for han.

A har under heile opphaldet sitt på sjukeheimen vore under stadig kontroll av den psykiatriske tilsynslegen, og fått ei medisinering ut frå tilstanden hans til ei kvar tid. Det har frå dei sakkunnige si side ikkje vore noko særleg å merka til medisinane som er gjevne. I si skriftlege utgreiing 27. juni 1983 har overlege Bratfos såleis m.a. sagt at «man har ingen tungtveiende innvendinger mot den medikamentelle behandling som er gitt opp gjennom årene». Medisineringa synest heller ikkje å ha gjeve uheldige synlege biverknader. Totalt sett har behandlingseffekten vore liten, men det er lite som tyder på at resultatet hadde blitt annleis om A hadde fått meir aktiv behandling og om han ikkje hadde vore på X sjukeheim i alle desse åra. Som overlege Bratfos seier: «Antagelig ville utviklingen vært den samme, dvs. at han i alle tilfelle ville fremby en paranoid sinnssykdom og vært helt arbeidsufør. Sakens hovedpoeng synes mer å ligge på det almenmenneskelige plan, nemlig det tap i frihet og velferd som tilbakeholden i psykiatrisk sykehjem i flere år innebærer.»

Det er frå saksøkjaren sin prosessfullmektig hevda at X sjukeheim som institusjon var fullstendig uskikka for A. Ein kan utan vidare vera einig i at dei materielle vilkåra på sjukeheimen kunne vore betre. Bygningane er oppførde i 1902 til bruk som tuberkulosesanatorium, og har vore vanskelege å tilpassa til det nye føremålet som psykiatrisk sjukeheim. Såleis har A under opphaldet budd på 5-mannsrom med lite høve til privatliv og personleg utfalding, dette kan ha verka særleg negativt for han som var ung og aktiv medan dei andre pasientane helst var sløve eldre menneske. Sjukeheimen ligg elles noko isolert og avsides til og det har til tider vore vanskeleg å skaffa kvalifisert personale. På den andre sida skil ikkje X sjukeheim seg særleg ut frå psykiatriske sjukeheimar elles. I si vurdering av heimen har såleis overlege Bratfos m.a. sagt: «Spesielt kan tenkes at forholdene ved akkurat X psykiatriske sykehjem har vært særlig lite stimulerende. I sakens dokumenter er det således pekt på avsides beliggenhet, mangel på faglært personale, lite tidsmessige bygninger og høy gjennomsnittsalder hos pasientene. Dette er imidlertid momenter som finnes ved flere andre psykiatriske sykehjem, især dem som har vært i drift i noen år. Felles er også at sykehjemmene preges av de kroniske sinnslidelser. Et annet fellestrekk er at mulighetene for yrkesmessig rehabilitering er små (noe som forresten også gjelder for selv de sentrale universitetsklinikkene). Poenget er derfor ikke så meget særtrekk ved X sjukeheim (som også har sine

Side:111

fortrinn, bl.a. få senile og et stabilt personale), men om A passer i et psykiatrisk sykehjem.»

Ved sjukeheimen har nok vore drive arbeidsterapi, men lite sosial trening med tanke på å tilpassa seg samfunnet utanfor institusjonen. Overlege Wisløff har uttrykt det slik:

«Sykehjemmet er istand til å dekke de primære behov for husly og mat. Med sin beliggenhet, arkitektur og sosiale struktur blir livet der helt spesielt i forhold til samfunnet forøvrig. Psykiatriske pasienters handikap er ofte passivitet, vansker med å forstå omgivelsene, uhensiktsmessige eller uvanlige reaksjoner på små og store vansker i dagliglivet. Ved X sjukeheim skulle man tro at mulighetene til å motvirke dette, enn si ta vare på beholdt sosial funksjons dyktighet er fraværende.»

Dei forhold som ovanfor er peika på synest likevel ikkje å vera så mykje annleis ved andre psykiatriske sjukeheimar, jfr. det som framanfor er attgjeve frå overlege Bratfos si vurdering. Det som er særskilt for X sjukeheim er at han er så stor. Tidlegare var her 170 pasientar, i 1981 var talet omkring 120. Han ligg og noko avsides til både i fylkessamanheng og i forhold til bygda X, plassert som han er opp mot fjellet i 600 meters høgde. For A hadde dette likevel ikkje så mykje å seia av di han ikkje var så langt borte frå sine næraste. Når legane fann at A måtte plasserast på sjukeheim, kan ikkje valet av X kritiserast ut frå staden. Spørsmålet blir då om sjukeheimen hadde den minimumsstandard som skulle til for å ta seg av A i den situasjonen han var i. Som nemnt ovanfor var den generelle standarden ikkje særleg god, men skilde seg heller ikkje ut frå andre psykiatriske sjukeheimar. At fylkeskommunen skulle ha forsømt si plikt ved ikkje å gjera tilhøva på sjukeheimen betre, kan ikkje retten vera einig i. Det er nok slik at det gjeld visse minimumskrav for psykiatriske sjukeheimar, men sjukeheimen hadde den naudsynlege statlege godkjenning i så måte. Innanfor dei løyvingane som sto til disposisjon er det ikkje påvist at fylkeskommunen har disponert uforsvarleg. Det kunne sjølvsagt vera ynskjeleg med ein betre standard både særskilt på X sjukeheim og på dei psykiatriske sjukeheimane generelt, men noko rettsleg plikt som det kan byggjast eit erstatningsansvar på, føreligg ikkje. Etter det som framanfor er sagt er det heller ikkje noko som tyder på at A ville ha fungert særleg annleis på andre psykiatriske sjukeheimar, hans tilstand ville ikkje ha endra seg.

Var det då uforsvarleg objektivt sett å plassera A på ein psykiatrisk sjukeheim der han ikkje kunne oppnå noko betring og der opphaldet etter kvart gjorde han meir uskikka til å klara seg sjølv utanfor institusjonen? Slik retten ser det har det heile tida lege fagleg forsvarlege vurderingar til grunn for den behandling A har fått. At desse også i stor mon har måtta vore skjønnsprega, er ei anna sak. Den psykiatriske innsikta og samfunnsforholda har også endra seg sidan 1973. Det sosiale hjelpeapparatet i kommunane var den gongen mindre utbygd og ein hadde større fordommar når det galdt å godta at personar med psykiske lidingar levde utanfor institusjon i vanlege bustadområde. Ingen av dei oppnemnde psykiatrisk sakkunnige har kunna seia noko sikkert om kor vidt andre opplegg kunne ha verka betre. Som overlege Bratfos har peika på synest hovudpoenget å liggja på det meir allmennmenneskelege planet, «nemlig det tap i frihet og velferd som tilbakeholden i psykiatrisk sykehjem i flere år innebærer», men der kjem igjen skjønnet inn i biletet. Som nemnt byggjer vurderinga av A til kvar tid på fagleg forsvarlege vurderingar. Noko skuldansvar for nokon kjem difor ikkje på tale.

Side:112

Etter rettspraksis er det ikkje etablert objektivt erstatningsansvar på dette området, men retten treng ikkje ta stode til dette spørsmålet. Ein har her gjennom tid stått framfor val mellom fleire alternativ for plassering og behandling av A, og ein kan på det tidspunktet avgjerdene vart tekne, ikkje i dag seia om det alternativ som vart vald, var verre eller betre enn andre. Ein veit ikkje om ei tidlegare utskriving ville ha verka positivt eller negativt for A eller om ei anna behandling ville gjort det. Det ligg difor ikkje føre noko erstatningsgrunnlag.

Når det gjeld dei internasjonale plikter Noreg har for å sikra sivile og politiske rettar, viser retten til det som er sagt i høgsterettsdommen i Rt-1981-770 flg., særleg 780.

Etter det resultatet retten ovanfor er kome til, må begge dei saksøkte bli å frifinna.

Sakskostnader er ikkje påstått, og blir difor ikkje tilkjent.

Dommen er samrøystes. - - -