RG-1991-997
| Instans: | Frostating lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1991-01-08 |
| Publisert: | RG-1991-997 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 8. januar 1991 i sak nr. 294/1990 |
| Parter: | Otto Fremmerlid (advokat Atgeir Almestad) mot Olav T. Vassbotn (advokat Elias Brautaset). |
| Forfatter: | Lagdommerne Hans Flock, Sverre Erik Jebens, kst. lagdommer byrettsdommer Nina Mår Tapper |
| Lovhenvisninger: | Beiteloven (1961) §6, §7, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §356, §359, LOV-1960-05-16, Grannegjerdelova (1961) |
Saken gjelder krav om erstatning for skade voldt på grunn av ulovlig beiting med sau på andres innmark.
Otto Fremmerlid er eier av eiendommen Fremmerlid, gnr. 23 bnr. 1 og 3 i Volda kommune. Eiendommen ligger noe øst for Vikebygda, som igjen ligger øst for Volda sentrum. Det dyrkede areal på eiendommen er noe over 100 dekar. Otto Fremmerlid driver med gressproduksjon og har 15-16 melkekyr. Han driver ikke med sauehold.
Olav T. Vassbotn eier eiendommen Vassbotn, gnr. 28 bnr. 2 i Volda kommune. Denne eiendommen ligger i grenda Vassbotnen, noe syd for Vikebygda. Brutto innmarksareal er opplyst å være 94 dekar, hvorav ca. 85 dekar er oppdyrket. Olav T. Vassbotn er sauebonde, og holder for tiden 60 voksne sauer. Inklusive lam utgjør sauebestanden ca. 170-180 dyr i 1990.
Otto Fremmerlid har i de senere år, iallfall fra 1988, vært utsatt for skader på gnr. 23 bnr. 3, ved at beitende sauer fra andre gårder har kommet inn på innmarken. Skadene har bestått i avbeiting og nedtråkking av gress, samt gjenlegging av saueskitt. Sauene som kom inn på Fremmerlids innmark, tilhørte ulike eiere i området. Det er på det rene at en del av sauene tilhørte Olav T. Vassbotn.
Etter en del forutgående korrespondanse reiste Otto Fremmerlid den 20. februar 1989 sak mot Olav T. Vassbotn ved Søre Sunnmøre herredsrett med krav om erstatning for skade voldt ved ulovlig sauebeiting. Erstatningskravet utgjorde kr. 500,-, som var et symbolsk beløp, idet det sentrale spørsmål var å få avklart ansvarsforholdene ved sauebeiting som nevnt. Søre Sunnmøre herredsrett avsa dom i saken den 22. juni 1989. Ved dommen ble Olav T. Vassbotn frifunnet og tilkjent saksomkostninger. Dommen ble påanket til Frostating lagmannsrett, som ved kjennelse av 5. oktober 1989 opphevet dommen
Side:998
og hjemviste saken til ny behandling ved herredsretten. Grunnlaget for opphevelsen var saksbehandlingsfeil, idet vedkommende dommerfullmektig var inhabil.
Saken ble deretter behandlet på ny ved Søre Sunnmøre herredsrett, som avsa dom den 7. mars 1990. Domsslutningen lyder slik:
«1. Olav T. Vassbotn, Volda, frifinnes.
2. Otto Fremmerlid, Volda, dømmes til å betale Olav T. Vassbotn saksomkostninger med kr. 6.308,- - kronersekstusentrehundreogåtte 00/100 - innen 14 - fjorten - dager fra forkynning av dommen.»
Otto Fremmerlid har i rett tid påanket herredsrettens dom til Frostating lagmannsrett. Han har samtidig søkt om særskilt samtykke til fremme av ankesaken, idet tvistegjenstanden - slik den kommer til uttrykk i påstanden - ikke tilfredsstiller kravet til ankesum for lagmannsretten, jfr. tvistemålslovens §356 samt §359. Lagmannen i Frostating lagmannsrett har gitt samtykke til fremme av ankesaken uten hensyn til ankegjenstandens verdi.
Ankeforhandling ble avholdt i Volda den 20. september 1990. Begge parter møtte og avga forklaring. Lagmannsretten mottok dessuten forklaring fra 6 vitner; de samme som for herredsretten. Fem av vitnene avga forklaring under ankeforhandlingen, mens det sjette vitnet var avhørt ved bevisopptak, som ble dokumentert. Saken står i samme faktiske og rettslige stilling for lagmannsretten som for herredsretten. Når det gjelder det nærmere saksforhold, samt partenes anførsler for herredsretten, vises til dennes dom.
Otto Fremmerlid har for lagmannsretten i hovedsak gjort gjeldende:
Sauer tilhørende bl.a. Olav T. Vassbotn har ved en rekke anledninger kommet inn på innmarken til Fremmerlid uten at Vassbotn har rett til å la sauene beite der. Den ulovlige sauebeitingen har ført til skade på eiendommen Fremmerlid, i form av avbeiting, nedtråkking av gress m.m. Otto Fremmerlid har krav på erstatning for de påførte skader, i medhold av beitelovens §7 første ledd.
Det bestrides at unntaket i beitelovens §7 annet ledd kommer til anvendelse. Otto Fremmerlid har således ikke misligholdt noen gjerdeplikt eller på annen måte medvirket til skaden.
Det bestrides at Otto Fremmerlid har gjerdeplikt rundt egen innmark på den strekning som er aktuell. Siden det er tale om grensen mellom inn- og utmarken på samme eiendom, kommer gjerdeloven ikke til anvendelse, da denne kun oppstiller gjerdeplikt mellom naboer. Det gjelder ingen alminnelig regel om gjerdeplikt for eier av innmark mot utmark i Norge. Det er vist til Brækhus/Hærem, «Norsk Tingsrett» (1964) side 95. Beiteloven oppstiller ikke selv gjerdeplikt, og det foreligger heller ikke avtale eller utskiftningsforretning som omhandler slik plikt.
Utskiftningsforretningen av 1874/75, som herredsretten har bygget sin avgjørelse på, pålegger ikke eieren av Fremmerlid gjerdeplikt på den aktuelle strekning. Forretningen kan ikke få betydning, fordi den intet sier om hvem av deltagerne i utskiftningsforretningen som eventuelt har gjerdeplikt på de enkelte strekninger.
Side:999
Gjerdeplikt for Fremmerlid mellom inn- og utmarken kan heller ikke etableres på det grunnlag at andre gårder har beiterett i Fremmerlids utmark. I forhold til rettsgrunnlagene hevd og alders tids bruk er anført at kravet til varighet med hensyn til bruken iallefall ikke er oppfylt, idet sauebeiting på Fremmerlids utmark først har skjedd i de senere år. Heller ikke er det etablert noen lokal sedvane i Voldadistriktet for rett til å la egne dyr streifbeite i andres utmark. Under enhver omstendighet er spørsmålet avklart ved utskiftningen på Fremmerlid i tidsrommet 1960 - 1970, da tidligere felles utmark ble delt, og Fremmerlid fikk eksklusive rettigheter til den aktuelle utmarksstrekning. Den sauebeiting som har funnet sted bl.a. fra Olav T. Vassbotns gård i Fremmerlids utmark er derfor ulovlig. Fremmerlid kan ikke ha plikt til å holde gjerde til vern mot ulovlig beiting i tilgrensende utmark.
Etter dette eksisterer det ingen gjerdeplikt for Fremmerlid, og det kan derfor ikke bli spørsmål om mislighold av noen slik plikt. Det sentrale er at saueeierne, herunder Olav T. Vassbotn, har unnlatt å oppfylle tilsynsplikten med hensyn til egne dyr på beite, jfr. beitelovens §6. Om tilsynsplikten er forøvrig vist til Rt-1986-1200.
Otto Fremmerlid har nedlagt slik påstand:
«1. Olav T. Vassbotn vert i medhald av beitelova §7 dømd til å betale erstatning til Otto Fremmerlid med kr. 500,-.
2. Olav T. Vassbotn vert dømd til å betale Otto Fremmerlid sine sakskostnader for herredsrett og lagmannsrett.»
Olav T. Vassbotn har i det vesentlige gjort gjeldende:
Det erkjennes at hans sauer har kommet inn på innmarken på gnr. 23 bnr. 3. Ansvaret for de påførte skader må imidlertid påhvile Otto Fremmerlid, fordi han ikke har oppfylt gjerdeplikten, jfr. beitelovens §7 annet ledd.
Gjerdeplikt for Fremmerlid rundt egen innmark er forutsatt i utskiftningsforretningen av 1874/75. Det er ikke holdepunkter for at denne gjerdeplikten er blitt opphevet senere. Endringer i dyreholdet på Fremmerlid kan ikke få betydning for innholdet av den gjerdeplikt som er forutsatt i utskiftningsforretningen.
Det har i Voldadistriktet fra gammelt av vært praktisert sauebeiting på den måten at sauene også har beitet i utmark tilhørende andre enn saueeieren. Dette har skjedd i form av streifbeiting. De gjerder som finnes i utmarken er ikke tilstrekkelige til å verne mot sau, og de er heller ikke ment å ha en slik funksjon. Sauebeiting som nevnt har vært praktisert i så lang tid at det er blitt etablert en lokal sedvane for rett til streifbeiting med sau i andres utmark. Også betingelsene for hevd av slik beiterett er oppfylt. Det er derfor ikke tale om tålt bruk i andres utmark.
At utmarkseieren har rett til å gjerde inn utmarken er ikke til hinder for en slik streifbeiterett, så lenge inngjerding ikke blir foretatt. Dette har heller ikke vært aktuelt, idet grunneierne har hatt felles interesse av å kunne bruke utmarken i fellesskap.
At streifbeiting med sau i Fremmerlids utmark skjer som utøvelse av en rettighet etablerer gjerdeplikt for Fremmerlid mot utmarken, Det er til støtte for dette syn påberopt flere lagmannsrettsdommer.
Det er ikke praktisk mulig for saueeierne å holde gjerde mot all den
Side:1000
innmark som støter opp mot beiteområdene. Eierne av innmarken er de nærmeste til å beskytte seg, ved å sette opp gjerde. Det er også bare ett bruk - Fremmerlid - som har protestert mot sauebeitingen, og det er lite rimelig at alle saueeiere skal pålegges å rette seg etter en grunneier. Det er endelig vist til at en lovkomité som utreder gjerdespørsmål, har foreslått å statuere en alminnelig gjerdeplikt for eiere av innmark.
Olav T. Vassbotn har nedlagt slik påstand:
«1. Herredsretten sin dom blir stadfest.
2. Otto Fremmerlid blir dømd til å betale Olav T. Vassbotn sakskostnader for lagmannsretten.»
Lagmannsretten skal bemerke:
Det er ikke omstridt i saken at sauer tilhørende Olav T. Vassbotn ved en rekke anledninger i beitesesongene 1988 og 1989 har kommet inn på innmarken til gården Fremmerlid, gnr. 23 bnr. 3. Heller ikke er det fra Vassbotns side bestridt at Fremmerlid ved dette er påført skade og ulempe i form av nedtråkking, avbeiting av gress og gjenlegging av saueskitt. Erstatningskravet på kr. 500,- for voldt skade er av rent symbolsk betydning, idet partenes reelle interesse ligger i å få avklart de gjensidige rettigheter og plikter som gjelder mellom saueeiere og innmarkseiere i det aktuelle området øst for Vikebygda i Volda kommune.
Utgangspunktet for løsningen av tvisten er §7 i beiteloven av 16. juni 1961 nr. 12. Etter §7 første ledd er dyreeieren objektivt erstatningsansvarlig for skader som voldes ved at hans dyr urettmessig kommer inn på annens eiendom. Regelen modifiseres imidlertid ved bestemmelsen i annet ledd, hvoretter ansvaret kan settes ned eller falle bort dersom den skadelidte grunneier har medvirket til skaden, f. eks. ved å misligholde gjerdeplikt. Det blir etter dette spørsmål om hvilket rettslig grunnlag som eventuelt foreligger for den sauebeiting som faktisk finner sted, og om det påhviler innmarkseieren en gjerdeplikt som han har misligholdt.
Det er opplyst at Vassbotns (og andres) sauer har kommet inn på Fremmerlids innmark via gårdens egen utmark. Inn- og utmarken på Fremmerlid grenser mot hverandre over en strekning på ca. 400 m. Det har normalt ikke vært oppsatt noe gjerde mellom inn- og utmarken på Fremmerlid. Otto Fremmerlid har imidlertid opplyst at han sommeren 1989 satte opp et sauegjerde langs ca. 280 m av den aktuelle strekning, og at han våren 1990 har forlenget gjerdet noe. Dette er forholdsregler han selv har truffet for å begrense skader og ulemper på egen eiendom, og det er ikke fra Vassbotns side anført at oppsettingen av gjerde kan sees som uttrykk for erkjennelse av en gjerdeplikt.
Det er ikke fra Vassbotns side gjort gjeldende at gården har særskilt beiterett i Fremmerlids utmark. Derimot anføres at det i distriktet gjennom mange år er blitt praktisert såkalt streifbeiting med sau, som har fått karakter av en rettighet. Slik streifbeiting er også praktisert i Fremmerlids utmark. Innholdet av den såkalte streifbeiteretten er ikke klart presisert fra Vassbotns side. Lagmannsretten legger til grunn at det ikke er tale om en rett til å slippe dyrene direkte i andres utmark. Dyrene kan imidlertid fritt beite over på andres utmark, og dyreeieren
Side:1001
plikter ikke å bringe dem tilbake til eget beiteområde. Det skal heller ikke betales noe vederlag for beitebruken. Grunneieren kan begrense beitebruken ved å sette opp gjerde i egen utmark. Han må imidlertid selv sørge for å beskytte sin innmark ved å sette opp gjerde mellom denne og utmarken.
Som påpekt av Høyesterett i en dom, avsagt den 16. november 1990 ( Rt-1990-1113) (Haaken S. Mathiesen m.fl. mot Eivind Flesvig m.fl.) er det spørsmål om det er etablert beiterettigheter i strid med beiteloven. Spesielt kan vises til at saueeierne, dersom streifbeiterett foreligger, er fritatt for plikten til å sørge for at dyrene ikke kommer inn på fremmed eiendom (beitelovens §6) og videre fra det objektive erstatningsansvar (lovens §7). Som påpekt av Høyesterett i den nevnte dom er det i tilfelle tale om rettigheter som er i strid med sentrale bestemmelser i beiteloven, noe som bør ha betydning for de krav man bør stille til rettsgrunnlaget.
Etter det som er opplyst legger lagmannsretten til grunn at såkalt streifbeiting med sau har vært praktisert i området øst for Vikebygda i mange år. Etterhvert som storfeholdet gikk tilbake ble det vanlig å slippe sauene i den nærliggende utmark, istedet for til fjells. Sauene gikk da fritt, idet det ikke var satt opp gjerde mellom gårdenes utmarksteiger. Lagmannsretten finner imidlertid ikke grunnlag for at den beitebruk som derved har funnet sted, har vært uttrykk for noen rettighet for saueeierne. Parts- og vitneforklaringene for lagmannsretten rekker således ikke lenger enn til å dokumentere at det rent faktisk har forekommet streifbeiting som nevnt, spesielt i de seneste år. At streifbeitingen skal ha skjedd som uttrykk for en rettighet for saueeierne er det ikke bevismessig grunnlag for. At streifbeitingen ikke har vært hindret av de respektive grunneiere kan ikke medføre at den får karakter av en rettighet. Lagmannsretten finner derfor at den streifbeiting som har funnet sted i det aktuelle område øst for Vikebygda bare har karakter av å være en tålt bruk.
Lagmannsretten finner etter dette at det ikke er etablert noen beiterett - heller ikke i form av streifbeiting - for Vassbotn i Fremmerlids utmark. Dette får betydning så langt at det iallfall ikke foreligger noen alminnelig gjerdeplikt for Fremmerlid mellom egen innmark og utmark. Lagmannsretten finner heller ikke godtgjort at en slik gjerdeplikt er etablert ved lokal sedvane. Den rettspraksis som det fra Vassbotns side er vist til har derfor begrenset betydning, da den forutsetter et særskilt rettsgrunnlag for etablering av gjerdeplikt for innmarkseierne. Noe slikt rettsgrunnlag, etablert ved hevd, alders tids bruk eller lokal sedvane, antas ikke å foreligge, jfr. det som er sagt foran.
Fra Vassbotns side er særlig vist til en innmarksutskiftning som ble avholdt på Fremmerlid i tidsrommet 27. april 1874 - 24. september 1875, og som er tinglyst 7. august 1876. Om gjerder og gjerdeplikt er det sagt følgende i utskiftningsforretningen:
«Gjærdesgaarden mod Udmarken er forhen fordelt og udbolket mellem Lodeierne og erklærede disse, at de helst ønskede denne Fordeling bibeholdt. Hagaardsgjærdene indbyrdes ønskede ikke Lodeierne opmaalte og fordelte under denne Forretning, dog
Side:1002
forbeholdes Lodeierne Adgang til efter Fredningsloven af 16/5 60 at kunne fordre Gjærde opført naar dette forefindes.»
Utskiftningsforretningen inneholder følgende sanksjonsbestemmelse overfor den loddeier som ikke oppfylte sin gjerdeplikt:
«Hvis nogen af Lodeierne til den ovenfor bestemte Tid har forsømt at opføre den ham paalagte Strækning af nævnte Gjærde, saa har den derunder lidende Lodeier at besørge den manglende Gjærdesstrækning opført og beregne den Kostende efter 16 s. pr. Favn og er den deraf udkommende Sum undergivet Executionstvang. - - -»
Utskiftningsforretningen av 1874 - 1875 synes å pålegge loddeierne gjerdeplikt på bestemte deler av gjerdestrekningen. Det fremgår imidlertid ikke uttrykkelig hvem av lodderiene som har gjerdeplikt på de enkelte deler av strekningen. Lagmannsretten finner likevel ikke grunn til å gå nærmere inn på dette, da det er på det rene at bestemmelsene om gjerdeplikt er gitt som ledd i utskiftningen av innmarken på Fremmerlid. Parter i utskiftningsforretningen var loddeierne til Fremmerlids innmark. Disse ble gitt rettigheter og pålagt forpliktelser, bl.a. gjennom de bestemmelser som er sitert foran fra utskiftningsforretningen. Eiere av andre gårder, som f.eks. Vassbotn, var klarligvis ikke parter i utskiftningsforretningen, og ble verken gitt rettigheter eller plikter.
Lagmannsretten finner ikke grunnlag for at eierne av Vassbotn skal kunne påberope bestemmelsene i den nevnte innmarksutskiftning som grunnlag for at den nåværende eier av gnr. 23 bnr. 1 og 3 har gjerdeplikt mellom egen innmark og utmark. I tillegg til at eierne av Vassbotn ikke var parter ved utskiftningsforretningen, kommer at bestemmelsene ikke synes å ha vært utformet med tanke på forholdet til utenforstående gårder. Lagmannsretten finner etter dette at det ikke kan etableres noen gjerdeplikt for Fremmerlid i forhold til Vassbotn på grunnlag av utskiftningsforretningen av 1874 - 1875.
Lagmannsretten finner at Olav T. Vassbotn, i medhold av beitelovens §7 første ledd, må holdes ansvarlig for de skader som hans sauer har voldt på Fremmerlids innmark,idet det ikke er grunnlag for å anvende den modifiserende bestemmelse i §7 annet ledd.
Otto Fremmerlids anke har etter dette ført frem. Saken gjelder imidlertid prinsipielle og vanskelige spørsmål, hvor partene har hatt en gjensidig interesse av å se en rettslig avgjørelse. På grunn av den tvil som løsningen har frembudt, finner lagmannsretten at hver av partene bør bære sine egne saksomkostninger for begge instanser. Hjemmelen for dette er tvistemålslovens §172 annet ledd for herredsretten og §180 annet ledd, jfr. §172 annet ledd for lagmannsretten.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Olav T. Vassbotn dømmes til å betale kr. 500,- - kronerfemhundre 00/100 - til Otto Fremmerlid v/advokat Atgeir Almestad, Volda, innen 2 - to - uker etter at dommen er forkynt.
2. Hver av partene bærer sine egne omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.
Side:1003