RG-1993-443

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	1992-07-28
Publisert:	RG-1993-443 (69-93)
Stikkord:	Erstatningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 28. juli 1992 i sak nr. LF-1991-00720 A.
Parter:	Emil Julius Larsens dødsbo (advokat Lars Bærøe) mot Arvid O. Pedersen (advokat Terje Falkvoll).
Forfatter:	Lagdommerne Knut Almaas, Olaf Jakhelln, kst. lagdommer Odd Larhammer
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §180

Saken gjelder spørsmål om en huseier er erstatningsansvarlig for personskade som følge av fall på glatt vei utenfor eiendommen.

Trondheim byrett avsa 26. september 1991 dom med slik domsslutning.

«1. Emil Julius Larsen dømmes til å betale Arvid O. Pedersen kr. 88.000,- - åttiåttetusen 00/100 - med tillegg av 18 - atten - prosent rente p.a. fra 16.4.1990 til betaling skjer.

2. Emil Julius Larsen dømmes til å betale Arvid O. Pedersen kr. 15.180,- - femtentusenetthundreogåtti 00/100 - i saksomkostninger.

3. Oppfyllelsesfristen for domslutningens pkt. 1 og 2 settes til 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»

Når det gjelder sakens forhistorie vises til side 1-2 i byrettens dom. Lagmannsretten kommer nærmere tilbake til faktum nedenfor i den grad det er nødvendig for resultatet. Av hensyn til sammenhengen nevnes imidlertid i korthet følgende:

Arvid Oscar Pedersen, født xx.xx.1917, er bosatt i Jonsvannsveien 62 i Trondheim. Den 8. april 1988 ca. kl. 09.30 falt han utenfor Jonsvannsveien 69 da han var på vei hjem. Jonsvannsveien 69 var den gang eid av senere avdøde Emil Julius Larsen, født xx.xx.1899. Pedersen ble påført lårhalsbrudd. Han ble liggende på sykehus til 27. april 1988. I en legeerklæring av 30. mars 1991 er uttalt at om Pedersen hadde vært yrkesaktiv, ville han ha vært 100% ervervsmessig ufør som følge av den aktuelle skade.

Pedersen fremmet erstatningskrav mot Larsens forsikringsselskap Samvirke, under henvisning til at Larsen måtte anses forpliktet til å svare erstatning som følge av at han som huseier hadde unnlatt å oppfylle sin snøryddings- og strøplikt. Da partene ikke kom til enighet, ble det reist sak mot Larsen. Det bemerkes at Larsens prosessfullmektig representerer Samvirke forsikring, og det er opplyst at saken av selskapet anses å ha prinsipiell interesse for så vidt gjelder spørsmålet om hvor langt en huseiers ansvar går i forhold til bl.a. politivedtektens bestemmelser om plikt til snørydding og strøing av fortau og gategrunn utenfor egen eiendom.

Emil Julius Larsen har i rett tid påanket lagmannsrettens dom til Frostating lagmannsrett. Larsen døde 21. januar 1992. Hans dødsbo har imidlertid trådt inn i saken. Arvid Oscar Pedersen har tatt til motmæle.

Ankeforhandling ble holdt i Trondheim 19. juni 1992. Foruten

Side:445

partsforklaring fra Pedersen, hørte retten tre vitner, som alle også ga forklaring for byretten. Retten foretok befaring til det sted hvor Pedersen falt, og ble også forevist det skotøy han hadde på seg angjeldende dag.

Så vidt lagmannsretten kan se står saken i samme stilling både i faktisk og rettslig henseende som den gjorde for byretten.

Emil Julius Larsens dødsbo har i hovedsak anført:

- at det rent faktisk er uklart hvorvidt Larsen hadde strødd langs kanten av kjørebanen utenfor Jonsvannsveien 69. Bevisbyrden på dette punkt påhviler skadelidte.

- at politivedtektene for Trondheim ikke påla noen klar strøplikt for Larsen i dette tilfellet. Det kan ikke utledes av vedtektenes §32, sammenholdt med §34, noen plikt for huseieren til å strø langs kanten av kjørebanen når fortauet innenfor er fylt med snø som kommunen har anbragt der ved brøyting. En slik strøplikt har huseieren bare når fortauet er fylt av snø som følge av takrydding eller takras. Det erkjennes dog at dette syn neppe er i samsvar med intensjonene bak politivedtekten.

- at det i Trondheim er glatt på veier og fortau på vinteren, og at det således er forbundet med en viss fare å gå der. Det er en del av dagliglivets risiko.

- at Larsen aldri har innrømmet at han ikke hadde strødd.

- at det er usikkert om Pedersen falt på et sted hvor Larsen hadde strøplikt. Han kan ha falt i fotgjengerfeltet eller lenger ut i gaten enn det Larsen har plikt til å strø.

Det glatte føret hadde sammenheng med at nysnøen var hardpakket av bilene. Det er på det rene at kjørebanen i Jonsvannsveien var svært glatt denne morgenen.

- at det er uklart om det er årsakssammenheng mellom den mulig manglende strøing og den oppståtte skade.

Subsidiært gjør Larsens dødsbo gjeldende at selv om det skulle være slik at Pedersen falt på et sted hvor Larsen hadde strøplikt etter politivedtekten, og at denne strøplikt ikke var oppfylt, er dette ikke tilstrekkelig til å konstatere at det foreligger erstatningsansvar, slik byretten synes å ha gjort. Det må foretas en helhetsvurdering av hvorvidt Larsen har opptrådt culpøst. Ved denne vurderingen må det legges vekt på adferdsnormer, rolleforventning, handlingsalternativer, sedvane, risiko for skade og kunnskap om at fare forelå. Politivedtekten vil her bare være et moment blant flere. I den forbindelse pekes på:

- at huseierne i området generelt sett ikke var så flinke til å oppfylle sine strøplikter. Larsen var ikke den som strødde minst.

- at Larsen normalt ikke sto opp før ved 9-10-tiden om dagen. Det kan ikke forventes at han skulle ha stått opp tidligere angjeldende dag for å undersøke om det var nødvendig å strø. I dagene før hadde det vært mildvær og bart. Han kan således ikke bebreides for at han ikke regnet med at det skulle komme snø i løpet av natten 8. april 1988.

- at Pedersen selv var klar over at det var meget glatt denne morgenen. Han hadde vært ute og strødd på fortauet utenfor sin eiendom ved 6-tiden. Når det var så glatt på vei og fortau, burde han ha

Side:446

utstyrt skotøyet med brodder.

På bakgrunn av det resultat lagmannsretten er kommet til, går en ikke nærmere inn på de anførsler Larsens dødsbo har gjort gjeldende for så vidt gjelder erstatningsutmålingen.

Emil Julius Larsens dødsbo har nedlagt slik påstand:

«1. Emil Julius Larsens dødsbo frifinnes.

2. Emil Julius Larsens dødsbo tilkjennes saksomkostninger for byretten og for lagmannsretten.»

Arvid Oscar Pedersen har i hovedsak anført:

- at Larsens strøplikt framgår direkte av politivedtektenes §32. Så lenge fortauet er gjenlagt med snø har huseieren strøplikt uansett om snøen er anbragt på fortauet av kommunen.

- at Larsen ikke hadde oppfylt strøplikten utenfor Jonsvannsveien 69. Han strødde normalt ikke på fortauet utenfor egen eiendom.

- at han falt på et sted hvor Larsen hadde plikt til å strø. Det er bare Pedersen som vet hvor han falt, og det er ikke ført motbevis.

- at aktsomhetsnormen for huseierne er streng. Det er vist til dom inntatt i Rt-1979-513 flg.

- at Larsen måtte regne med at det kunne komme snø i løpet av natten til den 8. april 1988. Det var uaktsomt av ham ikke å undersøke om det var nødvendig å strø om morgenen før folk ville måtte passere forbi eiendommen.

- at Høyesterett har statuert en norm for at folk skal kunne gå ut når det er glatt med alminnelig godt skotøy, noe Pedersen hadde.

Arvid Oscar Pedersen har nedlagt slik påstand:

«1. Trondheim byretts dom i sak 429/90 A stadfestes.

2. Den ankende part dømmes til å erstatte ankemotparten saksomkostninger innen to uker fra dommens forkynnelse med tillegg av 18% rente p.a. ved forsinket betaling.»

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og bemerker:

I likhet med byretten legger lagmannsretten til grunn at det på fortauet utenfor Jonsvannsveien 69 om morgenen den 8. april 1988 lå så mye snø at det var vanskelig å benytte det for fotgjengere. Dette var gammel snø som var lagt der av kommunale brøytebiler i løpet av vinteren. For retten forklarte vitnet Hilde Mette Holte, som var leieboer hos Larsen i Jonsvannsveien 69 på det aktulle tidspunkt, at Larsen bare i liten grad pleide å rydde bort snøen som brøytebilene la igjen på fortauet. Det normale var at han kun ryddet bort snøen på fortauet foran porten ut til veibanen.

Slik forholdene var, finner lagmannsretten det naturlig at Pedersen måtte benytte veibanen da han skulle passere Jonsvannsveien 69 på vei hjem fra bussholdeplassen. Etter bevisføringen legger lagmannsretten til grunn at veibanen var svært glatt på det aktuelle tidspunkt. Veien var blitt snøbar etter flere dager med varmegrader, men det falt imidlertid en del snø i løpet av natten til den 8. april 1988, og temperaturen sank noe.

Pedersen har forklart for retten at han om formiddagen den 7. april hadde lagt om til sommerdekk på sin personbil fordi han ikke regnet med at det skulle komme mer snø denne vinteren. Da han stod opp

Side:447

den 8. konstaterte han at det var kommet snø. Dette gjorde at han tok bussen til byen ved 7-tiden, istedenfor å bruke bilen, slik han vanligvis gjorde når han dro til morgenbad i svømmehallen. Før han dro, sandstrødde han fortauet utenfor sin egen eiendom Jonsvannsveien 62.

I politivedtekten for Trondheim fra 1979 heter det i §32:

«Hvor strøplikten ikke er overtatt av kommunen, plikter eier av hus eller grunn mot offentlig sted i tettbygd strøk når føret er glatt, å sørge for å strø fortau og gangbane utenfor med sand, aske eller liknende.

Hvor det i tettbygd strøk ikke er fortau eller gangbane, skal det strøs langs kanten av kjørebanen. Hvor fortauet eller gangbanen er igjenlagt med snø, skal det inntil ryddeplikten etter §34 er oppfylt, forholdes likedan.»

Videre heter det i politivedtektens §34:

«Eier av hus eller grunn mot offentlig sted plikter etter rydding av tak og etter takras og i tettbygd strøk også etter snøfall, snarest mulig å rydde fortauet eller gangbanen og rennestenen.

Issvull må i tettbygd strøk fjernes på fortau og gangbane, slik at disse til enhver tid holdes plane og jevne. Fortau og gangbane med fast dekke ryddes helt ned til dette når mildvær inntrer.»

Slik lagmannsretten ser det, er det neppe tvilsomt at Larsen som huseier etter politivedtektens §32, sammenholdt med §34, hadde plikt til å strø langs kanten av kjørebanen når fortauet var gjenlagt med snø. Dette må gjelde uavhengig av om snøen på fortauet utenfor eiendommen var plassert der av huseieren selv eller andre, i dette tilfellet av kommunen. Etter bevisføringen legger lagmannsretten til grunn at Larsen den 8. april 1988 ikke hadde foretatt slik strøing som politivedtektene etter ordlyden påla ham som huseier.

Det står for lagmannsretten noe uklart om Larsen overhodet noen gang strødde langs kanten av kjørebanen utenfor fortauet ved sin egen eiendom. Det vises her særlig til forklaringen fra leieboeren, Hilde Mette Holte, hvor det framgikk at Larsen når det var glatt pleide å strø fra inngangstrappen forbi søppelkassen, tretrappen opp til porten, samt litt på hver side på fortauet utenfor porten. Hun kunne ikke huske noen gang å ha sett at Larsen hadde strødd i veibanen utenfor fortauet når fortauet var ufremkommelig på grunn av snø.

Når det gjelder spørsmålet om hvor Pedersen falt, er her lagmannsretten ikke i tvil om at dette skjedde ved kanten av kjørebanen utenfor fortauet ved Jonsvannsveien 69, umiddelbart før han kom til fotgjengerfeltet han skulle benytte for å krysse Jonsvannsveien. Retten kan ikke se at det er holdepunkter for anførselen fra Larsens dødsbo om at Pedersen kan ha falt ute i fotgjengerfeltet, eller lenger ute i veibanen enn det Larsens eventuelle strøplikt rakk.

Det er imidlertid etter lagmannsrettens mening ikke tilstrekkelig til å ilegge Larsens dødsbo erstatningsansvar for den skade Pedersen ble påført ved fallet, alene å konstatere at fallet fant sted på et sted Larsen hadde strøplikt, og at denne plikten objektivt sett ikke var oppfylt på det aktuelle tidspunkt. Det avgjørende må være om retten finner at Larsen ved denne anledning har opptrådt uaktsomt.

At politivedtektens bokstav er overtrådt er ikke alene avgjørende.

Side:448

Politivedtekten er kun en offentligrettslig bestemmelse. En overtredelse av denne vil være et moment blant flere ved aktsomhetsvurderingen.

Den adferdsnorm som huseieren pålegges etter politivedtektene, for så vidt gjelder snørydding og strøing, er meget streng. Etter lagmannsrettens mening kan man imidlertid ikke fortolke den så strengt som ordlyden kunne tilsi. Det kan således ikke oppstilles som norm for huseierne at de alltid skal måtte følge med hvordan været utvikler seg i løpet av natten, og eventuelt sørge for strøing allerede tidlig om mogenen. Dog må kravene selvsagt skjerpes om værforholdene om kvelden er slik at det kan forventes behov for strøing om morgenen, f.eks. hvor huseieren ser at det begynner å snø før han legger seg om kvelden, at værmeldingen melder kaldere vær o.l.

I dette tilfellet var det etter lagmannsrettens mening intet om kvelden den 7. april som indikerte for Larsen at det skulle bli glatt i løpet av natten og morgenen. Lagmannsretten er således ikke enig med Pedersen i at en huseier alltid må regne med snøfall i april i Trondheim, og være forberedt på å måtte strø om morgenen. Det vises her særlig til det Pedersen selv forklarte om at han den 7. april la om til sommerdekk på sin personbil. Dette indikerer klart at han selv må ha ansett det som lite sannsynlig at det skulle komme mere snø.

Lagmannsretten legger til grunn at Larsen normalt ikke pleide å stå opp før mellom klokken 9 og 10 om morgenen, hvilket han neppe heller gjorde den aktuelle dag. Det bemerkes her at Larsen ikke ble klar over at Pedersen hadde falt og skadet seg utenfor hans hus før den 26. april da Pedersen ringte til Larsen og ba om en samtale om saken.

Slik lagmannsretten ser det vil det avgjørende ved aktsomhetsvurderingen være om huseieren har utført sin strøplikt innen rimelig tid på forventet måte etter som forholdene tilsier det. Etter omstendighetene kan lagmannsretten ikke se at det kan bebreides Larsen at han ikke sørget for å undersøke behovet for strøing og eventuelt strødde før det tidspunkt han ble klar over at fare ville kunne oppstå som følge av væromslaget. For Larsen måværomslaget ha kommet overraskende, og strøplikten for ham kan ikke anses å ha inntrådt før han ble oppmerksom på situasjonen, ut fra en normal adferd fra hans side.

Lagmannsretten vil tilføye at det forøvrig alltid vil være forbundet med en viss fare å bevege seg utendørs på glatt føre, særlig vil dette gjelde eldre personer.

Hvorvidt Larsen rent faktisk pleide å oppfylle sin strøplikt, eller strødde senere på dagen den 8. april 1988, er uten betydning i saken.

Lagmannsretten finner støtte for sitt syn i dom inntatt i Rt-1969-560, særlig 563. Lagmannsretten viser dessuten til dommen inntatt i Rt-1958-680 flg. og RU. 1967 326 flg. Når det gjelder den dom Pedersen har påberopt seg, Rt-1979-513, bemerkes at Høyesterett uttalte at man anså den saken som et grensetilfelle.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at Larsens dødsbo må bli å frifinne for Pedersens erstatningskrav.

Anken har ført fram, og Pedersen må erstatte Larsens dødsbo saksomkostningene for lagmannsretten, jfr. tvistemålslovens §180 annet ledd jfr. §172 første ledd. Saken har ikke budt på tvil. Advokat

Side:449

Bærøe har framlagt omkostningsoppgave stor kr. 32.850,-, hvorav kr. 12.000,- utgjør salær. Kravet godtas, bortsett fra utgiftsposten på kr. 4.000,- til utdrag. Dette er åpenbart for høyt. Posten reduseres til kr. 1.000,-. Saksomkostninger for lagmannsretten vil etter dette bli tilkjent med kr. 29.850,-.

Lagmannsretten er kommet til at saksomkostningene for byretten bør oppheves, jfr. tvistemålslovens §172 annet ledd, idet en anser at saken for byretten var så tvilsom at Pedersen hadde fyldestgjørende grunn til å prøve erstatningskravet for retten.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Emil Julius Larsens dødsbo frifinnes.

2. Arvid Oscar Pedersen betaler i saksomkostninger for lagmannsretten til Emil Julius Larsens dødsbo v/advokat Lars Bærøe kr. 29.850,- - tjuenitusenåttehundreogfemti kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke for byretten.