RG-1995-683

Instans:	Frostating lagmannsrett - Overskjønn
Dato:	1994-12-02
Publisert:	RG-1995-683 (114-95)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Frostating lagmannsrett LF-1993-00510 B. Anket til Høyesterett, anken nektet fremmet, se HR-1995-00351K .
Parter:	Saksøker: Staten v/Miljøverndepartementet, Oslo (Prosessfullmektig: Advokat Helge Morten Svarva, Oslo). Saksøkt: 1. Dag Hallvard Ystgaard, Rørvik. 2. Stiftelsen Svinøy Produksjonskollektiv v/Gunnar Bengtson (Prosessfullmektig: Advokat Hans O. Kveli, Steinkjer) og Margrete Sloot (Prosessfullmektig: Advokat Arve Rosvold Alver, Trondheim).
Forfatter:	Lagdommer Randi Grøndalen, formann, 2 skjønnsmenn - Mindretall: 2 skjønnsmenn
Lovhenvisninger:	Naturvernloven (1970) §20, Skjønnsprosessloven (1917) §54, §8, Naturvernloven (1970), Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §3, §4, §5, §6, §8, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984)

Saken gjelder fastsettelse av erstatning etter naturvernloven §20.

Myrområdene Stormyra ved Årlivatnet og Singsmyra på Svinøya, begge i Vikna kommune, Nord-Trøndelag, ble fredet som naturreservater i medhold av naturvernloven §8 ved kgl.res. 26. august 1988. Verneregler ble fastsatt samtidig.

Stormyra naturreservat er opprettet for å "bevare deler av et stort gjenværende myrområde på Vikna, der flere regionalt viktige og godt utvikla myrtyper inngår". Reservatet dekker et areal på ca 330 dekar og berører bl.a. gnr 25 bnr 1 og bnr 3, grunneier Dag Hallvard Ystgaard.

Singsmyra naturreservat er opprettet for å "bevare et stort og typisk høgmyrskompleks". Reservatet dekker et areal på ca 210 dekar og berører bl.a. gnr 39 bnr 1, grunneier Stiftelsen Svinøy Produksjonskollektiv.

Namdal herredsrett avhjemlet 14. juli 1993 skjønn med slik slutning:

"I. Dag Hallvard Ystgaard tilkjennes kr. 43.000,- -kronerførtitretusen 00/100- i erstatning for båndleggelsen.

VI. Stiftelsen Svinøy Produksjonskollektiv tilkjennes kr 260.000,- -kronertohundreogseksti 00/100- i erstatning for båndleggelsen.

VIII. I tillegg til erstatningen tilkommer hver av de erstatningsberettigede 12% avsavnsrente regnet fra 26.08.88 til betaling skjer.

IX. Saksomkostninger tilkjennes advokat Hans O. Kveli med kr 39.064,- -kronertrettinitusenogsekstifire 00/100- og advokat Arve Rosvold Alver med kr 37.036,- -kronertrettisjutusenogtrettiseks 00/100-.

Staten v/Miljøverndepartementet har i rett tid begjært overskjønn hva gjelder erstatningsfastsettelsen for Dag Hallvard Ystgaard og Stiftelsen Svinøy Produksjonskollektiv. Underskjønnet omfattet flere grunneiere, men erstatningsfastsettelsen gjaldt mindre beløp og er akseptert av Staten. Det er heller ikke begjært overskjønn fra grunneiernes side. Lagmannsretten har derfor ikke funnet grunn til å gjengi de rettskraftige deler av skjønnet.

Herredsrettens fastsettelse av avsavnsrente på 12% er ikke gjenstand for overskjønn.

Overskjønnsforhandlinger ble holdt i Rørvik, Vikna den 28. og 29. juni 1994. Det ble foretatt befaring til begge naturreservater, og eiendommene og tilliggende områder ble besiktiget. Oppnevnt landbrukssakkyndig, sivilagronom John Rannem, deltok første dag under befaringen av Singsmyra naturreservat og Stiftelsen Svinøy Produksjonskollektivs eiendom på Svinøya. For øvrig forløp forhandlingene og bevisførselen som rettsboken viser. Alle parter har bedt overskjønnet fremmet.

Vernereglene som ble fastsatt gjennom forskrift sammen med fredningsresolusjonen utgjør de alminnelige skjønnsforutsetninger. Disse er likelydende for begge reservater. I tillegg ble det gitt en ny skjønnsforutsetning for Stormyra naturreservat under skjønnsforhandlingne for herredsretten. Lagmannsretten ser ingen grunn til å gjengi skjønnsforutsetningene her. Disse er inntatt i herredsrettens skjønn, rettsboken side 1-3. Det vesentlige for skjønnet er rådighetsinnskrenkningene i vernereglenes IV punkt 3 - forbud mot å iverksette tiltak som kan endre naturmiljøet.

Staten v/Miljøverndepartementet har i hovedtrekk gjort gjeldende:

1. Stormyra - gnr 2 bnr 1 og 3, Dag Hallvard Ystgaard

Herredsretten har gitt Ystgaard erstatning både for reduksjon i salgsverdi (kr 33.000,-) og reduksjon i bruksverdi (kr 10.000,-). Det er helt galt å gi slik kombinert salgs- og bruksverdierstatning - man kan ikke legge til grunn at eiendommen avhendes og samtidig erstatte tap i fremtidig bruksverdi. Grunneier kan bare få det ene.

Herredsretten har ikke foretatt en vurdering av det fredete areal, men har gitt erstatning for det som ikke er båndlagt. Fredningen er sett som en reduserende faktor som utgjør kr 33.000,-, men herredsretten har ikke sagt noe om hvordan man kommer frem til dette beløpet. Utgangspunktet for vurderingen vil imidlertid være verdien av det konkret båndlagte/avståtte areal, jf vederlagsloven §3, og ellers må det påvises konkrete ulemper. Differanseprinsippet, slik Namdal herredsrett har anvendt det, har ikke rettslig grunnlag. Dette prinsippet, jf Sandefjorddommen Rt-1976-1507, har kun en begrenset anvendelse, nemlig ved ekspropriasjon av hage og tomt. Det brukes ikke ved fredning av store arealer av en jordbrukseiendom, hvor det er spørsmål om skogsdrift eller oppdyrkning. Her avgjør bruksverdien av det fredede areal erstatningen.

Man må se bort fra fredningen for å komme til den påregnelige bruk. Det er neppe marked for salg av ei myr. Det er mest sannsynlig at myra ville fortsatt å ligge urørt. Dessuten - en kjøper ville også legge til grunn at han skal drive landbrukseiendom. Han ville ikke betale mer enn eiendommen kan forrente. Derfor vil uansett bruksverdien være veiledende. Ystgaard skal således ha erstatning for båndlagt areal, prinsipalt på grunnlag av redusert bruksverdi, samt eventuelt erstatning for ulemper på resteiendommen etter vederlagsloven §8. Slike ulemper vil her bli det dominerende innslag ved verdifastsettelsen.

Subsidiært - om hele eiendommen vurderes etter en differansebetraktning - vil det under enhver omstendighet være feil å legge til grunn at fredningen medfører at salgsverdien av den totale eiendom reduseres, i hvert fall med et så høyt beløp som kr 33.000,-. Det er spørsmål om det er marked for salg i et forflytningsområde og om kjøper vil bry seg om at det er et naturreservat på eiendommen.

De aktuelle erstatningsposter for Ystgaard er erstatning for tap av vedskog og ulemper for gjenværende eiendom ved drift av utenforliggende skog. Stormyra er av dårlig kvalitet og det er ikke påregnelig med oppdyrking. Fredningen representerer heller ingen vanskeliggjøring for storviltjakta. Skogbrukssakkyndiges vurdering må bli retningsgivende ved erstatningsfastsettelsen.

Høyesterett har gjennom kapitaliseringsrenteavgjørelsen av 3. mai 1994 gitt anvisning på en objektivisert kapitaliseringsrente. Det er den klare hovedregel at denne nå ikke skal under 5%. Her er ingen særlig grunn til ikke å følge anvisningen. I Ystgaards tilfelle er det aktuelt med en alternativ plassering av erstatningen, som gir høyere forrentning enn reinvestering i skog.

2. Singsmyra - gnr 39 bnr 1 Stiftelsen Svinøy Produksjonskollektiv.

Skjønnet skal finne fram til en objektiv verdi av det fredede areal. Det må derfor foretas en objektivisert fastsettelse av kostnadskomponentene ved oppdyrking. Det er uriktig å gjøre forskjell etter hvem som er eier av eiendommen. Rt-1986-1354 (Svenkerud) og RG-1991-94 (Storslåtta) henviser til en objektiv vurdering.

Spørsmålet er om det rettslig adgang til å sette investeringskostnadene lik null eller langt under vanlig kostnad.

Herredsretten har begått en rettsanvendelsesfeil når subjektiv og ikke objektiv bruksverdi er lagt til grunn ved erstatningsfastsettelsen. Det er galt, slik som herredsretten har gjort, å sette investeringskostnadene langt lavere enn det adekvate kostnadsnivå - ingen eller lav verdi på egen arbeidsinnsats og bruk av egne maskiner.

Prinsipalt gjøres gjeldende at Singsmyra ikke har noen økonomisk verdi og grunneier derfor heller ikke er påført økonomisk tap. Kostnadene blir for høye for et oppdyrkingsprosjekt på Singsmyra. Det er irrelevant om oppdyrking likevel er faktisk påregnelig fordi myra er det eneste nydyrkningsareal. Skal det gi noe lønnsomhet må verdien av eget arbeid settes til null. Det er i strid med det grunnleggende prinsipp om at objektive verdier skal brukes. Den landbrukssakkyndige oppnevnte har vurdert dette riktig. Legger man til grunn en objektiv norm, m.a.o. beregner vanlige kostnader - innkalkulert lånerente, vil ikke oppdyrking av Singsmyra være regningsvarende og dermed heller ikke påregnelig. Den alminnelige gårdbruker ville ikke funnet det forsvarlig å dyrke opp Singsmyra.

De fleste gårdbrukere må stille strenge krav til avkastning. Idealisten som setter andre verdier høyere settes ikke i en særstilling. Svenkeruddommen, Rt-1986-1354, oppstiller unntak for den mer lønnsomme drift enn den tradisjonelle. Stiftelsen driver ikke mer lønnsomt, tvert i mot. Dersom man setter kostnadene - arbeidsinnsats os maskiner - lavere enn vanlig, snur man på hodet den anvisning Svenkeruddommen gir.

Under enhver omstendighet er det subjektive bruksverditap på Singsmyra satt vesentlig for høyt. Dessuten må et slikt tap begrenses til den tid Gunnar Bengtson antas å ville drive produksjonskollektivet. Dersom hans arbeidsinnsats og andre kostnader ved et oppdyrkningsprosjekt skal vurderes annerledes enn de realistiske, må i det minste den landbrukssakkyndiges meget velvillige, alternative beregninger legges til grunn. Da må verdien av Bengtsons arbeidsinnsats settes lik null og man vil se at det spares 50 øre pr fôrenhet gras ved å dyrke opp myra framfor å kjøpe kraftfôr selv. Oppdyrking vil heller ikke skje før leiekontrakten utgår. Den prinsipale og riktige vurdering vil imidlertid være å benytte en tradisjonell lønnsomhetsbetraktning, hvilket tilsier at kostnadene blir for høye til å gi noen avkastning av oppdyrking av myra.

Dag Hallvard Ystgaard har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Det spesielle ved fredning er at det ikke avstås noe av eiendommens areal - det bare båndlegges. Ca 1/4 av Ystgaards eiendom er båndlangt gjennom fredningen og det vil i realiteten si at eiendomsretten er borte. En kjøper reagerer nødvendigvis på dette. Etter naturvernloven §20 har grunneier krav på erstatning for alt økonomisk tap. Den reduserte salgsverdi av hele hans eiendom er her høyeste beløp.

Herredsretten har satt kr 43.000,- som den samlede reduserte salgsverdi - bruksverdiberegningen er bare brukt som et moment i salgsverdivurderingen.

Gjennom fredningen blir eiendommen påheftet en negativ servitutt. Spørsmålet er hvordan man da skal bruke vederlagsloven av 1984, som forutsetter avståelse av grunn. Dette er begrunnelsen for at differanseprinsippet brukes; at man ser på hele eiendommen før og etter påhefte av den negative servitutt. Differanseprinsippet betyr at man spør hva eiendommen som sådan kan selges for før og etter fredningsinngrepet.

Det må være klart at eiendommen var mer attraktiv uten fredningen. Det virker automatisk inn på en kjøpers vurdering at en vesentlig del av utmarka er båndlagt. For den som vil etablere seg her vil dette slå ut i større grad enn den tradisjonelle bruksverdi.

Dersom skjønnet alternativt vil basere seg på redusert bruksverdi ved erstatningsfastsettelsen, gjøres gjeldende at erstatningen av den grunn ikke vil bli lavere. Stormyra utgjør en dyrkningsreserve for eiendommen. Fredningsforslaget forteller at deler av Stormyra er dyrkbar. Ystgaard hadde konkrete planer om oppdyrking. Slike planer ville med all sannsynlighet blitt satt ut i livet, selv om oppdyrking her ville vært dyrere enn gjennomsnittet. Med den eierstruktur man finner på Vikna, og størrelsen på Ystgaards eiendom, ville det være påregnelig å utnytte ressursene i myra til såvel oppdyrking som skogreisning. Det ville være gunstig langtidsinvestering og ville gi en viss avkastning.

Fredningen medfører driftsulemper for gjenværende eiendom. Den er en ulempe også for storviltjakta hva enten man jakter selv eller leier bort jaktareal. Poenget er at fredningen medfører problemer med å få elgen ut fra jaktterrenget.

Kapitaliseringsrenten ved fastsettelse av bruksverdierstatning må settes til 3,5%. Den aktuelle investering for Ystgaard er nemlig å fortsette skogkultivering på restarealet umiddelbart. Internrenten i skog er da fremdeles 3,5%, man benytter ikke den generelle renten på 5%.

Stiftelsen Svinøy Produksjonskollektiv har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Herredsrettens skjønn er riktig både i rettsanvendelsen og skjønnsutøvelsen. Det er adgang til å ta hensyn til spesielle forutsetninger, slik man finner hos stiftelsen og slik herredsretten har gjort, fordi det finnes ingen alternativ anvendelse for arbeidskraft, maskiner og utstyr. Situasjonen hos stiftelsen på Svinøya utgjør en akseptert unntakssituasjon fra hovedregelen om objektiv norm ved erstatningsfastsettelsen.

Det vil også være av sentral betydning ved påregnelighetsvurderingen at stiftelsen ikke har alternative arealer som kan gi selvprodusert fôr til husdyrhold i henhold til forutsetningene for driftsplanen. Stiftelsen har 50 dekar dyrka jord og må ha 100 dekar. Dette behov er det bare oppdyrking av Singsmyra som kan fylle.

Andre eiere av samme eiendom ville vært i samme situasjon pga de geografiske forhold. Oppdyrking av myra ville m.a.o. ikke bare vært påregnelig for stiftelsen - forutsatt bosetting på øya ville også en annen gårdbruker dyrket opp myra. Dette har sammenheng med fastsatte krav til større areal for å opprettholde en rimelig inntekt.

Myra har god nok kvalitet for oppdyrking. Stiftelsen innehar ledig kapasitet for å utføre dette. Myra var også forutsatt anvendt slik av Bengtson. Dyrkningsmuligheten ble ansett som positiv, men det forelå ingen ferdig dyrkningsplan, da varsel om fredning kom i 1981 og innhentet dyrkningsplanene. Det kan ikke være tvilsomt at oppdyrking av myra ville blitt realisert dersom fredningen ikke var kommet.

Det er det individuelle tap som skal erstattes. Stiftelsens spesielle driftsform og forutsetninger må derfor være relevant. Stiftelsen driver økologisk basert jordbruk og driften er basert på likelønn avhengig av driftsresultatet. Påregneligheten for oppdyrkning er derfor langt høyere enn vanlig. Stiftelsen baserer sin beslutning om å dyrke opp myra på forutsetninger denne eier mener er relevant - her bor folk med andre verdinormer, lønnsomhetsbetrakninger og krav til avkastning enn tradisjonelt. Det ville være i samsvar med stiftelsens økologisk baserte jordbruk, jf vedtektene, å tilstrebe egen produksjon av grovfôr. Dette ville redusere driftskostnadene betraktelig.

Dyrkningsarbeidet på Singsmyra kunne vært utført uten at man hadde belastet regnskapet med lønn. Eksempelvis blir også det nye fjøset på gården satt opp med egen arbeidsinnsats og uten påføring av arbeidsomkostninger. Kostnadene ved nydyrking ville kun omfatte nødvendige ting man må kjøpe inn, som rør, sprengstoff og drivstoff. Det er ikke mulig å kombinere melkeproduksjon med annen aktivitet, og stiftelsen har selv det nødvendige maskinelle utstyr for å nydyrke.

Det er adgang til å ta hensyn til at en eier - i motsetning til en annen - ville fått avkastning av å dyrke opp myra. Svenkeruddommen, Rt-1986-1354, godkjenner særskilt bruksverdierstatning for den som driver rasjonelt, f.eks. med lavere kostnader enn vanlig. Slike unntak ivaretar erstatning av nettopp det individuelle tap. Overskjønnet inntatt i RG-1991-94, som staten har vist til, er ikke sammenlignbart, fordi grunneier her hadde alternativ for pengene sine - nemlig å sette disse i bank. Stiftelsens særskilte fortrinn er billig arbeidskraft og billige maskiner, som ikke har alternativ verdi.

Fremtidstapet skal ikke begrenses til Bengtsons levetid. Stiftelsen er uavhengig av Bengtsons person. Den videre drift av eiendommen etter oppdyrking av Singsmyra ville skjedd uavhengig av ham.

Dersom fredningen ikke var kommet ville også oppdyrking av myra skjedd raskt. Man hadde ikke trengt mer enn tre år for å få resultater av oppdyrkingen. Det ble tidkrevende å få godkjent driftsutbygging, nettopp pga den arealmangel fredningen forårsaket.

Lagmannsretten bemerker:

21 myrområder i Nord-Trøndelag fylke ble fredet som naturreservater ved samme resolusjon 26. august 1988. Vikna kommune ble berørt med to, nemlig Stormyra naturreservat ved Årlivatn og Singsmyra naturreservat på Svinøya.

Fredning etter naturvernloven er en del av reguleringslovgivningen over fast eiendom. Regulering av arealanvendelsen kan i alminnelighet skje erstatningsfritt. For enkelte tilfelle har imidlertid lovgiver gitt anvisning på at det skal svares erstatning. Erstatningsplikt er således nedfelt i naturvernloven §20 ved de "tunge naturvernfredninger", som til naturreservat, jf lovens §8. Slik fredning båndlegger eierrådigheten i det område som omfattes av reservatet.

Etter naturvernloven §20 har eiere og rettighetshavere i eiendom som blir fredet ved opprettelse av naturreservat krav på erstatning av staten for økonomisk tap som er en følge av vedtaket. Ved denne type rådighetsbegrensninger skal det ytes erstatning som ved ekspropriasjon, jf henvisningen til ekspropriasjonsvederlagsloven av 6. april 1984 nr. 17 . Prinsippene for erstatningsutmålingen er således de samme ved naturfredning som ved ekspropriasjon.

Den faktiske situasjon man har for seg er at en grunneier får fredet en del av eiendommen, - en del som består av myr. Det rettslige spørsmål er hvilken erstatning han har krav på.

Lagmannsretten vil først redegjøre noe generelt for de rettslige spørsmål saken reiser, deretter ta for seg de konkrete spørsmål i tilknytning til den enkelte eiendom.

Høyesterett har i dom inntatt i Rt-1992-217 vedrørende Ulvåkjølen og Røtkjølen naturreservater formulert utgangspunktet slik (side 225):

"Det grunnleggende rettslige utgangspunkt er at erstatningen skal fastsettes slik at ekspropriaten ikke blir påført noe økonomisk tap ved inngrepet - han skal settes i den stilling han ville vært om inngrepet ikke hadde funnet sted. Det skal ikke skje noen forringelse av hans økonomiske situasjon."

Spørsmålet blir da den ellers påregnelige fremtid for eiendommen der reservatet nå ligger. Det må tas stilling til hvilken bruk av eiendommen det er aktuelt å legge til grunn, hva enten det bygges på salgsverdi eller bruksverdi ved erstatningsfastsettelsen. Det følger av både vederlagsloven §5 annet ledd og §6 første ledd at det skal legges vekt på den påregnelige utnytting av eiendommen som det erfaringsmessig er grunnlag for etter forholdene på stedet. Den samme påregnelighetsvurdering gjelder ved erstatning for fredning som ved ekspropriasjon. Det er da i prinsippet tale om en objektiv vurdering - eiendommens påregnelige utnyttingspotensiale, i normaltilfellene uavhengig av hvem som er eier.

Høyesterett har i den ovennevnte dommen, Rt-1992-217, under henvisning til Rt-1986-1354 (Svenkerud) vist til at vederlagsloven §4 bygger på at en som er i eierposisjon, vil utnytte eiendommen på den måten den alminnelige, forstandige eier vil gjøre det. Høyesterett uttaler (side 226):

"Det er den sannsynlige og forsvarlige drift av eiendommen eller vedkommende del av eiendommen i en overskuelig fremtid som er det vurderingstema vederlagsloven §6, jf §5 annet ledd, stiller opp."

De felleslydende rådighetsinnskrenkningene som er pålagt henholdsvis Stormyra og Singsmyra ved fredningen innebærer at områdene verken kan dyrkes eller beplantes, og at det innenfor reservatenes grenser i det hele tatt ikke kan foretas noen inngrep i naturmiljøet. Det aktuelle påregnelighetsspørsmål som følger av rådighetsinnskrenkningene er i disse tilfelle spørsmål om fredningen hindret fremtidig oppdyrking og/eller skogsdrift.

Forutsetningen for at eiendommene skal få erstatning for slike tapte muligheter for oppdyrking eller skogreisning på myra vil være at det er påregnelig at det nettopp innenfor det fredede området ville blitt disponert slik dersom ikke reservatfredningen var kommet. En utnytting vil være påregnelig dersom det både praktisk, teknisk, økonomisk og juridisk var reelt grunnlag for å se det slik da reservatfredningen kom. En mulig, men lite naturlig og lite sannsynlig utvikling har ikke erstatningsrettslig vern.

Retten skal på denne bakgrunn vurdere eiendommenes verdi ved en påregnelig utnytting forutsatt at fredningen ikke hadde funnet sted, sammenlignet med eiendommenes verdi ved en påregnelig utnytting innenfor rammen av fredningen. Dette utgjør en differansebetraktning, idet erstatningen vil utgjøre differansen av disse to verdier. Retten må derfor se på verdireduksjon både i salgsverdi og bruksverdi og legge til grunn den høyeste differanse av disse for den enkelte eiendom. Utgangspunktet er imidlertid at denne vurdering knytter seg til det areal som båndlegges.

Stormyra naturreservat - Dag Hallvard Ystgaard gnr 25 bnr 1 og 3.

Dag Hallvard Ystgaards eiendom har ca 60 dekar dyrka mark og ca 1200 dekar utmark bestående av skog, myr og berg. Eiendommens jaktrettigheter er organisert i et grunneierlag. Ystgaard overtok bruket i 1980. Frem til 1985 ble det drevet med sau, senere har det ikke vært noen form for husdyrproduksjon på bruket. Dyrkamarka leies bort, og bruket har ikke melkekvote. Det er et eldre fjøs på eiendommen som ikke tilfredsstiller dagens krav til husdyrhold. Våningshuset er i god stand.

Myra ligger ca 14 km fra Rørvik, mellom riksveg 770 og Årlivatnet på Indre Vikna, relativt nær gårdsbebyggelsen. Ystgaard eier over 90% av Stormyra naturreservat. Det fredete areal, som er oppgitt å utgjøre ca 330 dekar, er av de skogbrukskyndige - oppnevnt for herredsretten - oppmålt til å fordele seg til ca 214 dekar myr, 5 dekar produktiv skogsmark og 107 dekar impediment. Myrarealet er snaumyr med varierende kvalitet.

Ystgaard krever erstatning for fredning av Stormyra på følgende måte:

Erstatning for redusert salgsverdi.

Alternativt:

Redusert bruksverdi:

1. Erstatning for tapte dyrkingsreserver.

2. Erstatning for stående skog.

3. Erstatning for fremtidig tapt skogproduksjon.

4. Erstatning for vanskeliggjort skogsdrift på resteiendom.

5. Erstatning for vanskeliggjort jakt.

Fredningen gjelder små arealer sett i skogbrukssammenheng og skogen er ikke eiendommens primære inntektskilde. Eiendommen har imidlertid heller ikke andre primære inntektskilder fra jordbruksvirksomhet. Den tjener som bopel med nedlagt fjøs, bortleid jord og store utmarksarealer. Lagmannsretten anser det sannsynlig at eiendommen heller ikke i fremtiden vil bli en aktiv jordbrukseiendom. Dette vil være en "bopel med utmark", hvor jordbruksarealet bortleies til andre som har behov for tilleggsjord. Boverdien og jaktrettighetene vil være de sentrale elementer ved verdsettelsen av eiendommen.

Lagmannsretten er ikke i tvil om at oppdyrking av Stormyra ikke er påregnelig. Den landbrukssakkyndige har i sin utredning konkludert på samme måte - vurdert ut fra kvaliteten av Stormyra som dyrkingsobjekt, samt de store investeringer som vl kreves på bruket ved etablering av husdyrproduksjon i noe omfang. I den landbrukssakkyndiges utredning er det også vist til undersøkelser foretatt av Det norske jord- og myrselskapet i 1983, som viser at myra er oppstykket av fjell og bergnabber som stikker opp, gjennomgående er myra dyp, ca 60 dekar klassifiseres som middels god dyrkningsjord, men hovedtyngden av dette arealet ligger langt unna vegen. Resten av myra er klassifisert som "mindre god og ikke dyrkbar grunn".

Oppnevnt skogbrukssakkyndig for herredsretten har foretatt en vurdering av de skogbruksmessige konsekvenser ved fredning av Stormyra. Om skogforhold og fredningsbestemmelser er det bl.a. sagt at der det i dag er innslag med lauvskog - vesentlig nordskråningen ved Årlivatnet - vurderes marka som produktiv skogsmark og tilplantning med gran hadde vært aktuelt. For øvrig er fastmarka vurdert som ikke aktuell for skogreisning og klassifisert som impediment. Inntil reservatet ved Årlivatnet er det tilplantet ca 20 dekar som nærmer seg tynningsstadiet. Videre er det i samme område langs Årlivatnet en del lauvskog på areal som er aktuell for skogreisning. Dette området har sin naturlige utdriftsvei over myra og fram til veien. Motorisert tømmertransport over myra tillates i følge fredningsbestemmelsene bare når den er frosset og snødekt. Pga reservatets beliggenhet i kystområdet, med ustabile vinterforhold, vil dette i praksis innebære at annen transportløsning for tømmeret må vurderes for fremtiden.

Av stående kubikkmasse er det kun litt vedskog innenfor reservatets grenser, 5 dekar produktiv skogmark. På dette arealet er anslått nyttbar vedskog 5 m3. Lagmannsretten legger dette til grunn. Dertil får eiendommen ulemper for drift av utenforliggende skog, inkludert noe vegutbygging. Storviltjakta berøres ikke av fredningen. Det må imidlertid antas å være en ulempe ikke å kunne benytte motorisert uttransport av felte dyr over fredningsområdet ved utøvelse av jakta.

De skogbrukssakkyndige anser det ikke økonomisk rentabelt å drive skogreising på selve myra, pga de store investeringer som må til ved skogreising på myr. Lagmannsretten er enig i denne vurdering, og kan derfor ikke se at slik skogreising er en framtidsmulighet som gikk tapt ved fredningen.

Lagmannsretten har delt seg ved fastsettelsen av erstatningen. Flertallet, som består av rettens formann og 2 skjønnsmenn bemerker:

Salgsverdien kan være høyere enn bruksverdien dersom eiendommens avkastning av forskjellige grunner vurderes som lav.

En differansebetraktning hvor man vurderer det båndlagte areals verdi ved en påregnelig utnytting henholdsvis med og uten fredningen er en helt vanlig fremgangsmåte og betyr ikke anvendelse av differanseprinsippet på den måte det ble gjort i Sandefjorddommen, jf ovenfor. Ystgaard har påberopt seg dette, at han er påført en høyest redusert salgsverdi som fremkommer av differansen mellom hele eiendommens omsetningsverdi med og uten det båndlagte areal.

Lagmannsrettens flertall kan imidlertid ikke se at fredningen innebærer noe økonomisk tap for Ystgaard, verken ved at omsetningsverdien på eiendommen som helhet eller på det fredete område isolert sett er blitt redusert i større utstrekning enn den reduserte bruksverdi.

Det var klart ikke mulig å omsette myrområdet for seg selv. Det finnes ikke kjøpere til ei myr og den hadde heller ikke blitt tillatt solgt. Det er ikke mulig å fastslå noen salgsverdi for myra.

Eiendommen har rikelig med utmark. Det fredete området hører også fortsatt til eiendommens utmarksområde, og kan i det alt vesentlige benyttes som før. Kjøpere flest ville neppe la seg påvirke av at en del av eiendommens utmark er båndlagt. Lagmannsrettens flertall har ingen tro på at dette hos den alminnelige fornuftige kjøper ville gi seg større utslag enn den reduserte bruksverdi. Dette er avgjørende. I tillegg får eieren erstatning for ulemper han blir påført resteiendommen som følge av tiltaket.

Flertallet trenger ikke gå ytterligere inn i spørsmålet om og når et fredningsinngrep kan tenkes å innebære en redusert salgsverdi for hele eiendommen, som kan være erstatningsbetingende høyere enn den reduserte verdi av den fredede del av eiendommen.

Lagmannsrettens flertall beregner følgelig det økonomiske tap for Ystgaard som reduksjon i bruksverdi. Erstatningen fastsettes utfra bruksverdien på fredningstidspunktet.

Erstatning for tapt bruksverdi utgjøres som kjent av tapt netto avkastning i all fremtid. Det årlige fremtidstap omregnes ved kapitalisering. Erstatningen vil neppe la seg reinvestere i skog, og lagmannsretten benytter en rente på 5%. Det vises til Høyesteretts kjennelse av 3. mai 1994, inntatt i Rt-1994-557.

Lagmannsrettens flertall setter erstatningen samlet til kr 10.000,-.

Lagmannsrettens mindretall, 2 skjønnsmenn, ser det slik at heftelsen som påhviler eiendommen gjennom fredningen vil påvirke kjøpers pris for eiendommen. Mindretallet finner også at fredningsinngrepet derfor har medført en redusert salgsverdi for Ystgaards samlede eiendom, som er høyere enn den reduserte bruksverdi av fredningsarealet. Et slik tap skal erstattes. Den reduserte salgsverdi settes til kr 30.000,-.

Singsmyra naturreservat - Stiftelsen Svinøy Produksjonskollektiv gnr 39 bnr 1.

For stiftelsen gjelder påregnelighetsspørsmålet bare om fredningen medfører tapt mulighet for rentabel oppdyrking av Singsmyra. Lagmannsretten legger til grunn at erstatningen her skal baseres på bruksverdi, jf vederlagsloven §6.

Gunnar Bengtson kjøpte den fraflyttede eiendommen i 1973. Han har senere ved gavebrev overdratt eiendommen til Stiftelsen Svinøy Produksjonskollektiv. I følge stiftelsens vedtekter er formålet å drive bl.a. selvstendig jordbruk i Vikna og innenfor rammen av dette formål skal virksomheten drives i "samsvar med naturen, i økologisk kretsløp, gjennom f.eks. biologisk organisk jordbruk, utnyttelse av fornybare energikilder og en betydelig grad av selvforsyning".

Forholdene på Svinøya er spesielle. Dette er en relativt liten øy, beliggende ca 20 minutter med båt fra kai på fastlandet. Det er i dag bare en fastboende familie på øya. Eiendommen har ca 50 dekar dyrka mark, fordelt på mange parseller. Videre leier stiftelsen i dag ytterligere 23 dekar av naboeiendommen, som i all hovedsak nyttes til beite. Leiearealet har en kontraktstid på 10 år. Dette var en forutsetning for finansiering av nytt fjøs igjennom Landbruksbanken. Eiendommen drives i dag med melkeproduksjon med en minimumskvote på 30.000 kilo. I tillegg har man noe sauer på beite. Bruksutbyggingen - oppføring av det nye fjøset, skjer ut fra en driftsplan basert på 6 årskyr og kjøttproduksjon, samt 150 vinterfôrede sauer. En slik bruksutbygging har stilt krav om økt dyrka mark ut over det bruket selv har. Dette er foreløpig tilfredsstilt gjennom leiearealet, som ligger på Svinøya i rimelig nær avstand fra gårdens bebyggelse. Driftsplanen tilsier at bruket har behov for et samlet areal på ca 100 dekar.

Singsmyra ligger ca 1 km fra gårdens bebyggelse. Det er ikke veg dit. Myra er betegnet som ei nedbørsmyr. Det økonomiske kartverk betegner myra som næringsfattig og lite omdannet dyp myr. Stiftelsen eier den nordlige delen av reservatet som består av ca 60 dekar myr og ca 50 dekar fastmark (impediment).

Sivilagronom John Rannem - oppnevnt landbrukssakkyndig både for herredsrett og lagmannsrett - har utarbeidet en sakkyndig erklæring om muligheten for oppdyrking av Singsmyra og de følger fredningen vil ha for dette. I følge den landbrukssakkyndige må det

"påregnes bygging av veg 3-400 m, blant annet noe fjellsprengning. Myra har god arrondering. Oppdyrking av myra vil sannsynligvis kreve sprengning av fjell-grøft ved kanalisering. Etter kanalisering må myra synke noen år før grøfting og kalking - eventuelt påkjøring av skjellsand.

Normalt ville Singsmyra være svært lite aktuell for oppdyrking pga myras kvalitet, dens dybde og store dyrkingskostnader ved sprenging av fjellgrøft samt vegbygging. Det som her gjør saken noe spesiell er at myra ligger på en øy, og er her eneste dyrkningsalternativet."

Den landbrukssakkyndige trekker da også den konklusjon at det normalt ikke ville være påregnelig med oppdyrking av Singsmyra ut fra dens kvalitet og kostnadene ved oppdyrking.

Kjernespørsmålet er om man her skal vurdere dette ut fra ordinære rentabilitetsvurderinger, eller om man skal legge til grunn de særskilte forutsetninger hos stiftelsen. Det er hevet over tvil at en eventuell oppdyrking av myra ikke vil gi noen avkastning dersom man opererer med fulle anleggskostnader og vanlig prissatt arbeidsinnsats ved oppdyrkingen. Det vil da koste mer å dyrke opp 1 dekar for egen produksjon av grovfôr fremfor å kjøpe kraftfôr. Dette er da heller ikke omtvistet. Forutsetningen for å få til lønnsomhet er en stor egeninnsats som det ikke settes noen verdi eller kostnad på, eller i hvert fall en særskilt lav kostnad. Det samme gjelder lave anleggskostnader.

Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall i oppfatningen av erstatningsspørsmålet for Stiftelsen Svinøy Produksjonskollektiv. Flertallet, rettens formann og 2 skjønnsmenn bemerker:

Bruksverdien har sitt fundament i den påregnelige bruk som kan legges til grunn. Den er i utgangspunktet en objektiv størrelse. En konsekvens av dette synspunkt er at det ikke er avgjørende hva den aktuelle eier får ut av eiendommen. Svenkeruddommen, Rt-1986-1354, gir henvisningen til den objektive norm for så vidt det er "arealenes verdi som varig inntektsgivende aktivum som skal erstattes...". Derfor tar man ikke hensyn til at den aktuelle eier driver dårligere enn normaltilfellene. Det individuelle tap som knytter seg til en mer lønnsom drift enn vanlig skal imidlertid fortsatt ivaretas. Også Rt-1992-217 henviser til en objektiv målestokk ved påregnelighetsvurderingen.

Dyrkningsplanene må ha et praktisk og økonomisk grunnlag. Det skal foretas en objektiv vurdering av eiendommens sannsynlige utnyttelse og det kreves en påregnelig fremtidig avkastning, jf at det er det økonomiske tap som skal erstattes. Eiendommen skal ikke ha erstatning for ikke å få bruke et areal. Forutsetningen er at en fremtidig bruk som ikke lar seg realisere gjennom fredningen medfører et økonomisk tap.

Lagmannsrettens flertall konstaterer at stiftelsen har en ideologi, driftsform og beliggenhet som tilsier at man selv ønsker å produsere grovfôr og at man selv mener å ha arbeidskraft og maskiner å sette inn i prosjektet som ikke krever lønn og leie. Flertallet ser det imidlertid slik at dette er noe annet enn den særskilte lønnsomhet en eiendom kan ha for en spesiell bruker, og som skal erstattes, slik Svenkeruddommen gir anvisning på: Ved en påregnelig intensiv bruk kan man legge til grunn en optimal utnytting av et areal. Svenkeruddommen sier ikke at man skal få "godskrevet" særskilt lave investeringskostnader i et dyrkningsprosjekt. Dommen fokuserer på avkastningen av selve arealet.

Ved beregningen av hva en oppdyrking vil koste må man ta hensyn til verdien av eierens egen innsats. Man kan heller ikke sette lavere anleggskostnader enn hva et ordinært, objektivt regnestykke tilsier. Investeringene kalkuleres med vanlig timesats og vanlig lånerente. Det er m.a.o. ikke av betydning at den aktuelle eier kan få gjennomført et prosjekt med lavere kostnader enn vanlig. Det spørsmål som tilsier erstatning for en høyere særskilt bruksverdi vil som nevnt være hvorvidt den aktuelle eier får mer ut av driften av arealet enn vanlig. Det er irrelevant om man benytter egne eller andres maskiner og irrelevant om man benytter egen eller andres arbeidskraft. Kapital og investeringskostnadene til veger, oppdyrking og maskiner må beregnes realistisk, det samme gjelder timeprisen for egen og leiet arbeidskraft. Konsekvensen ville ellers være at en eier med ledig kapasitet på maskiner og arbeidskraft får erstatning i motsetning til naboeiendommen som ikke har det.

Lagmannsrettens flertall viser til Agder lagmannsretts overskjønn inntatt i RG-1991-94, som i et sammenlignbart tilfelle også gir anvisning på en objektiv vurderingsnorm. (Storsletta naturreservat i Aust-Agder). Dette overskjønnet gjaldt også spørsmål om erstatning for hindret oppdyrking - og overskjønnet fant at det ikke var økonomi i oppdyrkingen. Essensen er at det ved vurderingen av kapitalkostnader måtte bygges på det alminnelige rentenivå og tas hensyn til den aktuelle og påregnelige lånerente. Det var uten betydning at eieren ikke hadde behov for lån fordi hun var i besittelse av et større kontantbeløp. Det ble også sett bort fra at det på eiendommen sto betydelige mengder hogstmoden skog som kunne avvirkes og reinvesteres i eiendommen. Det heter:

"Det er fra saksøktes side gjort gjeldende at hun vil kunne dyrke opp myra uten å ta opp lån. Etter flertallets oppfatning kan det ikke tas hensyn til slike individuelle forhold hos den enkelte saksøkte. Erstatningens størrelse må være uavhengig av grunneierens økonomiske situasjon. Skulle dette forhold telle med ved tapsvurderingen ville f.eks. to sameiere som hver eiet en ideell halvpart av vedkommende eiendom, kunne komme ut med ulike erstatninger avhengig av hvordan deres økonomiske stilling var. Den vekt kapitalkostnadene skal tillegges, må etter flertallets oppfatning således avgjøres på objektivt grunnlag."

For øvrie peker det nevnte overskjønnet fra Agder på at den erstatning som utmåles, bare skal

"godtgjøre den del av den påregnelige avkastning som kan tilbakeføres til det beslaglagte grunnareal og ikke de tapte inntekter som skriver seg fra grunneierens arbeidsinnsats."

Disse synspunkter er dekkende også for forholdene på Singsmyra. Ledig kapital må i denne sammenheng likestilles med ledig arbeidskraft og ledige maskiner. Dette knytter seg i alle tilfelle til spørsmålet om investerings- og kapitalkostnader og ikke til en eventuell meravkastning av selve arealet.

En forutsetning for at det skal være økonomi i oppdyrking av Singsmyra ville være en meget stor egeninnsats, verdsatt til null eller svært lavt. Da denne forutsetning ikke kan benyttes er det etter flertallets oppfatning klart at oppdyrking av Singsmyra ikke er økonomisk regningssvarende. Noe økonomisk tap som følge av fredningen lar seg ikke konstatere. Derfor skal heller ikke staten yte erstatning til Stiftelsen Svinøy Produksjonskollektiv.

Skjønnsmennene Øvereng og Grongstad, vil særskilt bemerke at det ikke er foretatt noen helhetlig vurdering (konsekvensanalyse) fra statens side av hvilke konsekvenser fredningen har for brukeren, ved at hans framtidsplaner ble forrykket. Kun lønnsomheten ved et nydyrkingsprosjekt er vurdert.

Mindretallet, skjønnsmann Østvik er enig i herredsrettens erstatningsfastsettelse og vil bemerke:

Det er etablert et gårdsbruk på Svinøya, som er avhengig av nytt dyrkningsareal. Dette lå nettopp i Singsmyra. Fredningsplanen kom midt i utbyggingsfasen og tilsa at dyrkningsplanene måtte skrinlegges. For en gårdsvirksomhet på Svinøya er det påregnelig at Singsmyra ville blitt dyrket opp - uansett hvem som driver der. Andre ville m.a.o. også dyrket opp myra dersom de var bosatt på Svinøya. Det er mange som er interessert i å drive slik stiftelsen gjør; herunder benytte egeninnsats. Brukeren ville hatt ledig kapasitet i arbeidskraft og maskiner, som ikke hadde alternativ anvendelse. I en slik situasjon må disse fortrinn hensyntas ved erstatningsfastsettelsen. Lave investeringskosnader med utnytting av egeninnsats var forutsetningen for et nydyrkningsprosjekt her og må derfor godskrives.

Saksomkostninger.

Staten v/Miljøverndepartementet har begjært overskjønn og må dekke grunneiernes saksomkostninger ved overskjønnet etter skjønnsloven §54. Lagmannsretten legger til grunn de omkostningsoppgaver som er fremlagt, fra advokat Hans O. Kveli stor kr 27.724,-, hvorav salær kr 25.000,- og fra advokat Arve Rosvold Alver kr 28.973,-, hvorav salær kr 26.000,-.

Slutning:

1. Staten ved Miljøverndepartementet betaler 10.000 - titusen - kroner i erstatning til Dag Hallvard Ystgaard med rente som fastsatt av herredsretten.

2. Staten ved Miljøverndepartementet frifinnes for krav om erstatning til Stiftelsen Svinøy Produksjonskollektiv.

3. I saksomkostninger for overskjønnet betaler Staten v/Miljøverndepartementet til Dag Hallvard Ystgaard v/advokat Hans O. Kveli 27.724 - tjuesjutusensjuhundreogtjuefire - kroner og til advokat Arve Rosvold Alver 28.973 - tjueåttetusennihundreogsyttitre - kroner.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse av overskjønnet.