RG-1996-475
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-08-18 |
| Publisert: | RG-1996-475 (78-96) |
| Stikkord: | Ekteskap |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kristiansand byrett Nr: 94-01061 - Agder lagmannsrett LA-1995-00114 A. Anket til Høyesterett - anken nektet fremmet se HR-1995-00704K . (se RG-1996-475) |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Kjell Bentestuen). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Viktor Westlye). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer John Årseth, formann 2. Lagdommer Asbjørn Nes Hansen 3. Eks.ord.lagdommer Haakon Askildsen |
| Lovhenvisninger: | Ekteskapsloven (1991) §79, §81, §84, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Folketrygdloven (1966) §5B-5 |
A, født xx.xx.1949, og B, født xx.xx.1946, giftet seg 20. september 1972. Det er to barn i ekteskapet, C, født xx.xx.1977, og D, født xx.xx.1983. Partene ble separert ved bevilling 18. mai 1994. I separasjonssøknaden 4. mars 1994 ble opplyst at spørsmålet om underholdsbidrag til A skulle avgjøres av fylkesmannen. B trakk senere samtykket til administrativ behandling, og ved stevning 26. juli 1994 til Kristiansand byrett reiste A sak mot ektefellen med krav om dom for underholdsbidrag fastsatt etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr 15000,- pr. mnd. B påsto seg frifunnet. Byretten avsa 25. november 1994 dom i tvisten med slik domsslutning:
"1. B betaler bidrag til A med kr 10000,- pr. måned i tiden 15. august 9415. august 98.
2. Hver av partene bærer sine sakskostnader."
De nærmere omstendighetene i saken, partenes anførsler og fullstendige påstander for byretten, samt rettens vurdering av de faktiske og rettslige forholdene, fremgår av dommen.
A med advokat Kjell Bentestuen som prosessfullmektig har anket dommen til Agder lagmannsrett. Anken er oppgitt å gjelde bevisbedømmelsen og lovanvendelsen. Det er anført at den ankende part først og fremst mener at hun har krav på tidsubegrenset bidrag. B med advokat Viktor Westlye som prosessfullmektig har imøtegått anken.
Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand 3. august 1995. Begge partene møtte, sammen med sine prosessfullmektiger, og forklarte seg. Det ble avhørt 3 vitner, hvorav ett var nytt for lagmannsretten. Det ble ellers dokumentert en del skriftlig bevismateriale som er nevnt nedenfor i den utstrekning det har hatt betydning for resultatet.
Saken står for lagmannsretten i hovedsak i samme stilling, såvel faktisk som rettslig, som for byretten, og det vises for så vidt til byrettens dom. Det er opplyst at partene ble skilt 6. juni 1995. A har søkt om attføring, men dette er avslått av Kristiansand trygdekontor 7. juni 1995. Avslaget er anket, og saken er ikke endelig avgjort, jfr. nedenfor.
Den ankende part har i hovedsak anført:
Vilkårene for underholdsbidrag etter ekteskapsloven §79 annet og tredje ledd er til stede. I ekteskapet var det en avtalt arbeidsdeling ved at hun var hjemme og mannen var utearbeidende og mye borte fra hjemmet. Alt tradisjonelt omsorgs- og husarbeid falt på henne, etter enighet mellom partene. I tillegg til det vanlige kom de spesielle problemene med sønnen Cs multihandikap. Den ankende part hadde således en langt mer krevende og belastende oppgave enn hva en hjemmeværende husmor tradisjonelt har, både på grunn av Cs spesielle problemer og på grunn av mannens arbeidssituasjon. Dette gjaldt helt frem til 1992, da C permanent fikk opphold på institusjon. Hun er derfor nå fysisk utslitt og mentalt nedkjørt, og ute av stand til å ta arbeid som krever fysisk innsats. Hun har søkt yrkesrettet attføring, men fått avslag. Avslaget er anket. Hun har meldt seg som arbeidsledig på arbeidskontoret, men ikke fått noe tilbud. Hun har ingen teoretisk bakgrunn og er uten noen relevant arbeidserfaring utenfor hjemmet. Hun er dessuten i en alder som gjør at hun, selv om hun ut fra en medisinsk vurdering anses som arbeidsdyktig, i realiteten ikke har noen reelle sjanser på arbeidsmarkedet. Hun har således et klart behov for bidrag.
Størrelsen på bidraget må tilpasses hennes behov, som er utgifter til løpende livsopphold for henne selv og sønnen D. Tidligere overgangsstønad er bortfalt og hennes nåværende månedlige inntekter er bidrag på kr 10000,-, bidrag for D kr 5030,- og barnetrygd kr 1805,-, tilsammen kr 16835,-. Ankemotpartens bidragsevne er betydelig. Han har en bruttoinntekt på over kr 700000,- pr. år. Det er således åpenbart at det må fastsettes et høyt bidrag, slik for så vidt også byretten har gjort. Påstanden for byretten om et bidrag begrenset oppad til kr 15000,- pr. måned opprettholdes.
Først og fremst hevdes at hun har krav på et tidsubegrenset bidrag. Byretten har i sine premisser pekt på forhold som etter rettspraksis og juridisk teori tilsier et tidsubegrenset bidrag, nemlig et langvarig ekteskap, hennes alder og at hun er sterkt nedslitt. Fordelingen av arbeidsoppgavene i ekteskapet har fått negativ virkning for henne. Det må dessuten tas hensyn til at mannens inntektsevne også er et produkt av hennes innsats i hjemmet.
Det er vist til avgjørelser i Rt-1974-342, Rt-1977-538, Rt-1980-1699, Rt-1987-467, Rt-1992-1098, og RG-1988-461, som alle hevdes å gjelde sammenlignbare tilfeller og hvor bidrag ble fastsatt uten tidsbegrensning. Det er også vist til St.meld.nr.35 (1994-95) - Velferdsmeldingen - hvor det er gitt uttrykk for at bidragsbestemmelsen i ekteskapslovens §81 bør omformuleres slik at bidrag som hovedregel skal fastsettes uten tidsbegrensning ved skilsmisse etter langvarig ekteskap. Det er ellers vist til bestemmelsen i ekteskapslovens §84 om endring av fastsatt bidrag dersom særlige grunner foreligger.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. B betaler underholdsbidrag til A, fastsatt etter rettens skjønn og oppad begrenset til kr 15000,- pr. mnd. med virkning fra 15. august 1994, men med minst kr 10000,- pr. mnd. i tidsrommet 15. august 1994 - 15. august 1998.
2. B betaler saksomkostninger til A for byrett og lagmannsrett."
Ankemotparten har etter omstendighetene funnet å kunne akseptere byrettens dom om bidrag på kr 10000,- pr. måned i 4 år, men noe bidrag utover dette er det ikke grunnlag for.
Det er riktig at ankemotparten i den første tiden av ekteskapet ønsket at ektefellen skulle være hjemme, men han endret etter hvert oppfatning. Hun burde i hvertfall i de 3-4 siste årene før bruddet ha søkt arbeid utenfor hjemmet. Fra 1993 måtte hun ha forstått at ekteskapet gikk mot oppløsning og at hun, etter en omstillingstid, måtte se seg om etter et arbeid. Frem til 1998 har hun god tid til å ta kurser, søke stillinger m.v., men hun må begynne nå. Hun har imidlertid ikke søkt en eneste stilling, og dette sier noe om hennes vilje til å forsørge seg selv. Det erkjennes at hun hadde den største belastningen i ekteskapet, men ankemotparten var tross sitt arbeid hjemme ca 3/5 av året og tok sin rimelige andel av belastningene.
Med det bidraget som er fastsatt ved byrettens dom har den ankende part en årsinntekt på ca kr 200000,-. Hun har ingen gjeld og har en mindre kontantformue. Ankemotparten har sterkt varierende månedslønn, men får gjennomsnittlig ca kr 30000,- utbetalt pr. måned. Av dette betaler han bidrag på tilsammen kr 15000,- pr. måned og har da igjen ca kr 15000,-. Den ankende part og sønnen har større inntekt enn ankemotparten. Med et bidrag på kr 15000,- vil hennes årsinntekt bli minimum kr 250000,- og ankemotpartens tilsvarende mindre. Han har ingen likvidformue. Han lider av høyt blodtrykk og har også fått dårlige nerver på grunn av problemer i forbindelse med separasjonen/skilsmissen. På grunn av store arbeidsmessige og helsemessige påkjenninger kan han risikere å måtte slutte i sitt arbeid. Det kan ikke være i den ankende parts interesse å presse ham slik at hans betalingsevne opphører.
Den ankende part har fått avslag på sin søknad om yrkesrettet attføring. Avslaget er begrunnet i at hun ikke anses å ha varig redusert ervervsevne. Dette må tillegges betydelig vekt. Det må legges til grunn at hun i hvertfall etter august 1998 vil være i stand til å forsørge seg selv. Et tidsuavgrenset bidrag kan bli en "sovepute" for den ankende part. Hun bør ha en oppfordring til å søke å skaffe seg et inntektsgivende arbeid. Hvis dette skulle vise seg ikke å være mulig, enten det skyldes helsemessige problemer eller mulighetene på arbeidsmarkedet, har hun adgang til etter 1998 å få spørsmålet om fortsatt bidrag vurdert på nytt, jfr. §84.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Kristiansand byretts dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.
2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger både for byrett og for lagmannsrett."
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten for så vidt gjelder spørsmålet om tidsbegrensning av bidraget, og skal bemerke:
Ved separasjon og skilsmisse er hovedregelen at ektefellenes gjensidige økonomiske forpliktelser opphører, jfr. ekteskapsloven §79 første ledd. Når en ektefelles evne til og mulighet for å sørge for et passende underhold er blitt dårlige som følge av omsorgen for felles barn eller fordelingen av felles oppgaver under samlivet, kan den andre ektefellen pålegges å betale bidrag, jfr. §79 annet ledd.
Partene er enige om at vilkårene for underholdsbidrag etter §79 annet ledd er til stede, for så vidt som ankemotparten har akseptert byrettens dom om å betale bidrag med kr 10000,- pr. måned i 4 år. Spørsmålet for lagmannsretten er således om det er grunnlag for å pålegge ytterligere bidrag og i tilfelle med hvilken tids- og beløpsbegrensning.
Lagmannsretten finner det bevist at den ankende parts evne til og mulighet for å sørge for et passende underhold klart er blitt dårligere som følge av omsorgen for partenes fellesbarn, og da særlig på grunn av den eldste sønnens multihandikap, men også som følge av oppgavefordelingen under ekteskapet. Det vises for så vidt til byrettens begrunnelse. Hun har vært hjemmeværende, med store omsorgsoppgaver, under hele ekteskapet og dette var en ordning partene har vært enige om, i hvert fall i den tyngste og vanskeligste perioden inntil den eldste sønnen kom fast på institusjon. Det må legges til grunn at hun er blitt fysisk og psykisk nedkjørt på grunn av spesielle og svært krevende omsorgsoppgaver. Hun har ingen yrkesmessig utdannelse og ingen relevant arbeidserfaring utenfor hjemmet. Det vil være klart urimelig om hun alene skulle bære de økonomiske konsekvensene av at partene innrettet seg som de gjorde. Hun har søkt om yrkesrettet attføring, men fått avslag av trygdekontoret som ikke har funnet godtgjort at hun på grunn av sykdom har varig nedsatt ervervsevne/vesentlig innskrenkede muligheter for valg av yrke, jfr. folketrygdloven §5B-5. Avslaget er anket, men anken ikke avgjort. Hennes lege gjennom mange år har som vitne gitt uttrykk for at den ankende part har hatt ryggplager fra 1987, på grunn av omsorgen for handikappet barn, og fra 1991 også psykiske lidelser, begrunnet i de familiemessige problemene. Legen kan vanskelig se at hun, selv etter en nødvendig periode på 3-5 år for å komme seg, vil være i stand til å kunne klare full jobb, men hvis hun overkommer den psykiske knekken hun har fått, kan det være realistisk å regne med at hun kan greie en relativ lett halv stilling.
Lagmannsretten finner å måtte legge til grunn at selv om det ved ankebehandlingen av den ankende parts søknad om attføring blir fastslått at hun på grunn av sykdom ikke anses å ha varig nedsatt ervervsevne, vil hun likevel på grunn av sin alder, sin manglende yrkeserfaring, og uten teoretisk utdannelse, ha svært små reelle yrkesmuligheter slik arbeidsmarkedet nå er. Med henvisning til dette og til ekteskapets lange varighet, finner lagmannsretten at det foreligger slike særlige grunner som tilsier at bidraget bør fastsettes uten tidsbegrensning, jfr. ekteskapsloven §81 første ledd.
Når det gjelder bidragets størrelse, har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, lagdommer Årseth og ekstraordinær lagdommer Askildsen, viser til byrettens dom. Flertallet er enig i at en avveining av behov og betalingsevne hos de respektive partene tilsier at bidraget ikke bør settes høyere enn kr 10000,- pr. måned for de 4 årene som byretten har pålagt bidrag for, og finner at bidraget heller ikke bør settes lavere etter utløpet av 4-års perioden. Det er i den forbindelsen tatt hensyn til at barnetrygden for det yngste barnet bortfaller i juni 1999. Det tas også hensyn til at underholdsbidraget ikke er indeksregulert.
Mindretallet, lagdommer Nes Hansen, finner at når bidraget fastsettes uten tidsbegrensning, bør beløpet settes en del lavere enn kr 10000,- pr. måned. For så vidt gjelder de fire første årene, er det ikke prosessuell adgang til å gå under kr 10000,-, idet nevnte beløp som minimum er rettskraftig avgjort ved byrettens dom. Det er således et lavere bidragsbeløp for den etterfølgende tid som lagmannsretten kan avsi dom for. Ut fra en samlet avveining av forholdene på hver side, hvor det også er tatt hensyn til at skattereformen har redusert virkningen av skattemessige fradrag, finner mindretallet at bidraget passende kan settes til kr 7500,- pr. måned regnet fra 15. august 1998.
Når særlige grunner foreligger, kan hver av partene kreve at fastsatt bidrag blir endret, jfr. ekteskapsloven §84. Dette gjelder således både i tilfelle endringer av bidragsbehovet hos den ankende part og endring av bidragsevnen hos ankemotparten.
Etter dette avsies dom i samsvar med flertallets standpunkt.
Anken har ført frem og den tapende parten bør i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd jfr. §180 annet ledd erstatte den ankende parts saksomkostninger for begge retter. Det er ikke grunnlag for å anvende noen av unntaksreglene i §172 annet ledd. Den ankende parts omkostninger for byretten er oppgitt til kr 23485,-, hvorav salærkravet utgjør kr 22000,-. For lagmannsretten er omkostningene oppgitt til kr 21500,-, hvorav salærkravet er kr 19000,-. Anken er gebyrfri. De samlede omkostningene utgjør således kr 44985,-. Ankemotparten har ikke gitt bemerkninger til omkostningsoppgavene og de legges til grunn.
Dommen er avsagt med slik dissens som nevnt ovenfor.
Domsslutning :
1. B plikter å betale bidrag til A med kr 10000,- -kronertitusen- pr. måned med virkning fra 15. august 1994.
2. B dømmes til innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale til A kr 44985,- -kronerførtifiretusennihundreogåttifem- som erstatning for saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.