Rt-1931-428

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1931-04-24
Publisert:	Rt-1931-428
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 149/1 s.a.
Parter:	Landbruksdepartementet (regjeringsadvokaten ved advokat Haavind) og Frosta Statsalmenning (advokat Holthe) mot husmennene Hans Vold, Johan Petter Ulvik, Bernt Dahl og Lorentz Stenhaug samt smaabruker Martin Buberg (overrettssakfører Fin Michalsen til prøve, dog ikke for smaabruker Martin Buberg som er uteblitt).
Forfatter:	Broch, Andersen, Alten, Klæstad, Scheel, Flock, Paulsen 22-17
Lovhenvisninger:	Norske Lov (1687) 1-, 3-, 1-

Dommer Broch: Ved dom avsagt av sorenskriveren i Stjør- og Verdal den 17 juni 1925 blev saaledes kjent for rett: «De innstevnte Frosta Statsalmenning ved styrets formann og Det norske Landbruksdepartement bør for citantenes husmennene Hans Vold, Johan Petter Ulvik, Bernt Dahl og Lorentz Stenhaug og smaabruker Martin Bubergs tiltale i denne sak fri at være. Sakens omkostninger opheves.»

Dommen blev paaanket til Trondheims overrett som 29 august 1927 avsa saadan dom: «Husmennene Hans Vold, Johan Petter Ulvik, Bernt Dahl og Lorentz Stenhaug kjennes at tilkomme selvstendig rett til skogbruk for sine plassers behov i Frosta Statsalmenning. Almenningsstyret ved dets formann, Frosta, og Landbruksdepartementet ved dets chef paa statens vegne bør in solidum utrede erstatning efter skjønn paa deres felles bekostning for det tap de foran nevnte bruksberettigede har lidt siden 1911 ved at almenningsrett som anført er dem nektet. Av skjønnsbeløpet svares 4 av hundre i aarlig rente fra skjønnets avgivelse til betaling skjer. For smaabruker Martin Bubergs vedkommende bør underrettens dom ved makt at stande. Processens omkostninger for under- og overretten opheves.» Dommen er avsagt under dissens, idet et av rettens medlemmer stemte for stadfestelse av underrettens dom under ophevelse av sakens omkostninger.

Overrettens dom er derefter av styret for Frosta Statsalmenning og Landbruksdepartementet innanket for Højesterett. Almenningsstyret, som har faatt bevilling til fri sakføtsel for Høiesterett, har nedlagt saadan paastand: «At Frosta Statsalmennings styre frifinnes for husmennene Hans Vold, Johan Petter Ulvik, Bernt Dahl og Lorentz Stenhaugs tiltale. At de innstevnte in solidum betaler sakens omkostninger for Høiesterett. At undertegnede advokat Harald Holthe som beskikket sakfører for almenningsstyret tilkjennes salær av statskassen for sakens utførelse for Høiesterett.

Landbruksdepartementet ved regjeringsadvokaten ved advokat Haavind har nedlagt saadan paastand: «At underrettens dom stadfestes og at de innstevnte tilpliktes en for alle og alle for en at erstatte staten sakens omkostninger for overrett og Højesterett, herunder salær til regjeringsadvokaten.»

De innstevnte, husmennene Hans Vold, Johan Petter Ulvik, Bernt Dahl og Lorentz Stenhaug, som likeledes har faatt bevilling til fri sakførsel, har ved sin beskikkede sakfører, overrettssakfører

Side:429

Fin Michaelsen, nedlagt saadan paastand: «1. At overrettens dom stadfestes. 2. At appellantene, Landbruksdepartementet og Frosta Statsalmenning, dømmes til in solidum at betale sakens om kostninger for Høiesterett som om saken ikke var beneficert. 3. Videre paastaar undertegnede - som beskikket sakfører - sig tilkjent salær av statskassen.»

Smaabruker Martin Buberg er innstevnt, men har ikke møtt. Paastanden mot ham er frafalt og anken vil derfor for hans vedkommende bli at avvise.

Angaaende sakens sammenheng og nærmere omstendigheter henvises til de tidligere retters domsgrunner. For Høiesterett er fremlagt en rekke nye dokumenter. Jeg nevner ekstraktutskrift av forhørsforklaringer som blev innhentet i anledning av den store rettssak som ledet til høiesterettsdommen av 29 mai 1838. Videre utskrift av Høiesteretts voteringsprotokoll forsaavidt denne dom angaar, og ekstraktutskrift av protokollen for almenningskommisjonen for 1861 forsaavidt angaar paadømmelsen av justissaken mot Johannes Olsen Høglien av Frosta bl.a. for ulovlig aavirke i almenningen. Enn videre ekstraktutskrift av samme kommisjons beskrivelse forsaavidt, angaar Frosta Statsalmenning. Endelig nevner jeg utskrift av et stort antall festesedler fra Stjør- og Verdal sorenskriveri.

Jeg er kommet til samme resultat som underretten og det dissenterende medlem av overretten og kan i alt vesentlig henholde mig til deres begrunnelse.

Jeg er enig i at den sak som avsluttedes ved Høiesteretts dom av 1838 ikke med rette kan paaberopes som noget prejudikat for at husmennene i Frosta dengang ansaaes for at ha nogen selvstendig bruksrett i almenningen uavhengig av og ved siden av de egentlige gaardbrukere. Den nu fremlagte utskrift av voteringsprotokollen for Høiesterett bekrefter den opfatning at dette spørsmaal ikke har vært under behandling i saken. Det skal i denne forbindelse nevnes at efter domsreferatet omtaler førstvoterende samtlige de frifunne tiltalte som hører til «Frostens almues gaardbrukere» ennskjønt det er paa det rene at en del av dem var husmenn.

En annen sak er det at dommen av 1838, som egentlig bare angikk det offentliges rett til utvisning og betaling (recognition) for trevirke fra almenningen, synes at ha dannet utgangspunktet for eller muligens bestyrket en lokal opfatning at husmennene var tilkjent en selvstendig bruksrett. Og almenningskommisjonen av 1861 synes at ha delt denne feilaktige opfatning. I beskrivelsen av almenningen heter det: «Almuens bruksrett er omhandlet under den ovenmeldte høiesterettssak, paadømt den 29 mai 1838. I overensstemmelse med denne dom har almuens bruksrett vært ansett at bestaa i en uinnskrenket hugstrettighet til allslags husfornødenhet, ikke alene for gaardbrukere og husmenn, men ogsaa for innerster i Frostens hovedsogn. Under de av kommisjonen behandlede justissaker mot Ole Kovigen, mot Johannes Høglien samt mot Benjamin Svenskhalden og Arnt Peter Olsen Rendeplassen, inkaminerte den 14 og 15 august 1863, er oplysninger angaaende almuens

Side:430

bruksrett til like fremkommet.» Jeg maa dog gaa ut fra at kommisjonen her har tatt feil. Paa dommen av 1838 kan som nevnt ikke bygges. Hvilke andre oplysninger kommisjonen har hatt at bygge paa er visstnok ikke nærmere forklart, men jeg kan, saadan som saken foreligger, ikke gaa ut fra at de har vært av nogen avgjørende betydning.

Og gaar man først ut fra at her fra begynnelsen av har foreligget en feilaktig rettsopfatning maa jeg anse det gitt at denne misopfatning efter forholdene har vært helt utilstrekkelig som grunnlag for en virkelig sedvanerettsdannelse - dette er hvad husmennene for Høiesterett har paastaatt. Det er unødvendig at gaa inn paa spørsmaalet om en uriktig lovfortolkning eller rettsvillfarelse overhodet kan danne grunnlaget for lokal sedvanerettsdannelse. I det foreliggende tilfelle kan det ialfall ikke være tale herom. Bruksutøvelsen i almenningen stanset i 1850-aarene og almenningen var fredet i ca. 60 aar. Spørsmaalet om husmennenes selvstendige rett har saaledes ikke engang vært aktuelt i størstedelen av den tid som er forløpet efter dommen av 1838 og efterat almenningskommisjonens uttalelse fremkom. At disse omstendigheter i hvert fall maa utelukke sedvanerettsdannelse anser jeg utvilsomt, og forsaavidt angaar det tidsrum som ligger forut for dommen av 1838 anser jeg det gitt at bevis for nogen sedvanerettsdannelse ikke er ført. Av de nu dokumenterte gamle forhørsforklaringer synes at fremgaa at om nogen sikker, regelmessig, selvstendig bruk fra husmennenes side har der neppe egentlig vært tale.

Jeg tilføier at det ikke en grunn for mig til at gaa inn paa spørsmaalet om gaardbrukerne paa Frosta i nogen form har rett overfor almenningen til at kreve trevirke for sine husmenn, og om husmennene i saa henseende efter sine kontrakter har noget krav at gjøre gjeldende overfor gaardbrukerne. Disse spørsmaal ligger utenfor nærværende sak.

Jeg antar saaledes at underrettens dom blir at stadfeste. Saksomkostningene antar jeg under hensyn til den uklarhet som har vært til stede angaaende de omprocederte rettigheter bør opheves for alle retter. De opnevnte sakførere har utført sine hverv forsvarlig.

Dom:

Forsaavidt angaar Martin Buberg avvises anken som ikke lovlig forfulgt. I forhold til Hans Vold, Johan Petter Ulvik, Bernt Dahl og Lorentz Stenhaug stadfestes underrettens dom. Saksomkostninger tilkjennes ikke. I salær av det offentlige for sakens utførelse ved Høiesterett tilkjennes høiesterettsadvokat Harald Holthe kr. 1800 og overrettssakfører Fin Michaelsen kr. 1000.

Dommer Andersen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Alten, Klæstad, de ekstraordinære dommere høiesterettsjustitiarius Scheel og byrettsjustitiarius Flock samt dommer Paulsen: Likesaa.

Side:431

Av underrettens dom:

- - - Saken angaar som det sees spørsmaalet om hvorvidt husmenn har selvstendig bruksrett i Frosta statsalmenning eller ikke. I klasse med husmenn skal efter citantenes mening ogsaa smaabrukere stilles, hvilket skal ha betydning for citanten nr. 5, der ikke er husmann, men smaabruker. Citantene hevder at husmenn fra alders tid har hatt uinnskrenket selvstendig bruksrett i almenningen qv., hvilket han finner bevist ved underrettsdom 22 august 1831, stadfestet ved overrettsdom 13 januar 1834 og høiesterettsdom, meddelt i Rt-1838-505 (Repert. 1838 side 577) samt ved den under saken passerte vidneførsel og ved uttalelser fra den ved resolusjon 6 juni 1861 nedsatte almenningskommisjon.

De innstevnte har benektet at der eksisterer en rett som den av citantene paastaaede. Det maa antas at være in confesso at Frosta statsalmenning blev fredet for all hugst i 1860 og at denne fredning varte 50-60 aar. - - -

Det er formentlig fastslaatt norsk rettsregel at husmenn ikke har nogen selvstendig bruksrett i almenningen, deres rett til bruk i almenning er kun en avledet rett som de nyter godt av i forbindelse med bruken av en husmanns plass tilliggende en matrikulert eiendom med almenningsrett. Herom er det tilstrekkelig at henvise til Brandts Tingsret 1ste utg. side 180, Hallagers Oblg.ret 2nen utg. I, side 135, Dahls Landnæringsret side 137 samt dommer inntatt i Rt-1875-289 flg., Rt-1891-313 flg., Rt-1904-559 og Rt-1914-35 flg.

Citantene mener imidlertid at der for Frosta statsalmenning gjelder noget særegent og at husmennene her fra alders tid har hatt en saadan rett som paastaatt og som de fremdeles har i behold. Det er anerkjent og fremgaar saavel av lovboken som av mangfoldige rettsavgjørelser, at alders tids bruk og vedtekt og sedvane har megen betydning nettop i almenningsforhold og spørsmaalet blir da hvad det er som er godtgjort om bruken i heromhandlede almenning.

Man har da først de oplysninger som fremgaar av dommen 22 august 1831. Saken var en straffesak anlagt mot 90 almuesmenn av Frosta, der var nedlagt paastand paa at de tiltalte skulde dømmes til at betale landnam efter N.L. 1-22-17 samt erstatning for ulovlig aavirke og saksomkostninger. Av de tiltalte blev de fleste frifunne, men nogen blev dømt, da nogen hadde hugget til salg og nogen skjønt boende i Frosta ikke var husmenn eller inderster. Dommen gikk ut paa følgende: 1. at almuen i respektive 40-50-60 aar eller saa langt vidnenes erindringer strakte sig, hadde overensstemmende med loven hatt hugst i almenningen uten at der hadde vært spørsmaal om utvisning eller betaling for det aavirkede, først ca. 1818 hadde utvisning og betaling vært paabudt med den følge at endel av almuen for at undgaa process hadde vedtatt at betale for det aavirkede, men uten at frasi sig deres rettighet for fremtiden. 2. at de tiltalte som innvaanere av Frosta efter N.L. 3-12-6 hadde rett til uten utvisning og betaling at aavirke i almenningen qv. til enhvers brennefang, bygningstømmer og gaardsbruk og at almuen saa lang som det kunde erindres tilbake i tiden hadde utøvet denne rettighet uten senere at ha renonsert paa den. 3. Da det med undtagelse av nogen spesielt nevnte tiltalte ikke engang var paastaatt at almuen i henseende til denne bruksrettighets omfang hadde overskredet N.L. 3-12-6 maatte de tiltalte forsaavidt i

Side:432

mindelighet frifinnes, hvilken frifinnelse vil de omfatte ogsaa de tiltalte husmenn og inderster, da loven ikke gav anledning til at undta nogen av dem som bor i bygden fra bruksrettigheten. 4. De fleste tiltalte blev derfor frifunne, men nogen av de tiltalte blev dømt til at betale landnam efter N.L. 1-12-17 og erstatning for aavirket, nogen av disse bodde saavidt skjønnes paa Frosta, men regnedes ikke for at være husmenn eller inderster og nogen av de tiltalte blev dømt fordi de hadde aavirket til salg.

Denne dom blev saavidt paaanket var, stadfestet ved overretten 13 januar 1834 og av Høiesterett 29 mai 1838 (inntatt i Rt-1838-505, Repert. 1838 side 577).

Det er av citantene paastaatt at denne dom skal være prejudikat for citantenes nu paastaaede rett. Retten skal herom bemerke: Dommen var avsagt i en straffesak og er som saadan ikke i og for sig avgjørende for nærværende civilsak selv om den an gikk aavirke i almenningen. Saken an gikk som det synes nærmest spørsmaalet om de tiltalte var pliktige til at finne sig utvisning og ydelse av betaling for det aavirkede, mens nærværende sak angaar selve retten til hugst i almenningen. Derimot er det kun i forbigaende at dommen nevner at «loven ikke gir anledning til at undta nogen av dem som bor i bygden fra bruksrettigheten», denne bemerkning i dommen var derhos overflødig, og unødvendig til begrunnelse av frifinnelsen baade fordi frifunne maatte antas at ha vært god tro og fordi det da foreliggende spørsmaal som nevnt synes kun at ha vært om utvisning og betaling, ikke om selve retten til aavirke. Bemerkningen synes derhos i sig selv at være lite konsis og altfor omfattende og ikke stemmen de med andre uttalelser i dommen, som viser at nogen av de tiltalte er dømt, skjønt de ifølge dommen unektelig bodde i bygden, da de foretok det paatalte aavirke. Enn videre beror bemerkningen paa feilaktig forstaaelse av loven, idet det forlengst er fastslaatt at N.L. 3-12-6 ikke innrømmer bruksrett i almenning for alle som bor i bygden, men kun for de egentlige gaardbrukere, eiere av matrikulert jord av en vis betydning som levebrød - kfr. foran. Dommen er derfor intet prejudikat for nærværende sak. Dommen har forøvrig heller ikke tidligere vært ansett som noget prejudikat i spørsmaal som det foreliggende, hvilket vil fremgaa av følgende: 8 juni 1836 avsagdes en frifinnende høiesterettsdom (Rt-1836-511) om almenningsbruk og med forskjellige bemerkninger om forholdet, civilrettslig sett. Baade denne dom og dommen av 22 august 1838 omtales i en overrettsdom 10 mars 1856 som i en nærmere begrunnet uttalelse, hvortil henvises, ikke anser nevnte to høiesterettsdommer for avgjørende for det da foreliggende spørsmaal. At dommen 22 august 1838 ikke er noget prejudikat i forhold til nærværende sak fremgaar derhos av høiesterettsdom angaaende Hadelandske almenning (Rt-1875-289) hvor førstvoterende - hvis votum blev dom - uttaler at eldre dommer om husmenns almenningsrett angaar husmenn som har vært tiltalt for aavirke i almenningen og alle er blitt frifunne, hvorfor dommen ikke var avgjørende for de da foreliggende spørsmaal. Det er ganske usannsynlig at førstvoterende skulde ha vært ubekjent med dommen 22 august 1838. Naar den ved dom 22 august 1838 avsluttede sak kun synes at ha dreiet sig om bruksutøvelsenes plikt til at finne sig i utvisning og erleggelse av betaling for det aavirkede kan hertil bemerkes at før almenningsloven kom kunde utvisning av aavirke ikke paatvinges almuen, hvorfor de

Side:433

tiltaltes frifinnelse forsaavidt ogsaa av denne grunn maatte være en selvfølge, kfr. høiesterettsdommer 8 juni 1836, Repert. 1836 side 101, 29 mai 1838, Repert. 1838 side 578-9, 2 august 1842, Repert. 1842 side 884.

Der er ført en del vidner og fremlagt nogen erklæringer om den bruk som blev øvet i almenningen for denne omkring 1860 blev helt fredet. Av disse forklaringer og erklæringer fremgaar det at gaardbrukere og husmenn paa Frosta uten utvisning tok tømmer og brennefang i almenningen. Efter enkelte uttalelser skal inderster ha gjort det samme, om husmenn og inderster, som aavirket saaledes, gjorde det i den tro at de hadde rett til det er ikke oplyst, heller ikke om de gjorde det med husbondens samtykke. - - - Almenningskommisjonens uttalelse om heromhandlede almenning i 1861 (1865?) kan ikke sees dokumentert, men det synes av procedyren at fremgaa at kommisjonen under henvisning til dommen av 1838 har gaatt ut fra at husmenn og inderster hadde adgang til at aavirke i almenningen.

Det maa antas at være in confesso at husmennene ikke aavirket i Frosta almenning i tiden efter at den ca. 1860 blev fredet, at styret for almenningen første gang blev valgt ca. 1858, at styret blev valgt av de bruksberettigede gaardbrukere, at det har vært tilfelle ogsaa siden, og at der omtrent ingen kontroll blev ført med hugsten i almenningen før styret var valgt.

Under henvisning til det anførte finner retten at det er bevist at ogsaa husmennene i Frosta i tiden før almenningens fredning ca. 1860 i denne almenning aavirket brenne, gjerdefang og annet trevirke efter deres plassers behov, at dette aavirke har foregaatt fra gammel tid av, at gaardbrukere og husmenn aavirket samtidig og om hinannen, at husmennenes saavelsom gaardbrukernes aavirke skjedde uten utvisning og uten betaling og som det synes uten at husmennene innhentet nogen spesiell tillatelse fra vedkommende husbond. Spørsmaalet blir da om dette husmennenes aavirke foretokes i kraft av en husmennene tilkommende selvstendig rett eller om det kun foregikk i kraft av deres bruk av en plass under en bruksberettiget gaard saaledes at deres almenningsbruk kun var utøvelse av en del av den hele gaards bruksrett.

Der er som det synes intet oplyst om hvorvidt husmennene aavirket i almenningen i den tro at de hadde rett til det, at de utøvet en dem tilkommende rettighet, snarere synes det at ha vært saa at det har vært likegyldig. Heller ikke er det oplyst at der hos gaardbrukerne innhentedes spesiell tillatelse til husmennenes hugst, men da baade husmenn og gaardbrukere hugg samtidig og om hinannen, maa gaardbrukerne ha vært vitende om husmannens hugst i almenningen. Før almenningsstyret blev valgt, ligger det nær at formode at gaardbrukernes stiltiende samtykket i husmennenes almenningsbruk, husmennene var jo jorddyrkende brukere av endel av husbondens jordvei og det maatte være i husbondens interesse at hans husmann klarte sig best mulig og da almenningen laa uten kontroll og heller ikke var enkeltmanns eie, var det kun rimelig at husbonden ikke motsatte sig husmannens aavirke i almenningen, men heller ikke godkjente det, uttrykkelig eller stiltiende.

Ved dommen i 1838 er der ogsaa det at merke at den med sin foranciterte bemerkning behandler alle innenbygdsboende kollektivt uten at paavise den enkelte tiltaltes eller de enkelte innenbygdsboendes bruk, og ogsaa

Side:434

herved blir det vanskelig at bedømme om eller i hvilken utstrekning den har betydning for nærværende sak, hvor det gjelder 5 citanters spesielle bruk og rettigheter. I hvad forhold staar disse 5 citanter og deres plasser til de tiltalte i saken fra 1838? Herom foreligger ingen oplysninger. Med den bruk citantene gjør av nevnte dom synes den at bevise saa altfor meget at dens bevisvekt for citantene blir adskillig forminsket.

Vidneforklaringene i nærværende sak gaar som rimelig kan være mest ut paa hvad vidnene har hørt av andre og man savner midler til at kontrollere deres riktighet i væsentlige punkter, dertil kommer at vidnene delvis neppe er helt uinteresserte i sakens utfall, dette maa has for øie ved bedømmelsen av den vekt som deres prov tilkommer.

Det er visstnok uten betydning for resultatet om man tenker sig staten som citantenes hovedmotpart og mener at husmennene (in casu citantene) som de presumptivt mindre velstillede er nærmere til at nyte godt av statens aktivum (almenningen) enn gaardbrukerne. Der er nemlig forlengst fastslaatt at de bruksberettigede i en statsalmenning gaar foran eieren (staten) og skal ha sitt behov tilfredsstillet før staten kan faa noget utbytte av almenningen. Og det er ogsaa uimotsagt anført at Frosta almenning er saa ubetydelig at den intet kaster av til staten. Dette synes ogsaa at fremgaa av det faktum at almenningen var helt fredet i 50-60 aar fra omkring 1860.

Det er in confesso at de husmenn som er citantene i denne sak ikke eier de plasser de bruker paa Frosta, husmannsplassene er ikke særskilt matrikulerte, de har hørt til og de hører til vedkommende gaarder og som en presumptivt herlighet ved disse. Husmennenes (citantenes) bruk i Frosta statsalmenning synes efter dette kun at ha vært bruk til husbehov for deres plasser, forsaavidt disse tilhører og tilligger gaardsbruk med bruksrett i samme almenning. Citantenes aavirke i almenningen antas øvet med gaardbrukernes, vedkommende husbonds, konsens, uttrykkelig eller stiltiende, men det var vedkommende gaard som hadde bruksrett i almenningen for sitt hele matrikkelnummer, gaarden med tilliggende husmannsplasser, og med adgang til - saavidt almenningen tilstrekker - at faa trevirke for det hele samlede behov for gaarden med plasser, trevirke for husmannsplassenes behov var saaledes en del av det samlede matrikkelnummers behov, og husmannens rett til i almenningen at faa dette sitt behov dekket var saaledes kun en rett for ham som temporær bruker av vedkommende plass, skiftet plassen bruker kunde den fratrædende ikke lenger hugge for plassen i almenningen, idet retten til denne hugst var en følge av husmannsfestet, og ophørte med dette, det var en rett som var erhvervet i og med festet av plassen og som ikke tilkom husmannen uten nettop qva husmann, det var en rett han ikke hadde erhvervet sig utenom. det var den med stillingen som husmann under en bruksberettiget gaard forbundne aavirkerett efter N.L. 3-12-6 og husmenn kunde ikke egenmektig forandre denne, den kunde ikke overdrages særskilt, den fulgte plassen, men ikke brukeren utover brukstiden, og da den fulgte plassen var den heller ikke gjenstand for særskilt erhvervelse fra husmannens side. At bruken foregikk omtrent ukontrollert var en følge av det faktiske forhold at der ingen kontroll var. Det er denne rett de 4 citanter og deres mulige forgjengere som husmenn har utøvet og der er ingen presumpsjon for at de her utøvet nogen annen rett likesom det heller ikke finnes bevist at de har utøvet nogen annen eller større rett. Men denne rett er ingen selvstendig rett, den er i aller

Side:435

egentligste forstand en avledet rett, den følger plassen som en del av vedkommende matrikkelnummer, men det er gaarden ved eieren som i forhold til almenningen er den berettigede og som for plassene kan stille eller frafalle krav paa aavirket om et krav fremsatt av husmannen (med husbondens konsens) bør antas eller avvises kan formentlig bero paa omstendighetene. Kfr. Rt-1882-623.

At dommen av 1838 og almenningskommisjonens nevnte uttalelse kan ha voldt nogen villrede er naturlig nok, men efter det foran an førte antas ikke det in casu at kunne bevirke noget annet resultat. Husmannens rett er den som følger av N.L. 3-12-6 og de foran anførte avgjørende dommer, feilaktig opfatning av dette lovsted kan ikke endre dette og forholdet synes in casu ikke at være synderlig anderledes enn andre steder hvor den nevnte fastslaaede fortolkning av N.L. 3-12-6 er gjort gjeldende og tatt tilfølge. In casu er jo ogsaa heromhandlede bruk en almenningsbruk som ikke forandrer karakter ved fortsatt bruk, kfr. Rt-1916-798 og Rt-1917-111.

Da paastanden gaar ut paa en selvstendig almenningsrett i Frosta statsalmenning vil de innstevnte bli at frifinne for husmennenes d. er de 4 førstnevnte citanters tiltale, og dermed bortfaller spørsmaalet om erstatning efter paastandens post 2 da denne er basert paa selvstendig bruksrett, forsaavidt disse citanter angaar antas omkostninger at kunne opheves. - - -

Av overrettens dom:

- - - Jeg er kommet til et annet resultat enn underretten og skal bemerke: - - -

Almenningsforholdet har samme oprinnelse for det hele land. Det heter i Gulatingsloven 145 at «hverr madr» skal kunde «vatz oc vidar» (dvs vann og skog) i almenningen, hvorefter fortsettes med at hver skal ha sin almenning som fra gammel tid. Med lignende omfattende uttrykk betegnes ogsaa de bruksberettigede i de øvrige eldre lover ned til Christian IV's norske lov. Fortolkningen av 3-12-6, som er ny i Christian V's norske lov, har voldt store vanskeligheter. Likesaa de øvrige under eneveldet utferdigede skrivelser og bestemmelser om almenninger, idet der er benyttet varierende uttrykk naar de bruksberettigede er nevnt. Jfr. P. C. Lassons fremstilling av lovgivningen om husmenn (1850) side 58-59 og det der citerte. Av de bestemmelser som er utferdiget i forbindelse med salg av almenninger, kan formentlig ikke med nogen sikkerhet trekkes slutninger om bruksretten. Ti naar statens eller kongens eiendomsrett skulde overdras til et bruksberettiget bygdelag, kunde det vel neppe bli spørsmaal om overdragelse til andre enn egentlige gaardbrukere uansett om ogsaa andre maatte ha bruksrett. Rettshistorikere har antatt at alle oprinnelig hadde adgang til at benytte almenningene, se Brandts Tingsret (3dje utgave side 170) og Tarangers kontratrykte forelesninger over privatrettens historie side 259-60. Se ogsaa bemerkninger om dette under voteringer inntatt i Rt-1914-36 og Rt-1923-II 301. Som landarbeidere, bosatt paa saakalte «plasser» maa husmennene henregnes til bygdefolket i strengere forstand. Hvordan deres og mulig tidligere lignende personers rettstilling i almenninger egentlig er at forstaa efter lovéne, vil der neppe være full enighet om. Spørsmaalet kan neppe ansees helt opklart. Men gjennem dompraksis og almenningsbruk maa

Side:436

det nu ansees fastslaatt at ihvert fall ikke alle som bor i vedkommende bygd har rett til at bruke almenningens skog. Husmenns almenningsbruk har ogsaa vært om handlet i flere dommer, særlig i eldre straffesaker. Her kan henvises til dommer i Rt-1838-506 og Rt-1839-676 (hvor en av de tiltalte er betegnet som «strandsitter») samt til de dommer som er nevnt hos Aubert: Obligationsrettens specielle del I (2nen utgave) side 279 note 26. Det kan dog ikke sees at spørsmaalet om selvstendig almenningsrett for husmenn direkte har vært paadømt i Høiesterett. Men det er i hvert fall nu almindelig antatt at husbonden i medhold av N.L. 3-12-6 kan forlange trevirke fra almenningen til plassenes behov, se uttalelser under votering i Rt-1914-36, det citerte sted hos Aubert (side 279) og Gjelsviks Tingret (1ste utgave side 106). Dette er dels forstaatt saaledes at regelen bare gjelder for de plasser som er nødvendige for gaardens drift, se høiesterettsdom i Rt-1875-289 og de nevnte forfattere. Dels er regelen forstaatt uten en saadan begrensning, se høiesterettsdom i Rt-1882-623; jfr. bemerkninger om denne dom i en votering under en overrettssak i Rt-1914-61-62. Som nærværende sak ligger an, er det dog neppe nødvendig i sin almindelighet at avgjøre noget om husmenns almenningsrett efter loven. Jeg antar at oplysningene i saken under alle omstendigheter maa føre til anerkjennelse av husmennenes selvstendige rett i Frosta statsalmenning. Det maa nemlig ansees som en sikker setning at gammel tids bruk og rettsopfatning spiller en stor rolle ved anvendelsen av N.L. 3-12-6. Lovstedet er temmelig ubestemt avfattet, og der henvises i almenningsbestemmelsene dessuten til gammel bruk. I de dommer som er inntatt i Rt-1914-35 flg. og Rt-1923-II 298 , og hvor spørsmaalet om de saakalte smaabrukeres almenningsrett er avgjort, er ogsaa kretsen av de bruksberettigede blandt annet bestemt under hensyn til dette. Jfr. ogsaa Platou Retskildernes teori side 39. For flere av de trondhjemske almenningers vedkommende har hensynet hertil bevirket at kretsen av de almenningsberettigede er blitt snevrere enn efter almindelig landsrett, se høiesterettsdom i Rt-1914-629 og de der citerte dommer (side 631). Men sedvanerett og gammel bruk maa paa samme maate kunne bevirke utvidelse av bruksretten og de bruksberettigedes krets. Som eksempel paa det første kan henvises til den i Rt-1912-1025 inntatte høiesterettsdom. Hvad spesielt husmenn angaar, kan henvises til Aubert Obligasjonsrettens specielle del, I (2nen utgave side 279) med note 26 hvor det i forbindelse med husmenns avledede adgang til at faa almenningsvirke uttales: «Skulde sedvanen i nogen bygd bestemt gaa husmennene imot, vil vel dette være av vesentlig betydning. Omvendt vil i disse forhold, hvor alders tids bruk har saa meget at si, husmennene bli oprettholdt i ennu videre gaaende bruk som har vært øvet fra gammel tid, f.eks. selvstendig seterdrift, hvilket forekommer i enkelte egne.» Naar N.L. 3-12-6 opfattes som alene tilleggende gaardbrukere eller jordbrukere en selvstendig rett i almenningen, vil en saadan rett for husmennene ikke kunne sies at være i strid med nogen hjemmel eller adkomst for disse overfor almenningen. Husmenns saakalte avledede rett maa opfattes som en faktisk adgang til at nyde godt av den rett som husbonden utøver. Men derved vil alene kunde bli spørsmaal om et rettslig baand mellem husbonden og husmannen, men ikke mellem denne og almenningen.

Side:437

Dessuten er N.L. 3-12-6 saaledes avfattet at selvstendig rett for husmennene neppe kan sies at være imot lovstedets ordlyd. Om de almenningsberettigede benyttes nemlig det rent generelle uttrykk: «en hver ... som bor der som den tilligger af Alders Tid» og under det trevirke som kan tas er nevnt «Brændefang» og «nødig Bygnings Tømmer» hvilket ogsaa kan passe for husmannsplassene. Og hvordan man enn fortolker dette lovsted, er gammel bruk og lokale særegenheter i almenningsretten tillagt evne til at forandre almindelig landslov, uansett hvad der ellers antas herom. For almenningene nord i landet er det saaledes avgjort at selve det lovfestede almenningsforhold ikke bare er omformet, men helt bortfalt ved lokale særegenheter. Se professor Tarangers foran nevnte forelesninger side 260-61 og høiesterettsdom i Rt-1918-454.

For Frosta statsalmenning har man en sak fra 1830-aarene som passerte alle instanser, og hvor saavel husmenn som gaardbrukere var med, se Rt-1838-506 flg. Jeg skal først nevne denne sak. Den er blitt kalt straffesak og er av den grunn ment at være uten egentlig betydning for nærværende sak. Det sees ogsaa at saken har vært innledet med forhør. Den blev reist i anledning av paastaatt ulovlig skoghugst til betaling av landnam efter N.L. 1-22-17 og erstatning. Tyvstraff blev ikke paastaatt, som ofte ellers i lignende saker. Landnam betegnes dog ogsaa som straff, se Brorsons fortolkning over lovens første bok, bind II side 521-22. Men i de fremlagte utskrifter er saken ikke betegnet som justissak, og aktor er ikke opnevnt. Og i referatet i Rt-sies-den at være anlagt i den civile process' former. Jeg antar ikke der bør legges synderlig vekt paa hvilket navn man gir saken. Den synes at ha vært likesaa grundig utredet som nogen civil sak, idet der for underretten er ført over 100 hoved- og kontravidner, likesom der baade for under- og overrett er prosedert fra begge sider. I Høiesterett uteblev derimot de innstevnte. Det offentlige bestred ikke almuens bruksrett. Men spørsmaalet var om hugst var foretatt av personer som ikke hørte til den bruksberettigede almue, og om hugstretten var overskredet ved enten at være utøvet til salg eller uten utvisning og betaling til det offentlige. Det er mulig at det offentlige ved at reise saken først og fremst har ønsket at faa en avgjørelse av dette siste spørsmaal; men sakens avgjørelse avhang like meget av om ulovlig hugst var utøvet av andre grunner. Husmenn og gaardbrukere er saksøkt paa like linje. Det kan ikke sees at deres stilling til saken i nogen henseende har vært forskjellig. Hverken husmenn eller inderster kan sees at ha skutt sig inn under noget samtykke fra husbonden, eller at ha paaberopt til sin frifinnelse at det alene var husbondens rett i menningen de utøvet. Ved vidneførselen som ikke er dokumentert under nærværende sak, har saavel under- som overrett ansett det bevist at «Frostens almue» fra umindelige tider har hugget det fornødne til husbehov i almenningen. Dette sies i dommene at fremgaa av svarene til spørsmaal M. Jeg antar at vidneførselen like meget tar sikte paa husmennenes som paa gaardbrukernes hugst. Det er ingen grunn til at tro at vidneførselen har vært begrenset til en enkelt gruppe av de innstevnte. I overettens dom er det ogsaa uten nogen reservasjon uttalt at «de Indstevnte, ... uimodsagt henhøre til Frostens Almue». Jeg kan derfor ikke være enig med almenningsstyret i at der med uttrykket «almue» i disse saker alene er siktet til gaardbrukerne. Husmennene maa ogsaa gaa inn under

Side:438

dette uttrykk, jfr. Hallagers Obligationsret (1860) 2net bind side 103, hvor husmenn defineres som «nærmest og fornemmelig Personer af Almuestanden». Og allerede det at saken delvis var anlagt mot husmenn, viser at disse hadde brukt almenningen. Underretten antok i dom av 22 august 1831 at der ikke paahvilte almuen nogen plikt til at taale utvisning eller at erlegge betaling. De som fantes at tilhøre den bruksberettigede almue og som ikke hadde overtraadt N.L. 3-12-6 ved at hugge til salg, blev derfor frifunne. Paa dette grunnlag er saavel gaardbrukere som husmenn og inderster frifunne, idet underretten gikk ut fra at folk som maatte sies at være bosatte paa Frosta, hadde rett efter N.L. 3-12-6. Men til de i lovens forstand bosatte blev for eksempel ikke hen regnet tjenestegutter. Hvilke momenter retten i denne forbindelse særlig la vekt paa, er ikke omhandlet i dommen. For rydningsmenn i almenningen hvis besiddelsesrett var uklar, er anvendt avvisning. Det offentlige paaanket underrettens dom til overretten, hvor den blev stadfestet ved dom av 13 januar 1834. Dommene blev av det offentlige videre paaanket til Højesterett, som i dom av 29 mai 1838 stadfestet overrettens dom saavidt paaanket var, bortsett fra at saken for en av de innstevntes vedkommende blev avvist.

For appellinstansene forelaa ikke spørsmaalet om de domfelte og de for hvem avvisning var anvendt, ogsaa maatte antas at høre til den bruksberettigede almue, idet disse ikke hadde paaanket underrettens dom. For de frifunne, og da ogsaa for husmennenes vedkommende, forelaa derimot spørsmaalet i begge appellinstanser. Man maa vel nærmest gaa ut fra at Høiesterett paa samme maate som overretten har besvart spørsmaalet: bekreftende da overrettens dom er stadfestet, og da det ikke kan sees at noget annet frifinnelsesgrunnlag har foreligget eller er blitt paaberopt. Spesielt synes god tro ikke at ha vært drøftet eller tillagt betydning hverken for husmennenes eller gaardbrukernes vedkommende. Hvorvidt dette, som av underdommen uttalt, kunde ha vært gjort, antar jeg det uten betydning at ta standpunkt til. - - -

Det kan ikke sees annet enn at det offentlige har bøiet sig for dommene saaledes at utvisning og betaling uten lovhjemmel ikke paa nytt er søkt gjennemført. Men paa samme maatte maa man gaa ut fra at dommene er respektert ogsaa forsaavidt husmennenes rett angaar. Saaledes har almenningskommisjonen fra 1860-aarene antatt at husmenn har selvstendig bruksrett i denne almenning, og det kan ikke sees at der før fredningen ca. 1860 har vært lagt nogen hindringer iveien for husmennenes hugst. At rettstilstanden har vært saadan, fremgaar ogsaa av vidneførselen i nærværende sak den 14 februar og 17 august 1923. - - -

Ved vidneførselen maa det ansees godtgjort at husmennene har aavirket i almenningen saa langt tilbake som de eldste av den nulevende generasjon kan huske og har hørt frasagn om. Det er ogsaa antatt i underrettens dom at der foreligger bevis for at husmennene har aavirket fra gammel tid av, at gaardbrukere og husmenn har aavirket samtidig og om hinannen uten utvisning og betaling, og som det synes uten at husmennene har innhentet nogen spesiell tillatelse fra vedkommede husbond. At husmennene har hugget, er heller ikke benektet fra almenningsstyrets eller statens side. Men det hevdes at hugsten er foregaatt efter samtykke fra husbonden eller i motsatt fall har vært ulovlig og alene muliggjort som følge av manglende tilsyn. Videre fremholdes at hugsten ikke kan

Side:439

betraktes som nogen rettsutøvelse, og ikke kan stifte rett i strid med gjeldende lov. At nogen husmenn i 1830-aarene blev frifunnet for tiltale for ulovlig hugst, beviser heller ikke at disse hadde nogen selvstendig rett, mener de innstevnte, og det gaar heller ikke an at bygge paa dommen ogsaa av den grunn at det er fullstendig paa det rene at den gaar ut fra feilaktige rettslige forutsetninger. I en utredning fra almenningsstyrets formann av april 1922 er ogsaa uttalt at vidneprovene er i full overensstemmelse med det da virkelige forhold. - - -

Jeg antar ikke at dommene fra 1830-aarene om denne almenning kan settes ut av betraktning om man nu maatte ha en annen opfatning av loven og almindelig landsrett enn den som der er fulgt. Avgjørelsen støtter sig ikke bare paa loven, men ogsaa paa oplysninger fra en vidneførsel som synes at ha vært overordentlig vidtløftig; og om en rettsopfatning har sin grunn i en villfarelse, er det i hvert fall ingen hindring mot at den kan danne sedvanerett, se Platou: Rets-kildernes teori side 76 flg. og Gjelsviks Innleiding i retsstudiet side 37. Som tidligere nevnt maa man ogsaa gaa ut frå at den mening dommene har fulgt for husmennenes vedkommende er blitt respektert likesaavel som den mening de har fulgt i spørsmaalet om utvisning og betaling. Og da det er gaatt ut fra at husmennene her har rett efter N.L. 3-12-6 saavel som gaardbrukerne, maa man gaa ut fra at retten ogsaa er blitt utøvet paa denne maate. Som tidligere bemerket er det intet fra sakerne fra 1830-aarene som tyder paa at husmennene støtter sig paa gaardbrukernes rett. Og det er ingen grunn til at tro at dommene i disse saker bygger paa en videregaaende rett for husmennene enn den som stemte med vidneprovene og «almuens» opfatning paa den tid. Bruken arter sig likedan fra fredningen og bakover saa langt man kan følge den. Av vidneprovene i nærværende sak fremgaar ogsaa at bruken er utøvet av mange og helt aapenlyst. Men en bruk som er foregaatt saaledes og fra gammel tid maa ogsaa formodes at være utøvet i bevistheten om en rett.

Jeg kan ikke være enig med almenningsstyret og departementet naar denne gamle bruk uten videre settes i forbindelse med den opfatning at N.L. 3-12-6 ikke hjemler husmenn selvstendig almenningsrett, men alene gir husbonden rett til ogsaa at forlange plassenes behov dekket, eller adgang til at gi husmennene lov til at aavirke paa egen haand. Det er dette siste som er paastaatt gjort i denne almenning. Hvilken rettsopfatning folk paa Frosta i gamle dager har hatt i dette stykke, kan man dog alene danne sig en mening om ved at se paa det som foreligger under nærværende sak. Og det kan her ogsaa vanskelig sees bort fra at de innstevnte ikke ved vidneførsel har søkt at godtgjøre sin opfatning, til tross for sterkt provoserende uttalelser fra motparten. Om opfatningen av dette spørsmaal forøvrig kan henvises til Hallagers Obligationsret. 2net bind (utgave 1860) side 119-20 hvor det uttales at samtykke fra husbonden ikke kan antas at gi husmenn nogen rett til almenningshugst. Det samme er antatt i Trondhjems overretts dom av 10 mars 1856 i sak Henrik Larsen Flaa med flere mot John Johnsen Helgemo. Saadan tillatelse er heller ikke omhandlet i P. C. Lassons foran nevnte skrift eller i Brandts Tingsret; hvor den dog maa ansees berørt for havnerettens vedkommende.

Hvorvidt husmennene paa Frosta i almindelighet selv eier husene paa plassen er ikke berørt under procedyren. Men 2net hovedvidne har oplyst

Side:440

at han selv kjøpte materialer til de hus han opførte paa Storlimyr. Hvis husmennene selv eier husene støtter det ogsaa antagelsen om at samtykke fra husbonden til tømmerhugst er ansett betydningsløst.

Efter gammel bruk og de i 1830-aarene avsagte dommer gaar jeg ut fra at husmenn var tillagt selvstendig almenningsrett i Frosta statsalmenning da denne blev fredet ca. 1860.

Om almenningens senere historie foreligger intet særlig som kan gi grunn til at anta at den tidligere rettstilstand er endret. Det er riktignok oplyst at alene gaardbrukere deltok i valget av almenningsstyret i 1858. Men dette kan neppe anføres som grunn mot husmennenes rett her. Det kan nærmere tenkes at ha sin grunn i at loven om almenningsskoger av 12 oktober 1857 i denne forbindelse bare nevner gaardbrukere. I Rt-1863-637 er inntatt en straffesak om hugst i Frosta statsalmenning. Men den har neppe nogen betydning for nærværende sak. De tiltalte er riktignok benevnt husmenn. Men man ser at de egentlig var rydningsmenn i almenningen. Og da saken i første instans er paadømt av almenningskommisjonen, hvis dom blev stadfestet i Høiesterett, maa man gaa ut fra at de egentlige husmenns almenningsrett - om den har vært paa tale - er ansett paa samme maate som i kommisjonens innberetning. Det kan dog merkes at den ene av de tiltalte paaberopte til sin undskyldning at det hadde vært den almindelige mening i bygden at husmenn og inderster var hugstberettiget. Dommer om andre almenninger kan ikke uten videre tillegges betydning for en almenning som de ikke angar, idet der tas hensyn til de eiendommeligheter som er tilstede for enhver almenning. Senere domspraksis i sin almindelighet kan derfor vanskelig tenkes at ha omformet rettstilstanden, og da særlig her hvor man hadde en høiesterettsdom at holde sig til. Hertil kommer fredningen som ogsaa forsaavidt maa antas at ha bevirket ens tilstand, idet en endring i opfatningen ikke da kunde komme til uttrykk i nogen endret rettsbruk, og en mulig endret opfatning hos nogen interesserte er ikke alene nok til at forandre rettstilstanden. Hvordan utviklingen vilde ha forløpet hvis fredning ikke var blitt bestemt, kan man alene gjøre sig gjetninger om, og nogen avgjørelse kan ikke bygges paa dette. - - - Erik Eriksen.

I det vesentlige og resultatet enig. - - - Ruth Sørenssen Bie.

Jeg kommer til samme resultat som underretten og kan i det vesentlige henholde mig til dennes begrunnelse. - - - Finn S. Bruun.

Sett. Jeg tiltrer annenvoterendes bemerkninger og skal i anledning av dissensen tilføie: Jeg har ikke funnet det synderlig tvilsomt at de gamle dommer om Frosta statsalmenning for husmennenes vedkommende bygger det frifinnende resultat paa at ogsaa disse har selvstendig bruksrett i almenningen. De er nemlig paa samme maate som gaardbrukerne frifunne med den begrunnelse at de har almenningsrett efter N.L. 3-12-6. Og en rett efter dette lovsted er en selvstendig rett til at benytte almenningens skog. Den saakalte avledede rett for husmenn kan ikke skjønnes at være omfattet hverken av dommenes begrunnelse eller av deres referat av procedyren. De oplysninger som foreligger om husmenns almenningsbruk baade i nærværende sak og i de gamle saker om almenningen har det syntes mig mest naturlig at se i lys av domsresultatene i de gamle saker. Og jeg har heller ikke av vidneførselen i nærværende sak kunnet slutte at den hele

Side:441

befolkning har utøvet bruken, hvilken ogsaa vil komme i strid med resultatene i de gamle dommer. For Nils Brandhaugen og for tre andre som bodde i selve almenningen, blev spørsmaalet om almenningsbruk til eget behov avvist og kan derfor vanskelig skjønnes at ha betydning for nærværende sak. Erik Eriksen.