Rt-1935-838

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1935-10-08
Publisert:	Rt-1935-838
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 33/2 B s.a.
Parter:	Sjur J. Saarheim m.fl. (advokat Nordstrand) mot Johs. O. Aardal (advokat Børtnes).
Forfatter:	Schjelderup, Sunde, Motzfeldt, Bonnevie, Larssen, byrettsjustitiarius Flock, Lie
Lovhenvisninger:	Vasdragsloven (1887) §3, Norske Lov (1687) 5-, 5-

Dommer Schjelderup: Ved Sunnfjord herredsretts dom av 10 april 1930 avsagt av sorenskriveren med domsmenn, blev kjent for rett: «Saksøkte Johannes O. Aardal kjennes uberettiget til fiske med garn og andre faststaaende redskaper i Jølstervannet utfor saksøkerne Sjur J. Saarheim, Ivar H. Saarheim, Nils O. Fluge og Elias L. Svidals eiendommer saa langt ut som deres notplasser og garnplasser gaar. Forøvrig frifinnes han. I erstatning til saksøkerne betaler han kr. 50. Saksomkostninger tilkjennes ikke».

Johannes O. Aardal paanket dommen til Bergens overrett som den 29 juni 1933 avsa saadan dom: «Den ankende part Johannes O. Aardal kjennes uberettiget til fiske med garn og andre faststaaende redskaper i Jølstervannet utenfor motpartene Sjur J. Saarheim, Ivar H. Saarheim, Nils O. Fluge og Elias L. Svidals eiendommer saa langt ut fra land, som deres notplasser gaar. I erstatning til motpartene betaler den ankende part kr. 50 innen 2 uker fra dommens forkynnelse. Forøvrig frifinnes den ankende part. Saksomkostninger tilkjennes ikke».

De oprinnelige saksøkere har saa med tillatelse fra Høiesteretts kjæremaalsutvalg innbragt saken for Høiesterett, idet de mener det er uriktig at motparten ikke blev kjent uberettiget til fiske med garn og andre faststaaende redskaper i Jølstervannet utenfor deres eiendommer ogsaa saa langt ut fra land som deres garnplasser gaar eller med andre ord saa langt ut fra land som der er adgang til at fiske med garn. Spesielt gjør de gjeldende at overretten har tatt feil naar den finner at grunneierne er eneberettiget til ethvert fiske med faststaaende redskaper kun paa deres gamle notplasser. I henhold hertil har de nedlagt saadan paastand: «1. Herredsrettens dom stadfestes. 2. Johannes O. Aardal dømmes til at betale til de ankende parter saksomkostninger for bevisoptagelsen til bruk for overretten, og til statskassen omkostninger iøvrig for overretten og for Høiesterett.»

Johannes O. Aardal har erklært motanke, idet han mener overretten har tatt feil 1) naar den ikke har funnet bevis ført for alders tids bruk eller sedvane, hvorefter fiske med garn eller stegle er fritt i Jølstervannet utenfor marbakken eller 2 meters dyp, og 2) naar den har funnet at grunnen under vannet hører de tilstøtende grunneiere til saa langt ut som deres notplasser strekker sig, og at grunneierne er eneberettiget til alt fiske med faststaaende redskaper paa disse notplasser.

Side:839

I henhold dertil har man nedlagt saadan paastand: «Prinsipalt: Den motankende part, Johannes O. Aardal, frifinnes. Subsidiært: Overrettens dom stadfestes. I begge tilfeller: De ankende parter, Sjur J. Saarheim, Ivar H. Saarheim, Nils O. Fluge og Elias Svidal dømmes til en for alle og alle for en at betale saksomkostninger til den motankende part, Johannes O. Aardal, for herredsretten, og til statskassen for overretten og Høiesterett.»

Begge parter har faatt bevilling til fri sakførsel for Høiesterett.

Om sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henviser jeg til de tidligere retters domsgrunner. Det forhold for hvilket Johannes O. Aardal er blitt innklaget av saksøkerne er for at ha «drevet ulovlig fiske i Jølstervånn under vaare eiendommer, idet han utsetter garn paa vaare fiskegrunner og notkast». Det paaklagede forhold er av herredsretten nærmere beskrevet saaledes: Saksøkte, der er husmann under gaarden Nedrebø i Ålhus, begynte for 3-4 aar siden at fiske med garn paa strekningen Hegrenes - Nils Svidals bruk, paa hvilken strekning der antas at ligge omtrent 20 bruk ned til Jølstervannet, deriblandt saksøkernes. Dette fiske har han siden desember 1928 utøvet sammen med en av grunneierne, Moses Saarheim. Naar han har skullet sette garn er det foregaatt saaledes at han for at faa landfeste har fastgjort linen til en sten, som han har sluppet ned paa bunnen paa en dybde, der opgis noget forskjellig fra under to meter og utover til to og en halv meter. Linen maa antas at ha rukket 10-30 favner utover, og garnsetningen har foregaatt i samme retning eller i vinkel med linens retning, idet han har bundet to garn sammen. Garnene har gjerne staatt saa dypt, at man ikke har sett bunnen. Dessuten har han allerede fra den tid han for ca. 30 aar siden flyttet til stedet fisket med line - «stegle» - paa samme strekning. Ogsaa dette har foregaatt paa lignende maate ved at gjøre fast linen med en sten. Ved hjelp av en stang med krok paa har han saa faatt op linene eller landtauet til garnene. Som det vil ha fremgaatt av den citerte del av forliksklagen og ankegrunnene og av de nedlagte paastander, blir da spørsmaalet i saken om Johannes O. Aardal ved den her beskrevne fremgangsmaate har gaatt saksøkernes rettigheter for nær. Sin egen rettsopfatning har han under bevisoptagelsen for Høiesterett presisert paa følgende maate: «Han ansaa grunneierne eneberettiget til at bruke not, fordi fiskerne da maatte bruke landet Notplassene mener dog komparenten at han kan sette sine garn paa - uten hensyn til hvem der eier landet innenfor. Han mener, at landeieren ikke har rett til at fjerne hans garn, naar disse staar utenfor marebakken eller 2 meters dyp. Der er efter hans mening lokal sedvanerett for at fisket er en allemannsrett.»

Idet jeg gaar ut fra, hvad de ankende parter ogsaa har innrømmet for ovrretten, nemlig at Jølstervatnet hører til de store innsjøer som ikke i sin helhet er privat eiendomsrett undergitt, finner jeg som de tidligere retter at Johannes O. Aardal ikke

Side:840

har kunnet føre bevis for at fisket i kraft av lokal sedvanerett her skulde være fritt for enhver helt inn til molbakken eller til 2 meters dyp utenfor de ankende parters eiendommer. Jeg kan paa dette punkt slutte mig til den begrunnelse som herredsretten med tilslutning av overretten forsaavidt har gitt.

For at sette sine fiskeredskaper der han har gjort det kan Johannes O. Aardal heller ikke paavise hjemmel i nogen almindelig eller for denne del av landet gjeldende rettsopfatning, hvorefter grunneierens eiendomsrett til sjøgrunnen utenfor sitt land skulde stoppe ved de av Johs. Aardal paastaatte grenser, molbakken eller 2 meters dyp. Jeg henviser her til Randsfjordsdommen i Rt. for 1913 side 887 ff., se særlig side 890. Tvert imot finner jeg at maatte gaa ut fra at overensstemmende med vaar almindelige rettsopfatning maa grunneierens eiendomsrett ogsaa her antas at strekke sig adskillig lenger ut enn til de paastaatte grenser eller dyp eller de steder like utenfor disse hvor Johannes O. Aardal har ment at kunne senke innerste enden av sine landtau eller liner. Jeg finner det derfor klart at den fremgangsmaate han har brukt innebærer en aapenbar krenkelse av grunneiernes eiendomsrett til sjøbunnen. Hvor langt utover eller til hvilket dyp disses eiendomsrett her kan antas at strekke sig finner jeg det efter det i saken paaklagede forhold ikke nødvendig at avgjøre.

Av hvad jeg har sagt følger imidlertid at jeg ikke kan være enig med herredsretten, naar denne vil anerkjenne eiendomsrett for grunneierne til sjøbunnen saa langt som denne danner en naturlig fortsettelse av landet helt ut til et saadant dyp at bunnen ikke lenger med rimelighet kan utnyttes til fiske med faststaaende redskap. Var saa tilfelle vilde dermed et vann som efter sine dimensjoner og øvrige forhold skulde høre til vaare store innsjøer i virkeligheten bli et privat vann overalt hvor bunnformasjonene og de til enhver tid tilgjengelige fiskemetoder tillot det. Idet jeg altsaa mener der maatte lokal sedvanerett eller særlig hjemmel til for at anta eiendomsrett til sjøbunnen i en utstrekning som den herredsretten her har godkjent, vil altsaa forholdet være det at naar som her de ankende grunneiere har kastet not eller satt garn paa gamle notplasser paa omkring 50 meters dyp, saa har de ikke gjort dette i kraft av nogen almindelig eller omkring Jølstervatnet gjeldende enerett for grunneiere til at fiske med faststaaende redskap ogsaa paa saa store dyp. Over partier av sjøbunnen som ligger saa langt ute fra land vil deres eiendomsrett til stranden og det nærmest ved denne liggende og eiendomsrett undergitte parti av sjøbunnen bare ha gitt dem en lettere faktisk adgang til utnyttelse av fisket videre utover. Skal de ogsaa ha rettslig adgang til at utelukke andre, maa de som sagt ha særskilt hjemmel til det.

Saadan hjemmel mener jeg med overretten at det for saksøkernes eiendommer er erhvervet gjennem alders tids utøvelse forsaavidt angaar de kjente til dels ved utskiftningsforretninger m.v. omhandlede notplasser. Vidneforklaringene viser da ogsaa

Side:841

at disse notplassene baade ved eiendomsovergang og ved andre anledninger er blitt særskilt paavist. Paa det i saken omhandlede stykke av Jølstervatnet ligger notplassene rett utenfor eiendommene som en fortsettelse av sjøgrunnen utenfor disse. Videre mener jeg, at paa de steder hvor en grunneier har en slik enerett over en notplass maa han naturlig være eneberettiget til at fiske der ogsaa med andre faststaaende redskaper, saasom garn og stegle. For nogen tilsvarende gjennem gammel bruk erhvervet enerett til fiskeplasser paa steder hvor det fra grunneiernes side har vært fisket ikke med not men med garn eller stegle kan jeg derimot ikke finne at det er ført bevis. Resultatet maa derfor bli at utenom de gamle notplassene og utenom eiendommenes sjøgrunn maa grunneierne finne sig i at ogsaa fremmede setter garn eller stegle.

Med hensyn til erstatningsspørsmaalet er jeg enig med de tidligere retter.

Efter omstendighetene finner jeg det naturlig at hver part bærer sine omkostninger, og stemmer for saadan

Dom:

Johannes O. Aardal kjennes uberettiget til at fiske med garn og andre faststaaende redskaper i Jolstervannet utenfor Sjur J. Saarheim, Ivar H. Saarheim, Nils O. Fluge og Elias L. Svidals eiendommer paa deres gamle notplasser og til at sette eller ta feste med fiskeredskaper paa deres sjøgrunn. I erstatning til Sjur J. Saarheim, lvar H. Saarheim, Nils O. Fluge og Elias L. Svidal betaler Johnnes O. Aardal kr. 50. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Opfyllelsesftisten er 2 uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom. Salærene for de opnevnte sakførere fastsettes til kr. 1500 for høiesterettsadvokat Nordstrand, og kr. 1400 for høiesterettsadvokat Børtnes.

Dommer Sunde: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Motzfeldt, Bonnevie, Larssen, og ekstraordinær dommer byrettsjustitiarius Flock: Likesaa.

Dommer Lie: Likesaa. Jeg presiserer at saaledes som tvistens gjenstand er angitt i saken foreligger det ikke til Høiesteretts avgjørelse hvor langt grensen for de ankende parters sjøgrunn strekker sig naar man kommer til det resultat at paa den ene side de ankende parters enerett til garnfiske utenfor sine eiendommer ialfall ikke anerkjennes saa langt der faktisk er adgang til et slikt fiske, og paa den annen side Johannes Aardal ialfall ikke gis medhold i at grensen for sjøgrunnen settes ved marebakken eller 2 meters dyp.

Av herredsrettens dom:

Saken gjelder om saksøkerne i forholdet til saksøkte er eneberettiget til med garn og andre faststaaende redskaper at fiske utfor sine eiendommer i Jølstervannet. Da saksøkte i de senere aar har utøvet garnfiske utenfor disse, har saksøkerne efter forgjeves forliksmegling anlagt nærværende sak. - - -

Side:842

Dette garnfiske* ) maa antas at ha vært drevet ialfall fra høsten 1928 til stadighet av saksøkte, undtagen i fredningstiden og naar der har ligget is. Han har ikke spurt saksøkerne om lov hverken for garn eller stegle. Steglefisket skal omhandles nedenfor. Paa grunn av de gode fiskepriser har en stor mengde personer, der ikke selv er grunneiere, dels ogsaa grunneiere, i de siste 3-4 aar skaffet sig garn og fisker nu til eksport i et ganske betydelig omfang. Saksøkte hevder at fisket inntil molbakken eller hvor saadan ikke finnes, inntil en dybde av 2 meter er fritt for enhver, med all slags redskaper undtagen not, idet grunnen til at not er undtatt er at notfiske nødvendiggjør betredelse av landet. Sin antagelse om fiskets frihet grunner han baade paa alders tids bruk og paa at Jølstervannet hører til de store innsjøer, hvor den private eiendomsrett til grunnen og dermed til fisket ophører ved molbakken eller 2 meters dypet.

) Se derom høiesterettsvoteringen.

Saksøkerne paa sin side benekter at der foreligger alderstids bruk i denne henseende og hevder at Jølstervannet i sin helhet er privat eiendomsrett undergitt, saaledes at en grunneier er eneberettiget inntil han støter mot gjenboen midt ute paa vannet, og st de som grunneiere ialfall er eneberettiget til all slags fiske saa langt ut de har interesse at drive det.

I sakens anledning er der avhørt et stort antall vidner om den maate, hvorpaa fisket har vært utøvet nedigjennem tidene paa forskjellige kanter av Jølstervannet, likesom der er optatt kart og foretatt dybdemaalinger med optagelse av profiler som viser grunnforholdene utfor saksøkernes land.

Foreløbig skal bemerkes at saksøkernes eiendommer ligger paa vannets nordøstlige side 6-7 km. fra vannets ende mot sydvest. Jølstervannet er det største vann i Sunnfjord med en lengde av 31 km. og en bredde som paa den heromhandlede strekning varierer fra 1290 til 1660 meter. Hele vannets flateinnhold er av Den geografiske Opmaaling opgitt til 40 km.2 . Fra gammelt av har de forskjellige bruk langs vannet drevet med not særlig om høsten paa sine kast, likesom de har hatt naust, hvorav dog de fleste blev borte efterat hovedveien i begynnelsen av 1870-aarene blev lagt langs stranden. Av de forskjellige slags fiskerier som har vært utøvet ned igjennem tiden, har notfisket før vært det viktigste og visstnok det eldste. Det er paa det rene at kasteplassene tilhørte de enkelte bruk langs vannet. Ogsaa utfor saksøkernes land er der kasteplasser, som dog til dels ikke har vært benyttet i de senere aar, likesom der ialfall før har staatt naust. Nogen av brukene i Jølster - dog ikke saksøkernes - har vært lagt i matrikelskyld for fisket. Om skyldlegningen bare gjaldt notfisket eller ogsaa annet fiske er ikke oplyst. Fiske med garn maa derimot efter alt at dømme ha vært mindre i bruk til ut i 70-aarene, da en mann som oftere er omtalt under saken og gikk under navn av Valdrisen korn til bygden (1876) og avhendet mange garn. At saadanne imidlertid ogsaa har vært i bruk før den tid om enn noksaa begrenset, fremgaar av vidneforklaringene. - - - Under vidneførselen er det av flere av saksøkernes vidner forklart at grunneierne før i tiden talte om at de maatte sette sine garn paa den plass de eiet. De sattes gjerne paa replasser ???c): gyteplasser med blank sand, hvilke kunde ligge ganske dypt, til dels op til 50 meters dybde. At grunneierne ansaa disse plasser for sine, maa, antas. Det er saaledes oplyst at fiskeplassene blev særskilt paavist ved gaardsalg og da til dels nevnt at vedkommende gaard hadde eneretten til disse. Garnfisket

Side:843

har efter hvad der foreligger vesentlig vært utøvet av smaakaarsfolk som husmenn og strandsittere der hadde litet at leve av om enn ogsaa av enkelte grunneiere. Steglefisket synes i eldre tider at ha vært noget mere utbredt enn garnfisket. Nærmere oplysninger om redskapets oprinnelige bruk i Jølster savnes, men det maa ialfall antas at gaa flere mannsaldre tilbake. Steglen var et billigere redskap enn garn og derfor fortrinsvis brukt av mindre bemidlede. Enkelte kunde ha sin vesentligste levevei av dette fiske. I motsetning til garn sattes steglen gjerne paa dypere vann («Djupsjolmen») og til dels langt utpaa, endog midtfjords. Enkeltvis er det i vidneforklaringene kommet frem at man paa stegle kunde faa like saa meget som paa garn.

En større del av vidneførselen har vært viet spørsmaakt om hvorvidt fiske med garn og stegle utfor annen manns eiendom berodde paa en villighet eller om det var fritt for enhver. Her staar vidnene fra begge sider i fremtredende grad mot hverandre. Det vilde bli for omstendelig at gjennemgaa deres prov enkeltvis. At garn- og steglefiske i vid utstrekning er blitt utøvet uten at der er spurt om tillatelse eller gitt saadan og uten at der er blitt svaret vederlag er saa, likesom dette har gaatt for sig i lang tid til dels saa langt tilbake som gamle vidners erindringstid gaar. Imidlertid er der ogsaa eksempler paa det motsatte. For retten er referert 8-9 tilfeller, dels paa den maate at vedkommende grunneier har fjernet fremmede garn og stegler, dels i den form at anmodninger er blitt avslaatt, og endelig ogsaa saaledes at der er blitt fisket efter innhentet tillatelse med begge slags redskaper med eller uten del i fangsten. Enkelte av disse tilfeller ligger optil 40 aar tilbake, de angaar samtlige andre eiendommer enn saksøkernes. Fisket med garn og stegle blev i almindelighet drevet som en binæring og fangsten enten opbrukt i husholdningen eller avhendet til gaardbrukere i bygden, til dels til vedkommende grunneiere ved salg eller bytte. Efterat der er kommet hoteller til bygden (Skeid hotell 1889) er en del av fangsten gaatt til disse. Allerede i 90-aarene muligens endog i 80-aarene var det i bygden en à to opkjøpere til hvem det solgtes fisk.

Naar man efter dette skal besvare spørsmaalet om det utøvede fiske paa annen manns grunn i Jølstervannet gir uttrykk for en rett hjemlet ved alders tids bruk eller lokal sedvane, kan den nektende besvarelse herav ikke være synderlig tvilsom. Den eldgamle regel at grunneieren er eneberettiget til i ferskvann at fiske utfor sitt land har faatt uttrykk i alle vaare lovbøker og kan ikke endres bare ved at et relativt faatall som før drev dette fiske har ment at ha rett dertil. Ingen kan alene ved sin egen adferd skape bindende sedvane, men bruken maa for at faa denne karakter ha funnet sted med en gjensidig bevissthet om positiv berettigelse og forpliktelse (Brandt), likesom den maa paavises at ha funnet sted saa langt tilbake at de eldste nu levende folk ikke vet av noget annet. Det er saksøkte som maa godtgjøre at disse betingelser foreligger. Ser man hen til garnfisket, legger retten vekt paa at det ifølge ovenstaaende var forholdsvis litet i bruk før 70-aarene og kjendelig av liten betydning. At det under saadanne omstendigheter allikevel skulde ha gjort sig saa gjeldende at det endret den gamle sikre retts opfatning paa dette omraade maa ansees litet rimelig. Grunneiernes opfatning av sin enerett maa gjennemgaaende sies at ha vært bestemt nok og er nu og da kommet frem i ord og handling, jfr. ovenfor. Alt tyder paa at det alene har vært taalt siden

Side:844

det vesentlig gjaldt smaakaarsfolk der hadde litet at leve av, likesom grunneierne selv har ansett det av saa liten betydning at de sjelden gav sig av med det. Drevet i liten utstrekning som det blev ialfall før 70-aarene har det visstnok vært ansett for uskyldig. I en ganske annen stilling kommer saken naar fisket tar dimensjoner som nu. At hjemmelen til garnfisket i tilfelle maa bygges paa bruken før 70-aarene er innlysende, ellers foreligger ikke alderstid. Oplysningene er imidlertid noksaa faa om de enkelte tilfeller av saadant fiske den gang og hvorledes det blev utøvet. Det maatte i det minste ha vært konstatert at der allerede da var en utbredt bruk av garn, med hvilke der blev fisket utfor andres land rundt om i Jølstervannet uten tillatelse og uten innskriden. Et saadant bevis kan ikke sies fart. I sig selv er det ogsaa urimelig at anta at utøvelsen av et beskjedent fiske som nevnt skulde hatt saa inngripende følger at den kunde vende rettsopfatningen i en stor bygd. Hvad her er sagt om garnfisket faar i det hovedsakelige ogsaa anvendelse paa steglefisket.

- - - Kan saksøktes adgang til at utøve omhandlede fiske saaledes ikke bygges paa alders tids bruk eller lokal sedvane, blir det at avgjøre om saksøkernes eiendomsrett til sjøbunnen og deres enerett til fisket kan strekke sig saa langt som av dem paastaatt, nemlig midtfjords eller ialfall saa langt ut som de tar interesse i at fiske eller som der efter de stedlige forhold er adgang til. Under henvisning til høiesterettsdom i Rt-1913-887 ff. vedkommende fiske i Randsfjorden maa retten anse Jølstervannet for en større innsjø, der ikke i sin helhet er privat eiendomsrett undergitt. Hermed kan sammenholdes samme retts dom i Rt-1905-53. Idet henvises til hvad foran er anført om vannets størrelse bemerkes at dybden i Jølstervannet er meget betydelig jfr. de foretatte maalinger, hvor man ialfall paa et sted treffer 100 meter dybden allerede 230 meter fra land. De optatte profiler der angaar saksøkernes eiendom viser ingen bratt styrtning noget sted, men en noksaa jevn senkning av bunnen utenfor alle eiendommer. Der er saaledes ingen molbakke. Nogen steder er der noksaa langgrunnt, 10 meters dybden treffes fra 20 til 50 meter fra land. Bunnformasjonen er ikke skaalformet saa langt ut der er maalt, men danner en noksaa jevnt fortsettelse av terrengets heldning i land, saaledes at der ut for saksøkernes land fremkommer naturlige kasteplasser om enn av større eller mindre godhet. Ingensteds paa saksøkernes eiendommer er der fjell ut i vannet eller dypt like ved land. Ute paa vannet har opsitterne ikke utøvet nogen annen eiendomsraadighet enn fiske. Ved utskiftninger paa forskjellige steder rundt Jølstervannet er fiskeretten i samme ialfall i flere tilfelle latt uberørt. Da fisket følger med eneraadigheten over grunnen, maa grunneierne kunne fiske saa langt ut som bunnen danner en naturlig fortsettelse av landet inntil et dyp hvor bunnen ikke lenger kan benyttes.

Saksøkeren Fluge har ved anvendelse av not efter sitt opgivende satt denne ut med 60 favners line. Flere av vidnene har opgitt at de for sine eiendommer bruker nottau, saaledes 11te vidne Solemsnes optil 200 alen, 12te vidne Svidal 60 favner og 14de vidne Løset 80 favner. Saa langt ut som det med rimelighet lar sig gjøre at kaste med noten paa vedkommende sted maa grunneieren være eneberettiget til den slags fiske. Det er ikke under saken oplyst hvor langt ut yttergrensen gaar for kastene utenfor saksøkernes bruk, og det er forsaavidt heller ikke paakrevet, det kan falle forskjellig paa de enkelte steder. Profilene viser at man 80 favner fra

Side:845

land naar ut paa betraktelige dybder, nemlig gjennemgaaende fra litt under 40 meter til over 60 meter. - - - Under saken er det fra saksøktes eller hans vidners side gitt uttrykk for at grunneierne nok er eneberettiget til sine kasteplasser, men at dette bare gjelder i de tider kastene benyttes, saaledes at fisket paa dem ellers er fritt inntil molbakken eller stranden. Heri er retten ikke enig ut fra det oven givne synspunkt at fiskeretten er et utslag av eiendomsretten til bunnen saa langt ut denne danner en naturlig fortsettelse av landet og som der med rimelighet kan fiskes med bunnredskaper. Derfor maa grunneierne her være eneraadige ogsaa til de tider naar noten ikke brukes. Alene herved blir det tillike mulig at oprettholde kasteplassenes økonomiske verdi og hindre deres utfiskning av andre. Naar retten til notkastene opfattes som almindelig grunnrettigheter og ikke som en særskilt utvidelse av eiendomsretten eller som en servitutt paa et særomraade, følger tillike at grunneierne paa disse kasteplasser maa være eneberettiget ogsaa med andre faststaaende fiskeredskaper f.eks. garn og stegle. Under saadanne omstendigheter at anse molbakken eller 2-metersdybden for nogen grense vilde være ganske vilkaarlig. Den gjelder i det hele tatt neppe ferskvann. Hvad spesielt angaar garnsett paa steder hvor der ikke maatte være notkast maa grunneiernes enerett naturligst bli bedømt efter samme betraktning som hvor det gjelder nøter, altsaa efter sjøbunnens jevne fortsettelse ut fra landet inntil yttergrensen, hvor der med rimelighet kan drives garnfiske. Om saadanne garnplasser forekommer paa saksøkernes bruk er ikke helt paa det rene. Det er nok saa at garnet før i tiden sattes nærmere land enn nu, men denne omstendighet kan efter det ovenanførte ingen selvstendig betydning faa til innskrenkning av omraadet for grunneierens rett. Hvad endelig angaar steglefisket er det ikke oplyst at saksøkerne har drevet saadant. Paa den annen side kan det gjerne drives midtfjord til sine tider, og noget snitt av bunnen saa langt ut er ikke tatt. I mangel av noget annet synes det mest rimelig at begrense omraadet for saksøkernes enerett til at benytte dette redskap saa langt ut som der efter ovenstaaende kan brukes not og garn. Naar saksøkerne derimot er gaatt saa langt som til at hevde midten av vannet som grense for sin eneraadighet, kan dette ikke gis medhold. Selv om man kunde paavise en jevn fortsettelse av bunnen saa langt ut, hvad der ikke er gjort, er det ialfall fra saksøkernes eiendommer ikke utøvet nogen eiendomsraadighet ut for not- eller garnplassene, likesom det later til at steglefisket paa disse dybder bare er drevet leilighetsvis av andre, og da stemmer det antagelig ogsaa med eldre rettsopfatning at der er en grense utover hvilken grunneierretten ikke naar i disse større innsjøer, jfr. vassdragslovens §3. Resultatet maa efter dette bli at saksøkte kjennes uberettiget til at fiske med garn og andre faststaaende redskaper saa langt ut for saksøkernes eiendommer som deres not- og garnplasser gaar.

- - - Retten skal an føre at den ikke behøver at avgjøre spørsmaalet god tro, idet saksøkte under enhver omstendighet maa bli erstatningspliktig. Regelen i N. L. 5-5-6 om godtroende besitters begrensede ansvar for en tings frukter kan ikke faa anvendelse her selv analogisk. Videre mener saksøkte at hans ansvar ialfall er begrenset til nettoen. Retten bemerker hertil at det i nyere teori læres at det ikke er okkupanten, men grunneieren som blir eier av fangsten. Dette har saa vidt skjønnes hjemmel for fiskets vedkommende i N. L. 5-11-13 jfr. for ulovlig jakt plikten til at erstatte dyrets hele verdi. Det blir altsaa bruttoen som maa erstattes.

Side:846

Av overrettens dom:

For overretten er fremlagt - - -

Man kommer senere tilbake til disse nye bevisligheter i den utstrekning det for pandømmelsen finnes nødvendig.

Overretten kommer delvis til et annet resultat enn herredsretten. Motpartene har her for retten ikke villet oprettholde den for herredsretten fremsatte paastand, at Jølstervannet i sin helhet var privat eiendomsrett undergitt, idet de finner, at herredsrettens dom gir deres enerett til fiske med garn og andre faststaaende redskaper full rettsbeskyttelse. Overretten finner allikevel angaaende dette spørsmaal at burde bemerke, at den med herredsretten antar, at Jølstervannet maa regnes til de større innsjøer, som ikke i sin helhet hører grunneierne til.

Utgangspunktet for bedømmelsen av denne sak maa - som ogsaa av herredsretten fremhevet - bli den rettssetning, at i ferkvann har grunneieren i almindelighet eneretten til fiske utfor sitt land. Fiskeretten er et utslag av eiendomsretten til grunnen, og efter vassdragslovens §3 tilhører grunnen i innsjøer, saa langt den efter de særlige forhold kan ansees eiendomsrett undergitt, den landside, hvorav den nærmest skjønnes at være en fortsettelse. Spørsmaalet om hvor langt ut i vannet grunneierens eiendomsrett til grunnen og dermed hans enerett til fiske strekker sig blir derfor, som fremholdt i den i herredsrettens dom nevnte høiesterettsdom i Rt-1918-887 flg. at bedømme skjønnsmessig i det enkelte tilfelle efter dybdeforholdene, bunnformasjonene og grunneierens adgang til i det hele at utøve eiendomsraadighet over grunnen under vannet. Som det fremgaar av de for herredsretten og overretten fremlagte bunnprofiler og av situasjonskartet, er der ingen marbakke utfor motpartenes eiendommer. Bunnen skraaner nogenlunde jevnt utover til midten av vannet. Som det vil sees av de paa situasjonskartet inntegnede profiler nr. 12 og 43, som begge gaar tvers over vannet, skraaner bunnen jevnt utover til midten av vannet ogsaa paa den motsatte side av vannet paa de steder, hvor disse profiler er tatt. - - -

Overretten finner med herredsretten, at der ikke er ført bevis for alders tids bruk eller sedvane, hvorefter fisket med garn og stegle skulde være fritt i Jølstervannet utenfor marbakken eller 2 meters dyp. - - -

At ikke-grunneierne har bevisbyrden for sin paastand om, at det fiske som de har utøvet uten tillatelse og uten paa tale har vært utøvet som en rett og ikke som en villighet fra grunneiernes side, finner man ikke tvilsomt.

Som det fremgaar av herredsrettens dom var det først under krigen, at man begynte at drive fiske i større utstrekning i Jølstervannet og at eksportere fisk ut av bygden. Tidligere hadde fisket vært innskrenket vesentlig til husbehov og en del salg innen bygden, saaledes til hotellene. Motpartene har som nevnt her for retten fremlagt en del utskrifter av utskiftningsforretninger. Disse forretninger har alle en bestemmelse om, at rettigheter i vannet, eller at fiskeri et i vannet er uberørt av forretningen, eller at det med hensyn til fiskeriet har sitt forblivende som før. Dette forhold tyder paa, at man i bygden har hatt den opfatning, at fisket var en rettighet som tilhørte grunneierne, og det kan ingenlunde antas, hvad den ankende part gjør gjeldende, at disse bemerkninger i utskiftningsforretningene alene skulde sikte til notfisket. - - -

Man finner ikke at kunne legge nogen særlig vekt paa, at der i den

Side:847

forberedende matrikkelkommisjon (herredskommisjonens) protokoll kun finnes opført 5 eiendommer med fiskeri. - - - Den omstendighet, at herredskommisjonen i 1869 ikke har regnet med notkast eller fiskeri paa andre eiendommer enn som anført i protokollen, behøver vel ikke at bety annet eller mer enn, at man dengang ikke har funnet fisket i vannet i sin almindelighet av saadan betydning, at det burde komme i betraktning ved skyldsetningen.

Overretten antar, at grunneiernes notfiske er et utslag av deres eiendomsrett, og at grunneierne derfor bør kjennes eneberettiget til ethvert fiske med faststaaende redskaper paa deres gamle notplasser. Man tiltreder forsaavidt i det vesentlige herredsrettens begrunnelse. Hvad garnfisket angaar, skal overretten under henvisning til det foran om bunnformasjonen oplyste bemerke, at der utenfor motpartenes eiendommer kan fiskes med garn paa saa store dyp, at bunnen ikke med rimelighet kan karakteriseres som en fortsettelse av stranden, og at enhver eiendomsraadighet, fisket frasett, maa ansees utelukket. Forsaavidt motpartene har fisket med garn paa saadanne dyp, finner overretten ikke at kunne tilkjenne dem enerett til fisket, idet deres fiske forsaavidt antas at maatte ansees som en utøvelse av det frie fiske og ikke av nogen eierraadighet. Da motpartene har undlatt at gi nærmere oplysninger om de paastaatte garnplassers beliggenhet og beskaffenhet, finnes den ankende forsaavidt at maatte frifinnes.

Overretten vil endelig bemerke at nogen bestemt grense for notplassenes utstrekning utfor motpartenes eiendommer kan paa grunnlag av de foreliggende oplysninger ikke fastsettes, og det skulde heller ikke være nødvendig. - - -

Olaf Erdal. Gunnar Nissen. Karl Iversen.