Rt-1939-513
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1939-06-28 |
| Publisert: | Rt-1939-513 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | l.nr.84B |
| Parter: | Inge Kjelstad ved verge (advokat Andr. Claussen) mot Olaf Valli (advokat Thor Tharum, opnevnt). |
| Forfatter: | Stang, Schjelderup, Broch, Grette, lagmann Soelseth, sorenskriver Lundevall, samt dommer Boye |
| Lovhenvisninger: | Jaktloven (1899) |
Dommer Stang: Strinda og Selbu herredsrett avsa den 28 mai 1936 dom med sådan domsslutning: «Saksøkte, Olaf Valli, kjennes uberettiget til å drive elgjakt på saksøkeren, Inge Kjelstads eiendom «Skardølsskogen» gnr 55 bnr 9 i Selbu. Der tilkjennes ikke saksomkostninger.» Dommen er avsagt av sorenskriveren med domsmenn og er enstemmig.
Olaf Valli anket over denne dom og Frostating lagmannsrett avsa 9 juli 1937 dom med følgende domsslutning: «Den av Inge Kjelstad ved verge Ingebrigt Kjelstad fremsatte påstand om at Olaf Valli kjennes uberettiget til å drive elgjakt på Kjelstads eiendom Skardølsskogen gnr 55, bnr 9 i Selbu tas ikke til følge. Saksomkostninger tilkjennes ikke hverken for herredsrett eller lagmannsrett.» Denne dom er avsagt under dissens, idet en av lagdommerne stemte for stadfestelse av herredsrettens dom.
Det fremgår for øvrig av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner hvad saken gjelder.
Inge Kjelstad har med anketillatelse erklært anke over dommen i dens helhet. Han gjør i ankeerklæringen opmerksom på at lagmannsretten tar feil når den uttaler at det er enighet mellem partene om at jaktretten er knyttet til besittelsen av den
Side:514
gjenværende del av eiendommen. Inge Kjelstad hevder tvert imot at jaktretten var en rent personlig rett knyttet til John Valli, og at den bortfalt ved dennes død.
Inge Kjelstad har nedlagt påstand på at lagmannsrettens dom opheves og at Olaf Valli tilpliktes å betale erstatning for saksomkostninger ved alle retter.
Olaf Valli har med fri sakførsel og fritagelse for rettsgebyrer nedlagt påstand på at lagmannsrettens dom stadfestes, og at Kjelstad dømmes til å betale saksomkostninger for alle retter og at hans prosessfullmektig, advokat Tharum tilkjennes salær av det offentlige for Høiesterett.
Til bruk for Høiesterett er det avholdt bevisoptagelser ved Strinda og Selbu herredsrett den 15 og 16 juli og 5 desember 1938 og 11 januar 1939, hvor parter og vidner er avhørt. Av vidnene er det en del som ikke har vært avhørt ved herredsretten og lagmannsretten. Dessuten er det fremlagt en del nye dokumenter særlig en del hjemmelsdokumenter på skogstykker i Selbu hvor selgerne i forskjellige ordelag har forbeholdt sig jakt- og beiterett.
Jeg er kommet til samme resultat og kan i det vesentlige slutte mig til dens flertalls domsgrunner.
Jeg legger vesentlig vekt på skjøtet av 4 juli 1895, hvor det heter: «Det bemerkes at beiteretten og elgjakten i nevnte skogstrekning tilhører selgeren.» Dette kan bare bety at beiteretten og elgjakten skal tilhøre selgeren og hans rettsefterfølgere for bestandig. Hadde det vært meningen at elgjakten bare skulde tilhøre John Valli som en personlig rett i hans levetid, måtte det fått uttrykk i skjøtet. Jaktretten hadde også naturlig tilknytning til Skardølvollen, hvor det sto en seterbu tjenlig til jaktbruk.
At jaktretten ikke er nevnt i skylddelingsforretningen av 2 juli 1895 kan komme av at lagrettemennene ikke la noen vekt på den ved skylddelingen, mens de derimot synes å ha lagt mer vekt på beiteretten. Det kan også hende at mennene ikke kjente til forbeholdet om jaktretten som første gang nevnes i skjøtet av 4 juli 1895. Jeg kan derfor ikke legge noen vekt på at skylddelingsforretningen ikke nevner jaktretten. I panteregisteret er både beiteretten og jaktretten anmerket som heftelse på Skardølsskogen.
Etter det resultat som jeg således er kommet til finner jeg at Inge Kjelstad må betale sakens omkostninger for Høiesterett.
Domsslutning:
Lagmannsrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Inge Kjelstad ved verge Ingebrigt Kjelstad til det offentlige kr. 1.200. Opfyllelsesfristen er to uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom. Salæret til den opnevnte sakfører, høiesterettsadvokat Thor Tharum fastsettes til kr. 1.000.
Dommer Schjelderup: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Broch, Grette, de ekstraordinære dommere, lagmann Soelseth og sorenskriver Lundevall, samt dommer Boye: Likeså.
Side:515
Av herredsrettens dom:
Saken gjelder spørsmålet om retten til å drive elgjakt på skogparsellen «Skardølsskogen» gnr 55 bnr 9 i Selbu, tilhørte avdøde John Johnsen Falli kun som en personlig rett, der bortfalt ved hans død i 1934, eller om denne jaktrett var knyttet til avdødes eiendom «Skardølvollen» gnr 55 bnr 2 og således er gått over på sønnen Olav Valli der overtok «Skardølvollen» efter farens død.
John J. Valli eiet oprinnelig hele eiendommen «Skardølene», men lot den annen juli 1895 holde en skylddelingsforretning, hvorved fradeltes seks-syvendedel av eiendommen under betegnelsen gnr 55 bnr 9 «Skardølskoven vestre» med skyld m. 0,93, som av ham var solgt til firmaet A. Huitfeldt & Co., Trondheim, mens han tilbakeholdt en syvendedel av eiendommen, betegnet med gnr 55, bnr 2 «Skardølsvollen». Under denne forretning hvor John Vallis svigerfar Ole J. Slind på hans vegne og likeså på vegne av kjøperen Huitfeldt & Co., hos hvem han var skogformann, er tilført protokollen følgende: »All beite på det samlede bruk skal som hittil tilhøre,,Skardølsvollen bnr 2, og A. Huitfeldt har gitt sitt minde til at for såvidt den beitesberettigede i den utstrekning som før måtte ville benytte noen del av havningen som myrslått, skal dette ikke være ham forment for 25 år fra dato. Ole Jørgensen Slind erklærer sig på partenes vegne tilfreds med skjønnet, likesom den siste tilførsel er overensstemmende med akkorden mellem partene.» Derimot er i forretningen intet nevnt om jaktretten.
To dager senere, altså 4 juli 1895, utstedte John Valli skjøte til A. Huitfeldt & Co. på det nevnte bnr 9, «Skardølsskogen» for kr. 500, som avgjordes ved at kjøperen overtok en på eiendommen heftende pantobligasjon for samme beløp. I skjøtet, som efter skriften å dømme utvilsomt er skrevet av John Valli selv og med Ole J. Slind som det ene vitterlighetsvidne, er inntatt følgende passus: «Det bemerkes at beitesrett og elgjakt i nevnte skogstrekning tilhører selgeren.» Skylddelingsforretningen og skjøtet er begge tgl. den 5 juli 1895.
Ved skjøte dat. 1 mai tgl. 28 august 1934 avhendet Å. A. Huitfeldt & Co.s konkursbo til saksøkeren Inge Kjelstad ved verge Ingebrigt Kjelstad bnr 9 «Skardølskoven» for kr. 6.500. I skjøtet har konkursboet fraskrevet sig ethvert ansvar for «mulig beitesrett på eiendommen». Det er intet nevnt om rett til elgjakt. - - -
Retten kan være enig med saksøkte i at det visstnok kan ha sin mening når jaktretten er uttrykkelig nevnt i skjøtet, tross ikke berørt under skylddelingen. Imidlertid trekker ikke retten samme slutning av denne omstendighet som saksøkte. Man må være opmerksom på at jaktloven av 1899 representerte en temmelig stor reform av jaktlovgivningen, jfr. nærmere herom side 470. Det er overveiende sannsynlig at denne reform har vært gjenstand for drøftelse i årene forut, både i pressen og på annen måte f.eks. forelagt de forskjellige herredsstyrer til uttalelse. Man kan derfor gå ut fra at en så jaktinteressert mann som Johan Falli, der også en rekke år var medlem av herredstyret, har vært opmerksom på bestemmelsen i de fremsatte forslag til lov, om at jaktretten ikke kan skilles fra grunneierretten for bestandig. Han kan da ha vært i tvil, om denne bestemmelse vilde få tilbakevirkende kraft, og har da ihvertfall villet sikre sig en personlig jaktrett ut gjennem årene. Sådanne personlige jaktrettigheter er ikke ualmindelige i Selbu og Tydal. - - -
Side:516
Det må således ansees som riktig og påkrevet at, i tilfelle, en stedsevarende jaktrett hadde vært uttrykkelig nevnt i skylddelingforretningen av 2 juli 1895 og at formodningen må være mot en sådan stedsevarende rett når intet blev nevnt i forretningen derom. - - - Under enhver omstendighet må saksøkte ha bevisbyrden for sin påstand, og der må efter Høiesteretts praksis med hensyn til spørsmålet om en rett er ment som knyttet til vedkommende eiendom eller kun som en personlig rett stilles store krav til beviset. - - - Noen sedvanerett i Selbu for at beitesrett og elgjaktrett hører sammen kjenner retten ikke til, og sådan sedvane er under rettsforhandlingene heller ikke sannsynliggjort.
Av lagmanssrettens dom:
- - Spørsmålet er da om retten til elgjakt skal følge den tilbakeholdte del av eiendommen, setervollen Skardølsvollen, som en stedsevarende rett eller om den skal ansees bortfalt da selgeren John Falli døde i 1934. - - -
Det synes rimelig at John Valli i sin tid kjøpte Skardølene av hensyn til elgjakten, for han skilte sig ganske snart med den skog som hørte eiendommen til idet han holdt setervollen og retten til elgjakt tilbake.
Under disse omstendigheter finner man det riktigst å legge den avgjørende vekt på skjøtet av 4 juli 1895 hvor beitesrett og elgjakt er sidestillet. Det er enighet om at beitesretten er en stedsevarende rett og det samme må da også antas om elgjakten, idet begge er forbeholdt «selgeren» som her må opfattes som eiendommens representant. Skjøtet er det eneste rettstiftende dokument som er fremlagt i saken. Skylddelingen, som er foretatt to dager før, kan ikke tillegges annen betydning enn som fortolkingsmiddel. Det kan tilføies at det ikke er sjelden at skylddelinger foretatt før lov av 20 august 1909 er nokså ufullstendige.
Dommer Wildhagen stemmer for stadfestelse av herredsrettens dom. De ved skylddelingen 2 juli og skjøtet av 4 juli 1895 benyttede uttrykk passer vel til, at det er påheftet Skardølsskogen en rett til elgjakt bare til fordel for selgeren personlig. Og de inneholder ikke noe som gjør det overveiende sannsynlig å anse en reell servitutt stiftet til fordel for eiendommen Skardølsvollen. Den servitutt, det her gjelder kan ikke sies å skulle tilfredsstille et sådant behov, at den på grunn derav bør ansees som reell. Forsåvidt henvises til den rettsopfatning, som har funnet uttrykk i Høiesteretts dommer i Rt-1922-484 flg. særlig side 485-6, og Rt-1933-411, særlig side 414. I 1895 var John Valli en ganske ung mann og det var da naturlig å anse det som temmelig langsiktig at han forbeholdt sig elgjakt for sin tid. Hvis han vilde forbeholdt ennå mer - nemlig en reell servitutt - hadde han hatt grunn til å uttrykke sig tydelig. - - - Bevisbyrden påhviler den ankende part, som påstår at servitutten er ikke personlig, men reel jfr. Rt-1913-940 og Rt-1933-414. - - -