Rt-1949-342
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1949-04-06 |
| Publisert: | Rt-1949-342 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 35 B/1949 |
| Parter: | Statsadvokat H. Faanes aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Ragnar Christophersen). |
| Forfatter: | Fougner, Thrap, Stenersen, Holmboe, Bonnevie |
| Lovhenvisninger: | Grunnloven (1814) §104, §105, Straffeloven (1902) §27, §63, Midlertidig lov om visse finansielle tiltak (1945) §4, Midlertidig lov om visse finansielle tiltak (1945), Engangsskatteloven (1946) §63 |
Dommer Fougner: Oslo byrett avsa den 13. februar 1948 dom med denne domsslutning:
«A dømmes etter midlertidig lov om visse finansielle tiltak av 5. september 1945 §4, jfr. kgl. res. av s.d. §15, 3. ledd, og lov av 19. juli 1946 nr. 3 §63 og provisorisk anordning av 5. september 1945 §14, jfr. §4 - alt sammenholdt med straffelovens §63 - til en bot til statskassen, stor kr. 4 000. Betales ikke boten, inntrer i dens sted en straff av fengsel i 90 dager.
Med hjemmel i midlertidig lov om visse finansielle tiltak av
Side:343
5. september 1945 §4 inndras hos tiltalte til fordel for statskassen etternevnte norske statsobligasjoner:
3 stk. Norsk Stat 3 1/2 % 1930, litra B, nr. 31404/5 og
41814 à kr. 1 000 tilsammen kr. 3 000
2 » » » 3 1/2 % 1942, litra C, nr. 53577/8 tils. » 2 000
1 » » » 3 1/2 % 1942, litra C, nr. 53579 » 1 000
5 » » » 3 1/2 % 1942, litra C nr. 53580/84 tils. » 5 000
1 » » » 4 1/2 % 1937, litra A 0006/ » 5 000
3 » » » 4 % 1938 I, litra A 1091/2 og 9534 tils. » 15 000
2 » » » 4 % 1938 I, litra B 18272/3 » 2 000
1 » » » 3 1/2 % 1937, litra B 27343 » 1 000
med tilhørende kuponger, alt beslaglagt av politiet og deponert i Norges Bank.»
Domfelte A har erklært anke mot dommen. Anken gjelder for det første straffutmålingen som domfelte finner for streng. Dernest gjelder anken inndragningen. For så vidt fremholdes, dels at de obligasjoner som ved byrettens dom ble inndratt, ikke lovlig kunne inndras fordi de ikke tilhørte domfelte, men B s bo, og i et hvert fall bare inndras gjennom sak reist mot boet, dels at lovens inndragningsbestemmelser, anvendt som skjedd ved byrettens dom, er stridende mot Grunnlovens §104 §105, dels endelig at det er urimelig å la inndragningen få det omfang som bestemt av byretten.
Saksforholdet fremgår av byrettens domsgrunner.
Hva straffutmålingen angår, finner jeg at den idømte bot etter arten og omfanget av domfeltes alvorlige forgåelser betegner en helt ut rimelig reaksjon.
Hva inndragningen angår finner jeg ikke grunn til her å ta standpunkt til hvorvidt de lovovertredelser som domfelte har gjort seg skyldig i, etter bestemmelsen i §4 tredje ledd, i den midlertidige lov av 5. september 1945 om visse finansielle tiltak begrunner inndragning hos andre enn den eller dem som straffelles etter bestemmelsene i den samme paragraf. Avgjørende for at dommen for så vidt inndragning angår ikke kan eller bør opprettholdes er det nemlig etter min mening at de inndratte verdier må antas å tilhøre, ikke domfelte eller ham alene, men Bs bo, uten at boet eller eventuelt loddeierne i dette var stevnet som parter i saken. Jeg viser i denne sammenheng til kjennelser referert i Rt-1916-695, 702 og 1087, Rt-1923-487, jfr. kommenterende bemerkninger i Rt-1924-201, og videre til Skeies Strafferett, 1. utg., bind I 743 (avsnitt VII).
Byretten gjør rede for at det under saken er reist innvending mot inndragningen på det grunnlag «at verdiene ikke tilhører tiltalte, men Bs bo». Men byretten forkaster denne innsigelse med den begrunnelse at inndragningsbestemmelsen i nevnte lov «er en ren kassasjonsbestemmelse» som ikke «ville få noen vesentlig betydning, hvis den skulle kunne omgåes ved å plasere verdipapirene eller pengene hos en mellommann». Jeg lar usagt hva der må antas å ligge i uttrykket «kassasjonsbestemmelse» (muligens foreligger bare en feilskrift i dommen for «konfiskasjonsbestemmelse»).
Side:344
I hvert fall må jeg etter den gitte begrunnelse gå ut fra at byretten betrakter verdiene som tilhørende «Bs bo», og at derfor dommens bestemmelse om verdienes inndragning, i samsvar med den av aktor ved byretten nedlagte påstand gående ut på at «B s bo under behandling ved Nes skifterett» skulle dømmes til å tåle inndragning av vedkommende statsobligasjoner, er å oppfatte som en avgjørelse der retter seg mot det nevnte bo. I denne retning peker også hva byretten, etter den begrunnelse for inndragningen som jeg allerede har gjengitt, og i umiddelbar fortsettelse av det siterte legger til: «Hertil kommer at retten etter tiltaltes egen forklaring går ut fra at han har handlet i overensstemmelse med fru Rolstads vilje eller i hvert fall hennes vitende.» Denne bemerkning forutsetter åpenbart en inndragning nettopp hos fru Rolstads dødsbo. Og at selve byrettens domsslutning med hensyn til inndragningen bare uttaler at obligasjonene «inndras hos tiltalte», kan ikke veie synderlig i motsatt retning - i ethvert fall er for så vidt en vesentlig uklarhet til stede.
Jeg tilføyer at det som sees protokollert under hovedforhandlingen i byretten, synes å vise at det er forsøkt pr. telefon å gi Nes skifterett et visst varsel om rettssakens behandling. Imidlertid er det meget uklart hva der for så vidt er passert. Og det er i ethvert fall ikke legitimert at det er foregått noe som kan godtas som lovlig innstevning til hovedforhandlingen av boet eller dettes loddeiere, respektive av skifteretten på boets vegne. Boet skjønnes heller ikke å ha vært representert under saken. Jeg tilføyer at det for øvrig mangler enhver opplysning om når og etter forlangende av hvem dødsboets behandling er overgått til skifteretten (det sees i sin tid forklart at boet var overtatt av arvingene som selvskiftende).
Etter dette finner jeg at byrettens dom må bli å oppheve for så vidt angår bestemmelsen om inndragning. Det er mulig at det kunne ha vært plass for å la inndragningsbestemmelsen bli stående for så vidt den måtte finnes å rette seg mot domfelte A som - blant flere andre arvinger - loddeier i dødsboet. Hensett til de mangelfulle eller utilstrekkelige opplysninger med hensyn til dødsboets forhold, og mer spesielt hva angår domfeltes stilling i boet, finner jeg det imidlertid nødvendig å oppheve inndragningsbestemmelsen i dens helhet.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken over straffutmålingen forkastes. Byrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt angår bestemmelsen om inndragning.
Dommer Thrap: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Stenersen, Holmboe og Bonnevie: Likeså.
Av byrettens dom (dommer Ingolf Winsnes med domsmenn Arne Rambæck og Erling Bergersen):
Side:345
Tiltalte A er født xx.xx.1898. Han er tidligere ustraffet, bortsett fra en bot for blendingsforseelse.
Ved Oslo politikammers forelegg av 7. november 1947 er han forelagt en bot, stor kr. 4 000, subsidiært fengsel i 135 dager, for forseelse mot midlertidig lov om visse finansielle tiltak av 5. september 1945 §4, jfr. kgl. res. av s.d. §15 tredje ledd og provisorisk anordning av 5. september 1945 §14, jfr. §4, jfr. straffelovens §63, straflelovens §27, derved at han i registreringstiden høsten 1945 i andre personers navn lot melde til registrering obligasjoner tilsammen pålydende kr. 34 000 som han oppgir at han selv pr. 8. september 1945 forvaltet for sin tante, nå avdøde B og derved at han unnlot å ta med verdien av de nevnte obligasjoner i den ekstraordinære formuesoppgave pr. 9. september 1945 som han sendte inn på vegne av B.
Med hjemmel i midlertidig lov om visse finansielle tiltak av 5. september 1945 §4 inndras følgende obligasjoner som har vært gjenstand for ulovlig registrering:
3 stk. Norsk Stat 3 1/2 % 1930 litra B, nr.31404/5 og 41814
à kr. 1 000 tils kr. 3 000
2 » Norsk stat 3 1/2 % 1942 litra C nr. 53577/78 tils » 2 000
1 » » » 3 1/2 % 1942 litra C nr. 53579 » 1 000
5 » » » 3 1/2 % 1942 litra C 53580/84 » 5 000
1 » » » 4 1/2 % 1937 litra A 00006/ » 5 000
3 » » » 4 % 1938 I litra A 1091/2 9534 à kr 5 000 » 15 000
2 » » » 4 % 1938 I litra B nr. 18272/3 à kr. 1 000 » 2 000
1 » » » 4 1/2 % 1937 litra B nr. 27343 » 1 000
Tils. kr. 34 000
- - -
I forelegget av 7. november 1947 er under hovedforhandlingen tilføyet etter ordene kgl. res. av s.d. §15 tredje ledd, «og lov av 19. juli 1946 nr. 3 §63.»
Retten finner tiltalte skyldig etter forelegget. Det er ved hans egen erkjennelse på det rene at han høsten 1945 i en rekke andre personers navn lot melde til registrering statsobligasjoner til samlet pålydende kr. 34 000, hvilke obligasjoner han angir å ha forvaltet for sin tante, nå avdøde, B, og videre finnes det bevist at han unnlot å ta med verdien av de nevnte obligasjoner i den ekstraordinære formuesoppgave pr. 9. september 1945 som han sendte inn på vegne av B. Tiltalte har handlet fortsettlig og med vitende om det ulovlige i sin handling. Han er ikke bare medvirkende, men hovedmann, og blir som følge herav å dømme etter de i forelegget nevnte bestemmelser.
Ved straffens ansettelse tas i skjerpende retning i betraktning at overtredelse av saneringsbestemmelsene er en i seg selv alvorlig forseelse, da bestemmelsene er et særdeles viktig ledd i arbeidet for gjenreisning av landets økonomi og i arbeidet for å komme til livs skattesvik. Dernest må også tas i betraktning at tiltalte ved sitt forhold er skyld i at en rekke personer har måttet tåle forelegg og etterforskning for med virkning i saneringssvindelen. I formildende retning vites intet særlig å bemerke. Visstnok har tiltalte etter det som anføres ikke hatt noen direkte godtgjørelse for forvaltningen av Bs verdier, men på
Side:346
den annen side må det ansees utvilsomt at han var på det rene med at ihvertfall en del av hennes formue i sin tid ville tilfalle ham som arv.
Straffen settes til en bot til statskassen stor kr. 4 000 med en subsidiær straff av fengsel i 90 dager. Det er tatt hensyn til tiltaltes økonomiske stilling.
Påtalemyndigheten har påstått inndragning av de verdier overtredelsen gjelder, nemlig 18 statsobligasjoner, pålydende tils. kr. 34 000, og kuponger som hører til obligasjonene. Betingelsene etter midlertidig lov om visse finansielle tiltak av 5. september 1945 §4 er til stede og inndragningspåstanden tas til følge. Det er innvendt at verdiene ikke tilhører tiltalte, men Bs bo. Retten kan imidlertid ikke anta at denne innsigelse kan føre frem. Inndragningsbestemmelsen i nevnte lov er en ren kassasjonsbestemmelse og ville ikke få noen vesentlig betydning, hvis den skulle kunne omgåes ved å plasere verdipapirene eller pengene hos en mellommann. Hertil kommer at retten etter tiltaltes egen forklaring går ut fra at han har handlet i overensstemmelse med fru Rolstads vilje eller i hvert fall med hennes vitende. - - -