Rt-1953-1166

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1953-09-25
Publisert:	Rt-1953-1166
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 110 B/1953
Parter:	Glommen og Laagens Brukseierforening (høyesterettsadvokat R. Karlsrud) mot 1. Vågå kommune (overrettssakfører Helge Haslev - til prøve) 2. Nord-Fron kommune (høyesterettsadvokat O. Trampe Kindt) 3. Interessentskapet Kvam Motorsag og Kassefabrikk (høyesterettsadvokat A.M. Konstad).
Forfatter:	Heiberg, Helgesen, Bendiksby, Bahr, Kruse-Jensen
Lovhenvisninger:	Vassdragsreguleringsloven (1917) §11, §16, §19, Vassdragsloven (1940) §112, Grunnloven (1814), LOV-1818-08-17-§28, Grunnloven (1814) §105, Konkursloven (1863) §1, Vasdragsloven (1887) §25, Domstolloven (1915) §20, Tvistemålsloven (1915) §180, §384, Skjønnsprosessloven (1917) §48, Skjønnsprosessloven (1917), §20, Vassdragsreguleringsloven (1917), Landsfolkeskoleloven (1936) §36, §3, §8, Vassdragsloven (1940)

Dommer Heiberg: Ved to kongelige resolusjoner av 20. august 1948 fikk Glommens og Laagens Brukseierforening tillatelse til å foreta regulering av Breidalsvatn, Raudalsvatn og Tessevatn i Ottavassdraget. Reguleringene var delvis satt i verk tidligere som midlertidige, Tessereguleringen fra 1943, Breidalsreguleringen fra 1943/44 og Raudalsreguleringen fra 1944.

Tiltakskjønn ble avhjemlet 16. mars 1950 og tiltakoverskjønn 2. mars 1951. Erstatningsskjønn ble deretter avhjemlet ved Nord-Gudbrandsdal herredsrett 11. februar 1952. Under dette ble en rekke tvister avgjort ved kjennelse, bl.a. vedkommende takst nr. 153, Vågå kommune, nr. 134 c, Nord-Fron kommune, og nr. 130 b, Kvam Motorsag og Kassefabrikk, Olaf Stormorken og Oddmar Røssum. For disse takstnummer lød slutningen:

«Takst nr. 153, Vågå, Vågå kommune, og T.nr. 134 c, Nord-Fron, Nord-Fron kommune, tilståes erstatning for økede utgifter til transport av skolebarn over elven.»

«Takst nr. 130 b, Nord-Fron, Kvam Motorsag og Kassefabrikk, innehavere Olaf Stormorken og Oddmar Røssum, tilkjennes i erstatning kr. 500,00 pr. år fra og med driftsåret 1946/47 og til Kvam bru blir åpnet for offentlig trafikk.»

Glommens og Laagens Brukseierforening har erklært anke over rettsanvendelsen vedkommende disse takstnummer. Anken er med Kjæremålsutvalgets samtykke brakt direkte inn for Høyesterett. Til begrunnelse av anken har Brukseierforeningen i alt vesentlig anført det samme som for skjønnsretten. Det er fremlagt en del nye dokumenter, hvoriblant utskrift av bevisopptak ved Nord-Gudbrandsdal herredsrett til avhøring av partene Olaf Stormorken og Oddmar Røssum samt to vitner.

Glommens og Laagens Brukseierforening har nedlagt slik påstand:

Side:1167

«At den ved underskjønn av 11. februar 1952 fastsatte erstatning til Vågå kommune (takstnummer 153), Nord-Fron kommune (takstnummer 134 c) og Interessentskapet Kvam Motorsag og Kassefabrikk (takstnummer 130 b) oppheves og at Glommens og Laagens Brukseierforening hos ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger.»

Vågå kommune har nedlagt slik påstand:

«1. Skjønnsrettens kjennelse stadfestes, for så vidt den er påanket overfor Vågå kommune.

2. Vågå kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett hos Glommens og Laagens Brukseierforening.»

Nord-Fron kommune har nedlagt slik påstand:

«1. Skjønnsrettens kjennelse stadfestes for så vidt angår takstnr. 134 c Nord-Fron kommune.

2. Glommens og Laagens Brukseierforening tilpliktes å betale sakens omkostninger for Høyesterett.»

Kvam Motorsag og Kassefabrikk har nedlagt slik påstand:

«1. Skjønnsrettens kjennelse stadfestes, for så vidt angår takstnr. 130b, Nord-Fron, Kvam Motorsag og Kassefabrikk, for så vidt påanket er.

2. Kvam Motorsag og Kassefabrikk ved innehaverne Olaf Stormorken og Oddmar Røssum tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett hos Glommens og Laagens Brukseierforening.»

Jeg behandler tvistene hver for seg.

I. Vågå kommune.

Jeg legger følgende faktum til grunn, delvis basert på dokumenter som er nye for Høyesterett:

Sjårdalen skole ligger på vestsiden av Otta og har vært i gang siden 1865. Litt høyere opp, på den motsatte siden av elven, ligger Holungsøyen, som er en grend bestående av mindre gårdsbruk. Barna herfra har hatt sin skolegang på skolen siden den begynte. For å komme dit, har de gått over isen om vinteren, mens de er blitt rodd over i den tid isen ikke ligger. Iallfall i 40 år, sannsynligvis lenger, har kommunen bekostet roingen. Det er på det rene at reguleringen har medført at roing må skje i langt større utstrekning enn tidligere. For tiden er det 17 barn fra Holungsøyen som går på skole i Sjårdalen. De nærmeste andre skoler er ved Vågåmo ca. 5 km oppover elven og ved Lalm ca. 7 km nedover, men for tiden er tilgangen til begge disse skoler så stor at de ikke kan oppta flere elever. I forbindelse med reguleringen er Brukseierforeningen pålagt å bygge ny bro ved Nesset, et stykke nord for Holungsøyen, og å yte bidrag til vei. Et krav om bro med vei ved Svenstadhølen, ikke langt fra overfarten til Sjårdalen skole, ble ikke tatt til følge.

Brukseierforeningen erkjenner at kommunen er påført merutgifter som følge av reguleringen, men hevder at skade av denne art alene rammer en allemannsrett og derfor ikke er

Side:1168

gjenstand for erstatning. Til støtte for denne oppfatning påberoper foreningen også vassdragsreguleringslovens §19, jfr. §16 og §11.

Etter min mening løser ikke vassdragsreguleringsloven spørsmålet om og i tilfelle i hvilken utstrekning ulemper av den art det her gjelder, er gjenstand for erstatning. Lovens §19 nr. 1 gir adgang til å påby tiltak for å utvirke «at den alminnelige ferdsel og fløtning forulempes så lite som mulig ved reguleringen». I annet ledd i samme bestemmelse heter det så videre: «Skade eller ulempe for ferdselen eller fløtningen som ikke på denne måte avhjelpes, blir å erstatte i samsvar med §16.» Og i §16 (nr. 1) er fastslått plikt til å avstå grunn m.v. og til bl.a. å «finne seg i den skade eller innskrenkning som reguleringen måtte medføre for eiendom eller eiendomsherligheter», alt mot erstatning.

Erstatningsbestemmelsen i §19 nr. 1 annet ledd, har i teorien dels vært tolket som en generell forskrift om at all skade og ulempe for ferdsel eller fløtning skal erstattes. Dels har man i §19's henvisning til §16 lagt en forutsetning om at bare skade på særrettigheter tilliggende fast eiendom er gjenstand for erstatning, idet man har fortolket uttrykket «eiendomsherligheter» i §16 på denne måte, jfr. også ordet «rettighetshavere» i §16, nr. 1 annet ledd.

Av forarbeidene (Ot. prp. nr. 36 for 1915 33 og 77) fremgår at bestemmelsen bygger på et forslag fra Vassdragskommisjonen om plikt til å erstatte «de fløtningsberettigede» skade eller ulempe for fløtningen. Sin endelige utforming fikk bestemmelsen etter forslag av Arbeidsdepartementet og Justisdepartementet, idet man uten nærmere begrunnelse fant at loven også burde inneholde regler om reguleringens forhold til den alminnelige ferdsel. Hvor langt erstatningsplikten skulle gå eller hvem som skulle nyte godt av en slik erstatning, synes ikke å ha vært gjenstand for overveielse. Under den uklarhet lovens ordlyd frembyr, synes det meg mest naturlig å lese den slik at erstatning skal svares i den utstrekning skaden eller ulempen etter vanlige ekspropriasjonsrettslige prinsipper er gjenstand for erstatning. Hadde det vært meningen å lovfeste en bestemt løsning av de vidtrekkende problemer vi her står overfor, måtte det etter min mening ha kommet utvetydig til uttrykk i lovens ord.

Etter min oppfatning er spørsmålet heller ikke kommet i noen annen stilling ved at Justisdepartementet i forbindelse med utarbeidelsen av tilleggslov av 19. juli 1946 til reguleringsloven (Ot. prp. nr. 74 for 1945/46 side 4) om rekkevidden av lovens §19 blant annet uttaler: «Denne bestemmelse er etter departementets mening å forstå således at eieren av reguleringsanlegget skal erstatte skade som rammer fast «eiendom eller eiendomsherligheter» (jfr. lovens §16 nr. 1) ved at den alminnelige ferdsel og fløtning hindres eller påføres ulempe.»

Side:1169

I denne forbindelse viser departementet bl.a. til Knophs avhandling i Tidsskrift for Rettsvidenskap 1922, hvor det i note i på side 236 uttales at det uttrykkelig er slått fast i §19 at skade både på ferdsel og fløtning skal erstattes av konsesjonæren.

Hvor langt denne departementets fortolkning fører, anvendt på det foreliggende spørsmål, kan også gi rom for noen tvil. Men da fortolkningen ikke ga seg utslag i noe forslag til endring av lovens ordlyd på dette punkt, finner jeg ikke å kunne tillegge den avgjørende betydning i denne forbindelse. Etter departementets forslag ble det riktignok samtidig vedtatt et nytt nr. 2 i §19 om det tilfelle at en regulering omfatter alt vannet i et vassdrag, og her heter det i siste ledd bl.a. at det skal svares «erstatning etter §16, post 1, 2, 3, 5, 6 og 7 for den skade som blir voldt på eiendom eller eiendomsherlighet ved at ferdselen eller fløtningen hindres eller påføres ulempe som ikke avhjelpes etter bestemmelsene i foregående ledd». Heller ikke denne bestemmelse finner jeg dog avgjørende her hvor det gjelder tolkningen av den eldre bestemmelse i §19 nr. 1.

Jeg tilføyer at jeg ikke i vassdragslovens bestemmelser i §112 nr. 1 og 2 har kunnet finne noen veiledning for løsningen av de her foreliggende spørsmål.

Fra Brukseierforeningens side har det videre vært gjort gjeldende at den avgiftsplikt til kommunen som reguleringslovens §11 pålegger konsesjonshaveren, er ment å tilgodese almene interesser av den art det her gjelder, og at disse derfor ikke er gjenstand for særskilt erstatning. Jeg tror ikke at denne betraktning fører frem. Det er visstnok så at bestemmelsen, og særlig den tilsvarende bestemmelse i den tidligere reguleringslov av 4. august 1911, bygget på forutsetningen om at avgiften skulle tjene til avhjelp av almen skade som ikke ville bli avhjulpet gjennom tiltak i forbindelse med ekspropriasjonen, og som eksempel ble i motivene blant annet nevnt ødeleggelse av vinterveier som av bygdens befolkning har vært benyttet uten å tilligge vedkommendes eiendom som noen særlig veirett. Men det ble samtidig uttrykkelig uttalt at avgiften ikke ville gjøre noen forandring med hensyn til konsesjonshaverens plikt til å erstatte skade som han ellers ville være erstatningspliktig for. Ved de senere utforminger har bestemmelsen dessuten fått et stadig mer fiskalt preg. Jeg finner det ikke nødvendig her å gå i detalj, men innskrenker meg til å henvise til uttalelser i Innstilling fra Vassdragskomiteen av 1907 32, Ot. prp. nr. 44/1910 25, Innst. O. I./1911 38 flg. og Ot. prp. nr. 36/1915 3 og side 78.

Jeg antar således at reguleringsloven ikke løser det foreliggende spørsmål. Heller ikke sondringen mellom særrettigheter og allemannsrettigheter eller mellom rettigheter og faktiske fordeler som kriterium for om erstatningsplikt foreligger,

Side:1170

gir etter min mening noe vesentlig bidrag til løsningen i et tilfelle som dette. Når jeg i likhet med skjønnsretten er blitt stående ved at erstatning bør tilkjennes, er det ut fra følgende betraktning:

Da Vågå kommune i 1865 satte i gang skolen i Sjårdalen, var den basert på den gamle ferdselsvei over elven, således at ikke bare barn fra Sjårdalen, men også barna fra Holungsøyen ble tillagt skolen. Denne ordning har senere bestått uforandret i nærmere 90 år, alene med den endring at kommunen fra et tidspunkt som iallfall ligger minst 40 år tilbake, overtok utgiftene til transporten over elven i den tid veien over isen ikke kunne brukes. Kommunen har således fra lang tid tilbake bygget sin skoleordning på atkomsten over elven fra gårdene i Holungsøyen, og den har senere som et ledd i utviklingen påtatt seg å ordne med og bekoste transporten. Herved er det etter min mening etablert en ordning av en slik karakter og fasthet at kommunen må være beskyttet mot inngrep som det foreliggende i den bestående tilstand, således at den har krav på erstatning for de merutgifter den påføres gjennom en regulering av vassdraget. Hvorvidt kommunen i et tilfelle som dette har hatt en rettslig plikt etter skoleloven til å påta seg transporten, legger jeg ikke avgjørende vekt på. Det er under enhver omstendighet naturlig at kommunen påtar seg utgifter av denne art som en kommunal fellesoppgave som ikke bør falle den enkelte til byrde. Jeg viser i denne forbindelse til §36 nr. 4, jfr. §3 nr. 4 i landsskoleloven av 16. juli 1936, hvoretter kommunale utgifter av denne art betingelsesvis er gjenstand for refusjon av statskassen.

Det foreliggende spørsmål er på mange måter beslektet med det som ble avgjort ved Høyesteretts dom i Rt-1928-993 flg., hvor erstatning ble tilkjent Lillehammer kommune for skade ved Mjøsreguleringen på kommunens gamle fergeforbindelse mellom de to deler av byområdet. Jeg viser særlig til annenvoterende dommer Hanssens votum 998-999.

Hvorvidt et erstatningskrav også kunne ha vært grunnet på at kommunen er trådt inn i de enkelte gårders rett til ferdsel over isen - et spørsmål som har vært sterkt fremme i prosedyren -, finner jeg etter mitt resultat ikke grunn til å gå inn på.

II. Nord-Fron kommune.

Jeg bygger her på følgende faktum:

Kjørum skole ligger på østsiden av Lågen, noen kilometer nord for Kvam stasjon. Den nåværende skole er bygget i 1890-årene, men kretsen ble etter hva der er opplyst opprettet i 1860. Den omfatter, foruten barn fra østsiden, også barn fra 22 bruk på vestsiden. Disse har ingen annen atkomstvei til skolen enn elven inntil veiforbindelsen Kvam-Sjoa og den planlagte bro ved Kvam blir ferdigbygget. Til denne bro ble

Side:1171

Brukseierforeningen ved tiltakoverskjønnet pålagt å yte bidrag, mens et krav om bro ved Kjørum ble avslått.

Kommunen har kostet roing av barna over elven siden 1938. Det er på det rene at disse utgifter er vesentlig øket som følge av at reguleringen har medført øking i antallet av rodager, liksom barna alltid må ha følge over isen. Kommunen får 55 % av sine utgifter refundert av statskassen. For tiden er det 7-8 elever som transporteres.

Kommunen har gitt uttrykk for at forholdet vil kunne ordnes på annen måte når broen ved Kvam blir ferdig.

Det faktiske forhold i Nord-Fron skiller seg fra forholdet i Vågå vesentlig ved at kommunen først overtok transporten i 1938, og ved at antallet av barn er mindre, mens på den annen side økingen av skyssutgiftene her synes å være større enn i Vågå. Jeg kan ikke se at disse omstendigheter medfører at de to kommuners krav rettslig kommer i noen forskjellig stilling. Jeg voterer derfor for at erstatning tilkjennes også i dette tilfelle.

III. Kvam Motorsag og Kassefabrikk.

Kravet gjelder her erstatning for tap, som fra 1947 er påført Olaf Stormorken og Oddmar Røssum hver for seg og deretter, fra 1. januar 1951 til Kvamsbroen blir ferdig, disses felles bedrift, interessentskapet Kvam Motorsag og Kassefabrikk (eller som den nå heter Kvam Sag og Høvleri). Erstatningskravet er grunnet på at bedriften som følge av reguleringen ikke lenger kan kjøpe tømmer på vestsiden av Lågen og transportere det over isen til sagen som ligger på østsiden.

I tilslutning til de opplysninger som er gitt i skjønnsrettens premisser, skal jeg nevne:

Stormorken - som tidligere hadde drevet en lignende bedrift på leiet grunn i nærheten - kjøpte i 1942 g.nr. 137 br.nr. 36, Sagmo i Nord-Fron, hvor han oppførte og senere har drevet et sagbruk. Oddmar Røssum kjøpte i 1951 g.nr. 137 br.nr. 41, Kvam Motorsag, og g.nr. 63, Sagtomta, hvor han tidligere på leiet grunn og uten skriftlig kontrakt hadde drevet et sagbruk som var grunnlagt ca. 1900 og overtatt av ham i 1939.

Fra 1. januar 1951 er de to innehavere gått sammen i et interessentskap, og driften er blitt omlagt og rasjonalisert. I 1953 har de kjøpt til to mindre tomter, g.nr. 137, br.nr. 76, Sagtomta 3, og br.nr. 77, Sagtomta 4.

Bedriften ligger like nord for Kvam stasjon, mellom jernbanen og riksveien, og ca. 100 meter fra Lågen. Det fører en gammel kjørevei ned til elven over en planovergang over jernbanen. Veien er blitt brukt til tømmertransporten, men forholdene vedkommende retten til bruken er noe uklare.

Etter oppgave fra innehaverne kjøpte de i årene 1944-45 til 1949-50 i gjennomsnitt pr. år i alt ca. 650 m3 nyttbart

Side:1172

sagtømmer fra skogene på vestsiden av elven. Også enkelte tidligere år har innkjøp vært foretatt derfra, men så vidt skjønnes i mindre utstrekning og ikke regelmessig. Etter 1949 -50 har kjøp fra vestsiden ikke funnet sted - etter hva der anføres fordi man ikke kunne stole på isforholdene etter at den fulle regulering hadde satt inn. De to innehavere hevder at de merutgifter bedriften er påført ved å måtte ta tømmer fra fjernereliggende skoger, vesentlig overstiger de 500 kroner pr. år som skjønnet har fastsatt erstatningen til. Overskjønn er forlangt.

Angående kvoteordningen viser jeg til skjønnsrettens kjennelse. Jeg tilføyer at det er opplyst at bedriftens kvote ble øket til 4000 m3 for 1951/52 mot 3000 m3 for 1950/51. Ifølge Landbruksdepartementets bestemmelser av 10. desember 1952 er salg til sagbruk m.v. frigitt fra sesongen 1952/53.

Jeg er kommet til det resultat at de to bedrifter, eller nå interessentskapet, ikke har krav på erstatning. Det er for meg ikke nødvendig å ta standpunkt til det prinsipielle spørsmål om tap av denne art overhodet kan være gjenstand for erstatning. Avgjørende for meg er at den bruk bedriftene har gjort av atkomsten over isen, under ingen omstendighet kan sies å ha skapt en tilstand av den fasthet og stabilitet som iallfall måtte kreves som vilkår for erstatning. Det er ikke godtgjort at tilgang av tømmer fra vestsiden av elven har vært et moment av vesentlig betydning ved plaseringen og igangsettelsen av virksomheten, eller for den senere drift Det som er opplyst er alene at kjøp av tømmer fra vestsiden i en viss utstrekning har funnet sted i en del år, og man har heller ikke sikre holdepunkter for å anta at det også ville være mulig eller av vesentlig betydning for bedriftene å foreta slike kjøp også i fremtiden.

Jeg nevner videre at den første midlertidige reguleringstillatelse ble gitt så tidlig som i 1941, og det er vel iallfall overveiende sannsynlig at de to innehavere, da de begynte sin virksomhet på stedet, må ha vært forberedt på vanskeligheter med atkomsten over isen som følge av en regulering av vassdraget.

Jeg tilføyer at den offentlige kvoteregulering av tømmeromsetningen etter min mening er uten rettslig betydning for erstatningsspørsmålet.

Etter mitt resultat må Vågå og Nord-Fron kommuner tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett, jfr. tvistemålslovens §180. For Kvam Motorsag og Kassefabrikk antar jeg at omkostningene bør oppheves.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Skjønnsrettens kjennelse stadfestes for så vidt den er påanket overfor Vågå og Nord-Fron kommuner.

Side:1173

2. Kvam Motorsag og Kassefabrikks krav på erstatning tas ikke til følge.

3. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Glommens og Laagens Brukseierforening til Vågå kommune og Nord-Fron kommune hver 2500 - to tusen fem hundre - kroner. For øvrig tilkjennes ikke saksomkostninnger for Høyesterett.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Helgesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

I anledning av interessentskapet Kvam Motorsag og Kassefabrikks erstatningskrav finner jeg, til klargjøring av mitt syn på saken, grunn til å understreke at ingen av bedriftens egne eiendommer eller eiendomsherligheter - etter den forståelse jeg legger i disse uttrykk - er gjenstand for ekspropriasjon, og at det her ikke dreier seg om et inngrep i en eldre, festnet tilstand eller om utnyttelse av isveien i tilknytning til gårdsdrift eller andre gamle, «hevd»-vunne bruksforhold bygden. Bedriftens benyttelse av isveien over elven er basert utelukkende på den alminnelige adgang til ferdsel på vannet, og det foreligger etter min mening ingen særlige forhold - slik som i vår sak vedrørende de to kommuner og i Lillehammersaken ( Rt-1928-993 nevnt av førstvoterende) - som skulle begrunne et erstatningskrav for bedriften i strid med den foreliggende rettspraksis, slik jeg har oppfattet denne.

Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bahr og Kruse-Jensen: Likeså.

Av erstatningsskjønnets kjennelse:

Rettens formann: Sorenskriver Johs. Høyer, oppnevnt av Justisdeparterimentet i. h. t. domstollovens §20.

Skjønnsmenn: Småbruker Ola O. Lien, Nord-Torpa. 2. Bonde A. A. Fønhus, Hølera, Valdres. 3. Bonde T. T. Heen, Øylo, Valdres. 4. Overingeniør A. Mollø Christensen, Nordstrandshøgda. 5. Overingeniør Knut Rykke, Molde. 6. Bonde Ingvar Snilsberg, Nord-Torpa.

Som varamenn har deltatt:

1. Bonde Martin Kjensjord, Aust-Torpa.

2. Sivilingeniør Asbj. Hoel, Arendal.

Skjønnsmennen og varamenn er oppnevnt av Industridepartementet i henhold til vassdragsreguleringslovens §20. - - -

III. Skader og ulemve på grunn av ødelagte eller beskadigede isveier.

Spørsmålet om isens skjebne før og etter den store regulering har vært inngående behandlet av to sakkyndige. Se herom det utdrag som under tiltaksskjønnet side 6 følgende er gitt av de sakkyndiges utredninger og prov. De to sakkyndige har senere under overtiltaksskjønnet avgitt utførlige videre betenkninger og disse er gjennomgått av nærværende rett. Endelig har dr. Devik gitt en tilleggsuttalelse angående

Side:1174

visse spørsmål vedkommende Ottavann. Retten bygger nå - som under tiltaksskjønnet - på de opplysninger som er gitt av parter, vitner og de sakkyndige samt rettens egne iakttagelser siden 1949. Retten har selv kunnet iaktta virkningene av den nåværende regulering. For så vidt angår virkningene av den store Raudalsvannreguleringen bygger retten sitt skjønn på de sakkyndiges prov sammenholdt med de utredninger som foreligger fra Brukseierforeningens side, bl.a. i skisser og profiler. Rettens sakkyndige medlemmer har selv i stor utstrekning under befaringene foretatt nivellementer på grunnlag av de opplysninger som foreligger.

Det er klart at reguleringens virkninger på isen - som fra gammelt har vært en ofte nødvendig transport- og ferdselsvei - gjør seg gjeldende på mangfoldige områder på en så lang strekning som det her gjelder fra Breidalsvann og helt ned til Mjøsa. Det er derfor kommet opp en rekke tvistespørsmål. Særlig har partene i sin prosedyre meget inngående behandlet spørsmålet om vedkommende har noe krav som er gjenstand for ekspropriasjon eller erstatning. Dette gjelder den gamle tvist om i hvilken utstrekning der skal gis erstatning når det ikke dreier seg om interesser som direkte eller indirekte knytter seg til fast eiendom eller anlegg. Det gjelder f. eks. en handelsmanns krav på erstatning for tap av kunder på den annen side av elven, arbeideres og håndverkeres krav fordi ferdselsveien til arbeidsstedet er blitt ødelagt eller vanskeliggjort, kommunens krav om erstatning for økede utgifter til skolebarnas transport over isen og mange flere spørsmål. Der er fra Brukseierforeningens side protestert mot at erstatning gis av den grunn i ca. 35 tilfelle.

Det gjelder her et klart spørsmål om hva der er gjenstand for ekspropriasjon eller erstatning, og etter skjønnslovens §48 skal en slik tvist avgjøres ved kjennelse. Nå har det i praksis ofte vært alminnelig at underskjønnet ikke avsier kjennelse. Spørsmålet blir da også prøvet ved overskjønn som avsier kjennelse. Det er en praksis som godkjennes, se bl.a. Rt-1951-283 og Alten: Skjønnsloven side 70-71. Der avgjøres at det er adgang til overskjønn når en slik tvist ikke er avgjort ved formell kjennelse. Rettergangslovens §384 har her ikke til følge at det kan sies å foreligge en rettergangsfeil. Partene har helt overlatt til retten å avgjøre hvorvidt der skal avsies kjennelse eller ikke. Når spørsmålet slik så direkte er reist, finner retten at den er forpliktet til å avgjøre spørsmålene i form av kjennelse.

Kjennelse:

Brukseierforeningen hevder at utgangspunktet er at det skal svares erstatning for tap eller skade på eiendom eller eiendoms herligheter (reguleringslovens §16), men at man i praksis er gått noe videre hva skade på isveier og tømmertilleggsplasser angår, idet der siden 1930 - iallfall - er gitt slik erstatning (Osen, Bygdinreguleringen). Begrunnelsen er at dette er nødvendige ledd i gårdsdriften. Men det må være 1) et ledd i næringen, 2) det må være et nødvendig bruk og 3) et gammelt hevdvunnet bruk. De fremsatte krav har en annen karakter i mange tilfelle. Det gjelder alminnelig trafikk, en allemannsrett, f. eks. adgang til å komme til handelsmann, posthus m.v. Skulle alle som har ulemper

Side:1175

ved tapt isvei ha erstatning, ville kravene svulme opp til urimelige (Rynning i Tfr. 1928 bilag). Tap for den alminnelige ferdsel dekkes av tiltak og avgifter. Avgiften har fiskalt øyemed, men dens opprinnelige hensikt er hensynet til allemannsrettighetene. Det er ferdselens karakter som er bestemmende. At man eier fast eiendom er ikke nok. Trafikk til handelsmann, posthus m.v. er ikke nødvendig for gårdens drift. Annerledes når bonden har skog eller seter eller almenningsrett på den annen side av elven. Bonden må ikke settes i annen stilling enn de andre. Der må sondres mellom trafikk til gårdsdrift og det individuelle behov. En bonde som er poståpner eller handelsmann kan ikke som sådan kreve erstatning.

Det bestrides hermed ikke at almenhetens rett til ferdsel er en rett som alltid har eksistert. Etter vassdragsloven kan ingen gjøre inngrep i denne rett uten å forulempe minst mulig. Skjer skade skal det avhjelpes ved tiltak. Innrettes tiltaket etter avgitt skjønn has intet ytterligere ansvar, vassdragslovens §112. Almenheten får imidlertid ikke erstatning i penger. Etter reguleringslovens §19 kan skjønn bestemme hvilke tiltak skal dekke almenhetens tap. Man har jo også konsesjonsbetingelsenes post 12. Utover dette intet ansvar. Lovens §19 første ledds 2 pkt. som bestemmer at skade eller ulemper for ferdselen m.v. som ikke avhjelpes ved tiltak blir å erstatte i samsvar med §16, er ikke noen selvstendig erstatningsbestemmelse. For de saksøkte har prosessfullmektigen for Vågå hevdet, at reg. lovens §19 første ledds 2 punkt nettopp gjelder skade på alminnelig ferdsel som derfor skal erstattes etter §16, mens prosessfullmektigen for de øvrige herreder mener at bestemmelsen ikke løser det her foreliggende problem.

For de saksøkte hevdes at bedømmelsen av hva der skal erstattes er under utvikling. Man undergir nå loven en mer samfunnsmessig fortolkning. Skade og innskrenkning i eiendom og eiendomsherlighet gjelder ikke bare den døde eiendom. Det gjelder også virksomheter der voldes skade på. I stor utstrekning kan allemannsrettigheter betraktes som særrett, selv om de ikke kan baseres på hevd. En velbegrunnet interesse bygget på allemannsrett må beskyttes. Interessen behøver ikke å være knyttet til fast eiendom. Der henvises til den av Knoph Tfødt xx.xx.219 ff. og Skeie Avh. II side 93 oppstillede lære. Videre henvises til Nærstad: Eiendomsrett til vannområder side 174 og Vislie: Grenser i vassdrag side 56 til 57. Allemannsrett er en virkelig rett som i en rekke kollisjoner er beskyttet. Vassdragslovens §8, reg.lovens §3, 2 b og §19. De som har en vesentlig interesse i utnyttelsen av en allemannsrett kan når allemannsretten skades forlange erstatning (Nærstad side 189). Bonden som får erstatning for skadede isveier og tømmertillegg har ikke noe annet enn sin allemannsrett å støtte seg til. Han får erstatning fordi han har basert sin drift på den. De saksøktes oppfatning støttes ved Lillehammerdommen, Rt-1928-993. hvor det fastslåes at der uten hensyn til fast eiendom kan foreligge en rettsbeskyttet tilstand som har krav på erstatning ved inngrep. De saksøkte mener at de har krav på erstatning uten hensyn til om interessen knytter seg til fast eiendom når følgende betingelser foreligger:

1. Der må påvises en interesse som bygger på allemannsretten.

Side:1176

2. Interessen må ha bestått før reguleringen kom.

3. Skaden eller tapet må ikke være uvesentlig.

Ved slike regler behøver ikke skjønnet å svulme opp.

Partene har under prosedyren gjennomgått de fleste av de omtvistede tilfelle og har knyttet bemerkninger til de enkelte takstnr.

Retten skal bemerke:

Om de foreliggende spørsmål er der i teorien uenighet, og det viser seg vanskelig å trekke en teoretisk klar grense mellom de interesser som skal ha erstatning og de som holdes utenfor. Det er herom tilstrekkelig å henvise til Knoph og Skeie - foran sitert, og på den annen side Rygh i Tfødt xx.xx.161 og Rynning side 77 samt Schjødt kap. 19. Skeie og Knoph vil ikke utelukke fra erstatning i ekspropriasjonstilfelle enhver faktisk nytelse som ikke kan påvise en selvstendig privatrettslig regel. Erstatning ved ekspropriasjon bør stå likt med andre erstatningskrav. Brukseierforeningens standpunkt bør ikke få medhold hverken fra rettslig eller samfunnsøkonomisk synspunkt. Skadebegrepet er løsrevet fra begrepet subjektiv rett. Hva praksis angår går den ikke så langt som hevdet av Skeie og Knoph. Selv om det ikke foreligger klare prejudikater, viser mange høyesterettsdommer at der i ekspropriasjon må sondres mellom det som er kalt særrett og en ikke rettsbeskyttet interesse (faktisk interesse). Etter rettens mening er det ikke så sikkert at man finner de rette utgangspunkter ved bare å operere med en sondring mellom særrett i motsetning til allemannsrett og faktisk interesse.

Man får gå ut fra reguleringslovens bestemmelse. Etter denne skal dekkes skader for eiendom eller eiendoms herlighet (vassdragsloven av 1. juli 1887 §25, eiendom, fiskeri eller annen herlighet). Herved utelukkes etter den nåværende praksis den rent faktiske interesse og allemannsrettigheter for så vidt disse ikke har et selvstendig rettsgrunnlag (såkalt særrettighet). De saksøkte mener nå videre at retten for bonden til i gårdens interesse å ferdes over isen m.v. er en rett som er bygget på allemannsretten, men er blitt en særrett og at således vår rett anerkjenner erstatning utover skade på eiendomsherlighet. Til det er å bemerke at bondens rett til nødvendig ferdsel over isen til seter, slåtteland, skog eller almenning på den annen side av elven, ikke i og for seg er noen utnyttelse av en allemannsrett. Det er vel riktigere å si at denne rett er en eiendomsherlighet som er beskyttet av loven. Det er ikke synderlig tvilsomt at slike rettigheter har spillet en rolle ved eiendommens ansettelse i skyldmark. Etter matrikkuleringsloven av 17. august 1818 §28, jfr. loven av 6. juni 1863 §1 skal der ved skyldansettelsen bl.a. tas hensyn til tilliggende herligheter av seter og havneganger og den større eller mindre letthet hvorved gårdens produkter kan avsettes. Det er grunn til å anta at fordelene ved eller nødvendigheten av å kunne ferdes over isen til skog, seter m.v. har vært momenter ved skyldansettelsen og at disse interesser derfor er blitt en del av gårdens skyld. Inngrep i den er et inngrep i utnyttelsen av gården. På samme måte er det for skogens vedkommende visselig ved skyldansettelsen tatt hensyn til adgangen og retten til å fløte tømmeret. Derfor har en skog ved elven fått større skyldansettelse enn en skog som ikke ligger til elv. Etter dette er det neppe riktig å uttrykke det

Side:1177

slik at allemannsrettigheter kan gå over til å bli særretter. Ved ekspropriasjon er det ikke noen del av allemannsretten som eksproprieres like overfor bonden, men han får erstatning for inngrepet i gårdsdriften.

Allemannsrettighetene er også beskyttet ved ekspropriasjon, men det er de samlede rettigheter, ikke den enkelte utøvers. Når den frie ferdsel eller fløtning skades kan der fordres tiltak, etter reguleringslovens §19, jfr. konsesjonens post 12. De almene interesser ved ferdsel og fløtning er blitt parter under tiltaksskjønnet. Under erstatningsskjønnet kan ikke den enkelte opptre som part, men hvorvidt den samlede interesse kan opptre, beror på hvorvidt denne i det gitte tilfelle kan betraktes som selvstendig erstatningsberettiget. Det kan tenkes, eksempelvis når hele vassdraget føres over i et annet dalføre og der ikke kan gis noe tiltak, at det vil være urimelig om f. eks. de fløtningsberettigede ikke skulle ha krav på erstatning i penger.

Bestemmelsen i reg.lovens §19, 1 siste punktum er ingen selvstendig erstatningsregel. Det må være klart at en enkelt person ikke med hjemmel av denne bestemmelse kan kreve erstattet en allemannsrett. §16 hjemler intet sådant krav. Den enkeltes mer eller mindre tilfeldige benyttelse av en allemannsrett kan ikke betegnes som noen «virksomhet» som ved ekspropriasjon har erstatningskrav. Dette stemmer med gjeldende norsk rettspraksis. Om et tiltak ikke hjelper den enkelte har han ikke adgang til å gjøre gjeldende et eventuelt krav som det samlede interessefellesskap måtte ha.

Retten er enig med Brukseierforeningen i at der må gjelde de samme regler for bondens alminnelige ferdselstrafikk som ikke knytter seg til jordbruket. Men i praksis blir det nok vanskelig å skille ut den del av trafikken som ikke knytter seg til jordbruket. Hvis bonden derimot er handelsmann eller poståpner får han ikke noe mer krav enn det han har som bonde.

Hva angår spørsmålet om kravene fra forretningsmenn som anfører at de taper kunder ved ødelagte isveier bemerkes, at ekspropriasjonen her ikke er rettet direkte mot bedriften. Det er i tilfelle kun en faktisk interesse som skades. Der skjer i virkeligheten ingen ekspropriasjon mot vedkommende. Han må også være forberedt på at omsetningen på lovlig måte kan tas fra ham for kunder som bor på den annen side av elven. Det kan f. eks. nedsette seg en annen handelsmann der. Her kan sammenlignes med dom i Rt-1951-626 hvor hytteeiere like overfor hvem der ikke ekspropriertes noen rettighet (i dette tilfelle en rett til fiske) ikke hadde krav på erstatning for verdiforringelse for hyttene på grunn av skjemmet utseende, mens setereiere hvis rettigheter i vannet berørtes av ekspropriasjonen fikk slik erstatning. - - -

Det er nevnt at reguleringsloven kun nevner erstatning for eiendom eller eiendomsherligheter. Men det kan ikke følge herav at der ikke skal gis erstatning også i andre tilfelle hvis det følger av Gr.l. §105. Den omhandler rørlig eller urørlig eiendom, men heri må også innfortolkes tilfelle hvor det ikke gjelder legemlige ting, men en viss art av handlinger, Aschehoug kap. 59 §22 nevner det å trykke et skrift, drive en næring osv. Hvis disse handlinger eller virksomheter direkte eksproprieres, skal

Side:1178

der gis erstatning. Når Lillehammerdommen gir erstatning for den skadede isvei som kommunen opprettholdt, fordi det gjaldt en såkalt rettsbeskyttet tilstand, kan dommens resultat også støttes på at ekspropriasjonen direkte retter seg imot en virksomhet. Der er fra Vågå og Nord-Fron kommuner fremsatt erstatningskrav (henholdsvis takstnr. 153 i Vågå og 134 c i Nord-Fron) for økede utgifter til transport av skolebarn over elven. Transporten foregår når der ikke er is med båt på et bestemt ferjested. Er der is kan barna gå over, men der øves også da en viss kontroll fra kommunens side. Isens større eller mindre sikkerhet må jo bedømmes. Når nå isen skades får kommunene merutgifter til ferjemannen. Ekspropriasjonen har således grepet direkte inn i en kommunal virksomhet og har på ført økonomisk tap. Det er ikke allemannsretten som sådan som det gjøres inngrep i, men det er i en bestemt avgrenset kommunal virksomhet. Retten er kommet til det resultat at kommunen må ha krav på erstatning for merutgiftene på samme måte som i tilfellet i Lillehammerdommen. Men det skal erkjennes at spørsmålet er noe tvilsomt etter norsk praksis. Hermed tar retten et annet standpunkt enn i Tesseskjønnet som gjaldt det samme spørsmål i Vågå. Sør-Østerdal skjønnsrett er i en avgjørelse av 13. desember 1951 på samme måte som Tesseskjønnet kommet til det resultat at der ikke kunne gis erstatning for ulempe som voldtes den kommunale sunddrift. Retten fant at slikt krav bl.a. var tenkt tilgodesett med de avgifter som pålegges regulanten. Men det kan ikke skjønnes at dette får noen betydning. Kommunene skal ha særskilt erstatning hvis deres eiendom eller anlegg eller virksomheter som har krav på erstatning skades. Avgiftene er tenkt å dekke ulemper som ikke etter lov eller praksis har noe erstatningskrav. Men fordi det gjelder en kommune kan man ikke løse spørsmålet om hvorvidt der has erstatningskrav etter loven bare ved en henvisning til at kommunen får avgifter.

Som følge av rettens standpunkt vil der bli tilkjent erstatning til de to kommuner.

Nord-Fron, T.nr. 130 b, Kvam Motorsag og Kassefabrikk, Olaf Stormorken og Oddmar Røssum.

Sagen har i mange år vært drevet av Stormorken på leiet grunn hos Oddmar Røssum. Røssum hadde også hatt sag tidligere, men ikke handelssag. Siden 1. januar 1951 drives sagen av dem begge i kompani. Det er en handelssag. Der er fremsatt krav om erstatning fordi man mener at sagen taper leverandører av tømmer fra skog på den annen side av elven, idet reguleringen hindrer eller vanskeliggjør overførsel av tømmeret til sagen. Kravet gjelder erstatning fra og med 1947 inntil Kvamsbrua blir ferdigbygget. Det er opplyst at sagen er tildelt en kvote på 3000 m3, og sageierne mener at de under forholdene før reguleringen kunne få kjøpt ca. 400 m3 fra den annen side av elven. Man mener at man ikke ved kjøp fra skoger på østsiden innen et rimelig område nå kan få dekket 3000 m3, men er henvist til å kjøpe tømmer lenger borte og man får derved dyrere fraktutlegg.

Retten bemerker at under vanlige forhold før reguleringen må denne sag for det foreliggende spørsmåls vedkommende stå i samme stilling

Side:1179

som kjøpmenn der mener å tape kunder fra den annen side av elven. Det er intet inngrep i noen særrett og der foretas ingen ekspropriasjon mot selve næringen. Et slikt inngrep kunne vært skjedd på en helt rettmessig måte ved at der kom en sag på den annen side av elven f. eks.

Stillingen er her for så vidt en noe annen, på grunn av de særregler som siden krigens dager er gitt for omsetning av tømmer. Der gis nå hvert år nye bestemmelser. Den siste er av 6. november 1951. I realiteten har bestemmelsene hatt samme innhold siden 1945. Bestemmelsen er gitt med hjemmel i loven av 14. mai 1917 om foranstaltninger til å sikre og ordne landets forsyning med livsfornødenheter og andre varer. I resolusjonen post 5 er bestemt at Landbruksdepartementet kan bestemme innen hvilke distrikter og områder av disse de enkelte kjøpere kan kontrahere tømmer. Kjøpere som har kjøpekvote og som ønsker å kjøpe av salgsforening må gi skriftlig melding innen 1. januar til salgsforeningen om de kvanta de ønsker å kjøpe i driftsåret. Det er vedkommende kjøperorganisasjon som bestemmer hvilke partier vedkommende sag kan få kjøpt etter oppgaver fra salgsforeningen.

Hva reguleringen således er skyld i er at organisasjonen må bestemme et annet kjøpeområde enn før.

Rettens flertall, alle unntagen Rykke, bemerker:

Det fremgår av de alminnelige bemerkninger foran under denne kjennelse at retten har funnet å måtte bøye seg for at norsk rett i dag i praksis gir erstatning som tiltak eller pengeerstatning til eiendom og eiendomsherlighet, til almene interesser sett under ett og til bedrifter og virksomheter med bestemt avgrenset interesseområde, hvori ekspropriasjonen griper direkte inn, derimot ikke til den enkelte som har benyttet en allemannsrett. Som følge herav er der ikke gitt erstatning til enkeltpersoner og bedrifter hvor man etter rettens mening kan ordne seg på annen måte eller hvor der ikke foreligger noen skade av betydning. Dette gjelder også Tessand Mølle.

For Kvamsagens vedkommende har skogeiere som bor på den annen side ikke noen leveringsplikt, og Kvamsagens adgang til å kjøpe tømmer er av faktisk art. Av rettens medlemmer mener formannen, Lien og Mollø Christensen at dette forhold ikke endres ved at Kvamsagen nå er tildelt kvote. Det gir nok fordeler, men intet privilegium. Fortsatt blir det bare en faktisk fordel som tapes og nå bare indirekte ved at kjøpeområdet blir lagt annerledes enn det før reguleringen ville bli lagt.

Rettens medlemmer, Fønhus, Heen og Snilsberg er ikke enige i sistnevnte anførsel, men mener at når Kvamsagen av departementet har fått tillatelse til å drive handelssag og er tildelt tømmerkvote er dette en særrett som ikke kan sammenlignes med en annen næringsdrivende som kan starte en bedrift uten bevilling. At det skulle bli gitt bevilling til noen handelssag i konkurranse med Kvamsagen anser vi som helt utelukket. At sagbruket er en varig bedrift har skjønnsretten regnet med ved fastsettelsen av erstatning for tømmerdrift for skogeiere rundt sagen. Under den naturlige og nødvendige innkjøpskrets for Kvam Sag ligger skogteigene på vestsiden av Lågen fra Kvam og oppover. Selv om dette sagbruk ikke har en ubetinget rett til tømmeret på vestsiden, mener vi at beliggenheten tilsier at bedriften i praksis vil bli

Side:1180

tildelt tømmer også av den grunn at sagbrukets tilgang på skikket skurtømmer er meget begrenset. Allerede på grunn av denne betraktningsmåte vil vi derfor stemme for at sagen ytes erstatning fra og med driftsåret 1946-47 og til Kvam bru blir åpnet for offentlig trafikk med kr. 500,00 pr. år.

Formannen, Lien og Mollø Christensen mener som foran nevnt at det kun gjelder tap av en faktisk fordel, men at her allikevel kan være et spørsmål om man ikke bør fastsette erstatning. Det gjelder her en bedrift knyttet til landbruk og skognæring, og om isen ødelegges eller beskadiges kan det ikke bestrides at det kan oppstå tap for bedriften. Vil man unngå farene ved «anvendelse av den rene begrepsjurisprudens», må det være berettiget å si at det stemmer med Grunnloven å gi erstatning for tap av faktiske fordeler for en slik næring når tapet ansees så stort at det virker på samme måte som et direkte inngrep av en viss størrelse i selve bedriften. Vi mener derfor at det i ethvert tilfelle bør bedømmes hvorvidt tapet er så stort at det kan likestilles med et direkte inngrep.

Formannen og Lien mener at det er konstatert et slikt tap og vil ut fra det nevnte syn stemme for at erstatning gis med kr. 500,00 pr. år, selv om det hadde vært ønskelig om det hadde foreligget flere opplysninger om dette spørsmål.

Mollø Christensen finner ikke at det foreligger tilstrekkelig grunnlag til å si at det her er oppstått et tap av så stor betydning at det bør erstattes. Han voterer derfor for at det ikke ytes erstatning.

Rykke finner å måtte bøye seg for at der etter norsk rettspraksis i dag ikke kan tilkjennes erstatning til den enkelte person eller bedrift som benytter allemannsretten over isen. Her foreligger intet direkte inngrep i noen bedrift. Det er kun en faktisk fordel som tapes.

Han er enig i at stillingen ikke blir annerledes fordi sagen ved lovgivningen er blitt underkastet restriksjoner.

I henhold til den falne votering hvoretter 5 har stemt for erstatning og 2 mot avsies der kjennelse med sådan slutning: - - -