Rt-1954-528

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1954-05-22
Publisert:	Rt-1954-528
Stikkord:	Sikringssak mot sinnsyk
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 52
Parter:	Statsadvokat L.J. Dorenfeldt, aktor mot A (forsvare høyesterettsadvokat Ole A. Bachke.
Forfatter:	Helgesen, Schei, Eckhoff. Mindretall: Berger, Soelseth
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1887) §98, Straffeprosessloven (1887), Straffeloven (1902) §212, §39, Vergemålsloven (1927) §90A, Vergemålsloven (1927), Umyndiggjørelsesloven (1898) §1, 1-§1, §38, §6, §90, §90a, LOV-1934-06-29-1

Dommer Berger: I sikringssak mot A, født xx.xx.1923, avsa Oslo byrett den 27. februar 1954 dom med denne domsslutning:

«Påtalemyndigheten bemyndiges til å anvende overfor A de sikringsforanstaltninger som er nevnt i straffelovens §39 nr. 1 b, dog ikke utover et tidsrom av 5 år uten rettens samtykke.»

A har med tilslutning av sin hjelpeverge anket over dommen. Av ankeerklæringen hitsettes:

Side:529

«Anken gjelder saksbehandlingen, lovanvendelsen og byrettens avgjørelse med hensyn til sikringstidens lengde.

Anken over saksbehandlingen gjelder det forhold at byrettssaken ble fremmet til tross for at jeg ikke har partsrettigheter, da jeg er erklært sinnssyk, og til tross for at der ikke møtte lovlig oppnevnt verge. Det foreligger ikke hjemmel for oppnevnelse av hjelpeverge i henhold til vergemålslovens §90A, hva byretten for øvrig var enig i. Byretten har tatt feil når den har funnet hjemmel for vergeoppnevnelse i straffeprosesslovens §98 annet ledd. Innsigelse på dette grunnlag ble fremmet av min forsvarer for byretten, men byretten avgjorde uriktig i beslutning av 22. januar 1954 at saken skulle fremmes. Ved sakens realitetsbehandling fant byretten ikke grunn til å endre sitt standpunkt til avvisningsspørsmålet.

Anken gjelder for øvrig avgjørelsen om å anvende sikringsmidler, idet det ikke kan sies å foreligge en slik fare for gjentagelse, at bestemmelsen i straffelovens §39, nr. 1 B er anvendelig.

Når det ankes over sikringstidens lengde, kommer det av at det er gått snart 2 år siden gjerningen ble foretatt uten at jeg i mellomtiden har foretatt straffbare handlinger.»

Sakens sammenheng fremgår av byrettens domsgrunner. Jeg henviser dessuten til forsvarerens nærmere begrunnelse av anken over saksbehandlingen i hans brev av 13. mars 1954, hvorav hitsettes:

«Anken gjelder den omstendighet at straffesak til oppnåelse av sikring ble fremmet ved Oslo byrett, til tross for at tiltalte er sinnssyk, men ikke umyndiggjort, således at der ikke under straffesaken møtte en lovlig oppnevnt verge.

Saken skulle etter forsvarerens oppfatning vært avvist fra byretten, idet norsk rett mangler hjemmel for oppnevnelse av verge i et slikt tilfelle. Dette har også påtalemyndigheten opprinnelig vært fullt oppmerksom på og har søkt fremmet umyndiggjørelsessak.

Vergemålsretten forkastet imidlertid begjæringen om umyndiggjørelse med den begrunnelse, at A ikke manglet evne til å dra omsorg for seg eller sitt gods.

Politimesteren i Oslo påanket denne avgjørelse til Eidsivating lagmannsrett, hvor saken imidlertid er stanset i påvente av endelig avgjørelse av straffesaken.

Påtalemyndigheten hadde nemlig i mellomtiden funnet at det måtte være adgang til å få oppnevnt en hjelpeverge.

Opprinnelig avslo Oslo overformynderi å oppnevne «hjelpeverge», idet overformynderiet ikke fant at betingelsen etter vergemålslovens §90, a, var til stede.

Etter at påtalemyndigheten hadde innhentet en uttalelse fra Justisdepartementet (1. sivilkontor), som fant hjemmel for vergeoppnevnelse i straffeprosesslovens §98,2, ble «hjelpeverge» oppnevnt, jfr. straffesakens dokument nr. 26.

Side:530

Spørsmålet om lovligheten av denne fremgangsmåte ble tatt opp under hovedforhandlingen i byretten og ble avgjort av den samlede rett, etter at det først var besluttet at rettsforhandlingene foreløpig skulle begrenses til vergespørsmålet.

Ved kjennelse (beslutning) av 22. januar 1954 bestemte byretten at saken skulle fremmes.»

Med hensyn til anken over saksbehandlingen skal jeg bemerke:

Jeg mener som byretten at vergeoppnevnelsen i det foreliggende tilfelle er lovlig og riktig, og at den iallfall har hjemmel i straffeprosessloven. Av bestemmelsen i straffeprosesslovens §98 annet ledd, fremgår det at i enhver sak etter straffeprosessloven som reises mot en sinnssyk, skal denne ha verge. Jeg mener at denne bestemmelse må gjelde også for det tilfelle at den sinnssyke ikke mangler evnen til å dra omsorg for seg selv eller sitt gods og derfor ikke kan umyndiggjøres etter lov 28. november 1898 §1, og jeg anser som byretten dette fastslått i praksis. Når da en vergeoppnevnelse er nødvendig etter straffeprosesslovens bestemmelse, så er dette tilstrekkelig hjemmel til at den kan og skal foretas; det må i dette tilfelle som ellers være den myndighet som vergeoppnevnelser er henlagt til som foretar den. Vergens oppdrag vil etter en oppnevnelse med denne hjemmel være begrenset til å vareta den sinnssykes interesser i den sak som er anlagt etter straffeprosessloven.

Spørsmålet om en sinnssyk som ikke mangler evnen til å dra omsorg for seg selv og sitt gods også kan ha partsrettigheter i en sak etter straffeprosessloven, foreligger ikke i denne sak.

Etter min forståelse av vergemålsloven av 1927 §90a inneholder også denne bestemmelse i det foreliggende tilfelle hjemmel for vergeoppnevnelsen.

Med hensyn til spørsmålet om lovens betingelser for anvendelse av sikring foreligger i dette tilfelle, er jeg enig med byretten. Jeg kan ikke se at byretten har lagt til grunn en uriktig forståelse av straffelovens §39 nr. 1. Jeg finner ikke grunn til å gjøre noen endring for så vidt angår sikringsmidlene eller sikringstiden.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Anken forkastes.

Dommer Helgesen: Jeg er enig i at domfeltes anke forkastes. Når det gjelder anken over lovanvendelsen og sikringsspørsmålet, kan jeg i alt vesentlig tiltre det som førstvoterende har uttalt. Med hensyn til den del av anken som er rettet mot saksbehandlingen, og som gjelder det forhold at byretten fremmet sikringssaken «til tross for at der ikke møtte lovlig oppnevnt verge», er jeg enig i at heller ikke denne ankegrunn kan

Side:531

gis medhold. Jeg mener at overformynderiets vergeoppnevnelse, som var begrenset til varetagelse av A' interesser i sikringssaken, var hjemlet i vergemålslovens §90a, som kom inn i vergemålsloven ved lov av 29. juni 1934. Det foreligger ingen sikre opplysninger om varigheten av den sinnssykdom A lider av; men jeg antar at det i og for seg er uten betydning for anvendelsen av vergemålslovens §90a, om sykdommen er av midlertidig eller av mer varig karakter. Det avgjørende må være om det på grunn av forholdene er til stede et midlertidig behov for oppnevnelse av hjelpeverge for den sinnslidende. Som det fremgår av vergemålsrettens kjennelse av 5. februar 1953, bygger den sin avgjørelse på at A til tross for sinnssykdommen ikke mangler evnen til å ta vare på seg og sitt gods. Han ble derfor ikke umyndiggjort, og ordinær vergeoppnevnelse etter reglene i vergemålslovens §6 flg. var av den grunn ikke foretatt da sikringssaken mot ham ble reist og derpå behandlet av byretten. Da A er sinnssyk, følger det imidlertid av straffeprosesslovens §98 annet ledd, at han ikke har partsrettigheter i straffesaken. A var altså forhindret fra å vareta sine spesielle anliggender i saken. Etter at den ordinære vei med umyndiggjørelse og vergeoppnevnelse ikke hadde ført frem, var det derfor nødvendig å få oppnevnt en verge, som kunne utøve A' partsrettigheter så lenge straffesaken (sikringssaken) varte. Og som jeg allerede har sagt, antar jeg at oppnevnelse av hjelpeverge i dette tilfelle da var hjemlet i vergemålslovens §90a. Jeg viser også til avgjørelsen i Rt-1939-920.

Dommer Schei: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende.

Dommer Eckhoff: Likeså.

Dommer Soelseth: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Av byrettens kjennelse av 22. januar 1954 (dommer Knut Glad med domsmenn Karl Eugen Akermann og Olav Thorleif Grønskar):

- - -

Retten skal bemerke:

Det må antagelig nå kunne fastslåes som sikkert at en siktet eller tiltalt som er erklært sinnssyk ikke kan utøve partsrettigheter og at det ikke kan reises sikringssak mot ham uten at han har verge, jfr. Stang: Rettergangsmåter i straffesaker 67, Skeie: Den Norske straffeprosess 78 og Hagerup: Straffeprocesret, annen utgave 86.

Høyesteretts Kjæremålsutvalg har riktignok i kjennelse av 17. november 1927 ( Rt-1927-1098) godtatt kjæremål fra en sinnssyk, men man behøver neppe se denne kjennelse som bindende prejudikat, - i hvert fall ikke utover det som kjæremålet den gang gjaldt, nemlig et angrep på selve de sakkyndiges erklæring om at siktede var sinnssyk.

Retten er enig med forsvareren i at vergemålslovens §90, a, neppe gir hjemmel for å oppnevne hjelpeverge for en sinnssyk, men ikke

Side:532

umyndiggjort, siktet eller tiltalt. Både de hensyn som lå til grunn for at man ville ha inn denne bestemmelsen i loven og paragrafens ordlyd, taler imot å anvende den ved vergeoppnevnelser i straffesaker. Det passer ikke å la slik oppnevnelse være avhengig av overformynderiets skjønn og heller ikke at det skal kreves den sinnssykes samtykke.

Riktignok har Høyesteretts Kjæremålsutvalg i en kjennelse av 31. juli 1939 ( Rt-1939-920) bl.a. uttalt at den forannevnte kjennelse av Kjæremålsutvalget av 17. november 1927 ikke kunne ansees som bindende prejudikat «etter at lov nr. 1 av 29. juni 1934 har åpnet adgang til å oppnevne hjelpeverge for en sinnssyk, som ikke er umyndiggjort». Det som det var spørsmål om i denne saken var imidlertid ikke direkte om det var adgang til å oppnevne hjelpeverge, men om den sinnssyke domfelte som hadde fått oppnevnt hjelpeverge, på egen hånd kunne fremsette begjæring om fornyet behandling ved lagmannsrett, subsidiært anke. Domfelte ble ikke ansett berettiget til dette.

Nærværende rett antar at den siterte uttalelse av Kjæremålsutvalget, slik som forholdene den gang lå an, ikke kan være bindende for den sak som nå foreligger.

Retten er kommet til at straffeprosesslovens §98 annet ledd, i seg selv gir hjemmel til å kreve at det oppnevnes verge for en sinnssyk siktet eller tiltalt. Om begrunnelsen for dette finner retten å kunne innskrenke seg til å vise til høyesterettsdommer Dahls votum i Høyesteretts Kjæremålsutvalgs kjennelse av 17. november 1927 ( Rt-1927-1101-1102). Retten er helt enig i de betraktninger som der gjøres gjeldende. Denne kjennelse er riktignok avsagt før man fikk vergemålslovens §90a, men de nevnte betraktninger av høyesterettsdommer Dahl må likevel ha sin gyldighet. Særlig gjelder dette, når §90a, ikke kan komme til anvendelse, slik som retten foran har antatt.

I tillegg til dette vil retten henvise til at Skeie i sin straffeprosess 78 uttaler: «Og lovens forutsetning må være at en verge kan oppnevnes i dette øyemed også i tilfelle hvor sinnssykdommen ikke er av den beskaffenhet at den begrunner umyndiggjørelse (etter loven av 28. november 1898 §1 nr. 1)». Skeie nevner i det hele tatt ikke vergemålslovens §90, a.

Det riktigste i saker som dette må være at overformynderiet (skifteforvalteren, overformynderne) i medhold av straffeprosesslovens §98, 2. ledd, skal oppnevne verge (ikke hjelpeverge) for en sinnssyk, men ikke umyndiggjort siktet eller tiltalt, når slik oppnevnelse begjæres av påtalemyndigheten eller retten. Om hvem som kan oppnevnes osv. gjelder vergemålslovens 2. kapitel og vergens oppdrag begrenses til straffesaken, jfr. vergemålslovens §38.

At vergen i nærværende sak er oppnevnt som hjelpeverge kan ikke være til hinder for at saken fremmes. Det fremgår av bilag til dok. 26 at oppnevnelsen er skjedd i medhold av straffeprosesslovens §98, 2. ledd. - - -

Av byrettens dom av 17. februar 1954 (dommer Knut Glad med domsmenn Eugen Akermann og Solveig Margrethe Nielsen):

- - -

Side:533

Retten finner det bevist at tiltalte den 23. mai 1952 antagelig ved 15.00 tiden ba B, født xx.xx.1944, om å bli med ned i kjelleren i Tamburveien 101, for å se på en kjerre som han hadde der. Da de kom ned i kjelleren, fikk tiltalte en trang til å ta i B som bare var ikledt en liten sommerbukse. Han klappet henne på ryggen og enden og klemte henne inn til seg og la kinnet sitt mot henne. Samtidig knappet han opp buksesmekken sin slik at piken fikk se hans penis. Da tiltalte merket at piken ble engstelig ved dette, foretok han seg ikke ytterligere, men ba piken gå opp igjen og ikke fortelle til noen at hun hadde vært med ham i kjelleren.

Retten finner at tiltalte ved sitt forhold har krenket ærbarhet overfor barn under 16 år ved utuktig atferd slik at forholdet rammes av bestemmelsen i straffelovens §212 nr. 3.

Tiltalte har vært underkastet mentalobservasjon av de oppnevnte sakkyndige lægene Christian Astrup og Henrik Bauge som sammen har avgitt en rettspsykiatrisk erklæring, datert 18. oktober 1952. Denne erklæringen konkluderer med at de sakkyndige anser tiltalte som sinnssyk og antar at han var sinnssyk på tiden for de påklagede handlinger. De antar ikke at tiltalte på tiden for de påklagede handlinger var bevisstløs eller led av en forbigående nedsettelse av bevisstheten som ikke var en følge av selvforskyldt rus. Videre antar de sakkyndige at tiltalte lider av varig svekkede sjelsevner og antar at det av den grunn er fare for gjentagelse av straffbare handlinger. Dr. Bauge hadde dessuten en samtale med tiltalte den 21. januar 1954.

Under hovedforhandlingen har som psykiatrisk sakkyndige møtt dr. Bauge og overlæge Johan Lofthus. Sistnevnte var oppnevnt som sakkyndig under en sak som politimesteren i Oslo i desember 1952 anla ved Oslo Vergemålsrett med begjæring om umyndiggjørelse av tiltalte. Tiltalte ble den gang ikke umyndiggjort, fordi retten sluttet seg til den sakkyndiges erklæring om at tiltaltes sinnssykelige symptomer ikke hadde slikt omfang eller slik styrke at han av den grunn måtte antas å mangle evne til å ta vare på seg og sitt gods.

Det fremgår av den rettspsykiatriske erklæring at grunnlaget for å erklære tiltalte for sinnssyk er at han periodevis har vært hallusinert. Dertil har han i årene siden 1950 hatt inntrykk av å være spaltet. Som uttrykk for tiltaltes sinnssykdom er nevnt tiltaltes forestillinger om å virke på kvinner eller piker ved inspirasjon, slik at de blir urolige og må sette bena overkors. Tiltalte virker apatisk, autistisk og affektfattig. Det er dårlig samsvar mellom hans tankeinnhold og følelsesmessige reaksjoner. De sakkyndige antar at han som følge av sin sinnssykdom også er blitt varig svekket.

Når det gjelder faren for gjentagelse av straffbare handlinger har både dr. Bauge og overlæge Lofthus erklært at slik fare er til stede, men antagelig ikke i særlig høy grad.

På grunn av tiltaltes sinnssykdom som retten på grunnlag av de sakkyndiges erklæringer finner å være til stede, blir det ikke spørsmål om å anvende straff. Derimot finner retten at det er fare for gjentagelse av straffbare handlinger, og at påtalemyndighetens begjæring om anvendelse av sikringsmidler må tas til følge, jfr. straffelovens §39 nr. 2.

Side:534

Både dr. Bauge og overlæge Lofthus har erklært at det eneste sikringsmiddel som f. t. er aktuelt å bruke er tilsyn av en som kan hjelpe tiltalte til arbeid, påse at han blir i arbeid og som tiltalte kan søke råd og hjelp hos. Dr. Bauge mener at det ikke kan være nødvendig å gi bemyndigelse til bruk av andre sikringsmidler enn tilsyn, mens overlæge Lofthus rent prinsipielt mener at påtalemyndigheten bør få til disposisjon alle de sikringsmidler som er nevnt i straffelovens §39 nr. 1. Retten er kommet til at det etter omstendighetene må være tilstrekkelig at påtalemyndigheten får bemyndigelse til å stille tiltalte under tilsyn. Det legges da vekt på at tiltalte neppe kan ansees for å være en særlig farlig person og på at det nå er gått snart 2 år siden den straffbare handling ble foretatt, uten at det vites noe å utsette på ham i denne tid. Videre er lagt vekt på at det ikke synes å være noen påtrengende fare for gjentagelse av straffbare handlinger.

Den lengstetid som sikringsmidlene kan anvendes i settes til 5 år. - - -

Det bemerkes at hovedforhandlingen ble påbegynt 19. januar 1954. Det ble da straks fra forsvarerens side bebudet påstand om avvisning av saken, idet han hevdet at det ikke var lovlig adgang til å oppnevne hjelpeverge for tiltalte i medhold av vergemålslovens §90a. Da tiltalte heller ikke var satt under vergemål, var det ikke adgang til å fremme sikringssak mot tiltalte, fordi han var sinnssyk og ikke hadde partsrettigheter. På grunn av den begrensede tid man hadde til rådighet ble det besluttet å innskrenke forhandlingene den 19. januar til å gjelde avvisningsspørsmålet. Ved kjennelse av 22. januar 1954 (skulle riktig vært kalt beslutning) besluttet retten at saken skulle fremmes, og det ble berammet nytt rettsmøte til fortsettelse av hovedforhandlingen. Ved den fortsatte behandling viste det seg at den ene av de domsmenn som tidligere hadde vært med, var i utlandet og ikke kunne møte, hvorfor det ble trukket ut ny domsmann. Retten har ved avgjørelsen i saken ikke funnet grunn til å innta noe annet standpunkt til avvisningsspørsmålet enn det som ble gjort i kjennelsen av 22. januar 1954. - - -