Rt-1963-518

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1963-05-11
Publisert:	Rt-1963-518
Stikkord:	Arv, Testament
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 38 B/1963
Parter:	Arne Haug, Nordahl Haug, Svein Haug (overrettssakfører K. Starre - til prøve) mot Gurli Haug (høyesterettsadvokat Carsten Mellbye).
Forfatter:	Heiberg, Stabel, Bahr, Mindretall: Roll Matthiesen, Thrap
Lovhenvisninger:	Arveloven (1854) §65, Tvistemålsloven (1915) §375, Tvistemålsloven (1915), §33, §50, §56, Arveloven (1854), §191, Ektefelleloven (1927) §24, §45, Ektefelleloven (1927)

Dommer Heiberg: Under Oslo skifteretts behandling av dødsboet etter tidligere skipsfører Albert Theodor Haug gjorde hans Sønner av første ekteskap, Arne Haug, Erling Nordahl Haug og Svein Haug - som jeg heretter betegner som sønnene - krav på at de forlodds skulle godskrives sin andel av forskjellige verdier, som de hevdet at faren ikke hadde oppgitt da hans og hans første hustru Nora Haugs fellesbo ble skiftet privat i 1948. De bestred også gyldigheten av den ektepakt faren og hans annen hustru, Gurli Elisabeth Haug, hadde opprettet 21. juli 1949 og av hans testament til fordel for henne av 5. februar 1946. I skiftetvist mellom sønnene og fru Gurli Haug - som også omfattet forskjellige andre tvistepunkter - avsa Oslo skifterett 15. mai 1960 kjennelse med slutning:

Side:519

«1. Arne, Erling Nordahl og Svein Haug utbetales forlodds 3/8 av de utenlandske tilgodehavender som Albert Haug i uskifte med dem var eier av pr. 1. januar 1947, og tillegges 5 % årlig rente fra den 19. juni 1955 og inntil oppgjør finner sted.

2. Kravet om forlodds 3/8 av det beløp som pr. 1. januar 1947 innesto på Oslo Sparebank - konto nr. 607574 og i Tønsberg Sparebank konto nr. 51370 samt kr. 5 000 som ble innsatt i Tønsberg Sparebank den 11. mars 1958 tas ikke til følge.

3. Ektepakten av 21. juli 1949 mellom Albert Th. Haug og Gurli Haug kjennes gyldig og legges til grunn for skiftet.

4. Testamentet av 5. februar 1946 gir fru Gurli Haug arverett til 1/3 av mannens halvdel av fellesboet og mannens særeiebo.

5. Hytten Solseter og garasjen inndras ikke i fellesboet eller Haugs særeiebo.

6. Stats- og Hypotekbankobligasjoner til samlet pålydende kr. 25 720 tilhører fru Gurli Haugs særeiebo.

7. Fellesboet eller Albert Haugs særeiebo tilkommer ikke avkastning av fru Haugs særeiemidler.

8. Saksomkostninger tilkjennes ingen av partene.»

Sønnene påanket skifterettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett, og Gurli Haug erklærte motanke.

Eidsivating lagmannsrett avsa 27. oktober 1961 enstemmig dom med slutning:

«1. Arne Haug, Erling Nordahl Haug og Svein Haug utbetales forlodds i Albert Th. Haugs særeiebo til lik fordeling 31 284,82 kroner med 4 prosent årlig rente regnet fra 19. juni 1958 og til betaling skjer.

2. Ektepakten av 21. juli 1949 mellom Albert Th. Haug og Gurli Haug kjennes gyldig og legges til grunn for skiftet. Gurli Haugs særeie i henhold til ektepakten omfatter stats- og hypotekbankobligasjoner til samlet pålydende kr. 26 080 slik som spesifisert i Albert Th. Haugs brev til Oslo Sparebank av 23. juli 1949.

3. Innskuddet i «Serial Federal Savings and Loan Association», de midler som har vært forvaltet i «National Provincial Bank» («pundformuen») og eiendommen Solseter, g.nr. 30 b.nr. 118 i Nøtterøy tilhører Albert Th. Haugs særeiebo.

4. Påstanden om at avkastningen av Gurli Haugs særeiemidler skal inndras i felleseie med Albert Th. Haugs bo tas ikke til følge.

5. Albert Haugs testament av 5. februar 1946 kjennes gyldig og gir fru Gurli Haug arverett til en tredjedel av de midler som Albert Haug etterlot seg.

6. Saksomkostninger for skifteretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.»

Sønnene har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett i den utstrekning de ikke ble gitt medhold i sine krav. Gurli Haug på sin side har erklært motanke for så vidt dommen ikke ga henne medhold.

Side:520

Sakens gjenstand og partenes anførsler fremgår av de tidligere avgjørelser.

Under ankeforhandlingen for Høyesterett har partene frafalt eller begrenset en rekke tvistepunkter. På den annen side er det fra hver av partene tatt opp enkelte nye ankegrunner og anførsler. Jeg skal komme tilbake til dette under min gjennomgåelse av de enkelte poster.

Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett ved Tønsberg herredsrett og Oslo byrett har partene Erling Haug og Gurli Haug og i alt 5 vitner avgitt forklaring. Det foreligger enkelte nye dokumenter som jeg i nødvendig utstrekning kommer inn på senere.

Partenes endelige påstander for Høyesterett lyder:

Sønnene:

«1. Det beløp som ifølge lagmannsrettens dom skal utbetales Arne Haug, Erling Nordahl Haug og Svein Haug forlodds i Albert Th. Haugs særeiebo til lik fordeling, nemlig kr. 31 284,82, tillegges 5 % årlig rente fra den 19. juni 1955 til betaling skjer.

2. Ektepakt av 21. juli 1949 mellom Albert Th. Haug og Gurli Haug kjennes ugyldig som livsdisposisjon, men anerkjennes som testament, hvoretter Gurli Haug er arving for 1/3 i det som Albert Th. Haug har etterlatt seg.

3. Albert Th. Haugs testament av 5. februar 1946 kjennes ugyldig.

4. Verdien av den innskuddsleilighet som Gurli Haug bebor i Etterstadsletta 50, VIII, Oslo, tilhører Albert Th. Haugs særeiebo.

5. Forøvrig stadfestes lagmannsrettens dom.

6. Gurli Haugs nu fremsatte påstand om felleseie mellom henne og Albert Th. Haug - nu hans dødsbo - nektes påkjent av Høyesterett.

7. Gurli Haug tilpliktes å betale saksomkostninger for alle retter.»

Gurli Haug:

«1. Arne Haug, Erling Nordahl Haug og Svein Haug utbetales forlodds kr. 24 189 med tillegg av 4 % renter fra 19. juni 1955 til oppgjør finner sted i avdøde Albert Haug og gjenlevende ektefelle fru Gurli Haugs fellesbo v/Oslo Skifterett, Akeravdelingen.

2. Ektepakten av 21. juli 1949 mellom Albert Haug og Gurli Haug kjennes gyldig og legges til grunn for skiftet av avdøde Albert Haug og gjenlevende fru Gurli Haugs fellesbo. Fru Gurli Haugs særeie i henhold til ektepakten omfatter stats- og hypotekbankobligasjoner til samlet pålydende kr. 26 080 slik som spesifisert i Albert Haugs brev til Oslo Sparebank av 23. juli 1949.

3. Albert Haugs testament av 5. februar 1946 kjennes gyldig og gir fru Gurli Haug arverett til 1/3 av Albert Haugs halvpart av hans og fru Gurli Haugs fellesbo.

4. Eiendommen Solseter g.nr. 30 b.nr. 118 i Nøtterøy med garasje samt leilighet i blokk 21, Etterstad, tilhører fru Gurli Haugs særeie.

Side:521

5. Fru Gurli Haug tilkjennes saksomkostninger for Skifterett, Lagmannsrett og Høyesterett.»

Jeg skal så vidt mulig behandle de enkelte poster i saken i samme rekkefølge som lagmannsretten har gjort det.

1. Sønnenes krav om forlodds utbetaling.

Fru Hang har under ankeforhandlingen godtatt at sønnene har krav på å få utbetalt av farens bo kr. 31 284,82 til lik fordeling, slik som fastsatt i lagmannsrettens dom. Hun krever imidlertid på sin side at det beløp på svenske kr. 18 000 som hun hevder i sin tid å ha overlatt sin senere mann til oppbevaring, blir trukket inn i boet. Dette bo er etter hennes oppfatning et fellesbo - noe jeg siden skal komme tilbake til - og av boet tilhører 5/8 henne som boslodd og arv. Sv. kr. 18 000 svarer etter kursen i 1940-41 til n. kr. 18 918. Hun krever at 3/8 av dette beløpet skal gå til fradrag i det som sønnene skal ha utbetalt av boet. Det nettobeløp de har til gode blir etter dette kr. 24 189.

Fru Haug har likeledes godtatt at det skal betales renter av det beløp sønnene har til gode, fra 19. juni 1955, men er ikke villig til å godta en høyere sats enn 4 %.

Sønnene bestrider kravet på sv. kr. 18 000 og hevder særskilt at det i den form det nå fremsettes - som et krav mot boet - er et helt nytt krav som ikke kan behandles i denne sak. De krever videre 5 % renter av sitt tilgodehavende og presiserer at dette ikke er en prosessrente, men en avsavnsgodtgjørelse fordi de er blitt unndradd en del av sin morsarv som tilhørte dem. De har frafalt sitt krav på at innskuddene i Oslo Sparebank og Tønsberg Sparebank og den halve aksje i Scandia Restaurant, New York, skal tas med i oppgjøret.

Jeg finner i likhet med lagmannsretten at forholdet med de sv. kr. 18 000 i enhver henseende er så uklart at det ikke er grunnlag for å fastslå at fru Haug er berettiget til å kreve noe beløp av boet, og tiltrer for så vidt i det vesentlige lagmannsrettens begrunnelse. Det foreligger ikke på dette punkt noe bevis ut over fru Haugs egen forklaring. Den prosessuelle innsigelse lar jeg etter dette ligge.

Erstatningen - avsavnsgodtgjørelsen - finner jeg skjønnsmessig bør settes til 5 % årlig rente, jfr. Høyesteretts dom av 19. januar 1963 i sak L.nr. 3 B, se foran side 32.

2. Formuesforholdet mellom ektefellene.

Lagmannsretten har, i tilslutning til hva partene var enige om, bygget på at Haug og frue hadde bopel - domisil - i Argentina da de inngikk ekteskap i Buenos Aires i 1944, og at det ved ekteskapet ble etablert en særeieordning i samsvar med argentinsk rett. I et prosesskrift til Høyesterett av 26. april 1963 har fru Haugs prosessfullmektig som en ny anførsel tatt opp at ektefellene ikke hadde domisil i Argentina, og at det i samsvar med norsk rett ble etablert felleseie mellom dem. Subsidiært hevdes at den formuesordning som etter argentinsk rett etableres ved inngåelsen av ekteskap, i sine hovedtrekk tilsvarer vårt felleseie. Dette får betydning dersom ektepakten av 1949 ikke blir

Side:522

opprettholdt, idet de verdier den omfatter da må føres tilbake til Albert og Gurli Haugs fellesbo, ikke til hans særeie. Tilsvarende gjelder eiendommen Solseter og den leilighet fru Haug bebor i Oslo. Disse spørsmål kommer jeg senere tilbake til.

Sønnene har mot dette anført at partene under saken har vært enige om at det ved inngåelsen av ekteskapet ble etablert særeie, og fru Haug kan ikke nå innta det motsatte standpunkt. Det krav hun gjør gjeldende innebærer at hun krever å være medeier for en halvpart i mannens dødsbo og har ikke tidligere vært tvistegjenstand i saken. Det er dessuten først gjort gjeldende etter utløpet av fristen etter tvistemålslovens §375 annet ledd, og sønnene motsetter seg at det blir fremsatt som en ny ankegrunn. De hevder også at den forståelse av argentinsk rett den ankende part nå gjør gjeldende ikke er riktig.

Jeg er enig med de ankende parter - sønnene - i at de har rimelig grunn til å motsette seg at spørsmålet hvorvidt ektefellene i 1944 hadde domisil i Argentina blir reist umiddelbart før ankeforhandlingen i Høyesterett. Dette er i første rekke et bevisspørsmål som vil kreve nye, sannsynligvis vidløftige og vanskelige, undersøkelser.

Når det gjelder innholdet av argentinsk retts regler, antar jeg derimot at Høyesterett må prøve dette selvstendig, jfr. tvistemålslovens §191. Av fremstillingen i det verk av Alexander Bergmann som lagmannsretten henviser til, fremgår at den formuesordning som etableres ved inngåelsen av ekteskap etter argentinsk rett, i flere henseender skiller seg fra den norske lovs ordning. Ved ekteskapet etableres, hvis ikke annen avtale er truffet, et «ekteskapelig fellesskap» under mannens bestyrelse. Dette omfatter det hver av dem ved inngåelsen av ekteskapet bringer inn - herunder også hustruens medgift - eller erverver under ekteskapet. Dette fellesskap oppløses imidlertid bl.a. ved en ektefelles død. Hos Bergmann heter videre (i oversettelse): «Etter opphevelsen av det ekteskapelige fellesskap får hver av ektefellene sin egen formue (medgiften) og det som tilkommer ham som eget erverv. Det som er ervervet med fellesskapsformuens midler deles likt, selv om den ene ektefelle ikke skulle ha bragt inn noe i fellesskapet.» Jeg kan ikke se annet enn at i den situasjon som er av interesse for vår sak, nemlig ved den ene ektefelles død, svarer den ordning som er etablert, i det vesentlige til norsk retts særeieordning. Og etter de opplysninger som foreligger må jeg gå ut fra at de verdier ektefellene eiet, iallfall for den overveiende dels vedkommende, var innbrakt av Haug før eller under ekteskapet og derfor tilfalt hans bo ved hans død. At dette også har vært Haugs forutsetning, fremgår etter min mening av de disposisjoner han senere traff til fordel for sin hustru.

3. Ektepakten.

Når det gjelder spørsmålet om gyldigheten av den ektepakt ektefellene opprettet i 1949 fastholder partene sine tidligere standpunkter. Derimot har ikke sønnene fastholdt sine tidligere innsigelser når det gjelder innholdet av ektepakten, således at det nå

Side:523

er enighet om at ektepakten i tilfelle omfatter bl.a. stats- og hypotekbankobligasjoner med et samlet pålydende av kr. 26 080 i samsvar med lagmannsrettens dom. Sønnene har frafalt kravet om avkastning av fru Haugs særeiemidler i henhold til ektepakten.

Jeg er på dette punkt kommet til et annet resultat enn lagmannsretten og finner at ektepakten må kjennes ugyldig som livsdisposisjon. Etter mitt syn viser den disposisjon Haug her foretok over praktisk talt alle de verdier han hadde i behold i Norge, sett i sammenheng med de øvrige disposisjoner han foretok omkring denne tid, at formålet med ektepakten utelukkende var å sikre at hustruen fikk det hele ved hans død, og at det ikke var partenes mening at den skulle innebære noen realitet så lenge Haug levet.

De verdier Haug og hans første hustru hadde i Norge, hadde han kort tid i forveien måttet skifte med sine sønner, og det fremgår av opplysningene i saken at han følte dette som en urettferdighet. De verdier han disponerte i utlandet, oppga han som før nevnt ikke til skifte. Innskuddet i Seamen's Bank sto allerede fra kontoen ble opprettet i 1941 «in Trust for Gurly Biuw» (senere fru Haug). Kontoen i Serial Federal Savings lot han 18. februar 1948 overføre på en ny konto, lydende på hustruens navn. Sine «National Savings Certificates» lot han i mai 1949, kort før ektepakten ble opprettet, overføre på hustruens navn. I denne sammenheng nevner jeg at det som nytt dokument for Høyesterett er fremlagt avskrift av et brev som Haug den 2. april 1949 sendte «Money Order Department» om disse papirer. Det heter her: «I should also be very pleased to know if there is any other form for investment for that money at the Money Order Department, (National Savings), or if it gives any other safe way to be turned over to my Wife after my Death.»

Om foranledningen til at ektepakten ble opprettet 21. juli 1949 har fru Haug forklart under bevisopptak for Oslo byrett:

«Fru Haug blir spurt om det var noen spesiell foranledning til at ektepakten ble opprettet. Hun sier at kaptein Haug gjorde det for å sikre henne når eller hvis han selv døde. - Fru Haug blir spurt om det var noen spesiell foranledning til at ektepakten ble opprettet akkurat i juli 1949. Hun sier at på det tidspunkt var skiftet med barna av første ekteskap ferdig. Kaptein Haug begynte også å bli gammel.»

Om de disposisjoner som ble foretatt over midlene etter at ektepakten var opprettet, forklarer fru Haug:

«Fru Haug ble spurt om hvordan hun disponerte over de verdier som ble hennes særeie ved ektepakten. Hun sier at det fortsatt var kaptein Haug som stelte med sakene for henne. Hun måtte gi sin underskrift når det trengtes. Det ble ikke foretatt noe som helst med disse verdier som ikke hun visste om.»

I betraktning av at det ikke er opplyst noe om at Haug hadde kreditorer av betydning, må jeg legge til grunn at hans eneste hensikt med ektepakten har vært å sikre at hans midler etter hans død skulle tilfalle hustruen uten at sønnene fikk noe. Han var den

Side:524

gang nærmere 75 år gammel, mens hustruen var 29 år yngre. Fru Haug har bekreftet at han hadde hatt en hjerneblødning kort tid før ektepakten ble opprettet - det er på det rene at legen var hos ham 3 dager før opprettelsen - og jeg må, i likhet med hva fru Haug i sin forklaring har gitt uttrykk for, gå ut fra at det var en sammenheng mellom sykdommen og opprettelsen av ektepakten. Under disse omstendigheter kan jeg ikke legge noen avgjørende vekt på at Haug faktisk kom til å leve i ytterligere 8 år. Heller ikke kan jeg finne det avgjørende at Haug samtidig sørget for at alle formaliteter ble iakttatt for å legitimere fru Haug som eier utad, eller at det senere faktisk ble disponert i hennes navn over eiendeler som var omfattet av ektepakten. I realiteten har mannen fortsatt å disponere som tidligere, mens hustruen bare «måtte gi sin underskrift når det trengtes».

Etter dette finner jeg - om enn under noen tvil - at ektepakten ikke har vært ment å innebære noen realitet mellom partene, og at den derfor må kjennes ugyldig som en uoppfylt gave etter arvelovens §65. Jeg viser til støtte for min oppfatning til den uttalelse fra motivene til ektefelleloven som er gjengitt i skifterettens kjennelse, og likeledes til Høyesteretts dom i Rt-1961-935 som i flere henseender ligger nær opp til forholdene i denne sak.

Sønnene har erklært at de anerkjenner ektepakten som testament til fordel for fru Haug for 1/3 av det han har etterlatt seg. På dette punkt foreligger således ingen tvist.

4. Testamentet.

Sønnene gjør gjeldende at det testament Haug i 1946 opprettet til fordel for sin hustru, ikke tilfredsstiller lovens formelle krav, uansett om man legger norsk eller argentinsk lov til grunn. Det er for så vidt ikke nødvendig å ta standpunkt til hvor partene på det tidspunkt var bosatt (domisiliert). Sønnenes tidligere innsigelse om at testamentet under enhver omstendighet må ansees tilbakekalt ved at den senere ektepakt av 1949 ble opprettet, er ikke fastholdt for Høyesterett. Fru Haug henholder seg til lagmannsrettens domsgrunner.

Det er enighet mellom partene om at dersom ektepakten av 1949 kjennes ugyldig som livsdisposisjon, men opprettholdes som testament for 1/3 av Haugs bo, blir spørsmålet om gyldigheten av testamentet av 1946 uten betydning, idet ektepakten er mer omfattende enn dette. Etter det resultat jeg er kommet til vedkommende ektepakten, er det da ikke grunn for meg til å drøfte spørsmålet om gyldigheten av testamentet.

5. Diverse formuesposter.

Sønnene har som et nytt krav for Høyesterett forlangt at foruten eiendommen Solseter i Nøtterøy med tilhørende garasje skal også verdien av den leilighet fru Haug bor i i Etterstadsletta 50, VIII, i Oslo, inndras i boet, da den er ervervet for midler som skriver seg fra innskuddet i Serial Federal Savings som tilhørte Haug.

Fru Haug har ikke reist noen prosessuell innvending mot at kravet tas under behandling, og godtar også at innskuddet i Serial

Side:525

Federal Savings tilhørte mannens særeiebo. Hun hevder imidlertid at Solseter og leiligheten er kjøpt i hennes navn, og at man, så uklart som forholdet er, må gå ut fra at kjøpet er skjedd for hennes penger, slik som skifteretten har antatt for Solseters vedkommende. Når det gjelder leiligheten, har hun dog forklart at innskuddet ble betalt med penger som skrev seg fra kontoen i Serial Federal Savings. For så vidt angår innskuddene i Serial Federal Savings og National Provincial Bank godtar hun lagmannsrettens dom.

Jeg finner i likhet med lagmannsretten å måtte legge til grunn at Solseter ble betalt av midler som ble overført fra Serial Federal Savings. Det samme gjelder ifølge fru Haugs egen forklaring leiligheten i Oslo. Da disse midler ubestridt tilhørte Haugs særeiebo, må følgen uten videre bli at motverdiene tilhører dette bo.

På grunn av de endringer saken har undergått, må jeg forme ny konklusjon som omfatter spørsmålet om omfanget av sønnenes krav om forlodds utbetaling, om gyldigheten av ektepakten og om de formuesposter som er fastslått å tilhøre Haugs særeie. Derimot finner jeg det ikke nødvendig å forme noen særskilt konklusjon for så vidt angår de spørsmål som er reist om karakteren av formuesforholdet mellom ektefellene.

Etter det resultat jeg er kommet til, har sønnene fått medhold i de punkter som har vært gjenstand for prosedyre i Høyesterett. Da saken imidlertid fra begge sider først har fått sitt endelige omfang under ankeforhandlingen, finner jeg det riktig at saksomkostningene oppheves for alle retter.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Arne Haug, Erling Nordahl Haug og Svein Haug utbetales forlodds i Albert Th. Haugs særeiebo til lik fordeling 31 284,82 - trettientusentohundreogåttifire 82/100 - kroner med 5 - fem - % årlig rente fra 19. juni 1955 til betaling skjer.

2. Ektepakten av 21. juli 1949 mellom Albert Th. Haug og Gurli Haug kjennes ugyldig som livsdisposisjon, men anerkjennes som testament til fordel for Gurli Haug for 1/3 - en tredjedel - av det som Albert Th. Haug har etterlatt seg.

3. Innskuddet i Serial Federal Savings and Loan Association, de midler som har vært forvaltet i National Provincial Bank, eiendommen Solseter, g.nr. 30, b.nr. 18, i Nøtterøy og verdien av leiligheten i Etterstadsletta 50 i Oslo tilhører Albert Th. Haugs særeiebo.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Roll Matthiesen: Når det gjelder spørsmålet om gyldigheten av ektepakten av 21. juli 1949 er jeg - i motsetning til førstvoterende - kommet til samme resultat som skifteretten og lagmannsretten, og jeg kan i det vesentlige slutte meg til lagmannsrettens begrunnelse.

Side:526

Haugs motiv for opprettelsen av ektepakten har utvilsomt vært å sikre sin meget yngre ektefelle i tilfelle han kom til å dø først, hva han måtte regne med. Dette motiv var fullt legalt, naturlig og rimelig. Det er ikke holdepunkter i saken for å anta at Haug på det tidspunkt ektepakten ble opprettet led av noen alvorlig sykdom. Opplysningene om hans sykdom på den tid er for øvrig så sparsomme at de etter min mening ikke kan tillegges noen betydning.

Haug kunne ha sikret hustruen ved å opprette ektepakt som gjorde særeiet til felleseie, dette sammenholdt med testamentarisk disposisjon over den frie tredjedel. Han valgte imidlertid ikke denne fremgangsmåte, og den rettslige bedømmelse av forholdet må selvsagt skje ut fra den form eller fremgangsmåte som ble nyttet.

Som fremhevet av lagmannsretten ble bankinnskuddene i Oslo Sparebank og ihendehaverobligasjonene umiddelbart etter opprettelsen av ektepakten stillet til uinnskrenket disposisjon for fru Haug, og hun beholdt hele tiden den fulle disposisjonsrett over disse verdier. Jeg kan ikke se at det overhodet foreligger noe som kunne ha hindret fru Haug i å ta pengene ut av banken eller å avhente ihendehaverobligasjonene der de lå i bankens depot. Og hun kunne da ha disponert midlene slik hun måtte ha ønsket. Ved tinglysingen av ektepakten ble hun legitimert som eier av den faste eiendom, og ved de forskjellige meddelelser Haug sendte om eiendommen, ble det klart tilkjennegitt at eiendomsretten og rådigheten over eiendommen var gått over til fru Haug. Det er imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet om dette var tilstrekkelig til å fastslå at gaven i relasjon til eiendommen dermed ble fullbyrdet. Det avgjørende her må - som fremhevet av lagmannsretten - være at eiendommen i 1955 ble solgt av fru Haug, og at kjøpesummen inngikk til henne og helt ut ble underkastet hennes disposisjonsrett og fulle rådighet på samme måte som de bankinnskudd hun hadde fått overdradd ved ektepakten. De endrede økonomiske forhold fikk også sitt klare uttrykk i og med at ektefellene sendte inn særskilte selvangivelser som viste eiendomsovergangen.

Etter min mening er de gaver fru Haug fikk ved ektepakten fullbyrdet umiddelbart etter ektepaktens opprettelse i 1949, og konsekvensen må da bli at ektepakten kjennes gyldig som livsdisposisjon. Jeg kan ikke se at det som skifteretten har sitert fra motivene til Lov om ektefellers formuesforhold kan tas til inntekt for en motsatt løsning i betraktning av at begunstigelsen i det foreliggende tilfelle er inntrådt lenge før giverens død. Dommen i Rt-1961-935 gjelder et annet forhold, idet ektefellene i den sak var blitt boende i huset til mannens død, uten at overdragelsen til hustruen var tilkjennegitt utad på annen måte enn at hun hadde fått tinglyst hjemmel til eiendommen.

Etter det resultat jeg er kommet til med hensyn til ektepakten, må jeg ta standpunkt til spørsmålet om gyldigheten av testamentet av 5. februar 1946. Jeg er også her kommet til samme

Side:527

resultat som skifteretten og lagmannsretten, og jeg kan i det vesentlige slutte meg til lagmannsrettens begrunnelse. Jeg tilføyer at det kan være spørsmål om ikke testamentet - uansett domisilet - er gyldig etter norsk rett, hensett til at Haug hadde beholdt sitt norske statsborgerskap og hensett til den tilknytning han for øvrig hadde til Norge, jfr. arvelovens §56 annet ledd. Jeg finner imidlertid ikke grunn til å komme nærmere inn på dette spørsmål.

Med hensyn til de øvrige tvistepunkter i saken er jeg enig med førstvoterende, og jeg slutter meg i det vesentlige til hans begrunnelse. Jeg er også enig i at saksomkostninger ikke tilkjennes for noen av rettene.

Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Heiberg.

Dommer Bahr: Likeså.

Dommer Thrap: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Roll Matthiesen.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av skifterettens kjennelse (dommerfullmektig T. K. Fleischer):

- - -

Den 5. februar 1946 opprettet deretter Haug et testament til fordel for sin hustru. Testamentet lyder slik: «Jeg, forhenv. skibsfører, Albert Th. C. Haug, Smidsrød, Nøterø, Tønsberg, Norge. Testamenterer herved til min hustru Gurli Elisabeth, født Meyerhøffer den 6. september 1903, i Bjørna Sverige, hun skal umiddelbart etter min død ha:

A. Hvad som tilhører mig av eiendele, saasom hus med have, møbler, løsøre etc. samt kontanter innestående i banker, kassabeholdning som forefinnes, og ellers eventuelle utestaaende fordringer.

B. Videre, alt som er anbragt i obligasjoner, statsobligasjoner, kommuneobligasjoner, bykreditter, o. l., og hvad som eventuelt skulle bli eller er anbragt i utlandet.

C. Hus og grund, innbo, løsøre etc., kontant (kassa) beholdning, samt kr. 5 000 (femtusendkroner) i kontanter skall hun umiddelbart ha fri disposisjonsrett over. - Den øvrige kapital som innestaar i banker verdipapirer o. l., anbringes på apsolutt sikker aa betryggende samt rentebærende maate, og hun tildeles derav en aarlig sum stor kr. 4 000 (firetusendkroner) pr. aar (kr. 333,- pr. maaned). Min vilje er at min hustru skall sitte i uskiftet bo inntil hun avgaar ved døden, eller inngaar nytt ekteskap.

D. Inntræder hun i nytt ekteskap bortfaller underholdsbidraget (livrenten), men hun tilstaaes kr. 100,- (enhundrekroner) til lommepenge (i tilfelle omgifte) i inntil ti aar, og da, ved inngaaelse av nytt ekteskap, utbetales det gjenværende av midlene (livrentekapitalen) til likelig fordeling mellom mine to sønner, Erling Nordahl Haug og Svein Haug, eller Deres arvinger hvis forannævnte er død.

E. Efter min hustrus død, hvis hun ikke har inngaatt nytt ekteskap, skal det eventuelle gjenværende av livrentekapitalen utbetales mine to foran nævnte sønner eller deres efterlatte.

Side:528

F. Dør min hustru før mig mister dette testamente sin gyldighet.

G. Oppgave over hvad jeg eier skal saavitt mulig alltid være ført à jour å finnes blandt mine papirer.

H. Originalen herav opbevares i Det Norske Generalkonsulat i Buenos Aires, Argentina, samt en kopi adressert til fru Gurli (Gull) Elisabeth Haug.

I. Saalenge jeg lever forbeholder jeg mig rett til aa forandre eller omstøte dette testament.» - - -

Den 21. juli 1949 og således 1 år etter at privat skifte var foretatt, ble det av Albert Haug og hustru opprettet 2 dokumenter, 1 ektepakt og 1 testament. Ektepakten lyder slik:

«Undertegnede ektefolk, skibsfører Albert Theodor C. Haug, født xx.xx.1874, og hustru Gurli Elisabeth Haug født xx.xx.1903 bestemmer herved at nedenfor nevnte gjenstande og verdipapirer for fremtiden skal tilhøre fru Gurli Elisabeth Haug som særeie. Fra i dag av overtar hun den på den faste eiendom Nora g.nr. 1 b.nr. 108 hvilende pantegjeld til Hypotekbanken stor kr. 7 000.

1. Eiendommen Nora g.nr. 1 b.nr. 108 i Nøtterøy, skattetakst kr. 25 000.

2. Alt innbo og løsøre på eiendommen Nora ifølge fortegnelse.

3. 1 Norsk statsobligasjon 3 1/2 % 1904.

1 Norsk statsobligasjon 3 % 1946.

1 Norsk statsobligasjon 2 1/2 % 1946.

1 Norsk statsobligasjon 2 1/2 % 1946.

4. Bankinnskudd på bankbok Oslo sparebank nr. 620618.

Bankinnskudd på bankbok Oslo sparebank nr. 6-151153.

Bankinnskudd på Oslo sparebank nr. 607574.

Bankinnskudd Tønberg sparebank nr. 51370.

Smidsrød den 21. juli 1949.

Alb. Haug Gurli Haug».

Opprettelsen av testamentet fant sted samme dag og lyder slik:

«Undertegnede Gurli Elisabeth Haug, født xx.xx.1903 som ikke efterlater seg livsarvinger bestemmer herved som min siste vilje at alt hvad jeg måtte efterlate meg ved min død skal tilfalle min mann skipsfører Albert Theodor C. Haug.

Smidsrød den 21. juli 1949.

Gurli Haug». - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Sverre Tessem, lagdommer Jens Fagereng og tilkalt dommer, byfogd Hans Kolle):

Albert Haug var gift med Nora Haug. I ekteskapet var det 3 barn, sønnene Arne, Erling og Svein. Albert Haug og Nora Haug hadde formuesfellesskap. Nora Haug avgikk ved døden 19. februar 1941. Albert Haug, som var skipsfører i handelsflåten, oppholdt seg på dette tidspunkt utenfor Norge. Det ble etter Noras død holdt registrering og oppnevnt verge for den fraværende Albert Haug. Etter foranstaltning av vergen og sønnene utferdiget Tønsberg skifterett 18. april 1941 uskiftebevilling for Albert Haug. Noe skifte ble foreløpig ikke foretatt.

I september 1941 mønstret Albert Haug av som skipsfører og bosatte seg i Buenos Aires. Her inngikk han 29. januar 1944 nytt ekteskap med svensk statsborger Gurli Elisabeth, f. Meyerhøffer. Den 5. februar

Side:529

1946 opprettet Albert Haug, han var på dette tidspunkt fremdeles bosatt i Buenos Aires - testament til fordel for sin nye hustru. Våren 1946 forlot Haug og hans hustru Argentina. Ektefellene kom til Norge 9. april 1946 og tok bopel i Haugs hus, villa Nora i Nøtterøy.

Etter at Haug var kommet tilbake til Norge fremsatte barna krav om skifte av felleseie. Boet ble overtatt av skifteretten og det ble holdt registrering 19. mars 1947. Det ble imidlertid oppnådd enighet om et minnelig skifte og boet ble ved kjennelse av 16. juni 1948 tilbakelevert loddeierne. Som arvelodd etter moren fikk sønnene hver utbetalt kr. 9 000 (Arnes lodd ble på grunn av spesielle forhold redusert til kr. 5 500).

Ved ektepakt opprettet 21. juli 1949, tinglyst 22. s. m., ble bestemt at Haugs eiendom Nora med innbo og løsøre, en del nærmere spesifiserte verdipapirer og bankinnskudd «for fremtiden skal tilhøre fru Gurli Elisabeth Haug som særeie.»

Albert Haug avgikk ved døden 26. september 1957. Hans bo er senere tatt under skiftebehandling ved Oslo skifterett. Hans sønner gjorde for skifteretten gjeldende at faren ved skiftet i 1948 hadde unnlatt å oppgi betydelige midler som tilhørte foreldrenes felleseie. Det gjelder blant annet innskudd i «The Seamen's Bank for Savings» og «Serial Federal Savings and Loan Association», New York, en andel (share) i Scandia Restaurant, New York, et innskudd i National Provincial Bank, London, en del engelske verdipapirer, 2 innskudd i norske banker og endelig et kontantbeløp kr. 5 000. Sønnene krevet at de ved booppgjøret etter faren forlodds ble godskrevet sin andel av disse verdier. Kravet ble bestridt av fru Gurli Haug. Det oppsto også tvist om gyldigheten av ektepakten av 21. juli 1949, testamentet av 5. februar 1946 m.v. - - -

Lagmannsretten skal bemerke:

Albert Haug hadde formuesfellesskap med sin første hustru Nora Haug. Det er på det rene at det ikke ble foretatt noe skifte av dette formuesfellesskap da Albert Haug i 1944 inngikk nytt ekteskap med Gurli Haug. Ekteparets opphold i Buenos Aires har formentlig sammenheng med krigen. Etter det syn som er gjort gjeldende av partene legger retten til grunn at Haug og hans hustru ved inngåelsen av ekteskapet hadde domisil i Argentina. Lagmannsretten legger videre til grunn at formuesforholdet mellom Albert og Gurli Haug, i samsvar med vår internasjonal-privatrettslige hovedregel, må bestemmes etter domisilloven, dvs. argentinsk rett. Albert Haug og Gurli Haug hadde ved inngåelsen av ekteskapet henholdsvis norsk og svensk statsborgerskap. Den nordiske ekteskapskonvensjon av 6. februar 1931 gjelder imidlertid ikke når ektefellene fra først av ikke bosetter seg i samme konvensjonsland, jfr. Borum: Lovkonflikter (1957) side 114 note 6.

Når det gjelder argentinsk rett er det av partene innhentet flere uttalelser gjennom den kgl. norske ambassade i Buenos Aires. Lagmannsretten viser til den redegjørelse som er inntatt i skifterettens kjennelse. Det fremgår av denne at ektefellene beholder eiendomsretten til de midler hver av dem bringer inn i ekteskapet. Midler som erverves i løpet av ekteskapet, være seg ved arv, legat eller gave, er også særeie for den av ektefellene som mottar dem. Eventuell avkastning av særeiemidlene er imidlertid felleseie. Retten viser for øvrig til fremstillingen

Side:530

hos Bergmann: Internationales Ehe- und Kindschaftsrecht (3. utgv.), bind II, avsnittet om Argentina, side 35-36. Det kan være et spørsmål om den formuesordning som gjelder i Argentina uten videre kan sammenlignes med den norske. Lagmannsretten legger imidlertid - i tilslutning til den oppfatning som er kommet til uttrykk fra partenes side - til grunn at det ved inngåelsen av ekteskapet mellom Albert og Gurli Haug er etablert en særeieordning. Retten legger videre til grunn at denne formuesordning forble uforandret da ektefellene i 1946 tok bopel i Norge (prinsippet om formuesordningens uforanderlighet). Konsekvensen herav er at Haugs midler i forhold til Gurli Haug må ansees som hans særeie, med mindre det foreligger spesielt grunnlag for å behandle dem som felleseie, eventuelt som fru Haugs særeie. Lagmannsretten antar at spørsmålet om den formelle og materielle gyldighet av den ektepakt som ble opprettet etter at ektefellene hadde tatt fast bopel her i landet må bedømmes etter norsk rett.

Lagmannsretten skal først behandle de ankende parters krav om tillegg til den morsarv som ble utbetalt i 1948. - - -

Etter det anførte har de ankende parter krav på å bli godskrevet 3/8 av de verdier som er ført opp under post 1-3 (kr. 32 417,16 + 3 078 + kr. 47 931,03) = kr. 31 284,82. Lagmannsretten er enig i at de ankende parter har krav på forlodds dekning for dette beløp.

De ankende parter har i tillegg til dette beløp krevet 5 % rente, regnet fra 19. juni 1955 og inntil betaling skjer. Dette er for så vidt i samsvar med den påstand som ble lagt ned for skifteretten og som også ble tatt til følge av skifteretten. Av sønnenes anførsler for skifteretten fremgår imidlertid at meningen har vært å kreve 5 % rente fra skiftetvistens åpning 19. juni 1958. Lagmannsretten tilkjenner vanlig prosessrente med 4 % regnet fra 19. juni 1958.

Lagmannsretten skal deretter behandle ektepakten av 21. juli 1949. Ektepakten omfatter den faste eiendom Nora med innbo og løsøre, diverse stats- og hypotekbankobligasjoner og en del bankinnskudd. Bankinnskuddene beløp seg til i alt ca. kr. 26 000. Det er omtvistet om ektepakten omfatter samtlige Haugs ihendehaverobligasjoner, pålydende kr. 26 080, eller om den bare omfatter én obligasjon av hver serie. Regner man med samtlige obligasjoner er verdien av de overførte midler i alt ca. kr. 110 000. Legger man til grunn at ektepakten bare omfatter én obligasjon av hver serie, blir verdien mindre, ca. kr. 90 000. De midler som ble overført, omfatter en vesentlig del av Haugs formue her i landet.

Det er på det rene at ektepakten formelt sett er i fullt samsvar med lovens forskrifter (jfr. §45 flg. i lov om ektefellers formuesforhold). Det er heller ikke bestridt at Albert Haug ved opprettelsen var fullt rettshandelsdyktig. Det er imidlertid på det rene at ektepakten inneholder en gave. Spørsmålet blir da om denne gave er fullbyrdet eller om det i virkeligheten foreligger en ufullbyrdet (dødsgave), som rammes av arvelovens pliktdelsregler, jfr. arvelovens §65 sammenholdt med §33. At ektepakten tilfredsstiller lovens formkrav, er ikke tilstrekkelig, hvis den likevel må ansees som en ren dødsdisposisjon. Man viser til Rt-1915-381 og til Høyesteretts dom av 16. september 1961 nr. 142/1960. - Ingen av partene har berørt forholdet til §26 i lov om ektefellers formuesforhold.

Side:531

Haug var ved opprettelsen av ektepakten 75 år gammel. Hustruen var 46 år, altså 29 år yngre. Haug måtte etter vanlig menneskelig erfaring være forberedt på å dø før hustruen. Det er også tydelig at han har regnet med dette. Utkastet til ektepakten er skrevet av overrettssakfører Abraham Tveitan. Tveitan har som vitne forklart at han ble tilkalt til Haugs hjem. Haug uttalte ved anledningen at han etter at barna hadde fått sin morsarv ville ha klare linjer av hensyn til hustruen og barna. Han nevnte også for Tveitan at hustruen hadde brakt inn meget selv, og at hun hadde ofret meget for ham. Også overføringen av innskuddet i «Serial Federal Savings», testamentet av 5. februar 1946 og noteringen på kontoen i «Seamens Bank» («in trust for Gurli Haug») gir et visst uttrykk for Haugs intensjoner. Haug hadde etter hjemkomsten til Norge måttet skifte med barna. Det foreligger flere opplysninger om at han har vært betenkt over dette. Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at arvemessige hensyn har spillet inn ved opprettelsen av ektepakten - han har ønsket å sikre hustruen. Det er åpenbart at Haug har følt seg i sterk takknemlighetsgjeld til hustruen på grunn av hennes stell og pleie helt siden han gikk i land i Buenos Aires i 1941, og at han har regnet med at dette skulle fortsette til hans død. Ektepakten må likevel rettslig sett bedømmes som en gave. Spørsmålet blir så om gaven er fullbyrdet, eller, som uttrykt i den omtalte høyesterettsdom av 16. september 1961 «disposisjonen, forsåvidt den går ut på at hustruen skal bli eier, innebærer noen realitet.»

Det fremgår at Albert Haug etter opprettelsen av ektepakten sendte underretning til sin bank og forskjellige andre institusjoner og myndigheter. De verdipapirer og bankbøker som er omhandlet i ektepakten lå til forvaltning i Oslo Sparebank. Haug underrettet i brev av 23. juli 1949 banken om at hustruen i henhold til ektepakt av 21. s. m. har overtatt som særeie «hvad De har til oppbev. for mig i Deres Bank av værdipapirer og bankinnskudd», at hans faste eiendom er overført til hustruen, og at terminene til Hypotekbanken som tidligere skal betales av banken og debiteres en av hennes konti i banken. Det heter i brevet til slutt: «All korrespondanse vedrørende det ovenanførte skal skje til min hustru som nu disponerer over det hele». Brevet er også påført hustruens signatur.

I brev av 23. juli 1949 underrettet Haug Hypotekbanken om at eiendommen er overtatt av hustruen, og at terminene til Hypotekbanken som tidligere vil bli betalt gjennom Oslo Sparebank. I et brev av s.d. til Nøtterøy folkeregister meddeler Haug at eiendommen er overtatt av hustruen som særeie, og at hustruen fra nå av vil sende inn særskilt selvangivelse. I et brev av s.d. til lensmannen meddeles at hustruen har overtatt den faste eiendom som særeie, og at hun for fremtiden vil betale premier til Norges Brannkasse for hus og innbo. Haug gir i samtlige disse brev uttrykk for at alle henvendelser om eiendommen m.v. skal rettes til hustruen som den som disponerer eiendommen.

Det er på det rene at Albert Haug og hans hustru etter opprettelsen av ektepakten har sendt særskilte selvangivelser og at de har vært lignet særskilt.

Det fremgår at det etter hvert er foretatt atskillige forandringer i formuens sammensetning. Ved kjøpekontrakt av 11. juli 1955 ble

Side:532

eiendommen Nora solgt for kr. 60 000. Skjøte ble utstedt 27. oktober 1955. Begge dokumenter er undertegnet av Gurli Haug. Etter kjøpekontrakten betales kr. 30 000 ved overtagelse av eiendommen. For resten utstedes en pantobligasjon på kr. 30 000, som avdras med kr. 15 000 1. september 1956 og resten med kr. 5 000 pr år. Kontantbeløp og avdrag er innbetalt etter hvert og tilført fru Haugs bankkonti. I samsvar med kjøpekontrakten er restgjelden til Hypotekbanken kr. 5452,44 den 30. juli 1955 innfridd av selgeren. - Ektefellene fraflyttet etter salget eiendommen og flyttet høsten 1955 til Oslo.

Den opprinnelige beholdning av verdipapirer er, så vidt skjønnes i behold, med unntak av et par statsobligasjoner som er uttrukket. De bankinnskudd som er omhandlet i ektepakten har vært gjenstand for betydelige endringer - både ved innskudd og uttak.

Hustruen kjøpte i 1955 - i eget navn - en hytte (Solseter) på Nøtterøy. Retten kommer senere tilbake til dette kjøp.

Ser man så på forholdet mellom ektefellene er det ikke bestridt at Haug etter opprettelsen av ektepakten i atskillig utstrekning har bistått hustruen med hennes affærer. Så lenge de bodde på Nora ordnet han med stell og vedlikehold av eiendommen. Fru Haug har forklart at hun var takknemlig over at mannen ville bistå henne, samtidig som hun syntes at det var hyggelig at mannen tross sin alder hadde noe å stelle med. De snakket imidlertid sammen om forskjellige saker og spørsmål og mannen ga alltid uttrykk for at det var hennes penger. Etter det som er opplyst må retten gå ut fra at Albert Haug ikke har konferert med sine sønner om opprettelsen av ektepakten. Erling Haug har forklart at han for sin del ikke ble kjent med ektepakten før etter farens død. Faren var en meget bestemt mann, og sønnen finner det usannsynlig at faren har villet eller kunnet gi fra seg den bestemmende makt.

Lagmannsretten har funnet avgjørelsen ganske tvilsom, men er blitt stående ved at ektepakten bør kjennes gyldig. Ektepakten omfattet opprinnelig eiendommen Nora, stats- og hypotekbankobligasjoner og bankinnskudd i Oslo Sparebank. Obligasjonene og bankbøkene lå til forvaltning i Oslo Sparebank. Midlene i Oslo Sparebank ble straks stillet til uinnskrenket disposisjon for hustruen. Eiendommen er senere solgt og kjøpesummen er, for så vidt den ikke er forbrukt, gått inn på hustruens bankkonti. Rådigheten over de verdier som ektepakten gjelder er således overgått til fru Haug og til henne alene, uten at Haug har forbeholdt seg noen adgang til å gripe inn mot hennes disposisjoner. Helt fra ektepakten ble opprettet er det for hver ektefelle sendt inn særskilt selvangivelse som viser eiendomsovergangen. Ektefellene er også blitt lignet særskilt. Utskillelsen av de midler som ble overført til hustruens særeie er i det hele så markert og så konsekvent gjennomført og opprettholdt, at ektepakten også i forholdet mellom ektefellene må bedømmes som en realitet. Det foreligger en gave, men den er foretatt i lovlige former og er fullbyrdet av Haug 8 år før hans død, på et tidspunkt da han fortsatt var frisk etter alderen og i full vigør. At opprettelsen av ektepakten har sin arvemessige bakgrunn, og at Haug senere har bistått sin hustru med bestyrelsen av midlene, kan under de foreliggende omstendigheter ikke medføre at rettshandelen bedømmes som en disposisjon med døden for øye (dødsgave). Man peker også på at Haug ikke overdro samtlige sine

Side:533

midler til fru Haug. Han beholdt fremdeles en del midler i utlandet. Forholdene i nærværende sak ligger etter rettens oppfatning annerledes an enn i den sak som er avgjort ved Høyesteretts dom av 16. september 1961.

Når det gjelder ektepaktens omfang er lagmannsretten enig med skifteretten i at den ikke kan begrenses til det som følger av en bokstavelig fortolkning. Ektepakten nevner blant de verdier som overføres til hustruen under pkt. 3:

«1 Norsk statsobligsjon 3 1/2 % 1904.

1 Norsk statsobligasjon 3 % 1946.

1 Norsk statsobligasjon 2 1/2 % 1946.

1 Norsk statsobligasjon 2 1/2 % 1946».

Etter sin ordlyd gjelder ektepakten bare én obligasjon av hver av serien statslån 3 1/2 % 1904 og 3 % 1946, videre to obligasjoner av statslån 2 1/2 % 1946.

I Haugs brev til Oslo Sparebank av 23. juli 1949 nevnes følgende verdipapirer som er overført til hustruens særeie:

«3 1/2 % Norske Statsobligajsoner av 1904 - kr. 1 080,00

3 % » » » 1946- » 6 000,00

2 1/2 % » » » 1946- » 16 000,00

2 1/2 % Norsk Hypotekbank Obl. » 1946- » 3 000,00.»

I antall fordelte obligasjoner i banken seg slik:

3 1/2 % statslån 1904- 3 obl. pålydende kr. 360

3 % » 1946- 6 obl. » » 1 000

2 1/2 % » 1946- 16 obl. » » 1 000

2 1/2 % Hypotekbank 1946- 3 obl. » » 1 000

Lest i sammenheng med Haugs brev av 23. juli 1949 kan ektepakten vanskelig forståes på annen måte enn at den omfatter samtlige obligasjoner som lå til forvaltning i Oslo Sparebank. Dette bekreftes også av overrettssakfører Tveitan, som har forklart at det var Haugs mening å overføre alle verdipapirer. Den uvanlige og noe eiendommelige formulering i ektepakten må uttaler Tveitan, skyldes en ren feilskrift fra hans kontor. Lagmannsretten legger til grunn at ektepakten har omfattet samtlige verdipapirer nevnt i Haugs brev av 23. juli 1949.

Eiendommen (hytten) Solseter g.nr. 30, b.nr. 118 i Nøtterøy, ble kjøpt høsten 1955. Skjøte til Gurli Haug er utferdiget 27. oktober 1955. Særskilt kjøpekontrakt har - så vidt skjønnes - ikke vært opprettet. Fru Haug har forklart at hun personlig ordnet med kjøpet av denne eiendom. I skjøtet er kjøpesummen oppgitt til kr. 10 500, i virkeligheten ble det betalt kr. 15 000. Etter de opplysninger som foreligger for lagmannsretten legges til grunn at Solseter er betalt av midler som ble overført fra «Serial Federal Savings». Kontoutskrift fra denne bank viser at det 9. november 1955 er trukket USD 2300 i sjekk. Sjekken ble transportert (solgt) til tannlege Conradi Johnsen mot oppgjør i norske kroner, som antas anvendt til betaling av Solseter. Det er ikke godtgjort at hustruen har skaffet kjøpesummen fra andre kilder. Retten finner heller ikke at hun kan høres med at hun har lånt disse penger av Haug. Legger man først til grunn at innskuddet i «Serial Federal Savings» har tilhørt Haugs særeie, og at Solseter er blitt betalt direkte av «Amerikapengene», antas konsekvensen å være at hytten er blitt Haugs særeie, jfr. prinsippet i §24 i lov om ektefellers formuesforhold.

Side:534

De ankende parter har krevet dom for at de verdier som ikke omfattes av ektepakten tilhører Haugs særeie, jfr. påstandens II, 2 sammenholdt med I, 5. I samsvar med det som er anført foran blir påstanden å ta til følge når det gjelder innskuddet i «Serial Federal Savings» og Solseter hvor forholdet har vært omtvistet. Som tidligere uttalt legger retten til grunn at de midler som Haug etterlot seg (og som ikke gyldig er gjort til hustruens særeie) tilhører hans særeiebo. Bortsett fra «pundformuen», hvor Haugs eiendomsrett nå er erkjent, foreligger det for tiden ikke opplysninger om at Haug har etterlatt seg andre midler.

Det er ikke godtgjort at det er i behold avkastning av fru Haugs særeiemidler som kan inndras i felleseiet med Albert Haugs bo. Avkastningen er etter det som er opplyst forbrukt.

Lagmannsretten skal endelig ta standpunkt til testamentet av 5. februar 1946. Det er inntatt i skifterettens kjennelse. Testamentet er datert Buenos Aires den 5. februar 1946, underskrevet av Albert Haug, og er forsynt med følgende påtegning:

«At testator frivillig og ved full sans og samling i overvær av mig i dag har undertegnet ovenstående testament, som han har oplest for mig og erklært å være nedskrevet av han selv, bevitnes herved.

Kgl. norsk Legasjon,

Buenos Aires, den 5. februar 1946.

Dick Wesman, Chargé d'Affaires a. i.

Dolly Gabriel.»

Etter de uttalelser som foreligger fra ambassaden i Buenos Aires må man gå ut fra at testamentet ikke tilfredsstiller de formkrav som stilles etter argentinsk rett og at testamentet, hvis det skulle vært anvendt i Argentina, ville blitt kjent ugyldig på grunn av formfeil.

På den annen side antas testamentet å tilfredsstille testamentsformene etter norsk lov, jfr. arvelovens §50. Retten forstår den refererte påtegning slik at testamentet er underskrevet i nærvær av Charge d'Affaires Wesman og Dolly Gabriel (sistnevnte er formentlig en tjenestemann ved legasjonen). At det i påtegningen er brukt «i overvær av mig» kan ikke være avgjørende. Den dekker også det annet vitnets underskrift. Retten finner etter sammenhengen ingen grunn til å tvile på at også Dolly Gabriel har vært til stede da Haug underskrev testamentet.

Etter arvelovens §56 er et testament som er opprettet i utlandet gyldig når det enten tilfredsstiller formkravene etter den fremmede lov eller etter norsk rett. Arvelovens §56 tenker i første rekke på det tilfelle at testator på den tid testamentet blir opprettet har bopel (domisil) i Norge. Situasjonen er en annen når testator på den tid testamentet blir opprettet har domisil i utlandet. Det læres i teorien at et testament som ikke er formelt i orden etter testators hjemlandslov på opprettelsestiden ikke blir gyldig om han senere flytter til et land hvor testamentet tilfredsstiller lovens krav. (Se Gjelsvik: Millomfolkeleg privatrett, 1937 14 og Knoph: Arverett, 1959 2.) I dansk rett hevder Borum (Lovkonflikter, 1957 127) at det er nok at domisilloven enten på opprettelsestiden eller ved dødsfallet er iakttatt. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på dette spørsmål. Etter de opplysninger som foreligger i dette spesielle tilfelle må det være tilstrekkelig at testamentet er gyldig etter norsk rett. Det heter i testamentet inledningsvis:

Side:535

«Jeg, forhv. skibsfører, Albert Th. C. Haug, Smidsrød, Nøtterø, Tønsberg, Norge». Testamentet er opprettet kort tid før Haug reiste tilbake til Norge. Retten forstår innledningen i testamentet slik at han faktisk har oppgitt sin domisil i Argentina.

Når det gjelder testamentets innhold er det nok så at dette må ansees vesentlig modifisert ved ektepakten av 1949. Det er imidlertid ikke tilbakekalt, og lagmannsretten er enig med skifteretten i at det fortsatt må stå ved lag i den utstrekning det faktisk får noen betydning og så langt det ikke krenker livsarvingenes krav på pliktdel (2/3). - - -