Rt-1964-838
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1964-09-04 |
| Publisert: | Rt-1964-838 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 90 B |
| Parter: | Eiliv Aase (overrettssakfører Eilef Koslung - til prøve) mot Lunde kommunale kraftforsyning (høyesterettsadvokat Trygve Edler Christensen). |
| Forfatter: | Anker, Bendiksby, Endresen, Nygaard, Eckhoff |
| Lovhenvisninger: | Prisloven (1953) §18 |
Dommer Anker: Saken gjelder krav på erstatning for skade ved brann på Eilev Aases eiendom Grinderud i Lunde 8. juni 1959, en brann som Aase hevder skyldes kortslutning i Lunde kommunale kraftforsynings stikkledning til en uthusbygning på gården.
Nedre Telemark herredsrett, satt med en elektroingeniør og en tømmermester som fagkyndige domsmenn, avsa 18. oktober 1961 dom i saken med domsslutning:
«Lunde kommunale kraftforsyning dømmes til innen 2 uker fra forkynnelsen av denne dom å betale til Eilev Aase kr. 18 650.
Saksomkostninger idømmes ikke.»
Etter anke og motanke avsa Agder lagmannsrett 13. juli 1962 dom med denne domsslutning:
«Lunde kommunale kraftforsyning frifinnes.
Side:839
Saksomkostninger tilkjennes hverken for herredsrett eller lagmannsrett.»
Det deltok ikke domsmenn i lagmannsretten.
Eilev Aase har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Det gjøres gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den ikke har funnet godtgjort at brannen på Grinderud gård ble voldt av Kraftforsyningens ledningsnett. Aase har med tilbakevirkning fått Justisdepartementets bevilling til fri sakførsel for lagmannsretten og er fritatt for rettsgebyr for Høyesterett. Han har nedlagt slik påsand:
«1. Lunde kommunale kraftforsyning dømmes til å betale Eilev Aase erstatning etter Høyesteretts skjønn, begrenset oppad til kr. 50 000.
2. Lunde kommunale kraftforsyning dømmes til å betale Eilev Aase saksomkostninger for herredsrett, delvis for Høyesterett, samt Staten for lagmannsrett og delvis for Høyesterett.»
Ankemotparten Lunde kommunale kraftforsyning har nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at ankemotparten tilkjennes omkostninger for alle retter.
Om saksforholdet og partenes anførsler viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.
Høyesteretts kjæremålsutvalg har oppnevnt som elektroteknisk sakkyndige for Høyesterett sivilingeniørene J. A. Borchgrevink og R. Agnalt. Disse har gitt skriftlige erklæringer, som er kommentert i erklæringer fra overingeniør Rolf Moe og Norges Elektriske Materiellkontroll (NEMKO), hvis tidligere erklæringer er tillagt avgjørende vekt av lagmannsretten. Senere har de tre ingeniørene gitt nye erklæringer, som har artet seg som en diskusjon mellom Borchgrevink og Agnalt på den ene side og Moe på den annen side om hvorvidt kortslutning kan være brannårsaken. Jeg nevner også en skriftlig erklæring fra sivilingeniør Bjørn Bjørnvold, som var til stede i herredsretten og lagmannsretten som sakkyndig, engasjert av Aase. Jeg kommer tilbake til enkelte av disse erklæringene. Det foreligger også andre nye dokumenter, men disse finner jeg det ikke nødvendig å gå inn på. Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett har Eilev Aase og Kraftforsyningens driftsbestyrer Olav Tveitereid gitt partsforklaringer, og det er avhørt 24 vitner, hvorav 8 er nye i saken. Bortsett fra uttalelsene fra de to oppnevnte sakkyndige kan ikke det nye bevisstoff sees å ha kastet noe vesentlig nytt lys over saken.
Jeg kommer til samme resultat som lagmannsretten, men på et annet grunnlag.
Når lagmannsretten ikke fant å kunne legge til grunn at brannårsaken var kortslutning, bygget den særlig på eksperimenter som var foretatt ved NEMKO, og på uttalelsene fra driftsingeniør ved NEMKO, Hans Walbye, og fra overingeniør Rolf Moe. De sakkyndige som er oppnevnt for Høyesterett har et annet syn på spørsmålet om muligheten for at den elektriske ledning voldte brannen. De kan ikke utelukke en slik mulighet, og deler for så
Side:840
vidt det syn som er kommet til uttrykk i herredsrettens enstemmige dom og altså var den elektroteknisk sakkyndige domsmanns syn. Etter dette finner jeg ikke å kunne sette ut av betraktning at brannen kan skyldes kortslutning i stikkledningen fra lavspentnettet. Men da jeg mener at Kraftforsyningen må frifinnes av en annen grunn, tar jeg ikke standpunkt til spørsmålet om det er ført tilstrekkelig bevis for at brannårsaken er den nevnte, og jeg går ikke nærmere inn på de tekniske og bevismessige spørsmål som er reist i denne sammenheng.
Jeg kan under enhver omstendighet ikke se at man kan bygge på uaktsomhet fra Kraftforsyningens folk, på dette punkt er jeg enig med herredsretten. Den ankende part fremholder at de linjearbeiderne som holdt på å skifte ut stolpene til lavspentnettet og hadde satt opp ny stolpe ved Aases stallbygning, burde ha sett at stikkledningens tråder var for slakke og ha rettet på dette eller ha satt stikkledningen ut av funksjon for den korte tiden til stolpene var skiftet ut. Jeg kan ikke finne at det er holdepunkt for å fastslå noen forsømmelse her. Ingen hadde gjort Kraftforsyningens vedkommende oppmerksom på at ledningstrådene var for slakke, således ikke Eilev Aase, som skulle være den nærmeste til å se det, hvis en slik mangel var til stede. Visstnok sto gården ubebodd, men han og hans sønner var stadig der og arbeidet i skogen og med jordveien.
Man måtte da i tilfelle falle tilbake på et objektivt grunnlag for ansvar. Aase viser til at eiere av høyspente kraftledninger etter sikker rettspraksis er ansvarlig på objektivt grunnlag for driftsuhell, eksempelvis for branner som voldes ved overslag fra høyspentledninger til lavspentledninger, se bl.a. Rt-1932-416. Det er, hevdes det, ingen fornuftig grunn til å se annerledes på ansvarsspørsmålet hvor det gjelder brann som skyldes kortslutning i lavspentledninger. Mot dette er fra Kraftforsyningens side innvendt at det iallfall ville være å trekke det objektive ansvar svært vidt, hvis det også skulle gjelde ved teknisk svikt i stikkledninger, som er lagt opp utelukkende i den skadelidendes interesse. Jeg lar disse spørsmål ligge, da jeg finner at Kraftforsyningens alminnelige ansvarsfraskrivelse i strømleveringsbetingelsenes §14*) må føre til ansvarsfrihet i dette tilfelle. Den omfatter klart og tydelig et tilfelle som det foreliggende, tolkningen volder altså ingen tvil. Og i Aases tilfelle må klausulen om ansvarsfrihet ansees som en del av kontrakten. Jeg legger her ingen vekt på at Aases strømbestilling og hans bestilling av stikkledningsopplegget muligens skjedde muntlig over telefonen, mens leveringsbetingelsenes §2 foreskriver at strøm må bestilles skriftlig. Heller ikke har det noen betydning at Aase antagelig ikke har satt seg inn i leveringsbetingelsen. Han måtte vite at det forelå bestemmelser for forholdet mellom strømleverandøren og
Side:841
abonnenten og kan ikke påberope seg uvitenhet om hva de gikk ut på. For øvrig fikk han i sin tid en kvitteringsbok for strømleien hvor betingelsene var inntatt, en bok som riktignok bare ble brukt en kortere tid i 1949, til man gikk over til betaling over giro. Ansvarsfraskrivelsen er heller ikke en bortgjemt klausul §14 har som overskrift: «Fritagelse for ansvar». Etter det som er opplyst i saken, går jeg videre ut fra at en fraskivelse av ansvar på objektivt grunnlag, som omhandlet i dette tilfelle, er vanlig i strømleiekontrakter ved de forskjellige kraftverker.
- ) Elektrisitetsverket hadde i §14 fraskrevet seg «ethvert ansvar for skade som ikke er en direkte følge av handling begått med forsett eller grov uaktsomhet av personer for hvilke elektrisitetsverket etter lovgivningen er ansvarlig».
Aase har ikke for Høyesterett påberopt seg at ansvarsfraskrivelsen er ugyldig, hvis den først er en del av kontrakten. Det er således ikke hevdet at prislovens §18 kan anvendes her. Jeg finner da ikke grunn til å gå inn på det i teorien omtvistede spørsmål om i hvilken utstrekning §18 kan brukes på ansvarsfraskrivelser i kontrakter, men nøyer meg med å bemerke at Kraftforsyningens ansvarsfraskrivelse ikke kan sies å virke urimelig i et tilfelle som dette. Som nevnt gjelder det eventuelt ansvar på objektivt grunnlag for teknisk svikt. I denne sammenheng nevner jeg en dom i Rt-1963-281, hvor Høyesterett godtok en ansvarsfraskrivelse for følgene av feil som skyldtes uaktsomhet - det gjaldt feil i telefonkatalogen.
Jeg er enig med herredsretten og lagmannsretten når det gjelder saksomkostningsspørsmålet. Da saken har budt på tvil og jeg bygger på et annet grunnlag enn lagmannsretten gjorde, finner jeg at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.
Jeg stemmer for denne
dom:
Lagmannsrettens dom stadfestes.
Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.
Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Nygaard, Bendiksby og Eckhoff: Likeså.