Rt-1965-672
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1965-06-23 |
| Publisert: | Rt-1965-672 |
| Stikkord: | Motorvognloven, Trafikkregler |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 93 B |
| Parter: | Statsadvokat Karl Lous, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat J.C. Mellby). |
| Forfatter: | Hiorthøy, Roll-Matthiesen, Bendiksby, Stabel, Gaarder |
| Lovhenvisninger: | Motorvognloven (1926), Veiloven (1912) §68, §69, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§68 |
Dommer Hiorthøy: I straffesak mot A, født xx.xx.1936, avsa Jæren herredsrett 17. februar 1965 dom med domsslutning:
«A, født xx.xx.1936, dømmes for forseelse mot lov om vegvesenet av 21. juni 1912 §69 jfr. §68 jfr. trafikkregler av 26. april 1957 §36 jfr. §17 nr. 1 til å betale en bot til statskassen på kr. 100,- - etthundrekroner - eller hvis boten ikke betales til fengsel i 10 - ti - dager.
I saksomkostninger betaler A 200,- - tohundre - kroner til det offentlige.»
Dommen er avsagt under dissens, idet en av domsmennene mente at tiltalte måtte bli å frifinne.
Domfelte har påanket herredsrettens dom til Høyesterett på grunn av feil i saksbehandlingen og rettsanvendelsen.
Saksforholdet fremgår av herredsrettens dom.
Forsvareren har for Høyesterett påstått herredsrettens dom med hovedforhandling opphevet og bygger påstanden på et dobbelt grunnlag: For det første har han gjort gjeldende at den veg som er omhandlet i saken, ikke var «åpen for alminnelig ferdsel» og at trafikkreglene følgelig ikke kommer til anvendelse i det foreliggende tilfelle, jfr. reglenes §2 nr. 1 sammenholdt med §1 nr. 1; de grunner som flertallet i herredsretten har anført til støtte for at vegen hadde den nevnte karakter, gir under enhver omstendighet ikke Høyesterett anledning til å prøve riktigheten av rettsanvendelsen. For det annet har forsvareren gjort gjeldende at domfelte, hvis det forholder seg så at vegen går over hans grunn, har hatt rett til å motsette seg at den blir benyttet av andre, og at herredsrettens dom derfor må oppheves fordi retten har forsømt å ta standpunkt til eiendomsspørsmålet.
Jeg er kommet til at anken må tas til følge og herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Hvorvidt vegen i trafikkreglenes forstand er åpen for alminnelig ferdsel, forekommer meg atskillig tvilsomt. Slik som forholdet er beskrevet i dommen, taler meget for et benektende svar, jfr. den i Rt-1936-884 flg. refererte sak som har vesentlige likhetspunkter med den foreliggende. Flere av de momenter herredsretten har lagt vekt på, antas ikke å kunne være avgjørende, således at vegen er lagt der til bruk for flere og at den danner
Side:673
den eneste atkomstveg for de bolighus som sogner til vegen. Derimot trekker den omstendighet, - som herredsretten ikke har gått inn på -, at kommunen har ervervet veggrunn og at vegen således må være planlagt og bygget under en viss kommunal medvirkning, i retning av at den er ment å skulle være åpen for almenheten. Det samme vil gjelde hvis den nåværende bebyggelse ikke danner et avsluttet hele, men utgjør den første del av et mer omfattende byggefelt, noe som ikke er opplyst i dommen, men som enkelte av herredsrettens anførsler kan tyde på. Det må i det hele være gjenstand for et konkret skjønn hvorvidt den bebyggelse som er, eller må påregnes å ville bli tilknyttet vegen, er så vidt betydelig at vegen taper sin karakter av privat oppkjørsel. På grunnlag av det som er anført av herredsrettens flertall, er det imidlertid ikke mulig med sikkerhet å fastslå at retten har lagt en riktig rettsoppfatning til grunn når den har konstatert at vegen er åpen for alminnelig ferdsel.
Herredsretten har latt spørsmålet om eiendomsretten til veggrunnen stå åpent, idet det avgjørende etter rettens mening er om parkeringen har funnet sted på en veg som var åpen for alminnelig ferdsel. Forsvareren har fremholdt at Høyesterett under disse omstendigheter må legge til grunn at vegen helt eller delvis ligger på domfeltes eiendom, og at utgangspunktet må være at domfeltes private grunn ikke kan brukes av andre uten hans tillatelse. Det kan ikke være nok at han en tid faktisk har tolerert at vegen er lagt på hans grunn, jfr. Rt-1910-314, og han har til overflod i rommelig tid gitt varsel om at han ikke lenger vil finne seg i at andre uten videre gjør bruk av hans eiendom.
Det må være riktig, som forutsatt av herredsretten, at hvis vegen er åpen for alminnelig ferdsel, er spørsmålet om eiendomsretten til veggrunnen uten betydning. Men en veg kan ikke godt ansees åpen for alminnelig ferdsel, hvis den går over privat grunn og grunneieren med rette har nedlagt forbud mot at utenforstående bruker vegen. Det er derfor nødvendig å ta standpunkt til domfeltes anførsel om at vegen ligger på hans private grunn, idet jeg er enig i at han som grunneier må kunne motsette seg at vegen blir brukt av andre uten hans samtykke eller annen særskilt hjemmel.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Roll-Matthiesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Bendiksby, Stabel og Gaarder: Likeså.
Av herredrettens dom (dommerfullmektig Per Lindberg med domsmenn):
- - -
Rogaland politikammer utferdiget den 5. november 1964 forelegg
Side:674
mot tiltalte for overtredelse av lov om vegvesenet av 21. juni 1912 §69 jfr. §68 jfr. trafikkreglene av 26. april 1957 §36 jfr. §17 nr. 1. Grunnlaget for forelegget var at tiltalte ved flere anledninger, således lørdag den 24. oktober 1964, fredag den 30. oktober 1964 ved tre anledninger, og lørdag den 31. oktober 1964 parkerte en uregistrert traktor utenfor sin bopel på Ålgård på vegen fra riksveg 440 til et byggefelt hvor bl.a. han selv, Sveinsvoll, Torfinn Liestøl og Jonas Oftedal bor, på en slik måte at det voldtes ulempe for ferdselen på vegen. - - -
Retten legger følgende forhold til grunn for dommen:
Tiltalte eier et hus på Ålgård, eiendommen gnr. 7 bnr. 158. Eiendommen kjøpte tiltalte i 1960 av Erik Ålgård, den ble oppmålt ved forretning datert 8. mars 1960, og tiltalte fikk skjøte datert 11. april 1960. Nedenfor tiltaltes eiendom renner Flassabekken. Mellom bekken og tiltaltes eiendom går en vei. Den 24. oktober 1964 hadde tiltalte satt opp et skilt ved veien, et skilt som opplyste at der var «stengt for lastebiler». Dessuten hadde tiltalte lånt sin brors traktor og satt den delvis i veien, slik at veien kun hadde en effektiv kjørebredde som var for liten til at lastebiler kunne passere.
Tiltalte forklarer at han gjorde dette fordi kommunens vei var blitt smalere, og at veien nå gikk over hans eiendom. Tiltalte hevder at traktoren sto på hans egen eiendom.
Parkeringen ble anmeldt av B, som bor ovenfor tiltalte, og som skulle ha byggematerialer opp til sitt hus som var under oppføring. Lastebilen med byggematerialene kunne ikke passere traktoren. Politiet ga derfor ordre til at kjøretøyet skulle flyttes, idet det var ulovlig parkert.
Lensmannsbetjent Lerstøl ble anmodet om å utføre flyttingen. Tiltalte ble kontaktet, men han var uvillig til å flytte traktoren, og også uvillig til å utlevere nøklene til kjøretøyet, idet traktoren var plassert der etter ordre fra hans advokat. Traktoren ble flyttet av lensmannsbetjenten og et par medhjelpere med håndkraft. Den 30. oktober var traktoren plassert på samme sted som tidligere, og den ble igjen flyttet, denne gang med kranbil, men bare noen få meter. Senere på dagen, i middagstiden, var veien igjen delvis sperret, og traktoren ble ennå en gang flyttet. Tiltalte ble da gjort oppmerksom på at en fortsettelse ville medføre en bøtereaksjon, idet dette var ansett som straffbar parkering. Gjennom sin frue ble da tiltalte anmodet om å møte på lensmannskontoret for å avgi forklaring om sin motivering for de forsettlige handlinger. Tiltalte møtte ikke.
Lensmannsbetjenten oppsøkte deretter tiltalte, men tiltalte var ikke villig til å avgi forklaring, og henviste til sin advokat.
Lørdag den 31. oktober var veien pånytt stengt for lastebiler ved hjelp av den samme traktor. Traktoren var da avlåst med kjetting og hengelås. Lensmannen oppsøkte tiltalte og fremholdt det forkastelige i hans oppførsel, og varslet om at traktoren ville kunne bli beslaglagt. Tiltalte utleverte nøklene, traktoren ble flyttet, og nøklene ble beslaglagt. De kunne avhentes på lensmannskontoret dersom traktoren skulle brukes i arbeid.
Senere har traktoren vært plassert slik at den ikke har vært til gene for den øvrige ferdsel.
Side:675
Tiltalte fremholder at han ved kjøpekontrakt av 11. mai 1960 kjøpte et tillegg til sin tidligere eiendom, et tillegg som medførte at der langs tiltaltes eiendom ble en 2,5 meters stripe som kommunen ervervet til veigrunn. Utenfor denne 2,5 meters stripe renner Flassabekken. Tiltalte hevder videre at den vei som nå går på stedet, ikke går der den var ment å gå. Han hevder at det var meningen å oppføre en mur i bekkekanten, og at det er denne mur reguleringsplanen tar sitt utgangspunkt i. Til den vei som ble anlagt kunne man derfor faktisk ikke bruke mer enn en halv meter av den grunn kommunen hadde ervervet. Da veien derfor ble lagt over tiltaltes eiendom var dette greitt nok, men da tiltalte så ville sette opp gjerde, ville han ha sin eiendom tilbake, og han satte derfor en frist for kommunen til å få veigrunnspørsmålet løst. Tiltalte betrakter nå kjøringen på veien som et attentat på sin eiendom, og at han kun har gitt positiv tillatelse til 2 av naboene og svigerforeldrene til å kjøre over hans eiendom. Nye naboer, eller kommunen, har ikke rett til å nytte hans veg, fremholder tiltalte. Traktoren ble derfor satt på stedet for å markere hvor langt ut tiltaltes eiendomsrett gikk, og at han gjennom sin advokat hadde gitt beskjed både til vitnet B og til kommunen om at veien ville bli stengt.
Tiltalte forklarer videre at han er klar over parkeringsbestemmelsene og at ulovlig parkerte kjøretøyer kan flyttes. Men han mener at han kan disponere på og rå over sin eiendom som han vil, og at politiets initiativ mer så ut til å gå ut på å gi en nabo veirett, og at politiet gjorde urett. - - -
Retten skal bemerke:
De faktiske omstendigheter ved handlingen som retten legger til grunn, fremgår av det foregående. At plasseringen av traktoren var skjedd med forsett, at dette har funnet sted til de tider som er beskrevet i forelegget, og at traktoren var til hinder for ferdselen, er også erkjent av tiltalte. Tiltalte erklærte seg uskyldig i tiltalen først og fremst fordi han hadde satt traktoren på sin egen eiendom.
Vedrørende eiendomsforholdets betydning for straffespørsmålet, vil retten uttale:
Det er på det rene at der skal gå en vei mellom tiltaltes eiendom og Flassabekken som er ment å være 2,5 m bred. Det er også på det rene at denne veibredde ble utmål fra et fast punkt i bekkekanten før veien ble anlagt. 2,5 m fra det samme faste punkt, vinkelrett på veien, ligger så det sydøstre hjørne på tiltaltes eiendom; ifølge kart- og oppmålingssamt skylddelingsforretning beskrevet som «2,5 m fra Flassabekken». Hele tiden har det vært forutsetningen at veien langs bekken skulle være 2,50 m bred, men i senere dokumenter støter en på uttrykkene «2,50 m fra ferdig bekk» ettersom kommunen nå går ut fra at der skal settes opp en mur i bekken og at veien kan legges 2,50 m inn fra denne muren. Det kan da se ut til at tiltaltes eiendomsgrense flyter, avhengig av hvor i bekken muren blir plassert. Jo smalere bekken blir, jo lenger ut skulle da tiltaltes eiendom grense gå. Retten kan ikke anta at dette har vært meningen. Kommunen har ervervet grunn 2,50 m langs bekken slik den lå, og da tiltalte kjøpte sin eiendom var dens grenser fastlagt. At grensen på det nåværende tidspunkt skulle være flytende, ansees lite sannsynlig. Hvis derimot tiltaltes oppfatning er den rette,
Side:676
m. a. o. at hans eiendomsgrense går 2,5 m fra, og parallelt med, en i fremtiden lagt mur i bekken, og retten kan ikke se helt bort fra det, da kan retten heller ikke utelukke at traktoren var plassert på tiltaltes egen eiendom.
Retten er imidlertid kommet til at dette sivilrettslige spørsmål er uten betydning, idet det avgjørende etter rettens mening er om parkeringen har funne sted på vei «som er åpen for alminnelig ferdsel», som veilovens §68 krever for at trafikkreglene (som bruker samme uttrykk) skal kunne komme til anvendelse.
Under vurderingen av dette spørsmål har retten delt seg i et flertall og et mindretall.
Flertallet - domsmann fru Asserson og rettsformannen, er kommet til at veien må ansees åpen for alminnelig ferdsel. En har her lagt vekt på at det er en vei som er lagt der til bruk for de flere. Selv om veien er opparbeidet av private, selv om veien muligens går over privat eiendom, og selv om nye naboer må betale endel av de opprinnelige anleggsutgifter og vedlikeholdsutgifter, er flertallet av den oppfatning at veien er åpen for alminnelig ferdsel. For det første fremtrer veien slik den ligger som åpen for alminnelig ferdsel, for det annet er det intet ved vegen selv eller noe forøvrig der den tar av fra riksvei 440 som kan tyde på at veifarende i sin alminnelighet ikke har adgang, og for det tredje er veien eneste adkomstvei frem til 10 bolighus på det nåværende tidspunkt.
Selv om veien idag faktisk utelukkende benyttes i oppsitternes interesse, enten det nå er den enkelte oppsitter selv som ferdes der eller det er trafikk til eller fra det enkelte hus, som f.eks. søppelbil, postbud, varebiler, tankbiler med fyringsoljer, drosjer, oppsitternes gjester med biler, byggebiler etc., kan det ikke etter flertallets mening føre til noe annet resultat. I tillegg til dette som for flertallet har vært avgjørende, har en også sett hen til om det er naturlig eller ikke naturlig at trafikkreglene gjelder på stedet, og dette har heller ikke kunnet endre flertallets oppfatning.
Rettens mindretall - domsmann Oma - har lagt avgjørende vekt på at en ved befaringen kunne konstatere at veien var en blindvei, at den er opparbeidet av private, delvis for private midler, og at den faktisk ikke nyttes av andre enn de som bor der og som naturlig sogner til veien. For mindretallet er det også et moment av vekt det at nye naboer må betale seg inn på veien og delta i vedlikeholdet. - - -
Side:677