Rt-1968-429

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1968-04-20
Publisert:	Rt-1968-429
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 42/1968
Parter:	Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen (høyesterettsadvokat Andreas Arntzen) mot lappbyene Talma og Saarivuoma, Sverige, og de i saken oppførte husbønder fra disse to lappbyer (høyesterettsadvokat Bjørn Dalan).
Forfatter:	Eckhoff, Nygaard, Roll-Matthiesen, Bendiksby, justitiarius Terje Wold
Lovhenvisninger:	LOV-1883-06-02, Tvistemålsloven (1915) §180, Skjønnsprosessloven (1917) §48, Vassdragsreguleringsloven (1917) §16, §19, Lov om reinbeite mellom Norge og Sverige (1919) §3, §5, §6, §71, Reindriftsloven (1933) §17

Dommer Eckhoff: Etter tilråding fra Industridepartementet tiltrådt ved Kronprinsregentens resolusjon av 8. februar 1957 samtykket Stortinget 20. mai s.å. i regulering av Altevann i Troms og i overføring av Salvasskarelven til Altevann. Det nye magasin som ble skapt, skulle tjene til utbygning av kraftstasjoner ved fallene nedenfor i Barduelven.

Ved oppdemningen som var gjennomført 1. januar 1960 ble ca. 25.000 dekar lagt under vann og ca. 5.000 dekar mere eller mindre unyttbart til skade og ulempe bl.a. for samer som fra gammel tid hadde brukt reinbeitet og fisket. Så vel området som vannet og fallene er statens umatrikulerte eiendom som forvaltes av Landbruksdepartementet.

I medhold av vassdragsreguleringsloven av 1917 §16 §19 ble det i årene fra 1958 til 1960 etter foranledning av Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen holdt skjønn ved Senja herredsrett for å ta avgjørelse om tiltak for å gjenopprette skader og ulemper eller for å fastsette erstatning i penger.

Sommeren 1958 meldte de svenske samers ombudsmann i Norge seg med krav om tiltak i henhold til reguleringsbestemmelsene vedrørende Altevann av 13. juni 1957 §8 og om erstatning. Det ble imidlertid opptatt forhandlinger mellom ombudsmannen, vassdragsvesenets advokat og svenske og norske myndigheter, og på møter i 1959 og i 1960 ble det oppnådd enighet Om et utkast til overenskomst om tiltak og om erstatning. Når det gjaldt erstatning for neddemmet beite, lot partene en sakkyndig avgi uttalelse, og på grunnlag av uttalelsen ble erstatningen satt til kr. 200.000 med tillegg av 25 %. Etter utkastet til overenskomst skulle vassdragsvesenet innbetale summen til et fond opprettet i anledning av saken. Det skulle bestyres av fylkesmannen i Troms og være til hjelp og støtte for reindriften i de reinbeitedistrikter som ble rammet av Altevannsreguleringen enten den ble utøvet av svenske eller norske samer. For øvrig skulle de til enhver tid gjeldende bestemmelser om forvaltning og anvendelse av reindriftsfondet i lov av 12. mars 1933 få anvendelse så langt de passet, jfr. lovens §17.

Side:430

Når det gjaldt fisket i vassdraget, hadde utkastet den bestemmelse at erstatningen skulle fastsettes av skjønnsretten, og at erstatningsbeløpet skulle tillegges fondet. Skjønnsretten, som avhjemlet delskjønn 21. april 1960, fastsatte beløpet til kr. 100.000 med tillegg av 25 % . Beløpet ble tilkjent «Det norske og svenske lappevesen» representert ved den prosessfullmektig som møtte under skjønnet for samene.

Etter at forhandlingene var avsluttet for underskjønnet, ble det klarlagt at det norske utenriksdepartement hadde et annet syn på saken. Partene hadde hittil gått ut fra at de kunne bli enige om eller la skjønnsretten fastsette tiltak og erstatning. Men Utenriksdepartementet gjorde i en henvendelse til Landbruksdepartementet gjeldende at spørsmål om tiltak og erstatning var et anliggende som ikke kunne avgjøres av vassdragsvesenet og de svenske samer som hadde brukt Altevasstrakten til sommerbeite. Departementets standpunkt var at etter reinbeitekonvensjonen mellom Sverige og Norge av 1919 hadde enkelte samer eller grupper av samer ingen rettigheter i det annet land. De eneste rettighetshavere etter konvensjonen var den svenske og norske stat, og spørsmålene om tiltak og erstatning var følgelig en sak som lå under de to stater og alene under dem. Landbruksdepartementet erklærte seg enig i Utenriksdepartementets standpunkt.

Kravene om tiltak og beiteerstatning ble som nevnt ikke fremmet for underskjønnet, fordi partene regnet med at disse spørsmål ville bli løst ved avtale. Etter den stilling saken nå var kommet i, anmodet ombudet, prosessfullmektigen for de svenske flyttsamer, overskjønnsretten om å avgi skjønn til fastsettelse av tiltak og erstatning, og vassdragsvesenet erklærte seg enig i denne fremgangsmåte.

De svenske samer hadde hittil vært representert av ombudet i Norge. Imidlertid meldte de to svenske lappbyer, Talma og Saarivuoma, og deres husbønder seg for overskjønnsretten med egen prosessfullmektig og fremsatte krav på:

1. Tiltak angående veier, broer, gjerder og rydninger i Altevann og Salvasskar reinbeitedistrikter med forslag om fremtidig vedlikehold av tiltakene m.v.

2. Erstatning for beite og fiske med kr. 300.000 med tillegg av 25 % og renter fra 1. januar 1960. Beløpet ble påstått utbetalt det svenske jordbruksdepartement som skulle forestå forvaltning og fordeling etter nærmere bestemmelser.

3. I tilslutning til disse krav fra lappbyenes side ble det krevet erstatning til de enkelte samer som hadde hatt tap under reindriften fordi neddemningen var blitt gjennomført uten tiltak av noen art fra vassdragsvesenets side.

Länsstyrelsen i Norrbotten i Sverige opptrådte for overskjønnsretten som hjelpeintervenient for de svenske samer og sluttet seg til deres krav.

Det norske landbruksdepartement møtte for

Side:431

overskjønnsretten for å vareta norske reindriftsinteresser og egne grunneierinteresser. Departementet krevet:

1. Tiltak på vegne av norske samer.

2. Erstatning med kr. 300.000 med tillegg av 25 % som skulle innbetales reindriftfondet, jfr. loven av 1933 §17. Det ble uttrykkelig fremholdt at det tillå regjeringene, ikke skjønnsretten, å avgjøre i hvilken utstrekning noen del av erstatningen skulle utbetales svenske lappbyer eller enkelte svenske samer.

Vassdragsvesenet påstod:

1. At kravene fra svensk side på tiltak og erstatning ikke skulle tas til følge, bortsett fra kravet på saksomkostninger. Subsidiært ble det hevdet at selv om svenske samer måtte ha krav på tiltak og beiteerstatning, var fisket i Altevann ikke av den betydning for reindriftsnæringen at de tilkom erstatning for fisketap, jfr. konvensjonsloven av 1919 §71 og uttalelser i Rt-1962-163 flg.

2. Det var intet grunnlag for det norske landbruksdepartements påstand om fiskeerstatning enten staten opptrådte på norske samers vegne eller for egen regning som grunneier.

3. Landbruksdepartementets krav på beiteerstatning kunne bare tas til følge dersom de svenske krav ble utelukket.

Overskjønnet ble avhjemlet ved Senja herredsrett 29. mai 1965. Kort gjengitt fremholdt overskjønnsretten at den tvist som forelå til avgjørelse mellom saksøkeren, vassdragsvesenet, og de svenske lappbyer og de samer fra disse byer som hadde drevet rein i Altevasstrakten gjaldt om «disses bruksutøvelse er av en slik art eller er hjemlet i slike rettigheter at den er beskyttet mot det inngrep reguleringen medfører, med den følge at de har krav på tiltak og erstatning». Denne tvist ble opptatt til særskilt kjennelse etter skjønnslovens §48 som den lød før 1. juli 1960. Etter å ha gitt en fremstilling av partenes begrunnelse for krav og påstander, fant overskjønnsretten at bruksutøvelsen hadde vært et nødvendig og vesentlig ledd i de svenske flyttsamers næring, Og at den hadde hatt og har en slik fasthet og karakter at bruken måtte anses beskyttet overfor ekspropriantens inngrep i den bestående tilstand. Overskjønnsrettens slutning lyder:

«Lappbyene Talma og Saarivuoma kjennes berettiget til tiltak til avhjelp av og erstatning for skader og ulemper som Altevannsreguleringen påfører de svenske flyttsamer i deres bruksutøvelse i Altevannsområdet.»

Kjennelsen var enstemmig.

Overskjønnsretten gikk deretter over til å behandle de svenske samers tiltakskrav (1). Disse ble godtatt, og det ble fastsatt en godtgjørelse på kr. 33.000 med 25 % tillegg som vederlag for at lappbyene fremtidig påtok seg vedlikeholdet. Jeg viser for så vidt til overskjønnsrettens detaljerte redegjørelse og konklusjon. Videre fastsatte overskjønnsretten den erstatning (2), som lappbyene måtte ha krav på for skade på fiske og beite, og som vassdragsvesenet ble pålagt å utbetale med henholdsvis kr. 100.000

Side:432

og kr. 200.000 med tillegg av 25 % og 4 % rente fra 1. januar 1960 til betaling skjer. Etter overskjønnsrettens bestemmelse skal alle pengebeløp innbetales til det svenske Jordbruksdepartement som skal anbringe og forvalte midlene etter nærmere forskrifter fastsatt av overskjønnsretten i samsvar med lappbyenes påstand. Når det gjaldt kravene på erstatning for skade og ulempe påført samene i tiden fra iverksettelsen av oppdemningen inntil endelig gjennomføring av tiltakene (3), ble det som nevnt fra svensk side påstått at erstatningen skulle tilkjennes den enkelte same som var blitt skadelidende, mens vassdragsvesenet antok at også denne del av erstatningen skulle tilfalle lappbyene. Da erstatningsfastsettelsen ble utsatt, fant overskjønnsretten det upåkrevet for så vidt å ta standpunkt. Avgjørelsen vedrørende saksomkostningene finner jeg ikke grunn til å nevne her.

Når det gjaldt Landbruksdepartementets krav uttalte overskjønnsretten angående tiltakene (1) at de var dekket av de krav som de svenske samer hadde fremsatt og fått godtatt. I forbindelse med departementets erstatningskrav (2) ble det av overskjønnsretten fremholdt at norske samer ikke hadde utøvet noen bruk av betydning i Altevannstrakten som kunne betinge erstatning av eksproprianten. At det engang i fremtiden kunne bli tale om å utnytte området til norsk reindrift, kunne ikke hjemle et krav på erstatning mot eksproprianten. Det ble heller ikke antatt at staten som grunneier kunne kreve erstatning med den begrunnelse at oppdemningen førte til mindre inntekter ved utstedelse av fiskekort. Staten kunne overhodet ikke sies å ha noen aktuell økonomisk interesse i en slik utnyttelse av områdene at den ble skadelidende ved reguleringen. Staten ved Landbruksdepartementet ble derfor ikke tilkjent erstatning.

De nærmere detaljer vedrørende tiltak, erstatninger og saksomkostninger fremgår av overskjønnsrettens slutning, som jeg viser til.

Så vel den norske stat ved Landbruksdepartementet som Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen har påanket overskjønnsrettens kjennelse til Høyesterett.

Landbruksdepartementet hevdet i ankeerklæringen for Høyesterett at overskjønnsretten tok feil når det ble uttalt at norske samer ikke hadde utøvet reinbeite av betydning i Altevannstraktene, og når den unnlot å drøfte det tap norske samer hadde lidt på isfisket på Altevann. For øvrig ble det fremholdt at staten som grunneier også hadde lidt tap ved reguleringen.

Under enhver omstendighet, anførte departementet, skulle erstatning for neddemmet beite gå til reindriftfondet opprettet i medhold av loven av 1933 §17. Det ble i denne sammenheng gjort gjeldende at all reinbeiting på norsk side av grensen administreres av departementet og dets tjenestemenn, og at svenske samer i den tid de oppholder seg i Norge er undergitt de instruksjoner og forskrifter som meddeles dem av norske myndigheter.

Anken er senere trukket tilbake og saken hevet idet det er oppnådd enighet mellom departementet og vassdragsvesenet om

Side:433

at det, dersom vassdragsvesenets anke til Høyesterett mot lappbyene Talma og Saarivuoma fører frem, skal opptas forhandlinger om de tiltak som skal iverksettes, og om den erstatning som blir å yte det lokale reindriftsfond for den skade reguleringen har påført og vil påføre reindriften i området.

Vassdragsvesenets anke til Høyesterett går ut på at Overskjønnsretten har tatt feil når den har funnet at lappbyenes bruk i Altevann reinbeitedistrikt og Salvasskar reinbeitedistrikt er av en slik karakter at bruken kan gi de to byer krav på tiltak og erstatning.

Vassdragsvesenet har prinsipalt hevdet at svenske flyttlappers bruk av reinbeiter i Norge hviler på et traktatmessig grunnlag. Det er statene som har rett og plikt etter traktatene, og alle spørsmål og tvister som oppstår i forbindelse med det konvensjonsfestede forhold må søkes løst ved forhandling, eventuelt ved voldgift mellom statene. Borgere i et land kan ikke reise krav i det annet land, selv om de faktisk utøver de rettigheter som deres stat måtte ha betinget seg.

I denne sak har de svenske lappbyer eller deres husbønder ikke et privatrettslig grunnlag for krav mot vassdragsvesenet som følge av reguleringen av Altevann. Det bestrides at svenske samer har ervervet rett til beite og fiske før forholdet folkerettslig ble ordnet mellom Sverige og Norge ved grensetraktaten og lappekodisillen av 1751. Bruksutøvelsen tilfredsstillet således ikke de krav som må stilles til et rettserverv, og overskjønnsretten har tatt feil når den har antatt at en rett ble ervervet før 1751. Det bør også tas i betraktning at svenske og dansk-norske myndigheter stillet seg kritisk til samenes bruk, og at de i hundreåret før kodisillen utferdiget en rekke forbud som hindret samene adgang til forskjellige områder.

Det er videre en feil når overskjønnsretten har funnet at en bruk fra tiden før 1751 har vært beskyttet av lappekodisillen og senere av fellesloven av 1883, Karlstadkonvensjonen av 1905 og renbeitekonvensjonen av 1919, for å nevne de viktigste dokumenter. Når det gjelder grensetraktaten av 1751 og kodisillen av samme år, har disse fått en utformning som tydelig viser at man ut fra offentlige hensyn la vekt på å sikre hver stats myndighet på egen side av grensen og å avskjære rettigheter eller interesser som det annet rikes undersåtter måtte ha. Det ble ikke foretatt noen anerkjennelse av samiske rettigheter, det ble gitt tillatelse til fortsatt reindrift så lenge det måtte være forenlig med statenes interesser. Det var med andre ord en tillatt bruk som statene når som helst kunne endre, innskrenke eller la falle bort. Den ankende parts tolkning av grensetraktaten art. II og lappekodisillens forskjellige bestemmelser faller i store trekk sammen med den oppfatning som den norske lappekommisjon av 1897 gjorde gjeldende, se innstillingen av 1904 29-32, 97-106 m.v.

Det hevdes videre at svenske samer ikke har ervervet noen rett av privatrettslig karakter i tiden etter 1751. Fra da av har flytningen over grensen vært hjemlet og regulert i konvensjoner

Side:434

og lover, og det må være utelukket at samene ved sin bruksutøvelse har ervervet en rett i strid med disse offentlige bestemmelser. Det er en feil når overskjønnsretten har lagt vekt på det forhold at kodisillen av 1751 ble stadfestet ved Karlstad-konvensjonen av 1905, og at man fra norsk side samtidig frafalt retten til å bringe kodisillen til opphør. Man kan om dette forhold ikke som overskjønnsretten si at de svenske flyttsamers bruk av sommerbeite på norsk grunn nyter en særlig sterk beskyttelse. Det må fastholdes at spørsmålet om hvorvidt reinbeitingen kan bringes til opphør, og i tilfelle på hvilke vilkår, utelukkende er en sak Som ligger under statene, og Karlstad-forliket har ikke medført noen endring på dette punkt.

Dette at statene har hånd om forholdet bekreftes av det som har skjedd etter 1751. Det er nevnt at da grensen mellom Norge og Russland ble gått opp i 1826, ble den sperret skjønt det hadde foregått reindrift fra gammel tid i grenseområdet. I 1852 stengte Russland storfyrstendømmet Finlands grense, den utelukket dermed norske samer fra det beite de var sikret ved kodisillen. Det ble ikke reist spørsmål om lappenes rettigheter i denne sammenheng, og det ble heller ikke gitt dem kompensasjon.

Man bør etter vassdragsvesenets mening også være oppmerksom på innholdet av de bestemmelser som ble truffet i lovene av 1883 og 1919 og på konvensjonene av 1905, 1919 og 1949. Her ble det ikke bare truffet bestemmelser om bevoktning, solidaransvar, beitetider og reintall, men statene foretok suverene flytninger av eller innskrenkninger i beiteområdene, ofte i strid med samenes bruk fra tidligere tid. Dette at statene har utøvet en så sterk rådighet over reindriftsnæringen lar seg ikke forene med at samene skulle ha noen rett til et bestemt beiteland eller fiskevann. Dette synspunkt bestyrkes etter vassdragsvesenets oppfatning av uttalelser i lovforarbeider. Det er her påberopt uttalelser så vel fra svensk som fra norsk side fra 1842 da arbeidet begynte med å søke kodisillen avløst av en ny konvensjon eller lovgivning. Det er vist til fremstillinger fra felleskommisjonen av 1843, til uttalelser fra den svenske justisstatsminister i 1862 og 1869, den norske konstitusjonskomités innstilling av 1872, andre forarbeider til felles-loven av 1883, uttalelser av den norske lappekommisjon av 1897 som tidligere er nevnt, forarbeider til konvensjonen og loven av 1919 og til loven av 1933 (Kjerschows utkast av 1922). Av disse uttalelser vil det fremgå at samenes rett hviler på lovgivningen i de to land, og at retten ikke har eksistens utover lovgiverens vilje.

Subsidiært har vassdragsvesenet hevdet for Høyesterett at det heller ikke etter norsk intern rett er grunnlag for lappbyenes krav. Det er her vist til den fremstilling som jeg allerede har gitt, og det er påpekt at svenske lapper ikke hadde ervervet noen rett før 1751, og at det ikke i konvensjoner eller lover senere er gitt dem noen garanti for bruksutøvelsen. Det hele har karakteren av en tålt bruk som ikke kan være vernet ved ekspropriasjon, og denne oppfatning bestyrkes av den måte næringen må

Side:435

drives på. Driften flyttes fra sted til sted, persongruppen skifter, og bruken av store områder er løs og ubestemmelig. Det er disse realiteter som man må formode ligger under de betraktninger som høyesterettsdom i Rt-1955-361 flg. (Marsfjell-Jonasmo) hviler på.

Det er ytterligere gjort gjeldende at det må være et vilkår for lappbyenes krav på tiltak og erstatning at det kan påvises at de har utøvet en eksklusiv bruk av området ved Altevann. Men slik forholder det seg ikke. Etter konvensjonen og loven av 1919, begges §3, har de svenske byer Könkämä og Lainiovuoma adgang til sommerbeite i reindistriktene Altevann og Salvasskar ved siden av Talma og Saarivuoma, og området har for øvrig også vært brukt av norske samer til vinterbeite og vårfiske.

Endelig er det fremholdt fra vassdragsvesenets side at erstatning for skade på beite og fiske må tilfalle reindriftsmyndighetene og innbetales til det lokale reindriftsfond på samme måte som slike erstatninger i Sverige tilfaller Statens lappfond. Selv om det norske reindriftsfond som er nevnt i loven av 1933 §17 ikke direkte gjelder svenske samer, har fondet til oppgave å dekke alminnelige næringsinteresser som måtte være skadelidende som påstått i den foreliggende sak.

Vassdragsvesenet har nedlagt påstand:

«1. Skjønnet oppheves.

2. Vassdragsvesenet tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Det er fra lappbyene Talmas og Saarivuomas og fra husbøndenes side gjort gjeldende at overskjønnsrettens kjennelse er riktig og velgrunnet.

Ankemotpartene har hevdet at bortsett fra den skatteoppkrevning som fant sted fra russisk, svensk og norsk side var Finnmark og Lappland i eldre tid et område hvor flyttlappene rådde grunnen. Når det gjelder traktene omkring Altevann, viser alle stedsnavn at man har å gjøre med et rent samisk område. Dette ble fra vår til høst brukt av østlapper som om vinteren holdt til på den annen side av fjellet.

Da grensen ble trukket opp mellom Sverige og Norge i 1751, ble samenes bruk og institusjoner fra tidligere tid anerkjent av kongene i begge land. Det var etter ankemotpartenes mening naturlig at det skjedde fordi alders tids bruk var et kjent grunnlag for rettserverv i begge riker, fordi flytningen over grensen var nødvendig for samefolket, og fordi kongene fant det fordelaktig for statene at reindriften ble opprettholdt, jfr. traktatens art. III og kodisillen, først og fremst §10. Det er om forståelsen av kodisillen bl.a. vist til Högsta Domstolens uttalelse av 16. november 1868 og til Aschehougs statsforfatningsrett, utgaven av 1875 69-75.

I det forhold at reindriften var blitt et konvensjonsanliggende lå ikke annet og mer enn at statene fikk rett til å kreve av hverandre at den interne lovgivning ble utformet slik at lappene fikk adgang til å utøve sin næring uansett statsborgerskapet. Man må

Side:436

etter ankemotpartenes mening slå fast at etter at østlappene var blitt svenske statsborgere, har deres næring hatt rettsbeskyttelse i Norge, først ved lappekodisillen, så fellesloven av 1883, Karlstadtraktaten av 1905, og endelig konvensjonen av 1919. De Svenske lapper har under disse forhold en sterk rettsstilling i Norge, men norske samer har på den annen side tilsvarende rettigheter i Sverige.

Ankemotpartene har videre fremholdt at det var ro om reindriften i omkring ett hundre år etter grensetraktaten av 1751. Senere er det så vel fra svensk som fra norsk side foretatt innskrenkninger og begrensninger av beitebruken. Årsakene var flere: Bortsett fra at grensene for bruksområdene på traktatens tid kunne være omtvistelige, viste det seg at reinbeitet enkelte steder var overbelastet, og hensynet til reindriften tilsa inngrep fra myndighetenes side. Konfliktene mellom de fastboendes gårds- og skogsdrift og samenes bruk påkalte myndighetenes oppmerksomhet, og lappenes bruksrett ble oftest gitt en dårligere prioritet. Den russiske regjerings stengning av den finske grense i 1852 førte til at samene i Finnmark ble skadelidende, og den aktualiserte det norske krav om å fri seg fra svenske lappers reindrift på norsk område. Særlig utviklingen fra 1870-årene og lappekommisjonen av 1897 var preget av unionskonflikten, men resultatet ble ikke desto mindre at ved Karlstadforlikets art. 1 ble Norge sterkere bundet til opprettholdelse av svensk reindrift enn tidligere. Ser man i dag tilbake på de innskrenkninger som statene har foretatt i samenes bruk og de påbud som er gitt for driften, må man kunne si at det foreligger en regulering på linje med de inngrep som andre næringer har måttet finne seg i uten at noen av den grunn har erklært at utøverne har tapt sin rett. En bekreftelse av at iallfall norske samer har rettigheter på grunnlag av tidligere bruk kan man finne i uttalelser av den siste reindriftslovkomité i innstilling av 1966 7, 26, 27, 29 og 38. Og den foreliggende sak skal tross alt avgjøres ut fra dagens rettgoppfatning, og svenske lapper skal ikke stilles dårligere enn norske samer.

Men ankemotpartene hevder at det til løsningen av denne sak ikke er påkrevet å ta et avgjort standpunkt til spørsmålet om det foreligger rettigheter eller ikke. Saken gjelder alene spørsmålet om eieren av et reguleringsanlegg (om det eies av staten eller private må være likegyldig) plikter å betale natural- eller pengeerstatning for den skade anlegget måtte påføre tredjemann, i dette tilfelle lappbyene. Uansett traktater og lover kan ankemotpartene fra deres forfedres tid påberope seg en fast bruk av et bestemt område, et forhold som etter rettspraksis berettiger til erstatning. Det er her bl.a. vist til avgjørelser av Høyesterett i Rt-1910-200, 1915 645, 1928 295 og 993, 1951 417, 1953 1166 og 1435 og 1954 1055. At samene har fått erstatning for skader og ulemper ved ekspropriasjon fremgår også etter ankemotpartenes mening av en rekke avgjørelser av skjønnsretter i Sverige og Norge.

Side:437

Talma og Saarivuoma hevder at det må være uriktig når det av vassdragsvesenet er påstått at de ikke kan få erstatning, fordi andre svenske lappbyer og norske samer også måtte være berettiget til erstatning som følge av reguleringen av Altevann. Könkämä og Lainiovuoma har ikke meldt seg med noen krav, og når det gjelder de norske samer, som Landbruksdepartementet representerte for overskjønnsretten, ble kravene prøvet i realiteten, men ikke tatt til følge. Det erstatningsbeløp overskjønnsretten har fastsatt for tap av bruk og fiske tilkommer derfor fullt ut ankemotpartene, som selv har bestemt at beløpet skal forvaltes av svenske myndigheter.

Det er ingen hjemmel for vassdragsvesenets påstand om at den fastsatte erstatning skal gå til det norske reindriftsfond. Loven av 1933 §17 om reindriftsfondet gjelder norske samer, og der er ingen tilsvarende hjemmel i loven av 1919 vedrørende svenske samer. For øvrig er det påpekt at Landbruksdepartementet har trådt ut av saken for Høyesterett, og at eksproprianten ikke har adgang til å utbetale erstatningen til reindriftsfondet i strid med ankemotpartenes påstand.

Ankemotpartenes påstand lyder:

«Prinsipalt:

Senja overskjønnsretts kjennelse av 29.5.1965 stadfestes.

Subsidiært:

1. De i saken oppførte husbønder fra Talma og Saarivuoma, eventuelt de 2 lappbyer, har krav på tiltak for avbøting av skader og ulemper flyttsamene fra de 2 lappbyer blir påført ved Altevannsreguleringen.

2. For det tilfellet at overskjønnet helt eller delvis oppheves, påstås overskjønnet hjemvist til ny behandling av overskjønnsretten.

I begge tilfeller:

Ankemotpartene tilkjennes sakskostnader for Høyesterett.»

Etter det standpunkt jeg er kommet til, finner jeg ikke grunn til å redegjøre for bakgrunnen for de subsidiære påstander.

Det er til bruk for Høyesterett i august 1966 holdt bevisopptak ved Senja herredsrett. Under bevisopptaket har lappefogd i Troms Hans Prestbakmo, studierektor Nikolaus Kuhmunen, reineier og ordningsmann Per Idivuoma og sekretær i Norsk Sameråd Hans Jonas Henriksen gitt forklaring. Det er ellers av partene fremlagt et meget omfattende materiale fra svensk og norsk side av historisk, etnografisk og juridisk art. På vesentlige punkter foreligger saken i samme skikkelse for Høyesterett som den forelå for overskjønnsretten, og jeg finner det ikke nødvendig nærmere å redegjøre for de nye dokumenter.

Jeg er kommet til det samme resultat som overskjønnsretten og kan i alt vesentlig tiltre begrunnelsen for kjennelsen.

Når det gjelder saksforholdet, legger jeg som overskjønnsretten til grunn at slekt etter slekt fra det distrikt hvor byene ligger, i hvert fall ett hundreår før grensen ble fastlagt i 1751, har hatt boplasser ved Altevann med stabbur, skillegjerder, båter

Side:348

og annen redskap de trengte, og at lappene senere årvisst har brukt området med beite og fiske. Man må da som overskjønnsretten kunne fastslå at fra historisk tid har lappene i dette bestemte område etablert og festnet en nødvendig bruk i næring.

Jeg er videre enig med overskjønnsretten i at inngrep i bruk av denne art etter vanlige rettsgrunnsetninger berettiger til erstatning ved ekspropriasjon. Det er i dette tilfelle også fastslått at lappbyene har lidt et betydelig tap ved den regulering av vassdraget som har funnet sted.

Som tidligere nevnt har vassdragsvesenet fremholdt at et inngrep i samenes bruk likevel kan finne sted uten erstatning. Det er påpekt at statene siden 1751 og til denne dag bl.a. har foretatt stengning og flytning av reindriftsområdene, og at de har gjort sterke inngrep i næringen med fastsettelse av reintall og beitetider. Den ankende part har av denne utvikling trukket den slutning at man bare har å gjøre med en inntil videre tålt bruk som savner erstatningsrettslig vern. Ankemotpartene har på den annen side hevdet at det alene foreligger en regulering som ikke berører lappenes rett. Etter min oppfatning kan den ankende parts anførsel ikke føre frem. Jeg finner nemlig at den foreliggende neddemning er et inngrep i en så fast og konsentrert bruk av beite og fiske ved Altevann at eksproprianten må betale erstatning. Når det så sterkt fra vassdragsvesenets side gjøres gjeldende at det etter intern rett ikke er hjemmel for kravene, nevner jeg at for overskjønnsretten påstod Landbruksdepartementet tiltak og erstatning på vegne av norske samer, og vassdragsvesenet hadde som tidligere nevnt i prinsippet ingen innsigelse mot kravene.

Jeg anser det ikke for påkrevet å ta opp til behandling de spørsmål som melder seg om de to stater, eventuelt den norske stat alene, måtte treffe bestemmelse som opphevet den gjensidige adgang til reindrift over grensen eller som forbød eller innskrenket lappbyenes adgang til Altevannsområdet. I den foreliggende sak må det være tilstrekkelig å slå fast at området var i bruk av lappene i lang tid før statene ble enige om den første konvensjon angående reindriften i 1751, og at det ikke etter denne tid er foretatt noen endring av betydning som berører Altevannstrakten. Det er på det rene at da ekspropriasjonen fant sted hadde lappbyene etter konvensjonen og loven av 1919, §3, §5 og §6, adgang til å utnytte reinbeitedistriktene ved Altevann for seg, og at denne adgang fremdeles er dem forbeholdt. Etter min mening har man ikke grunnlag for å si at den gjeldende konvensjon er til hinder for at lappbyene fremmer et erstatningskrav mot en ekspropriant som krenker deres bruk av reinbeitedistriktet. Jeg er klar over at den svensk/norske reinbeitekommisjon av 1964 har fremsatt et forslag som, om det måtte bli satt i verk, vil berøre Talmas og Saarivuomas utnyttelse av sommerbeitet i Troms, men jeg finner ikke at dette forhold kan være av betydning for avgjørelsen av den foreliggende ankesak.

Vassdragsvesenet har som tidligere nevnt gjort gjeldende at

Side:439

de to lappbyer for å kunne kreve tiltak og erstatning må påvise at de har utvist en eksklusiv bruk av Altevannstrakten. Jeg finner at heller ikke denne anførsel kan føre frem. Overskjønnsretten har antatt at lappbyene er blitt skadelidende ved reguleringen, og har tilkjent dem erstatning for skader og ulemper. Om andre svenske lapper eller om norske samer Også måtte ha rett til området, hvilket er bestridt, kan ikke dette føre til at de to lappbyer skulle være avskåret fra å gjøre sine krav gjeldende.

Overskjønnsretten har pålagt vassdragsvesenet å betale erstatninger for neddemmet beite og for skade på fiske i Altevann til lappebyene Talma og Saarivuoma ved det svenske Jordbruksdepartement. I den frafalte anke fra det norske Landbruksdepartement ble det hevdet at beiteerstatningen skulle gå inn i reindriftsfondet, jfr. loven av 1933 §17. Vassdragsvesenet har imidlertid for Høyesterett gjort gjeldende at den erstatning som byene er tilkjent, skal tilfalle reindriftsmyndighetene og innbetales til det lokale reindriftsfond på samme måte som slike erstatninger i Sverige skal tilfalle Statens lappfond. Jeg antar at ikke det er hjemmel for dette, og finner det tilstrekkelig å nevne at loven av 1919, som gjelder svenske samer, ikke har noen bestemmelse om reinfond. Erstatningsbeløpet må da utbetales det svenske departement som påstått av lappbyene.

Mitt resultat er dermed blitt at anken ikke kan føre frem. Jeg finner at vassdragsvesenet må betale saksomkostninger for Høyesterett etter bestemmelsen i rettergangslovens §180 første ledd. Ankesaken har hatt et meget betydelig omfang, og jeg antar under henvisning til fremlagt omkostningsoppgave at omkostningsbeløpet i alt bør settes til 80.000 kroner.

Jeg stemmer for denne dom:

Senja overskjønnsretts kjennelse av 29. mai 1965 stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen til lappbyene Talma og Saarivuoma med husbønder 80.000 - åtti tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Roll-Matthiesen, Bendiksby og justitiarius Terje Wold: Likeså.

Av overskjønnsrettens kjennelse (lagdommer Carl Tank med skjønnsmenn):

- - -

Overskjønnsretten skal bemerke:

Det må på bakgrunn av det dokumentmateriale som er fremlagt i saken, kunne fastslås at de svenske flyttsamers sommerflytninger til

Side:440

norsk område i Troms alt under forberedelsene til grensetraktaten mellom Norge og Sverige av 1751 var helt alminnelige og berodde på en fast tradisjon. Hvor gammel denne tradisjon kan være, er det ikke godt å ha noen bestemt formening om, men det må etter overskjønnsrettens mening i alle fall være grunnlag for å anta at den går tilbake minst til midten av det 16. århundre. Det er sannsynlig at man står overfor en gradvis utvikling, men man må allikevel ha lov til å gå ut fra at de svenske flyttsamers bruksutøvelse på norsk område har hatt et be tydelig omfang i over hundre år før 1751 - et så betydelig omfang at man fant grunn til å ta saken opp under forhandlingene om grensetraktaten. Man kan i denne forbindelse særlig nevne major Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller, brev av 2/11 1708 fra amtmand Schjelderup til Kongen og utdrag av «Embeds Erlæring...» fra prosten i Helgeland av 2/1 1716. Det må etter dette kunne konstateres at de svenske flyttsamer fra lappbyene Talma og Saarivuoma (tidligere Tingevara) i minst 3-400 år har utnyttet traktene omkring Altevann til sommerbeite for sine rein, og i den samme tid har brukt de flyttveier, som nå berøres av reguleringen, og utøvet fiske i vannet. Siden 1751 har bruken vært beskyttet av lappekodisilen, fellesloven av 2. juni 1883, Karlstadkonvensjonen av 26/10 1905 og endelig av reinbeitekonvensjonen av 5/2 1919. Reinbeitekonvensjonen av 1919 er nå oppsagt fra norsk side. Men om dette skulle resultere i at den faller bort, trer etter dens §202 annet ledd lappekodisilen og Karistadkonvensjonens art. 1 igjen i kraft. Kommisjonen av 1897 hevdet i sin innstilling av 1904 at lappekodisilen som følge av den russiske sperring av den norsk-finske grense i 1852 måtte være uforbindende for Norge. Allikevel ble kodisilen stadfestet ved Karlstadkonvensjonen av 26/10 1905 som dertil uttrykkelig fastslår at den ikke ensidig kan oppsies av noen av partene. De svenske flyttsamers bruk av sommerbeite på norsk grunn nyter således en sterk beskyttelse, og det kan ikke antas at den uten videre kan bringes til opphør ved en ensidig beslutning fra norsk side. Det er nok så at de områder som de svenske samer tidligere hadde adgang til å benytte, gjennom overenskomst mellom de to stater etterhvert er blitt noe innskrenket - senest i 1950. Grunnen til dette er formentlig dels hensynet til norske interesser, dels en viss tvil om de svenske samers bruk av de ytre distrikter hadde noen hjemmel i gammel sedvane og dels den at disse ikke lenger hadde den samme praktiske betydning for samene som før. Når det derimot gjelder de områder som er av interesse i denne sak - Altevann og Salvasskar reinbeitedistrikter - må det antas at det fortsatt er nødvendig for de svenske flyttsamer å utnytte disse til sommerbeite på samme måte som før. Bruken er således fremdeles av vesentlig betydning for deres næringsgrunnlag, og det må etter overskjønnsrettens mening være riktig å bygge på at den Også vil fortsette å være det fremover. Sålenge samene fra Talma og Saarivuoma driver med reindrift i sin nåværende form, er det liten grunn til å tro at den svenske stat - uten tilstrekkelig kompensasjon til samene - vil gå med på en endring i konvensjonen, som utestenger dem fra traktene omkring Altevann.

Overskjønnsretten er etter dette kommet til at de svenske flyttsamers bruksutøvelse i disse trakter - som et nødvendig og vesentlig ledd i deres næringsgrunnlag - har hatt og har en slik fasthet og

Side:441

karakter at den må være beskyttet overfor et slikt inngrep i den bestående tilstand, som reguleringen av Altevann representerer. Etter det resultat man således er kommet til, finner man det ikke nødvendig å gå nærmere inn på brukens rettslige karakter, som har vært sterkt omprosedert mellom partene.

Det er fra Vassdragsvesenets side under henvisning til høyesterettsdom i Rt-1962-163 hevdet at det ikke under noen omstendighet kan bli spørsmål om å tilkjenne de svenske flyttsamer erstatning for den skade reguleringen medfører for deres fiske i Altevann. Overskjønnsretten er ikke enig i dette. Det er riktignok så at det i lov nr. 7 av 18. juni 1919 §71 (konvensjonens §78) heter at samene er berettiget til å fiske like med landets egne borgere. Men grunnlaget for denne fiskerett antas å være et annet for samene enn for oppsitterne i Bardu. Fisket i Altevann har i den tid de svenske flyttsamer fra Talma og Saarivuoma har utnyttet traktene omkring til sommerbeite for sine rein, vært et utpreget husbehovsfiske, som har hatt stor betydning for deres husholdning og dermed for deres næringsgrunnlag. Det antas for disse samer fremdeles å ha en så nær tilknytning til bruken av beitestrekningene at det etter overskjønnsrettens mening ekspropriasjonsrettslig må komme i samme stilling som denne. Dertil kommer at samenes utnyttelse av fisket i Altevann er meget eldre enn det fiske som oppsitterne i Bardu har utøvet. Det kan i denne forbindelse nevnes at lappbyen Tingevara (nå Talma og Saarivuoma) ble skattlagt til Sverige av Altevann i 1576, 1586, 1594 og 1595 (Wiklund og Quigstads dokumentsamling II 225-232). Overskjønnsretten er derfor av den oppfatning at dens avgjørelse ikke er i strid med høyesterettsdommen i Rt-1962-163, når den er kommet til at samene må tilkjennes erstatning for skade på fiske i Altevann.

Det er enighet mellom partene om at erstatningen for tapt fiske, for neddemmet beite, for vedlikehold av tiltak og for tap i fremtidig næring må tilkjennes lappbyene og ikke de enkelte samer. Overskjønnsretten er enig i dette. Det er imidlertid fra samenes side også krevet erstatning for tap de har lidt i sin reinskjøtsel fra reguleringens iverksettelse inntil det etter endelig skjønn er gjennomført tiltak til avhjelp av ulempene. Disse erstatninger må etter samenes oppfatning tilkjennes de enkelte samer som har vært skadelidende, mens man har forstått Vassdragsvesenet derhen at det mener at også de i tilfelle må tilkjennes lappbyene. Da det først senere vil bli aktuelt å fastsette slike erstatninger, finner overskjønnsretten det ikke nødvendig nå å ta standpunkt til dette spørsmål. Konklusjonen vil bli utformet i overensstemmelse hermed.

Når det gjelder tiltakskravene, er Vassdragsvesenet - under den forutsetning at de svenske flyttsamer (eller lappbyene) får medhold i at de har krav på erstatning, innforstått med at det i medhold av konsejonsvilkårenes punkt 8 plikter å treffe nødvendige tiltak for å søke å avhjelpe de skader og ulemper som reguleringen fører med seg for samenes interesser. Overskjønnsretten er for sitt vedkommende ikke i tvil om at nevnte bestemmelse under denne forutsetning gir hjemmel for pålegg om slike tiltak. Om den også gir et selvstendig grunnlag for tiltakskrav uavhengig av samenes ekspropriasjonsrettslige stilling forøvrig, er det etter resultatet ikke nødvendig å gå inn på.

Side:442

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Lappbyene Talma og Saarivuoma kjennes berettiget til tiltak til avhjelp av og erstatning for skader og ulemper som Altevannsreguleringen påfører de svenske flyttsamer i deres bruksutøvelse i Altevannsområdet.

Overskjønnsretten skal deretter behandle de enkelte tiltaks- og erstatningskrav, idet kjennelsen herunder vil bli lagt til grunn. - - -

Overskjønnet er enstemmig.

Slutning:

A. Hovedstyret for Norges Vassdrags- og elektrisitetsvesen pålegges følgende ytelser og tiltak:

I. For Altevann reinbeitedistrikt: - - -

II. For Salvasskar reinbeitedistrikt: - - -

I den utstrekning de foran nevnte tiltak skal utføres av Vassdragsvesenet og ikke etter avtale er overlatt til samene selv, forutsettes de utført innen 1. oktober 1966.

III. For begge reinbeitedistrikter:

Hovedstyret for Norges Vassdrags- og elektrisitetsvesen betaler innen 1. oktober 1966 til lappbyene Talma og Saarivuoma v/det svenske jordbruksdepartement en engangserstatning stor kr. 33.000,- - trettitretusenkroner - med tillegg av 25 % til vedlikehold av tiltakene som i kommisjonsinnstillingen av 25/8 1963 bestemt.

B. Hovedstyret for Norges Vassdrags- og elektrisitetsvesen betaler til lappbyene Talma og Saarivuoma v/det svenske Jordbruksdepartement i erstatning for neddemmet beite og for skade på fiske i Altevann en gang for alle kr. 300.000,- - trehundretusenkroner - med tillegg av 25 % og 4 % årlig rente fra 1. januar 1960 til betaling skjer.

C. Staten v/Landbruksdepartementet tilkjennes ingen erstatning.

D. Hovedstyret for Norges Vassdrags- og elektrisitetsvesen betaler innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dette skjønn i saksomkostninger for teknisk og juridisk bistand til lappbyene Talma og Saarivuoma v/høyesterettsadvokat Bjørn Dalan kr. 76.231.26 - kronersyttisekstusentohundreogtrettien 26/100 -.

Forøvrig tilkjennes ikke saksomkostninger. - - -