Rt-1970-22
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1970-01-17 |
| Publisert: | Rt-1970-22 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 5/1970 |
| Parter: | Odds Reklame og Innredning v/ Odd Hofsnes Larsen (advokat Eystein Wiggen - til prøve) mot Staten v/Finansdepartementet (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Eilert Stang Lund). |
| Forfatter: | Mellbye, Leivestad, Hiorthøy, Endresen, Bahr |
| Lovhenvisninger: | Konkursloven (1863) §117, §20, §2, §3, §5 |
Dommer Mellbye: Staten ved skattefogden i Aust-Agder begjærte 25. mai 1964 boet til Odds Reklame og Innredning ved innehaveren Odd Hofsnes Larsen tatt under skifterettens behandling som konkursbo. Konkursgrunnlaget var dels etterberegnet omsetningsavgift av omsetning i årene 1957-1962 med kr. 3.702,-, dels omsetningsavgift i henhold til innleverte oppgaver for 9 terminer i årene 1963-1964, til sammen kr. 529,-, alt med påløpne renter. Konkurs ble åpnet 28. mai 1964 med hjemmel i konkurslovens §5, men i begjæringen var også vilkårene etter konkurslovens §3 påberopt.
Skifterettens kjennelse om åpning av konkurs ble påanket til Høyesterett. Høyesteretts kjæremålsutvalg opphevet kjennelsen 3. februar 1965 på grunn av feil ved forkynnelsen av konkursbegjæringen.
Skifteretten hadde imidlertid funnet at boet manglet midler til dekning av skifteomkostningene. Konkursbehandlingen ble derfor innstillet ved kjennelse 7. juli 1964 med hjemmel i konkurslovens §20. Skattefogden hadde på det tidspunkt og før anken dessuten trukket konkursbegjæringen tilbake.
Odds Reklame og Innredning ved Odd Hofsnes Larsen reiste i mars 1965 sak mot staten ved Finansdepartementet med krav om erstatning for tap foranlediget ved konkursbegjæringen. Finansdepartementet gikk til motsøksmål for å få stadfestelsesdom på det etterberegnede avgiftsbeløp kr. 3.702,- med fradrag av avgift av kr. 1.487,56.
Arendal byrett (dommerfullmektigen) avsa dom i saken 1. september 1967 med denne domsslutning:
«I hovedsøksmålet:
Staten v/Finansdepartementet dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av denne dom å betale kr. 10.000,- - kronertitusen - i erstatning til Odds Reklame og Innredning v/Odd Hoffsnes Larsen.
Side:23
I motsøksmålet:
Odds Reklame og Innredning v/Odd Hoffsnes-Larsen frifinnes.
Saksomkostninger:
Staten v/Finansdepartementet tilpliktes å betale Odds Reklame og Innredning v/Odd Hoffsnes-Larsen kr. 3.000,- - - kronertretusen - i saksomkostninger.»
Finansdepartementet påanket dommen. Hofsnes Larsen motanket for å få erstatningsbeløpet forhøyet. Agder lagmannsrett avsa 11. februar 1969 enstemmig dom med denne domsslutning:
«I. Staten v/Finansdepartementet frifinnes for det av Odds Reklame og Innredning v/Odd Hoffsnes-Larsen fremsatte erstatningskrav.
II. Den foretatte etterberegning av omsetningsavgift med renter stadfestes, dog med fradrag av avgift med renter av:
1. kr. 1.487,56,
2. kr. 8.016,60,
3. det beløp som fremkommer når for postene 1960: Jørgensen & Co. og P. R. Liltvedt, og 1961: Arendal Bryggeri, Billiggo og Jørgensen & Co., trekkes ut henholdsvis «maling av plakater», «nedheng for softice», «maling av oppheng», «plakater» og «plakater»,
4. differansen mellom de vedkommende privatforbruk tillagte beløp kr. 1.500 for 1958, kr. 2.000 for 1960, kr. 3.700 for 1961, og de beløp som fremkommer når beløpene hvormed privatforbruket i alt er forhøyet, 1958 - kr. 3.000, 1960 - kr. 4.000,1961 - kr. 7.400, fordeles mellom avgiftspliktige og avgiftsfrie arbeidsytelser med lavere prosent enn 50 på avgiftspliktige ytelser.
III. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler staten v/Finansdepartementet til Odds Reklame og Innredning v/Odd Hoffsnes-Larsen 3.000 - tretusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.»
Hofsnes Larsen har påanket denne dom til Høyesterett, og Finansdepartementet har erklært aksessorisk motanke.
Hofsnes Larsen har nedlagt slik påstand:
«I hovedsøksmålet:
Odds Reklame og Innredning v/Odd Hofsnes Larsen tilkjennes erstatning av Staten v/Finansdepartementet etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr. 40.000,- - førtitusenkroner 00/100.
I motsøksmålet:
Byrettens dom stadfestes.
I begge tilfelle:
Byrettens saksomkostningsavgjørelse stadfestes, og Odds Reklame og Innredning v/Odd Hofsnes Larsen tilkjennes saksomkostninger for Lagmannsretten og Høyesterett.»
Finansdepartementet har nedlagt denne påstand:
«I hovedsøksmålet:
Agder lagmannsretts dom av 11. februar 1969 stadfestes.
I motsøksmålet:
Lovligheten av skatteinspektøren i Aust-Agders etterberegning
Side:24
av omsetningsavgift av 25. januar 1963, nedsatt etter klage den 28. august s.å. med fradrag av avgift med renter av kr. 1.487,- stadfestes.
I begge tilfelle:
Staten v/Finansdepartementet tilkjennes saksomkostninger for samtlige retter.»
Om saksforholdet viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.
Hofsnes Larsen har for Høyesterett i det vesentlige anført:
Med hensyn til statens krav på omsetningsavgift tiltrer den ankende part lagmannsrettens dom når det gjelder frifinnelsen for avgiftskravet for de ytelser som i lagmannsrettens dom er gruppert under betegnelsen «Plakater» og «Dekorasjoner av bygninger». Angående de ytelsesgrupper hvor lagmannsretten har antatt at det foreligger avgiftsplikt, hevder den ankende part at ytelsene under gruppene «Skilt» og «Bildekorasjoner» må anses som slikt idéskapende konsulentarbeid som er avgiftsfritt, og at dette ikke endres ved at Hofsnes Larsen har deltatt i arbeidet med å overføre sine idéer til skilt, respektive biler. Ytelsene under gruppen «Kulisser» anses som kunstverk, som går inn under den særlige unntaksregel i avgiftsvedtakets §8 nr. 10, og dessuten anføres det for denne gruppe at de beløp Hofsnes Larsen har mottatt, ikke er vederlag i avgiftsbestemmelsens forstand, men frivillige erkjentlighetsytelser. De arbeider som er henført under gruppen «Vindusutstillinger og andre utstillinger» er avgiftsfrie fordi Hofsnes Larsen ikke driver slikt «annet selvstendig reklame- eller utstillingsarbeid», som er en betingelse for at dekorasjonsarbeid er avgiftspliktig, jfr. skattedirektørens rundskriv nr. 335 punkt 3, men det erkjennes at hvis denne forutsetning svikter ved at avgiftsplikt anses å foreligge i noen av de andre forannevnte grupper, er også denne gruppe ytelser avgiftspliktig. Innenfor de forskjellige grupper er ytelsene ikke alltid helt ensartede. Særlig gjelder det for gruppen «Dekorasjoner av bygninger». De spesielle anførsler dette har foranlediget, finner jeg det ikke nødvendig å referere. Jeg kommer tilbake til dem i det omfang de er av betydning for mitt resultat.
Den ankende part hevder etter dette prinsipalt at ingen av de ytelser det er etterberegnet avgift for, er avgiftspliktig. Hvis dette fører frem, bortfaller også grunnlaget for det skjønnsmessige tillegg avgiftsmyndighetene har beregnet på grunnlag av for lave omsetningstall. Fører anken bare delvis frem, må fordelingen av det skjønnsmessige tillegg revideres, men den ankende part har opplyst at for så vidt er partene enige om hvorledes denne fordeling skal skje.
Når det gjelder hovedsøksmålet, anfører den ankende part at konkurslovens §5 overhodet ikke kunne anvendes, da den ankende part ikke var forpliktet eller berettiget til å anmelde sin virksomhet i handelsregisteret. Konkursgrunnlaget måtte i tilfelle være konkurslovens §3. For så vidt hevder den ankende part at skattefogden ikke hadde noe grunnlag for å anta at
Side:25
Hofsnes Larsen ikke kunne ha avverget konkursen ved å gjøre opp for seg, og ganske særlig gjelder dette hvis det viser seg at den etterberegnede avgift faller bort helt eller i det vesentlige. De før nevnte kr. 529,- i konkurskravet er nemlig ikke bestridt. Med hensyn til det tap Hofsnes Larsen er blitt påført anføres at det ligger i sakens natur at en konkursåpning må medføre økonomisk tap og at det er vanskelig å bevise dette konkret. I alle fall ble Hofsnes Larsen påført utgifter til juridisk hjelp i forbindelse med anken over konkursåpningskjennelsen utover hva han ble tilkjent i saksomkostninger av Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Finansdepartementet som ankemotpart har anført at lagmannsretten har tatt feil når ytelsene under gruppen «Plakater» er fritatt for avgift med hjemmel i Finansdepartementets bestemmelse av 8. oktober 1959 om unntak for avgift ved «isolert levering av originaltegninger». Etter Stortingets avgiftsvedtak var tidligere slike leveringer avgiftspliktige. Endringen skjedde for å likestille slike tegninger med levering av tekstarbeid og slagord. Dette må føre til at unntaket bare gjelder for tegning som erververen akter å bruke til reproduksjon, ikke for slike ytelser det i denne sak er tale om, hvor partene har forutsatt at de skal brukes som de er, uten reproduksjon. Lagmannsretten har således gitt unntaksbestemmelsen en altfor vid fortolkning. Også ankemotparten har i denne sammenheng påpekt visse forskjelligheter vedrørende de enkelte ytelser under gruppen «Plakater», uten at jeg finner det nødvendig å gjengi dette nærmere. Når det gjelder gruppen «Dekorasjoner av bygninger», anfører ankemotparten at avgiftsunntaket for «kunstmaleres salg av egne kunstverk» ikke gjelder kunstmaleres arbeid direkte på bygninger, og at unntaket overhodet ikke gjelder for virksomhet i reklameøyemed, selv om ytelsen har kunstnerisk kvalitet. I den del av Hofsnes Larsens virksomhet som er næringsvirksomhet i reklamefaget - og det gjelder alle de arbeider det dreier seg om i denne sak - er det ikke plass for å anvende det spesielle fritaket for kunstmalere. For øvrig er det pekt på at det spesielt i denne gruppe av ytelser er markerte forskjelligheter, som gjør en felles behandling lite hensiktsmessig. For de øvrige grupper av ytelser henholder ankemotparten seg til lagmannsrettens dom. Jeg finner det ikke nødvendig å gjengi de noe mer nyanserte anførsler som for så vidt er gjort gjeldende i Høyesterett.
I hovedsøksmålet har Finansdepartementet anført at da konkursen ble åpnet, hadde staten et ubestridt krav på forfallen avgift og dessuten et avgiftskrav hvis omfang nå vil bli fastslått i Høyesterett. Dette siste var da ikke lenger under ligningsmessig klagebehandling. Den ankende part hadde erkjent at han var ute av stand til å gjøre opp for seg, og ved utpantning for inntektsskatt var det ikke anvist noe til utlegg. Den ankende part har overhodet ikke søkt å godtgjøre - hverken da eller under saken - at han den gang kunne gjort fyldest for seg. Det forelå således et klart konkursgrunnlag. Noen feiltagelse for så
Side:26
vidt fra skattefogdens side forelå ikke, og dermed oppstår det heller ikke noe spørsmål om skattefogden hadde «skjellig grunn» til å anta at vilkårene for konkurs forelå. Dessuten anfører ankemotparten at det ikke er påvist noe tap. Opplysningene om den ankende parts inntektsforhold etter konkursen viser tvert imot at han ikke har lidt noe tap. Hva spesielt angår den ankende parts utgifter til juridisk assistanse i forbindelse med anken over konkurskjennelsen, har den ankende part fått dekket det beløp han ble tilkjent i saksomkostninger ved Høyesteretts kæremålsutvalgs kjennelse. Utover dette kan han ikke belaste staten med slike utgifter.
Jeg er i motsøksmålet i de fleste punkter og i hovedsøksmålet helt ut kommet til samme resultat som lagmannsretten. I det alt vesentlige kan jeg også tiltre lagmannsrettens begrunnelse, men i enkelte spørsmål har jeg et noe annet syn på lovforståelsen. Om dette skal jeg bemerke:
Jeg anser det klart at alle de ytelser fra Hofsnes Larsens side som avgiftsspørsmålet gjelder, må karakteriseres som levering av vare eller arbeid utført på vare eller løsøregjenstand i den forstand avgiftsvedtakets §2 og §3 bruker disse uttrykk. Anførselen om at hans ytelser innenfor gruppene «Skilt» og «Bildekorasjoner» skal anses som avgiftsfrie konsulentytelser, kan ikke føre frem. Hofsnes Larsen har ytet arbeid på selve det ferdige produkt, og hans idéskapende virksomhet i den sammenheng blir dermed også avgiftspliktig ifølge avgiftsvedtakets §9 annet ledd nr. 3. Det er spesielt for hans arbeid med «Kulisser» anført at hans ytelser ikke er utført mot vederlag, men heller ikke denne anførsel kan føre frem. Selv om vederlaget ikke var avtalt, ble det betalt etter festnet praksis og ut fra en åpenbar forutsetning hos begge parter, hvilket må være tilstrekkelig. Avgjørende for avgiftsplikten blir derfor dels hvor langt avgiftsunntaket i Finansdepartementets brev av 8. oktober 1959 for «isolert levering av originaltegninger» går, dels om noen av ytelsene er unntatt etter avgiftsvedtakets §8 nr. 10 om «kunstmaleres salg av egne kunstverker».
Når det gjelder det første unntaket, kan jeg ikke slutte meg til ankemotpartens anførsel om at dette er begrenset til slike tegninger som erververen akter å reprodusere, altså tegninger av en slags «råstoffkarakter», jfr. avgiftsvedtakets §2 annet ledd. Selv om gode grunner kan tale for at en slik begrensning hadde vært naturlig, har den ikke funnet noe uttrykk i departementets vedtak. Tvert imot påpekes det i vedtaket at hvis slik tegning leveres i samband med vindusdekorasjon, følger det av avgiftsvedtakets §9 at det skal betales avgift. Nettopp i forbindelse med vindusdekorasjon vil man antagelig finne de fleste ureproduserte tegninger, og hvis slike tegninger, som staten hevder, skulle være avgiftspliktige under enhver omstendighet, blir denne spesielle påpekning helt overflødig. Skattedirektørens sirkulære nr. 335 om avgiftsreglene for reklamebyråer og reklamekonsulenter bruker også ord og uttrykk som ikke lar seg forene med statens nå
Side:27
anførte syn. For så vidt viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Jeg understreker i denne forbindelse at det her dreier seg om et vedtak om omsetningsskatt hvor det i særlig grad er viktig at de avgiftspliktige kan innrette seg etter den umiddelbart naturlige forståelse av de foreliggende regler. De kan ikke etterpå revidere de priser de alt har betinget seg hvis det viser seg at de har tatt feil. Jeg antar således at det er uten betydning for avgiftsunntaket om det dreier seg om en engangstegning eller en original tegning for reproduksjonsformål.
Jeg anser det imidlertid også klart at det ikke har vært meningen å frita alle orignaltegninger - hvorunder ogsa må gå andre grafiske ytelser - for avgift. Det må være en naturlig forståelse av unntaket at det gjelder en originaltegning som etter sin art og karakter i og for seg kan egne seg for reproduksjon uten at det for denne sak er nødvendig å utvikle denne begrensning nærmere. Lenger enn dette rekker ikke den parallell med tekstarbeid og slagord som er den uttalte begrunnelse for unntaket. Den ankende parts anførsler med hensyn til ytelsene under gruppene «Skilt», «Bildekorasjoner» og «Dekorasjoner av bygninger», som ikke er forankret i dette særlige unntak, synes også å tyde på at en slik begrensning er naturlig.
Staten har for så vidt angår de ytelser som inngår i lagmannsrettens gruppe «Plakater» anført at denne gruppe ikke er ensartet, og søkt å påvise dette i tilknytning til enkelte eksempler. Jeg har forstått denne anførsel derhen at den først og fremst er knyttet til rekkevidden av avgiftsunntaket når dette forstås etter statens snevre fortolkning. Etter de foreliggende opplysninger som det nå etter så mange år neppe er mulig å utdype nærmere, må jeg gå ut fra at etter den fortolkning av avgiftsunntaket som jeg mener er rett, er alle de ytelser som lagmannsretten har gruppert under betegnelsen «Plakater» avgiftsfri, muligens med unntakelse av den «bakgrunn for Solo» som er nevnt under lagmannsrettens punkt 30, Arendals Bryggeri. Dette kommer jeg tilbake til. Dessuten går inn under unntaket de plakater som er nevnt under lagmannsrettens numre 3 og 36, og som ikke er kommet med i lagmannsrettens gruppe «Plakater». Med disse to mindre endringer er jeg således for denne gruppe ytelser enig i lagmannsrettens resultat.
Lenger enn dette avhenger resultatet i saken ikke av unntaket for «isolerte originaltegninger». Jeg har alt nevnt at den ankende parts begrunnelse for å kreve fritakelse for gruppene «Skilt» og «Bildekorasjoner», ikke fører frem, og at det dermed også er erkjent av den ankende part at heller ikke gruppen «Vindusutstillinger og andre utstillinger» kan gå fri. For disse tre grupper blir dermed også lagmannsrettens resultat stående.
For de to siste grupper, «Kulisser» og «Dekorasjoner av bygninger», gjør den ankende part gjeldende at de går inn under unntaket for «kunstmaleres salg av egne kunstverker». I dette har lagmannsretten gitt den ankende part medhold når det gjelder gruppen «Dekorasjoner av bygninger», men ikke når det
Side:28
gjelder «Kulisser». Jeg har alt nevnt at en ytterligere anførsel om at ytelsene i gruppen «Kulisser» ikke er skjedd mot vederlag, ikke fører frem.
Når det gjelder rekkevidden av unntaket for kunstmalere, skal jeg først bemerke at den ikke kan være avhengig av noen vurdering av den kunstneriske kvalitet i verket. Også den dårlige kunst er avgiftsfri. Avgjørende vil alene være at verket ikke må betegnes som håndverk. Heller ikke kan det være avgjørende om kunstverket (maleriet) er festet til et separat materiale og ikke malt på bygning, skip eller annet. Derimot er jeg enig med ankemotparten i at det må ligge en begrensning av unntaket i om kunstverket i seg selv forfølger også andre formål enn å formidle en rent kunstnerisk utfoldelse. Jeg nevner at i praksis er brukskunst konsekvent ansett å være avgiftspliktig. Det ligger også nær å trekke en parallell fra avgiftsvedtakets §9 annet ledd nr. 3 om avgift av en ytelse som er kombinert av en avgiftsfri og en avgiftspliktig bestanddel. Ut fra dette antar jeg at unntaket i §8 nr. 10 anvendt på nærværende sak ikke gjelder for kunstverk som i seg selv også forfølger et reklameformål. Som eksempel nevner jeg at hvis den før omhandlede «bakgrunn for Solo» vel må anses som et kunstverk, men samtidig har karakter av reklame for Solo, går det ikke inn under unntaket. På den annen side vil et kunstverk som er fritt for slikt reklameinnhold, ikke falle utenfor unntaket ved at det blir bestilt av eller blir levert til en næringsdrivende, f.eks. til bruk i en kafé, en restaurant eller en vestibyle. Lagmannsretten har bedømt denne gruppe alene ut fra om det har foreligget en kunstnerisk prestasjon. For en bedømmelse etter den rettesnor jeg mener er den riktige foreligger det derimot ikke det nødvendige materiale. For denne gruppes vedkommende må derfor avgiftsmyndigheten ta saken opp til ny vurdering etter de retningslinjer jeg har antydet foran Dette gjelder da også «bakgrunn for Solo» under gruppen «Plakater».
Gruppen «Kulisser» har en klart praktisk funksjon utenom å formidle en mulig kunstnerisk opplevelse. Jeg er derfor enig i lagmannsrettens resultat for så vidt, selv om min begrunnelse er en annen.
Etter dette er avgiftsspørsmålet klart for så vidt angår gruppen «Skilt», «Bildekorasjoner», «Kulisser» og «Vindusutstillinger», som alle er avgiftspliktige, og for gruppen «Plakater» - bortsett fra «bakgrunn for Solo» og med de to foran nevnte tillegg - som er avgiftsfri. Derimot er det for gruppen «Dekorasjoner av bygninger» samt «bakgrunn for Solo» nødvendig å få en ny vurdering etter de foran angitte retningslinjer. Når dette foreligger i endelig form, er partene enige om hvorledes det skjønnsmessige tillegg i omsetning i årene 1958, 1960 og 1961, lagmannsrettens domsslutning 11 nr. 4, skal fordeles mellom avgiftsfri og avgiftspliktig omsetning. Partene er også enige om at når det reelle resultat av Høyesteretts prøvelse er delvis godkjenning og delvis underkjennelse av den foretatte
Side:29
etterberegning, kan dette i domskonklusjonen formuleres slik at hele den foretatte etterberegning av omsetningsavgift med renter oppheves uten ytterligere direktiv om hva som skal revideres.
Når det gjelder hovedsøksmålet, er jeg kommet til samme resultat som lagmannsretten og tiltrer dens begrunnelse. Jeg finner det godtgjort at vilkårene for å begjære konkurs etter konkurslovens §3 var til stede, og at det ikke forelå noen omstendighet som burde foranlediget skattefogden til å overveie om Hofsnes Larsen kunne avverge konkursen ved betaling eller sikkerhetsstillelse. Situasjonen var etter Hofsnes Larsens utsagn og opptreden snarere den at det måtte anses som erkjent at han var ute av stand til å betale noe som helst. Bevis for noe annet foreligger overhodet ikke.
Jeg bemerker også, som lagmannsretten, at det ikke er ført noe bevis for tap. De foreliggende inntektstall taler avgjort imot at Hofsnes Larsen har lidt noe tap. Med hensyn til hans utgifter til juridisk assistanse i forbindelse med anken over konkurskjennelsen tiltrer jeg ankemotpartens anførsel.
Hofsnes Larsen har anket forgjeves i hovedsøksmålet. Slik jeg vurderer søksmålsgrunnlaget, antar jeg at han må erstatte staten saksomkostninger for så vidt for alle instanser. Jeg bemerker imidlertid at arbeidet med hovedsøksmålet har forvoldt en relativt mindre del av de samlede omkostninger med saken for begge parter.
I motsøksmålet har begge parter anket, og anken har ikke ført til vesentlige endringer i lagmannsrettens dom. I denne del av ankesaken for Høyesterett finner jeg at partene bør bære sine omkostninger selv. Med hensyn til omkostningene i motsøksmålet i byretten og lagmannsretten er det nok så at Hofsnes Larsen har fått medhold i et viktig punkt. Det var imidlertid en nødvendig konsekvens av hans eget hovedsøksmål at motsøksmålet ble reist, da de spørsmål motsøksmålet gjaldt under enhver omstendighet måtte fått en plass i hovedsøksmålet. Jeg kan heller ikke forstå annet enn at han burde ha kunnet bidra vesentlig til at denne uforholdsmessig vidløftige sak var blitt ordnet uten søksmål. Jeg finner derfor at omkostningene i motsøksmålet i sin helhet bør oppheves.
Jeg stemmer for denne
dom:
I. I hovedsøksmålet: Staten ved Finansdepartementet frifinnes. I saksomkostninger for alle retter betaler Odds Reklame og Innredning ved Odd Hofsnes Larsen til staten ved Finansdepartementet 3.000 - tre tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
II. I motsøksmålet:
Skatteinspektøren i Aust-Agders etterberegning av omsetningsavgift av 25. januar 1963, nedsatt 28. august samme år
Side:30
etter klage, og med senere fradrag av avgift med renter av kr. 1.487,-, oppheves.
Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen av rettene.
Dommer Leivestad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Hiorthøy, Endresen og Bahr: Likeså.
Av byrettens dom (dommerfullmektig Ole E. Paulsen):
Skatteinspektøren i Aust-Agder lot i 1962 avholde bokettersyn hos saksøkeren for årene 1957-1961. Etter de opplysninger som fremkom fant skatteinspektøren at det var grunnlag for etterberegning av omsetningsavgift. Varsel om dette med frist til uttalelse ble sendt saksøkeren og da fristen utløp uten at bemerkninger var innkommet, ble etterberegning foretatt med kr. 9.432.- heri inkludert renter og straffetillegg. Etter klagebehandling ble beløpet redusert til kr. 3.702.- idet bl.a. straffetillegget bortfalt. Senere ble også omsetningsavgift vedrørende et beløp på kr. 1.487,56 frafalt.
Det reduserte beløp ble p.g.a. mangelfull klage til Landsklag- nemnda samt en søknad om ettergivelse, som saksøkeren hevder at han ikke kjente til, ansett som endelig. - - -
Retten skal bemerke:
Odds Reklame og Innredning er det firmanavn Odd Hoffsnes-Larsen benytter. Virksomheten omfatter bl.a. reklamearbeid som konsulent. Saksøkeren driver ikke reklamebyrå da han ikke har autorisasjon. Saksøkeren leverer tegninger, skisser, plakater, plakattegninger, skilt o.l. Partene er enige om at saksøkeren ikke driver med varehandel. Det er likeledes enighet om at konsulenthonorarer isolert sett d.v.s. uten varelevering, er avgiftsfritt. Saksøkte har ved sin vurdering av hvilken del av omsetningen som er avgiftspliktig, lagt til grunn at bare utkast eller forslag til plakater er avgiftsfrie, ellers er alle andre arbeider som nevnt ovenfor avgiftspliktige, ut fra den betraktning at originalarbeider utgjør en selvstendig varelevering. Retten er ikke enig i denne betraktning. I rundskriv nr. 335 avd. III vedr. omsetningsavgift, «Avgiftsregler for reklamebyråer og reklamekonsulenter», heter det: «Ytelser som verken omfatter varer eller arbeid på varer er ikke gjenstand for avgiftsplikt.» I det i nevnte rundskriv oppførte register, fremgår det at honorar, originaltegning, tegning, skisse og visualizing er avgiftspliktig ved varelevering, men avgiftsfritt uten varelevering. Det fremgår her at avgiftsplikten er knyttet til om ytelsen er levert med eller uten varer. Skulle ytelsen i seg selv betraktes som en selvstendig varelevering, ville denne sondringen falle bort. Det fremgår av samme rundskriv at også andre ytelser er avgiftsfrie uten varelevering f.eks. plakat og plakattegning.
Retten er derfor kommet til at disse ytelser ikke kan sees som selvstendige vareleveringer og er kommet til at disse arbeider ikke er underlagt omsetningsavgift.
Retten er videre kommet til at det ikke er avgjørende om man kaller slike ytelser skisser, tegninger, plakater, isvimpler, nedheng e.l., eller hva de er laget av f.eks. papir, papp, tre, metall, tøy, strie o.s.v. Det
Side:31
avgjørende må etter rettens mening være om ytelsene er laget i reklameøyemed, at de er fremstilt i original og levert isolert uten varelevering. Etter rettens mening oppfyller alle de ytelser av ovennevnte slag, som saksøkeren er ilagt omsetningsavgift for av saksøkte, disse krav, og blir derfor etter rettens mening ikke underlagt omsetningsavgift.
Når det gjelder reklamedekorasjoner på biler er retten kommet til at dette arbeidet må komme inn under reglene for reklame som ovenfor nevnt. Retten kan ikke se at slikt arbeid kommer inn under avgiftsvedtakets §3 som arbeid på varer eller løsøregjenstander. Retten kan ikke se at reklamedekorasjoner kommer i noen forskjellig stilling enten den er utført for å henge i et vindu som plakat e.l. eller blir kjørt rundt på en bil. Heller ikke kan det være noen forskjell om dekorasjonen er utført på en papp-plate, metallplate eller en bil. Den originale ytelse i reklameøyemed isolert uten varelevering, må også her være avgjørende.
Saksøkerens bildekorasjoner dekker disse krav og må derfor være fritatt for omsetningsavgift.
Når det gjelder dekorasjoner av bygninger som saksøkeren har foretatt, kan man etter rettens mening ikke legge vekt på hvilket materiale som er benyttet enten arbeidet er utført på tre, mur, glass, e.l. Retten har under befaring sett eksempler på slike dekorasjoner foretatt av saksøkeren, og det er ikke fremkommet noe som tyder på at de dekorasjoner retten ikke så skulle være av noen annen karakter. Av de besiktigede dekorasjoner har saksøkte krevet omsetningsavgift av en dekorasjon som fremstilte motiver fra verdenskjente byer, mens en dekorasjon som fremstilte Pollen i Arendal gikk fri. Retten kan ikke se at det skulle være noen forskjell her.
Disse dekorasjoner er så personlig preget av saksøkeren og er av en slik art at de etter rettens mening må komme inn under avgiftsvedtakets §8, pkt. 10, salg fra kunstmalere og billedhuggere av egne kunstverk, og derved være fritatt for omsetningsavgift.
Saksøkeren er også pålagt omsetningsavgift av saksøkte for arbeid med kulisser. Det er på det rene at saksøkeren ikke har laget kulissene, men bare malt på kulisser som er ferdiglaget av andre. Det er videre på det rene at reklamemomentet ikke kommer inn her. Det er ikke foretatt noen form for varelevering. Spørsmålet blir da om dekorasjoner på kulisser er arbeid utført på løsøregjenstander som er avgiftspliktig etter avgiftsvedtakets §3 når det er utført av en selvstendig næringsdrivende mot vederlag, eller om det kommer inn under vedtakets §8, pkt. 10 og dermed er avgiftsfritt. Retten er under tvil kommet til at slike dekorasjoner må komme inn under vedtakets §8, pkt. 10 og dermed være fritatt for omsetningsavgift. Retten har her lagt større vekt på det kunstneriske i slike dekorasjoner enn På selve arbeidet.
Det siste spørsmål som er reist angående saksøkerens arbeid er om han plikter å svare omsetningsavgift av vederlag for montering av en vindusutstilling med ferdiglaget utstillingsmateriell. I ovennevnte rundskriv nr. 335, vedlegg 1, pkt. 3 er dette behandlet. Retten kan ikke se at en enkel regning på to utstillinger à kr. 35.- kan sees som at godtgjørelsen er ydet som en fast pris pr. utstilling eller en fast dagsgodtgjørelse da dette er de eneste dekorasjoner av dette slag saksøkeren har laget på 6 år, og arbeidet ble utført etter regning.
Side:32
Også dette arbeidet blir derfor etter rettens mening å frita for omsetningsavgift.
Av det ovenfor anførte fremgår at retten er av den mening at saksøkeren må frifinnes for den etterberegnede omsetningsavgift for det arbeid saksøkeren har utført. Når så saksøkeren i etterberegningstiden ikke har hatt noen avgiftspliktig omsetning, er retten av den mening at saksøkeren heller ikke kan etterberegnes for et tillegg i privatforbruket som ansees som avgiftspliktig. Saksøkeren blir derfor å frifinne for den etterberegnede omsetningsavgift.
Saksøkeren har på grunnlag av at han uberettiget ble begjært konkurs krevet erstatning av saksøkte etter konkurslovens §117.
Det er på det rene at den konkursbegjæring Skattefogden fremsatte ikke ble tatt til følge i og med kjennelsen fra Høyesteretts kjæremålsutvalg av 2. februar 1965. Ny begjæring ble ikke fremsatt, tvertimot møtte Skattefogden i skiftesamling den 6. juni 1964 og tilbakekalte konkursbegjæringen. Retten ser dette som at Skattefogden var av den mening at konkurs uberettiget var begjært. Etter rettens mening hadde Skattefogden ikke skjellig grunn til å begjære saksøkeren satt under konkurs sett på bakgrunn av at saksøkeren ikke var pliktig til å svare den etterberegnede omsetningsavgift og at saksøkeren til stadighet, også før han ble begjært konkurs hadde protestert mot etterberegningen. Den av saksøkte påståtte gjeld var derfor etter rettens mening verken uimotsagt eller klarlig bevist.
Erstatningskrav etter konkurslovens §117 kan derfor gjøres gjeldende. - - -
Retten finner at erstatningen passende settes til kr. 10.000,-.
Saksøkeren har videre krevet erstatning for utgifter til prosessfullmektig under ankesaken til Høyesterett angående åpningen av konkursen.
Retten ser det som at dette spørsmål er endelig avgjort ved at Høyesterett satte saksomkostningene til kr. 3.000.-. Dette krav kan derfor ikke tas til følge.
Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Kaare Westad og Markus Endresen og kst. lagdommer A. B. Steffensen): - - -
Lagmannsretten skal bemerke:
Sammen med en annen startet Odd Hoffsnes-Larsen i 1948 en virksomhet i Arendal under navn Reflex Reklame. Etter noen tid ble Hoffsnes-Larsen alene om virksomheten, og fra april 1953 ble navnet Odds Reklame og Annonse benyttet. Virksomheten var meldt til og registrert hos skatteinspektøren. Det ble i februar 1957 sendt skatteinspektøren melding om opphør av virksomheten, «med notat om avvikling 1/7.1956 og fraflytting 1/1.1957), sitert fra bokettersynsrapporten av 22. november 1962 til skatteinspektøren fra regnskapskontrollør Arne Stadheim. Hoffsnes-Larsen var imidlertid i gang med virksomheten igjen allerede i 1957. Virksomheten har siden vært drevet, fra en eller annen gang med forandring av navnet til Odds Reklame og Innredning. Ved igangsettingen igjen i 1957 ble virksomheten ikke meldt til skatteinspektøren. Når Hoffsnes-Larsen ikke registrerte seg, var det - sier han - fordi hans arbeid etter hans oppfatning ikke er avgiftspliktig. Odds
Side:33
Reklame og Innredning, før Odds Reklame og Annonse, er av ham nevnt å være en signatur, ikke noe firmanavn. Virksomheten er ikke registrert i firmaregistret.
Hoffsnes-Larsen driver ikke reklamebyrå, - han har ikke autorisasjon. Han har opplyst at i sin tid, da virksomheten var registrert hos skatteinspektøren, arbeidet han og medinnehaveren for å lage et reklamebyrå. Av flere grunner, bl.a. at de ikke greide å få stilt nødvendig garanti, lot det seg imidlertid ikke gjøre å få etablert et reklamebyrå.
Ifølge Hoffsnes-Larsen var karakteren av hans virksomhet praktisk talt den samme i kontrollperioden 1957-1961 som nå. Han har oppgitt å være konsulent i innredningsarbeid og reklamemann. Han har redegjort i store trekk for hva han som sådan er og har vært beskjeftiget med, har herunder bl.a. nevnt at han har hatt befatning med reklameshow, i ganske stor utstrekning har hatt PR-arbeid, ved varemesser har hatt «arrangement av alt mulig, f.eks. en forretnings hele salgsopplegg». Det er, sier han, alltid honorar han har fått for sitt arbeid, «jeg har ikke fått lønn noe sted», svært ofte har honoraret vært avtalt på forhånd, og han har dels fått forskuddsbetaling.
Hoffsnes-Larsen som opplyser at han har drevet «i bransjen» i 25-30 år, sier at han har tatt utdanning både i reklame- og innredningsbransjen. Han har gått skole, tatt kurs og har vært 3-4 år på interiørarkitektkontorer, her i landet og i utlandet. I vel et halvt år var han elev av tegneren Øyvind Sørensen. Han maler malerier som hobby. Han har malt atskillige og solgt nokså mange, - det også i årene 1957-1961. Han mener å være kunstmaler, anser det han lager for kunst.
Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at Hoffsnes-Larsen er selvstendig næringsdrivende i omsetningsavgiftsreglenes forstand. Den virksomhet han driver er en omfattende virksomhet, hans hovederverv, det han lever av. Han er ikke ansatt hos noen; han har forskjellige arbeidsgivere og hans arbeidstid er hans egen. Det at han, som han har fremhevet, driver som «free-lancer» og at vederlagene for utførte arbeider er honorarer, ikke lønn, er klart uten enhver betydning. Det samme gjelder påberopelsen av at han har arbeidsstedet hjemme. Man nevner at han overfor ligningsmyndighetene har ført seg opp som selvstendig næringsdrivende og at han av ligningsmyndighetene er behandlet i enhver henseende som næringsdrivende. Det har f.eks. ikke vært utstedt skattekort for forskuddstrekk.
Etter dette går Hoffsnes-Larsens næringsvirksomhet inn under avgiftsvedtakets §3 hvis hans arbeidsytelser må ansees å være arbeid som mot vederlag blir utført på ting som der nevnt - sagt for de arbeider det i nærværende sak dreier seg om, om det er arbeid utført på varer, løsøregjenstander eller bygninger. Er det så at hans arbeidsytelser helt eller delvis er utføring av slike arbeider, er han pliktig til å ha en bokføring som bestemt i §4 første ledd i oppkrevingsbestemmelsene. Det samme gjelder dersom han leverer vare i forbindelse med utføring av arbeid, jfr. avgiftsvedtakets §2.
Statens prosessfulmektig har under prosedyren fremholdt at det ville være galt å lage grupper av de 40 konkrete postene som er blitt stående som avgiftsetterberegnet, jfr. før nevnte brev av 30. september 1963, idet en derved ville skille ut ting som rettslig sett står i en og
Side:34
samme stilling. Lagmannsretten ser det ikke slik og finner det som byretten hensiktsmessig å behandle postene gruppevis, da imidlertid så at man i motsetning til byretten tar skilt som særskilt gruppe. Lagmannsrettens gruppering blir etter dette: plakater, skilt, bildekorasjoner, bygningsdekorasjoner, kulisser, vindus- og andre utstillinger.
Plakater. Lagmannsretten mener som byretten at skatteinspektøren ikke har anvendt avgiftsbestemmelsene riktig når arbeidsytelsene benevnt plakat, plakater, småplakater, «dekor på isvimpel», «nedheng for softice», «maling av oppheng» e.l. er ansett som arbeid på vare og underlagt avgiftsplikt. Man kan forsåvidt stort sett tiltre byrettens bemerkninger. Etter det som er kommet fram, gjennom dokumenter og ved gitte forklaringer, er det ved etterberegningen lagt til grunn den oppfatning at en plakat tegnet med sikte På reproduksjon er avgiftsfri, - en plakat som er et ferdig produkt, et endelig produkt ferdig til bruk, er avgiftspliktig. Det antas i det sist nevnte å ligge at en plakat er sett som avgiftspliktig hvis den ikke blir reprodusert. Lagmannsretten ser det etter det foreliggende slik - som hevdet av Hoffsnes-Larsen - at det i alle de tilfelle det her gjelder, dreier seg om et originalprodukt - en originaltegning, levert isolert, m.a.o. uten varelevering, og dermed om avgiftsfri ytelse. Det later til at en har låst seg fast i selve ordbruken slik at en når ordet plakat e.l. var brukt, har regnet det som plakat o.l. underlagt avgiftsplikt som «arbeid på vare». I det i Skattedirektørens rundskriv nr. 335 - datert 28. juli 1961, kom altså på slutten av kontrollperioden - inntatte register med merknader er for «plakat» sagt: isolert originaltegning Fr(itt), reprodusert Pl(iktig). Registret har også ordet «plakattegning», med merknad: isolert Fr. Lagmannsretten mener de plakater o.l. det her gjelder, kan sies å ha vært plakattegninger. En plakat er i hele sin opprinnelse en originaltegning og vil etter lagmannsrettens mening måtte betraktes som sådan når ikke annet er sagt eller fremgår på annen måte. Det må antas at det for hvert tilfelle bare er laget ett eksemplar. Ifølge Hoffsnes-Larsen er enkelte laget for reproduksjon, andre solgt til kunden - oppdragsgiveren - til eventuell bruk, uten at han vet om og i tilfelle til hva den blir brukt. Originaltegning ansees ikke som vare, tegningen blir ikke vare om den f.eks. er på kartong.
Hoffsnes-Larsen har overfor skatteinspektøren den hele tid hevdet at omhandlede plakater m.v. er isolert leverte originaltegninger, jfr. bl.a. notatet oppsatt under konferansen hos skatteinspektøren 5. juni 1964, og han må sies å ha gjort hva han etter forholdene har kunnet for å legitimere dette.
Skilt (postene nr. 20, 22, 34 og 37). Lagmannsretten finner at skatteinspektøren med rette har ansett disse ytelser som arbeid på vare og beregnet avgift av vederlagene for dem, jfr. «reklameskilt - Pl.» i registret i rundskriv nr. 335. Under Anm. i registret står det ikke noe ut for «reklameskilt», nok ut fra det syn at skiltet alltid vil være det en skal bruke, at en her alltid vil ha å gjøre med siste omsetningsledd. Etterberegningen bygger på dette syn og etter lagmannsrettens mening riktig. Lagmannsretten legger etter det fremkomne til grunn at Hoffsnes-Larsen etter å ha levert tegninger - utkast - til hvordan skiltene skal være og å ha fått tegningene godtatt, har utført arbeidet på skiltene og
Side:35
levert dem. Man kan hva skriftlig bevismateriale angår vise til følgende i bokettersynsrapporten som opplysning gitt av Hoffsnes-Larsen vedkommende post nr. 37: «Jørgensen & Co. gjelder også isolert levering av tegninger pluss maling av skilt på stadion.» Vederlag for tegnearbeid kommer i slike tilfelle med til avgiftsberegning, hele vederlaget blir avgiftspliktig.
Bildekorasjoner (postene nr. 1, 4, 7,9, 19, 23, 24, 25, 30 og 35). Lagmannsretten finner, i motsetning til byretten, disse ytelser å være arbeid på løsøregjenstander og dermed avgiftspliktige. Etter lagmannsrettens mening er forholdet her det samme som når det gjelder skilt, og må bedømmes på samme måte. Som for skilt ser man det slik at Hoffsnes-Larsen har utført noe mer enn å levere tegninger - utkast - til dekorasjoner. Hoffsnes-Larsen har hevdet at når han i de tilfelle det her gjelder, leverer en originaltegning til dekorasjon på bil - som ikke er ledd i varelevering, kan han ikke innfanges av bestemmelsene i avgiltsvedtakets §3 ved at han utfører malingen på bilen som original ut fra intensjonen som tegningen har gitt. Han finnes ikke å kunne høres i dette. Man viser til bemerkningene under gruppen skilt. Det er av Hoffsnes-Larsen fremholdt at overføringen på bilen er teknikk hvis en tredjemann utfører malerarbeidet, men noe helt annet når han selv utfører det. Om dekorasjon på biler tilhørende Jørgensen & Co. er opplyst at meningen var at malerarbeidet skulle gjøres av en malermester i Arendal, resultatet ble dog lite vellykket. Ifølge Hoffsnes-Larsen er han i de fleste tilfelle hvor han har laget originaltegningen, blitt tryglet av kunden om å utføre malerarbeidet og har gjort det.
Dekorasjoner av bygninger (postene nr. 3, 15, 26, 29, 31, 36 og 39). Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og tiltrer dens bemerkninger.
Etterberegningen bygger på at det er tale om arbeid på bygninger, at arbeidene ikke går inn under unntaksbestemmelsen i avgiftsvedtakets §8 første ledd nr. 10. I brev av 15. juni 1964 fra skatteinspektøren til Finansdepartementet under punkt 2, Dekorasjon på avgiftspliktig bygg, heter det bl.a.: «Men da Hoffsnes-Larsen driver med reklame og innredning, har det formodningen mot seg, at arbeidet kan anses for kunst.» Og i brevet av 8. september s.å. fra skatteinspektøren til Finansdepartementet er bl.a. uttalt: «Det eneste punkt hvor det kan være tvil om avgiftsberegningen, antas å være punkt 2 i redegjørelsen vedrørende søknaden om ettergivelse. En antar at utføring av maleri direkte på vegg i og for seg kan komme inn under avgiftsfritaket etter §8 nr. 8 (nå 10), jfr. freskomalerier o.l., men at ren dekorasjonsmaling ikke kommer inn under fritaket. Hensett til den virksomhet avgiftspliktige driver, antar en at det har formodningen for seg at de utførte arbeider må betraktes som dekorasjonsmaling som antas avgiftspliktig, jfr. skattedirektørens uttalelse i Tidsskrift for omsetningsavgift 1957 209 vedrørende rosemaling. Det samme antas å gjelde for utsmykking i reklameøyemed.» Man må etter det som er kommet fram gå ut fra at de som ved skatteinspektørens kontor har hatt med etterberegningen å gjøre, ikke har sett På noen av de utførte arbeider. Konsulent Gunnar Helle ved skatteinspektørkontoret, saksbehandler for saken, har som vitne uttalt at «maling direkte på et bygg er arbeid på bygg, så da kommer
Side:36
avgiftsvedtakets §8 punkt 10 ikke i betrakthing», «jeg regnet det for håndverk, jeg gikk ikke rundt og så på noe av det utførte». Vitnet Arne Stadheim har til byrettens omtale av at «en dekorasjon som fremstilte Pollen i Arendal gikk fri (avgift)», uttalt at dette var et rent maleri, malt på en plate som var hengt på en vegg.
Lagmannsretten antar med byretten at de omhandlede arbeider er avgiftsfrie som gående inn under avgiftsvedtakets §8 første ledd nr. 10. Om post nr. 15 (1959: Arendal Bryggeri, Arbeid i Børskafeen, Grimstad) har Hoffsnes-Larsen forklart at det gjelder dekorasjoner laget på plater, ett malt på et stort lerretteppe, hengt eller skutt (spikret) på vegg. Vedkommende post nr. 39 (1962: Åros Motell, Søgne) er opplyst at det leverte er et maleri, innrammet, og som brukes som sol- og vindskjerm. Det er etter lagmannsrettens mening uten videre klart at maleri direkte på f.eks. mur må stilles likt med dekorasjoner ved maleri hengt eller slått på murvegg. - Byretten foretok befaring og besiktiget enkelte av dekorasjonene, lagmannsretten har ikke sett noen av dem. Imidlertid har Hoffsnes-Larsen vist for lagmannsretten noen av sine karikaturtegninger og andre tegninger. De går ikke imot at hans ytelser ligger på et kunstnerisk plan, må sies å vise at hans evner går langt ut over å være dekorasjonsmaler.
I anledning av at det fra statens side bl.a. er vist til Tidsskrift for omsetningsavgift 1957 149, «Kunstnerisk utsmykking av løsøregjenstander», vil man ha uttalt at til grunn for avgjørelsen/uttalelsen der antas å ligge at en har sett utsmykkingen som brukskunst. I de foreliggende tilfelle må det som nevnt antas å dreie seg om kunstverk som går inn under avgiftsvedtakets §8 første ledd nr. 10.
Kulisser (postene nr. 5, 13, 21, 27 og 38 - alle gjeldende «Granerevyen»). Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten. Man kan ikke, som byretten er kommet til under tvil, finne at det er grunnlag for å føre de av Hoffsnes-Larsen utførte arbeider inn under avgiftsvedtakets §8 første ledd nr. 10. Det er lagmannsrettens oppfatning at disse utførte arbeider er underlagt avgiftsplikt som arbeider utført på varer/løsøregjenstander. Som nevnt av byretten har Hoffsnes-Larsen ikke laget kulissene. Materialet til disse er skaffet av Granerevyen, som har kjøpt kulissene slik den ville ha dem i formen. Det Hoffsnes-Larsen har gjort er at han etter oppdrag fra Granerevyen har laget - malt, Granerevyen kjøpte maling - bymotiver eller karikaturer av mer kjente personer i Arendal. Hoffsnes-Larsen hevder at det han laget ikke var kulisser, men idéskisser til kulisser, originaltegninger utført på kulisser - originalmotiv påført kulissene. Det er hevdet at disse originalytelser ikke har sammenheng med levering av kulissene, med levering av varer/løsøregjenstander. Han finnes ikke å kunne høres i dette. Det er her ikke plass for byrettens bemerkning om å legge større vekt «på det kunstneriske i slike dekorasjoner enn på selve arbeidet».
Vindusutstillinger og andre utstillinger (postene nr. 12, 32 og 33).
I motsetning til byretten finner lagmannsretten at det her foreligger avgiftsplikt, jfr. fjerde setning under punkt 3, Konsulenthonorar, i vedlegg 1 til Skattedirektørens rundskriv nr. 335. Hoffsnes-Larsen driver «annet selvstendig reklame- eller utstillingsarbeid».
For postene nr. 23 og 33 har staten som nevnt subsidiært hevdet at
Side:37
det der forsåvidt angår «plakater» foreligger avgiftsplikt etter avgiftsvedtakets §2. Lagmannsretten finner at staten ikke kan gis medhold i dette. Materiale til plakatene er - som ellers - kjøpt av Hoffsnes-Larsen over disk og omsetningsavgift betalt. Man mener det ikke kan sies å være skjedd varelevering til hans kunder om originaltegningene her er på dyr kartong som han har skåret til. Det finnes å måtte sees på samme måte som når det er levert tegninger på papir.
Etter det som foran er sagt, angår følgende poster arbeidsytelser som ikke er underlagt omsetningsavgift og som således uriktig er tatt med i avgiftsgrunnlaget: Hr. 2, 3, 6, 8, 10, 11, 14, 15, 16, 17, 18, 26, 28, 29, 31, 36 og 39. Beløpene under disse poster utgjør tilsammen kr. 8.016,60.
For postene nr. 23, 25, 30, 33 og 37 er avgift uriktig ilagt forsåvidt angar henholdsvis «maling av plakater», «nedheng for softice», «maling av oppheng», «plakater» og «plakater», men riktig ilagt forsåvidt angår henholdsvis «dekor av bil», «navnetrekk på bil», «oppussing av bil», «utstillingsarbeider» og «skilt». For hver av disse fem poster er beløpet ett, ikke spesifisert for arbeidsytelser som det etter denne dom riktig - uriktig er beregnet avgift for. Beløpene det er beregnet avgift av, henholdsvis kr. 2.312,50, kr. 514.-, kr. 1.000.-, kr. 1.265.- og kr. 890.-, må således av avgiftsmyndighetene reduseres ved ny behandling av saken.
Hoffsnes-Larsen har angrepet etterberegningen forsåvidt angår 15 av de konkrete poster med at den av skatteinspektøren foretatte redusering av beløpene under dem er helt tilfeldig, vilkårlig. For lagmannsretten blir det bare aktuelt for to posters vedkommende - postene nr. 4 og 9 - å ta opp dette angrepet mot etterberegningen. Det er ikke fremkommet' noe som gir holdepunkt for å anta at det ved det foretatte ikke er skjønnet og skjønnet forsvarlig.
Av det som foran er anført, følger at Hoffsnes-Larsen etter oppkrevingsbestemmelsenes §4 første ledd har regnskapsplikt. Han hadde i kontrollperioden overhodet ingen bokføring - førte ikke noen form for regnskap, så skatteinspektøren har hatt rettslig grunnlag for skjønnsmessig etterberegning. Etter de foreliggende opplysninger finnes skatteinspektøren å ha vært berettiget til å foreta skjønnsmessig etterberegning av omsetningsavgift hos Hoffsnes-Larsen for årene 1958, 1960 og 1961 på grunn av lavt privatforbruk. Man viser til beløpene for «Igjen til forbruk» i disse tre år i bokettersynsrapporten, henholdsvis kr. 2.905.-, kr. 4.033 og v kr. 2.107, beløp man mener skatteinspektøren har vært berettiget til å holde seg til og som - beløpene i 1958 og 1960 - Hoffsnes-Larsen åpenbart ikke kan ha klart seg med. For 1961 er altså beløpet negativt. Som før nevnt er privatforbruket forhøyet av skatteinspektøren med kr. 3.000 for 1958, kr. 4.000 for 1960 og kr. 7.400 (fra først av kr. 10.000) for 1961. Disse beløp er tillagt ved skjønn, og lagmannsretten kan ikke se at det er noe holdepunkt for å anta at det er bygget på uriktige faktiske forutsetninger eller at skjønnet er vilkårlig.
Fordelingen av de tillagte beløp med en halvpart på avgiftspliktige arbeidsytelser og en halvpart på avgiftsfrie ytelser skjedde under skatteinspektørens klagebehandling. Det heter i brev av 28. august 1963 fra skatteinspektøren til advokat Gudrun Høykoll:
«Under Klagebehandlingen har vi funnet å kunne anse kr. 1.500.- og kr. 2.000.- henholdsvis i 1958 og 1960 for avgiftsfritt. I 1961 har vi
Side:38
tatt hensyn til legitimerte lån kr. 1.000.- og kr. 1.600.-. Av restbeløpet kr. 7.400.- anser vi kr. 3.700.- avgiltsfritt.»
Fordelingen 50-50 % er foretatt samtidig med at skatteinspektøren hadde de konkrete postene oppe til behandling. Den må antas å være knyttet til resultatet av behandlingen av dem. Etter lagmannsrettens dom går en rekke avgiftsberegnede poster ut, hvilket menes å måtte føre til en lavere prosent enn 50 på avgiftspliktige arbeidsytelser. Fordelingsspørsmålet må tas opp av avgiftsmyndighetene ved ny behandling av saken.
Hoffsnes-Larsens krav på erstatning etter konkurslovens §117 kan ikke føre fram da det etter lagmannsrettens mening ikke er grunnlag for erstatningsplikt for staten ved Finansdepartementet.
Betingelsen for ansvar etter konkurslovens §117 er at konkursrekvirenten - skattefogden - ikke har hatt skjellig grunn til å anta at Hoffsnes-Larsen var i en situasjon som berettiget til å begjære konkurs. Det er med andre ord et uaktsomhetsansvar som er instituert, jfr. Rt-1935-358 og Rt-1947-659. Man finner, i motsetning til byretten, at skattefogden under de foreliggende forhold hadde skjellig grunn til å begjære konkurs, at det altså ikke kan legges skattefogden noen uaktsomhet til last ved konkursbegjæringen.
Begjæringen, datert 25. mai 1964, var grunngitt med at Hoffsnes-Larsen skyldte kr. 4.231.- i omsetningsavgift, at det ved utpantninger ikke var anvist betryggende utlegg, og at beløpet ikke var betalt til tross for forkynt betalingsoppfordring. Av beløpet utgjorde som før sagt kr. 529.- avgift ilagt etter oppgaver innsendt av Hoffsnes-Larsen - ikke med i det av staten reiste motsøksmål, og lagmannsretten mener det iallfall så langt må sies å ha dreid seg om «Klarlig bevist, forfallen gjeld», jfr. konkurslovens §5. Man nevner ellers at etterberegningen av avgift med kr. 3.702.- var av skatteinspektøren ansett som endelig - for å sitere fra byrettsdommen - «p.g.a. mangelfull klage til Landsklagenemnda samt en søknad om ettergivelse». I ettergivelsessøknaden fra advokat Gudrun Høykoll til Finansdepartementet og som er datert 2. aprfil 1964, står at «Søknaden fremsendes gjennom Skattefogden i AustAgder», så lagmannsretten må gå ut fra at innholdet av den var kjent for skattefogden da betalingsoppfordringen og senere konkursbegjæringen ble sendt. Som fremholdt fra statens side har en slik søknad ikke oppsettende virkning, - og etter oppkrevingsbestemmelsene forelå betalingsplikt.
Man er enig med staten i at det er irrelevant for spørsmålet om ansvar etter konkurslovens §117 at skattefogden i rettsmøtet 6. juni 1964 tilbakekalte konkursbegjæringen. I tilbakekallingen lå, som det vil fremgå, ingen oppgivelse av omsetningsavgiftskravet. Under konferansen dagen før, 5. juni, på skatteinspektørkontoret, holdt etter anmodning av Hoffsnes-Larsen, beklaget han seg sterkt over konkursen. Det ansees klart at tilbakekallingen av konkursbegjæringen skyldtes at skatteinspektøren så hadde tatt opp med skattefogden spørsmålet om det var grunn til å opprettholde begjæringen på bakgrunn av søknaden om ettergivelse.
Den begåtte formelle feil ved forkynnelse av konkursbegjæringen m.v. kan ikke gi grunnlag for ansvar for staten ved Finansdepartementet.
Side:39
Forøvrig vil man i anledning av det av Hoffsnes-Larsen i denne forbindelse påberopte uttale at han - som fremholdt fra statens side - gjennom varselet han fikk fra hovedstevnevitnet over telefonen, etter det som var gått forut måtte være klar over at det dreide seg om en av skattefogden fremsatt konkursbegjæring.
Om lagmannsretten etter dette kunne la ligge spørsmålet om tap er lidt i forbindelse med konkursåpningen, vil man dog etter omstendighetene ha uttalt at Hoffsnes-Larsen etter lagmannsrettens mening ikke har sannsynliggjort å ha lidt tap. Han antas etter det foreliggende ikke som tap å kunne operere med de angitte utgifter til rettshjelp, hverken når det gjelder ankesaken til Høyesterett eller kjæremålssaken til Agder lagmannsrett. - - -