Rt-1975-428
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1975-04-11 |
| Publisert: | Rt-1975-428 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 36/1975 |
| Parter: | Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (regjeringsadvokaten ved høyesterettsadvokat Jørgen Wilberg) mot Lappbyene Gran og Ran, Sverige (høyesterettsadvokat Bjørn Dalan). |
| Forfatter: | Elstad, Mellbye, Roll-Matthiesen, Stabel, Eckhoff |
| Lovhenvisninger: | Lov om reinbeite mellom Norge og Sverige (1919), Grensereinbeiteloven (1972) |
Dommer Elstad: Svenske reinsamers adgang til å gjøre bruk av norsk område var inntil 1. mai 1972 regulert ved konvensjon av 5. februar 1919 og lov av 18. juli samme år. Til de områder som kunne nyttes, hørte området rundt Kalvatnet i Rana som ble brukt under sommerbeitet fra lappbyene Gran og Ran i Västerbottens län. Konvensjonen ble sagt opp fra norsk side i 1961. Det ble ført forhandlinger som ledet frem til konvensjon av 9. februar 1972 og lov av 9. juni samme år. Etter nyordningen ble grensen for svenske reinsamers beiteområder trukket lenger mot øst, og nærmere riksgrensen, enn tilfellet hadde vært før. Nyordningen trådte i kraft 1. mai 1972. Den førte blant annet til at svenske samer ikke lenger hadde adgang til å nytte området rundt Kalvatnet i Rana.
I 1960-årene ble foretatt utbygging av flere vassdrag i Rana og Hemnes, - i saken kalt Bjerka/Plura-reguleringen. Utbyggingen førte blant annet til at det rundt Kalvatnet ble demmet ned et areal på ca. 20.000 dekar.
I 1964 reiste de svenske reinsamene krav mot Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen om erstatning for skader de ville bli påført ved Bjerka/Plura-reguleringen. De hevdet under saken å ha rettigheter av privatrettslig karakter i de områder de hadde brukt fra eldre tid, - rettigheter som var uavhengige av konvensjon og lov, og som ikke kunne fratas dem uten ved ekspropriasjon og mot erstatning. Ut fra dette syn ble det krevd erstatning også for tiden etter 1. mai 1972 for skader som var blitt påført områder mellom den eldre og den nye konvensjonsgrensen, og spesielt for det neddemmede areal rundt Kalvatnet.
Rana herredsrett avhjemlet underskjønn 12. juli 1972. De svenske reinsamer ble ikke tilkjent erstatning for tiden etter 1. mai 1972 for skader påført områder de fra dette tidspunkt var avskåret fra å nytte. De krevde overskjønn, som ble avhjemlet 21. september 1973. Ved overskjønnet ble lappbyene Gran og Ran tilkjent erstatning for neddemmingen av arealet rundt Kalvatnet med henholdsvis kr. 3.000 + 25 % og kr. 2.000 i 25 %
Side:429
for tiden frem til 1. mai 1972, og for tiden etterpå kr. 20.000 + 25 % til fordeling med en halvpart på hver lappby. Om dette siste beløp var det dissens i overskjønnsretten. En skjønnsmann stemte for ikke å tilkjenne erstatning for tiden etter 1. mai 1972, og en ville tilkjenne høyere erstatning.
Når det gjelder saksforholdet for øvrig, viser jeg til premissene for overskjønnet.
Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen har anket til Høyesterett for så vidt lappbyene Gran og Ran er tilkjent erstatning for neddemmede arealer rundt Kalvatnet for tiden etter 1. mai 1972. Det hevdes å være uriktig rettsanvendelse når overskjønnsretten har bygd på situasjonen på tidspunktet for den skadegjørende handling, - - neddemmingen i 1968. Det var erstatning for tap i fremtiden som ble fastsatt. Overskjønnsretten skulle ha bygd på de opplysninger som forelå på avhjemlingstiden. Da var det ikke lenger adgang for svenske reinsamer til å nytte området rundt Kalvatnet. Hvis de skulle ha erstatning også for tiden etter 1. mai 1972, måtte det i tilfelle være på grunnlag av en privatrettslig beskyttet adgang til å bruke eldre beiteområder som de hevder å ha. Om overskjønnet oppheves og saken hjemvises til ny behandling for overskjønnsretten, vil den i det nye skjønn ha kompetanse til prejudisielt å vurdere om det foreligger rettigheter av privatrettslig karakter som kan gi grunnlag for å tilkjenne erstatning. Ankemotpartenes subsidiære påstand for Høyesterett om å la overskjønnsrettens erstatningsutmåling bli stående for eventuell utbetaling avhengig av utfallet i særskilt sak om reinsamenes rettigheter, kan vassdragsvesenet ikke godta. Selv om samene skulle ha rettigheter av privatrettslig karakter, er det ikke dermed avgjort at tapserstatningen vil bli kr. 20.000. Det er lagt ned slik påstand:
«Overskjønnet oppheves og hjemvises til ny behandling for så vidt angår at lappbyene Gran og Ran er tilkjent erstatning for skade etter 1972 på områder vest for konvensjonsgrensen av 1972 for neddemming av Kalvatn.
Lappbyene Gran og Ran tilpliktes in solidum å betale sakens omkostninger for Høyesterett.»
Lappbyene Gran og Ran hevder prinsipalt at overskjønnsretten har gitt en holdbar begrunnelse for et riktig resultat. Da neddemmingen ble foretatt, hadde svenske reinsamer ubestridt rett til å nytte området rundt Kalvatnet. Det kan ikke være uriktig av overskjønnsretten å bygge på situasjonen på den tiden. Det ble gjort i Altevann-saken i Rt-1968-429. Der ble svenske reinsamer tilkjent erstatning for skader på områder som de senere tapte adgangen til å bruke. I det foreliggende tilfelle ble skjønnene fremmet sent. Om de var blitt fremmet raskere, ville situasjonen vært parallell med den som forelå i Altevann-saken. Det vises for øvrig til avgjørelser bl.a. i Rt-1970-192 og side 985 og til §11 i loven om ekspropriasjonserstatning av 26. januar 1973. - Subsidiært hevdes det at overskjønnet må kunne bli stående om enn med den endring at erstatningen først skal utbetales
Side:430
når det gjennom særskilt søksmål er blitt avgjort at samene har bevart sine rettigheter ved Kalvatnet. Overskjønnsrettens erstatningsutmåling er ikke påanket, og må da kunne opprettholdes som et alternativt skjønn.
- Ved eventuell opphevelse og hjemvisning vil oppstå problemer omkring utstrekningen av skjønnsrettenes kompetanse etter skjønnsprosesslovens §48. Det hevdes i den forbindelse at kompetansen er begrenset til å gjelde tvister mellom ekspropriaten og eksproprianten i den egenskap. Ekspropriant er vassdragsvesenet som rett nok er en statsinstitusjon. Men ved vurderingen av de rettigheter av privatrettslig karakter som måtte eksistere, kommer staten inn i egenskap av grunneier, lovgiver og traktatpart. Det vises til blant annet avgjørelse i Rt-1955-705. Det er lagt ned slik påstand:
«Prinsipalt: Overskjønnet stadfestes.
Subsidiært: Overskjønnet stadfestes med den endring at erstatningen bare kommer til utbetaling for det tilfellet at lappbyene Gran og Ran for de ordinære domstoler får medhold i sitt krav på de områdene som konvensjonen av 9/2-1972 mellom Norge og Sverige fratar dem eller erstatning for tap av de samme områdene.
I begge tilfeller: Lappbyene Gran og Ran tilkjennes sakskostnader for Høyesterett.»
Jeg er kommet til at anken må tas til følge.
Overskjønnsrettens flertall har begrunnet sitt standpunkt slik:
«Neddemmingen av Kalvatn var gjennomført i 1968. På denne tid hadde de svenske samer en ikke tidsbegrenset, ubestridt bruksrett i disse områder. Når da Vassdragsvesenet i 1968 krenker deres rett, er det oppstått et erstatningskrav på Vassdragsvesenet, og det er dette krav slik som det forelå i 1968 skjønnet skal behandle. Hadde derimot neddemmingen funnet sted etter at den nye konvensjon hadde trådt i kraft i 1972, måtte skjønnsretten prejudisielt ha tatt standpunkt til om beiteretten besto eller ikke besto, jfr. skjønnsprosesslovens §48. I begge tilfeller legger man til grunn den rettslige og faktiske situasjon slik den forelå på tiden for den skadegjørende handling. Senere disposisjoner som rettighetshaveren ikke har vært med på og som man hevder ikke er bindende for seg, er dette skjønn uvedkommende og må tas opp i særskilt sak.»
Begrunnelsen er ikke entydig. Jeg må imidlertid oppfatte den slik at overskjønnsretten har bygd på situasjonen i 1968, og at det er sett bort fra den forskyvning av konvensjonsgrensen som ble gjennomført i 1972. Etter min oppfatning er dette uriktig rettsanvendelse. Vurderingstemaet var tapet fra 1. mai 1972 og fremover. Overskjønnsretten skulle tatt hensyn til det som forelå av opplysninger ved avholdelsen av skjønnet, og som måtte være av betydning for taksten. Jeg kan ikke se at avgjørelsen i Rt-1968-429 i Altevann-saken kan påberopes for en annen løsning. Der ble overskjønnet avhjemlet i 1965, og anken ble
Side:431
behandlet i 1968. Så vel for overskjønnsretten som for Høyesterett var det fremdeles uvisst om beitegrensen kunne komme til å bli forskjøvet. Avgjørelsene i Rt-1970-192 og side 985 og §11 i erstatningsloven av 1973 kan heller ikke være av betydning for løsningen av det aktuelle spørsmål. Avgjørelsene og lovbestemmelsen refererer seg til hvilket prisnivå som skal legges til grunn, og ikke til hvilke fakta og rettslige normer et skjønn skal baseres på.
Ankemotpartenes subsidiære påstand er det ikke adgang til å etterkomme når vassdragsvesenet setter seg imot den. Overskjønnsretten har ikke vurdert om de svenske reinsamer har rettigheter av privatrettslig karakter. Erstatningen er fastsatt på annet grunnlag. Selv om samene skulle ha slike rettigheter, kan det bli tvist om omfanget av dem, og resultatet behøver ikke nødvendigvis å bli en tapserstatning av akkurat den størrelse overskjønnsretten er kommet frem til.
Jeg mener således at overskjønnet må oppheves i den utstrekning det er påanket, og at saken må hjemvises til ny behandling for overskjønnsretten.
Under prosedyren for Høyesterett har partene gitt uttrykk for ulike oppfatninger av hvilken kompetanse overskjønnsretten vil ha ved den nye behandling. Det konkrete spørsmål er om overskjønnsretten vil være kompetent til prejudisielt å ta standpunkt til samenes påstand om å ha rettigheter av privatrettslig karakter. Jeg er oppmerksom på at det finnes eldre avgjørelser som kan trekke i noe forskjellig retning. Imidlertid finner jeg å burde slutte meg til den rettsoppfatning som har fått uttrykk i Rt-1971-1114, og som jeg mener må være avgjørende for at overskjønnsretten i den foreliggende sak vil ha kompetanse til å prøve spørsmålet prejudisielt. Hvorvidt det vil være hensiktsmessig å få det spørsmål som det er tale om, prøvet prejudisielt av overskjønnsretten eller å få det avgjort rettskraftig ved ordinært søksmål, er en sak for seg. Her vil det være mulighet for å velge den fremgangsmåte som finnes mest praktisk, jfr. tvistemålslovens §107 sammenholdt med skjønnsprosesslovens §2.
Anken har ført frem. Etter omstendighetene finner jeg imidlertid at ankemotpartene ikke bør pålegges å erstatte den ankende parts omkostninger, jfr. tvistemålslovens §180 annet ledd sammenholdt med §172 annet ledd, første alternativ.
Jeg stemmer for denne
dom:
Overskjønnet oppheves i den utstrekning det er påanket, og saken hjemvises for så vidt til ny behandling ved overskjønnsretten.
Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.
Dommer Mellbye: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Roll-Matthiesen, Stab el og Eckhoff: Likeså.
Side:432