Rt-1976-1260

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1976-11-05
Publisert:	Rt-1976-1260
Stikkord:	Odelsløsningssak
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 148/1976
Parter:	Trond Magne Torp (høyesterettsadvokat Knut Bjørge jr.) mot Anton Skjelin (høyesterettsadvokat Hans A. Hegje).
Forfatter:	Blom, Tønseth, Holmøy, Michelsen, Heiberg
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1821) §12, §13, §11, §3, Tvistemålsloven (1915) §176, Odelsloven (1974) §14

Dommer Blom: Saken gjelder odelsløsning av gården Kjølberg Nordre gnr. 10 bnr. 6 og to mindre eiendommer, alle i Borge. De ble i 1969 skjøtet fra odelsbesitteren Jens Borge til Trond Magne Torp, som er dattersønn av Jens Borges yngste søster Marie. Løsningssak er reist av Anton Skjelin, som er sønn av Jens Borges eldste søster Anne. Etter vanlige regler er Skjelins odelsrett således bedre prioritert enn Torps. Spørsmålet i saken er om Maries linje allikevel går foran Annes etter reglene i odelsloven av 1821 §12 og §13.

Sarpsborg herredsrett avsa 13. juli 1973 dom med slik domsslutning:

«Trond Magne Torp dømmes til å utstede skjøte til Anton Skjelin på eiendommen gnr. 10 bnr. 6 Kjølberg nordre i Borge, og gnr. 62, bnr. 24 og 25 Porsmyr og Damløkka skog i Borge, og å fraflytte og ryddiggjøre eiendommen innen 14. april 1974 mot betaling av takstsummen etter odelslovens regler.»

Trond Magne Torp påanket herredsrettens dom, og Eidsivating lagmannsrett avsa 9. april 1975 dom med slik domsslutning:

«Sarpsborg herredsretts dom av 13. juli 1973 stadfestes, dog så at fravikelsestiden settes til 14. april 1976.

I saksomkostninger for lagmannsrett betaler Trond Magne Torp til Anton Skjelin kr. 3.500 - tretusen femhundre kroner - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

Saksforholdet fremgår av de påankede dommer.

Trond Magne Torp har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. I ankeerklæringen hevdes at Anne ved skiftet i 1916 positivt gav avkall på sin odelsrett, men dette er ikke opprettholdt for Høyesterett. Isteden hevdes det nå at Anne har tapt odeisprioritet for seg og sin linje ved at hun forholdt seg passiv i 1916. Det hevdes videre at Annes linje har fått sine rettigheter etter odelslovens §12 oppfylt ved at Jens Borge i 1923 hjalp henne til å overta eiendommen Gustavgården gnr. 62 bnr. 7 og ved at Jens Borge i 1953 overdrog eiendommen Borge Store gnr. 62 bnr. 5 til Anton Skjelin. For øvrig anfører han i det vesentlige det samme som for de tidligere retter.

Han har nedlagt slik påstand:

«Trond Magne Torp frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Anton Skjelin har hevdet at lagmannsrettens resultat er riktig, men at lagmannsretten tok feil når den kom til at det som foregikk i 1916 var en skifteliknende transaksjon. For øvrig

Side:1262

har han i det vesentlige henholdt seg til sine tidligere anførsler. Han har nedlagt slik påstand:

«Eidsivating lagmannsretts dom stadfestes dog så at fravikelsestiden settes til 14. april 1977.

Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

For Høyesterett er fremlagt en del nytt materiale, hvorav jeg særlig nevner overenskomst av 5. juli 1916, som tidligere ikke var å finne.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i hovedtrekkene tiltre dens begrunnelse, men finner å burde tilføye:

Skal Trond Magne Torp kunne motsette seg Anton Skjelins løsningskrav, må det være på grunnlag av det som skjedde i 1916 eller den senere utvikling, eventuelt på grunnlag av Annes reaksjon på disse begivenheter.

Den overenskomst mellom Johanne og Anton Jensen som nå er lagt frem, gir i seg selv ikke noen avgjørende endring i det bilde lagmannsretten har trukket opp av begivenhetene i 1916. Jeg nevner dog at overenskomsten er inngått mellom ektefellene Johanne og Anton Jensen. Den er ikke påtegnet av noen av barna, og det er ikke opplyst noe som kan tyde på at døtrene har vedtatt den, eller er blitt anmodet om å si sin mening.

I og for seg er det klart nok at foreldrene gjennom overenskomsten disponerer over det alt vesentlige av sine aktiva og at den dermed har atskillig likhet med et skifte.

På den annen side synes den ikke å ta sikte på noen likedeling mellom de fire barna. Og overdragelsen til sønnene var beheftet med vesentlige reservasjoner - dels gjennom den bruksrett foreldrene skulle ha til husene, dels ved salgsforbud så lenge foreldrene levde.

Når det gjelder gjennomføringen av overenskomsten, er det nok så at de tre gårdene ble skjøtet til sønnene slik avtalt var. Men det er opplyst at foreldrene frem til 1919 ble boende på Borge Søndre gnr. 62 bnr. 2 som var overskjøtet til nest eldste sønn, og at de drev den for egen regning. Og derfra flyttet de til Borge Store gnr. 62 bnr. 5 - den ene av de to eiendommer Jens fikk - og denne gården drev de frem til 1935. Den avtalte deling av redskaper m.v. fant først sted i 1935. Det er uklart hva døtrene fikk, men opplyst at de har fått penger til forskjellige tider før og etter overdragelsen etter som de hadde behov for det, og foreldrene anledning til å gi dem noe. Og pantobligasjonen i Mathiesens hus som etter overenskomsten skulle tilfalle døtrene, ble ved foreldrenes død fordelt på alle fire barna. Det er således langt fra at overenskomsten ble gjennomført etter sin ordlyd, og jeg er enig med Anton Skjelin i at slik ordningen ble gjennomført, peker den mer hen på en ordning av eiendomsforholdet ved foreldrenes død, enn på et skifte hvor foreldrene trakk seg tilbake til fordel for den yngre generasjon.

Side:1263

Under disse omstendigheter er jeg i atskillig tvil om ordningen, når det gjelder døtrene, kan sies å være en «skifteliknende transaksjon», som skulle kunne utløse anvendelse av odelslovens §12 og §13 . Men jeg finner det ikke nødvendig å ta noe bestemt standpunkt til dette. Jeg er nemlig enig med lagmannsretten i at uansett hva man for så vidt måtte mene om ordningen, kunne den ikke medføre at Anne tapte odelsretten for seg og sin linje. Som påpekt av lagmannsretten var ordningen avvikende fra det lovens §12 tar sikte på, også ved at eldste sønn fikk to gårder og døtrene ingen.

Vanligvis kunne etter loven av 1821 en yngre eller dårligere prioritert i søskenflokken ikke motsette seg at faren overførte to eller flere gårder til den best odelsberettigede, og en slik overføring ville vanligvis heller ikke føre til noen endring i odelsrekkefølgen for søsknene. Slik omstendighetene her ligger an, kan jeg ikke se at Anne hadde adgang til - eventuelt gjennom odelssøksmål mot eldste bror - å kreve en av de to eiendommene han fikk, utlagt til seg.

Hennes holdning til overenskomsten av 1916 eller til gjennomføringen av den, kan da ikke føre til at hennes odelsrett er tapt eller at prioriteten i forhold til den yngre Marie er forrykket.

Når det gjelder Annes kjøp i 1923 av Gustavsgården gnr. 62 bnr. 7, må det anses godtgjort at eldste bror Jens i betydelig grad bidrog med finansieringen. Men denne gård hadde ikke tilhørt deres foreldre, og jeg finner det klart at hva som her er foregått mellom Jens og Anne, ikke kan ha ført til omskifte i odelsrekkefølgen mellom Anne og Marie, jfr. dom i Rt-1959-401.

Om overføringen i 1953 av Borge Store gnr. 62 bnr. 5 fra Jens Borge til Anton Skjelin, henviser jeg til lagmannsrettens begrunnelse, som jeg er enig i.

Etter dette må Anton Skjelin som etterkommer av Anne ha bedre odelsrett enn Trond Magne Torp som etterkommer av Marie.

Etter resultatet må lagmannsrettens omkostningsavgjørelse opprettholdes og Anton Skjelin tilkjennes omkostninger for Høyesterett. Oppgave i henhold til tvistemålslovens §176 annet ledd er fremlagt.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at fravikelsestiden settes til 14. april 1977.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Trond Magne Torp til Anton Skjelin 6.000 - seks tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Tønseth: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Holmøy, Michelsen og Heiberg: Likeså.

Side:1264

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Hans Anton Høyer med domsmenn):

Anton Ludvig Jensen og hustru Johanne Jensen hadde 4 barn i denne rekkefølge: Jens Borge, f. 25/1.1889, Anne Skjelin, f. 6/12.1889, Anders Borge, f. 27/4.1891 og Marie Skjelin, f. 26/8.1893. Jens Borge ble aldri gift. De øvrige barna ble gift før 1916.

Anton Skjelin, saksøker i denne sak, er sønn av Anne Skjelin.

Den yngste datteren, Marie Skjelin, fikk bl.a. datteren Jorun. Jorun ble gift med Finn Torp, og de fikk sønnen Trond Magne Torp, som er saksøkt i saken.

Begge parter tilhører således linjene til odelserhververe Anton L. og Johanne Jensens 2 døtre. Saksøkeren i linjen til den eldste datteren Anne Skjelin.

Anton L. og Johanne Jensen eide flere gårder i Borge. Disse gårdene var: gnr. 10, bnr. 6 Kjølberg Nordre, erhvervet 23/1.1877, gnr. 17, bnr. 3 Borge Lille, gnr 62, bnr. 2 Borge Søndre erhvervet 18/5.1897, gnr. 62, bnr. 5 Borge Store erhvervet 20/12.1888 samt gnr. 62 bnr. 10 og gnr. 62 bnr. 13.. Fra gnr. 62 bnr. 5 ble ved skylddelingsforretning av 3/3.1952 utskilt gnr. 62 bnr. 24 Porsmyr og gnr. 62, bnr. 25, Damløkka skog (skyld h.h.v. 0,13 og 0,09). Fra gnr. 10 bnr. 6 ble den 30/4. 1965 fraskilt gnr. 10, bnr. 83 og 84 (h.h.v. ca. 1,5 mål og ca. 50 mål).

Det er gnr. 10 bnr. 6 Kjølberg nordre, gnr. 62, bnr. 24 Porsmyr og gnr. 62, bnr. 25 Damløkka skog som er de omtvistede eiendommer i denne saken.

I 1916 overdro Anton L. og Johanne Jensen gnr. 10, bnr. 6 Kjølberg Nordre og gnr. 62 bnr. 5 Borge Store, til eldste sønn Jens Borge. Skjøtet er undertegnet 5/7.1916 og tgl. 9/3.1917. Kjøpesummen, som var kr. 16.000,- tilsammen, ble avgjort ved at Jens Borge overtok restgjeld til Hypotekbanken kr. 2.840,-, betalte kontant kr. 2.000,- og utstedte en pantobligasjon i eiendommen til selgeren, stor kr. 11.160,-, som var restbeløpet. Anton L. og Johanne Jensen betinget seg bruks-og borett i husene på gnr. 62 nr. 5 for resten av sin levetid. Obligasjonen skulle ikke kunne kreves innfridd før begge foreldrene var døde.

I forbindelse med overdragelsen ble det inngått avtale om overtagelse av en del redskaper, besetning og maskiner m.v. Gnr. 10 bnr. 6 var på ca. 140 mål dyrket mark og ca. 30 mål skog. Gnr. 62 bnr. 5 var på ca. 150 mål dyrket mark og ca. 100 mål skog. Begge var fullt bebygget.

I 1953 overdro Jens Borge (resten av) gnr. 62 bnr. 5 til saksøkeren i saken, Anton Skjelin, for kr. 50.000,-. Skjøtet er datert 20/2.1953, og tgl. 21/2.1953.

I 1969 overdro Jens Borge gnr. 10, bnr. 6 og (de av gnr. 62 bnr. 5 utskilte) gnr. 62 bnr. 24 og 25 til Trond Magne Torp vederlagsfritt. Skjøte er utstedt 12/6.1969 og tgl. 19/7.1969.

Forøvrig ble Marie Skjelins datter Jorun Torp (mor av saksøkte) ved skjøte av 30/4.1965 og 24/3.1966 overdratt h.h.v. gnr. 10 bnr. 83 og gnr. 10 bnr. 84 vederlagsfritt. (Eiendommen var utskilt fra gnr. 10 bnr. 6 i 1965).

Side:1265

I 1916 overdro Anton L. og Johanne Jensen også gnr. 62, bnr. 2 Borge Søndre til den andre sønnen Anders Borge for kr. 17.000,-.

Sammen med denne eiendom fikk Anders Borge dessuten overdratt gnr. 17 bnr. 3, gnr. 62 bnr. 10 og gnr. 62 bnr. 13. Samtlige overdratte gårds- og bruksnumre utgjorde én eiendom. Eiendommens størrelse var ca. 230 mål dyrket mark og ca. 150 mål skog.

På eiendommene var det bare én bebyggelse.

Også Anders Borge overtok diverse besetning, redskaper og maskiner i 1916.

Kjøpesummen skulle avgjøres ved at Anders bl.a. utstedte en pantobligasjon kr. 3.525,- overtok gjeld kr. 11.475,- og betalte kontant kr. 2.000,- til selgeren.

I 1931 overdro Anders Borge gnr. 62, bnr. 2 m. fl. til søsteren Marie Skjelin. Skjøtet ble utstedt 20/3.1931 og tgl. samme dag, og kjøpesummen var samlet kr. 28.471,-, hvorav for løsøre kr. 3.471,-.

I 1916 fikk døtrene Anne og Marie Skjelin overdratt diverse besetning og redskaper. - - -

Retten skal bemerke:

Det legges til grunn som ubestridt i saken at de eiendommer som ble tilskjøtet Jens og Anders i 1916 utgjorde 3 selvstendige gårder.

Videre bygger retten på at saksøkeren i henhold til den odelsrekkefølge som fremgår av odelsl. §3 og §11 har bedre odelsrett enn saksøkte.

Dette er heller ikke bestridt.

Saksøkte har anført at suksesjonsreglene i odels. §12 og §13 må legges til grunn ved avgjørelsen, og at disse regler fører til at saksøkeren enten har tapt sin odelsrett, eller iallfall har dårligere prioritet enn saksøkte.

Det skal innledningsvis bemerkes at det er saksøkte som må føre bevis for at en annen odelsrekkefølge enn den som følger av odelsl. §3 og §11, skal komme til anvendelse.

Forskriftene i §12 gis etter sin ordlyd anvendelse ved dødsboskifte. Det er imidlertid i rettspraksis flere ganger fastslått at bestemmelsen også kan anvendes på skifter inter-vivos. Dette gjelder både skifter hvor fordelingen foretas med det samme, og suksessive skifter. På den annen side er det på det rene at bestemmelsen ikke kommer til anvendelse i de tilfelle der en gård blir solgt uten at overdragelsen er ledd i et oppgjør av skiftelignende karakter, jfr. f. eks. førstevoterendes uttalelse med henvisninger i dommen inntatt i Rt-1956-614 flg. særlig 617.

Spørsmålet blir følgelig om det som skjedde i 1916 hadde karakter av et skifte eller skiftelignende oppgjør inter-vivos, idet fordelingen av gårder skjedde lenge før Anton L. og Johanne Jensen døde. (Han døde i 1942, hun i 1933).

Retten er under tvil kommet til at saksøkte ikke kan få medhold i sin prinsipale - og avgjørende - anførsel om at det fant sted et sådant «oppgivelsesskifte» i 1916.

Ved avgjørelsen har retten bygget på den fortolkning av virkeområdet for §12 som bl.a. fremgår av dommen i Rt-1946-627 flg.,

Side:1266

særlig herredsrettens bemerkninger på 632. Det vises også til Rt-1963-580 flg. og forannevnte dom av 1956.

Det essentielle i disse dommer, slik retten forstår dem, er at det, for at et «oppgivelsesskifte» skal ansees å ha funnet sted, må ha foreligget en fordelingsplan over de aller vesentligste midler i boet til den skiftende. Hensikten med skifteplanen må være, som det heter i dommen av 1946, at det derved skal foretas et «...generaloppgjør mellom arvingene slik at disse ikke senere mot noen av arvingenes vilje skulle kunne endre de forhold som ble etablert...»

Retten forutsetter også at det bør stilles krav om at arvingene de facto godkjenner skifteplanen, jfr. f. eks. forutsetningen i dommen i Rt-1946-405 flg. særlig 407 og Rt-1963-580 flg. særlig 582.

Det er ikke fremkommet vitneuttalelser eller fremlagt skriftlige bevismidler som direkte opplyser hva hensikten var med møtet den 5/7.1916 og den fordeling av aktiva som der ble foretatt eller om de tilstedeværende oppfattet det som ledd i skifteoppgjøret. Således foreligger det ingen nedtegnelser fra møtet, og de 2 gjenlevende av de der tilstedeværende, Jens og Marie, er så svekket at det ikke har vært anledning til å høre deres rettslige forklaringer.

Et kompliserende moment, er også at det ikke er klargjort for retten hvilke aktiva som forelå i boet i 1916. Saksøktes prosessfullmektig har hevdet at den omstendighet at det på skiftet etter Anton Jensen - som hadde sittet i uskifte etter hustruens død - ikke ble utdelt mer enn ca. kr. 1.100, til sammen i arv, tyder på at det meste ble fordelt i 1916. Retten er ikke enig i den slutning saksøkte har trukket av dette faktum. Av en summarisk oppgave over boets eiendeler, avgitt av Anton Jensen 15/3.1933 i forbindelse med overtakelsen av uskifteboet, fremgår tvert imot at det da var en nettoformue i boet på kr. 47.000,- som i det vesentlige besto i bankinnskudd og verdipapirer. Om noe av disse midlene fantes i boet i 1916 kan retten imidlertid ikke uttale seg.

Videre finner en grunn til å bemerke at fordelingen av besetning, redskaper og maskiner m.v. mellom Jens og Anders, ifølge en fremlagt fordelingsliste som er undertegnet av Torjus Tveiten og Lars Pindrød, ikke synes å ha funnet sted før på den tid listen er satt opp. Den er datert 27/11.1925 (eller 1935), altså flere år etter 1916.

Det er også uvisst hva som skulle fordeles av besetning, redskaper og maskiner m.v. til døtrene, og om de ellers skulle få overta noen aktiva i 1916, bortsett da fra en obligasjon kr. 6.500,- i Henrik Mathisens hus på Sellebakk.

Bortsett fra nevnte obligasjon og besetning m.v. er det eneste som vitterlig ble fordelt i 1916 de 3 gårdene Kjølberg Nordre, Borge Store og Borge Søndre.

Det er på dette grunnlag avgjørelsen av hvilken karakter transaksjonene i 1916 hadde, må treffes.

Ved vurderingen av de foreliggende bevisligheter nevnes først saksøktes anførsel om at Anton Jensens alder - han var 61 år i 1916 - tyder på at det var med sikte på et skifte at han solgte eiendommene. Retten er enig med saksøkte i at denne omstendighet bør tillegges noen vekt, selv om det senere viste seg at Anton Jensen levde

Side:1267

i 26 år etter å ha solgt eiendommene. Likeledes er retten enig med saksøkte at selve den omstendighet at samtlige barn ble innkalt til møtet, og at det likeledes ble innkalt en tredjemann, Einar Østtorp, gir indikasjoner i samme retning. Retten legger disse opplysninger til grunn som ubestridt. Ytterligere taler det for at et skifte var ment at søstrene Anne og Marie skulle få en pantobligasjon kr. 6.500,- etter foreldrenes død. I samme retning kan en også tyde bestemmelsene i de pantobligasjoner som ble utstedt av Jens og Anders om at obligasjonene ikke skulle forfalle til betaling før ett år etter lengstlevendes død.

Samlet gir disse opplysninger en indikasjon på at iallfall overdragelsene av de tre gårder var ment som ledd i et skifte, og retten kan, med tilslutning av saksøkers prosessfullmektig, for så vidt være enig med saksøkte i at dette antagelig også var selgernes hensikt i 1916. Om møtet hadde karakter av et for arvingene bindende generaloppgjør etter en skifteplan kan imidlertid neppe fastslås på dette grunnlag. Det som senere skjedde med de aktiva som angivelig ble fordelt i 1916 synes også å måtte tillegges vekt. Når det gjelder de tre gårdene bemerkes først i denne forbindelse at det var Anton Jensen som drev gnr. 62 bnr. 5 til sin død, slik som forutsatt. Retten bygger også på at de nevnte kontantbeløp ble betalt fra Jens og Anders til foreldrene. Av den fremlagte utskrift av pantobligasjonen kr. 11.160,- fra Jens til selgeren fremgår at foreldrene den 31/12.1931 har kvittert obligasjonen til avlysing, idet gjelden da var innfridd i sin helhet. Det underliggende forhold har retten imidlertid ikke fått noen opplysninger om. Obligasjonen kr. 3.525,- er tydeligvis ikke innfridd før etter foreldrenes død, nemlig den 30/1.1943.

I hvilken utstrekning beløpene har tilfalt dødsboet er ikke opplyst. Opplysningen om at boets nettoaktiva utgjorde ca. kr. 1.100,- kan tyde på at ikke obligasjonene representerte noen verdi for boet.

Av større vekt har imidlertid uttalelser fra alle de 4 barna om de ikke anså det som skjedde i 1916 som utbetaling av arveforskudd.

I skiftesamling den 23/8.1949 for Tune skifterett, som hadde overtatt boet etter foreldrene til offentlig skifte etter Anton Jensens død, uttalte Anne og Marie seg om dette spørsmål. Herom skriver skifteretten til Skattefogden i Østfold den 18/7.51 at begge døtrene i nevnte skiftesamling opplyste at de ikke hadde mottatt noen obligasjon i Henrik Mathisens hus på Sellebakk. I samme skiftesamling opplyste videre både Jens og Anders at de ikke hadde mottatt noe arveforskudd ved overdragelsene av eiendommer i 1916. Vekten av disse uttalelser må vurderes i lys av at de kan ha fremkommet i forbindelse med spørsmål om evt. arveavgift til staten og dessuten flere år etter at møtet fant sted. Det er dog på det rene at også Tune skifterett har lagt til grunn at det ikke var ytet noe arveforskudd i 1916, eller at et slikt i hvert fall måtte være betalt tilbake. Etter rettens mening avsvekker disse bevis sterkt presumsjonen for at det virkelig ble fremlagt og godkjent en skifteplan i 1916, som deretter ble fulgt. Retten antar at det nok er utdelt midler til de 4 barna fra foreldrene etter hvert som årene gikk, og at de muligens også er blitt tildelt like store beløp. Det kan imidlertid etter bevisføringen ikke legges til grunn annet enn at fordelingen av bomidlene har foregått suksessivt og mer eller mindre

Side:1268

tilfeldig etter foreldrenes ønske uten at det på forhånd var lagt noen fast plan.

Etter dette legges det således til grunn at odelsl. §12 ikke kunne anvendes på det som skjedde i 1916. Saksøkers løsningsrett følger da av reglene i odelsl. §11 og §3.

Til sist vil en etter omstendighetene gi uttrykk for at heller ikke de subsidiære innsigelser fra saksøkte synes å kunne føre frem uten at en finner grunn til å gå nærmere inn på begrunnelsen for dette. Foranlediget av saksøktes anmodning herom, skal det dog i forbindelse med anførselen om at salget av gnr. 62 bnr. 5 i 1953 fra Jens til saksøker må føre til «omveltning» av odelsrekkefølgen, henvises til ordlyden i §12 og §13, §2. pkt.

Det fremgår herav at «omveltningen» av prioriteten bare inntrer etter valg på skifte, (jfr. foran) eller etter at en linje er «aldeles uddød». Det er på det rene at Anne ikke valgte på skiftet etter foreldrene, og da Jens slett ikke var «aldeles uddød» i 1953 da han solgte gården til saksøkeren, er det de vanlige prioritetsregler som gjelder i forholdet saksøker - saksøkte. At det ikke fant sted noe skifte etter Jens i §12's forstand, finner retten unødvendig å gå inn på. - - -

Av lagmannsrettens dom» (lagdommerne Karl Lous, Anton Hiorth og ekstraordinær dommer, førstelagmann G. Sverdrup-Thygeson):- - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten, men bygger på et noe annet grunnlag.

Det vises til den faktiske fremstilling i herredsrettens dom, idet lagmannsretten vil presisere de forhold den anser av betydning for avgjørelsen og nevne de nye opplysninger forsåvidt lagmannsretten anser disse å være av betydning.

Lagmannsretten legger til grunn at Anton Jensen og hustru 5. juli 1916 sammenkalte sine barn til et møte på sin bopel og at det her ble truffet en ordning med overdragelse av de faste eiendommer, således som nærmere redegjort for i herredsrettens dom. Til den eldste sønn, Jens Borge, ble overdradd 2 gårder, nemlig gnr. 62 bnr. 5 Borge og gnr. 10 bnr. 6 Skjølberg, for en kjøpesum av kr. 16.000 og med forbehold av bruksrett og beboelsesrett for foreldrene på gnr. 62 bnr. 5 til disses død. Skjøte ble utferdiget samme dag og likeledes en pantobligasjon på kr. 11.160 som skulle forfalle ett år etter den lengstlevende av foreldrenes død.

Til den annen sønn Anders Borge ble overdradd gnr. 62 bnr. 2 Borge Søndre, hvor foreldrene hittil hadde bodd, samt gnr. 62 bnr. 10 m. fl. eiendommer for en kjøpesum kr. 17.000. Samtidig ble utstedt pantobligasjon på kr. 3.525, idet resten av kjøpesummen ble avgjort ved overtagelse av gjeld samt betaling kontant av kr. 2.000.

Skjøtene til de to sønner og pantobligasjonene er forøvrig stort sett av samme innhold, idet det i begge skjøter bl.a. er inntatt bestemmelse om eiendommene ikke kan selges uten selgernes samtykke.

Det fremgår videre av dokumentene at det samme dag er inngått en overenskomst om fordeling av besetning og redskaper, men denne fordeling er først gjennomført med bistand av to utenforstående, ved et dokument opprettet 22. november 1933 og godtatt av partene.

Side:1269

Den yngste datter Marie Skjelin var gift noen tid i forveien, 28. april 1916. Hennes mann eiet en større gård i Rakkestad, Sandaker gnr. 19 bnr. 1. Ektepakt om særeie ble opprettet. I denne forbindelse er fremlagt enkelte nye dokumenter. Av en erklæring fra faren, avgitt 25. september 1930 i anledning av en tvist med Fredrikstad Sparebank, fremgår det at faren da datteren giftet seg, ga henne 8 kuer og en hest, og i juli 1916 kr. 5.200 som hun benyttet til å kjøpe inn 10 kuer. I rettslig forklaring ved Rakkestad herredsrett 8. november 1930 i anledning av samme tvist har hun bekreftet disse opplysninger, og faren har avgitt forklaring i samme retning. Hun oppgir at hun i alt av sin far har fått i 1916 og senere 24-25.000.

Det foreligger ikke opplysninger om at verdier er overdradd til Anne Skjelin. Anton Jensen har i den rettslige forklaring som er nevnt uttalt at han fra tid til annen har gitt sine barn kontante penger når de har trengt det og «han har på denne måte gitt sine barn omtrent like meget enten i penger eller annet».

Videre er opplyst at Anton Jensen eiet to aksjer, pålydende hver kr. 2.000 i Borge & Co. Teglverk A/S. Han eiet derved 2/3 av aksjekapitalen og deltok såvidt forståes i hvert fall årene etter 1916 i driften av teglverket. Av de nye opplysninger som er fremlagt, fremgår at aksjene i 1920 ble oppskrevet til pålydende verdi av hver kr. 30.000 ved overførsel fra opplagte fonds, og at aksjekapitalen i 1931 igjen ble nedsatt slik at det ble utbetalt kr. 2.000 kontant på hver aksje. Retten må derfor anta at det er riktig at disse aksjer etter 1916 fikk sterkt øket verdi og ga inntekter som man i 1916 ikke kunne regne med.

Retten finner ved en vurdering av de opplysninger som foreligger at det faktisk var et skifte eller en skiftelignende ordning som foregikk i 1916 og at Anton Jensen da overlot det vesentlige av sine eiendeler til sine barn. De momenter som herredsretten peker på i motsatt retning anser lagmannsretten ikke avgjørende.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på detaljene om disse forhold, idet man ikke anser spørsmålet om det ble foretatt et skifte eller ikke som avgjørende for sakens utfall.

Ved den ordning som ble truffet i 1916 ble reglene i odelslovens §12 faktisk ikke fulgt, idet eldste sønn fikk to gårder, de to døtre ingen fast eiendom. Om døtrene fikk tilbud om noen gård vet man ikke, men da begge døtrene da bodde på andre større gårder, er det grunn til å anta at de ikke var særlig interessert i å overta faste eiendommer.

Odelslovens §12 gjelder etter sin ordlyd ved dødsboskifte da det må foretas en fordeling av eiendommene, og hver enkelt av de odelsberettigede skal da ikke kunne forlange å få utlagt til seg mere enn én gård. Den fordeling av gårdene som man kommer frem til etter denne bestemmelse, skal ikke senere kunne forrykkes ved odelssøksmål.

Rettspraksis har lagt til grunn at hvis faren mens han lever, har foretatt en fordeling overensstemmende med §12 får dette de samme virkninger, slik at den eldste ikke kan forrykke den ordning som er truffet og ved hjelp av odelssøksmål oppnå å få flere eiendommer.

Retten kan dog ikke se at man av lovens ordlyd kan utlede at delingsprinsippet i §12 også får anvendelse i disse tilfelle. Situasjonen

Side:1270

vil være en annen mens faren lever, idet han vil være herre over om han vil overdra sine eiendommer, i tilfelle hvilke eller til hvem. Det vil nok være så at de eldre i kraft av sin odelsrett kan motsette seg at eiendommer alene overdras til de yngre, men retten kan ikke se at de yngre i medhold av §12 kan hindre at flere eiendommer overdras til en av de eldre. Spesielt kan ikke retten se at §12 eller odelslovens bestemmelser forøvrig kan gi støtte for et så ekstraordinært skritt som at en av de yngre kan gå på sine eldre søsken med odelssøksmål. Retten kan heller ikke se at man kan trekke slike slutninger av den rettspraksis som foreligger omkring §12, i det sakene stort sett har dreiet seg om det har foregått en fordeling etter §12 og virkningene av dette. Retten finner støtte for dette resultat i den nye odelslov og forarbeidene til denne.

I lov av 28. juni 1974 §14 er fastslått at mellom søsken og deres linjer gjelder fortrinnsretten til odelsjord bare en eiendom. I annet ledd heter det videre at den som fra en av foreldrene eller slektninger ellers i rett oppstigende linje har overtatt en odelseiendom, ikke har fortrinnsrett til flere odelseiendommer, så lenge ikke de yngre søsken eller deres linje har fått hver sin eiendom.

I ot.prp. nr. 59/1972-73 uttales det på 54 at Departementet mener det er en naturlig og rimelig ordning mellom søsken at hver søskenlinje bare skal ha forrett til én eiendom, idet det ikke kan være noe formål å legge opp til odelsregler som gir en søsken-linj e forrett til flere eiendommer, og at Departementet mener at dette prinsipp bør få en så alminnelig rekkevidde som en kan gi det i odelsloven.

I utkastet fra Sivillovbokutvalet (Rådsegn 10) heter det på 67 at hovedprinsippet slår fast at ingen skal kunne bruke sin odelsrett til å tiltvinge seg mere enn én eiendom fremfor de yngre søsken som står like nær til å overta gård nr. 2, og videre heter det:

«Det ein derimot kan gjere er å hindre at nokon ved å bruke sin odelsrett tvingar fram eit slikt resultat i strid med det som er sagt, til dømes ved å løyse på odel eigedomar som yngre sysken har overteke frå foreldra eller ved å gjere krav på fleire gardar som er tvangsselde frå foreldra under eitt. I utvalet har det vore noko ulike syn på spørsmålet om delingsprinsippet bør ha ei så sterk gjennomslagskraft at eit yngre barn får løysingsrett dersom foreldra i levande live overdreg fleire eigedomar til til dømes eldste son utan at dei yngre får nokon.

På same måten har utvalet vore noko i tvil om delingsprinsippet bør gjelde når den første eigedomen er overteken frå andre slektningar enn foreldra og kvar grensa i så fall skal trekkjast, om det er grunn til å skilje mellom ulike ervervsmåtar, og om det bør vere eit vilkår at også den først overtekne eigedomen er odelsjord. Det er i det heile mange spørsmål i denne samanhengen som kan gje god grunn til tvil».

Om §14 annet ledd heter det videre:

«Men regelen rekk vidare: Meininga er at ei yngre barneline skal ha løysingsrett andsynes ei eldre, også om den eldre lina har fått fleire eigedomar utan at det er skjedd gjennom aktiv bruk av odelsretten, - ein kan t.d. tenkje seg at foreldra i levande live har overført fleire eigedomar til eldste barnet utan at dei yngre har fått nokon.« 

Side:1271

Det fremgår klart av sammenhengen at det her foreslås nye regler og at gjeldende rett etter utvalgets oppfatning ikke gir hjemmel for at den yngre kan løse eiendommen fra sin eldre bror.

Da Anne Skjelin etter rettens mening således ikke hadde noen anledning til å motsette seg at broren Jens fikk overdradd 2 gårder i 1916 og heller ikke hadde adgang til å gå på med noe odelssøksmål for å frata ham en av eiendommene, kan hun eller hennes linje heller ikke ha tapt noen rett til senere å innlede odelsløsning. Det har da ikke noen betydning å spekulere over hvilken eiendom Jens ville ha valgt om han hadde måttet velge.

Fra den ankende parts side er videre anført at Jens Borge i 1953 overdro gnr. 62 bnr. 5 med unntak av de utskilte skogteiger til Anton Skjelin.

Det dreiet seg etter det som er opplyst for retten om en frivillig overdragelse til søstersønnen, som riktignok var den best odelsberettigede etter de vanlige regler. Jens Borge som var ugift, var da 64 år gammel.

Retten kan ikke anta at dette salg kan ha noen betydning for fordelingen av eiendommene etter odelslovens §12.

Det har intet med skifte etter foreldrene å gjøre. Retten finner heller ikke at odelslovens §13, 2. setning her skulle føre til at Anton Skjelin er avskåret fra odelsløsning. §13 nevner det tilfelle at «dennes Afkom er aldeles utdødd», men dette var ikke tilfelle her. Gården er gått til den best odelsberettigede linje, som §13 forutsetter. Hvilken betydning det ville hatt om Anton Skjelin ved salg eller etter Jens Borges død ville ha løst eiendommen på odel er det ikke nødvendig å gå inn på.

Det tilføyes at også på dette punkt gir den nye odelslov nye regler, se §14 annet ledd og sitatene foran fra forarbeidene.

Retten behøver ikke gå inn på om de overdragelser som tidligere er skjedd til Marie Skjelin og hennes linje har noen betydning. - - -