Rt-1978-1083

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1978-09-27
Publisert:	Rt-1978-1083
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 135/1978
Parter:	1. Torstein Øyberg, 2. Halvor Øyberg (høyesterettsadvokat Sven Haraldsen) mot 1. Borghild Øyberg Lund, 2. Halvdan Øyberg (høyesterettsadvokat Trygve Norman).
Forfatter:	Tønseth, Elstad, Skåre, Egil Endresen, justitiarius Ryssdal
Lovhenvisninger:	Arveloven (1854), Skjønnsprosessloven (1917), Uskifteloven (1927) §7

Dommer Tønseth: Anne Torstensdatter Øyberg, som var født xx.xx.1888, overdrog ved skjøte datert 30. oktober, tinglyst 27. november 1969, sin særeieeiendom Øyberg østre, gnr. 33 bnr. 1 i Flesberg, til sine to yngste barn, Borghild Øyberg Lund og Halvdan Øyberg. Eiendommen er et gårdsbruk med 50-60 mål innmark, en del beite, ca. 800 mål skog hvorav ca. 700 mål er produktiv, hovedbygning, sommerstue og uthus. Skjøtet er betegnet som gaveskjøte. Anne T. Øyberg døde 1. oktober 1971, og hennes bo ble tatt under offentlig skiftebehandling. Hennes to andre gjenlevende barn, Torstein og Halvor Øyberg, har reist sak mot sine to søsken med krav om at skjøtet til dem skal kjennes ugyldig, og at eiendommen skal gå inn i morens dødsbo. Søksmålet gjaldt også en rekke andre tvistepunkter, men forhandlingene og pådømmelsen ble i herredsretten delt, slik at man først tok for seg gyldigheten av skjøtet og av tre pantobligasjoner som Anne T. Øyberg med pant i eiendommen hadde utstedt til Borghild Øyberg Lund, dennes sønn Haavard og sin juridiske rådgiver, advokat N.E. Stenersen.

Numedal herredsrett med byfogd Per Kaas som settedommer og med domsmenn avsa 14. mars .1974 dom med sådan domsslutning:

«1. Borghild Øyberg Lund, Halvdan Øyberg og Haavard Lund frifinnes.

2. N.E. Stenersen frifinnes for kravet om å kvittere til slettelse pantobligasjon kr. 20 000 i Øyberg østre, gnr. 33 bnr. 1 i Flesberg.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Herredsrettens dom ble av Torstein og Halvor Øyberg påanket til Eidsivating lagmannsrett, som 30. september 1977 avsa dom med denne domsslutning:

«1. Borghild Øyberg Lund, Halvdan Øyberg og N.E. Stenersen frifinnes.

2. Torstein Øyberg og Halvor Øyberg tilpliktes in solidum og innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom å betale til N.E. Stenersen saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett med til sammen kr. 3000 - tre tusen kroner

3. For øvrig ilegges saksomkostninger ikke.»

Partenes påstander og anførsler for de tidligere instanser og saksforholdet for øvrig fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Når det gjelder de nevnte pantobligasjoner, har Torstein og Halvor Øyberg akkviescert ved lagmannsrettens dom. Lagmannsrettens avgjørelse med hensyn til gyldigheten av skjøtet har de derimot anket til Høyesterett. Anken gjelder så vel lagmannsrettens bevisbedømmelse som rettsanvendelsen.

De ankende parter, Torstein og Halvor Øyberg, hevder for Høyesterett som for de tidligere retter at overdragelsen av eiendommen til

Side:1085

ankemotpartene Borghild Øyberg Lund og Halvdan Øyberg er en dødsdisposisjon som er ugyldig fordi den griper inn i deres pliktdelsrett. Partene er enige om at det er den gamle arvelov av 1854 som får anvendelse her. Lagmannsretten har tatt feil - hevdes det - når retten kom til at overdragelsen av eiendommen av partenes mor skjedde på en slik måte at det må anses som en livsdisposisjon og derfor ikke kan angripes. Det anføres ikke at det var på Annes - morens - dødsleie at skjøtningen ble foretatt, og det erkjennes at overdragelsen formelt og i det ytre er oppfylt i og med skjøtet og tinglysingen av dette. At overdragelsen av eiendommen i hvert fall delvis må anses som gavebetont, erkjennes av mottakerne Borghild og Halvdan, skjøtet er jo også betegnet som «gaveskjøte». Men de ankende parter, Torstein og Halvor, legger ikke vesentlig vekt på hvor fremtredende gavemomentet er.

Det vesentlige spørsmål er om overdragelsen hadde noen betydning for moren, Anne. Dette spørsmål må etter Torstein og Halvors mening besvares benektende. Anne hadde etter som før den formelle overdragelse til Borghild og Halvdan den fulle disposisjon over eiendommen. Overdragelsen var uten reell virkning ikke bare for Anne, men også for Borghild og Halvdan så lenge Anne levde. Det bestrides i denne forbindelse at hugstklausulen i skjøtet til fordel for Anne bare var proforma. Overdragelsen ville først få realitet ved Annes død og må da etter sikker rett anses som en dødsdisposisjon.

Ved vurderingen av hvorvidt overdragelsen skal anses som en gyldig livsdisposisjon eller en disposisjon med henblikk på å ordne forholdene etter Annes død, må etter Torstein og Halvors mening hensikten - formålet - med overdragelsen ha betydning. Det var - hevdes det - formålet å gjøre de to andre arveløse. Og grunnlaget for denne tanke berodde i hvert fall i vesentlig grad på misforståelse hos Anne og hennes før avdøde mann, misforståelse med hensyn til Torstein og Halvors opptreden overfor sine foreldre. Grunnlaget for den uforholdsmessige begunstigelse av Borghild og Halvdan svikter derfor. Dette er etter Torstein og Halvors mening et moment som må komme i betraktning ved vurderingen av overdragelsen i forhold til arvelovens ugyldighetsregler.

For lagmannsrettens avgjørelse - som for herredsrettens - har det vært av viktighet at overdragelsen av eiendommen angis å være vederlag for hva mottakerne hadde ytet sine foreldre i penger og tjenester. Dersom de har prestert slike ytelser, hadde de imidlertid på forhånd fått rikelig vederlag ved de pantobligasjoner som er behandlet i de tidligere retters dommer, og på forskjellige andre måter. Det er derfor intet kontraktsmessig ved skjøtningen. Anne og hennes før avdøde mann hadde intet behov for støtte fra Borghild og Halvdan og har heller ikke fått det, i hvert fall ikke utover det som er gjengjeldt ved de nevnte pantobligasjoner, innfrielse av kausjonistansvar og annet.

Som en oppsummering har de ankende parter, Torstein og Halvor, anført at overdragelsen ingen hensikt hadde når det gjaldt Annes situasjon, hun greide seg godt som det var. Hensikten var bare den negative, at Torstein og Halvor ikke skulle få noe etter henne.

Side:1086

Om synet på disse spørsmål har de to spesielt vist til den avgjørelse som er inntatt i Rt-1955-68 flg. som viser de hensyn som må stilles til en gave fra foreldrene til noen av flere arvinger for at den skal kunne godkjennes som en livsdisposisjon. Det er også vist til Rt-1960-587.

De ankende parter hadde i sin ankeerklæring en subsidiær anførsel om manglende rettshandelsevne hos Anne på grunn av åndelig svekkelse. Under forhandlingene for Høyesterett er det imidlertid presisert at dette ikke anføres som et selvstendig grunnlag for at skjøtningen må kjennes ugyldig. Det påberopes bare som en støtte for hovedsynspunktet, først og fremst i forbindelse med at Annes motiv for skjøtningen i hvert fall delvis er fundert på misforståelser.

De ankende parter har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«1. Gaveskjøte datert 30. oktober, tgl. 27. november 1969 fra Anne Øyberg til Borghild Øyberg Lund og Halvdan Øyberg over «Øyberg østre», gnr. 33 bnr. 1 i Flesberg, kjennes ugyldig.

2. Torstein og Halvor Øyberg tilkjennes saksomkostninger for samtlige retter.»

Ankemotpartene fastholder for Høyesterett som for de tidligere retter at skjøtningen av eiendommen til dem var en realitet. Det erkjennes at det var et gavemoment i overdragelsen, men det hevdes at overdragelsen var gjennomført mens Anne levde og på en slik måte at den er en gyldig livsdisposisjon.

Ankemotpartene har nedlagt denne påstand:

«1. Lagmannsrettens dom post 1 stadfestes i den utstrekning den er påanket.

2. Torstein Øyberg og Halvor Øyberg tilpliktes in solidum å betale saksomkostninger til Borghild Øyberg Lund og Halvdan Øyberg for herredsretten og lagmannsretten og til det offentlige for Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak ved Numedal herredsrett, hvor sakens parter og ett vitne har avgitt forklaring. Det er fremlagt en del nye dokumenter, således hugstoppgjørene for årene like før og etter Annes død. Jeg kan ikke se at de nye dokumenter har nevneverdig betydning for avgjørelsen, og jeg finner ikke grunn til å spesifisere dem. Saken foreligger for Høyesterett etter mitt syn i alt vesentlig i samme skikkelse som for de tidligere retter.

Ankemotpartene er gitt fri sakførsel for Høyesterett.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og tidligere herredsretten. Jeg kan også i det vesentlige slutte meg til den begrunnelse som disse retter har gitt og som jeg anser fyllestgjørende.

Det ligger nær å ta som utgangspunkt situasjonen da Anne høsten 1969 gav fra seg gården. Hun var da godt over 80 år, altså i en alder da det var rimelig at hun ønsket å være fritatt for ansvaret for eiendommen. For tredje gang hadde de to eldre sønner Torstein og Halvor innledet umyndiggjørelsessak mot henne, også denne gang begrunnet med vanstell av eiendommen. Det var heller ikke som en

Side:1087

plutselig innskytelse at hun gav den fra seg. Det hadde tidligere vært på tale at Torstein, den eldste sønn, skulle overta gården uten at det ble gjennomført, årsaken til dette er ikke opplyst for Høyesterett. Anne hadde også utbudt den til salgs på det åpne marked uten at det resulterte i noe. At hun deretter overlot eiendommen til de to yngre barn, synes da nærliggende.

At Anne ønsket å begunstige dem på bekostning av de to eldre brødre, er vel på det rene, men det er, slik jeg ser det, ikke bare uten avgjørende betydning, men vel forståelig. Torstein og Halvor hadde i tre saker - til dels gjennom flere instanser - forsøkt å få henne og tidligere også hennes mann gjort umyndig, grunngitt med at de ikke skjøttet eiendommens interesser. De hadde også ved henvendelse til skogbruksmyndighetene, i siste omgang ved klage til Landbruksdepartementet, voldt dem vanskeligheter og besvær. De to andre derimot hadde hele tiden stått på hennes og deres fars side, bistått dem og hjulpet dem i striden med de to eldre brødre og på annen måte. Det står i det hele for meg som forståelig at hun gav fra seg gården til Borghild og Halvdan og med et islett av gave.

Det er som alt nevnt ikke opprettholdt som et særskilt grunnlag for ugyldighet at Anne manglet rettshandelsevne. Men det hevdes at overdragelsen til de to yngste barn blant annet skyldtes at Anne ved flere anledninger hadde misforstått de to andres opptreden. Jeg finner ikke grunn til å gå nærmere inn på dette, idet jeg anser det godtgjort at Anne var klar over hva hun gjorde.

Det sentrale spørsmål er om disposisjonen må anses for gjennomført og var en realitet før Anne døde. At den ikke hadde tilknytning til hennes «dødsleie» er erkjent, og jeg anser dette for å være klart.

Kun om ett forhold finner jeg å ville si noen ord, nemlig om retten til å hugge i skogen som Anne hadde forbeholdt seg i skjøtet. Klausulen herom forekommer meg uklar, men det synes som om man med sikkerhet kan si, at den hadde sammenheng med frykten for odelssøksmål fra de to eldre brødre, noe som også omgående kom.

Jeg erkjenner at dette tilfelle ligger i grenseområdet mellom det man vil betegne som en livsdisposisjon som står seg overfor medarvingene, og en dødsdisposisjon. Men selv om gaveskjøtet ikke ledet til store endringer med hensyn til gårdens drift og det innbyrdes forhold mellom Anne og hennes to yngste barn, er jeg på samme måte som de tidligere retter kommet til at overdragelsen ble gjennomført mellom partene på en slik måte at gaveskjøtet må godtas som en gyldig livsdisposisjon. Utover det jeg har sagt, finner jeg ikke foranledning til å føye noe til herredsrettens og lagmannsrettens avgjørelsesgrunner, som jeg - som alt sagt - i det vesentlige kan slutte meg til når det gjelder det ene tvistepunkt som er gjenstand for Høyesteretts prøvelse i denne sak.

De tidligere retters avgjørelse av spørsmålet om saksomkostninger bør etter min mening bli stående. Etter omstendighetene bør det heller ikke tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne dom:

Side:1088

Lagmannsrettens dom stadfestes i den utstrekning den er påanket.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Elstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Skåre, Egil Endresen og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av herredsrettens dom (byfogd Per Kaas med domsmenn):

Anne Torstensdatter Øyberg, født xx.xx.1888, eiet gården Øyberg østre gnr. 33 bnr. 1 i Flesberg. Hun var gift med Halvor N. Øyberg, som var født i 1881. De hadde fullstendig særeie, opprettet ved ektepakt, datert 28.6.1935. Ektefellene hadde fem barn, Niri, f. 1905, Torstein f. 1906, Halvor, f. 1908, Borghild, f. 1911 og Halvdan, f. 1922. Halvor N. Øyberg døde 17.9.1966. Niri Øyberg døde barnløs og ugift 2.11.1967.

Den 5. mars 1968 utstedte Anne Øyberg en pantobligasjon på kr. 20 000 med pant i Øyberg østre til advokat N.E. Stenersen. - - -

Den 29.9.1969 underskrev Anne Øyberg og Borghild Øyberg Lund et dokument, betegnet som «Ny avtale», som lød:

«Vedrørende tidligere avtale med advokat Stenersen om hans pantobligasjon på kr. 20 000 i Øyberg, 33/1 i Flesberg, er det nu enighet om at Stenersen skal ha hele pantobligasjonen i form av utlegg og salærer.

I dag er skrevet ny pantobligasjon til Borghild Lund på kr. 12 000, nemlig de kr. 10 000 Borghild har tilgode fra før av og kr. 2000 som Borghild nu har lagt ut til Flesberg Sparebank».

Samme dag utstedte Anne Øyberg en pantobligasjon på kr. 12 000 til Borghild Øyberg Lund og en pantobligasjon på kr. 5 000 til Borghilds sønn Haavard Lund, født xx.xx.1952. Alle de tre nevnte obligasjoner tinglyst på eiendommen.

Videre ga Anne T. Øyberg den 29.9.1969 advokat Stenersen i oppdrag å selge Øyberg østre for kr. 200 000. I en instruks til advokat Stenersen i forbindelse med salgsoppdraget forbeholdt hun seg enerett til å bebo hovedbygningen så lenge hun levet.

Etterat eiendommen hadde vært tilbudt forskjellige personer, bl.a. Torstein Øyberg, uten at det førte til salg, utstedte Anne Øyberg den 30.10.1969 sålydende gaveskjøte:

«Jeg, Anne T. Øyberg, født xx.xx.1888, skjøter og overdrar herved min eiendom Øyberg østre, gnr. 33 bnr. 1, i Flesberg til mine barn Borghild Øyberg Lund, født xx.xx.1911 og Halvdan Øyberg, født xx.xx.1922.

Skjøtningen er en gave til mine to barn.

De må overta all gjeld på eiendommen i dag, tilsammen ca. kr. 82 000.

Med i skjøtningen følger alt som finnes av løsøre på eiendommen, derunder også tømmer i skogen, som ikke er solgt. Verdien av det samlede løsøre antas å være kr. 5000. Jeg forbeholder meg å beholde hovedbygningen til eget bruk fritt så lenge jeg lever. Årlig verdi av denne husværerett antar jeg er kr. 400.

Så lenge jeg lever skal jeg alene ha rett til drift i skogen og jeg skal disponere nettoinntekten av denne drift. Verdien av denne rettighet setter

Side:1089

jeg til kr. 5 000, årlig, idet jeg skal ha rett til å drive så meget, at nettoinntekten til meg blir kr. 5 000 årlig.

Med disse heftelser på eiendommen - og tatt i betraktning at det hviler odel på eiendommen - antar jeg at eiendommens verdi alene er kr. 115 000.»

Skjøtet ble tinglyst den 27.11.1969.

Anne T. Øyberg døde 1.10.1971. Offentlig skifte av hennes bo ble åpnet 9.11.1971 etter begjæring av Torstein og Halvor Øyberg. Ved stevning datert 4.11, innkommet til retten 8.11.1971. har Tostein Øyberg og Halvor Øyberg reist søksmål mot Borghild Øyberg Lund, Haavard Lund og Halvdan Øyberg med krav om at gaveskjøtet av 30.10.1969 kjennes ugyldig og at obligasjonene av 29.9.1969 til Borghild Lund og Haavard Lund kjennes ugyldige. - - -

Fylkesmannen i Buskerud har den 10. januar 1974 oppnevnt byfoged Per Kaas som settedommer. - - -

Retten bemerker:

Det salgsoppdrag Anne Øyberg ga advokat Stenersen høsten 1969, viser at hun på den tid mente å skille seg med eiendommen. At det ikke ble noe salg, henger rimeligvis sammen med at den pris hun var forestillet å kunne oppnå, kr. 200 000. var for høy. Eiendommens verdi er i gaveskjøtet satt til kr. 115 000, under hensyn til de påheftede rettigheter, og det synes å være en mere nøktern vurdering. Ved odelstakst holdt i juni 1973 ble eiendommens fulle verdi satt til kr. 118 000, som åpenbart også ligger lavere enn den verdi skjøtet bygger på.

I skjøtet er det angitt at eiendommens pantegjeld var ca. kr. 82 000. Av en pantattest fremgår det at panteheftelsene i virkeligheten var kr. 93 811. Forskjellen mellom eiendommens verdi og pantegjelden var således ikke særlig stor, og det kan ikke ses at det her finnes grunnlag for uten videre å konstatere at Anne Øybergs hensikt med gaveskjøtet var å treffe en disposisjon over sine etterlatte midler hvorved pliktdelsreglene ble tilsidesatt.

Likevel er det på det rene at både Anne Øyberg og hennes mann tidligere hadde gitt klart uttrykk for at de ønsket at Torstein og Halvor ikke skulle ta arv etter dem. De opprettet en erklæring om dette i 1965. og de gjentok dette i 1966. Men dette hindrer ikke at Anne Øyberg senere valgte å råde over sine eiendeler ved å gi dem bort i levende live. Hennes begrunnelse for å gjøre dette på den måte det skjedde, nemlig ved gaveskjøtet, var at hun ville belønne de to yngste barn for hjelp og støtte, som hun mente de hadde ytet til henne og mannen gjennom mange år.

De bestemmelser skjøtet inneholder er ikke av en slik art at det går an å hevde at det dreier seg om en dødsdisposisjon. At Anne Øyberg forbeholdt seg eneretten til å bo i hovedbygningen i sin levetid, skiller ikke denne overdragelse ut fra mange overdragelser av lignende eiendommer. Boretten i hovedbygningen gjør ikke at selve overdragelsen av eiendommen knyttes til hennes død. Hennes eksklusive hugstrett ga henne adgang til alene å utnytte den eneste inntektskilde som driften av eiendommen på den tid frembød. Jorden ble ikke drevet, og der var ingen dyr på eiendommen. Denne bestemmelse er ikke en vanlig føderådsklausul. Etter sin ordlyd ville den ha medført en vesentlig begrensning i de to gavemottageres rådighet over eiendommen. Men samtidig ville den i betydelig grad ha redusert eiendommens verdi slik at det da neppe kunne sies at de mottok noe vesentlig mere enn hvad der svarte til pantegjelden på den tid. Det er imidlertid sterkt fremholdt av de saksøkte at hugstretten ble påheftet utelukkende som et middel til å

Side:1090

undgå skjønnslovens hugstforbud i tilfelle det ble reist odelssøksmål. Anne Øyberg brukte ikke sin hugst-rett fullt ut, og hun oppfordret Borghild og Halvdan til å drive skogen. Således ble det etter overdragelsen inngått avtaler av Borghild og Halvdan med Gulskogen Cellulosefabrikk A/S og med Lågendalens Skogeierforening. Det er på det rene at de to nye eiere opptrådte som selgere av tømmer i disse tilfeller, og at oppgjør er inngått til dem for salget, samtidig som også Anne Øyberg har solgt noe tømmer på grunnlag av sin hugstrett. Slik som skjøtets bestemmelser er praktisert av partene kan det ikke sies at skjøtet i seg selv fremtrer som en dødsdisposisjon.

Videre finner retten at det må legges til grunn at overdragelsene ble gjennomført samtidig med at skjøtet ble utstedt og tinglyst. Riktignok flyttet eierne ikke til gården. Først etter morens død flyttet Borghild til Øyberg, og Halvdan har ikke flyttet dit ennu. Men det er opplyst at hovedbygningen var det eneste brukbare bolighus på eiendommen, og det skulle Anne Øyberg ha alene etter skjøtets bestemmelse. Men de nye eiere overtok skatter og avgifter, og de drev skogen og fikk som foran nevnt inntektene av hugsten. bortsett fra den del Anne mottok. Det er uimotsagt anført at Anne ikke på langt nær tok ut hvad skjøtets bestemmelse ga henne adgang til.

Retten finner således at gaveskjøtet ikke kan anses som en dødsdisposisjon og at den overdragelse skjøtet inneholdt også ble gjennomført av partene. Det er ikke gjort gjeldende at skjøtet skulle være beheftet med andre mangler. En anførsel i stevningen om at bestemmelsen i uskiftelovens §7 skulle anvendes analogisk, er ikke opprettholdt ved hovedforhandlingen.

Kravet om at skjøtet skal kjennes ugyldig tas ikke til følge.

Obligasjonene som Anne Øyberg utstedte til Borghild Øyberg Lund og hennes sønn Haavard Lund ble tinglyst og overlevert til Borghild. Det er ikke opplyst noe som gir grunnlag for å anta at obligasjonene ikke var reelle. Og det knytter seg ingen mangler til Anne Øybergs utstedelse av dem. Det samme gjelder obligasjonen til Stenersen. Denne obligasjon ble også utstedt etter Anne Øybergs ønske. Hun ville ha juridisk hjelp av advokat Stenersen. Obligasjonen skulle tjene som sikkerhet for Stenersens utgifter og salærkrav i forbindelse med de oppdrag han hadde for Anne Øyberg, og dertil for hans oppdrag i Niri Øybergs bo. Disse er ikke avsluttet, og Stenersens tilgodehavende er ikke på det rene. Det er ikke grunnlag for å kreve at han skal kvittere obligasjonen til slettelse.

Heller ikke disse krav fra saksøkerne tas til følge. - - -

Lagmannsrettens kjennelse og dom (lagdommerne Jørgen Wilberg, Anton Hiorth og kst. lagdommer Erling Slyngstad): - - -

Lagmannsretten skal bemerke:

Ad anken over herredsrettens dom av 14. mars 1974.

I gaveskjøtet av 30. oktober 1969 - som er fullstendig gjengitt i herredsrettens dom av 14. mars 1974 - heter det at «skjøtningen er en gave til mine to barn». Videre er anført at «de må overta all gjeld på eiendommen idag, tilsammen ca. kr. 82 000.» Det fremgår videre at «alt som finnes av løsøre på eiendommen, derunder også tømmer i skogen. som ikke er solgt», fulgte med i overdragelsen. Verdien av «det samlede løsøre» ble antatt å være kr. 5000. Videre forbeholdt Anne T. Øyberg seg «å beholde hovedbygningen til eget bruk fritt så lenge jeg lever» og den årlige verdi av denne husværerett ble

Side:1091

ansatt til kr. 400. Om driften av skogen heter det: «Sålenge jeg lever skal jeg alene ha rett til drift i skogen og jeg skal disponere nettoinntekten av denne drift. Verdien av denne rettighet setter jeg til kr. 5000 årlig, idet jeg skal ha rett til å drive så meget, at nettoinntekten til meg blir kr. 5000 årlig.» Til slutt heter det i gaveskjøtet at: «Med disse heftelser på eiendommen - og tatt i betraktning at det hviler odel på eiendommen - antar jeg at eiendommens verdi alene er kr. 115000.»

Gaveskjøtet ble tinglyst 27. november 1969.

De ankende parter har gjort gjeldende at eiendommens verdi er for lavt angitt i gaveskjøtet og at den aktuelle gjeld er for høyt ansatt. Det har vært pekt på at i den salgsfullmakt Anne T. Øyberg ga advokat N.E. Stenersen den 29. september 1969, var hennes prisforlangende kr. 200 000, og i instruks til advokat N.E. Stenersen i denne forbindelse forbeholdt hun seg samme borett som anført i gaveskjøtet. Videre er opplyst at ved odelstakst i juni 1973 ble eiendommens fulle verdi satt til kr. 118 000. Når det gjelder panteheftelsene på eiendommen er fremlagt for lagmannsretten en panteattest hvoretter gårdens pantegjeld pr. 10. oktober 1969 var vel kr. 93 000 inklusive de tre i nærværende sak omstridte pantobligasjoner på kr. 20 000, 12 000 og 5 000. Så vidt skjønnes har partene også forskjellige oppfatninger med hensyn til to pantobligasjoner på hver kr. 1 500, tinglyst 25. november 1965 og 9. mars 1966, og en avsetningsforretning på vel kr. 8 000 tinglyst 20. august 1969. De ankende parter antar at disse tre sistnevnte heftelser angår Borghild Øyberg Lunds personlige gjeld. Hvis dette siste skulle vise seg å være riktig, vil den tinglyste øvrige pantegjeld pr. 10. oktober 1969 utgjøre ca. kr. 82 000 som anført i gaveskjøtet.

Etter de foreliggende opplysninger antar lagmannsretten at eiendommens verdi skjønnsmessig bør settes en del høyere enn i gaveskjøtet, således at gavemomentet ved skjøtningen - enten en pantegjeld på kr. 82 000 eller kr. 93 000 legges til grunn - vil være en del større enn hva herredsrettens dom bygger på. Dette forhold antas dog ikke å føre til noen annen løsning enn herredsretten kom frem til, når det gjelder spørsmålet om gaveskjøtet innebærer en dødsdisposisjon eller ei.

Lagmannsretten antar etter det opplyste i saken at Anne T. Øybergs begrunnelse for å overdra gården som skjedd, var at hun ville gi Borghild og Halvdan en etter hennes mening fortjent gjenytelse for all den hjelp og støtte disse to hadde gitt foreldrene gjennom lang tid. Faren Halvor N Øyberg, som døde i 1966, hadde også vært av den mening at Borghild og Halvdan skulle få overta gården.

Bestemmelsene i gaveskjøtet om borett for moren og rett for henne til å drive skogen så lenge hun levet for et beløp av inntil kr. 5000 netto pr. år, antas ikke å gjøre overdragelsen til en dødsdisposisjon. At verken Borghild eller Halvdan flyttet til Øyberg østre, kom av at det bare var en leilighet på gården, nemlig den i hovedbygningen som morens borett knyttet seg til, og hvor hun fortsatt bodde til hun døde 1. oktober 1971. Når det gjelder hugstretten, er det sterkt understreket av Borghild at den ble tatt med i gaveskjøtet som et middel til å unngå skjønnslovens hugstforbud dersom odelssøksmål ble reist. Dette har også N. E. Stenersen fremholdt i sin partsforklaring, og lagmannsretten legger det til grunn. I driftsåret 1970/71 inngikk Borghild og Halvdan avtaler om tømmersalg til Gulskogen Cellulosefabrikk A/S og til Laagendalens Skogeierforening og fikk oppgjør for salget

Side:1092

utbetalt til seg. Samtidig solgte også Anne T. Øyberg en del tømmer. Etter hennes død i 1971 har det ikke vært noen anledning for Borghild og Halvdan til tømmerdrift på grunn av odelssakene som varte i mange år.

Det er opplyst at de nye eiere betalte brannassuranse og avgifter, og at de oppga i sine selvangivelser å eie gården sammen. Videre drev de som nevnt skogen og solgte tømmer det ene året de har hatt anledning til det. Alle forhold tatt i betraktning finner lagmannsretten som herredsretten, at den overdragelse som utstedelsen og tinglysingen av gaveskjøtet innebar, i giverens levende live ble gjennomført av partene på en slik måte at overdragelsen ikke kan anses som en dødsdisposisjon.

Kravet om at gaveskjøtet skal anses ugyldig, tas således ikke til følge, og Borghild Øyberg Lund og Halvdan Øyberg blir å frifinne for de ankende parters påstand om at gården Øyberg østre skal kjennes å tilhøre Anne T. Øybergs særeiebo av Numedal. - - -

Etter det anførte kan anken heller ikke føre frem for så vidt angår kravene om kvittering og avlysing av de tre pantobligasjoner, og ankemotpartene blir for så vidt å frifinne. - - -