Rt-1978-1195

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1978-10-20
Publisert:	Rt-1978-1195
Stikkord:	Odelsrett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 154/1978
Parter:	Gudny Tjelland (advokat Stig Skottun - til prøve) mot Aslak Skaar (høyesterettsadvokat Helge Tofte).
Forfatter:	Elstad, Bølviken, Schweigaard Selmer, Sinding-Larsen, Mellbye
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1821) §1, Odelsloven (1974) §12, §13, §10, §11, §12, §13, §8, Odelsloven (1821), Tvistemålsloven (1915) §176, Skjønnsprosessloven (1917) §66, §73, §74, Skjønnsprosessloven (1917)

Dommer Elstad: Gudny Tjelland overtok i 1974, på skifte etter foreldrene, eiendommen Støa, gnr. 52 bnr. 4 i Marnardal. Eiendommen var blitt odelsjord i foreldrenes eiertid. Den eneste medarving,

Side:1196

broren Tarald Skaar, overtok på samme skifte eiendommen Heimtun, gnr. 52 bnr. 23, som foreldrene også hadde eid. Det var en parsell på 16 dekar som foreldrene i 1954 hadde skilt ut fra bnr. 4 og bebygd, og hvor de holdt til på sine eldre dager.

I sak om odelsløsning av Støa (bnr. 4) reist av Taralds eldste sønn, Aslak Skaar, avsa Mandal herredsrett 10. mai 1976 dom med slik domsslutning:

«Gudny Tjelland frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Aslak Skaar påanket dommen til Agder lagmannsrett, som 18. april 1977 avsa dom med denne domsslutning:

«1. Gudny Tjelland dømmes til å utstede skjøte til Aslak Skaar på eiendommen Støa, gnr. 52, bnr. 4 i Marnardal og fraflytte denne innen 14. oktober 1977 mot betaling av takstsummen kr. 66500,- med fradrag av påhvilende heftelser og pantegjeld.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Gudny Tjelland har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett.

Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Mandal herredsrett 15. november 1977 med avhør av partene. Som nytt for Høyesterett er lagt frem utskrift av skylddelingsforretningen for Heimtun (bnr. 23). Saken foreligger for Høyesterett i det alt vesentlige i samme skikkelse som den gjorde for lagmannsretten. Som for de tidligere instanser er partene enige om at bestemmelsene i odelsloven av 1821 og skjønnsloven slik den lød før lovendringen av 19. desember 1975, må komme til anvendelse.

Gudny Tjelland hevder at Heimtun (bnr. 23) har slik størrelse, og ved arvefallet var av slik beskaffenhet, at den måtte regnes for en «gård» i den mening ordet var brukt i den eldre odelslovs §12. Eiendommen var foreldrenes bosted gjennom mange år. Den ble drevet som et selvstendig bruk stort sett uavhengig av Støa (bnr. 4), idet denne eiendommen var overlatt sønnen Tarald og hans familie til benyttelse. Med det enkle levesett foreldrene hadde, må bruken av Heimtun ha gitt et betydelig tilskudd til deres livsopphold. Ved skifte etter foreldrene var bror og søster enige om å overta hver sin eiendom etter skiftetakst, og Tarald fikk velge. Han valgte for sin del Heimtun, og overlot Støa til søsteren. Hun må da være vernet mot odelsløsning fra noen av Taralds linje etter regelen i den eldre odelslov §13. Gudny Tjelland mener ellers at hun må ha slikt vem også om Heimtun ikke anses for å ha den størrelse og beskaffenhet at eiendommen kunne vært gjenstand for særskilt odling etter den eldre odelslov § I. Det vesentlige i så måte er at Tarald hadde valgretten. Han kunne om han hadde ønsket det, valgt å overta Støa, men det ville han ikke. Taralds utøvelse av valgretten må i seg selv føre til at han, ikke bare for sitt eget vedkommende, men også med virkning

Side:1197

for sine etterkommere, odelsrettslig står tilbake for søsteren og hennes linje når det gjelder Støa.

Gudny Tjelland hevder videre at Aslak Skaar har tapt sin odelsrett til Støa fordi han i løsningsmøte 20. august 1975 ikke fremsatte løsningstilbud i samsvar med §66 i den da gjeldende skjønnslov, jfr. samme lovs §74 nr. 3. Det som foregikk i rettsmøtet kan ikke oppfattes slik at hun stilltiende godtok det formelt uholdbare tilbud. Hun protesterte generelt mot å gi fra seg eiendommen, og det må gå på alle innsigelser.

Gudny Tjelland har lagt ned slik påstand:

«1. Mandal herredsretts dom av 10.5.1976 stadfestes.

2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Aslak Skaar viser til lagmannsrettens dom, som han mener er riktig både i resultat og begrunnelse.

Skaar er enig med sin motpart i at «gård» i den eldre odelslov §12 må være ensbetydende med eiendom som kan være gjenstand for særskilt odling etter lovens §1. Han mener imidlertid at Heimtun ikke fylte vilkårene for å være odlingsjord. Totalt er eiendommen 16 dekar stor. I hans farfars levetid var dyrket opp ca. ett dekar fordelt på 3 små teiger som nå for lengst er grodd til med kratt. Det bestrides ikke at dyrking av poteter og grønnsaker har gitt et visst tilskudd til farsforeldrenes livsopphold, men det kan ikke ha vært betydelig. Og det er uriktig å vurdere Heimtun som et bruk med jordbruksdrift, drevet uavhengig av Støa som de gamle også eide. Således er opplyst at det i Støas skog ble hentet det vesentlige av hva farfaren trengte til ved og til sin beskjedne tønnestavproduksjon, og i den utstrekning han fisket til husbehov skjedde det på Støas fiskerett. Det riktige må være å vurdere Heimtun slik den er beskrevet i skylddelingsforretningen, - som «byggetuft med litt skog til hus-tarv».

Aslak Skaar bestrider bestemt at det valg hans far foretok ved på skifte med søsteren å velge Heimtun fremfor Støa, innvirker på hans odelsrettslige stilling. Ved sitt valg fraskrev faren seg for sitt eget vedkommende adgangen til å løse Støa på odel fra søsteren og hennes linje. Men han hadde ikke adgang til å fraskrive sine etterkommere deres odelsrett. Det følger av den eldre odelslov §8.

Aslak Skaar erkjenner at det løsningstilbud han kom med i rettsmøte 20. august 1975 formelt sett ikke var som det skulle. Når det fra motpartens side ikke ble protestert i rettsmøtet, kan mangelen imidlertid ikke senere tillegges betydning. Det blir vist til Rt-1970-1383.

Aslak Skaar har lagt ned slik påstand:

«1. Gudny Tjelland dømmes til å utstede skjøte til Aslak Skaar på eiendommen Støa, gnr. 52 bnr. 4 i Marnardal og fraflytte denne innen 14. april 1979 mot betaling av takstsummen kr. 66 500,- med fradrag av påhvilende heftelser.

2. Aslak Skaar tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Side:1198

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.

Som nevnt har Gudny Tjelland hevdet at brorens valg av Heimtun, uansett om eiendommen fylte vilkårene for å kunne odles særskilt, i seg selv medførte at hun og hennes linje fikk en bedre prioritert odelsrett til Støa enn Tarald og hans etterkommere. Så vidt skjønnes er anførselen ny for Høyesterett. Etter min oppfatning kan anførselen ikke føre frem. Taralds valg innebar at han for sitt eget vedkommende gav avkall på å løse Støa på odel fra søsteren. Men valget i seg selv medførte ingen forrykning i odelsrekkefølgen med mindre det forelå en situasjon som omhandlet i den eldre odelslovs §12 og §13, det vil si et fordelingsskifte av «flere Gaarde».

Det vesentlige i saken må således bli om Heimtun som Tarald valgte, og som var skilt ut fra den på forhånd odlede Støa, fylte vilkårene for å kunne odles særskilt, jfr. den eldre odelslovs §1. Når det gjelder dette spørsmål, viser jeg til lagmannsrettens begrunnelse, som jeg i det alt vesentlige slutter meg til. Det som er opplyst om størrelsen og beskaffenheten av Heimtun, og om bruken av eiendommen i tiden frem til arvefallet i 1973, viser etter mitt skjønn at den ikke kan regnes som et jordbruk. Det mer riktige må være å betegne eiendommen som en bebygd boligtomt av romslig størrelse med den mulighet det kan gi for å holde seg selvforsynt med poteter, grønnsaker m.v.

Den odelsrett Aslak Skaar har, bedre prioritert enn Gudny Tjellands, kan ikke anses tapt ved at betalingstilbudet han kom med i løsningsmøte 20. august 1975 ikke dekket lovens krav. Også på dette punkt viser jeg til lagmannsrettens begrunnelse, som jeg helt ut slutter meg til.

Jeg er enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. Etter det resultat jeg er kommet til, mener jeg imidlertid at Gudny Tjelland må pålegges å erstatte Aslak Skaars omkostninger for Høyesterett. Hans prosessfullmektig har fremlagt oppgave overensstemmende med tvistemålslovens §176 annet ledd. Utlegg for Høyesterett er oppgitt til kr. 1150. Til dette kommer salær til prosessfullmektigen, og jeg finner at de samlede omkostninger bør settes til kr. 9150.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes med den endring at fraflytning skal skje innen 14. april 1979.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Gudny Tjelland til Aslak Skaar 9 150 - nitusenetthundreogfemti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Bølviken: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Schweigaard Selmer, Sinding-Larsen og Mellbye: Likeså.

Side:1199

Av herreds rettens dom (sorenskriver Carl Tank med domsmenn):

I begynnelsen av 1930 årene bosatte Andreas T. Skår og hans hustru Anna seg på eiendommen «Støa» gnr. 52 bnr. 4 i Marnardal og inngikk avtale med eieren om kjøp av gården. Han fikk skjøte på den tgl. 21.4.1934.

Ved skylddelingsforretning. tgl. 13.11.1954 lot han fraskylddele parsellen «Heimtun» som fikk bnr. 23. På denne oppførte han et våningshus og et uthus. Han anbragte også en liten sag på eiendommen, og flyttet inn i det nye huset omkring 1954. Andreas Skår ble boende på parsellen til han døde i 1970. Dens størrelse er ikke helt på det rene. I en skiftetakst er arealet oppgitt til 25-30 da., mens Aslak Skår på grunnlag av et kart mener at den neppe er mere enn 20 da., hvorav ca. 2 da. er tidligere dyrket mark. Andreas Skår dyrket her poteter og grønnsaker. Han drev også med bikuber og ernærte seg videre ved produksjon av tønnestav. Andreas og Anna Skår hadde små fordringer, og de klarte å livnære seg på denne måte frem til 1970.

«Støa» gnr. 52 bnr. 4 overlot Andreas Skår til sin sønn Tarald Skår, som overtok driften av eiendommen i 1954. Han ble boende på den frem til 1969. Det er opplyst at eiendommen er §.på ca. 650 da., hvorav litt hage og ca. 28 da. tidligere dyrket mark. Tarald og hans hustru drev den som gårdsbruk frem til ca. 1963. Det var meningen at de skulle kjøpe eiendommen for kr. 14000, mens Andreas Skårs datter Gudny skulle overta bnr. 23 efter foreldrene. Dette ble det ikke noe av, og Andreas beholdt hjemmelen til begge eiendommer. Det er opplyst at han overfor sønnen hadde forbeholdt seg rett til å hugge tømmer til sin tønnestavproduksjon fra hovedbølets skog.

Efter at Andreas Skår var død, ble hans hustru Anna sittende i uskiftet bo til hun døde i 1973. Boet ble da tatt under skifterettens behandling. Det var to arvinger i boet, sønnen Tarald Skår og datteren Gudny Tjelland. På skiftesamling i boet den 28. september 1973 ble det bestemt at førstnevnte skulle overta bnr. 23 og sistnevnte bnr. 4, begge for skiftetakst. Slik ble avhjemlet den 12. november 1973, og gnr. 52 bnr. 4 taksert til kr. 48 000 og gnr. 52 bnr. 23 til kr. 28 000. I henhold til dette ble det utstedt skifteskjøter til Gudny på bnr. 4, tgl. 30.10.74 til Tarald på bnr. 23, tgl. 18.04.74. Det er opplyst at det under skiftet ikke var tale om at Tarald som den best odels- og åsetesberettigede skulle overta begge bruksnumre. Han fikk første rett til å velge, og valgte bl.a. av økonomiske grunner å overta bnr. 23, som han for øvrig efter noen måneder solgte videre til sin sønn Helge.

Efter at det den 3. desember 1974 var holdt lovlig forliksmegling, begjærte Tarald Skårs eldste sønn Aslak Skår odelstakst over eiendommen «Støa» gnr. 52 bnr. 4 i Marnardal, idet han gjorde gjeldende at han hadde bedre odelsrett til denne enn Gudny Tjelland. - - -

Rettens bemerkninger:

Eiendommen gnr. 52 bnr. 23 er naturlig avgrenset av jernbanen i syd og på de andre sider av veier. Den var allerede omkring 1953/54 - på tiden for utskillelsen fra bnr. 4 - forsynt med egen bebyggelse, og man må efter det opplyste legge til grunn at Andreas Skår senere drev den som en adskilt enhet. At han hadde forbeholdt seg hugstrett på bnr. 4, må i denne forbindelse være uten betydning. Efter det opplyste må man også legge til grunn at det var Andreas Skårs og hans hustrus mening at sønnen skulle ha det ene bruket og datteren det annet. Skiftet ble da også gjennomført i overensstemmelse med dette, og Tarald Skår fikk anledning til å velge hvilket av brukene han ville ha. Mens det tidligere var påtenkt at han skulle ha bnr. 4,

Side:1200

foretrakk han da, antagelig av økonomiske grunner, å få seg utlagt bnr. 23. Det spørsmål som foreligger til avgjørelse, blir om han derved har fraskrevet seg odelsretten for seg og sin linje til bnr. 4. Partene er enige om at resultatet vil avhenge av hvorledes man skal fortolke uttrykket «flere Gaarde» i odelslovens §12. De er også enige om at det gjenværende bnr. 4 er å betrakte som en gård i lovens forstand, mens saksøkeren hevder at eiendommen bnr. 23 er for liten til at den kan komme inn under denne betegnelse.

Retten er kommet til at odelslovens §12 ikke setter noen selvstendig nedre grense for hvad som skal til for at et bruk er å anse som en gård. Begrepet må derfor anses synonymt med jord i odelslovens §13, jfr. jord på landet i §1, jfr. dom i Rg 1970 293 flg. særlig 297 nederst. Man kan heller ikke som saksøkeren vil gjøre, oppstille noe krav om at brukene må være så store at de kan livnære en familie eller fø en besetning av en viss størrelsesorden. Det henvises i denne forbindelse til Høyesteretts dom i Rt-1946-405 flg. særlig 408 (under nr. 7).

Retten finner efter dette at bnr. 4 og bnr. 23 må anses som «flere Gaarde» i den forstand begrepet er anvendt i odelslovens §12, jfr. §13. Når da Tarald Skår på skiftet valgte å få seg utlagt bnr. 23, har han efter disse bestemmelser mistet odelsretten til bnr. 4. At den under denne forutsetning også er bortfalt for hans barn (linje), har ikke vært omprosedert og saksøktes anførsler forsåvidt er ikke bestridt av saksøkeren.

Efter det resultat retten er kommet til når det gjelder spørsmålet om anvendelsen av odelslovens §12 jfr. §13. finner den det ikke nødvendig å ta stilling til spørsmålet om Aslak Skår har tapt sin odelsrett efter bestemmelsen i skjønnslovens §74 nr. 3. -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Svein Omholt, Arne Christiansen og Guri Sunde): - - -

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten er under tvil kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Man er ikke enig med herredsretten i at Heimtun, gnr. 52 bnr. 23 er en «gård» i odelslovens forstand.

Den ankende part har besørget både bnr. 4 og bnr. 23 målt av et oppmålingsfirma i Kristiansand, og dette har ved kartlegging av eiendommene kommet til at bnr. 4 er på 392 da. og bnr. 23 på 16 da. I skiftetaksten av 12. nov. 1973 er bnr. 23 beskrevet slik:

«Eiendommen gnr. 52 bnr. 23 består av 25-30 dekar skogsmark. Det står en del trær på eiendommen, men det kan i dag ikke drives ut nevneverdig. Det er oppført et hus i 1954 på 48 m2 i 172 etasje. I første etasje er det to stuer, kjøkken og gang og på loftet 2 rom. Det er innlagt vann på kjøkkenet. Huset virket ikke særlig vedlikeholdt, men er brukbart som bolig.

Der er et uthus på 36 m2 og en liten sag (elektrisk). Videre er der oppført to små hytter, hver på ca. 12 m2. Eiendommen takseres til full verdi med påstående bygninger til kr. 28 000,-. Taksten er enstemmig.»

I skiftetaksten står det ikke noe om dyrkbar jord på eiendommen, men etter det opplyste legger lagmannsretten til grunn at vel en da. er blitt brukt av Andreas og Anna Skaar til dyrking av poteter, grønnsaker og hagebær.

Side:1201

Etter lagmannsrettens mening er ikke dette tilstrekkelig til å karakterisere bnr. 23 som odelsrettslig sett en «gård». Etter lagmannsrettens syn forutsetter begrepet gård i odelslovens §12 en jordbruksvirksomhet utover det som har vært mulig på bnr. 23.

Lagmannsretten finner det godtgjort at da Andreas Skaar i 1953/54 skilte ut bnr. 23 fra bnr. 4 og bygde hus og bosatte seg på bnr. 23 var det med tanke på at hans sønn Tarald skulle overta hovedbølet. Det er opplyst at Tarald skulle overta gården for kr. 14 000,-, men at noe skjøtning ikke kom istand fordi Tarald ikke greide å skaffe tilveie kjøpesummen. Det er opplyst at han lå under for alkohol og er skilt fra sin kone som han hadde seks barn med. Det er også sagt at hans økonomiske situasjon var svært dårlig. Den ankende part har uimotsagt fremholdt at det var dårlig forhold mellom han og faren som ikke var interessert i å overta bnr. 4 på skiftet for å overdra det til sønnen enda denne gjorde det klart at han gjerne ville ha eiendommen for å bosette seg der og drive jorden og skogen ved siden av sitt arbeid som kundemottaker i en bilforretning.

Etter det som foreligger drev Tarald Skaar bnr. 4 for egen regning fram til 1963. Siden har jorden ligget der udyrket.

Andreas og Anna Skaar livberget seg på Heimtun ved at Andreas laget tønnestaver for salg. Tilfanget til denne virksomhet hentet han på bnr. 4 som han jo fortsatt var eier av i og med at ingen formell overdragelse til Tarald Skaar fant sted. Andreas Skaar var i periode anleggs- og vegarbeider og påtok seg også enkeltstående arbeidsoppdrag for naboer. Dessuten drev han med honningproduksjon og hadde ca. 15 bikuber. Hans kone Anna tjente en del ved å veve filleryer. På denne bakgrunn finner lagmannsretten at fordi ekteparet selv dyrket poteter og grønnsaker til eget bruk på bnr. 23, kan ikke dette kalles landbruksdrift. Ekteparet hadde ikke husdyr av noe slag på eiendommen og etter lagmannsrettens vurdering kan ikke Heimtun sies å ha gitt noen vesentlig tilskudd til ekteparets eksistensgrunnlag. Det antas at det var løsarbeidet og tønnestavproduksjonen sammen med vevningen av filleryer som ga Andreas og Anna Skaar de nødvendige kontanter. Virksomheten på Heimtun kan således etter lagmannsrettens oppfatning ikke være gårdseller landbruksdrift, og det er også på det rene at skogen på parsellen ikke var av en slik karakter at den kunne ha noen økonomisk betydning. Lagmannsretten finner at Heimtun nærmest må rubriseres som en bolig med stor naturtomt og jord til en kjøkkenhage.

Når så Tarald Skaar på skiftet etter sine foreldre velger Heimtun istedenfor hovedbølet og jordbrukseiendommen bnr. 4 - sannsynligvis fordi han økonomisk ikke maktet dette oppstår spørsmålet om hans valg avskjærer løsningsretten og odelsprioriteten for hans eldste sønn, den ankende part, jfr. odelsloven §13. Etter lagmannsrettens oppfatning kan ikke Tarald Skaars valg av eiendommen Heimtun istedenfor bnr. 4, som han i kraft av best odels- og åsetesrett kunne ha valgt, få den konsekvens at Aslak Skaar ikke kan løse bnr. 4 på odel fra sin tante Gudny Tjelland som har dårligere odelsprioritet. Far til den ankende part valgte etter lagmannsrettens mening ingen gård i den betydning odelslovens §12 bruker begrepet, og dette valg medfører ikke at Aslak Skaars odelsrett og løsningsrett står tilbake for Gudny Tjelland og hennes linje, jfr. odelslovens §10 og §11.

Den ankende part gis derfor medhold i at han har løsningsrett overfor ankemotparten, og spørsmålet oppstår om denne rett er tapt etter den

Side:1202

tidligere bestemmelse i skjønnslovens §73 nr. 3 fordi han på løsningsmøtet den 20. august 1975 ikke tilbød løsningssum i samsvar med reglene i den tidligere bestemmelse i skjønnslovens §66. På dette møtet forela Aslak Skaar slik erklæring fra Kristiansand og Oplands privatbank:

«Vi bekrefter herved at ovennevnte Aslak Skaar er innvilget et lån stort kr. 66 500,- til kjøp av gård gnr. 52 bnr. 4 i Marnardal. Lånet er klar til utbetaling straks våre dokumenter kan bli tinglyst og skjøte er utstedt av Skifteretten til Skaar.»

Det er enighet mellom partene om at erklæringen ikke fyller lovens vilkår for et løsningstilbud, mens det er uenighet om hvilken konsekvens den manglende innsigelse fra Gudny Tjelland får, jfr. det som er referert fra partenes anførsler. Lagmannsretten finner at den manglende innsigelse fra Gudny Tjellands side medfører at Aslak Skaar ikke tapte odelsretten p.g.a. formelt mangelfullt tilbud om løsningssum. Hadde ankemotparten protestert, ville Aslak Skaar i samsvar med vanlig praksis blitt innrømmet en kortere frist for å bringe løsningstilbudet formelt i orden, og når ikke Gudny Tjelland kom med noen innsigelse på løsningsmøtet, har hun etter lagmannsrettens mening ingen adgang til seinere å påberope seg skjønnslovens §73 nr. 3. At Gudny Tjelland på løsningsmøtet ikke var representert ved advokat, kan ikke medføre noe annet, jfr. Rt-1970-1386.

Det er enighet mellom partene at seinere fremsatt betalingstilbud dekker lovens krav. - - -