Rt-1978-583
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1978-05-06 |
| Publisert: | Rt-1978-583 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 62B/1978 |
| Parter: | Statsadvokat Ole Haugstad aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Trygve Norman). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Røstad, Heiberg, Mindretall: Schweigaard Selmer, Stabel |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §22, §31 |
Dommer Sinding-Larsen: Politimesteren i Bergen utferdiget den 23. desember 1977 forelegg hvorved A ble forelagt en bot på kr. 6 000 for overtredelse av vegtrafikklovens §31 første ledd, jfr. §22 første ledd,
Side:584
«derved at han i Bergen den 22. desember 1977 ca. kl. 00.50 kjørte personbil med kjennetegn SN-97675 i diverse sentrumsgater i Bergen til Nygårdsgaten (E-68) v/Florida sykehus hvor han ble stanset av politiet, alt mens han var påvirket av alkohol (ikke edru).»
A vedtok forelegget samme dag. Utfallet av blodprøve, som var tatt 35 minutter etter kjøringen, forelå ikke ved vedtakelsen, og da A senere av politiet fikk vite at blodprøven - med fradrag av vanlig sikkerhetsmargin på 0,14 promille - viste en alkoholkonsentrasjon på 0,41 promille, påanket han vedtakelsen til opphevelse. Den prinsipale ankegrunn er at hans forhold ikke er straffbart, men ankeerklæringen må etter min mening forstås slik at det også gjøres gjeldende at vedtakelsen er ugyldig som viljeserklæring.
Som begrunnelse for at vedtakelsen må anses ugyldig, har forsvareren for Høyesterett anført at A var i en tvangssituasjon da han vedtok; han var utenlandsk statsborger, og det ville medføre betydelige praktiske vanskeligheter for ham om hans pass skulle være beslaglagt i lengre tid i påvente av utfallet av blodprøveundersøkelsen. Han har videre anført at A stolte på opplysninger fra vedkommende polititjenestemann om at han etter det alkoholkonsum han oppgav, måtte ha mer enn 0,5 promille, og at det under enhver omstendighet representerer en bristende forutsetning når det senere viste seg at det var blitt konstatert en alkoholkonsentrasjon på bare 0,41 promille.
Jeg er kommet til at anken må forkastes. Den første ankegrunn - at forholdet ikke er straffbart - kan åpenbart ikke føre frem. Ved bedømmelsen av forholdets straffbarbet må Høyesterett bygge på beskrivelsen i forelegget, og det er ikke tvilsomt at det forhold som der er beskrevet, rammes av vegtrafikklovens §22 første ledd. Denne ankegrunn ble heller ikke opprettholdt av forsvareren for Høyesterett.
Før jeg behandler den annen ankegrunn - at vedtakelsen skal være ugyldig - finner jeg det nødvendig å gå noe nærmere inn på sakens bakgrunn. A, som er amerikansk statsborger, er ansatt ved Bergens-kontoret til et amerikansk firma og bor i Bergen. Han ble natt til 22. desember 1977 kl. 00.50 pågrepet ved en rutinekontroll, mistenkt for promillekjøring. Alco-test gav positivt utslag, og han opplyste at han mellom kl. 20.00 og kl. 0.30 hadde drukket seks drinker - fire med brennevin og to glass vin. Det ble tatt blodprøve. Ved avhør på politikammeret ble han gjort kjent med at hans pass ville bli beslaglagt inntil saken var avgjort. Han opplyste at han var helt avhengig av passet, idet han måtte regne med å reise fra landet på kort varsel, og spurte om det var mulig å få saken gjort opp med én gang. I en senere rapport av 6. februar 1978 fra vedkommende etterforsker heter det om det videre hendelsesforløp:
«Etterf. sa til ham at hvis han uten å kjenne til resultatet av blodprøven - ville erkjenne seg straffskyldig for brudd på vegtrafikklovens §22.1 - og derved klart erkjenne at han hadde ført motorvogn etter å ha drukket 56 drinker med brennevin og at han videre følte at han var påvirket av alkohol under kjøringen - under en slik forutsetning kunne nok saken avgjøres forholdsvis raskt.
Side:585
Han var noe betenkt og spurte etterf. om hans syn på/i saken. Han spurte videre om det var forholdsvis sikkert at hans promille kunne være over 0,5.
Med støtte i professor Mollands oppgave - (følger vedlagt) kom etterf. i samråd A og B frem til at det var overveiende sannsynlig at A's promille under kjøringen - langt måtte overskride 0,5. A stolte på at dette resultatet var tilnærmet riktig - og at han derved intet hadde å tjene på å vente på blodprøveresultatet. Dette - sammen med at han fikk beholde sitt pass og sitt førerkort (med visse begrensninger) avgjorde saken for A - han erkjente seg straffskyldig for brudd på vegtrafikklovens §22.1 og vedtok og betalte forelegget utferdiget for denne forseelsen.»
Jeg peker først på at det regulært ikke ville være blitt utferdiget forelegg eller reist tiltale før resultatet av blodprøven forelå, og det var etter initiativ fra A at saken ble tatt opp til omgående avgjørelse. Etter de opplysninger A gav om hva han hadde drukket, måtte det for påtalemyndigheten fremstille seg som forsvarlig å utferdige forelegg uten å avvente utfallet av blodprøven. Alkoholpåvirkning behøver etter vegtrafikklovens §22 første ledd ikke godtgjøres ved blodprøve. Den omstendighet at A, fordi han var i en vanskelig situasjon, så seg tjent med å vedta forelegget før undersøkelsene i saken var avsluttet, gir ham ikke rett til å gå fra vedtakelsen når det viser seg at de forutsetninger han hevder å ha bygd på om utfallet av de senere undersøkelser, ikke slår til.
Jeg finner det heller ikke avgjørende at det er en polititjenestemann som har gitt A opplysningene om hvilken promille han måtte regne med å ha etter det konsum han oppgav. Polititjenestemannen har på anmodning av A uttalt seg om et spørsmål som det nødvendigvis måtte være en viss usikkerhet om, og har i samråd med A og på grunnlag av A's opplysninger, sammenholdt med professor Mollands oppgave over de normale alkoholkonsentrasjoner etter nytelse av forskjellige drikkevarer, kommet til at det var overveiende sannsynlig at promillen var over 0,5. Det foreligger ingen villedelse fra politiets side.
Ut fra de opplysninger som er gitt om den tvangssituasjon A mente han befant seg i, anser jeg det for nærliggende å anta at A ville ha vedtatt forelegget selv om han hadde vært atskillig mer i tvil om utfallet av blodprøven enn han var. Jeg peker på at den reaksjon det var spørsmål om å vedta, var en bot.
Vedtakelsen har heller ikke fått andre følger enn de A måtte regne med da han vedtok.
Jeg finner etter dette ikke at vedtakelsen av forelegget «mangler nogen for en bindende Viljeserklæring fornøden Egenskab».
Jeg tilføyer at det ligger nærmest å se saken slik at det etter vedtakelsen av forelegget er kommet til en ny opplysning om saksforholdet. Vedtakelsen kan i et . slikt tilfelle angripes ved begjæring om gjenopptakelse, jfr. Rt-1965-793 og henvisningen der til Rt-1950-514.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Side:586
Dommer Schweigaard Selmer: Jeg er kommet til at anken bør tas til følge og vedtakelsen av forelegget oppheves.
Jeg legger da til grunn politirapporten av 6. februar 1978 hvorav fremgår at det var av vesentlig betydning for botlagte, som er utlending, at hans pass ikke ble beslaglagt, og at han av politiet hadde fått beskjed om at den eneste mulighet for å unngå dette var å erkjenne straffeskyld, innrømme han følte seg påvirket under kjøringen og vedta forelegg for dette. Videre forstår jeg opplysningene i politirapporten slik at for botlagte var det en forutsetning, da han vedtok forelegget, at han under kjøringen hadde hatt en promille som overskred 0,5. Når det viste seg at denne forutsetning sviktet, mener jeg at vedtakelsen ikke kan anses som en bindende viljeserklæring.
Dommer Stabel: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Schweigaard Selmer.
Dommer Røstad: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Sinding-Larsen.
Dommer Heiberg: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.