Rt-1965-793
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1965-08-28 |
| Publisert: | Rt-1965-793 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 111 B |
| Parter: | Statsadvokat Karl Lous, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Knut Blom). |
| Forfatter: | Ryssdal, Roll-Matthiesen, Helgesen, Mindretall: Leivestad, Berger |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §384, Straffeprosessloven (1887), Straffeloven (1902) §422, §381 |
Dommer Ryssdal: Politimesteren i Hordaland utferdiget den 23. desember 1964 forelegg mot A, født xx.xx.1932, for overtredelse av straffelovens §422 første ledd jfr. lov av 21. august 1914 om foranstaltninger til betryggelse av skibes navigering jfr. Kgl. resolusjon av 21. mars 1952 om styringsplakaten regel 16 a), hvoretter under tåke, tykke, snøfall eller svære regnbyger eller hvilke som helst andre liknende forhold som setter sikten ned, ethvert fartøy som beveger seg på vannet, skal gå med moderat fart, idet man tar nøye omsyn til de omstendigheter som er til stede. I forelegget var den straffbare handling beskrevet på den måten «at han som vakthavende rutelos ombord i m/s «Tore Jarl» LCHV den 29. sept. 1964 under seilas mellom Lille Laugarøy og Lerøyosen - tiltross for at han ved overtakelse av vakten kl. 0130 - på grunn av dårlig sikt ikke så hverken Børnestangen eller Lerøyosen lykter, fortsatte seilasen med full fart (ca. 15 knop) uten å ta hensyn til avdrift på grunn av vind og/eller strømsetning i Korsfjorden, og unnlot å sikre seilasen på en nøyaktig gjennomført bestikkseilas (radaren var ikke tatt i bruk) med den følge at skipet grunnstøtte kl. 0143 på en grunne nær den vestligste delen av Lerøy-Buarøy og ble påført store skader». For dette forhold ble A
Side:794
forelagt en bot stor kr. 500,-, subsidiært fengsel i 21 dager. Forelegget ble forkynt for siktede 31. desember 1964. Forelegget inneholdt oppfordring til siktede om å erklære om han vedtok forelegget innen en frist av 3 dager etter mottakelsen, men siktede vedtok forelegget samme dag som det ble forkynt for ham.
Sjøforklaring om grunnstøtingen med avhør blant annet av siktede var holdt 1. oktober 1964. Losdirektøren ved losinspektør Bøhmer uttalte i en påtegning av 27. oktober 1964 at overtredelsen av sjøveisreglenes §16 syntes å være helt på det rene, og at A som los måtte sies å ha utvist grov uaktsomhet. Politimesteren i Hordaland avgjorde saken i samsvar med forslag fra skipsinspektøren i Vestafjeldske distrikt som begrunnet forslaget med å vise til sjøforklaringen og til den nevnte uttalelse fra losdirektøren.
I brev av 23. januar 1965 til politimesteren i Hordaland søkte siktede prinsipalt om full benådning, subsidiært om reduksjon av boten. Søknaden var blant annet grunngitt med at skipets fart ved grunnstøtingen neppe var større enn ca. 12 knop, at siktede på grunnlag av 12 knops fart hadde regnet med å passere Lerøy lykt kl. 0150, at han ikke fant det nødvendig å slakke på farten da han kl. 0140 så Lerøy lykt, at grunnstøtingen skjedde fullstendig uventet, og at siktede ved anledningen utviste normal aktsomhet og påpasselighet som los. Saken ble etter dette på ny forelagt losdirektøren som i påtegning av 1. mars 1965 uttalte at han anså det tvilsomt om siktede kunne sies å ha vist grov uaktsomhet. Dette ble grunngitt med at skipets fart neppe har vært mer enn 11.5 knop, at grunnstøtingen fant sted kort tid etter at siktede overtok vakten som los, og at han antakelig «kan ha fått feil opplysning av den fratredende los om passasjen ved Lille Laugarøy». Det foreligger intet om hva denne siste antakelse kan være bygd på.
Etter at siktede den 11. mai 1965 av politiet var gjort kjent med adgangen til å angripe vedtakelsen av forelegget ved anke eller ved begjæring om gjenopptakelse, erklærte han 22. mai 1965 anke over vedtakelsen. Anken er grunngitt med «1. at det forhold som har bevirket forelegget, ikke er straffbart» og «2. at vedtagelsen mangler noen for en bindende viljeserklæring fornøden egenskap». Når det gjelder den første ankegrunn, har siktede vist til sitt brev av 23. januar 1965 til politimesteren og til losdirektørens påtegning av 1. mars 1965. Når det gjelder den annen ankegrunn, har siktede vist til at han ved forelegget bare fikk en frist på 3 dager, at han straks vedtok fordi han fryktet «at unnlatelse av å vedta ville bevirke større fremtidige ubehageligheter», og at han ikke våget å benytte 3-dagersfristen fordi han forutsatte «at påtalemyndigheten hadde gransket omstendighetene ved grunnstøtingen inngående og nøyaktig».
Etter det som er opplyst, og i betraktning av at siktede har påanket vedtakelsen innen 14 dager etter at politiet gjorde ham kjent med adgangen til å bruke rettsmidler, antar jeg at anken bør anses erklært i rett tid, jfr. straffeprosesslovens §384.
Side:795
Under prosedyren for Høyesterett har forsvareren ikke tatt opp den første ankegrunn, idet han ikke har funnet å kunne bestride at det forhold som er beskrevet i forelegget, i seg selv er straffbart. Men forsvareren har gjort gjeldende at vedtakelsen ikke var noen bindende viljeserklæring, idet siktede ikke ville ha vedtatt forelegget dersom han hadde hatt kjennskap til losdirektørens nye uttalelse av 1. mars 1965, og at siktede måtte ha rett til å forutsette en mer inngående behandling enn den som ble foretatt før påtalemyndigheten utferdiget forelegget.
Jeg er kommet til det resultat at anken i samsvar med påtalemyndighetens påstand må forkastes.
Det forhold som er beskrevet i forelegget, rammes av straffelovens §422 første ledd. Selv om det ikke er avgjørende for utfallet av anken, nevner jeg at hvis siktede har forholdt seg på den måten som er beskrevet i forelegget, kan straffbarbeten etter §422 neppe være avhengig av om «full fart» for m/s «Tore Jarl» var ca. 15 knop eller ca. 12 knop. Det avgjørende må være at siktede under de rådende forhold lot skipet fortsette med full fart uten å sikre seilasen på betryggende måte.
Etter min mening kan heller ikke den annen ankegrunn føre fram. Den omstendighet at siktede valgte å vedta forelegget uten å gjøre bruk av den frist som klart var angitt i foreleggets tekst gir ham ikke adgang til uten videre å fragå vedtakelsen. Det er intet som tyder på at siktede ble utsatt for noen påvirkning, enn si noen utilbørlig påvirkning, før han vedtok forelegget. Det er ikke grunnlag for å kritisere at påtalemyndigheten utferdiget forelegg i henhold til de rettslige forklaringer og de opplysninger som ellers forelå. Siktede kunne heller ikke ha grunn til å regne med at påtalemyndigheten hadde foretatt ytterligere undersøkelser av forholdene ved grunnstøtingen. Og det foreligger ingen opplysning om at vedtakelsen har fått noen større virkning enn siktede regnet med da forelegget ble vedtatt.
Etter straffeprosesslovens §381 kan vedtakelsen av et forelegg ikke påankes med den begrunnelse at siktede i virkeligheten har opptrådt på en annen måte enn beskrevet i forelegget. Dette gjelder selv om det etter vedtakelsen skulle bli gitt nye opplysninger eller uttalelser om saksforholdet. Avgjørelsen av skyldspørsmålets faktiske side kan ikke prøves av Høyesterett. Men vedtakelsen kan i tilfelle angripes ved begjæring om gjenopptakelse, jfr. Rt-1950-514.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Leivestad: Jeg finner at anken bør tas til følge. Det må være en naturlig forutsetning når et forelegg gjelder så vidt særegne forhold som i denne sak, at påtalemyndigheten kan
Side:796
støtte seg til vedkommende sakkyndige faginstansers vurdering. Når disse etterpå synes å modifisere sitt tidligere standpunkt, og som for losdirektørens vedkommende endog uttaler tvil om hvorvidt siktedes forhold i det hele er straffbart synes en vesentlig forutsetning for vedtakelsen å falle bort. Da står det for meg som rimelig at man gir siktede adgang til å få forholdet prøvet for domstolene og det uansett om det i det foreliggende tilfelle måtte være adgang til gjenopptakelse - et spørsmål Høyesterett nå ikke kan ta standpunkt til. Jeg mener at dette vil være i samsvar med tidligere praksis, og viser til Rt-1946-225 og Rt-1965-53. Jeg stemmer derfor for at vedtakelsen av forelegget oppheves.
Dommer Roll-Matthiesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Ryssdal.
Dommer Helgesen: Likeså.
Dommer Berger: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med dommer Leivestad.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.