Rt-1981-883
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1981-06-27 |
| Publisert: | Rt-1981-883 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 105/1981 |
| Parter: | Statsadvokat Lasse Qvigstad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Ole Jakob Bae). |
| Forfatter: | Skåre, Røstad, Blom, Michelsen, Stabel |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §329, Straffeprosessloven (1887) §377, §353, Politiloven (1936) §7 |
Dommer Skåre: Politimesteren i Vestfinnmark utferdiget 14. januar 1981 forelegg mot A, født xx.xx.1958, for overtredelse av straffelovens §329 første ledd «ved 14. januar 1981 i Stilla i Tverrelvdalen i Alta uberettiget å ha tatt opphold på anleggsvei under opparbeidelse fram til Altaelva sammen med en rekke andre demonstranter og tross oppfordring fra politiet å ha nektet å fjerne seg fra området, men forblitt på stedet slik at vegarbeidet ble forhindret, eller å ha medvirket hertil».
Forelegget ble ikke vedtatt, og saken ble i medhold av straffeprosesslovens §377 fjerde ledd sendt Alta herredsrett til pådømmelse. Under hovedforhandlingen ble gjerningsbeskrivelsen endret slik at ordet «andre» ble tatt ut foran «demonstranter».
Ved herredsrettens dom 31. mars 1981 ble tiltalte frifunnet.
Om saksforholdet og tiltaltes personlige forhold viser jeg til dommen.
Politimesteren i Vestfinnmark har anket over dommen. Anken gjelder rettsanvendelsen og saksbehandlingen - mangelfulle domsgrunner. De enkelte anførsler skal jeg komme tilbake til senere.
De saksbehandlingsfeil som er omtalt i Høyesteretts kjennelse 16. mai 1981, l.nr. 83/1981, foreligger også i denne saken, men har ingen interesse her fordi dommen er frifinnende.
Jeg er kommet til at anken må forkastes.
Jeg bemerker innledningsvis at spørsmålet om straffansvar må vurderes både i forhold til det pålegg som ble gitt av politimesteren, og som er referert i herredsrettens dom, og i forhold til det pålegg som ble gitt av en politibetjent direkte overfor tiltalte.
Om det pålegg som ble gitt av politimesteren personlig, anføres i anken at herredsretten har tatt feil når den er kommet til at det bare omfattet demonstranter.
Det herredsretten sier om dette, er at pålegget måtte anses «rettet
Side:884
til demonstrantene som hadde tatt opphold på anleggstraséen fra 0-punktet og sørover», og den begrunner dette nærmere ved å si at pålegget etter sitt eget innhold var rettet mot dem som hindret lovlig virksomhet.
Jeg er tilbøyelig til å anta at herredsrettens forståelse av pålegget ikke er riktig. I situasjoner av denne art kan det være vanskelig å skille mellom demonstranter og tilskuere, og begge grupper kunne representere et ordensproblem. På den annen side vil også stedlige forhold ha betydning når rekkevidden av et slikt pålegg nærmere skal fastsettes. Bevismessige momenter kan således få avgjørende betydning for forståelsen av påleggets rekkevidde.
Det er imidlertid ikke nødvendig å ta standpunkt til denne del av anken, fordi herredsretten har funnet at de subjektive vilkår for straff under enhver omstendighet ikke forelå. Om dette sier herredsretten at tiltalte kom til stede etter at politimesterens pålegg var opplest, og at han ikke kjente pålegget.
Som nevnt knytter anken seg også til det forhold at tiltalte fikk et direkte og personlig pålegg fra en politibetjent om å fjerne seg. Det anføres i denne forbindelse at herredsretten tar feil når den med henvisning til Kjerschow: Kommentar til straffeloven side 797 jfr. side 386 legger til grunn at et pålegg gitt av en politibetjent ikke kan straffesanksjoneres etter §329 første ledd. I denne forbindelse vil jeg bemerke:
Straffelovens §329 sier ikke noe om når politiet kan gi pålegg som nevnt i bestemmelsen. Hjemmelen for politiets pålegg må derfor søkes i politilovgivningen eller i politiets ulovregulerte kompetanse til å treffe vedtak for å opprettholde ro og orden - generalfullmakten. I det foreliggende tilfelle synes pålegget å bygge på sistnevnte hjemmel, og det er ikke hevdet at hjemmelen her er utilstrekkelig.
Heller ikke når det gjelder spørsmålet om hvilke personer som kan utøve denne kompetanse finnes svaret i straffeloven, som anvender det generelle uttrykk «Øvrigheden». At politimesteren har myndighet til å gi pålegg i medhold av generalfullmakten er åpenbart, og denne myndighet kan delegeres etter reglene i politilovens §7. I praksis er for øvrig lagt til grunn at også en underordnet politimann kan utferdige pålegg med bindende virkning i forhold til §329. Jeg viser til Rt-1930-1076, hvor straffelovens §329 første ledd ble anvendt på grunnlag av pålegg gitt av en politikonstabel, og til Rt-1971-1120 d(Mardøla-saken) hvor straffekravet etter §329 første ledd i hvert fall delvis synes bygd på et vedtak truffet av lensmannen.
I domsgrunnene er dessuten anført, som et selvstendig grunnlag for frifinnelse, at tiltalte «begynte å fjerne seg noe nølende da politimannen ba ham fjerne seg». I politimesterens anke er anført at det her foreligger feil ved lovanvendelsen, og at begrunnelsen i hvert fall er mangelfull.
Dette er jeg ikke enig i. Jeg forstår herredsrettens bemerkning slik at domfelte var på veg ut fra det området han var anmodet om å forlate, og at han for så vidt var innstilt på å følge opp pålegget. At det ble gjort «nølende», kan ikke medføre at forholdet rammes av §329 første ledd.
Side:885
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Røstad: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Blom, Michelsen og Stabel: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Knut Sandvik, oppnevnt som hjelpe. dommer av Justisdepartementet, med domsmenn):
Retten skal bemerke:
Stortinget og regjeringen har vedtatt regulering og utbygging av Alta/ Kautokeinovassdraget. - - -
Det var på forhånd kjent at demonstranter ville forsøke å hindre anleggsstart ved å sette seg ned i anleggsområdet i Stilla. For å møte denne situasjonen hadde politimesteren i Vestfinnmark bl.a. fått forsterkninger av politifolk fra andre deler av landet. Han nedla også forbud mot teltslagning i inntil 500 meter fra veitraséen. Dessuten utferdiget politimesteren følgende kunngjøring den 12.1.1981:
«For å sikre gjennomføringen av den planlagte og vedtatte utbygging av Alta/Kautokeinovassdraget, bestemmer politimesteren i Vestfinnmark at det fra onsdag 14. januar 1981 er forbud for almenheten uten politiets tillatelse å ferdes i området fra skiferteltene i Stilla langs traséen for anleggsveien til Jotka og i en avstand av 300 meter på begge sider av denne.
Overtredelse av forbudet er straffbart i medhold av straffeloven av 22. mai 1902 §353.»
Kunngjøringen ble innrykket på norsk og samisk i lokalpressen og ble også meddelt gjennom radio.
Om morgenen den 14.1.1981 kl. 03.00 var ca. 500 demonstranter samlet i Stilla i det området kunngjøringen gjaldt, og flere kom etter hvert til. Kl. 08.47 gikk politimester Einar Henriksen fram mot det såkalte 0-punktet og ga over megafon følgende melding.
«Jeg anmoder dere innstendig om å fjerne dere fra anleggsveien samt hele det området som ifølge politiets bestemmelse gjengitt i lokalpressen er belagt med restriksjoner. Dette er ikke bare en innstendig anmodning. Det er også et pålegg om å fjerne seg.
Nektelse av å etterkomme pålegget er straffbart, og det vil i såfall bli reagert strafferettslig mot overtredelse. Dere får 2 minutter på dere til å følge pålegget og frivillig fjerne dere slik at lovlig virksomhet kan fortsette.»
Ingen demonstranter etterkom innen fristen pålegget om å fjerne seg. Ca. kl. 10.00 begynte politiet å bære bort demonstranter fra stedet. Operasjonen var ferdig omkring midnatt. - - -
Når det gjelder tiltalte nr. 6 legger retten til grunn i samsvar med tiltaltes forklaring at han dro opp til sin hytte ved skiferteltene i Stilla den 13.1.1981. Tiltalte har forklart at hensikten var å passe på hytta slik at ingen brøt seg inn og stjal gjenstander i den. Under demonstrasjonene i Stilla sommeren og høsten 1979 hadde det nemlig blitt stjålet gjenstander fra hytta, bl.a. et gassapparat. Om morgenen den 14.1.1981, noe over kl. 09.00 gikk tiltalte mot
Side:886
0-punktet for å se på politiaksjonen. Han kom imidlertid ikke fram til 0-punktet, idet det var samlet mye folk, både politi og andre, herunder en del skiferarbeidere på veien et stykke før 0-punktet. Tiltalte ble stående ved siden av noen politifolk. En politibetjent ba ham fjerne seg. Da tiltalte trakk seg noe nølende bort, tok en annen politimann tak i tiltalte og geleidet ham bort til et kjøretøy og tiltalte ble senere transportert ned til Alta der han avga forklaring og ble bøtelagt. Da tiltalte ble bedt om å fjerne seg, og da han ble geleidet bort til kjøretøyet i Stilla, visste han ikke at politimester Henriksen hadde gitt tidligere gjengitte pålegg. Politimennene opplyste ikke om at et slikt pålegg var gitt, og politiet hadde på dette tidspunkt heller ikke begynt å bære bort demonstranter fra 0-punktet.
Tiltalte nr. 6, A må bli å frifinne. Etter rettens oppfatning var politimester Henriksens pålegg rettet til demonstrantene som hadde tatt opphold på anleggstraséen fra 0-punktet og sørover, for å hindre anleggsstart, og ikke til eventuelle tilskuere som måtte ha tatt seg ulovlig inn i det området som var belagt med ferdselsforbud. Etter innholdet i pålegget er det rettet mot personer som hindrer lovlig virksomhet, d.v.s. anleggsstart, og det var det demonstrantene gjorde, jfr. siste linje i pålegget. At pålegget var beregnet på demonstrantene støttes av vitneforklaringen til politiførstebetjent Einar Hermanrud der politimester Henriksens pålegg står gjengitt under overskriften «Ordre fra politimesteren til demonstrantene». De likelydende forelegg som ble utferdiget den 14.1.1981 og de påfølgende dager forutsatte at de bøtelagte hadde deltatt som demonstranter, jfr. passussen i foreleggene «sammen med en rekke andre demonstranter.» En nevner i denne forbindelse at forelegget mot tiltalte nr. 6, A, ble rettet under hovedforhandlingen ved at ordet «andre» foran «demonstranter» ble strøket.
Om politimester Henriksens pålegg også hadde vært beregnet på eventuelle tilskuere, måtte tiltalte nr. 6 bli å frifinne på subjektivt grunnlag. Han kom til stede etter at politimester Henriksen hadde gitt sitt pålegg. Politimannen som ba ham fjerne seg opplyste ikke om pålegget, og han fikk først vite om det da han var blitt anbragt på kjøretøyet av den andre politimannen. På dette tidspunkt hadde politiet heller ikke begynt å bære bort demonstranter.
Retten nevner også at tiltalte nr. 6 begynte å fjerne seg noe nølende da politimannen ba ham fjerne seg, og at han måtte også bli å frifinne på det grunnlag at han ikke nektet å fjerne seg.
Det pålegg politimannen ga tiltalte om å fjerne seg, er ikke pålegg gitt av øvrigheten, jfr. Kjerschows kommentar til straffeloven side 797, jfr. side 386 der det sies at påbud ikke kan utgå fra politibetjent eller konstabel. Tiltalte nr. 6 kan derfor heller ikke dømmes i samsvar med forelegget for å ha unnlatt å etterkomme politimannens pålegg.
Det er på det rene at tiltalte nr. 6 har vært i det området som ble omfattet av ferdselsforbudet. Han er imidlertid ikke bøtelagt eller tiltalt for overtredelse av straffelovens §353, og da det dreier seg om et annet straffbart forhold har retten ikke kunnet anvende denne bestemmelse. - - -
Side:887