Rt-1982-1774
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1982-12-17 |
| Publisert: | Rt-1982-1774 (402-82) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 171/1982 |
| Parter: | Statsadvokat Anstein Gjengedal, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Ole Jakob Bae). |
| Forfatter: | Christiansen, Bugge, Løchen, Michelsen, justitiarius Ryssdal |
| Lovhenvisninger: | Militære Straffelov (1902) §34, §35, Straffeloven (1902) §30, §52, Tvistemålsloven (1915) §407, Militærnekterloven (1965) §1, §5 |
Dommer Christiansen: Oslo byrett avsa 23. september 1982 dom med denne domsslutning:
«A, født xx.xx.1955, dømmes for overtredelse av den militær straffelov §35 annet ledd, jfr. første ledd, jfr. §34, til en straff av fengsel i 1 - ett - år. Straffullbyrdelsen utstår i henhold til straffeloven §52 flg. med en prøvetid på 2 - to - år.
Han fradømmes for alltid retten til å gjøre tjeneste i rikets krigsmakt, jfr. straffeloven §30 første ledd.»
Dommen er avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for at 21 dager av straffen skulle gjøres ubetinget.
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av byrettens domsgrunner.
Agder statsadvokatembete har anket over straffutmålingen. Det anføres at en helt betinget straff er i strid med fast rettspraksis når det gjelder unndragelse av militær tjenesteplikt i gjentakelsestilfelle. Senest er denne praksis fastslått i kjennelse av 29. oktober 1982 i sak l.nr. 154/1982.
Domfelte hevder at anken må forkastes på grunn av de helt særegne forhold i saken.
Kjernen i domfeltes standpunkt om ikke å gjøre militærtjeneste har hele tiden vært at det er utenkelig at man vil kunne komme unna bruk av atomvåpen i en fremtidig krig. Han kan derfor ikke godta et forsvar som i sine konsekvenser vil føre til nærmest total utslettelse. Domfelte har foruten til byrettens domsgrunner vist til sine forklaringer gjengitt i Eidsivating lagmannsretts dom av 1. april 1977 om fritakelsesspørsmålet og i Oslo byretts dom av 14. januar 1980 i den første straffesak mot ham. At domfeltes overbevisning den gang ble ansett å representere et grensetilfelle med hensyn til fritakelse for militærtjeneste, fremgår blant annet av at lagmannsrettsdommen er avsagt under dissens og at byretten i den første dom enstemmig innstilte ham til benådning. Det ble også søkt om benådning, men søknaden ble avslått.
Av avgjørende betydning er etter domfeltes mening Høyesteretts dom i Rt-1982-684 mot Øyvind Sandberg. Det er her skjedd en avklaring av hva som er en pasifistisk grunnholdning når nektelsesgrunnlaget er knyttet til kjernevåpnene, jfr. flertallets begrunnelse. Domfelte hevder at det etter denne dom er meget stor sannsynlighet for at han - om hans sak hadde kommet opp i dag - ville ha blitt fritatt for å gjøre militærtjeneste. Avklaringen av rettstilstanden gir imidlertid ikke domfelte adgang til å gjenoppta den sivile sak, jfr. lov av 19. mars 1965 nr. 3 §5 siste ledd og tvistemålsloven §407. Det er ikke domfeltes mening at Høyesterett nå skal ta prejudisielt standpunkt til om fritaksvilkårene i dag må anses å være til stede. Men ved straffutmålingen hevdes den rettslige avklaring som er skjedd å måtte veie tungt når valget står mellom en helt betinget og en delvis ubetinget dom. I samme retning trekker den massive kritikk som gjennom mange år har vært rettet mot straffepraksis i disse saker.
Jeg er kommet til at anken må tas til følge.
Utgangspunktet ved drøftelsen av straffutmålingsspørsmålet er at det ved rettskraftig sivil dom er slått fast at domfeltes overbevisning ikke fyller kravene til fritak for militærtjeneste, jfr. loven av 19. mars 1965 nr. 3 §1. Denne dom plikter den vernepliktige å innrette seg etter selv om avgjørelsen måtte ha budt på tvil, jfr. Rt-1980-384. Dette gjelder også i de tilfelle hvor tvilen har knyttet seg til forståelsen av rettsreglene, og innholdet av disse ved senere rettsavgjørelser måtte være nærmere presisert eller klarlagt.
Jeg lar stå åpent om det syn jeg her har utviklet, må gjelde helt unntaksfritt når det gjelder straffutmålingen i en senere straffesak. Jeg tar heller ikke stilling til den forutsetning som så vidt skjønnes egentlig ligger til grunn for domfeltes prosedyre, nemlig at Høyesteretts flertall i dommen i Rt-1982-684 i forhold til tidligere dommer om fritaking for militærtjeneste skal ha lempet på forståelsen av fritaksvilkårene.
Lagmannsrettens dom i 1977 for domfelte og Høyesteretts dom i Sandberg-saken er truffet etter en helhetsvurdering av de grunnsyn de to militærnektere nærmere har utviklet i retten, og som de har formulert forskjellig. Jeg kan ikke finne at man av flertallets premisser i Sandberg-saken kan trekke den slutning at også den begrunnelse som domfelte har påberopt seg, ville være tilstrekkelig til fritakelse for militærtjeneste.
Jeg kan etter dette ikke se at det er omstendigheter ved nærværende sak som tilsier en mildere straffutmåling enn det som har vært praksis ved unndragelse av militærtjeneste i gjentakelsestilfelle, og hvor den første dom er sonet. Jeg viser særlig til Rt-1978-662.
Jeg stemmer for denne Dom:
I byrettens dom gjøres den endring at 90 - nitti - dager av den idømte straff blir å fullbyrde.
Dommer Bugge: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Løchen, Michelsen og justitiarius Ryssdal: Likeså.