Rt-1983-897

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1983-08-20
Publisert:	Rt-1983-897 (201-83)
Stikkord:	Tvist om samværsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 20. august 1983 i l.nr. 86/1983
Parter:	A (høyesterettsadvokat Atle Helljesen) mot B (advokat Pål Mitsem - til prøve).
Forfatter:	Schweigaard Selmer, Sinding-Larsen, Bugge, Aasland, Blom
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §180, Barneloven (1981) §34, §44, §48, §70, §8

Dommer Schweigaard Selmer: I ekteskapssak mellom A og B avsa Stavanger byrett 13. mai 1981 dom med slik domsslutning:

«1. A og B separeres.

2. B tilkjennes foreldremyndigheten over fellesbarna C, født xx.xx.1970 og D, født xx.xx.1976.

3. A gis besøks- og samværsrett. Så lenge B bor sammen med barna i utlandet, forpliktes han til på egen bekostning å sende barna til A 4 uker hver sommer og annen hver jul og nyttårshelg.

4. B frifinnes for kravet om å betale underholdsbidrag til A.

5. A betaler oppfostringsbidrag til hvert av fellesbarna C og D med kr. 500,- - femhundre kroner - pr. måned, gjeldende fra 1. januar 1982.

6. Fellesboet deles likt.

7. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

A påanket byrettens dom, bortsett fra domsslutningens punkt 1 og 6. B begjærte midlertidig kjennelse blant annet for at han skulle ha foreldremyndigheten over begge barna så lenge saken verserte. Gulating lagmannsrett avsa under ankeforberedelsen den 25. september 1981 kjennelse med slik slutning:

« 1. A frifinnes for B's begjæring om omsorg for fellesbarnet D så lenge saken pågår.

2. A og B gis gjensidig samværsrett således: B har rett til samvær med D i Stavanger og A har rett til samvær med C i USA så lenge saken pågår. Samværsrettene omfatter rett til samvær med barnet 2 ganger årlig §14 dager på det sted hvor barnet til vanlig bor, etter forutgående 3 ukers varsel til den som har omsorgen for barnet.

3. Partene frifinnes gjensidig for kravene om betaling av oppfostringsbidrag så lenge saken pågår.

4. B frifinnes for A's krav om hustrubidrag så lenge saken pågår.

Saksomkostningene avgjøres i forbindelse med hovedsaken.»

Saken ble pådømt av Gulating lagmannsrett den 12. februar 1982 ved dom med denne domsslutning:

« 1. B tilkjennes foreldreansvaret for C, født xx.xx.1970.

2. A tilkjennes foreldreansvaret for D, født xx.xx.1976.

3. B har samværsrett med D, og A samværsrett med C, slik som beskrevet i domsgrunnene.

4. Ingen av partene betaler oppfostringstilskott for det barnet som de ikke har foreldreansvaret for.

5. Byrettens dom stadfestes for så vidt angår A's krav om underholdsbidrag for seg personlig.

6. Saksomkostninger ilegges ikke.»

Før dommen ble forkynt, tok B med seg begge barna til sin bopel i USA.

Etter begjæring av A avsa lagmannsretten deretter den 19. februar 1982 kjennelse med slik slutning:

«1. A skal alene ha omsorgen over D, født xx.xx.1976, inntil det foreligger rettskraftig avgjørelse mellom partene om foreldrerettsspørsmålet.

2. B tilkjennes ikke samværsrett til sønnen D inntil det foreligger rettskraftig dom mellom partene.

3. B betaler saksomkostninger for lagmannsretten til A med 600 - seks hundre kroner - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.»

Denne kjennelse ble av B påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som den 4. juni 1982 stadfestet kjennelsen og ila B kr. 1.600 i saksomkostninger.

Foranlediget av at B uberettiget hadde tatt sønnen D med til USA, påanket A lagmannsrettens dom og krevet at B skulle nektes samværsrett med D.

B tok til gjenmæle mot A's anke og erklærte dessuten selvstendig motanke. Han påstod prinsipalt lagmannsrettens dom opphevet, og subsidiært stadfestelse av byrettens domsslutning punktene 2, 3 og 5. A imøtegikk B, og erklærte samtidig aksessorisk motanke med påstand om foreldreansvar for datteren C.

Ved kjennelse av 11. november 1982 av Høyesteretts kjæremålsutvalg ble B's anke nektet fremmet for Høyesterett.

A's aksessoriske motanke falt dermed også bort. For Høyesterett foreligger således til avgjørelse bare spørsmålet om samværsrett for B.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Stavanger byrett 11. mars, 18. mai, 15. juli og så sent som 17. august 1983, og ved Asker og Bærum herredsrett 11. juli 1983. Partene og seks vitner har avgitt forklaring. Samtlige har også tidligere avgitt forklaring. En rekke nye dokumenter er fremlagt. I det vesentlige er de knyttet til begivenheter som har funnet sted etter lagmannsrettens dom.

Jeg viser til de tidligere retters fremstilling av saksforholdet og partenes tidligere anførsler.

Jeg nevner at D's navn ved fylkesmannens bevilling, stadfestet av Justisdepartementet 5. august 1983, er endret til E.

A har gjort gjeldende at det foreligger reell og aktuell fare for at B under utøvelse av samværsrett med D uberettiget vil ta gutten med til sin bopel i USA. Hun mener derfor at B må nektes samværsrett. I den forbindelse har hun særlig vist til uttalelser i Rt-1976-1271.

A har fremholdt:

B har et yrke som gjør ham meget mobil. Han har hatt arbeid i flere forskjellige land. I de senere år har han vært bosatt i USA. A har i mange år fryktet for at B skulle reise vekk med barna, og frykten har vist seg å være begrunnet. Etter samlivsbruddet i januar 1981 nedla politiet forbud mot at B tok barna med ut av landet uten morens samtykke. B hentet datteren C og lot henne bo hos sine slektninger i Norge. I rettsmøte for byretten 16. januar erklærte B at han ikke ville reise utenlands med barna så lenge saken varte. Etter hovedforhandlingen i byretten, men før dom var avsagt, reiste han likevel med C til USA. I juni 1981 skaffet han begge barna pass uten at moren hadde kjennskap til det. D ble meldt inn på skole i USA. I november 1981 var B igjen i Norge. Han fikk da samvær med D, men for å sikre at han ikke skulle reise sin vei med gutten, måtte han deponere sitt pass. Under dette oppholdet sørget B for visum for D til USA, igjen uten at moren visste det.

Etter at ankeforhandlingen i lagmannsretten var avsluttet 5. februar, fikk B ha D hos seg. Når A ikke tidligere etterkom namsrettens pålegg om samværsrett for B, var det fordi rettsforhandlingene i seg selv var en påkjenning og hun fryktet misbruk av samværet. Også denne gang ble det krevet at B skulle deponere sitt pass, og det ble gjort. B sa imidlertid intet om at han hadde skaffet seg et pass nr. 2. Den 11. eller 12. februar 1982 reiste B med både C og D til USA. Han brukte da sitt nye pass, og i dette hadde han fått innført nytt visum.

I USA anla B ekteskapssak mot A uten å opplyse noe om den sak som verserte i Norge. Han krevet blant annet foreldreansvaret over begge barna.

A reiste til USA i slutten av februar 1982 for å hente D. Hun møtte betydelige problemer. Natt til 26. mars rømte hun med gutten. Samme dag ble det utferdiget amerikansk arrestordre mot henne. Mor og sønn greide imidlertid å komme hjem til Norge 30. mars 1982.

Når A så sterkt frykter for at en samværsrett for B vil føre til at han igjen reiser ut av landet med D, er det ikke bare på grunn av de hendelser som allerede har funnet sted. Hun har også vist til en lang rekke skriftlige uttalelser fra B i brev og i skriv til offentlige myndigheter. Han understreker her barnas behov for hverandre, særlig C's behov for broren D, og gjentar om og om igjen at barna skal vokse opp sammen, noe annet kan ikke aksepteres. Ettersom C vil være hos faren og nå bor hos ham i USA, er meningen klar: også D skal bo hos dem.

A har videre vist til en episode som fant sted få dager før ankeforhandlingen i Høyesterett. C, som da var på sommerbesøk hos moren, tok med seg D til en bekjent av faren uten at moren eller morforeldrene visste noe om det. Barna hadde tatt med plastposer med klær og tannbørster. A er overbevist om at det var et rømningsforsøk arrangert av C, men om det skjedde etter avtale med B, vites ikke.

A beklager at forholdet har skapt en akutt utrygg situasjon som umuliggjør samvær mellom far og sønn, noe som ellers ville vært ønskelig. Farens opptreden har også ført til problemfylte og vonde konflikter for barna. For sin del går A i konstant frykt for å miste D, til tross for at hun ved rettskraftig dom er tilkjent foreldreansvaret. Til B's anførsel om at det ikke er grunnlag for en slik frykt fordi amerikanske rettsmyndigheter vil respektere en norsk dom, bemerker A at det under enhver omstendighet vil koste tid og penger og være høyst opprivende om hun igjen skulle måtte aksjonere for å få gutten tilbake.

A har nedlagt slik påstand:

«1. B nektes samværsrett til D, født xx.xx.1976.

2. B tilpliktes å erstatte det offentlige sakens omkostninger.»

B har gjort gjeldende at hovedregelen etter barneloven §44 er barnets rett til samvær med begge foreldre og foreldrenes ansvar for at samværet gjennomføres. I dette tilfelle er det isolert sett ikke tvilsomt - og heller ikke bestridt - at det vil være positivt for D å være sammen med far. Forholdet far-sønn er meget nært og godt. Ikke minst under slike omstendigheter skal det svært meget til før det kan komme på tale å nekte far samværsrett. I denne sak blir det sentrale spørsmål om det i dag er reell risiko for at samværsretten vil bli misbrukt. Dette bestrides.

B erkjenner at det var uriktig av ham å ta D med til USA. Det som førte til feilreaksjonen, var imidlertid en økende frustrasjon fordi A like fra samlivsbruddet i januar 1981 konsekvent la alle mulige hindringer i veien for samvær mellom faren og D. Hun respekterte ikke engang Stavanger namsretts kjennelse av 28. januar 1982 som ila henne en såkalt stående tvangsmulkt, jfr. barneloven §48, fra 30. januar 1982 og 14 dager fremover for å fremtvinge samvær mellom far og sønn. Etter mange innvendinger og urimelige krav fra morens side ble samværet først påbegynt 5. februar.

B mener at han er lite å bebreide for at han tok C med til USA etter hovedforhandlingen i byretten. C ønsket å bo sammen med sin far. Hun hadde i et par måneder bodd hos farens bror og svigerinne i Bærum, og det var liten grunn til at hun skulle bli boende der.

Det medfører riktighet at B har kommet med til dels sterke uttalelser om at barna er uatskillelige og skal vokse opp sammen hos ham. Men dette er uttalelser som falt mens saken verserte, og er i samsvar med hans påstand for domstolene. Når det nå er rettskraftig avgjort at D skal være hos moren, så aksepterer han det. Det stemmer også at B meldte D inn på skole i USA og skaffet gutten pass og visum, men det var for å legge forholdene til rette når saken var endelig avgjort. Hensett til at B fikk foreldreansvaret for D i byretten, mente han å ha begrunnet håp om at det endelige resultat skulle bli i samsvar med dette. B gjør videre gjeldende at han skaffet seg nytt pass i London på gjennomreisen til Oslo i januar 1982 fordi hans gamle pass var kommet bort sammen med en bag. Bagen med passet kom senere til rette.

B erkjenner at det var uklokt å gå til rettssak mot A i USA og uten å opplyse om den sak som verserte i Norge. Han har imidlertid senere medvirket til at rettssaken og arrestordren mot A ble tilbakekalt i februar 1983. Det som imidlertid B mener er interessant i denne forbindelse, er at sakens utvikling viste at amerikanske rettsmyndigheter er innstilt på å respektere norske avgjørelser om barnefordeling. A kan derfor være trygg på at amerikanske domstoler vil gi henne medhold. B har for øvrig også vist til Europarådets konvensjon av 20. mai 1980 om anerkjennelse og fullbyrdelse av beslutninger om foreldremyndighet til barn og om gjenopprettelse av foreldremyndighet, og Haagkonvensjonen av 25. oktober 1980 om sivilrettslige sider ved internasjonal bortføring av barn. Konvensjonene er riktignok ennå ikke tiltrådt av særlig mange stater - heller ikke av Norge - men viser en klar trend i retning av større anerkjennelse av avgjørelser om barn truffet i annet land. Denne utvikling minsker risikoen ved barnebortføringer og er for så vidt av betydning også for denne sak.

B har for øvrig anført at han ikke var forhåndsorientert om episoden sist søndag da C tok med D til en bekjent av faren. Vedkommende har i bevisopptaket forklart at barna ønsket å snakke med far, men dessverre var han ikke til stede da barna telefonerte. D gråt sårt da han ikke fikk snakke med far.

Konklusjonen må bli at B gis samværsrett med D. A kan ikke blokkere samvær mellom far og sønn ved å si at hennes tillit til B først må gjenopprettes. Hva ventes det for øvrig at B skal gjøre for å gjenopprette hennes tillit?

B har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes for så vidt B skal ha samværsrett med D.

2. B skal ha rett til samvær med D 3 uker hver sommer og 2 uker annenhver jul eller påske, første gang julen 1983. B må gi endelig varsel om tiden for samværet senest 3 uker forut for dette. Samvær julen 1983 begrenses til Norge.

3. B tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg er kommet til at B må nektes samværsrett med sønnen D.

Ved lagmannsrettens dom er det rettskraftig avgjort at A skal ha foreldreansvaret over D. Avgjørelsen er truffet ut fra en samlet vurdering av hva som vil være best for barnet, jfr. barneloven §34 tredje ledd tredje punktum og den tidligere lovs §8 annet ledd.

Samværsrett mellom barn og foreldre som ikke lever sammen er regulert i barneloven §44. Dens bestemmelser om fastsettelse av samværsrett får anvendelse i foreliggende sak, jfr. overgangsregelen i §70, særlig annet ledd, og Rt-1982-116.

Lovens utgangspunkt er barnets rett til samvær med begge foreldre. I nærværende tilfelle finner jeg det heller ikke tvilsomt - isolert betraktet - at samvær med faren vil være i D's interesse og til beste for ham. Også moren mener det. Det eneste spørsmål i saken er om det foreligger reell fare for at B vil misbruke samværsretten og ta D med ut av landet.

Når det gjelder dette spørsmål, er saken kommet i en vesentlig annen stilling etter lagmannsrettens dom. Etter ankeforhandlingen, men før dommen var kjent for partene, benyttet B samværsretten med D til å ta gutten med til sin bopel i USA uten A's vitende. Han anla deretter sak for amerikansk domstol blant annet for å få foreldreansvaret over gutten, men unnlot å opplyse om den sak som allerede verserte i Norge.

B's handlemåte må også ses i lys av at han etter hovedforhandlingen i byretten, men før dom var falt, uberettiget og i strid med sin forsikring for byretten i et tidligere rettsmøte, tok datteren C med til USA. Hun har senere bodd hos ham.

Jeg legger også vesentlig vekt på B's mange uttalelser om barnas store avhengighet av hverandre og behovet for at de skal vokse opp sammen hos ham. Riktignok er uttalelsene falt mens han for domstolene prosederte sitt standpunkt, men de gir etter min mening samtidig uttrykk for et så sterkt engasjement i spørsmålet at man må tvile på at han vil slå seg til tåls med at barna skal vokse opp hver for seg.

Videre finner jeg grunn til å se hen til at B sørget for pass og visum for D uten at det etter rettssakens stilling ennå var noe aktuelt behov for det. Hans initiativ i så henseende forut for bortføringen av D virker påfallende. Det samme gjør også det forhold at han skaffet seg nytt pass og deretter deponerte sitt gamle pass som sikkerhet for at han ikke skulle forlate landet i den tid han hadde samværsrett med D, samtidig som han unnlot å opplyse at han hadde ett pass til.

Jeg nevner ellers at selv om det skulle være som hevdet av B at hans handlemåte iallfall delvis har vært betinget av at A etter hans mening i urimelig grad har hindret hans samværsrett, så kan det på ingen måte forsvare hans opptreden.

Etter en samlet vurdering av B's forhold, med særlig vekt på bortføring av D i februar 1982, finner jeg at det er reell og aktuell fare for at B igjen kan misbruke samværsretten. Slik saken ligger an, finner jeg at risikoen ikke hensiktsmessig kan avbøtes ved noen form for kontrollert samvær. Jeg er derfor kommet til at B for tiden bør nektes samværsrett med D. Når forholdene har stabilisert seg, tvisten er kommet på avstand og B i sin kontakt med mor og sønn har vist at han har akseptert rettens avgjørelse om foreldreansvaret, vil det igjen kunne være grunnlag for en samværsrett som jo alle parter i og for seg finner ønskelig.

Foranlediget av prosedyren fra B's side tilføyer jeg til slutt at jeg legger liten vekt på formodningen om at utenlandske rettsmyndigheter vil respektere den norske rettsavgjørelse. Med dette har vel B ment at A under enhver omstendighet kan være tålelig trygg på å få D tilbake om han skulle bli brakt ut av landet. Uansett dette vil imidlertid en ny bortføring i alle fall koste tid, penger og opprivende forhold.

Anken har ført frem og er foranlediget av B's handlemåte. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd ilegges han saksomkostninger for Høyesterett. Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse opprettholdes. A har hatt fri sakførsel også for Høyesterett. I samsvar med innlevert oppgave settes omkostningene til kr. 38.000, hvorav kr. 10.800 for utlegg.

Jeg stemmer for denne Dom:

1. B gis ikke samværsrett med D, født xx.xx.1976.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler B til det offentlige 38000 - trettiåtte tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Sinding-Larsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Bugge, Aasland og Blom: Likeså.

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Lars Sollesnes, M. Lund og Einar Solberg): - - -

A har anket byrettens dom, bortsett fra domsslutningens punkt 1 og 6, til lagmannsretten.

Den ankende part har gjort gjeldende at byretten har tatt feil når den har funnet at det vil være til barnas beste at faren får foreldreansvaret for dem. I denne sammenheng har hun understreket at byretten med urette har lagt til grunn for sin avgjørelse at hun ikke har den samme psykiske likevekt som mannen, og at hennes temperament fra tid til annen kan gi seg uheldige utslag. Det er byrettens feilvurdering for så vidt som danner utgangspunkt for dens konklusjon om at mannen har større personlige ressurser enn henne, og at han som følge herav har bedre forutsetninger enn henne for å overta omsorgen for barna. - - -

Lagmannsretten er delvis kommet til et annet resultat enn byretten.

For lagmannsretten har det vært en omfattende og inngående bevisførsel med sikte på å klarlegge foreldrenes forutsetninger for å ha eneansvar for barna. - - -

For lagmannsretten har dessuten vært detaljert bevisførsel om de vansker som er oppstått i forbindelse med B's utøvelse av samværsretten med D. Lagmannsretten legger heller ikke avgjørende vekt på disse forhold. Vanskelighetene når det gjelder samværsordningen kan delvis forklares ved at A har fryktet for at faren har ønsket å ta D med seg ut av landet, dels må vanskelighetene sees som utslag av det spente forhold som har vært mellom partene etter at saken ble innledet. Lagmannsretten kan ikke se at den ene av partene er mer å bebreide enn den annen i denne sammenheng, men man kan forbauses over at to velutrustede og velutdannede personer ikke er i stand til å finne fram til en ordning av et spørsmål av denne karakter.

A har oppfattet mannen slik at hun etter hans mening må regnes som mentalt syk. Som følge herav har hun latt seg undersøke av ass. overlege Kjell Grøsfjeld ved - - - sykehus, psykiatrisk avdeling. Dr. Grøsfjeld, som er spesialist i psykiatri, har som vitne forklart at han fra oktober måned 1981 har hatt 4 forholdsvis langvarige samtaler med henne. På bakgrunn av disse har han forklart at han ikke har avslørt noe som kan tyde på at hun har psykiske lidelser, heller ikke lidelser av nevrotisk karakter. Hun har fortalt vitnet om de ovenfor omhandlede episoder. Vitnet har hertil bemerket at de fleste mennesker kan tenkes å reagere slik som hun har gjort når situasjonen er presset, avhengig av hvor meget vedkommende tåler. Vitnet har gitt uttrykk for at A er fullt på høyden når det gjelder opplevelsesevne. Det er lettere å oppdra barn, og heldigere for barnas utvikling, at en foresatt viser barna sine følelser, enn at han nødig viser barna hvordan han føler. Vitnet har gitt uttrykk for at hun etter hans mening har gode forutsetninger for å oppdra barn.

Lagmannsretten finner å burde legge det sakkyndige vitnes forklaring til grunn ved sin avgjørelse av saken.

Etter bevisførselen finner lagmannsretten at begge ektefeller, hver på sin måte, har gode forutsetninger for å ta seg av barna. Det er sannsynlig at A besitter egenskaper som alt i alt må regnes for de mest positive med sikte på å oppfostre barn til harmoniske voksne. Det vises i så måte til det som er sagt av dr. Grøsfjeld. Det foreligger etter lagmannsrettens oppfatning intet som kan underbygge en påstand om at mannen har større personlige ressurser og bedre forutsetninger enn hustruen for å ha omsorgen for barna. Lagmannsretten har overveid om moren bør tilkjennes foreldremyndigheten over både D og C, idet det nok kunne være en fordel for C å ha sin mor som støtte når hun i forholdsvis nær fremtid kommer inn i overgangstiden mellom barn og voksen.

Lagmannsretten er imidlertid blitt stående ved at faren bør ha foreldreansvaret for C. Dommerne har hatt samtale med C i enerom. Herunder har hun gitt uttrykk for at hun gjerne vil være hos faren i USA, og at hun liker seg best der. Hun er nok «litt glad» også i sin mor, men moren var sint, har hun forklart, uten at hun egentlig har kunnet nevne eksempler på det, bortsett fra episoden den 5. januar 1981. C nærmer seg nå 12 år. Som byretten finner lagmannsretten at det bør legges vesentlig vekt på hva C mener. Det vises i så måte til byrettens begrunnelse, som lagmannsretten i det vesentlige kan tiltre.

Når det gjelder spørsmålet om foreldreansvaret for D, bemerkes at lagmannsretten har forståelse for det synspunkt at barn nødig bør skilles fra hverandre om foreldre skilles, jfr. for så vidt Lucy Smith: Foreldremyndighet 424, og retten er enig i at dette synspunkt i sin alminnelighet vil være til veiledning ved avgjørelsen av saker om foreldreansvar. Avgjørelsen må imidlertid treffes etter en samlet vurdering av hva som vil være til barnas beste.

D har hele tiden vært knyttet til sin mor, og han har siden høsten 1980 praktisk talt bare bodd sammen med moren. Etter de opplysninger som foreligger, bl.a. fra hans lærerinne i den forskole som han går i, er D en åpen, blid gutt som er på farten hele dagen, og som stort sett leker sammen med alle. Han har nok omtalt sin far og sin søster, men på en helt naturlig måte, og han har ikke på skolen gitt uttrykk for at han savner søsteren spesielt. Distriktsleder Harald Hjertvik ved - - - sosialkontor har som vitne forklart at D har liten forståelse av det som foregår mellom foreldrene, og at han synes å akseptere den situasjon som nå er. Vitnet har hatt månedlig kontakt med A, og han har intet negativt å trekke fram. Han karakteriserer D som en åpen, sunn og aktiv gutt. Han er for øvrig enig i den erklæring som er gitt av - - - barnevernsnemnd 1. april 1981, gjengitt i byrettens dom. På grunnlag av forklaringene av de nevnte vitner, og forklaringer fra naboer og slektninger, finner lagmannsretten at D er en veltilpasset gutt, som trives godt i det miljø hvor han nå er. Han har et positivt forhold til besteforeldrene på morssiden og til andre slektninger, bl.a. en jevnaldrende fetter. Det må regnes med at A vil kunne skaffe seg egen leilighet når hun får sin situasjon avklart, og at hun vil komme i arbeid i skolen. Etter lagmannsrettens oppfatning befinner D seg nå i et miljø som gir ham gode muligheter for personlig utvikling. Selv om det kan være fordeler for søsken at de vokser opp sammen, finner lagmannsretten disse hensyn ikke så tungtveiende at de gir grunn til å bryte opp det forhold som nå er etablert og som har vist seg vellykket. Moren vil følgelig bli tilkjent foreldreansvaret for D.

Lagmannsretten behandler deretter spørsmålet om samværsrett.

Så vidt liten som D ennå er, er det etter lagmannsrettens oppfatning naturlig at farens samværsrett med ham utøves i Norge. Lagmannsretten regner med at mannen til tider vil besøke sin slekt i Norge, og at han gjerne vil ha tilknytning til landet. Så lenge D ikke går i skolen, må det være forholdsvis likegyldig når på året samværsretten med D utøves. I betraktning av at det vil bli nokså kostbart å utøve samværsretten, finner lagmannsretten at det ikke kan regnes med at det blir aktuelt at B av denne grunn kan komme til Norge mer enn en gang for året. Lagmannsretten finner at faren bør ha rett til å være sammen med D i Norge i en periode av 4 uker hvert år. Når D begynner i skolen, vil situasjonen bli en annen, idet samværsretten da må utøves i skoleferien. Lagmannsretten finner det imidlertid ikke nødvendig å ta standpunkt til hvordan samværsretten skal ordnes så vidt langt frem i tiden.

Tilsvarende bør moren ha rett til samvær med C i USA i 4 uker i hennes skoleferie. Dersom C følger med faren til Norge, er det naturlig at moren utøver samværsretten med henne i dette tidsrom.

I henhold til lov om barn og foreldre §44, femte ledd, skal den annen part ha melding i rimelig tid i forveien når tiden for samværet må avtales nærmere. Lagmannsretten finner at denne frist passende kan settes til 3 uker.

Lagmannsretten forutsetter at forholdet mellom partene etter hvert blir mindre spent, og at de da vil kunne komme frem til en minnelig ordning av samværsretten, bl.a. m.h.t. omkostningene. Det ligger i sakens natur at det vanskelig lar seg gjøre å trekke opp generelle retningslinjer på forhånd som i alle tilfelle vil virke rimelig.

Lagmannsretten finner at foreldrene begge har økonomisk evne til å bære utgiftene ved omsorgen for det barn de har fått foreldreansvaret for. Ingen av dem vil bli pålagt plikt til å betale oppfostringstilskott til den andre.