Rt-1990-1217
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1990-12-07 |
| Publisert: | Rt-1990-1217 (411-90) |
| Stikkord: | Sedelighetsforbrytelse, Lovanvendelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 134/1990, snr 219/1990 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (aktor: statsadvokat Harald Strand) mot 1. A 2. B (forsvarer: advokat Ole A. Bachke jr.). |
| Forfatter: | Rygg, Gjølstad, Aasland, Langvand, Sandene |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §196, §26a, §28, §52, §53, §54, §63, Veitrafikkloven (1965) §31, §5 |
Stemmegivning:
Kst. dommer Rygg: Trondenes herredsrett avsa 21. juni 1990 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1969 dømmes for overtredelse av straffeloven §196 til en straff av fengsel i 21 - tjueen - dager.
Fullbyrdelse av fengselsstraffen utsettes etter reglene i straffeloven §52, §53, §54 med en prøvetid på 2 - to - år.
Til fradrag i straffen går 1 - en - dag for utholdt varetekt.
I tillegg idømmes han å betale til det offentlige en ubetinget bot på 1000,- - tusen - kroner, jfr. straffeloven §26a, subsidiært fengsel i 6 - seks - dager, jfr. straffeloven §28.
2. B, født xx.xx.1970 dømmes under hensynstagen til straffeloven §63, annet ledd, for overtredelse av straffeloven §196 og vegtrafikklovens §31, jfr. §5, første ledd, til en straff av fengsel i 24 - tjuefire - dager.
Fullbyrdelse av fengselsstraffen utsettes etter reglene i straffeloven §52, §53, §54 med en prøvetid på 2 - to - år.
Til fradrag i straffen går 1 - en - dag for utholdt varetekt.
I tillegg idømmes han å betale til det offentlige en ubetinget bot på 2500,- - totusenfemhundre - kroner, jfr straffeloven §26a, subsidiært fengsel i 10 - ti - dager, jfr. straffeloven §28."
Om saksforholdet viser jeg til den utførlige beskrivelse som er gitt i herredsrettens dom.
De domfelte har påanket herredsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen, og retter seg mot herredsrettens vurdering av at det i denne saken ikke var anledning til å la straffen falle bort etter straffeloven §196 tredje ledd. Det er vist til at de to jentene var 15 år og 7 - 8 måneder da handlingene ble foretatt, mens domfelte B da var nær 19 år og domfelte A 19 år og 10 måneder. Det er derfor grunn til å bedømme saken annerledes enn i avgjørelsene gjengitt i Rt-1974-746 og Rt-1977-895, hvor jentene var atskillig yngre. I denne saken må partene kunne anses å ha vært så vidt jevnbyrdige i alder og utvikling at straff kan og bør falle bort.
Jeg er kommet til at Bs anke må forkastes, men at dommen bør oppheves i forhold til A.
I den nevnte avgjørelsen fra 1977 har Høyesterett lagt til grunn at det for straffrihet etter straffeloven §196 tredje ledd kreves omtrentlig jevnbyrdighet både med hensyn til alder og med hensyn til utvikling.
Når det gjelder B, så møtte han og forklarte seg for herredsretten. Det samme gjorde C, som tiltalen mot B gjaldt. Herredsretten hadde således grunnlag for å foreta en slik sammenligning mellom disse to personers utviklingsnivå som straffeloven §196 tredje ledd forutsetter, selv om vurderingen først skjedde ca 1 år etter at handlingene ble foretatt. En slik sammenlignende vurdering har herredsretten også foretatt. Den har munnet ut i at partene ikke kan anses for "noenlunde jevnbyrdige i utvikling", og retten har her blant annet bygget på sitt inntrykk av C i retten. Høyesterett kan ikke sette denne vurdering til side, og jeg kan heller ikke se at det kan forlanges noen mer utførlig begrunnelse. Det må da i seg selv være avgjørende for at Bs anke ikke kan føre frem.
A møtte ikke da saken ble behandlet i herredsretten. Herredsretten har følgelig ikke hatt noe tilsvarende grunnlag for å foreta en sammenligning av hans og Ds utviklingsnivå som når det gjaldt B og C. Herredsretten har ikke foretatt noen konkret vurdering på dette punkt, men har bygget på generelle betraktninger knyttet til de alderstrinn det er tale om. Opplysningene i domsgrunnene gjør at jeg ikke kan utelukke at D var kommet så langt i utvikling at dette vilkår i §196 tredje ledd er oppfylt i forhold til A. Skal dommen bli stående i forhold til ham, må det bygge på at aldersforskjellen på 4 år og ca 2 måneder er så stor at han og D ikke kan anses "omtrent jevnbyrdige i alder".
Jeg er imidlertid kommet til at de må anses som "omtrent jevnbyrdige i alder", selv om han var 19 år og 10 måneder og hun 15 år og 8 måneder på handlingstiden. Jeg er oppmerksom på at Høyesterett i tidligere avgjørelser har ansett mindre aldersforskjeller som for store. Men det gjaldt personer på et lavere alderstrinn - i saken fra 1974 en pike på 13 år og gutter som var 3 1/2 og 4 år eldre, i saken fra 1977 en pike på 14 år og 8 måneder og en gutt på 18 år og 1 måned. Jeg nevner også at i den tredje avgjørelsen som er trukket frem, Rt-1981-1084, var det tale om en pike på 14 år og 8 måneder og en gutt på 17 år og 9 måneder. Jeg mener vurderingen blir en annen når man har å gjøre med ungdommer på det alderstrinn som det i vår sak er spørsmål om, og når vurderingen tar utgangspunkt i holdninger som er utbredt blant ungdom i 1990.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
1. Anken fra B forkastes.
2. Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves i forhold til A.