Rt-1990-240
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-02-01 |
| Publisert: | Rt-1990-240 (58-90) |
| Stikkord: | Familierett, Ektefellers forumuesforhold, Tvangsfullbyrdelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 56 K/1990. |
| Parter: | Sparebanken Nord Norge (advokat Anders Hjort) mot Inger Hansen (advokat Knut Flottorp). |
| Forfatter: | Røstad, Skåre, Hellesylt |
| Lovhenvisninger: | Ektefelleloven (1927) §12, §30, Tvistemålsloven (1915) §404 |
Namsmannen i Bardu foretok den 18. januar 1989 en utleggsforretning mot Jan Inge Hansen etter begjæring fra Sparebanken Nord, Bardu. Grunnlaget for utleggsforretningen var et misligholdt gjeldsbrev og restkravet utgjorde kr. 96.594 med tillegg av renter og omkostninger. Utlegg ble blant annet tatt i eiendommen Solbakk gnr. 26 bnr. 6 i Bardu. Grunnbokshjemmelen til eiendommen tillå Jan Inge Hansens ektefelle, Inger Hansen.
I brev av 15. februar 1990 påklaget advokat Knut Flottorp utleggsforretningen på vegne av Inger Hansen. Det ble gjort gjeldende at Jan Inge Hansen ikke eide eiendommen og at det ikke kunne tas utlegg i eiendommen for gjeld han hadde pådratt seg.
Senja namsrett avsa 1. august 1989 kjennelse med slik slutning:
"1. Klagen avvises.- - -"
I kjennelsen var uttalt at saksforholdet var mangelfullt opplyst av partene. Retten hadde måttet gå ut fra at alt ektefellene eier er sameie, og at all gjeld er fellesgjeld som vanlig er i ekteskap.
Inger Hansen påkjærte kjennelsen til Hålogaland lagmannsrett som 10. november 1989 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Utleggforretningen av 18. januar 1989 oppheves for så vidt utlegg er tatt i gnr. 26, bnr. 6 i Bardu.
2. Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen betaler Sparebanken Nord-Norge til Inger Hanssen 3.500- tretusenfremhundre - i saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten."
En av dommerne stemte for å opprettholde utleggsforretningen for en halvdel av eiendommen.
Lagmannsrettens flertall har begrunnet sitt standpunkt slikt: "Inger Hansen har grunnbokshjemmelen til eiendommen.
Hvis det reelle eierforhold er i samsvar med grunnboken, følger det av ektefelleloven §12 og §30 at det ikke kan tas utlegg i boligen for mannens særgjeld. Flertallet kan ikke se at det er ført tilstrekkelig bevis for at det reelle eierforholdet er et annet enn det som grunnboken viser. At mannen påtar seg medansvar for lånet, betaler avdrag på dette og yter egeninnsats under byggingen, gjør ham ikke uten videre til medeier av eiendommen. Når boligen anskaffes ved at mannen bidrar på denne måten, og hustruen bidrar ved å innbringe tomten som gave fra sin mor, og de velger å la hustruen få grunnbokshjemmelen alene, fremstår dette som uttrykk for et reelt valg av eierformen. At Jan Inge Hansen i den midlertige brukstillatelsen av bygningssjefen er oppført som byggherre ved siden av Inger Hanssen, er ikke avgjørende for det reelle eierforholdet mellom ektefellene."
Sparebanken Nord Norge (tidligere Sparebanken Nord) har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det gjøres gjeldende at lagmannsrettens flertall uriktig har lagt til grunn at Inger Hansen alene eier eiendommen. Lagmannsretten har uten videre lagt til grunn at når hustruen har grunnbokshjemmel alene, så fremstår dette som utrykk for et reelt valg av eierform. Lagmannsrettens flertall har dermed sett bort fra det klare prinsipp om at en bolig anskaffet i ekteskapet normalt ansees anskaffet av ektefellene i felleskap. Det vises til bemerkninger av lagmannsrettens mindretall, til Rt-1978-871 og til Gulatings kjennelse av 2. november 1984 i sak 97/1984. Det foreligger i saken så få sikre opplysninger om ektefellenes økonomiske forhold at en må bygge på hovedregelen om at ektefellene ansees å ha innbragt boligen med en halvdel hver. Det erkjennes at utlegg er tatt for gjeld som Inger Hansen ikke er ansvarlig for, og at utlegg bare kunne fremmes i mannens rådighetsdel.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. For så vidt gjelder eiendommen "Solbakk" gnr 26 bnr 6 i Bardu, stadfestes utleggsforretning avholdt 18. januar 1989 for en halvdel.
2. Sparebanken Nord Norge tilkjennes saksomkostninger."
Inger Hansen gjør gjeldende at den kjærende part ikke har anvist kjæremålsgrunn eller hjemmel som tilsier at Høyesteretts kjæremålsutvalg har anledning til å overprøve lagmannsrettens kjennelse. Det bestrides forøvrig at Jan Inge Hansen er deleier i eiendommen. Det er tvertimot enighet mellom ektefellene om at eiendommen tilhører Inger Hansens rådighetsdel. De økonomiske forpliktelser i forbindelse med husbyggingen og betjeningen av huslånene er foretatt av Inger Hansens midler. Jan Inge Hansens deltakelse i husbyggingen var dessuten minimal. Han oppholdt seg på den tid i Libanon i FN-tjeneste.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Prinsipalt: Saken avvises.
Subsidiært: Hålogaland Lagmannsretts kjennelse av 10. november 1989 stadfestes.
2. Inger Hansen tilkjennes omkostninger for Høyesteretts Kjæremålsutvalg etter rettens skjønn."
Høyesteretts kjæremålsutvalg har ved avgjørelsen delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, dommerne Røstad og Hellesylt, vil bemerke:
Kjæremålet retter seg mot den tolking lagmannsrettens flertall har bygd på, når det gjelder ektefelleloven ervervsbegrep. Dette begrep må - som fremholdt av Høyesteretts kjæremålsutvalg i kjennelsen inntatt i Rt-1978-871 - prøves i lys av såvel loven enkeltbestemmelser som dens rettslige prinsipper. Utvalget vil således kunne prøve kjæremålet etter tvistemålsloven §404 nr 3.
Kjæremålsutvalgets flertall viser til avgjørelsen i Rt-1978-871. Etter denne må det for så vidt angår eierforholdet til eiendommen - som ble anskaffet under ekteskapet til bruk som ektefellenes felles bolig - foretas en vurdering som ikke bare bygges på rent formelle forhold, jf også avgjørelse i Rt-1986-301. Det ble i denne avgjørelse slått fast at det er de reelle - ikke det formelle - eierforhold som er avgjørende.
For fastleggingen av det reelle eierforhold må det legges vekt på i hvilken grad ektefellene må ha bidratt til ervervet av eiendommen. Her vil en rekke faktorer ha betydning: anskaffelse av tomt, opptak og dekning av lån, arbeid utført i forbindelse med byggingen, etc.
Utvalgets flertall finner ikke lagmannsrettens kjennelsesgrunner tilstrekkelige til at utvalget kan prøve om avgjørelsen bygger på riktige rettslige prinsipper.
Utvalgets flertalls resultat blir etter dette at lagmannsrettens kjennelse må oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling.
Utvalgets mindretall, dommer Skåre, er kommet til at kjæremålet bør forkastes og vil bemerke:
Lagmannsretten har tatt utgangspunkt i at debitors ektefelle står som hjemmelsinnehaver, og har ikke funnet det bevist at det reelle eierforhold er et annet enn det grunnboken viser. Så vidt jeg kan skjønne angriper den kjærende part det utgangspunkt flertallet her har tatt: Det anføres å være en hovedregel at ektefellene antas å ha innbragt den felles bolig med en halvdel hver, og at den tvil som her foreligger om ektefellenes økonomi m.v. må komme banken til gode.
Jeg er for mitt vedkommende enig i det utgangspunkt lagmannsretten her la til grunn. Det eneste sikre i saken var at debitors ektefelle - kjæremotparten - hadde hjemmel til eiendommen med bakgrunn i at hun hadde fått tomten av sin mor. De opplysninger som den kjærende part hadde fremlagt for belysning av det reelle eierforhold, var både ufullstendige og usikre, og dels bestridt av den annen part. Om ektefellenes inntektsforhold forelå det overhodet ingen opplysninger og det forelå motstridende anførsler om hvem som hadde betalt avdrag på lån. Under disse omstendigheter kunne det etter min mening ikke kreves at flertallet gikk nærmere inn på det som var anført fra den kjærende parts side.
Den kjærende part har påstått seg tilkjent saksomkostninger. Slik denne sak ligger an, finner utvalget ikke at det er grunnlag for å tilkjenne saksomkostninger for utvalget. Omkostninger for lagmannsretten må vurderes i forbindelse med denne retts fortsatte behandling av saken.
Avgjørelsen er truffet med den dissens som fremgår ovenfor.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling.
Saksomkostninger tilkjennes ikke for Høyesteretts kjæremålsutvalg.