LE-1986-451

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1987-07-07
Publisert:	LE-1986-00451
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom av 7. juli 1987 i ankesak nr. 451/86, hl.nr. 692/86.
Parter:	Ankende part: Sigmund Siger (Prosessfullmektig: Advokat Roar Fløttre, Oslo). Motpart: 1. Kari Christophersen 2. Johansens dødsbo v/h.r.adv. P. Røer 3. Berit Tjøm 4. Siri Amundsen (Prosessfullmektig: Advokat Harald Røer, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Erik Smedsrud, formann. Lagdommer Rakel Surlien. Ekstraordinær lagdommer Ketil Tveiten
Lovhenvisninger:	Delingsloven (1978), Hevdslova (1966) §2, §4, Tvistemålsloven (1915) §172, §180

Saken gjelder spørsmål om hevd. Sigmund Siger kjøpte i 1974 eiendommen gnr. 4 bnr. 153 i Nesodden av daværende eiere Astrid og Arne R. Andersen. Det oppsto deretter tvist om et tilgrensende område, senere utskilt som parsell gnr. 4 bnr. 420, er hevdet og derved omfattet av kjøpet. Dette bestrides av eierne av hovedbølet, gnr. 4 bnr. 1, Kari Christophersen m.fl.

Siger tok ut stevning 18. november 1985. Ytre Follo herredsrett avsa 3. 6. 1986 dom med slik slutning:

"Saksøkte frifinnes."

Siger har ved sin prosessfullmektig advokat Roar Fløttre tatt ut ankeerklæring 13. august 1986. Kari Christophersen m.fl. har v/ prosessfullmektig advokat Harald Røer tatt til gjenmæle i anketilsvar 16. september 1986. Ankeforhandling ble holdt 10. og 11. juni 1987. Til stede var den ankende part Sigmund Siger med ektefelle Marion Siger og ankemotpartene Kari Christophersen, Siri Amundsen og h.r.advokat Paul Røer som møtte for Alfhild Johansens dødsbo. Marion og Sigmund Siger, Kari Christophersen og h.r.advokat Paul Røer avga partsforklaringer. Det ble ført 4 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Krav om befaring ble frafalt.

Siger har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:

"1. Kari Christophersen, Alfhild Johansens dødsbo v/h.r.adv. Paul Røer, Berit Tjøm og Siri Amundsen dømmes til å overføre gnr. 4 -bnr. 420 i Nesodden til Sigmund og Marion Siger.

2. Sigmund Siger tilkjennes saksomkostninger for Herredsrett og Lagmannsrett."

Christophersen m.fl. har nedlagt slik påstand:

"Herredsrettens dom stadfestes.

Den ankende part dømmes til å betale sakens omkostninger, såvel for Herredsretten som for Lagmannsretten."

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av byrettens dom og det som er sagt nedenfor.

Ankende part har i det vesentlige anført:

Byrettens dom er feil både med hensyn til bevisbedømmelse og lovanvendelse.

Ankende part vil hevde at samtlige hevdsvilkår er oppfylt og at omstendighetene i saken støtter opp om dette.

Når det gjelder de faktiske forhold, tar ankende part utgangspunkt i at det allerede i 1925 forelå et reguleringskart med 3 parseller inntegnet innenfor et område hvor riksveien og en annen vei møtes. Dette viser den eiendom Astrid Andersen (senere kalt Andersen) ervervet i 1939. Hovedbølet, Nesoddtangen, gnr. 4, bnr. 1, eides da av brødrene Aksel og Christen Jacobsen, og sistnevnte var Andersens far. De solgte ovennevnte område til Andersen. Det ble foretatt skylddeling 15. august 1939, som ble tinglyst 21. september 1939. Grensene ble gått opp og bolter ble nedsatt i de 3 hjørnepunkter. Målene var slik:

"Mot nord: a - b = 57,0 m. " øst : Langs proj. vei. b-c = 124,2 m. " vest: Langs riksveien c-a = 115,5 m. areal = 5800 m2."

Det er tvilsomt om Andersen var til stede under skylddelingsforretningen, men dette ansees i og for seg ikke som et avgjørende punkt. I kjøpekontrakten av 18. desember 1939 er eiendommen angitt slik:

"Parcellen er en ubebygget tomt, stor ca 5 1/2 mål, begrenset av en projektert vei mot syd og øst, og mot vestsiden av riksveien. Mot nord går grensen fra riksveien og ned til den projekterte vei."

Videre ble eiendommen tillatt delt i to parseller med villamessig bebyggelse. Så langt er det fortsatt bare ett våningshus på eiendommen.

I 1948 ble den såkalte prosjekterte vei anlagt og fikk navnet Tangensvingen, men den inntegnede vei ble forskjøvet mot øst slik at tomtearealet innenfor veiene ble utvidet med ca 1 mål, og det er dette området tvisten gjelder.

I 1949 ble to tomter i nord oppmålt. Andersen var til stede som nabo og påviste grensene. Det ble da satt ned en ny bolt i nordøst mot Tangensvingen. Andersen fikk aldri tilsendt oppmålingskartet, fordi det ikke er vanlig å sende dette til naboene. At det på oppmålingskartet sør-øst for grensen er angitt "N. Tangen 4/1", forrykker ikke hennes gode tro. Dessuten var alle parter innstilt på at hun eide ned til Tangensvingen. Dette bestyrkes ved at hun sørget for at tomtegrensen fikk en knekk på et sted for å få med et stort tre, som hun mente måtte få være på hennes eiendom. Under enhver omstendighet angår ikke oppmålingen av tomtene i nord eiendomsforholdene på hennes eiendom i syd.

I 1957 døde Andersens far, og hun ble medarving i hovedbølet, gnr. 4 bnr. 1. Dette er imidlertid ikke til hinder for hevd, jfr. Sivillovbokutvalet: Rådsegn 6, 8 første spalte.

I 1972 fikk Andersen varsel om forslag til regulering av en ny stikkvei over eiendommen for å gi adkomst til tomtene i nord. På Nesodden kommunes kart var hele området mellom riksveien og

Tangensvingen angitt som gnr. 4 bnr. 153, altså hennes bruksnummer. Veien ville berøre både den opprinnelige og den utvidede del. Hun kontaktet h.r.advokat Paul Røer, som i brev 17. juli 1972 til kommunen protesterte mot forslaget og bl.a. uttalte at "For fru Andersens vedkommende fører veien til at hennes tomt blir delt på midten uten at hun overhodet får noen fordeler av det". Dette bekrefter at familiens advokat hadde den oppfatning at det dreidde seg om Andersens eiendom i sin helhet. Protesten ble gjentatt av Andersens mann i brev av 13. januar 1973, hvor det bl.a. ble oppfattet som "uforståelig at det er tegnet vei over annenmanns eiendom". Følgelig var også ektefellen i god tro med hensyn til eiendommens grenser. Protesten ble tatt til følge og forslaget ble ikke gjennomført.

Siger svarte på en annonse om salg av eiendommen i 1973. Han gikk opp grensene med Andersens og alle boltene ble påvist ned til Tangensvingen, og han fikk utlevert kartet med stikkveiforslaget. Han henvendte seg deretter til kommunen med flere spørsmål om eiendommen, bl.a. om hvor mange tomter som kunne utskilles. Han fikk et fyldig svar vedlagt 2 kart. Det ene kartet viste at hele området var angitt som gnr. 4 bnr. 153. På det andre var det foreslått inndeling for 4 tomter. Han gikk deretter opp grensene på nytt med Andersens og kjøpekontrakt ble inngått 1. juli 1974. Kontrakten er svært lik Andersens kjøpsavtale fra 1939, både i tekst og form. Den vesentligste forskjell består i at grenseangivelsen mot syd/øst, "projektert vei", er erstattet med "Tangensvingen", og at tomten nå er oppgitt til 6 mål.

Astrid og Arne R. Andersen døde kort tid senere.

Siger hadde ikke undersøkt grunnboken og de underliggende dokumenter før kjøpekontrakten ble inngått, fordi han oppfattet eiendomsgrensene som klare, slik det var angitt både fra Andersens og kommunens side. Han fikk først etter kontraktsinngåelsen overlevert samtlige dokumenter til eiendommen, herunder skylddelingsforretningen. Han fant ikke noe påfallende i denne, fordi veien var flyttet, og kartet i og for seg var i samsvar med de reelle forhold. Men han fikk mistanke om at de formelle hjemmelsforhold var uklare i forbindelse med et skjønn om utvidelse av riksveien i 1978. Det ble da tatt skritt til oppmåling, som ikke ble fullført. Ny kartforretning ble avholdt 28. mai 1980 hvor arvingene til hovedbølet ble innkalt, men bare vergen til den ene møtte. Av protokollen fremgår: "Uoverensstemmelse om grensen i øst. Siger hevder å eie til Tangensv. noe målebrevet ikke viser. Målebrevet søkes rekonstruert og stukket".

Kommunen uttalte i brev av 6. juni 1980 til Kari Christophersen at "Hvis partene er enige vil nytt målebrev bli utstedt som vist med grønn strek på vedlagte kartutsnitt..". Hun ble videre i brev fra kommunen av 22.9 1980 minnet om saken og bedt om å undertegne begjæring om fradeling sammen med de øvrige hjemmelsinnehavere. Siger tok så kontakt med Christophersen. Hun uttalte da flere ganger at de ikke eide noe på denne tomten. Hun var 25. september 1980 hjemme hos Siger og skrev der et brev til kommunen hvor hun uttalte at "jeg husker under kartopml. i maj at jeg sa ifra at vi var enige i at nytt målebrev kan lages slik som foreslått i brev av 6/6.80 fra kommunen til 4/1". De møtte så på kommunekontoret 2. oktober 1980, og Christophersen skrev under begjæring om forretning etter delingsloven. Hun ble spurt om fullmakt, men ga uttrykk for at det var hun som ordnet opp på vegne av de øvrige arvingene. En av de ansatte i oppmålingsvesenet skal ha sagt at hun med dette ga fra seg en fin tomt. Christophersen skal da ha svart at de ikke eide noe der.

Bygnings- og reguleringssjefen meddelte 18. august 1981 at "Restarealet tillates delt og skal sammenføyes med gnr. 4 bnr. 153 tilhørende Sigmund Siger". Kartforretning ble holdt 2. november 1983 hvor bl.a. Christophersen og ekteparet Siger var til stede. Det ble satt ned nye bolter. Siger regnet da med at alt var i orden, og han foretok seg ingen ting før han i 1985 støtte på Christophersen og en annen medarving som fortalte at de skulle selge den del de eide nede hos ham. Dette restarealet hadde nå fått gnr. 4 bnr. 420 og var på 1,2 mål.

Ankende part vil anføre at de tre hevdsvilkårene 1. Aktiv rådighetsutøvelse, 2. God tro og 3. Tid på 20 år, er til stede.

Ankende part bestrider ikke skylddelingsforretningen fra 1939 og aksepterer at dette angir grensene for bnr. 153. Selv om eiendomsretten i 1939 var en ubestridt realitet, er det ikke gitt at den alltid vil være det. Dessuten var kartet unøyaktig.

Hevd beskytter eiendomsretten, selv om den skulle være i strid med grunnboken, under forutsetning av at man ikke kjente til rettsgrunnlaget før tvist oppsto. Ingen av partene har i og for seg medvirket til tvisten. Det dreier seg om omstendigheter som har inntrådt utenfor disses herredømme. Ekteparet Andersen har hele tiden regnet med Tangensvingen som sin østre grense fra det tidspunkt vegen ble anlagt.

Den godtroende kjøper Siger måtte kunne gå ut fra at kommunens kartgrunnlag var i orden. Det er ikke bare spørsmål om positiv troverdighet for grunnboken; det samme må gjelde andre offentlige myndigheters grunnlag, og i særlig grad oppmålingsvesenets. Alle har oppfattet og respektert bnr. 153 inklusive østarealet som tilhørende Andersen.

Ingen har vært i tvil om rettstilstanden før 1978, da både Siger og h.r.advokat Røer fikk mistanke om at de formelle forhold ikke var i orden.

Når det gjelder rådighetsutøvelsen, er det på det rene at Andersen har oppfattet hele området "som sin eigen", jfr. lov 9. des. Nr. 1. 1966 om hevd §2 første ledd. Det ble hugget ved på restarealet, hun hadde særlig forkjærlighet for et bestemt tre og hun har jaget bort barn derfra. Hun har videre vært opptatt av at naboene mot Tangensvingen ikke la fra seg noe og tilsnakket dem hvis de gjorde det. Noe mer kan ikke kreves på et forholdsvis utilgjengelig område. Under enhver omstendighet er det klart at en tomt som ligger brakk eller på ulendt mark kan hevdes, jfr. Sivillovbokutvalet l.c. s.8 første spalte. Det er følgelig ikke nødvendig med påviselig og synlig utøvelse.

Når det gjelder hevdstiden på 20 år, løper den fra det tidspunkt den prosjekterte vei, nemlig Tangensvingen, ble bygget i 1948. Før denne tid skjedde ikke noe som skulle berettige til hevd. Men deretter løper hevden og ble fullført i 1968 av Andersen alene. Hevdstiden kan også knyttes til flere personer, men dette er uten betydning. Siger har innrettet seg på grunnlag av nettopp denne faktiske situasjon. Hevdstiden er heller ikke brutt.

Herredsretten har tatt feil når det er lagt vekt på at Andersen var til stede ved oppmålingen av tomtene i nord av 1949. Eiendomsforholdene på hennes tomt ble ikke avklart ved denne grensedragningen. Målebrevet ble heller ikke sendt Andersen. Det er følgelig ikke riktig når herredsretten har lagt til grunn som en hovedforutsetning at hennes gode tro ikke var til stede rundt 1949 - 1950. Det er ellers grunn til å merke seg at også Nesodden kommune har trodd at eiendomsforholdene var som anført, iallfall helt fram til 1978.

Når det gjelder kravet til aktsom god tro, jfr. hevdsloven §4 første ledd, vises det til kommentarene fra Sivillovbokutvalet l.c. 24 første spalte. Den gode tro skal rette seg etter omstendighetene i det enkelte tilfelle: "Hovudsaka er at hevdaren har bore seg forsvarleg og heiderleg at". Det har Andersen gjort. Det er bare den som vet at han ikke har retten, som ikke kan hevde. Det visste ikke Andersen etter 1948. Om hun hadde glemt hva som skjedde i 1939 eller ikke, er heller ikke avgjørende når ingen tok til motmæle og det var naturlig å tro at alt var i orden, jfr. Rt-1951-135, jfr. 139. Dessuten var Andersens oppfatning uttrykk for en rimelig fortolkning av kjøpekontrakten og skylddelingskartet; den prosjekterte vei var en del av grensebeskrivelsen og ikke et endelig gitt faktum. Ankende part minner om at det dreide seg om en handel mellom far og datter, hvor både grenser og areal var løselig angitt, slik at kontrakten må tolkes på den for henne gunstigste måte. Hun trodde derfor hele tiden at hun hadde fått et areal avgrenset av to veier. Dette bestyrkes også av at tilleggsarealet var ulendt, sterkt bevokst og bratt og på det tidspunktet lite anvendbart til bebyggelse. At østgrensen ved anlegget av Tangensvingen ble utvidet fra 57 m. til 94 m. i forhold til skylddelingskartet, blir følgelig uten betydning. Andersen hadde etter dette ingen oppfordring til å undersøke forholdet. Hun fikk ingen reaksjoner fra hovedbølet, og det var i tilfelle dettes plikt å avverge misforståelser. I særdeleshet gjelder dette da det ble klart at Siger skulle kjøpe.

Ankende part viser også til Rt-1958-1076, jfr. 1079, hvoretter det avgjørende er hva som var en rimelig forståelse av hele situasjonen. Partenes etterfølgende opptreden har således relevans for helheten. Andersen opptrådte som den reelle eier i forbindelse med stikkveisaken i 1972, og h.r.advokat Røers brev til kommunen bekrefter dette. Det var heller ikke noe i Andersens opptreden overfor Siger som tilsier annet enn at hun var i aktsom god tro. Hun opptrådte som eier fullt ut. Kommunens kart har dessuten bestyrket både henne og Siger i dette.

Ankende part mener at eierne av hovedbølet har vært i samme tro. Deres medvirkning til oppmåling viser dette. De mente åpenbart å ville normalisere det som hele tiden har vært partenes forutsetning, nemlig at hele eiendommen tillå Siger i kraft av Andersens rettsstilling. Først etter oppmålingen i 1983 ble de klar over at det egentlig dreide seg om en verdifull tomt, fordi den nå etter moderne byggemetoder kunne bebygges og selges. Dette er den eneste grunn til at de ikke sto løpet ut og sørget for at gnr. 4 bnr. 420 ble sammenføyd med bnr. 153.

Ankende part vil endelig anføre at Christophersen hadde fullmakt og også opptrådte slik selv om det ikke forelå skriftlig fullmakt fra de øvrige arvinger. Hun kunne derfor kreve oppmåling på vegne av disse. Hun bekreftet derved sin vilje til å ordne saken, slik at Siger fikk sin rett. Intet tyder på at hun ikke visste hva hun var med på, slik herredsretten uttaler. Det eneste som gjensto var selve skjøteutstedelsen. Det er på det rene at alle arvingenes underskrift var nødvendig for å få denne i orden, og dertil var det en umyndig arving. Ankende part vil da heller ikke hevde at arvingene hadde forpliktet seg til å overdra bnr. 420 til Siger, men ser spesielt Christophersens opptreden som en viktig omstendighet som støtter anførselen om at det foreligger hevd.

Endelig vil ankende part bemerke at eierne av gnr. 4 bnr. 1 må ha bevisbyrden for at Andersen ikke var i aktsom god tro, jfr. Sivillovbokutvalet l.c. 12 annen spalte, og at saken må løses i senere erververs favør, jfr. Sjur Brækhus: Norsk tingsrett 1964 473.

Ankemotparten har i det vesentlige anført:

Herredsrettens dom er riktig både i begrunnelse og resultat.

Ankemotparten vil innledningsvis påpeke at det ikke er mulig å hevde når man er sameier i en eiendom, slik Andersen ble i 1957 ved farens død. Sivillovbokutvalet l.c. uttaler seg om en helt annen situasjon på 8 første spalte.

Ankemotparten vil anføre 1. at Andersen ikke kunne være i aktsom god tro, 2. at hun ikke utøvde noen eksklusiv bruk over restarealet, og 3. at Siger heller ikke er i aktsom god tro.

Ekteparet Andersen er nå begge døde, og det må bli spekulasjoner om hva hun faktisk har visst. Avgjørende for ankemotparten er skylddelingsforretningen fra 1939. I praksis er det umulig å hevde i strid med et tinglyst målebrev. Skylddelingskartet angir en naturlig grense i forhold til terrenget. Der den prosjekterte vei var foreslått, er det en nedsenkning, slik at det nedenforliggende område ikke har naturlig sammenheng med resten av eiendommen. Videre ble det satt ned bolter, som fortsatt står der, og som gir en klar anvisning på eiendommens grenser. Det er ikke mulig å misforstå dette. Dertil kommer at nordgrensen er angitt med 57 m. Østgrensen er angitt med prosjektert vei. At denne ble bygget annerledes, kan ikke være avgjørende når man har klar grensebolting og oppmåling. Hvis veien ikke var blitt bygget, er det klart hvor grensen skulle gå. De høyesterettsdommer fra 1951 og 1955 som ankende part har påberopt, har lite til felles med nærværende sak. Der var det ikke foretatt oppmåling og bolting.

Da Tangensvingen ble bygget i 1948, måtte det stå klart for Andersen at dette var en endring i forhold til skylddelingsforretningen. Hadde hun ønsket å få dette restareal tillagt sin eiendom, måtte hun ha tatt dette opp med eierne av gnr. 4 bnr. 1, noe hun ikke gjorde. Det kan være at hun ikke anså dette for å være en naturlig del av tomta. Hun skal for øvrig ha uttrykt seg slik engang, da Christophersen påhørte det, at det skulle være en uklarhet vedrørende dette arealet. Videre har man oppmålingen av eiendommen mot nordøst. Det er ikke grunn til å hefte seg ved at grensen mellom bnr. 153 og daværende bnr. 1 ikke ble tegnet opp nøyaktig. Det var ikke nødvendig. Både Andersen og hennes far var til stede og visste hvor grensen gikk. Herredsretten har ikke lagt vekt på at hun ikke fikk tilsendt kartet, men på at hun burde forstå at grensen fortsatt gikk der. Alle de berørte hadde denne kunnskap i 1949.

Det erkjennes at det oppsto feil på kommunale kart i 1972 i forbindelse med forslaget om stikkvei, og at feilen gjentok seg. Har Siger lidt rettstap p.g.a. disse feilaktige kartene fra kommunens side, må han i tilfelle saksøke kommunen.

Hvis Andersen, da Siger kjøpte eiendommen, påviste bnr. 1's bolt i nordøstre hjørne, er det beklagelig. Sigers kontrakt med Andersens stemmer ikke med den opprinnelige skylddeling og er følgelig beviselig feil. Det må Andersen ha visst. Ankende part kan ikke høres med at hun eventuelt hadde glemt dette, og at dette holder i forhold til kravet som god tro. Det kan selvsagt ikke utelukkes at hun selv trodde at hun var i god tro, men troen er i så fall ikke aktsom god. Herredsrettens henvisning til Ot.prp. nr. 30 (1965-66) om lov om hevd 6 annen spalte er dekkende. Det naturlige er under enhver omstendighet at den gode tro er der fra starten av. At Andersen protesterte på den foreslåtte stikkvei i 1972, bekrefter ingen ting. H.r.advokat Røers brev om samme sak berører eller tar heller ikke standpunkt til eiendomsforholdene. Ankemotparten finner det derfor klart at

Andersen ikke kan ha vært i slik god tro som hevdsloven §4 første ledd krever.

Andersen har heller ikke utøvet noen eksklusiv eierrett på bnr. 420. Hun foretok ingen inngjerding, og de ting hun foretok seg, har sammenheng med at hun som sameier naturlig nok reagerte på at barn kom inn på eiendommen og at en nabo tok seg til rette.

Når det gjelder den påståtte passivitet fra de øvrige arvinger til hovedbølet, må det bemerkes at man ikke kan vente at den nye generasjon kan kjenne alle detaljer. De mister ikke eiendomsretten ved manglende rådighetsutøvelse eller manglende kunnskap om sin eiendoms grenser. Dessuten var det flere tilfeller av restområder i forbindelse med utparsellering fra hovedbølet, så dette var i og for seg ikke noe nytt.

Selv om lagmannsretten skulle komme til at Andersen har hevdet området, kan ikke Siger påberope seg dette, fordi han i all fall ikke kan ha vært i aktsom god tro. Han er en velutdannet mann, han skriver til kommunen for å forhøre seg, men han spør ikke etter det viktigste dokumentet, nemlig skylddelingsforretningen. En aktsom mann må nødvendigvis studere skylddelingsetningen og søke juridisk hjelp om nødvendig, og endelig konferere boltene i terrenget. Det er tross alt en så stor forskjell mellom 57 m. og 94m. på grensen mot nord, at det burde foranledige mistanke. Den som ikke innhenter et foreliggende tinglyst skylddelingskart ved kjøp av fast eiendom, er klart uaktsom. Siger kan følgelig ikke påberope seg Andersens mulige hevdede rett.

Det er ellers klart at arvingene ikke har forpliktet seg til å selge eiendommen til Siger. Christophersen hadde i 1980, da saken ble tatt opp, mange familiære problemer som kan ha ført til at hun både skrev brevet av 25. september 1980 til kommunen og skrev under på krav om oppmåling, uten at hun var helt klar over hva hun gjorde. Hun hadde heller ikke fullmakt. Under enhver omstendighet gir et krav om oppmåling ingen fullmakt til å overdra en eiendom. Dette burde både kommunen og Siger ha forstått. Ankende part anser det for øvrig som usannsynlig at eierne av gnr.4 bnr.1 ville gi fra seg en 1,2 mål stor tomt, hvor det foreligger et bud på kr. 450000,-. Christophersens og arvingenes reaksjon var helt naturlig da det først gikk opp for dem at de faktisk var eiere. Tomtens verdi og størrelse inngår i den totalvurdering som må foretas ved avgjørelsen av spørsmålet om hevd.

Endelig vil ankemotparten anføre at det er Siger som må ha bevisbyrden for at han var i aktsom god tro, når han ikke tok skritt til å undersøke skylddelingsforretningen før kontrakten ble inngått. Han har for øvrig fått de antall mål han har avtalt, et fint hus og har gjort et godt kjøp.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten, om enn på noe annet grunnlag, og skal bemerke:

Når det gjelder de faktiske forhold i saken, vises til ankende parts framstilling foran. Partene er i det alt vesentlige enige om de faktiske forhold. Uenigheten går på hvordan disse skal vurderes i forhold til hevdsvilkårene.

Ankemotparten har innledningsvis anført at det ikke er mulig å hevde, når Andersen ble sameier i restarealet, senere kalt bnr. 420, i 1957, da faren døde og hun ble medarving til gnr. 4 bnr. 1. Lagmannsretten er enig med ankemotparten i at ankende parts henvisning til Sivillovbokutvalget l.c. side 8, første spalte, ikke er relevant, fordi det som der beskrives er spørsmålet om flere kan hevde noe til sameie. Det fremgår imidlertid samme sted side 7 første spalte at eiendomshevd ikke trenger å være til full og udelt eiendom, og at det også kan vinnes hevd på ideell anpart. At Andersen ved arvefallet i 1957 ble sameier i gnr. 4 bnr. 1 og derved også i bnr. 420, kan etter lagmannsrettens oppfatning ikke være noen absolutt hindring for hevd, eller automatisk avbryte hevden. Det avgjørende må være om vilkårene for hevd for øvrig fortsatte å være til stede, jfr. nærmere nedenfor.

Partene er enige om at dersom hevd foreligger, løper hevdstiden fra 1948 og er fullført i 1968. Lagmannsretten legger dette til grunn.

Når det gjelder kravet om eksklusiv rådighetsutøvelse, er lagmannsretten enig med ankende part i at Andersen må kunne sies å ha handlet slik at hun måtte oppfattes som eneeier. Dernest stilles det ikke svært store krav til bruken av en tomt som ligger brakk og på ulendt mark, jfr. Sivillovbokutvalet l.c. 8 første spalte.

I hevdsloven §4 første ledd er det tredje vilkåret for hevd, aktsom god tro, formulert slik: "Den som veit at han ikkje eig tingen, hevdar ikkje. Det same gjeld den som ikkje veit det avdi han ikkje har vore så aktsom som han burde etter tilhøva". Lagmannsretten viser også til at det er rette eier som har bevisbyrden for at hevderen ikke har vært i aktsom god tro, jfr. Sivillovbokutvalet l.c. 25 første spalte.

Partene har ikke bestridt at utgangspunktet for saken er å finne i skylddelingsforretningen av 1939, og at denne angir eiendommens grenser på dette tidspunkt. Lagmannsretten viser til at det fremgår av skylddelingsdokumentet at Astrid Andersen, da Jacobsen, var tilstede og møtte som kjøper, men er for øvrig enig med ankende part i at dette ikke har avgjørende betydning. Det avgjørende er at Andersen kjøpte en oppmålt tomt, hvor grensene ble angitt i marken med tre bolter og avstanden mellom de to bolter i nord var oppgitt til 57 meter. Dette må hun ha hatt klart for seg ved kjøpet.

Denne utskillingen var den første fra hovedbølet og skjedde etter et privat disposisjonskart, hvor også den prosjekterte vei var inntegnet. Hele området tilhørte hovedbølet, som således sto fritt til å legge den prosjekterte vei et stykke østover, slik det ble gjort i 1948. Forskyvningen av veien medførte at det oppsto et ikke-oppmålt restareal på 1,2 mål og med en nordgrense på 37 meter, som på grunn av manglende oppmåling og utskilling tillå gnr. 4 bnr. 1. Dette restarealet har som nevnt ovenfor senere fått bnr. 420. Lagmannsretten legger til grunn at Andersen ved anlegget av veien i 1948 må ha vært klar over at dette medførte en endring i forhold til skylddelingsforretningen.

Spørsmålet er imidlertid hvilken oppfatning av rettsforholdet hun derved fikk. Det er i og for seg ikke urimelig å se det slik hun i kraft av forutsetningene i avtalen fra 1939, hadde rett til hele området slik det måtte bli etter veianlegget, med andre ord at grensen først ble endelig trukket når veien var fysisk bygget. Når østgrensen i kjøpekontrakt og skylddelingsforretning var angitt med den usikre betegnelse som en prosjektert vei innebærer, kan det sies å ha vært grunnlag for et visst slingringsmonn. At det dreide seg om et familiesalg, trekker også i denne retning. Hun kan således uten videre ha trodd at restarealet ble å legge til hennes eiendom i og med anlegget av Tangensvingen. Andersen har åpenbart innrettet seg etter dette. I motsetning til herredsretten mener lagmannsretten at det ikke er tilstrekkelig godtgjort at oppmålingsforretningen for tomten i nordøst i 1949 nødvendigvis fratok henne troen på at hun faktisk mente å eie restarealet. Oppmålingsforretningen gjaldt ikke hennes tomt. Hun fikk sannsynligvis ikke målebrevet, fordi det ikke er vanlig at naboer får det. Selv om hun hadde fått målebrevet, er det ikke gitt at angivelsen av gnr. 4 bnr. 1 på restarealet ville ha endret hennes oppfatning. Annen angivelse kunne restarealet formelt sett ikke ha. Det er ikke godtgjort at det kom noen reaksjon på denne oppmålingen verken fra hennes far eller fra vergen til den umyndiggjorte arving etter onkelen, Alfhild Johansen.

Lagmannsretten finner det for øvrig ikke bevist at Andersen en gang i 50-årene skal ha sagt at det var uklarhet om bnr. 420. Dertil synes Christophersens erindring å være for vag.

Farens død i 1957 synes heller ikke å ha endret situasjonen, idet det ikke finnes bevist at det fra arvingenes side kom reaksjoner på forholdet. At Andersen ved arvefallet derved ble sameier i gnr. 4 bnr. 1 og formelt sett også i bnr. 420, kan ikke sees å ha rokket verken hennes eller de øvrige arvingers oppfatning av at hun eide dette arealet.

Selv om hevdstiden gikk ut i 1968, er det ikke forhold senere som tilsier at hun var klar over at hun ikke eide. Når kommunen i 1972 brukte kart som viste at eiendomsforholdet var i Andersens favør ved angivelse av gnr. 4 bnr. 153 på hele området, må dette ha bekreftet hennes oppfatning. Hennes mann, hennes advokat og hun selv reagerte ved sin protest mot den foreslåtte stikkvei på en slik måte at det bare kunne oppfattes som om hun var eier. Lagmannsretten finner således at Andersen subjektivt sett ikke var noe å laste for at hun mente å ha tilstrekkelig grunnlag for å selge hele området videre.

Det avgjørende er likevel ikke om hun subjektivt sett mente å være i sin gode rett, hvis hun ut fra sakens objektive omstendigheter ikke kan sies å ha vært i aktsom god tro. De forhold som taler i mot dette er følgende:

Det har vært kompliserte eierforhold på hovedbølet, som først eides av Andersens far og onkel i fellesskap. Dette sameiet ble ikke oppløst ved skiftet etter deres død i 1947 og 1957. Det ble etter hvert så mange arvinger/eiere at eiendomsoverføring i og for seg ikke var noen enkel sak. Dernest kommer at uansett hvilken oppfatning som gjorde seg gjeldende hos arvingene, hadde de liten foranledning til å gripe inn.

Kommunen v/oppmålingsvesenet opererte i flere år med feilaktige kart hvor restarealet var angitt under gnr. 153. Det er imidlertid på det rene at verken kart eller oppmåling i seg selv har betydning for eierforholdet.

Etter dette gjenstår spørsmålet om hvilken betydning den tinglyste skylddelingsforretning objektivt sett skal tillegges. Utgangspunktet er det opplagte at en eier selv må holde oversikt over egne grenser. Andersen var som nevnt i 1939 klar over hvor stor hennes eiendom var. Boltene ble nedsatt i hennes påsyn, og er de viktigste fysiske punkter for den opprinnelige grensedragning. Hun må som nevnt ha vært klar over at eiendommen ble betydelig utvidet ved forskyvningen av veien. Det dreide seg om 37 meter, fra 57 meter til 94 meter, i form av utvidelse av grensene i nord og arealet utgjorde tilsammen 1,2 mål. Om hun tolket, eventuelt misforsto kontrakten dithen - slik det i og for seg var rimelig grunn til - at grensen gikk lenger øst enn skylddelingsforretningen tilsa, kan dette vanskelig sies å være unnskyldelig. En aktsom person ville i et slikt tilfelle ha tatt opp spørsmålet med eierne, om hun mente å ha krav på restarealet.

Riktignok er det så at den positive troverdighet av grunnboken bare gjelder de rettslige forhold ved eiendommen, og ikke faktiske opplysninger om areal, skyld etc., jfr. Brækhus l.c. 439. Dette er blant annet en av grunnene til at hevdsinstituttet forsatt har sin betydning, og ikke minst ved grensehevd. Men det betyr samtidig at det må stilles strenge krav til aktsomhetsvurderingen ved krav om hevd som utvider areal i forhold til tinglyst målebrev. Lagmannsretten viser til Rt-1952-1077 flg. og til Sivillovbokutvalets alminnelige merknader l.c. side 17, annen spalte om forholdet til tinglysning. Det fremgår her blant annet at tinglysning stenger for hevd "av di det fører til at mistak vert oppklåra i tide, eller gjer at eit mistak ikkje vert rekna for orsakande av di det let seg oppklåra med å røkja etter i tinglysingsbøkene". Andersen burde således ikke ha stolt på at endringen av veianlegget ga henne større rett enn skylddelingsdokumentet anga. Den tinglyste skylddeling har også notoritet i forhold til eierne.

Lagmannsretten har etter en samlet vurdering av ovennevnte omstendigheter og med en særlig vekt på Andersens bevislige kjennskap til skylddelingsforretningen, kommet til at hun ikke har vært i slik aktsom god tro som hevdsloven §4 første ledd krever. Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste.

Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å gå inn på de anførsler som gjelder partenes opptreden fra det tidspunkt Siger meldte seg som kjøper av eiendommen og senere.

Herredsretten har i domspremissene under henvisning til tvistemålsloven §172 annet ledd bemerket at hver av partene bør bære sine omkostninger, men har ikke tatt med eget punkt om dette i domsslutningen. Lagmannsretten er enig i herredsrettens vurdering av omkostningsspørsmålet og vil ta dette med i sin domsslutning.

Anken har ikke ført frem. Lagmannsretten finner imidlertid at saksomkostningene etter omstendighetene likevel ikke bør tilkjennes i ankeinstansen, jfr. unntaksregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Det vises til de mange kompliserende momenter i saken, som ga ankende part god grunn til å få prøvet den i høyere instans.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for herredsrett og lagmannsrett.