LE-1989-294
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1989-09-28 |
| Publisert: | LE-1989-00294 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse av 28. september 1989 i kjæremålssak nr. 294/89, hl.nr. 872/89. |
| Parter: | Kjærende part: Ivar Lægreid, p.t. USA (Prosessfullmektig: Advokat Øivind Fegth Knutsen, Oslo). Kjæremotpart: Terje og Odd Michaelsen (Prosessfullmektig: Advokat Peter Simonsen, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Georg Lund, formann 2. Lagdommer Rakel Surlien 3. Lagdommer Anders Bøhn |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §182, §18, Domstolloven (1915) §142, §180, §176 |
Det ble avsagt slik kjennelse:
Ivar Lægreid, ved sin prosessfullmektig advokat Fegth Knutsen, reiste ved stevning 5 desember 1988 til Indre Follo herredsrett søksmål mot Terje Michaelsen og Odd Michaelsen med krav om erstatning begrenset oppover til 500 000 kroner. I stevningen var saksøkerens adresse oppgitt til "p.t. USA".
I tilsvar påstod de saksøkte seg frifunnet, og begjærte under henvisning til tvistemålsloven §182 at saksøkeren skulle pålegges å stille sikkerhet for de saksomkostningene som eventuelt måtte bli ilagt. Saksøkeren gjorde ved sin prosessfullmektig gjeldende at han ikke var bosatt i USA, slik at det ikke kunne kreves sikkerhetsstillelse.
Indre Follo herredsrett avsa 13 juli 1989 kjennelse med slik slutning:
"Som sikkerhet for saksomkostninger som Ivar Lægreid måtte bli pålagt å erstatte Terje Michaelsen og Odd Michaelsen i sak 235/88 A for Indre Follo herredsrett må Ivar Lægreid stille bankgaranti ved norsk bank for kr. 35000,-. Garantien må være herredsretten ihende senest tirsdag 15. august 1989 kl. 15.00."
Herredsretten la til grunn at saksøkte "ikke bor i riket", slik at §182 kom til anvendelse.
Ivar Lægreid har ved sin prosessfullmektig påkjært herredsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett, og han har også inngitt prosesskriv 22 september 1989. Kjæremålet er oppgitt å gjelde rettsanvendelsen.
Den kjærende parts prosessfullmektig anfører at kjæremål er erklært i rett tid. Han hadde vanlig tre ukers feriefravær, og kjæremålsfristen løp først fra det tidspunktet han tidligst kunne gjøre seg kjent med avgjørelsen, det vil si mandag 7 august 1989. Det vises til avgjørelser i Rt-1988-452 og Rt-1977-1372. Prosessfullmektigen hadde ikke positive holdepunkter for at kjennelsen ville bli avsagt midt i juli måned.
Den kjærende part gjør blant annet gjeldende:
"1. Herredsretten har riktig lagt til grunn at den kjærende part for tiden oppholder seg i USA i studiemessig øyemed og at han har til hensikt å returnere til Norge etter at studiene er avsluttet.
2. Det gjøres gjeldende at det forhold at Ivar Lægreid i en periode rent faktisk oppholder seg i utlandet ikke er tilstrekkelig til å fastslå at han "ikke bor" i Norge i forhold til tvistemålsloven §182, jfr. forøvrig tvistemålsloven §18.
Konsekvensen av herredsrettens syn må være at også nordmenn som midlertidig oppholder seg i utlandet i forbindelse med sitt arbeid, eksempelvis i tilknytning til u-lands prosjekter heller ikke har bopel i Norge. Dette kan ikke være riktig.
3. Selv om det ikke er avgjørende, gjør den kjærende part videre gjeldende at forståelsen av bopelsbegrepet i norsk internasjonal privatrett kan kaste lys over tolkningen av tvistemålsloven §182. Domicil-begrepet er blant annet kjennetegnet ved vilje til varig opphold, jfr. Gaarder: Internasjonal privatrett 1963, 55 og 56 fjerde avsnitt, jfr. også Ot.prp. nr. 19 (1962-63) 11. Herredsrettens lovforståelse er ikke i samsvar med dette.
4. Det gjøres endelig gjeldende at herredsretten har lagt for liten vekt på det faktum at Lægreid ikke har permanent oppholds- eller arbeidstillatelse i USA og at han fortsatt har adresse i Norge ifølge attestasjon fra folkeregisteret. Dette er momenter som klart trekker i retning av at den kjærende part rettslig "bor" i Norge.
5. Den kjærende part vil særskilt påberope kjæremålsutvalgets kjennelse inntatt i Rt-1988-1110, jfr. særlig 1118 og 119 som det er vist til under saksforberedelsen fra denne siden, men som herredsretten ikke har nevnt."
Den kjærende part anfører også at motpartens salærkrav på 3 000 kroner er for høyt.
Den kjærende part har lagt ned slik påstand:
"1. Kjæremålet fremmes.
2. Herredsrettens kjennelse oppheves.
3. Ivar Lægreid tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med kr. 1500,- samt gebyr til retten."
Terje og Odd Michaelsen gjør i tilsvar gjeldende at kjæremålet må avvises fordi det er satt fram for sent. Kjennelsen ble sendt fra herredsretten 17 juli 1989, og må antas å ha kommet fram til prosessfullmektigens kontor dagen etter. Kjæremålsfristen skulle etter dette løpe ut 1 august 1989, mens kjæremålet er datert 14 august 1989. Den kjærende parts prosessfullmektig har oppgitt feriefravær som grunnen for den sene forkynnelsen. Under henvisning til avgjørelse i Rt-1989-215 anføres at kjæremålsfristen i dette tilfelle ikke begynte å løpe først etter advokatens hjemkomst etter feriefravær. Fraværet var i dette tilfellet på tre uker. Det må forventes at en prosessfullmektig ved fravær av denne lengde sørger for praktiske foranstaltninger med tanke på prosessulle frister, og tre ukers fravær kan etter kjæremålsmotpartens mening ikke forhindre en 14 dagers frist i å løpe. Kjæremålsfristen er nettopp unntatt fra rettsferien, jf domstolsloven §142 annet ledd. Subsidiært anføres at herredsrettens avgjørelse er riktig. Saksøkeren oppholder seg i USA, og vil etter alt å dømme fortsette med det i de nærmeste årene ettersom han har påbegynt et langvarig studium. Studieoppholdet kommer i forlengelsen av at saksøkeren hadde et lengre arbeidsopphold i USA. Disse forholdene er ikke bestridt av den kjærende part, og det er ikke gjort forsøk på å dokumentere at saksøkeren vil ta opphold av betydning i Norge de nærmeste årene. Den kjærende parts henvisning til domicil-begrepet i norsk internasjonal privatrett er ikke relevant, idet begrepet refererer seg til helt andre rettsregler. Det er vist til uttalelse i avgjørelse i Rt-1989-110 på side 117. Formålet med §182 tilsier at en må legge avgjørende vekt på om saksøkerens opphold utenlands er av den karakter at det vanskeliggjør inndrivelsen av eventuelle saksomkostninger. Det er her klart at saksøktes muligheter til tvangsfullbyrdelse i betydelig grad er vanskeliggjort ved at saksøkte oppholder seg i USA og i all vesentlighet har sine eiendeler der. Manglende oppholds- og arbeidstillatelse i USA, beskatning i Norge mv bør etter dette ikke tillegges betydning ved tolkningen av §182, idet slike forhold ikke vedrører saksøktes sikkerhet for saksomkostninger. Det vises til Bratholm/Hov Sivil rettergang (1973) side 50, der det uttales at det som regel vil være tilstrekkelig at saksøkte faktisk bor på stedet for at dette skal være "hans bopel". I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"Prinsipalt: Kjæremålet avvises.
Subsidiært: Herredsrettens kjennelse stadfestes.
I begge tilfeller: Terje og Odd Michaelsen tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med kr. 3000.-."
Lagmannsretten bemerker:
Kjæremålet er erklært i tide. Den kjærende parts prosessfullmektig hadde ordinært feriefravær i juli, og lagmannsretten legger til grunn at han først hadde anledning til å gjøre seg kjent med byrettens avgjørelse den 7 august 1989.
Lagmannsretten er ellers enig med herredsretten og kan i det vesentlige tiltre herredsrettens begrunnelse. Retten er også i det vesentlige enig i det som er anført av kjæremålsmotparten. Saksøkeren har begynt et lengre studium i USA, og det søksmålet han har reist i Norge, bygger på at de saksøkte har misligholdt en avtale som innebar at Lægreid fra september 1986 etablerte og var daglig leder for selskapet Nordic Clean Systems, INC. i USA. Lagmannsretten anser det klart at Lægreid i forhold til tvistemålsloven §182 "ikke bor her i riket", og derfor har plikt til å stille sikkerhet etter denne bestemmelsen.
Den fristen herredsretten har satt for sikkerhetsstillelse er ute. Saksøkerens kjæremål har oppsettende virkning, jf tvistemålsloven §182 fjerde ledd, og herredsretten må, når avgjørelsen av sikkerhetsstillelsesspørsmålet er rettskraftig, gi saksøkeren ny frist til å stille sikkerhet.
Kjæremålet har vært forgjeves, og Ivar Lægreid må betale saksomkostninger for lagmannsretten i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, idet lagmannsretten ikke ser grunn til å benytte unntaksbestemmelsen samme sted. Omkostningene settes til 2 000 kroner. Kjæremålsmotpartenes omkostninger forbundet med å sette fram anførslene om at kjæremålet var satt fram for sent, kan ikke anses nødvendige for å få saken betryggende utførtj jf §176.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Herredsrettens kjennelse stadfestes med den endring at herredsretten setter ny frist for saksøkeren til å stille sikkerhet.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Ivar Lægreid til Terje Michaelsen og Odd Michaelsen i fellesskap 2 000 -totusen- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.