LE-1990-273

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1992-04-27
Publisert:	LE-1990-00273
Stikkord:	Avtalerett
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 178/88-25 - (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett LE-1990-00273. (Anken nektes fremmet til Høyesterett - HR-1993-00012)
Parter:	Ankende part: Oslo kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: Advokat Helge Olav Bugge, Oslo). Motpart: Bjølsen Eiendom A/S (Prosessfullmektig: Adv.fa. Bugge, Arentz-Hansen & Rasmussen v/advokat Monica Bargem, Oslo).
Forfatter:	1. Lagdommer Jan Martin Flod, formann 2. Lagdommer Erik Melander 3. Ekstraordinær lagdommer Ingrid Solheim
Lovhenvisninger:	Avtaleloven (1918) §36, Tvistemålsloven (1915) §180, Vassdragsloven (1940)

Dom :

Saken gjelder tvist om Bjølsen Eiendom A/S, som eier av eiendommen Nedre Foss i Oslo, har krav på levering av erstatningskraft fra Oslo Energi i henhold til avtale.

Etter langvarige forhandlinger ble det i 1947 inngått en avtale mellom Oslo kommune og Akerselvens Brugseierforening og brukene langs elven om at kommunen skulle overta brukenes rettigheter til Maridalsvassdraget og Akerselven. Avtalen, senere kalt hovedoverenskomsten, ble etter hvert supplert med tilleggsavtaler, bl.a. en av desember 1951 og en særskilt avtale av 27. juni 1959 mellom Oslo Lysverker og A/S Nedre Foss Mølle.

Bakgrunnen for de avtaler som ble inngått var Oslo kommunes behov for vannforsyning, og avtaleverket ga kommunen alle rettigheter knyttet til vannet i vassdraget. Det ble imidlertid bestemt at det fortsatt skulle være en redusert vannføring i elven for å sikre bortledning av utslipp og av estetiske hensyn.

Som vederlag ble fastsatt en kontanterstatning på kr 1000000,-, samt levering av erstatningskraft på nærmere angitte vilkår. Bl.a. ble bestemt at prisen for erstatningskraften skulle baseres på det enkelte bruks netto besparelse ved overgang til ny kraftkilde, herunder den innsparing som lå i brukernes utgifter til brukseierforeningen, fløtningsutgifter etc. Det ble fastsatt prisregulering svarende til 2/3 av engrosprisindeksen.

Alle eiendommer langs Akerselven var omfattet av avtalen. Av disse var det tre som ikke gjorde bruk av elven som kraftkilde da overenskomsten ble inngått.

I 1980 ble Nedre Foss Mølle A/S fusjonert med Bjølsen Valsemølle A/S. I 1985 ble Bjølsen Valsemølle A/S innlemmet i Norakonsernet. Selskapet ble et heleid datterselskap av Nora Industrier A/S, senere Nora Eiendom A/S. I 1986 ble Bjølsen Eiendom A/S utskilt som eget selskap fra Bjølsen Valsemølle A/S. Eiendommen Nedre Foss ble overført til det nye selskapet, som fortsatt er eier.

Etter henvendelse fra Bjølsen Valsemølle A/S, etter innfusjoneringen av Nedre Foss Mølle A/S, uttalte Oslo Lysverker i brev av 12. april 1983: Det gjøres oppmerksom på at det i vannverksjefens uttalelse i denne sak heter at erstatningskraften følger eiendommen og at det forutsettes at bruken etter overtagelse av Bjølsen Valsemølle vil bli den samme. Dette medfører at erstatningskraften fortsatt vil bli avregnet på eiendommen Nedre Foss Mølle.

I brev av 3. september 1986 til Oslo Lysverker ba Nora Eiendom A/S bekreftet at avtalen om levering av erstatningskraft ville stå ved lag selv om eiendommen ble tatt i bruk til andre formål enn tidligere. Det ble vist til drift av forretningsbygg.

Oslo Lysverker svarte 6. januar 1986 at retten til erstatningskraft ikke kunne skilles fra det enkelte bruk, og bare gjaldt så lenge det var industrivirksomhet på eiendommen.

Høsten 1986 opphørte driften på Nedre Foss, og leveringen av erstatningskraft stanset samtidig.

Ved stevning av 16. desember 1987 anla Bjølsen Eiendom A/S sak ved Oslo byrett mot Oslo kommune. Under saksforberedelsen anla Oslo kommune motsøksmål.

Oslo byrett avsa 5. januar 1990 dom med slik domsslutning:

I hovedsøksmålet.

1. Oslo kommune er forpliktet til å levere erstatningskraft til Bjølsen Eiendom A/S med leveringssted Nedre Foss, gnr. 228, bnr. 21, uavhengig av selskapets utnyttelse av eiendommen, i henhold til de vilkår som fremgår av tidligere overenskomster.

2. Oslo kommune dømmes til innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger med kr 32000,- -trettitotusen kroner- til Bjølsen Eiendom A/S.

I motsøksmålet.

1. Bjølsen Eiendom A/S frifinnes.

2. Oslo kommune dømmes til innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger med kr 3000,- -tretusen kroner- til Bjølsen Eiendom A/S.

Oslo kommune har rettidig påanket byrettens dom og nedlagt slik påstand:

I hovedsøksmålet:

1. Oslo kommune frifinnes.

2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.

I motsøksmålet:

1. Oslo kommunes forpliktelser etter overenskomster av 1947 og desember 1951 til å levere erstatningskraft på Nedre Foss er bortfalt pr. 16. oktober 1986.

2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.

Bjølsen Eiendom A/S har tatt til motmæle, og har nedlagt slik påstand:

1. Byrettens dom av 5. januar 90, sak nr. 178/88 - 25, stadfestes.

2. Bjølsen Eiendom AS tilkjennes omkostninger for lagmannsretten med tillegg av 15% rente av tilkjente saksomkostninger for byretten.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo 7. april 1992. Begge parter møtte med prosessfullmektig. Seksjonsleder Børge Slettaune i Vann- og avløpsverket, Oslo kommune, var til stede under ankeforhandlingen. For Bjølsen Eiendom A/S møtte styrets formann, Steinar Manengen, som avga partsforklaring. Det ble avhørt ett vitne. Dokumentasjoner fremgår av rettsboken.

Utover fremstillingen i nærværende dom, fremgår saksforholdet av byrettens dom.

Oslo kommune har i det vesentlige anført:

Anken gjelder byrettens rettsanvendelse.

Det følger av avtaleverket at retten til erstatningskraft for fallrettighetene bare gjelder så lenge det drives industriell virksomhet på de aktuelle eiendommer. En rekke ord og uttrykk, som er benyttet i avtalene samt i dokumenter utarbeidet under forhandlingene, peker direkte i retning av slik virksomhet. I datidens språkbruk var "bruk" en betegnelse på industribedrift. Det samme fremgår av vassdragslovgivningen. Der sondres det mellom eiere og bruk.

Forhistorien bak avtaleverket bygger opp under denne forståelse. Under de langvarige forhandlingene som ledet frem til hovedoverenskomsten og tilleggsavtalene, har begge sider vært innforstått med at det var elvens utnyttelse i industrielt øyemed som skulle kompenseres. I forhold til Nedre Foss mølle er tatt hensyn til driftstid, ferieavvikling etc.

Formålet med erstatningskraftleveransen var å holde bedriften skadesløs for at man ikke lenger kunne utnytte den kraftkilde man hadde. At man hadde anledning til å selge erstatningskraft til andre, endrer ikke dette. Det forutsettes tilknytning til bedriftens eiendom, alternativt at kjøperen er et "bruk", dvs. en industrivirksomhet.

Den omstendighet at avtaleverket omfatter noen bedrifter som på avtaletidspunktet ikke utnyttet elven som kraftkilde, er uten betydning. Disse ble undergitt en særskilt vurdering, og kommunens opprinnelige standpunkt var at disse ikke kunne likebehandles med de øvrige. De ble imidlertid omfattet av overenskomstene fordi de hadde industridrift lokalisert til elven som mulig kraftkilde.

Slik avtalen er å forstå, har ikke eiendommen Nedre Foss lenger krav på billig erstatningskraft. Eiendommen trenger ikke lenger kraft til produksjonsvirksomhet. Eiendommen er overført til et selskap med eiendomsutvikling som formål. Det er flere bruk langs elven, som etter avsluttet virksomhet, har akseptert bortfall av retten til billig erstatningskraft. Uansett virksomhet på eiendommen er det for øvrig utenkelig at man i dag ville basert seg på egen kraftproduksjon selv om vannføringen hadde vært inntakt. Fallrettighetene, som ble kompensert ved avtaleverket, er følgelig uten verdi. Det erkjennes likevel at avtalene er av stedsevarig karakter så langt de rekker.

Ved tolkingen av avtalen må også tillegges vekt at prinsippene for fastsettelse av kraftpriser har endret seg. Energiverkene er i dag pålagt å basere seg på langtids grensekostnad for utbygging av nye kraftverk. Endringen vil innebære en tilfeldig økonomisk fordel for ankemotparten om retten til erstatningskraft opprettholdes.

At avtaleverket ikke gjelder i en situasjon som den foreliggende, har støtte i rettspraksis, jf Rt-1958-158, Rt-1974-450, Rt-1973-511 og Rt-1981-106. Dersom det legges til grunn at avtalene er slik å forstå som kommunen prinsipalt gjør gjeldende, er dommen i Rt-1973-511 bindende.

Subsidiært gjøres gjeldende at avtalen må opphøre i medhold av avtaleloven §36. De endrede forhold på ankemotpartens side innebærer at man har fjernet seg langt fra situasjonen da avtalene ble inngått. Det er urimelig å opprettholde retten til billig erstatningskraft. Dertil kommer den tilfeldige økonomiske fordel, som er et resultat av dagens prinsipper for fastsettelse av kraftpriser. Utviklingen har tilført avtaleverket et utilsiktet subsidieelement.

Bjølsen Eiendom A/S har i det vesentlige anført:

Byrettens dom er riktig.

Ankemotparten bestrider ikke at det på alle eiendommene som omfattes av avtaleverket, ble drevet industrivirksomhet da avtalene ble inngått. Fastsettelsen av vederlaget kommunen skulle yte er også basert på den verdi Akerselven representerte som kraftkilde ut fra datidens bruk av eiendommene. Dette innebærer likevel ikke at avtaleverket må forstås dithen at det er avgrenset til å gjelde for den opprinnelige utnyttelse.

Avtalene innebar at grunneiere overlot alle sine rettigheter knyttet til vannet i elven. Motydelsen var at kommunen skulle erstatte verdien av disse rettigheter, og en grunneiers interesse i vannføringen i en elv er ikke avgrenset til bestemte formål.

Ordlyden i avtalene tyder ikke på en slik begrensning. Ordet "bruk" har flere ulike betydninger, bl.a. kan det være betegnelse på en eiendom. Vassdragsloven gjelder grunneierrettigheter. Bruk og eiere er sidestillet. Bruk er en betegnelse på eiendommer som har etablert kraftanlegg. Øvrige ord og uttrykk i avtaleverket, som går på industridrift, knytter seg dels til beregningsgrunnlaget for vederlaget, dels er det en beskrivelse av de faktiske forhold på avtaletidspunktet. Det er ingen holdepunkter for å tolke kontrakten innskrenkende ut fra formål eller forhistorie. Formålet var å yte full kompensasjon. Ekspropriasjon var et alternativ som var på tale. For så vidt gjelder forarbeidene for avtalene kan kommunens interne, konfidensielle dokumenter ikke tillegges vekt.

Retten til videresalg av erstatningskraft viser at avtalene ikke er avgrenset til industriell utnyttelse. Bestemmelsen om videresalg er uten betingelser både m.h.t. selgerens utnyttelse av egen eiendom og kjøperens.

På avtaletidspunktet var det for øvrig flere eiendommer som ikke utnyttet elven som kraftkilde. Også disse fikk kompensasjon.

Eiendommen Nedre Foss har brukt sitt kraftanlegg både i industriell virksomhet og til andre formål; således til lys og oppvarming av en bolig på eiendommen. Særavtalen viser at også slike kraftbehov ble tatt hensyn til. Den utnyttelse som i dag er på tale, var følgelig ikke utenkelig på avtaletidspunktet.

Elven ville hatt betydning som kraftkilde for ankemotparten også i dag om kommunen ikke hadde hatt rett til å ta vannet. En privat grunneier har adgang til å bygge kraftanlegg, og det forekommer, bl.a. i Moss. De rettigheter kommunen fikk ved avtaleverket har således aktuell verdi for eieren av Nedre Foss, og retten til erstatningskraft er stedsevarig. At avtalen, i enhver henseende, var ment å være varig, fremgår av en rekke bestemmelser i avtaleverket. Bl.a. er det i detalj fastsatt hvorledes prisen skal reguleres.

De økonomiske forhold er ikke endret i en slik grad at avtalen etter sitt innhold bortfaller. Tas det hensyn til prisstigningen, er intet vesentlig misforhold oppstått. Risikoen på dette punkt må for øvrig kommunen ha. Oslo energiverk går med overskudd, som tilkommer kommunen. Det må trekkes inn i vurderingen at kraft utover erstatningskraften må betales etter den ordinære næringstakst, som innbefatter et særskilt tillegg i forhold til øvrige strømpriser.

Eierskiftet er uten betydning. Rett etter avtalen tilligger eiendommen, jf Rt-1988-933.

De rettsavgjørelser den ankende part har vist til, avgjør ikke den foreliggende tvist. Saksforholdet ligger annerledes an.

Subsidiært anføres at kommunen har bevisbyrden m.h.t. avtalens innhold.

Atter subsidiært gjøres gjeldende at avtaleloven §36 er uanvendelig. Avtaleverket inneholder detaljerte bestemmelser om fremtidige prisreguleringer, og det foreligger ingen uforutsatt situasjon, som kan betegnes som urimelig, jf Rt-1988-276.

Heller ingen andre forhold gjør at avtalene må bortfalle eller revideres. Ved hovedoverenskomsten i 1947 sikret kommunen seg varige rettigheter av avgjørende betydning for byens utvikling for en billig penge. Prisfastsettelsen for erstatningskraften med reguleringsbestemmelsene er vel gjennomtenkt. Partene forhandlet i 25 år. Det er på ingen måte støtende for rettsfølelsen at kommunen må stå ved sine forpliktelser, jf RG-1976-595.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og skal bemerke:

Det er på det rene at parter i hovedoverenskomsten av 1947 var Oslo kommune på den ene side og Akerselvens Brukseierforening samt de enkelte bruk langs elven, på den annen side. Ved senere tilleggsavtaler er forholdet til disse bruk nærmere regulert.

Etter lagmannsrettens vurdering må spørsmålet om avtaleverkets innhold og rekkevidde bero på en totalvurdering. Det forhold at det en rekke steder i avtalene er benyttet ord og uttrykk som refererer seg til industridrift på eiendommene, kan ikke i seg selv være avgjørende. På avtaletidspunktet var det aktive industribedrifter som var grunneiere, og terminologien var både naturlig og ga en korrekt beskrivelse av de faktiske forhold. Også bestemmelsen om rett til videresalg, jf hovedoverenskomstens §6, tyder på at det i de benyttede ord og uttrykk ikke ligger noen avtalt begrensning m.h.t. hvilket kraftbehov de enkelte skulle få dekket. Retten til slikt videresalg er bare avgrenset til hva grunneierens eget kraftanlegg kunne produsere. At ordet "bruk" er benyttet i videresalgsbestemmelsen finnes heller ikke her å innebære noe vilkår om at kraften skulle benyttes til industriproduksjon, eller at videresalgsretten var betinget av industrivirksomhet på selgers eiendom.

Ved hovedoverenskomsten sikret kommunen seg en varig rett til å benytte det alt vesentlige av vannføringen i Akerselven som drikkevannskilde. Motydelsen ble beregnet på grunnlag av den verdi elven representerte for grunneierne ut fra den virksomhet de den gang hadde, dvs. industri. Også eiendommer som ikke hadde aktive kraftanlegg, ble omfattet. At man ved beregningen av vederlaget hadde for øye den aktuelle virksomhet på eiendommen innebærer at man har akseptert at dette ga et riktig uttrykk for den verdi rettighetene til elven representerte for grunneierne. Etter lagmannsrettens vurdering gir likevel ikke beregningsmåten for vederlaget grunnlag for å innfortolke en betingelse om at avtalene bare skulle gjelde så langt det var industridrift på eiendommene. Grunneierne overlot alle sine rettigheter til kommunen, og avtalene kom i stedet for en ekspropriasjon, som var på tale under forhandlingene. Det er følgelig grunn til å regne med at vederlaget var ment å være full erstatning i vanlig forstand. På eiendommen Nedre Foss var det for øvrig en bolig som fikk strøm fra det kraftanlegg som ble avviklet da kommunen overtok rettighetene til elven.

Dersom det var forutsatt at avtalene bare skulle stå ved lag så lenge det var industridrift på eiendommene, er det påfallende at det ikke kom klart til uttrykk i avtaleverket. Partene førte langvarige forhandlinger, og et detaljert avtaleverk, av varig karakter, ble resultatet.

Etter dette finner lagmannsretten at det ikke er grunnlag for å innfortolke noen forutsetning om at retten til erstatningskraft er betinget av industrivirksomhet på den enkelte eiendom. Saksforholdet ligger annerledes an enn i Rt-1973-511.

Lagmannsretten kan heller ikke se at forholdene er endret i en slik grad at det kan gi grunnlag for bortfall av kommunens forpliktelse til å levere erstatningskraft. Eiendommen Nedre Foss eies i dag av et selskap som har eiendomsutvikling som formål, og det er aktuelt å benytte erstatningskraften til oppvarming og lys i kontorlokaler. Det foreligger følgelig en faktisk situasjon, som avviker fra den som gjaldt på avtaletidspunktet. Imidlertid må det i et avtaleforhold av varig karakter gis et visst slingringsmon for endringer uten at det medfører at avtalen bortfaller, og lagmannsretten kan ikke se at det her er oppstått forhold som river bort grunnlaget for kommunens forpliktelse. Hovedoverenskomsten er fra 1947, og det var da vanlig å benytte strøm til boliger og næringsbygg, i hvert fall i byer og bynære områder. Det var således ikke utenkelig at elven kunne få betydning som kraftkilde utover den utnyttelse som fant sted. På avtaletidspunktet var det som nevnt en bolig på ankemotpartens eiendom som var tilkoblet strøm.

Den endring av økonomisk karakter som foreligger, finnes heller ikke å medføre bortfall av avtaleverket. Rett nok er det på det rene at dagens prinsipper for fastsettelse av kraftpriser medfører at avtalen om erstatningskraft er blitt mer fordelaktig for ankemotparten, men tas det hensyn til den alminnelige prisutvikling, er det ikke tale om en endring som kan begrunne opphør av avtalen. Ved vurderingen av den økonomiske realitet må for øvrig hovedoverenskomstens bestemmelse om prisregulering tas i betraktning. Det er bare lagt opp til en delvis justering av prisen på erstatningskraften; 2/3 av endringer i engrosprisindeksen.

Lagmannsretten finner heller ikke grunnlag for å tilsidesette avtaleverket i medhold av avtaleloven §36. Kommunen benytter fortsatt sine rettigheter fullt ut, og rettsforholdet mellom partene finnes ikke å være forrykket i en slik grad at det er urimelig å la avtaleverket stå ved lag. Det vises til bemerkningene ovenfor. Retten peker også på at avtalene ble inngått etter langvarige forhandlinger mellom profesjonelle parter, og at de gjensidige ytelser er ment å være av varig art. For så vidt gjelder prisutviklingen, inneholder hovedoverenskomsten en reguleringsklausul, som rett nok bare gir anledning til begrenset justering, men det avvik som derved har oppstått, kan ikke lede til at det er urimelig å la avtalene bestå. Den fordel ankemotparten har oppnådd fordi prinsippene for fastsettelse av kraftpriser er endret, finnes heller ikke å være av en slik størrelse, hensett til den alminnelige prisutvikling, at det nå er grunn til å gripe inn i rettsforholdet mellom partene.

Byrettens dom så vel i hovedsøksmålet som i motsøksmålet blir etter dette å stadfeste. Det gjelder også omkostningsavgjørelsene, som lagmannsretten ikke har bemerkninger til. Ankemotparten har nedlagt påstand om tilkjennelse av 15 % årlig morarente for saksomkostningene i byretten. Ettersom tilkjennelse av disse omkostninger skjer ved stadfestelse er for så vidt påstanden overflødig, men den tas til følge. Den ankende part har ikke hatt innvendinger mot rentekravet.

Anken har vært forgjeves, og i medhold av tvistemålsloven §180 første ledd tilpliktes den ankende part å erstatte ankemotpartens saksomkostninger. I samsvar med prosessfullmektigens oppgave settes saksomkostningene til kr 36250,-, herav kr 35500,- i salær.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning :

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Til de omkostningsbeløp Bjølsen Eiendom A/S er tilkjent for byretten legges 15 -femten- prosent årlig rente fra forfall, som fastsatt av byretten, til betaling skjer.

3. For lagmannsretten betaler Oslo kommune saksomkostninger til Bjølsen Eiendom A/S med 36250 -trettisekstusentohundreogfemti 00/100- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom.