Rt-1973-511

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1973-04-14
Publisert:	Rt-1973-511
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 57B/1973
Parter:	Norman Røiseland m.fl. (4 parter) (høyesterettsadvokat Anders Rekve) mot Skiensfjordens Kommunale Kraftselskap (advokat Rolf Undem - til prøve).
Forfatter:	Mellbye, Sandene, Lorentzen, Endresen, Heiberg
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §366, §367, Tvistemålsloven (1915)

Dommer Mellbye: I 1910 utstedte oppsitterne på Knabengårdene og Risnesgårdene i Fjotland, Kvinesdal, håndgivelser på sine fallrettigheter til Rukanfoss i Kvina til representanter for et konsortium av vannfalloppkjøpere. I en av håndgivelsene betinget de seg i tilfelle opprettelse av fabrikk og kraftstasjon uten vederlag å disponere over den elektriske kraft, som er nødvendig til gårdsdrift og lys. I skjøtet på fallrettighetene, som ble utstedt 18. september 1911, ble sålydende bestemmelse inntatt:

Side:512

«Vi har tillike forbeholdt oss den til lys og gårdsdrift fornødne elektriske kraft avgitt uten vederlag, når vannfallet er utbygget.»

Fallrettighetene ble senere ervervet dels av staten, dels av Skiensfjordens Kommunale Kraftselskap (SKK), og av disse igjen overdratt til Sira-Kvina Kraftselskap. Fallene ble utbygd ved overføring av vannet til Tonstad Kraftverk i Sira-vassdraget, hvor kraftproduksjon på basis av vannet fra Kvina begynte sommeren 1968.

Oppsitterne på Knaben og Risnes tok nå opp forhandlinger om levering av den forbeholdte frikraft med Skiensfjordens Kommunale Kraftselskap som i forholdet mellom falleierne opptrådte som den ansvarlige for oppfyllelsen av denne forpliktelse. Det ble bare delvis oppnådd enighet. Syv av oppsitterne på Risnes gikk til søksmål mot Skiensfjordens Kommunale Kraftselskap ved Flekkefjord herredsrett, som avsa dom 24. februar 1971 med slik domsslutning:

«I. Skiensfjordens kommunale kraftselskap tilpliktes vederlagsfritt til saksøkernes eiendommer i Kvinesdal å levere flg. kvanta elektrisk kraft:

a) gnr. 190 bnr. 4, Torkel J. Risnes 3,5 KW

b) gnr. 190 bnr. 9, Normann Røyseland 3,5 KW

c) gnr. 190 bnr. 1 og 6, Gerhard Pedersen Netland 4 KW

d) gnr. 190 bnr. 7,8 og 10, Jakob J. Risnes 3,5 KW

e) gnr. 190 bnr. 2, Per J. Risnes 3 KW

f) gnr. 190 bnr. 13, Peder M. Eftestøl 3,5 KW

I tillegg til disse kvanta tilpliktes Skiensfjordens kommunale kraftselskap å levere vederlagsfritt som overforbruk til hver eiendom. årlig 1500 - ettusenfemhundre - kilowattimer med rett til motorinstallasjon i samsvar med någjeldende V.A.E's tariff H 2 pkt. C.

II. Skiensfjordens kommunale kraftselskap frifinnes i den del av saken som angår Trygve Eftestøl.

III. I erstatning for unnlatt frikraftleveranse med renter i tiden inntil 31/12-1970, tilkjennes:

a) Torkel J. Risnes, b) Normann Røyseland, d) Jakob Risnes og f) Peder M. Eftestøl hver kr. 3.100,- - tretusenetthundrekroner - c) Gerhard Pedersen Netland kr. 3.550,- - tretusenfemhundreogfemtikroner - og e) Per J. Risnes kr. 2650,- - totusensekshundreogfemtikroner - med 5 - fem - % rente fra 1/1-1971 til betaling skjer.

IV. I saksomkostninger til det offentlige betaler Skiensfjordens kommunale kraftselskap kr. 828,- - åttehundreogtjueåttekroner 0/100 + det beløp h.r.advokat Anders J. Rekves salær blir endelig ansatt i av retten etter revisjon + utlegg til reiser, diet m.v. og utlegg til sakkyndige vitner.

V. Omkostningene i partsforholdet Trygve Eftestøl - Skiensfjordens kommunale kraftselskap oppheves.

VI. Beløpene under post III og IV foran forfaller 14 - fjorten - dager etter dommens forkynnelse.»

Etter anke fra seks av oppsitterne og fra Skiensfjordens

Side:513

Kommunale Kraftselskap ble saken pådømt av Agder lagmannsrett 4. februar 1972. To av oppsitterne hadde da trukket sine anker tilbake, og for disse ble herredsrettens dom endelig. I saken vedrørende de gjenværende fire avsa lagmannsretten dom med denne slutning:

«1. Skiensfjordens Kommunale Kraftselskap dømmes til å levere vederlagsfritt til Normann Røiseland som eier av gnr. 190, bnr. 9 i Kvinesdal 3,5 KW, til Gerhard Pedersen Netland som eier av gnr. 190, bnr. 1 og 6 i Kvinesdal 4 KW og til Jakob J. Risnes som eier av gnr. 190, bnr. 7,8 og 10 i Kvinesdal 3,5 KW, og i tillegg til disse kvanta å levere vederlagsfritt til hver eiendom årlig 1.500 KWh i overforbruk.

2. Per J. Risnes tilkjennes som eier av gnr. 190, bnr. 2 i Kvinesdal vederlagsfri elektrisk kraft fra det tidspunkt da der drives egen gårdsdrift med egen driftsbygning og/eller oppføres våningshus på eiendommen.

3. I erstatning for unnlatt frikraftleveranse med renter i tiden inntil 31.12.1971 tilkjennes Normann Røiseland og Jakob J. Risnes hver kr. 3.800 - tretusenåttehundrekroner - og Gerhard Pedersen Netland kr. 4.500 - firetusenfemhundrekroner - med 4 % rente fra 1.1.1972 til betaling skjer idet der til fradrag i beløpet går tariffmesig betaling for den frikraft som måtte være levert etter 1.8.1968 og før 31.12.1971.

4. Forøvrig frifinnes Skiensfjordens Kommunale Kraftselskap.

5. Saksomkostninger for herredsretten oppheves. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Normann Røiseland, Gerhard Pedersen Netland, Jakob J. Risnes og Per J. Risenes en for alle og alle for en til Skiensfjordens Kommunale Kraftselskap kr. 3.000 - tretusenkroner - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»

De fire oppsittere har påanket denne dom til Høyesterett og har nedlagt denne påstand:

«I. Skiensfjordens Kommunale Kraftselskap tilpliktes å levere vederlagsfritt følgende kvanta elektrisk kraft til

1. Normann Røiseland, som eier av gnr. 190 bnr. 9 i Kvinesdal, 7,5 KW.

2. Gerhard Pedersen Netland, som eier av gnr. 190 bnr. 1 og 6 i Kvinesdal, 7,5 KW.

3. Jakob J. Risnes, som eier av gnr. 190 bnr. 7 og 8 i Kvinesdal, 7,5 KW.

4. Jakob J. Risnes, som eier av gnr. 190 bnr. 10 i Kvinesdal, 7,5 KW.

5. Per J. Risnes, som eier av gnr. 190 bnr. 2 i Kvinesdal, 7,5 KW.

Og i tillegg hertil vederlagsfritt til hver eiendom nevnt ovenfor, årlig 4000 KWh. i overforbruk.

Oppfyllelsesfristen settes til 1. juli 1973.

II. Skiensfjorden Kommunale Kraftselskap tilpliktes å betale erstatning til hver av de ankende parter nevnt under I 1-5 for unnlatte kraftleveranse for tidsrommet 1.10.1967-30.6.1973.

Side:514

I erstatningsbeløpet inkluderes 6 % renter frem til sistnevnte tidspunkt. Erstatningslbeløpet begrenses oppad til kr. 10.000,- for hver av de ankende parter nevnt under I 1-5.

III. Såfremt Skiensfjordens Kommunale Kraftselskap ikke blir tilpliktet å levere elektrisk kraft til Jakob J. Risnes, som eier av gnr. 190 bnr. 7 og 8, og Per J. Risnes, som eier av gnr. 190 bnr. 2, og heller ikke å betale erstatning til disse, nedlegges for disse 2 ankende parters vedkommende følgende subsidiær påstand:

Skiensfjordens Kommunale Kraftselskap tilpliktes å betale erstatning til Jakob J. Risnes og Per J. Risnes. Erstatningsbeløpet begrenses oppad til kr. 60.000,-for hver av disse 2. I erstatningsbeløpet inkluderes renter frem til domsavsigelsen, og fra denne 6 % renter inntil oppfyllelse skjer.

IV. Skiensfjordens Kommunale Kraftselskap tilpliktes å betale sakomkostninger for alle retter til det offentlige, samt saksomkostninger til de ankende parter for Høyesterett for bevisopptagelse avholdt ved Stavanger byrett.»

Skiensfjordens Kommunale Kraftselskap har inngitt selvstendig motanke og har nedlagt denne påstand:

«1. Skiensfjordens kommunale Kraftselskap tilpliktes å levere vederlagsfritt følgende kvanta elektrisk kraft til

1. Normann Røiseland, som eier av gnr. 190 bnr. 9 i Kvinesdal, 2,5 Kw.

2. Gerhard Pedersen Netland, som eier av gnr. 190 bnr. 1 og 6 i Kvinesdal, 3,0 Kw.

3. Jakob J. Risnes, som eier av gnr. 190 bnr. 7,8 og 10 i Kvinesdal, 3,0 Kw.

Og i tillegg hertil vederlagsfritt til hver eiendom nevnt ovenfor, årlig 1000 Kwt. i overforbruk.

Oppfyllelsesfristen settes til 1. juli 1973.

II. Punkt 2 i lagmannsrettens dom stadfestes.

III. Skiensfjordens Kommunale Kraftselskap tilpliktes å betale erstatning til hver av de ankende parter nevnt under I 1-3 for unnlatte kraftleveranse for tidsrommet 1.7.1968-30.6. 1973.

IV. Prinsipalt:

Den subsidiære påstand fra Jakob J. Risnes og Per J. Risnes avvises som for sent fremsatt.

Subsidiært:

Skiensfjordens Kommunale Kraftselskap frifinnes.

V. Skiensfjordens Kommunale Kraftselskap tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Saken foreligger for Høyesterett i det vesentlige i samme skikkelse som for lagmannsretten, hvis saksfremstilling jeg henviser til. Til bruk for Høyesterett er det ved bevisopptak tatt opp forklaring fra de fire ankeparter, en representant for Skiensfjordens Kommunale Kraftselskap og fire vitner, hvorav to er nye for Høyesterett. Det er også fremlagt en del nye dokumenter som jeg ikke finner det nødvendig å redegjøre nærmere for.

Side:515

De ankende parter har støttet seg til de samme anførsler som i byretten og lagmannsretten. De har i det vesentlige anført:

Lagmannsretten har tatt feil når den ved fastsettelsen av omfanget av kraftleveringen ikke har lagt til grunn at oppsitterne skal ha tilstrekkelig kraft til oppvarming av sine våningshus. Oppsitterne, som måtte vente fra 1910 til 1968 før kraft kunne leveres, har ikke ønsket av den grunn å gå fra salget av vannkraften, men da har de til gjengjeld krav på å få kraft levert til alle de formål som det i 1968 er vanlig å dekke ved elektrisk kraft. Kraft til oppvarming går inn under dette. De ankende parter har i denne forbindelse hevdet at bruk av elektrisk energi for oppvarming ikke var ukjent i 1910. Ved bedømmelsen av kraftbehovet må det tas rimelig hensyn til aktuelle omlegninger av gårdsdriften, i første rekke i forbindelse med turisttrafikken, særlig utleie av hytter. Det er ikke avgjørende i hvilken grad man ellers i bygden baserer seg på elektrisk energi, idet dette skjer ved innkjøpt kraft. Avgjørende er om elektrisk kraft er en rasjonell og økonomisk energiform, sammenlignet med de praktiske alternativer som ellers måtte foreligge. Overfor de situasjoner som ble lagt til grunn i Høyesteretts to dommer i Rt-1960-1256 og Rt-1960-1310, anfører de ankende parter at det i de mellomliggende år er skjedd en betydelig utvikling med hensyn til anvendelse av elektrisk husoppvarming. Forholdene i bygden hvor de ankende parter har sine gårder, ligger også bedre til rette for slik oppvarming enn i de bygder 1960-dommene gjaldt. Det anføres spesielt at lagmannsretten har tatt feil når den har ansett de ankende parters gårder som «heigårder». De må rettere anses som dalagårder.

De ankende parter hevder videre at lagmannsretten har tatt feil når Per J. Risnes, hvis eiendom bnr. 2 i dag er uten hus og med jord og grunn forpaktet bort, ikke har fått tilkjent noen kraft for tiden, og når Jakob J. Risnes, hvis eiendom er satt sammen av enheter som i 1910 var to selvstendige gårder, nemlig henholdsvis bnr. 7 og 8 og bnr. 10, bare har fått tilkjent kraft for én gård. Disse to parter hevder at den fri kraft er vederlag for de fallrettigheter deres gårder avstod i 1910, og det er da ingen adgang for kraftselskapet til å nekte å levere kraft på grunn av en omlegning av driftsforholdene på de berettigede gårdsbruk i tiden mellom salget og leveringstiden. Det angår ikke kjøperen hvorledes selgeren vil disponere sin fri kraft. Hva spesielt Per J. Risnes angår, har han for øvrig oppført en hytte på en eiendom nær bnr. 2 og må kunne kreve kraft til denne hytten.

Subsidiært har Per J. Risnes og Jakob J. Risnes krevd å få erstattet i penger verdien av de kraftkvanta som skulle falt på bnr. 2, henholdsvis bnr. 7 og 8. De påberoper seg spesielt at Vest-Agder Elektrisitetsverk i en rekke tilfeller hvor fri kraft ikke lenger benyttes, f.eks. fordi gården er nedlagt, har utløst sin leveringsplikt ved kontant oppgjør.

Videre hevder den ankende part Normann Røiseland at lagmannsretten har tatt feil når den ved utmålingen av kraftleveringen til ham som eier av bnr. 9 ikke har tatt hensyn til at han har to

Side:516

våningshus på sin eiendom. Det er så vanlig med særlige hus for to voksne generasjoner på en gård at det her dreier seg om et normalt behov for kraft som må slå ut i omfanget av frikraftleveringen til hans eiendom.

De ankende parter hevder endelig at lagmannsretten har tatt feil når erstatningen for den manglende kraftlevering ikke er tilkjent fra det øyeblikk vannet ble tatt fra elven høsten 1967 ved at oppfyllingen av magasinene tok til. Lagmannsretten har feilaktig knyttet leveringsplikten til den tid da strømproduksjonen begynte.

Skiensfjordens Kommunale Kraftselskap anfører at kraft til oppvarming ikke dekkes av kraftforbeholdets uttrykk «elektrisk kraft til lys og gårdsdrift». I denne sammenheng kan «lys» ikke oppfattes som betegnelse for elektrisk kraft i sin alminnelighet, slik som i dommen i Rt-1960-1256 på side 1260. Skiensfjordens Kommunale Kraftselskap hevder at det må være avgjørende at de gårder denne sak gjelder, dekker sitt oppvarmingsbehov med ved fra egen skog, at dette er det vanlige i bygden ellers, og at elektrisk energi bare i meget beskjeden utstrekning anvendes til oppvarming i dette strøk. Skiensfjordens Kommunale Kraftselskap er enig i at ved utmålingen av kraftkvantumet er det gårdsdriftens behov som angir rammen, og at dette behov må bedømmes ut fra nåtidens standard. Men Skiensfjordens Kommunale Kraftselskap hevder at det ikke kan tas noe hensyn til mulige omlegninger, f.eks. til turisttrafikk, når dette ennå ikke er realiteter. Og ved bedømmelsen av den standard som skal legges til grunn, må det i første rekke ses hen til hva som er sedvanlig i det bygdemiljø det her dreier seg om. I denne sammenheng har Skiensfjordens Kommunale Kraftselskap anført at de ankende parter ved vanlig abonnement har sikret seg kraft omtrentlig på det nivå sambygdingene har etablert, og at deres krav på fri kraft må legges omtrent på dette nivå.

Skiensfjordens Kommunale Kraftselskap mener således at lagmannsretten har gått for vidt i utmålingen av de ankende parters kraftkvanta, og at dette også gjelder omfanget av overforbruket. Motanken er tatt ut for å få disse fastsettelser redusert, og det vil i tilfelle også slå ut i utmålingen av erstatningen for avsavnet av fri kraft frem til leveringen begynner.

Når det gjelder de øvrige spørsmål som er tatt opp i hovedanken, henholder Skiensfjordens Kommunale Kraftselskap seg til lagmannsretten, hvis begrunnelse kraftselskapet er enig i. Hva spesielt angår kravet fra Per J. Risnes og Jakob J. Risnes om erstatning eller vederlag for at de ikke får levert kraft vedrørende henholdsvis bnr. 2 og bnr. 7 og 8, har Skiensfjordens Kommunale Kraftselskap anført at dette krav er nytt for Høyesterett. Skiensfjordens Kommunale Kraftselskap har motsatt seg at det blir pådømt, jfr. tvistemålslovens §366 annet ledds første punktum. Overfor denne avvisningspåstand har de to ankende parter dette gjelder anført at vilkåret for å kreve dom foreligger etter §366 annet ledd nr. 2.

Side:517

Når det gjelder de ankende parters krav på erstatning for manglende levering av fri kraft, er det for øvrig enighet om at dette oppgjør skal skje for tiden frem til 1. juli 1973, at det kan baseres på krafttariffen som gjaldt i den første del av angjeldende periode, og at rentekravet i denne forbindelse kan innkalkuleres i den sum dommen fastsetter.

Jeg er kommet til et noe annet resultat enn lagmannsretten.

Leveringen av fri kraft til de ankende parter er en del av vederlaget for de fallrettigheter som ble frasolgt deres gårder i 1910/11. Når levering av kraften først skal skje når vannfallet er utbygd, må fortolkingen av bestemmelsen om leveringens omfang nødvendigvis preges av den lange tid som dermed er gått, og av den tekniske utvikling i mellomtiden. Nåtidens anleggsvirksomhet, det elektrotekniske nivå og moderne vassdragsregulering med overføring av hele vassdrag som i denne sak, har gjort elektrisk energi langt billigere enn man kunne forutse i 1910/11, og dette har i sin tur igjen gitt elektrisk energi en betydelig bredere plass i det alminnelige forbruk enn man dengang kunne regne med. Når vilkåret om vederlagsfri kraftlevering skal fortolkes i denne for partene helt uforutselige situasjon, er det etter mitt skjønn ikke naturlig å legge særlig sterk vekt på de ord og uttrykk de har benyttet. Formålet med kraftforbeholdet er klarligvis å erstatte med naturalytelser den kraft gårdene har gitt fra seg ved å avstå vannfallene. Det vesentlige i avtalen er etter mitt skjønn at kraftleveringen skal dekke gårdsdriftens behov, og i dette vilkår er det jeg finner holdepunktene for avgjørelsen i saken. Jeg finner det naturlig å forstå kraftforbeholdet derhen at gårdene skal ha levert så meget elektrisk energi at det dekker gårdsdriftens energibehov, forutsatt at det etter en forsvarlig økonomisk vurdering er rimelig å dekke dette behov ved elektrisk kraft på de vilkår som gjeldende tariff setter. Og i gårdsdriftens behov inkluderer jeg da de behov som følger med husværet for gårdens folk med familie.

Dette utgangspunkt finner jeg fastlagt i Høyesteretts to dommer i Rt-1960-1256 og Rt-1960-1310.

Når jeg ut fra dette skal bedømme kravet på elektrisk kraft til oppvarming av våningshusene på de ankende parters gårder, er det to forhold som etter mitt skjønn er avgjørende. Teknisk er det i de senere år skjedd en betydelig ekspansjon i bruken av elektrisk oppvarming. Tilgangen på elektrisk kraft, tariffutviklingen og panelovnenes tekniske utvikling har medført dette. I landbruket skjer erstatningen av den menneskelige arbeidskraft med maskiner med aksellererende fart. Denne utvikling er en forutsetning for at inntektsnivået i landbruket kan holdes oppe. I lys av denne tosidige utvikling må jeg gi de ankende parter medhold i at det nå er uøkonomisk å basere gårdsdrift på oppvarming av hus med ved. Vedhugst er så arbeidskrevende at ved som brensel i dag faller uforholdsmessig kostbart når alternativet er elektrisk oppvarming. Lagmannsretten har i sin dom også lagt vekt på disse forhold, men etter min vurdering må de tillegges atskillig

Side:518

større betydning. Det kan nemlig ikke være avgjørende at overgangen til å basere husoppvarming på elektrisitet generelt sett skjer langsomt for eldre gårders vedkommende, når de økonomiske faktorer som driver overgangen er tilstede med full tyngde, og det skyldes naturlig treghet at konsekvensene av dette ikke melder seg raskere. For det problem denne sak gjelder, må det være den økonomiske lønnsomhet alene - begrenset av gårdsdriftens behov - som gjør utslaget.

Dette syn betyr ikke at gårdene skal forsynes med elektrisk energi i slikt omfang at de samtidig skal kunne ha full oppvarming og få dekket alle andre behov for elektrisk kraft. Det må skje en vekselvis utnyttelse av den forhåndenværende energi, toppbelastningene må kunne dekkes av andre energikilder, det må overhodet skje en naturlig økonomisering på den måte lagmannsretten har beskrevet. Men i utgangsposisjonen mener jeg det må være en sterkere basis for elektrisk oppvarming enn bare bruk av den kraft som midlertidig ikke trengs for andre formål.

I forhold til Høyesteretts dom i Rt-1960-1310 er det resultat jeg er kommet til begrunnet i den utvikling som har funnet sted i den mellomliggende tid. Avgjørende dengang var situasjonen i 1955, mens det i nærværende sak er forholdene i 1968 som må legges til grunn. Både teknisk, økonomisk og forsyningsmessig er situasjonen endret slik at det nå er naturlig å ta med også elektrisk kraft til oppvarming ved vurderingen av gårdsdriftens behov. Jeg tilføyer at Risnesgårdene heller ikke har den karakter av fjellgårder som det er lagt vekt på i 1960-dommen.

I vilkåret om at den elektriske kraft skal tjene gårdsdriftens behov, ligger ikke bare en begrensning av kraftleveringens omfang, men også av kraftens anvendelse. Den er bundet til gården og kan ikke bringes ut til tredjemann i konkurranse med kraftverket. Selv om muligheten for å levere kraft inntraff sommeren 1968 og forholdene da skal legges til grunn for bestemmelsen av kraftleveringens omfang, inneholder bindingen til gårdens drift at plikten til å levere kraft ikke kan kreves oppfylt før det på eiendommen er en gårdsdrift som kan anvende kraften. For så vidt angår den ankende part Per J. Risnes, hvis eiendom bnr. 2 for tiden ikke har bygninger og hvis jord er forpaktet bort, er jeg derfor enig med lagmannsretten i at han ikke kan kreve fri kraft levert. Skiensfjordens Kommunale Kraftselskap har imidlertid erklært at kraftselskapet er villig til å levere kraft straks det på eiendommen drives egen gårdsdrift med egen driftsbygning og/ eller oppføres våningshus, og Per J. Risnes har først i Høyesterett antydet at han mener å ha krav på at kraftleveringen erstattes med penger, uten at det er klart om han dermed definitivt vil frafalle kravet på fremtidig kraftlevering. Det er da ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til om kraftverket eller Per J. Risnes fortsatt ville vært bundet av den opprinnelige avtale til naturaloppfyllelse av kraftleveringen.

Per J. Risnes har påberopt seg sitt behov for kraft til den hytte han har bygd på en eiendom nær bnr. 2. Denne hytte tjener

Side:519

imidlertid ikke noe gårdsbruk på hans eiendom og kan da ikke gi grunnlag for vederlagsfri kraftlevering.

Når gårdens drift er formålet med kraftleveringen, må den også bestemme omfanget av kraftleveringen. Det betyr at eiendommens naturlige ressurser av jord, skog, beite og det dermed sammenhengende sedvanlige behov for menneskelig innsats blir avgjørende for kraftmengden, ikke så meget den individuelle måte eieren innretter seg på på sin eiendom. Dette blir etter mitt skjønn avgjørende for at Jakob J. Risnes, hvis eiendom i dag er satt sammen av to gårder som begge var selvstendige i 1910/11, bare kan kreve kraft i forhold til hva hans driftsenhet i dag har behov for, og ikke summen av hva eierne eventuelt hadde kunnet kreve om det fremdeles hadde vært to gårder med hver sitt gårdsbehov. Jeg kan her tiltre lagmannsrettens begrunnelse. Av samme grunn kan Normann Røiseland ikke kreve mer kraft fordi han har to våningshus på sin eiendom. Og det gjelder etter mitt syn uavhengig av om begge hus skulle bli bebodd av gårdens folk.

I forbindelse med fastsettelsen av de kraftmengder som skal leveres, har Skiensfjordens Kommunale Kraftselskap erklært at Jakob J. Risnes og Gerhard Pedersen Netland bør stilles likt. Med dette utgangspunkt og på bakgrunn av hva jeg har uttalt, finner jeg at kraftleveringen til disse to bør settes til 6 kW for hver. mens Normann Røiseland bør ha 5,5 kW. Partene har ikke gitt noen holdepunkter for å endre det overforbruk på 1500 kW/t pr. år som lagmannsretten har fastsatt.

Kravet på erstatning for manglende levering må fastsettes med utgangspunkt i disse tall. Jeg finner det klart at leveringen av kraft skulle ha begynt 1. juli 1968, som var den dag partene er enige om at strømmen fra Tonstad kom på nettet. Jeg tiltrer for så vidt lagmannsrettens begrunnelse. Erstatningsbeløpet må fastsettes skjønnsmessig. Det som skal erstattes, er hva de ankende parter har tapt ved å måtte unnvære kraften i fem år, frem til 1. juli 1973. Den tariffmessige pris for den kraft de skulle ha, blir bare en veiledende faktor i og med at de ankende parter bare for en mindre del har kjøpt kraft. Hva de ankende parter ellers har pådratt seg av utgifter eller har tapt av inntekt ved ikke å kunne disponere kraften, er meget dårlig opplyst. Jeg er etter et meget grovt skjønn blitt stående ved å sette avsavnserstatningen til kr. 7000 for Jakob J. Risnes og Gerhard Pedersen Netland og til kr. 6500 for Normann Røiseland. Rentetap er da inkludert. For ordens skyld nevner jeg at partene er enige om at disse beløp skal reduseres en del etter nærmere avtale, fordi noe fri kraft er levert.

Jakob J. Risnes og Per J. Risnes har som nevnt subsidiært krevd godtgjort verdien av den kraft som skulle tilfalt bnr. 7 og, 8 for Jakob J. Risnes' vedkommende og bnr. 2 for Per J. Risnes vedkommende, en kraft som de etter mitt standpunkt ikke får disponere fordi disse eiendommer enten går inn i annet gårdsbruk eller er uten bygninger. Dette krav har Skiensfjordens Kommunale Kraftselskap påstått avvist med hjemmel i tvistemålslovens

Side:520

§366 annet ledd fordi det er fremmet først under forhandlingene i Høyesterett.

Jeg finner det klart at disse krav, som ikke er påkjent i lagmannsrettens dom, ikke utspringer av ankesaken. De er begrunnet i det standpunkt Skiensfjordens Kommunale Kraftselskap har inntatt fra før saken ble reist, og det forhold at Skiensfjordens Kommunale Kraftselskap får domstolenes medhold i sitt syn, endrer ikke grunnlaget for kravet. Dette er også avgjørende for at tvistemålslovens §366 annet ledd nr. 2 ikke kan komme til anvendelse, jfr. §367. Jeg tilføyer at spørsmålet om virkningen av at den her omhandlede kraften ikke kan kreves levert fordi de berettigede eiendommer ikke kan disponere kraften slik avtalen forutsetter, i og for seg er av den art at det ikke rimeligvis kan kreves at Skiensfjordens Kommunale Kraftselskap skal gå med på at kravet avgjøres i Høyesterett som første instans.

Ingen av partene har fått fullt medhold i de krav de har reist. Saken har til dels dreiet seg om tvilsomme spørsmål. Jeg finner derfor at partene bør bære sine omkostninger selv for alle retter. De ankende parter har for øvrig delvis hatt fri sakførsel.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Skiensfjordens Kommunale Kraftselskap tilpliktes fra 1. juli 1973 å levere vederlagsfritt følgende kvanta elektrisk kraft:

a) til Normann Røiseland som eier av gnr. 190 bnr. 9 i Kvinesdal 5,5 kilovatt,

b) til Gerhard Pedersen Netland som eier av gnr. 190 bnr. 1 og 6 i Kvinesdal 6 kilowatt,

c) til Jakob J. Risnes som eier av gnr. 190 bnr. 7,8 og 10 i Kvinesdal 6 kilowatt, og i tillegg hertil vederlagsfritt til hver av disse tre eiendommer 1.500 kilowattimer årlig i overforbruk.

2. Per J. Risnes tilkjennes som eier av gnr. 190 bnr. 2 i Kvinesdal vederlagsfri elektrisk kraft fra det tidspunkt da der drives egen gårdsdrift med egen driftsbygning og/eller oppføres våningshus på eiendommen.

3. Skiensfjordens Kommunale Kraftselskap tilpliktes å betale

a) til Normann Røiseland 6.500 - seks tusen fem hundre - kroner,

b) til Gerhard Pedersen Netland 7.000 - syv tusen - kroner,

c) til Jakob J. Risnes 7.000 - syv tusen - kroner. Oppfyllelsesfristen er 1. juli 1973.

4. Det subsidiære erstatningskrav fra Per J. Risnes som eier av gnr. 190 bnr. 2 og Jakob J. Risnes som eier av gnr. 190 bnr. 7 og 8 avvises.

5. Saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Sandene: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Lorentzen, Endresen og Heiberg: Likeså.

Side:521

Av herredsrettens dom (sorenskriver Jakob Bleskestad med domsmenn): - - -

Retten skal bemerke:

Idet gjeldende rettspraksis på området har vært meget fremme under hovedforhandlingen, antas det av interesse på samme måte som ved dommen i sak nr. 7/1970 A ved Flekkefjord herredsrett - å foreta sammenligning av saksforholdet med Korgen-saken Rt-1960-1256. Kraftkvantumet som der ble tilkjent utgjør som nevnt foran 7,5 KW., samt strøm til drift av en 20 HK. motor for gårdssag til skur av tømmer. Uten at retten finner grunn til å gå nærmere inn på bakgrunnen, er det imidlertid helt på det rene at nevnte dom ingen særlig interesse kan ha i vårt tilfelle, fordi det der ikke foreligger nærmere opplysninger eller detaljer om eiendommenes størrelse, skog utmarksområder m.v. som kan underbygge at forholdene er sammenlignbare, hvilket er avgjørende hvis henvisningen skal ha relevans. Anderledes stiller det seg derimot med Skreå-Ødegården-saken fra Sirdal, hvor man i ganske vid utstrekning har med gårdsbruk å gjøre som er beslektet med Risnesbrukene, beliggende i et sidedalføre. Inn i bildet vil da også komme førnevnte dom av Flekkefjord herredsrett, vedr. Regevik-Homplandsbrukene, dom avsagt 27. januar d.å. Retten ser det slik at Risnes-brukene (340-350 m. over havet) be liggende omlag 5 mil opp i dalen fra Kvinesdal sentrum, Liknes, i den henseende som her er av interesse, - driftsforholdene og næringsgrunnlaget vedrørende de enkelte bruk-, må sies å gå inn under hva en etter de stedlige forhold vil betegne som fjellgårder, som etter det opplyste har tilgang til vedskog i sådan utstrekning at et naturlig og rimelig behov til brenneved derved må sies i ikke uvesentlig grad å være dekket, - dog unntatt såvidt opplyst ett av brukene, som ikke har skog eller utmark, uten at dette dog for en helhetsvurdering kan spille noen rolle. De normer som er trukket opp av Høyesterett ved dom av 6/11-1960, i Skreå-Ødegårdsaken angående det behov som blir å dekke vil ha særlig interesse også i nærværende sak, idet ord og uttrykk i forbeholdet om frikraft er meget analoge. Retten finner således at det etter det foreliggende ikke er grunnlag for å tilkjenne frikraft til oppvarming, idet partene ikke kan antas å ha tenkt seg at dette behov skulle gå inn under og dekkes av den kraftytelse som pliktedes levert når utbygging ble foretatt, hvorfor det ikke kan innfortolkes i de hjemlede rettigheter.

Som ved Kristiansand byretts dom av 2/7-1962, og som grunnlag for Flekkefjord herredsretts dom av 27/1-1971, antas det av interesse å referere de meddelte oppgaver over eiendommens størrelse, husvær, skogog utmarksområder m.v., idet disse oppgaver klarlegger de underliggende behov etter driftsmåten på stedet.

1. Risnes, gnr. 190 bnr. 4, eier Torkel J. Risnes. Dyrket areal ca. 36 da. Utmark ca. 1400 da., hvorav produktiv skogareal ca. 600 da., med årlig tilvekst ca. 72 m3. Våningshus 96 m2, uthus 168 m2. Besetningen er oppgitt gjennomsnittlig å bestå av 9 sauer, 7 kyr, og 1 hest.

2. Risnes, gnr. 190 bnr. 9, eier Normann Røyseland.

Dyrket areal ca. 45 da., utmark ca. 3000 da., hvorav 600 da. produktiv

Side:522

skog, med årlig tilvekst ca. 72 m3. Våningshus 75 m2, uthus 140 m2, gjennomsnittlig besetning 20 sauer, 6 kyr, endel griser og 1 hest.

3. Risnes, gnr. 190 bnr. 1 og 6, eier Gerhard Pedersen Netland. Dyrket areal ca. 60 da. i tillegg 40 da. dyrkningsmark, utmark ca. 7000 da., hvorav ca. 1200 da. produktiv skog, med årlig tilvekst ca. 144 m3. Våningshus ca. 43 m2 uthus ca. 152 m2. Sauer gjennomsnittlig 25-30. Kyr gjennomsnittlig 7.

4. Risnes, gnr. 190 bnr. 7,8 og 10, eier Jakob J. Risnes. Dyrket areal 50 da., utmark ca. 3-4000 da., hvorav ca. 1200 da. produktiv skog (herunder en skogteig i Netlandsnes), med årlig tilvekst ca. 144 m3. Våningshus 92 m2, uthus 186 m2, redskapsbu 40 m2. Sauer gjennomsnittlig 45, kyr 4, ungdyr 2-3.

For bnr. 10 hvis arealoppgaver såvidt opplyst inngår i foranstående, påstår saksøkeren seg tilkjent særskilt strømkvantum p.g.a. at bruket tidligere, - således på den tid vassrettighetene ble solgt - ble drevet som eget bruk. Retten kommer tilbake hertil nedenfor.

5. Risnes, gnr. 190 bnr. 2, eier Per J. Risnes. Dyrket areal 20 da. Utmark ca. 3000 da., hvorav ca. 600 da. produktiv skog + en skogteig i Netlandsnes ca. 150 da. årlig tilvekst ca. 72 + 18 tils. 90 m3. Sauer gjennomsnittlig 9-10, kyr gjennomsnittlig 3.

Bruket er f.t. bortforpaktet til eierens bror Jakob J. Risnes. Såvel inn- som uthus er for få år siden revet p.g.a. elde. Vil bli nærmere behandlet nedenfor.

6. Risnes, gnr. 190 bnr. 13, eier Peder M. Eftestøl. Dyrket areal 25 da. Utmark ikke oppgitt. Våningshus 170 m2, uthus 125 m2, sauer 9, kyr 3, griser 2.

7. Risnes, gnr. 190 bnr. 5, eier Trygve Eftestøl. Dyrket areal ca. 25 da. Skogareal 600 da., årlig tilvekst ca. 72 m3. Innhus 150 m2, uthus 136 m2, 2 kyr, 7-8 sauer.

Som basis for tilvekstberegningene vedr. de enkelte skogområder er benyttet en gjennomsnittsoppgave oppgitt av herredsskogmesteren i Sirdal utvisende i nåværende tilvekst 0,120 m3 pr. da.

Når retten skal fastsette det frikraftkvantum saksøkerne skal få adgang til å utta, er det en naturlig og nærliggende vurdering å ta utgangspunktet i at de gårdbrukere fra hvis eiendommer fallrettigheter er frasolgt, hvilket også praksis peker hen på, må være hjemlet en rett til å kunne utta et kraftkvantum som ikke nødvendigvis er bundet til de kvanta som gjennomsnittlig leveres til tilsvarende bruk i distriktet etter vanlig abonnement. Vedkommende bruk er sikret en herlighet hvis innhold og omfang ikke helt ut bør ha basis i økonomiske vurderinger som andre bruks eiere finner å måtte ta, - idet det da spørres: hva er billigst, eller står man seg best på økonomisk å skaffe bruket, brenneved eller ved kjøp av olje e.l., eller ved å abonnere på elektrisk kraft. På denne bakgrunn må de oppsittere hvis bruk er forbeholdt en herlighet som frikraft med den begrensning som følger av foranstående (ikke til oppvarming) sies å ha et noe større legalt behov enn det som vanligvis uttas av betalende abonnenter i Kvinesdal og andre bygder i tilstøtende deler av fylket.

Gjeldende praksis på området antas også å hvile på dette grunnsyn.

Ved de under saken framkomne opplysninger, herunder sakkyndige

Side:523

vitneprov avgitt ved el.verks bestyrer Torkel Feed, Egersund, og elektrisitetskonsulent Håkon Tjelflåt, Stavanger, finner retten det godtgjort, hvilket forøvrig erfaringsmessig er kjent, at det er skjedd en ganske markant stigning i det bruksmessige vanlige behov gjennom den siste 8-10 års periode.

Det blir da å fastsette et bestemt KW kvantum for hver eiendom, på basis av brukenes størrelse m.v., idet retten videre tar hensyn til stigningen i forbruket gjennom de senere år.

Når det gjelder saksøker nr. 4 Jakob J. Risnes, som er eier av gnr. 190 bnr. 7 og 8, og også av bnr. 10, legger retten til grunn at man her i egentlig forstand kun har med ett bruk å gjøre, drevet av en og samme eier i 12-13 år. Bruksenheten vil nå ikke kunne endres, såvidt skjønnes ikke uten jordstyrets tillatelse, hvilket må antas å være utelukket. De oppgitte arealoppgaver m.v. har tilknytning til samtlige 3 bruksnr., jfr. foran, og stevningen 1 og 2.

Per J. Risnes' bruk, gnr. 190 bnr. 2, som f.t. er bortforpaktet, er fortsatt en særskilt bruksenhet, selv om eieren ikke driver gårdsbruket. Brukets vassrettigheter, som disponeres av saksøkte som medeier i Sira-Kvina Kraftselskap, utnytter nå den herlighet som i sin tid ble frasolgt bruket, og det må da være på det rene at kraftselskapet plikter å svare motytelsen når utbygging er gjennomført, enten det nå er eier eller forpakter som driver bruket. At bruket f.t. er uten inn- og uthus kan ikke spille noen rolle. Bnr. 2 vil derfor bli tilkjent frikraft tilsvarende de normer som blir benyttet i relasjon til de øvrige oppsittere.

Når det sluttelig gjelder spørsmål om Trygve Eftestøl, eier av gnr. 190 bnr. 5, som ved skriv av 22/9-1969 har godtatt frikraft med 2,5 KW og inntil 1000 overforbrukstimer, fortsatt er bundet av denne aksept, eller om han nå kan kreve å stå fritt, fordi forutsetningen om at de øvrige oppsittere ikke ville reise sak, ikke lenger står ved lag i og med spørsmålet er bragt inn for domstolen, skal bemerkes at retten ser det slik at Eftestøl fortsatt må være bundet av sin aksept. Når han skriver: «Da jeg finner det tvilsomt om noen av oppsitterne vil reise sak,» og så konkluderer med at «jeg herved vil meddele at jeg godtar Deres tilbud», er dette å anse som en definitiv og overveiet aksept, som må stå ved makt når han intet uttrykkelig forbehold har tatt. Kraftselskapet måtte derfor være berettiget til å anse spørsmålet løst, og kan intet bebreides for at Eftestøl ikke ble gitt varsel om saksanlegget, enn mindre at han nå kunne stå fritt. I forhold til denne saksøker må kraftselskapet derfor bli å frifinne. - - -

Når det gjelder saksøkernes krav på erstatning for unnlatt kraftleveranse har saksøkte i påstanden gitt uttrykk for at oppfyllelse må bli å regne fra 1/7-1968, da det første aggregatet i Tonstad kraftverk kom igang. Retten finner at erstatningen bør begynne å løpe fra 1/4-1968 da magasinfyllingen tok til, idet oppsitterne da ikke lenger kunne utnytte vassføringen i Sira. Erstatningen beregnes fram til 31/12-1970, idet frikraften forutsettes levert fra sistnevnte tidspunkt. For 3 KW + tillatt overforbruk + renter til siste årskifte ansettes erstatningen skjønnsmessig i kr. 2650,- for 3,5 KW + overforbruk + renter i kr. 3.100,- og for 4 KW + overforbruk + renter i kr. 3.550,-. - - -

Side:524

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Harald Holfeldt Roscher og Rolf E. Schreiner og sorenskriver Aage Chrf. Torød):

Lagmannsretten tar sitt utgangspunkt i at det de ankende parters rettsforgjengere forbeholdt seg i 1911 var «den til lys og gårdsdrift fornødne elektriske kraft avgitt uten vederlag». Det er tolkingen av dette saken gjelder.

Det må etter lagmannsrettens oppfatning være på det rene at man her har å gjøre med en rett som skal følge bruket og som ikke kan skilles fra det. Videre er det etter lagmannsrettens mening på det rene at hvis der på et av de brukene det her gjelder ikke lenger finnes hus, og det heller ikke danner basis for gårdsdrift, kan det ikke kreves leveranse av vederlagsfri elektrisk kraft til dette bruket. Forbeholdet i skjøtet av 1911 forutsetter klart og tydelig naturalleveranse av elektrisk kraft, og på et bruk hvor der ikke finnes hus og som heller ikke danner basis for gårdsdrift, vil der ikke være noe mottagerapparat for elektrisk kraft. Dertil kommer at elektrisk kraft ikke vil være «fornødent» til et slikt bruk.

Etter saksforholdet er det unødvendig å ta standpunkt til hvorledes det ville stille seg om ett av brukene var inkorporert i et annet bruk som ikke har rett til vederlagsfri kraft etter forbeholdet av 1911. Derimot er det nødvendig å ta standpunkt til hvorledes forholdet blir om ett av brukene, som tidligere ble drevet som eget bruk, nå danner en del av et større bruk, idet det er slått sammen med et annet bruk, som også i sin tid fikk sikret rett til vederlagsfri strømleveranse. Dette er tilfelle med gnr. 190 bnr. 7,8 og 10 i Kvinesdal. Denne eiendommen eies av Jakob J. Risnes. Han hevder at bnr. 10 tidligere var et selvstendig bruk hvorfor han påstår seg tilkjent vederlagsfri strømleveranse både for bnr. 7 og 8 og for bnr. 10.

Lagmannsretten legger til grunn at gnr. 190 bnr. 7 og 8 i 1911 dannet basis for selvstendig gårdsdrift. Det samme gjorde gnr. 190 bnr. 10. I dag danner de tre bruksnumre en enhet som basis for gårdsdrift. Til denne enhet er også i tiden etter herredsrettens dom innkjøpt et område slik at det dyrkede areal nå er 60 da., mot tidligere 50 da., og utmarken er på ca. 4.800 da. hvorav ca. 2.000 da. skog, mot tidligere henholdsvis 3-4.000 da. og 1.200 da.

I likhet med herredsretten legger også lagmannsretten til grunn at man i realiteten nå kun har med ett bruk å gjøre. Dette bruket er bebygget og danner basis for gårdsdrift. Til denne bruksenhet må ankemotparten være pliktig til å levere fornøden strøm til lys og gårdsdrift. Noen plikt til å levere strøm spesielt til bnr. 7 og 8, og i tillegg spesielt til bnr. 10, kan der ikke være idet det dreier seg om en enhet, og det er til denne enhet der skal leveres strøm. På bnr. 7 og 8 finnes der forøvrig intet spesielt mottagerapparat, og forbeholdet av 1911 forutsetter naturallevering av strøm til et slikt mottagerapparat i vånings- og uthus på angjeldende bruksnummer, noe ankemotparten må ha adgang til å påberope seg.

Lagmannsretten er således her kommet til samme resultat som herredsretten og kan forøvrig vise til dennes begrunnelse.

Det er videre nødvendig å ta standpunkt til hvorledes forholdet vil

Side:525

være om et av de bruk som etter forbeholdet av 1911 er sikret vederlagsfri levering av elektrisk kraft til lys og gårdsdrift ikke lenger er bebygget slik at det av eieren bare disponeres som et forpaktningsobjekt.

Det gjelder her gnr. 190 bnr. 2 i Kvinesdal som eies av Per J. Risnes som har forpaktet det til Jakob J. Risnes som er nevnt foran som eier av gnr. 190 bnr. 7,8 og 10. Såvel inn- som uthus på gnr. 190, bnr. 2 er revet på grunn av elde.

I motsetning til herredsretten finner lagmannsretten at der ikke kan kreves levert elektrisk kraft til gårdsdriften på et bruk som ikke lenger danner basis for selvstendig gårdsdrift - og hvor der ikke finnes uthus som leveransen kan knyttes til. Lagmannsretten finner heller ikke at der kan kreves levert elektrisk kraft på vanlig måte til et husløst bruk.

Eieren av gnr. 190 bnr. 2, Per J. Risnes, har oppført en hytte på et bruksnummer under gnr. 190, Risnes i Kvinesdal, et bruksnummer som han ikke eier. Lagmannsretten kan ikke finne at der foreligger noen rettslig forpliktelse for ankemotparten til å levere vederlagsfri strøm til denne hytten, men lagmannsretten vil ikke unnlate å peke på at sterke rimelighetsgrunner taler for at ankemotparten leverer et kvantum strøm, for eksempel lik det nåværende abonnement, til hytteeieren så lenge denne er identisk med eieren av gnr. 190 bnr. 2 i Kvinesdal, og så lenge denne eiendom er husløs.

Lagmannsretten finner foranledning til å bemerke at retten til vederlagsfri strømleveranse for gnr. 190 bnr. 10 og gnr. 190 bnr. 2 vil inntre straks disse bruksnumre igjen måtte danne basis for selvstendig gårdsdrift og bli bebygget overensstemmende hermed.

Endelig er det nødvendig for lagmannsretten å ta standpunkt til hvorledes forholdet vil stille seg om eieren av et bruk som har krav på vederlagsfri leveranse av elektrisk kraft skulle være eier av mer enn ett våningshus på bruksnummeret. Dette er tilfellet med Normann Røiseland som i tillegg til våningshuset på bruket også er blitt eier av et beboelseshus som er oppført på samme bruk. Våningshuset er på 75 m2, beboelseshuset han er blitt eier av er på 60 m2 og leies ut. Normann Røiseland er av den oppfatning at han kan kreve vederlagsfri elektrisk kraft levert til begge hus.

Lagmannsretten anser det på det rene at man i 1911 kun hadde for øye at det skulle leveres fornøden kraft til hus som stod i naturlig forbindelse med bruksenheten, det være seg våningshus eller uthus. Det har ligget helt utenfor tanken at strøm skulle kunne kreves levert til et ubestemt antall beboelseshus på de forskjellige bruk når slike hus ikke stod i naturlig og nødvendig forbindelse med den egentlige gårdsdriften. Det hus Normann Røiseland har ervervet, og som han leier ut, har ingen slik forbindelse med gårdsdriften hans. Den strømleveranse han har krav på må derfor bli å fastsette uten hensyntagen til hans utleiehus.

Spørsmålet blir deretter hva der ligger i uttrykket «den til lys og gårdsdrift fornødne kraft». Lagmannsretten er kommet til at kraftmengden må beregnes ut fra behovet for elektrisk kraft til gårdsbruk slik dette er i dag, ikke slik det var for ca. 60 år siden. I forbindelse med dette spørsmål viser lagmannsretten særlig til Høyesteretts dom av 5.11.1960 referert i Rt-1960-1310 flg.

Der er i ankesaken reist spørsmål om ikke utviklingen i årene etter

Side:526

1960 har ført til at kraft til elektrisk oppvarming er blitt så vanlig også på fjellgårder at slik kraft nå må falle innenfor begrepet «fornøden kraft til gårdsdrift».

Til dette bemerker lagmannsretten at man i likhet med herredsretten er av den oppfatning at Risnesbrukene må betegnes som heigårder. Om dette vises til herredsrettsdommens premisser. Det er lagmannsrettens oppfatning at det heller ikke i dag er vanlig at man på slike gårder. anvender elektrisk kraft til oppvarming i den forstand at man helt ut baserer seg på det ved for eksempel komplett installasjon av panelovner med ledningsnett dimensjonert for boligoppvarming. Dog vil man her, som ellers, i en viss utstrekning gjøre bruk av elektrisk varmekilde under spesielle forhold og til visse tider til partiell oppvarming i tillegg til annen varmekilde. Hensynet til dette forhold finner lagmannsretten ivaretatt ved at slike varmekilder vanligvis benyttes når disponibelt kraftkvantum er ledig ved at andre kraftforbrukende installasjoner ikke samtidig benyttes. Lagmannsretten er klar over at man beveger seg utenfor det partene kan ha tenkt seg ved forbeholdet i 1911, når man tar hensyn til elektriske apparater som var ukjente dengang, men man oppfatter dette forbeholdet som uttrykk for at man ville ha dekket det normale behov for elektrisk kraft til gårdsdrift og husholdning slik vaniig ville være på gårder av tilsvarende størrelsesorden i fjellbygder på den tid strømleveransene tok til. Dette behovet kan nå dekkes bare ved at der også ved fastsettelsen av kvanta taes hensyn til en rekke anvendelsesområder som i 1911 var totalt ukjente, for eksempel strøm til kjøleskap og dypfrysere, til TV, platespillere, elektriske symaskiner m.v.

I motsetning til herredsretten finner lagmannsretten det ikke berettiget at man ved fastsettelsen av kvanta ser bort fra vanlige økonomiske vurderinger. Det er «fornøden» kraft til lys og gårdsdrift som er forbeholdt, og det vil etter lagmannsrettens oppfatning si kraft til dekning av vanlig behov.

Det blir etter dette å fastsette et bestemt kvantum elektrisk kraft for hver eiendom på basis av deres størrelse m.v. sett i forhold til hva som må ansees «fornødent» for hver enkelt og forøvrig etter de retningslinjer som der foran er redegjort for. Fastsettelsen må baseres på et rent skjønn. Om skjønnets faktiske grunnlag kan vises til herredsrettsdommens premisser med den modifikasjon som vil ha gått fram av foregående avsnitt. Dog bemerkes at Normann Røiseland nå har 36 sauer og 3 kyr. Griser og hest har han ikke lenger. Videre bemerkes at der til Gerhard Pedersen Netlands bruk hører ca. 200 da. dyrkingsmark, og at hans våningshus er på 60 m2 grunnflate. Han har i dag ingen sauer, og kyrnes antall er redusert til 5. På gården er der installert sag. For Jakob J. Risnes' vedkommende er det dyrkede arealet steget til ca. 60 da., utmarksarealet til ca. 4.800 da., hvorav ca. 2.000 da. skog. Han har nå ca. 50 sauer og 2 kyr.

Normann Røiseland og Jakob J. Risnes abonnerer i dag hver på 2 KW elektrisk kraft, mens Gerhard Pedersen Netlands abonnement er på 4 KW.

Etter en alminnelig vurdering finner man likevel ikke tilstrekkelig grunn til å endre herredsrettens skjønnsresultat. - - -

Når det gjelder de ankende parters krav på erstatning for unnlatt

Side:527

leveranse av elektrisk kraft, bemerker lagmannsretten at leveringsplikten etter forbeholdet i skjøtet av 1911 skal inntreffe «når vannfallet er utbygget». Dette oppfatter lagmannsretten dithen at først når der kan leveres kraft produsert helt eller delvis ved bruk av vannfallet som energikilde inntreffer leveringsplikten. Det første aggregat ved Tonstad kraftverk leverte strøm på nettet fra 1/8 1968 og fra dette tidspunkt inntrer da leveringsplikten idet der først da ble mulig for ankemotparten å levere elektrisk kraft produsert blant annet med «Ruganfossene» som energikilde. Også i denne forbindelse viser lagmannsretten til at forbeholdet av 1911 gav partene en gjensidig rett til å kreve eller tilby naturlevering. Først når slik levering faktisk er mulig, kan plikten til levering oppstå. - - -