LE-1992-1130
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-02-08 |
| Publisert: | LE-1992-01130 |
| Stikkord: | Erstatningsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Toten herredsrett Nr. 91-303 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-01130 A. Anket til Høyesterett - Nektet fremmet - HR-1993-00524K . |
| Parter: | Ankende part: Per Arne Haugelien (Prosessfullmektig: Advokat Gjermund Kalsnes). Motpart: Gjøvik kommune (Prosessfullmektig: Advokat Elling Follestad). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Erik Melander, formann 2. Kst. lagdommer Lasse Qvigstad 3. Ekstraordinær lagdommer H. Byrkjeland |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §180, Forvaltningsloven (1967) §11, §2, §62, §63, Skadeserstatningsloven (1969) §2, Foreldelsesloven (1979) §9 |
Dom :
Saken gjelder krav om erstatning i forbindelse med Gjøvik kommunes saksbehandling i byggesak.
Per Arne Haugelien kjøpte i 1979 "Biri Meieri", gnr. 131 bnr. 5 i Gjøvik kommune. På eiendommen sto det to bygninger, hvorav den ene brant ned den 19.4. 1983. Bygningen var fullverdiforsikret i Storebrand - Norden (nå Uni Storebrand). I forsikringsavtalevilkårenes §5 var det inntatt bestemmelse om at det i forsikringen skulle gjøres fradrag for verdiforringelse ved elde, bruk, nedsatt anvendelighet eller dersom andre omstendigheter tilsa det. Dette forutsatte imidlertid at Haugelien ikke gjennoppførte bygningen "for samme formål" innen 5 år fra skadedagen. Uten fradrag som nevnt ble skaden taksert til kr 1765200,-, mens taksten ellers lød på kr 576000,-. Kort etter at taksten forelå fikk Haugelien utbetalt kr 576000,-.
Fristen som nevnt i vilkårenes §5 utløp den 19. april 1988, uten at Haugelien på dette tidspunkt hadde påbegynt oppføring av ny bygning. Hans søknad om fristforlengelse ble avslått av forsikringsselskapet. Den 18. april 1991 tok Haugelien ut stevning mot Gjøvik kommune, med påstand om erstatning på kr 4202000,-. Haugelien anførte at det var kommunens forhold som hadde forårsaket at Haugelien ikke kom i gang med oppføring av ny bygning i tide.
Toten herredsrett avsa den 14. februar 1992 dom med slik domsslutning: Gjøvik kommune frifinnes og tilkjennes saksomkostninger med kr 56800,-. Oppfyllelsesfristen er - to - uker fra forkynnelsen av dommen.
Om det nærmere saksforhold og partenes anførsler for herredsretten vises det til herredsrettens dom.
Per Arne Haugelien har rettidig påanket herredsrettens dom i sin helhet. Gjøvik kommune har tatt til gjenmæle. Ankeforhandling ble avholdt på Gjøvik den 8. desember og påfølgende 3 dager. Per Arne Haugelien møtte og forklarte seg. For kommunen møtte tidligere byplansjef Sverre M. Pettersen. Han forklarte seg som vitne. Forøvrig mottok retten forklaring fra ialt 7 vitner, hvorav 4 er nye for lagmannsretten. Om hva som ble dokumentert vises det til rettsboken. Saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for herredsretten.
Per Arne Haugelien ved advokat Gjermund Kalsnes har for lagmannsretten særlig anført:
Haugelien startet straks etter brannen planlegging av et nybygg på eiendommen. Han engasjerte byggteknisk konsulent, som utarbeidet utkast til byggesøknad med tegningsunderlag. Tegningsunderlaget er datert 15. oktober 1983. Omlag samtidig kjøpte Haugelien et parti limtretakstoler, som han planla å bruke til nybygget. Det må legges til grunn at Haugelien forsøkte å levere byggesøknad hos bygningsmyndighetene på Gjøvik straks etter 15. oktober 1983. Bygningsmyndighetene nektet imidlertid å ta søknaden til behandling, med den begrunnelse at det var tvist mellom Haugelien og hans nabo Nils Goplen om grensene mellom deres eiendommer. En slik tvist var ukjent for Haugelien.
Det anføres at bygningsmyndighetenes nektelse av å ta hans søknad under behandling var et enkeltvedtak etter forvaltningsloven §2. En rekke av forvaltningsloven saksbehandlingsregler for enkeltvedtak ble brutt, herunder plikten til å orientere Haugelien om hans klageadgang. Saksbehandlingsfeilene er erstatningsbetingende. Det vises til Frihagen: Forvaltningsloven (1986) side 76 flg. og Jan Fridthjof Bernts artikkel inntatt i Lov og Rett 1980, særlig side 610 flg. Erstatningsansvaret kan gjøres gjeldende både på subjektivt og objektivt grunnlag, når det - som her - foreligger såvidt grove saksbehandlingsfeil. Subsidiært, dersom retten finner at bygningsmyndighetene ikke avviste å ta byggesøknaden under behandling, må det legges til grunn at Haugelien ble rådet til å vente med sin søknad til nevnte grensetvist var avklaret. For dette tilfellet anføres at rådet etter sitt innhold var culpøst og erstatningsbetingende. Goplens eiendom grenser mot Haugeliens i nord, mens nybygget skulle føres opp sør på Haugeliens tomt. Grensetvisten var derfor uten betydning for byggesøknaden og dens behandling. Selv om det ikke forholdt seg slik skulle bygningsmyndighetene gått frem etter dagjeldende forskrifter til bygningsloven §62 og §63, og nedtegnet partenes grensepåstander, uten at søknaden ble oppholdt. Haugelien viser til at rådgivningen må bedømmes som aktiv, som skjerper bygningsmyndighetenes aktsomhetsplikt. Dette følger blant annet av dommen i Rt-1967-1248.
Under enhver omstendighet representerte behandlingsmåten brudd på den alminnelige veiledningsplikt i forvaltningsloven §11. Byplansjefen - som var den person som traff vedtaket - visste at Haugelien hadde til hensikt å gjennoppføre bygning etter en brann, og at det i forhold til forsikringsselskapet løp en frist for at forsikringssumen ville bli utbetalt etter gjenanskaffelsesprinsippet. Det er blant annet vist til dom inntatt i RG-1978-side 884 flg., særlig side 891.
Det må anses sannsynliggjort at Haugelien ville overholdt forsikringsselskapets tidsfrist, om han hadde fått adekvat veiledning, jf Rt-1975-246 flg., særlig side 252. Det samme gjelder dersom bygningsmyndighetene hadde tatt hans søknad under realitetsbehandling.
Høsten 1984 hadde Haugelien bearbeidet sitt byggeprosjekt ytterligere. Hans byggtekniske konsulent hadde utarbeidet nye tegninger, herunder fasadetegninger som ikke hadde foreligget tidligere. Det må legges til grunn at Haugelien møtte frem hos bygningsmyndighetene på Gjøvik med ny byggemeldingssøknad, antakelig i oktober måned. Igjen ble han tatt i mot av byplansjefen, som også nå avviste å ta søknaden under behandling. Begrunnelsen var den samme som høsten før. Riktignok hadde naboen Goplen den 22. juni 1984 begjært grenseforretning mot Haugeliens eiendom, men dette kan ikke få betydning. Nektelsen av å ta søknaden til behandling må rettslig sett bedømmes på samme måte som nektelsen høsten 1983, og de erstatningsmessige konsekvenser er de samme. Det vises til anførslene foran, herunder anførslene om brudd på veiledningsplikten etter forvaltningsloven §11. Haugelien anfører at det ikke kan være tvilsomt at hans søknad ble avvist i 1984. Han viser til at han hadde krevet at søknaden ble tatt under behandling. Subsidiært gjøres det gjeldende at dersom retten finner å måtte legge til grunn at Haugelien på ny ble rådet til å vente, var rådet culpøst og erstatningsbetingende, som for tilfellet i 1983.
Sommeren 1985 forsøkte Haugelien flere ganger å fremme byggesøknad med samme innhold som søknaden høsten 1984. I mellomtiden hadde han inngått rettsforlik med Goplen den 28.5.1985 om grensetvisten. Byplansjefen var kjent med rettsforliket. Likevel avviste byplansjefen påny å ta søknaden under behandling, nå med den uholdbare begrunnelse at Haugelien først måtte fremskaffe målebrev på eiendommen. Haugelien anfører at han ikke kunne akseptere en nektelse lenger, i hvert fall ikke på slikt grunnlag. Ved siste fremmøte hos byplansjefen denne sommeren nektet han å ta i mot søknaden i retur.
Haugelien anfører at han på dette tidspunkt var blitt alvorlig bekymret for at han som følge av kommunens uvilje til å behandle byggesøknaden, ikke ville makte å overholde forsikringsselskapets 5-års frist. I et nytt møte med byplansjefen den 19. september 1985 krevde han en skriftlig bekreftelse for at hans byggesøknad ikke var blitt tatt under behandling. Han fikk en slik bekreftelse, men samtidig returnerte byplansjefen byggesøknaden, som fortsatt ubehandlet. Det vises til Haugeliens rettslige anførsler gjengitt foran om de erstatningsmessige forhold, som gjelder tilsvarende for avvisningene i 1985.
Stillingen for Haugelien var nå blitt den at han følte seg tvunget til å avvente målebrev fra oppmålingsvesenet. I denne forbindelse anføres det at han ved en rekke anledninger høsten 1985 og fremover, forgjeves forsøkte å fremskaffe målebrev. Våren 1987 bedømte Haugelien byggeprosjektet som kritisk i forhold til forsikringsselskapets 5-års frist. Han anfører at han da så seg nødsaget til å kontakte advokat for at bygningsvesenets saksbehandling kunne komme i gang. Det vises til advokat Kristian Lous' brev av 8.5.1987, der det blant annet ble tatt forbehold om å kreve erstatning for de økonomiske tap Haugelien var blitt påført som følge av at han, grunnet bygningsvesenets forhold, ikke hadde kunnet komme i gang med byggingen tidligere. Den påfølgende søknad, som viste et noe omarbeidet byggeprosjekt, ble behandlet av bygningsvesenet på adekvat måte. Haugelien gjør ikke gjeldende at det kan utledes noe erstatningsbetingende forhold fra det som videre passerte.
Derimot anføres det at det under enhver omstendighet var blitt umulig å gjennoppføre bygningen innen forsikringsselskapets frist. De erstatningsbetingende forhold forbundet med avvisningene, spesielt i 1984 og 1985, fikk derfor avgjørende betydning for hendelsesforløpet. Når det særlig gjelder byplansjefens begrunnelse for å avvise søknadene i 1985, viser Hauglien til at hans rettsforgjenger, allerede i 1971, hadde rekvirert og betalt for oppmåling av gnr. 131 bnr. 5. Oppmålingsvesenet foretok seg aldri noe. Det er uholdbart at Haugeliens søknader ble avvist med slik begrunnelse, når bygningsmyndighetene selv forlengst hadde misligholdt plikten til å utstede målebrev. Dersom bygningsmyndighetene hadde overholdt sin plikt, ville de senere tvister om eiendomsgrenser vært unngått, eller i alle fall blitt brakt ut av verden langt tidligere. Derved ville ikke tvistene brakt byggeprosjektet på kritisk linje i forhold til forsikringsselskapets frist. Etter Haugeliens syn må den omstendighet at bygningsmyndighetene aldri utstedte målebrev i seg selv være erstatningsbetingende.
Det bestrides at Haugelien kan anses for å ha medvirket til at byggeprosjektet ikke lot seg realisere i tide. Erstatningskravet er heller ikke foreldet, jf foreldelsesloven §9. Det vises blant annet til Rt-1992-611. Erstatningskravet er beregnet ut fra de tap Haugelien ble påført ved at han var ute av stand til å gjennoppføre bygningen.
Per Arne Haugelien har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:
1. Gjøvik kommune v/ordføreren dømmes til å betale til Per Arne Haugelien en erstatning oppad begrenset til kr 5 millioner.
2. Gjøvik kommune v/ordføreren dømmes til å betale saksomkostninger til Per Arne Haugelien både for herredsretten og for lagmannsretten.
Gjøvik kommune ved advokat Elling Follestad har for lagmannsretten særlig anført:
Det bestrides at bygningsmyndighetene noensinne avviste å ta Haugeliens søknad under behandling. En slik påstand er heller ikke sannsynliggjort. Det vises til at Haugelien er næringsdrivende og at han planla å føre opp et næringsbygg. På prosjekteringssiden hadde han fagkyndig bistand, og i forhold til forsikringsselskapet hadde han allerede i 1983 engasjert advokat. Det er påfallende at han først med advokat Lous' brev av 8.5.1987 foretar seg noe skriftlig overfor byningsmyndighetene. Det som foreligger av dokumenter ellers fra 1983 og fremover til 1987 er ufullstendige skisser bilagt en udatert og ikke undertegnet byggemelding. Av den mangelfulle byggemeldingen fremgår det forøvrig at Haugelien tenkte seg et vesentlig større bygg enn det som hadde brent ned. Skissene viser at nybygget da var planlagt ført opp dels på annenmanns grunn. Et slikt prosjekt var derfor ikke under noen omstendighet realiserbart. Byggemeldingen av 31. august 1987 viste et helt annet nybygg, nå plassert innenfor den tomtegrense som Haugelien hadde lagt til grunn.
Kommunen erkjenner at dersom Haugelien hadde fremmet søknader som påstått i tiden 1983 til 1985, og at bygningsmyndighetene avviste å behandle hans sak, ville dette eventuelt vært erstatningsbetingende. Men under enhver omstendighet foreligger det ikke årsakssammenheng mellom slike påståtte avvisninger og det forhold at Haugelien aldri kom i gang med bygging. Selv om retten måtte legge til grunn at bygningsmyndighetene avviste Haugelien i september 1985, hadde han fortsatt ca 2 1/2 år på seg, før forsikringsselskapets frist løp ut. Selv har Haugelien forklart at ett års byggearbeider ville være romslig tid for det bygget han anmeldte i august 1987. Han har også forklart at han allerede sommeren/høsten 1986 innså at planene fra 1983/1984/ 1985 var urealistiske, og måtte endres. Hadde han fremmet en byggemelding i 1986, ville nybygget kunnet stå ferdig i god tid. Kommunen viser til at egen saksbehandlingstid for søknaden av 31. august 1987 var ca 1 måned.
Etter advokat Lous' brev av 8.5.1987 tok det ca 3 1/2 måned før Haugelien fremmet sin byggesøknad. Det må under enhver omstendighet legges til grunn at Haugelien kunne realisert sitt prosjekt i tide, om hans egen forsinkelse her hadde vært unngått. Forøvrig strandet byggesaken på en tvist mellom Haugelien og nabo, som var kommunen uvedkommende. Noe annet er heller ikke anført fra Haugeliens side.
Kommunen bestrider ikke at Haugelien ble gitt råd om å ordne opp i grensetvisten med Goplen, før han fremmet en byggemelding. Et slikt råd kan under ingen omstendigheter utløse erstatningsansvar. At byplansjefen nektet å behandle Haugeliens søknad i 1985 fordi målebrev manglet, bestrides. Haugeliens udokumenterte påstand faller på sin egen urimelighet.
Subsidiært anfører kommunen at et eventuelt erstatningskrav er foreldet, eller at det må falle bort eller sterkt reduseres, jf skadeserstatningsloven §2 nr. 2, 2. pkt. Atter subsidiært gjøres det gjeldende at erstatningskravet inneholder betydelige elementer av dobbelterstatning.
Gjøvik kommune har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:
1. Herredsrettens dom av 7. januar 1992 stadfestes.
2. Gjøvik kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Lagmannsretten har kommet til det samme resultat som herredsretten og kan langt på vei også slutte seg til herredsrettens domsgrunner.
Lagmannsretten finner det ikke sannsynliggjort at bygningsmyndighetene avviste å behandle Haugeliens søknader. Haugelien drev næringsvirksomhet på eiendommen i Biri, og hans plan var å føre opp et nytt næringsbygg til erstatning for det som hadde brent ned. Til prosjekteringen engasjerte han kort tid etter brannen en byggteknisk konsulent, og i forholdet til forsikringsselskapet var han i alle fall fra 1985 representert ved advokat. Det er på denne bakgrunn påfallende at det først med advokat Lous' brev av 08. mai 87 ble klaget skriftlig på bygningsmyndighetenes saksbehandling. I brevet ble det forøvrig ikke anført at Haugeliens tidligere søknader var blitt nektet tatt under behandling. Utover dette foreligger det ikke annet skriftlig materiale om saksbehandlingen enn kommunens brev til Haugelien av 19. september 85. Her het det: Etter anmodning bekreftes at vi flere ganger siden brannen våren -83 har hatt henvendelser fra Dem ang. behandling av skisserte byggeplaner, kfr. tegninger fra ing. Gunnar Solvik dat. 15. oktober 83 og 2. oktober 84. På grunn av uenighet om eiendommens grenser m.m. har vi anbefalt å utsette byggesaksbehandlingen til tomtespørsmålet er avklaret.
Som næringsdrivende, med den rådgivningskompetanse Haugelien hadde engasjert på dette tidspunkt, ville det vært naturlig å imøtegå innholdet i dette brevet, om Haugelien mente at han til nå hadde blitt avvist. Ikke minst gjelder dette fordi byplansjefen returnerte "mottatte tegninger m.m.", som ble vedlagt brevet av 19. september 85.
Haugelien har i retten forklart at han derimot var tilfreds med brevet av 19. september 85, slik det var utformet på hans anmodning. Forholdet bekrefter at Haugelien i realiteten hadde sin oppmerksomhet rettet mot forsikringsselskapet på dette tidspunktet. Det hadde bl.a. oppstått diskusjon om Haugelien hadde krav på (ytterligere) erstatning for tapt husleie som følge av brannen. I den forbindelse kunne byplansjefens brev av 19. september 85 komme til nytte. Hertil kommer at Haugelien planla og igangsatte betydelige - for øvrig ikke byggemeldte - ombyggingsarbeider på det andre huset på eiendommen. I den forbindelse tilskrev forsikringsselskapet ham den 04. april 86. Her het det bl.a.: Vi viser til vedlagte rapport fra konsulent Rolf Rotstigen. Slik det fremgår av rapporten er det ikke gjenoppført en ny bygning etter den bygning som brant. I stedet er det nedlagt verdier i en annen bygning som De eier på stedet. Vilkårenes bestemmelser er klare på dette punkt. Betingelsen for at De skal kunne få ytterligere erstatning for bygningsskaden (utover skjønnsdokumentets alt. IV) - er at en NY bygning gjennomføres/repareres på samme sted innen 5 år og til samme formål som den brente bygning. De kan altså IKKE bruke erstatningen til rehabilitering e.l. av andre bygninger enn den som brant. Dette har vi også ved flere anledninger forklart Dem tidligere.
Brevet ble straks besvart av Haugelien, og noen tid senere også av Haugeliens daværende advokat, Arne B. Krokeide. Deretter tilskrev forsikringsselskapet Haugelien den 04. juli 86. I brevet ble det minnet om fristen på 5 år til å gjenoppføre ny bygning etter brannen. Videre bekreftet forsikringsselskapet at en ville akseptere at brannerstatningen ble benyttet "til hovedombygging av eksisterende bruksbygning...". I brevet ble det stilt vilkår bl.a. om at Haugelien måtte fremskaffe "innvilget byggetillatelse for ombygging av eksisterende bygning samt for tilbygg til eksisterende bygg, tilbygget av Dem anslått med en kostnadsramme på kr 1500000,-".
Det følger at Haugelien sommeren 1986 forlengst hadde forlatt det byggeprosjekt som hans byggtekniske konsulent hadde tegnet skisser til i 1983 og 1984. Da var det ennå rikelig med tid til å realisere det endrede prosjektet. Grensetvisten med naboen Nils Goplen var blitt løst ved rettsforlik, og oppmålingsvesenet hadde foretatt innmåling av den omforente grensen. Jordskifteretten fastla grensebeskrivelsen overensstemmende, i kjennelse av 17. desember 85. Dermed fantes det ikke lenger noen grunn til å utsette en byggesøknad, begrunnet på forholdet til Nils Goplen. Byplansjefen besvarte advokat Lous' brev av 08. mai 87, med brev av 26. juni 87. Her het det bl.a.: Høsten 1985 anmodet Per Arne Haugelien om en bekreftelse på at vi anbefalte utsettelse av byggesaksbehandlingen til tomtespørsmålet ble avklaret, kfr. vedlagte kopi av brev 19. september 85 til Per Arne Haugelien. Jeg kan ikke huske at Haugelien hadde motforestillinger mot denne anbefalingen. Som kjent ble tomtespørsmålet avklaret av Vest-Oppland jorskifterett, Toten domssokn, i sak 32/1984, behandlet 28.5.85 til 17. desember 85. Etter ankefrist pr. 17. februar 86 kunne så Haugelien ha sendt inn byggemelding. Pr. idag er ikke byggemelding kommet inn.
Det er etter dette ikke nødvendig å ta standpunkt til om rådene som ble gitt av bygningsmyndighetene, knyttet til grensetvisten med Goplen, etter forholdene kunne utløse erstatningsansvar. Tvisten ble under enhver omstendighet løst på et tidspunkt da det enda var rikelig med tid for Haugelien til å realisere et byggeprosjekt.
Det er ikke sannsynliggjort at bygningsmyndighetene tilrådet Haugelien å avvente målebrev i 1985 eller senere. Om det formelt sett forelå målebrev eller ikke, ville være uten betydning for bygningsmyndighetenes behandling av en eventuell søknad. Byplansjefen bekreftet dette i sitt brev av 26. juni 87.
Lagmannsretten har etter dette kommet til at årsaken til at nybygget ikke lot seg realisere i tide, var at Haugelien først den 31. august 87 fremmet den søknad som han kunne ha fremsatt allerede sommeren 1985 med krav på behandling. Da søknaden innkom ble den for øvrig ekspeditt behandlet av bygningsmyndighetene. Hva som deretter passerte er av mindre betydning for saken, og lagmannsretten går ikke nærmere inn på dette.
Anførselen om at kommunen må bli erstatningsansvarlig for brudd på veiledningsplikten etter forvaltningsloven §11 kan heller ikke føre frem. Det er tilstrekkelig å vise til at Haugelien ikke har påvist noen årsakssammenheng mellom den veiledning han fikk - eller mangel på sådan - og at han aldri kom i gang med nybygget.
Det er etter dette ikke nødvendig å gå inn på kommunens subsidiære anførsler.
Anken har ikke ført frem. Herredsrettens omkostningsavgjørelse bør bli stående. Haugelien bør også betale kommunens saksomkostninger for lagmannsretten etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Advokat Follestad har inngitt omkostningsoppgave som viser kr 56500,-, hvorav kr 47500,- er salær. Kr. 9000,- er oppgitt som honorar for arbeid utført av Sverre M. Pettersen, som møtte for kommunen under ankeforhandlingen. Det er ikke grunn til å belaste Haugelien i saken med en slik type kostnader. Kommunens saksomkostninger for lagmannsretten fastsettes etter dette til kr 47500,-.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning :
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Per Arne Haugelien til Gjøvik kommune 47500,- -førtisjutusenfemhundre- kroner innen 2 -to-uker fra forkynnelsen av denne dom.